302 Constance Ring

bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt
gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt.

«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent,
«Ja nesten like til de døde.»

«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom,
nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.»

«Skal jeg knappe op?» spurte hun.

«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg
skal få noe å vite.»

Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck
la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig.

Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste
han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans
veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og
innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i
armene og kysset hennes varme, bare bryst.

«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne.

Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse.

Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta-
gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om-
kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» —
hvisket han...

Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn
i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot-
tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass
på den ytterste kant av et stolesete.

Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder-
lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin
over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen-
nem sprekken.

Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent