og Constance Ring

gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib-
ler på en stentavle med en jernspiker. —

Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere.
Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret-
telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise-
formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids-
skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre-
mål. Han syntes det var best således, for så fikk han
ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for-
hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig-
het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde
trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe
det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo
ikke å ville tvinge sig frem.

Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at
Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en
utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og
tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det
som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket
sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde
merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å
kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var
også ganske momentant.

Verre var det med Meier, som var blitt deres intime
husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært.
Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende,
traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han
kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han
var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje-
mann.

Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget
sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd;
at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet
kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn
i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance
visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde