292 Constance Ring

soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde
komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten
ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe
ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor
han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne?
Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans
åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne-
valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse.
Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un-
derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen
og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en
utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte-
skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike
stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser,
som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den
mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og

selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en
annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt
sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av

alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en
kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li-
vets eneste gyldige prinsipp. —

Men det var også noe annet som haket sig fast i henne.
I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be-
synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet
hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen
om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun
svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen-
nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og
sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med