Constance Ring 27%

fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale
parisersko, som viste anklenes smukke form, til den
mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort-
skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt
om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst
over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd-
ender stod prektig sammen med dets mørke farve.

Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i
forbauselse.

Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante
situasjon.

«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte
ryggen til, forat han skulde se på den.

«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han
langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde
komme til å se slik ut.»

«Hvordan?» spurte hun.

«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde
prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili-
gere enn som så.»

«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende
kinner, «men se nu!»

Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran
speilet.

«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett
bort til henne, grep med begge hender om gummihem-
pene som satt rundt ørene og tok masken bort.

«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?»

«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir-
kelig så vondt?» han så fortvilet ut.

«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun.

Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det
sakte.

Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom
derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og
la den over sine øine; så bet han med lebene i den.