Constance Ring 307

met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn-
ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene
omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op
de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte
ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk
ovenpå.

Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset
gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til
alle sider.

I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut.
Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så
kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu
og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils
vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok-
ken 6.

Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han
stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det
fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og
tendte ild på det.

«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han
halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og
trådte ilden ut med foten.

«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt
har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere
ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra
sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter
for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og
ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom-
mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte
den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et