Constance Ring 267

hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel-
gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun
rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem.
Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og
trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde
han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min
kjærlighet var. —

Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde
gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an-
komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode
symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt
jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så
bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se
så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å
være målet nær.

Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden
hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en
statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det
var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik
forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham,
straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot
henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan-
skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme
ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann.
Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans
mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær-
lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i
fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme
tilbake til hans favn.

Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og
kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til
Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt
dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en