312 Constance Ring

hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-
nok protestere mot.

Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet
stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det
var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun
enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det
allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til
gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen
skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn
hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som
for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. —

Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre-
tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses-
værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det
første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un-
derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem
ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene
blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake.
Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene.
Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt.
Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig
anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op.

Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne
øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var
sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen-
gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske
var rullet et stykke bort over gulvet.

Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det
livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam-
rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen
over det.