Constance Ring 295

et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
syntes hun følte anger.

Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke
gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne.
Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde
gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses
skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang-
somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da
noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra
henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge.

Hanne stuepike stakk hodet inn.

«Hr. Meier er her og spør efter fruen.»

«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig
raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme.
Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så
låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på
håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham.

Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i
et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk
imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance
at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans,
som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li-
delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut.

«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så
ømt på ham.

Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har
jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig.

Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær-
lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun
fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite
barn.

Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre
henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så
mild og god foran ham, var hans hensikt glemt.