298 Constance Ring

tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
den drog inn i hennes pinte sinn.

Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut-
ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket
selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset.
Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender
og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem
soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen
skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse
vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt
anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem
spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel-
lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte
til spisestuen.

Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt-
tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart
vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove-
værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut.
Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over-
rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone-
fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt
kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø-
ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø-
ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det
var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag.

XXXIII.

Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker,
en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner,
av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann
med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var
blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det
ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk
over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke
flere i dag!»