296 Constance Ring

kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker
hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde
sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet
for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke
gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var
hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være,
hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til-
stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig
selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som
måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at
hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant,
hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å
myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham
.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess-
uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt
ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver-
ken fra eller til.

Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der;
de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til
skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå
inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk-
kenet.

«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev
redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og
tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun
blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig
ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å
telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske,
og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte
ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men
hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig —
hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin