304 Constance Ring

jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
hadde fått tid til å tilby sitt følge.

Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke
klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett
ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent-
lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over
hele sin skikkelse.

Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved
Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin-
gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun
være der innen 7 og Meier kom først klokken 10.

Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin,
sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga-
retter, nei sigarer, sterke, fine.

Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer
med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser.
Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei.
Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun
sett ligge etsteds i en vinduspost.

Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast-
løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun
at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme
vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like
bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men
stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op
og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun
tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte
med dammerammeram, dammerammeram.

Endelig pep toget, og hun satt i kupéen.

Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei?
Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det
jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og
gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt.

Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en
kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden.