308 Constance Ring

blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
farvel!

XXXIV.

Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp
søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in-
gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu-
gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var
foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene
fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme
sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun
måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen,
smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde
hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte
trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne
til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem-
medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for
alt ved sig selv.

Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig?
Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så
falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik
slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu-
tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin
mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og
hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde
ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange
skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad
ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig
hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for
henne.

En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte
var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille
inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke
orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang-
som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø.