Constance Ring 269

utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare
at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han
hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste
på jorden.

Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede
og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise
henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt.
Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne.

Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En
lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men
han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig
av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild
ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret
op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene
om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han
ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk
henne inn til sig.

«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette
vare?»

«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og
forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten.

«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve
sammen som to mennesker som elsker hverandre?»

Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at
hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det
helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes
hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde
Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan-
skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef-
tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det
Jar:

Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance
på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt
første ekteskaps tidligste dager.