278 Constance Ring

Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun
hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt.
Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av
den usigeligste, smertefulleste ømhet.

Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde
hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui-
motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig
inn til ham.

Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge
armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned
i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og
lettelse.

Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde
gjøre sig løs.

«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt
henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer
langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender.

«Deiligste, søteste» — hvisket han.

«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og
løp ut av stuen.

Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt.

Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente
duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen-
nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset,
som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham.

En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det
var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys
igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det
var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket
det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det
samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid.

«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så
bedrøvet ut?» hans stemme var så øm.

«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg
kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i
en tone som om hun forsvarte sig.