Constance Ring 309

Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss
på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja,
det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det
var hvile i.

Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time
mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot.

Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I
ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer
til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være
hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig-
heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk-
ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og
gikk ned til toget.

I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med
lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne
før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om
dette ene: å skynde sig med å dø.

Likesom den foregående dag lukket hun selv op og
kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt
skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal
ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke
kunde bære det lenger. Constance.»

Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for-
seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet
i hans mottagelsesværelse.

Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok
frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var
blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en
innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon;
Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av.

Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår-
nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på
veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens