268 Constance Ring

stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —

Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi-
nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det
var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned-
trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og
mørk.

Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han
så gammel og slapp ut.

Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en
blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen-
nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og
det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet
hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar-
vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med
et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De
lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og
stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at-
laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke.
Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket.

«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren.

«Ja» — svarte han kort og reiste sig.

Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde
håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot-
tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte
sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord
til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når
Constance spurte om et eller annet eller kom med en be-
merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre-
vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med
et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham.

Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på
midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han
finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være
hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider,