Constance Ring 289

Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden.
En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En-
ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute,
eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta-
lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet
ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem.

— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning.
Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig
vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne;
hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot
ikke torde våge det.

Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en
avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og
besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke
mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en
uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke?
Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så
intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at
Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk-
som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det
hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta-
dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven-
tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og
hadde søvnløse netter. —

Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig
med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue
foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens
armhuler.

Det banket på døren.

«Kom inn!» ropte han uten å vende sig.

En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt,
besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske-
len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som
når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.

19 — Amalie Skram. I.