266 Constance Ring

Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om.

De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den
fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig-
nende.

— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa
Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho-
tellet og pakker sakene sammen?»

«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.

«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å
lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det
står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen-
dene og satte sig, så han kunde overskue det hele.

«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance.
Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige
hjem?»

«Jo» — sa hun åndsfraværende.

Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes
hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens
han nynnet: «Ride, ride ranke.»

«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.»
Hun kom sig hurtig løs.

Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i
Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe
kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til
ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den
sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles-
skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin
dumme tilfeldighet hadde anrettet.

Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag
av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil
hadde han vært glad som for det bifall, man høster for
sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver
en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne,
hvorledes han lengtet.

— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han
hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på