Constance Ring SITI

Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han
bort og ringte.

«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn-
tredende kokkepike.

«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da
hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken.

«Det er godt,» sa han og vinket.

Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine
nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for
ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer.
Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk
det til sig.

Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek-
ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto-
len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet
mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan
fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over
ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som
var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han
gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret,
hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig-
stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled
boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den
usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke
noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en
karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det
ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt
efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning.
Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance
fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så
gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne
eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun-
nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles
uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.

Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og