284 Constance Ring

selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende
var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært
elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde
by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde
glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket

ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt
den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke
være ..

Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket
av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi-
nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket
henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på
sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang
var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten
og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og
drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have
tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme
ånde på sitt kinn.

Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov
hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å
vekke henne.

Den neste dag lot Constance som om intet var hendt,
og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still-
tiende det forlik hun således bød ham.

I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con-
stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite
at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig
og lot som ingenting.

Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å
holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol-
lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle
avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker-
gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen