306 Constance Ring

rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men
gikk tilbake for å se om også verandaen var full av
måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når
hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt
ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad
det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et
sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide
sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be-
redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ;
så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av-
talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra
huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig
plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer.
Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte
litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det
skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen
som vilde kvele henne.

Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde
ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig
blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av
en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille
til han var like ved siden av henne, for å være sikker på
at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og
rørte ved hans arm.

«Constance» — hvisket han med en overstrømmende
ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.»

Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre
tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn
med kyss.

«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med
sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»

Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-

s