Constance Ring 21

kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende
rund og brystet smukt hvelvet.

Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var
ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden;
han hadde mange syke i denne tid.

«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene
til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger-
bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde
sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant,
Emma?»

«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et
beskjedent smil.

Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn
gjennem den halvåpne dør.

«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De
få se!»

Straks efter stod han ved siden av henne.

«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder,
strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige
farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner.
Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks.
Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene,
de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» —
hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få
låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo
knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et
ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved
knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke
begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste
det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko,
som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et
øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste
ikke hvad.

Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven
med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været.
Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen.