274 Constance Ring

heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse
over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var
en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også
gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde
bare å se bedende på ham og minne ham om deres av-
tale for å få ham til å høre op.

Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik;
han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men
ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad
var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro-
skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck
og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og
rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en
sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det
var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så
hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at
den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde
han ikke ta imot.

Men den dag hadde det vært noe over henne som
gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti-
men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din,
ikke var fjern. —

Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre-
bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest-
komitéen, som så å si tvang ham til det.

Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne-
valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun
kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige
Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var
en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak-
ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine
av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke
la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og