Constance Ring 305

«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken
med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine.

«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang
tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i
natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.»

Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om
og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op.

«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa
Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var
riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det
ikke er koldt der oppe.»

Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør-
brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke
behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde.

Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod
en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og
snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord
med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann-
kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus-
posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et
laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler
bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek-
ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på
en stor koffert, som var trukket bort til sengen.

Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen,
hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar,
så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig
i en gyngestol og reiste sig igjen.

Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite
gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på
gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en
krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var
alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst-
hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille

20 — Amalie Skram. I.