294 Constance Ring

«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket
han. «La oss sette oss.»

Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om
hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen-
nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne
med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå
tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så
bøide han sig ned over henne og kysset henne.

Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde
besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde
være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier
hjem.

Den følgende dag var det strålende solskinn med en
mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om
natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen,
og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og
store, synlige og usynlige bekkedrag avsted.

Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance
og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de
tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike
hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger
hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste-
ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange
stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke,
for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand
mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte
steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or-
den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen
beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne
stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all
ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i
veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren
og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole
som var revnet i sømmen.

Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han
skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor