Constance Ring 278

meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig
kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse.

Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og
visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer.
Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers
øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når
hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han
vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall
fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin-
dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn-
skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og
Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. —

Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con-
stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning.
Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær-
lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette
alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at
de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for-
akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt
ham om å være enig med henne i at det var best således.
Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å
besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans
lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette
efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav
hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro-
lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig
blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en
art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare
å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle
ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og
alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en
kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann
som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-

18 — Amalie Skram. I.