Constance Ring 283

Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef-
ter sig.

Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede,
motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke
å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til
øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne-
valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for
trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis
ikke legge merke til det engang.

Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den
gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense-
løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som
var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt
alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært
skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær-
lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en
lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til
del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance,
denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til
å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans
lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for-
smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han
hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han
på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer-
tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha
bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne,
vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde
tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med
Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men
nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det;
han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis
han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel-
sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-