270 Constance Ring

XXX.

Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og
kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog
kjente man alt et pust av vår i luften.

For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser
hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk-
somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri-
vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til
slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval.

Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også
gitt noen fester.

I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få
Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne,
gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av
de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for-
gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd
med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive
henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i.
Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av-
visende på én gang.

Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte
henne å være i samme værelse som han, når hver beve-
gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med
uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme
måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham
mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut-
viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan-
det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når
han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun
hørte ham komme hjem.

Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når
han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke
henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det
motstrebende at han gav svar.

Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse,