Constance Ring 303

mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den
troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne
fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig,
så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine
leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr,
som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for
en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha
hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod.
Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry-
stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev-
net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger.
Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det
jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med
en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei,
han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ-
relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av-
klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se,
hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!»
hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett
av det.

Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter
passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå-
lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer
enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De
hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne.

Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne
å vende om og spasere litt.

Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være
behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun
svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da
Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.

«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med