Constance Ring 295

sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks,
og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele
dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som
han nød sittende på kjøkkenbordet.

«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet
Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og
helte den rykende kaffe på underkoppen.

Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad-
den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur.

«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au-
rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke
lenger av veien enn at De kan rope over til mig.»

Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord-
flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den
på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel.

Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått
panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al-
tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al-
buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde
tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med
feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde
vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev-
nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært
et offer for de mest motstridende stemninger og hadde
lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet,
som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit.
Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse
at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans
leber på sin munn; men hver gang var det kommet en
gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av-
grunn for sin fot.

Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som
timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et