Much improved page joining.

6 files changed, 374 insertions, 805 deletions

diff --git a/constance-ring.epub b/constance-ring.epub
index c5313c7..0e184b9 100644
--- a/constance-ring.epub
+++ b/constance-ring.epub
diff --git a/stage-2.awk b/stage-2.awk
index 2e85ece..46cba76 100644
--- a/stage-2.awk
+++ b/stage-2.awk
@@ -14,9 +14,9 @@ BEGIN {
 	if (match($0, /^ *[0-9]* *Constance *Ring *[0-9]* *$/)) {
 		if (prev != "") {
 			print prev
-		} else {
-			extra_nl = 1
 		}
+		extra_nl = 1
+
 		getline
 		$0 = ""
 		prev = ""
@@ -31,9 +31,9 @@ BEGIN {
 #			printf "m='%s'\n", m
 			u = match(m, /^[^A-Za-z]*[A-Z].*/)
 #			printf "u=%d, l=%d", u, l
-#			printf "u=%d, RSTART=%d, RLENGTH=%d, ", u, RSTART, RLENGTH
+#			printf "RSTART=%d, RLENGTH=%d, ", u, RSTART, RLENGTH
 			l = match(m, /^[^A-Za-z]*[a-z]/)
-#			printf "l=%d, RSTART=%d, RLENGTH=%d", l, RSTART, RLENGTH
+#			printf "RSTART=%d, RLENGTH=%d\n", l, RSTART, RLENGTH
 			if (u > l) {
 				printf "\n", prev
 			}
diff --git a/stage-2.txt b/stage-2.txt
index 31ec56c..62df962 100644
--- a/stage-2.txt
+++ b/stage-2.txt
@@ -31,7 +31,6 @@ Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i
 godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til
 å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende
 ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl-
-
 dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
 persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
 bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende
@@ -113,7 +112,6 @@ og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
 hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
 sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
 ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
-
 fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
 fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
 dager.
@@ -199,7 +197,6 @@ få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
 opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
 ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
 aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-
-
 fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
 hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
 dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
@@ -282,7 +279,6 @@ efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
 lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.
 
 Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
-
 skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
 og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
 
@@ -526,7 +522,6 @@ for dem alle at kjørselen var til ende.
 
 Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
 værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
-
 utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde
 henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
 dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og
@@ -565,7 +560,6 @@ ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
 sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
 over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
 holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
-
 om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja-
 ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
 ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
@@ -614,7 +608,6 @@ far og jeg stod jo aldri på den fot.»
 
 «Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en
 stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa-
-
 rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
 mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd-
 somt utekkelig?»
@@ -717,7 +710,6 @@ fru Blom tillitsfullt.
 
 «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
 sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
-
 forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å
 tale med henne.»
 
@@ -869,7 +861,6 @@ være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
 op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
 alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
 denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-
-
 ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
 i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe
 menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så
@@ -952,7 +943,6 @@ Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
 riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
 rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk-
 kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
-
 han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
 morgensær.
 
@@ -1049,7 +1039,6 @@ jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
 huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»
 
 Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
-
 å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
 sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
 det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
@@ -1244,7 +1233,6 @@ hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
 — «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
 hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
 almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
-
 sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
 «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
 nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
@@ -1348,7 +1336,6 @@ i en ergerlig tone.
 «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.
 
 «De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin-
-
 ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
 for — —?
 
@@ -1443,7 +1430,6 @@ straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
 merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
 
 3 — Amalie Skram. I.
-
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
@@ -2282,7 +2268,6 @@ og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
 
 4 — Amalie Skram. I.
-
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -2896,7 +2881,6 @@ suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.
 
 «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
 vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer-
-
 dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
 landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
 over hele linjen. — Pass nu på.»
@@ -3202,7 +3186,6 @@ Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
 gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»
 
 «Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-
-
 gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
 går det rent rundt, ja iallfall for mig.»
 
@@ -3309,7 +3292,6 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
 »God natt, god natt.»
 
 «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
-
 si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
 er til stede, så kan De tro —»
 
@@ -3417,7 +3399,6 @@ Fru Blom ristet på hodet.
 
 «Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig.
 — De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
-
 innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
 enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
 
@@ -3517,7 +3498,6 @@ hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
 fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
 husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
 og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-
-
 slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
 hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
 ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
@@ -3605,7 +3585,6 @@ glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
 henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
 det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
 mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
-
 det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
 en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
 som en lirekasse.
@@ -3801,7 +3780,6 @@ bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
 med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.
 
 «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
-
 gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
 Constance måtte synes synd i ham.
 
@@ -4394,7 +4372,6 @@ og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —
 
 Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
 for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-
-
 genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
 over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
 trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
@@ -4483,7 +4460,6 @@ enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op-
 over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
 støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
 hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
-
 spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
 broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
 seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
@@ -4563,7 +4539,6 @@ ut av stuen.
 «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
 ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
 var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
-
 gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
 støtte sig.
 
@@ -4854,7 +4829,6 @@ ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
 hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne —
 hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
 — før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
-
 Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
 lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
 holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
@@ -4944,7 +4918,6 @@ holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
 tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
 holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con-
 stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
-
 mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
 kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
 blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
@@ -5230,7 +5203,6 @@ kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
 vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
 ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
 med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
-
 var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
 og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
 fordringer til lykken.
@@ -5523,7 +5495,6 @@ navn er fru Ring.»
 En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
 hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
 derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
-
 nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
 bake og sa: «Værsgo.» —
 
@@ -5619,7 +5590,6 @@ ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje-
 ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
 brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
 lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
-
 institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
 like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
 de mest ubotferdige.»
@@ -5908,7 +5878,6 @@ set henne på håret.
 «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
 vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
 vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
-
 så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
 så er deres vaner blitt dem for sterke.
 
@@ -6002,7 +5971,6 @@ smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
 Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener-
 gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
 med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
-
 tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
 gjøre hvad du vil.»
 
@@ -6089,7 +6057,6 @@ let sig op i døren til pikeværelset.
 Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
 ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
 var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-
-
 menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
 hikke.
 
@@ -6194,7 +6161,6 @@ han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
 
 9 — Amalie Skram. I.
-
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
@@ -6247,7 +6213,6 @@ og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»
 ket fru Wleigel.
 
 Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve-
-
 gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
 fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
 andre.
@@ -6391,7 +6356,6 @@ Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
 med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
 han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
 han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
-
 foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
 slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
 skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
@@ -6432,7 +6396,6 @@ Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
 gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
 lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
 sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
-
 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
 iærende gremmelse.
 
@@ -6563,7 +6526,6 @@ har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær-
 lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
 at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der-
 over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
-
 gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
 de er ikke i forlegenhet med å finne på.»
 
@@ -6662,7 +6624,6 @@ på gulvet og trampet på det.
 Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
 lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
 våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
-
 troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
 få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
 tanken ut.
@@ -6756,7 +6717,6 @@ henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander-
 ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
 
 »
-
 drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og
 flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.
 
@@ -6796,7 +6756,6 @@ alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og
 sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre
 og viser oss at det er så mange som har det meget verre,
 og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
-
 o
 
 strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
@@ -6845,7 +6804,6 @@ flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
 med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.
 
 Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
-
 kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
 at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
 øinene.
@@ -6931,7 +6889,6 @@ i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
 
 10 — Amalie Skram. I.
-
 ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
 ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
@@ -7014,7 +6971,6 @@ tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
 hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
 verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
 opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av
-
 disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
 værelse og felles kjøkken for flere familier.
 
@@ -7056,7 +7012,6 @@ jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man
 spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under
 vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store
 øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak-
-
 ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
 smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i
 ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe-
@@ -7215,7 +7170,6 @@ lidende tone.
 Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
 hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
 den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
-
 to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
 drende livlig:
 
@@ -7312,7 +7266,6 @@ sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.
 
 «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
 komme.»
-
 «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
 spisestuen.»
 
@@ -7457,7 +7410,6 @@ det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
 musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
 arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
 ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.
-
 o
 
 «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
@@ -7505,7 +7457,6 @@ for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
 pølen. — —
 
 Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
-
 det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
 som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
 gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
@@ -7598,7 +7549,6 @@ syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
 er jo svært tidlig på kvelden.
 
 Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
-
 trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
 hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor-
 dan det var gått.
@@ -7649,7 +7599,6 @@ plutselig op.
 «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde-
 legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
 å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
-
 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
 dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
 meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
@@ -7691,7 +7640,6 @@ hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
 «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
 11 — Amalie Skram. I.
-
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
@@ -7891,7 +7839,6 @@ brytelse — så —» han holdt inne.
 
 «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
 sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
-
 straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn-
 nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
 
@@ -8029,7 +7976,6 @@ vendte om.
 
 Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
 hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-
-
 ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
 var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
 for ham.
@@ -8236,7 +8182,6 @@ forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
 svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
 blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
 konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en
-
 formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
 han begynt å føre prosess.
 
@@ -8335,7 +8280,6 @@ ham.
 han, idet han trakk munnstykket til sig.
 
 Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
-
 han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
 pølse, — det skulde sett godt ut — —»
 
@@ -8431,7 +8375,6 @@ fet av.»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
 12 — Amalie Skram. I.
-
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -8485,7 +8428,6 @@ så meget kav —, så —>»
 tenkt at det var således?»
 
 «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
-
 slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for-
 sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
 
@@ -8679,7 +8621,6 @@ nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
 pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
 Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
 sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
-
 med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
 dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
 klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
@@ -8719,7 +8660,6 @@ så lenge!
 Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
 ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
 Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
-
 del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
 tørklæet for øinene.
 
@@ -8758,7 +8698,6 @@ Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
 hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
 Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
 som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-
-
 skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
 ham for stedse.
 
@@ -8803,7 +8742,6 @@ hun ikke for noen pris vilde opgi den.
 
 Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
 sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-
-
 nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
 det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.
 
@@ -8983,7 +8921,6 @@ på det.» —
 
 «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
 en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
-
 nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
 lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.
 
@@ -9073,7 +9010,6 @@ Fru Constance Ring!
 Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
 så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
 støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
-
 skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
 jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange
 tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker
@@ -9116,7 +9052,6 @@ Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
 sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
 hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord-
 fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to
-
 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
 hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.
 
@@ -9247,7 +9182,6 @@ treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
 den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
 spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
 å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
-
 flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
 mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
 midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
@@ -9420,7 +9354,6 @@ om hun smelte med en pisk.
 Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
 og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
 instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke
-
 led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
 til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
 fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.
@@ -9517,7 +9450,6 @@ Huttitu, hvor det var fælent!»
 De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende.
 
 Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
-
 det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
 lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
 noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
@@ -9667,7 +9599,6 @@ med dem.»
 har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde
 allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En
 god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens
-
 hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun
 slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på
 en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake.
@@ -9717,7 +9648,6 @@ hell dette her —,» sa Constance.
 «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
 et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
 trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
-
 hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
 ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
 — hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
@@ -10082,7 +10012,6 @@ f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
 var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
 ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
 trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
-
 satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
 å reise sig, men blev allikevel sittende.
 
@@ -10169,7 +10098,6 @@ Niels Lorck.»
 Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 
 leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
-
 tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
 bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
 så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —
@@ -10251,7 +10179,6 @@ betales.
 Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
 så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke
 den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
-
 drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
 ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
 hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
@@ -10329,7 +10256,6 @@ bli litt ensformig.
 De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
 hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
 av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
-
 grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
 plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
 hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
@@ -10564,7 +10490,6 @@ tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
 iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
 og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
 stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
-
 ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
 overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
 om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
@@ -10885,7 +10810,6 @@ lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
 Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
 plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
 springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
-
 inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
 det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
 her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
@@ -10925,7 +10849,6 @@ om endelig å vende hjem engang.
 
 Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
 Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
-
 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
 hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
 holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
@@ -11140,7 +11063,6 @@ mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over-
 lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
 hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
 med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
-
 og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
 den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
 så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
@@ -11218,7 +11140,6 @@ det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
 hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
 om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
 skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-
-
 siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
 vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
 hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
@@ -11298,7 +11219,6 @@ stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
 
 16 — Amalie Skram. I.
-
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -11374,7 +11294,6 @@ helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
 skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
 måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
 derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
-
 gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — —
 Ja, hvorfor ikke!
 
@@ -11784,7 +11703,6 @@ værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
 se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen-
 bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
 ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
-
 nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
 som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
 
@@ -11840,7 +11758,6 @@ bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»
 Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
 under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
 Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
-
 blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
 satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
 vilje og noe av en forherdet bestemthet.
@@ -11888,7 +11805,6 @@ Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
 munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.
 
 «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
-
 dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
 det er mulig?» spurte han inntrengende.
 
@@ -11978,7 +11894,6 @@ Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
 siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
 Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
 Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
-
 sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen-
 timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
 ulykke i et ekteskap.
@@ -12066,7 +11981,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 
 17 — Amalie Skram. I.
-
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12168,7 +12082,6 @@ ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
 var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på
 stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
 lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
-
 armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
 skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
 ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
@@ -12211,7 +12124,6 @@ Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
 sammen ved lyden av hans skritt.
 
 «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
-
 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
 ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
 hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
@@ -12253,7 +12165,6 @@ De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
 hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
 lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
 rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
-
 flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
 ken og spisekammer i orden.
 
@@ -12536,7 +12447,6 @@ dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
 blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
 men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
 gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
-
 stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
 Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
 var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —
@@ -12793,7 +12703,6 @@ mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
 
 18 — Amalie Skram. I.
-
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
 beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
@@ -13191,7 +13100,6 @@ Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
 hånds negler, som hun holdt like op til sine øine.
 
 «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
-
 sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
 dele med mig, vi går hver vår vei.»
 
@@ -13278,7 +13186,6 @@ sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
 art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
 tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
 skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-
-
 selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
 til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
 nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
@@ -13366,7 +13273,6 @@ enn å følge henne som hennes skygge.
 
 Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
 Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
-
 siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
 så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
 forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
@@ -13473,7 +13379,6 @@ De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
 efter den annen uten at de la merke til det.
 
 «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
-
 stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
 efter mig.»
 
@@ -13661,7 +13566,6 @@ og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer-
 digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
 innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
 øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
-
 soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
 toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
 skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
@@ -13701,7 +13605,6 @@ sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
 dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
 hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
 mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med
-
 et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
 var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
 hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
@@ -13831,7 +13734,6 @@ timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
 for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
 morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
 ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
-
 kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
 men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
 urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
@@ -13913,7 +13815,6 @@ han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
 sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
 hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil-
 lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
-
 tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
 den drog inn i hennes pinte sinn.
 
@@ -14053,7 +13954,6 @@ sint,» tilføide hun fryktsomt.
 
 «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
 eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
-
 «— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så
 syk at jeg måtte ha doktor.»
 
@@ -14102,7 +14002,6 @@ nes kinn.
 «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og
 slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
 tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til-
-
 bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
 ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
 med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
@@ -14151,7 +14050,6 @@ nem sprekken.
 Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
 som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
 værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
-
 mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
 set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
 uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
@@ -14192,7 +14090,6 @@ Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
 levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
 «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
-
 jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
 på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
 hadde fått tid til å tilby sitt følge.
@@ -14283,7 +14180,6 @@ hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
 
 20 — Amalie Skram. I.
-
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
@@ -14327,7 +14223,6 @@ sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»
 Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-
 
 s
-
 met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
 lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
 hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
@@ -14369,7 +14264,6 @@ den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
 rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
 hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
-
 blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
 som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
 farvel!
@@ -14453,7 +14347,6 @@ nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
 veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
 tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
 hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
-
 stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
 liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff-
 ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
@@ -14541,7 +14434,6 @@ uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.
 
 Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
 sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
-
 hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
 gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
 ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-
diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt
index 9e5a645..6b84192 100644
--- a/stage-3.txt
+++ b/stage-3.txt
@@ -33,7 +33,6 @@ Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i
 godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til
 å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende
 ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl-
-
 dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
 persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
 bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende
@@ -115,7 +114,6 @@ og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
 hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
 sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
 ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
-
 fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
 fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
 dager.
@@ -203,7 +201,6 @@ få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
 opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
 ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
 aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-
-
 fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
 hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
 dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
@@ -286,7 +283,6 @@ efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
 lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.
 
 Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
-
 skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
 og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
 
@@ -532,7 +528,6 @@ for dem alle at kjørselen var til ende.
 
 Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
 værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
-
 utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde
 henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
 dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og
@@ -571,7 +566,6 @@ ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
 sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
 over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
 holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
-
 om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja-
 ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
 ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
@@ -620,7 +614,6 @@ far og jeg stod jo aldri på den fot.»
 
 «Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en
 stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa-
-
 rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
 mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd-
 somt utekkelig?»
@@ -723,7 +716,6 @@ fru Blom tillitsfullt.
 
 «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
 sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
-
 forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å
 tale med henne.»
 
@@ -875,7 +867,6 @@ være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
 op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
 alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
 denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-
-
 ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
 i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe
 menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så
@@ -960,7 +951,6 @@ Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
 riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
 rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk-
 kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
-
 han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
 morgensær.
 
@@ -1057,7 +1047,6 @@ jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
 huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»
 
 Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
-
 å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
 sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
 det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
@@ -1252,7 +1241,6 @@ hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
 — «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
 hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
 almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
-
 sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
 «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
 nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
@@ -1356,7 +1344,6 @@ i en ergerlig tone.
 «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.
 
 «De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin-
-
 ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
 for — —?
 
@@ -1451,7 +1438,6 @@ straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
 merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
 
 3 — Amalie Skram. I.
-
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
@@ -2290,7 +2276,6 @@ og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
 
 4 — Amalie Skram. I.
-
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -2904,7 +2889,6 @@ suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.
 
 «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
 vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer-
-
 dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
 landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
 over hele linjen. — Pass nu på.»
@@ -3210,7 +3194,6 @@ Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
 gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»
 
 «Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-
-
 gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
 går det rent rundt, ja iallfall for mig.»
 
@@ -3317,7 +3300,6 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
 »God natt, god natt.»
 
 «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
-
 si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
 er til stede, så kan De tro —»
 
@@ -3425,7 +3407,6 @@ Fru Blom ristet på hodet.
 
 «Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig.
 — De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
-
 innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
 enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
 
@@ -3525,7 +3506,6 @@ hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
 fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
 husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
 og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-
-
 slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
 hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
 ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
@@ -3615,7 +3595,6 @@ glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
 henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
 det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
 mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
-
 det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
 en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
 som en lirekasse.
@@ -3813,7 +3792,6 @@ bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
 med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.
 
 «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
-
 gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
 Constance måtte synes synd i ham.
 
@@ -4408,7 +4386,6 @@ og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —
 
 Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
 for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-
-
 genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
 over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
 trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
@@ -4497,7 +4474,6 @@ enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op-
 over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
 støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
 hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
-
 spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
 broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
 seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
@@ -4579,7 +4555,6 @@ ut av stuen.
 «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
 ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
 var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
-
 gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
 støtte sig.
 
@@ -4870,7 +4845,6 @@ ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
 hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne —
 hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
 — før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
-
 Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
 lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
 holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
@@ -4960,7 +4934,6 @@ holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
 tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
 holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con-
 stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
-
 mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
 kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
 blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
@@ -5246,7 +5219,6 @@ kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
 vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
 ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
 med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
-
 var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
 og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
 fordringer til lykken.
@@ -5541,7 +5513,6 @@ navn er fru Ring.»
 En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
 hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
 derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
-
 nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
 bake og sa: «Værsgo.» —
 
@@ -5637,7 +5608,6 @@ ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje-
 ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
 brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
 lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
-
 institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
 like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
 de mest ubotferdige.»
@@ -5928,7 +5898,6 @@ set henne på håret.
 «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
 vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
 vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
-
 så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
 så er deres vaner blitt dem for sterke.
 
@@ -6022,7 +5991,6 @@ smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
 Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener-
 gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
 med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
-
 tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
 gjøre hvad du vil.»
 
@@ -6111,7 +6079,6 @@ let sig op i døren til pikeværelset.
 Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
 ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
 var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-
-
 menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
 hikke.
 
@@ -6216,7 +6183,6 @@ han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
 
 9 — Amalie Skram. I.
-
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
@@ -6269,7 +6235,6 @@ og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»
 ket fru Wleigel.
 
 Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve-
-
 gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
 fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
 andre.
@@ -6413,7 +6378,6 @@ Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
 med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
 han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
 han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
-
 foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
 slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
 skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
@@ -6456,7 +6420,6 @@ Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
 gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
 lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
 sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
-
 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
 iærende gremmelse.
 
@@ -6587,7 +6550,6 @@ har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær-
 lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
 at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der-
 over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
-
 gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
 de er ikke i forlegenhet med å finne på.»
 
@@ -6686,7 +6648,6 @@ på gulvet og trampet på det.
 Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
 lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
 våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
-
 troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
 få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
 tanken ut.
@@ -6782,7 +6743,6 @@ henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander-
 ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
 
 »
-
 drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og
 flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.
 
@@ -6822,7 +6782,6 @@ alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og
 sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre
 og viser oss at det er så mange som har det meget verre,
 og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
-
 o
 
 strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
@@ -6871,7 +6830,6 @@ flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
 med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.
 
 Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
-
 kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
 at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
 øinene.
@@ -6959,7 +6917,6 @@ i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
 
 10 — Amalie Skram. I.
-
 ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
 ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
@@ -7042,7 +6999,6 @@ tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
 hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
 verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
 opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av
-
 disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
 værelse og felles kjøkken for flere familier.
 
@@ -7084,7 +7040,6 @@ jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man
 spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under
 vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store
 øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak-
-
 ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
 smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i
 ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe-
@@ -7243,7 +7198,6 @@ lidende tone.
 Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
 hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
 den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
-
 to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
 drende livlig:
 
@@ -7340,7 +7294,6 @@ sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.
 
 «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
 komme.»
-
 «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
 spisestuen.»
 
@@ -7485,7 +7438,6 @@ det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
 musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
 arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
 ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.
-
 o
 
 «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
@@ -7533,7 +7485,6 @@ for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
 pølen. — —
 
 Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
-
 det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
 som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
 gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
@@ -7628,7 +7579,6 @@ syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
 er jo svært tidlig på kvelden.
 
 Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
-
 trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
 hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor-
 dan det var gått.
@@ -7679,7 +7629,6 @@ plutselig op.
 «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde-
 legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
 å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
-
 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
 dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
 meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
@@ -7721,7 +7670,6 @@ hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
 «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
 11 — Amalie Skram. I.
-
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
@@ -7921,7 +7869,6 @@ brytelse — så —» han holdt inne.
 
 «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
 sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
-
 straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn-
 nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
 
@@ -8059,7 +8006,6 @@ vendte om.
 
 Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
 hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-
-
 ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
 var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
 for ham.
@@ -8270,7 +8216,6 @@ forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
 svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
 blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
 konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en
-
 formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
 han begynt å føre prosess.
 
@@ -8369,7 +8314,6 @@ ham.
 han, idet han trakk munnstykket til sig.
 
 Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
-
 han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
 pølse, — det skulde sett godt ut — —»
 
@@ -8465,7 +8409,6 @@ fet av.»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
 12 — Amalie Skram. I.
-
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -8519,7 +8462,6 @@ så meget kav —, så —>»
 tenkt at det var således?»
 
 «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
-
 slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for-
 sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
 
@@ -8713,7 +8655,6 @@ nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
 pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
 Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
 sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
-
 med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
 dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
 klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
@@ -8753,7 +8694,6 @@ så lenge!
 Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
 ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
 Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
-
 del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
 tørklæet for øinene.
 
@@ -8794,7 +8734,6 @@ Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
 hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
 Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
 som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-
-
 skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
 ham for stedse.
 
@@ -8839,7 +8778,6 @@ hun ikke for noen pris vilde opgi den.
 
 Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
 sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-
-
 nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
 det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.
 
@@ -9019,7 +8957,6 @@ på det.» —
 
 «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
 en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
-
 nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
 lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.
 
@@ -9109,7 +9046,6 @@ Fru Constance Ring!
 Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
 så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
 støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
-
 skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
 jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange
 tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker
@@ -9154,7 +9090,6 @@ Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
 sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
 hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord-
 fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to
-
 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
 hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.
 
@@ -9285,7 +9220,6 @@ treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
 den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
 spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
 å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
-
 flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
 mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
 midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
@@ -9458,7 +9392,6 @@ om hun smelte med en pisk.
 Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
 og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
 instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke
-
 led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
 til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
 fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.
@@ -9555,7 +9488,6 @@ Huttitu, hvor det var fælent!»
 De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende.
 
 Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
-
 det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
 lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
 noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
@@ -9705,7 +9637,6 @@ med dem.»
 har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde
 allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En
 god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens
-
 hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun
 slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på
 en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake.
@@ -9755,7 +9686,6 @@ hell dette her —,» sa Constance.
 «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
 et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
 trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
-
 hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
 ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
 — hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
@@ -10122,7 +10052,6 @@ f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
 var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
 ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
 trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
-
 satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
 å reise sig, men blev allikevel sittende.
 
@@ -10209,7 +10138,6 @@ Niels Lorck.»
 Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 
 leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
-
 tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
 bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
 så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —
@@ -10293,7 +10221,6 @@ betales.
 Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
 så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke
 den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
-
 drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
 ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
 hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
@@ -10371,7 +10298,6 @@ bli litt ensformig.
 De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
 hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
 av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
-
 grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
 plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
 hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
@@ -10606,7 +10532,6 @@ tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
 iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
 og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
 stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
-
 ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
 overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
 om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
@@ -10931,7 +10856,6 @@ lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
 Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
 plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
 springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
-
 inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
 det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
 her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
@@ -10971,7 +10895,6 @@ om endelig å vende hjem engang.
 
 Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
 Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
-
 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
 hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
 holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
@@ -11186,7 +11109,6 @@ mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over-
 lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
 hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
 med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
-
 og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
 den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
 så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
@@ -11264,7 +11186,6 @@ det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
 hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
 om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
 skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-
-
 siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
 vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
 hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
@@ -11346,7 +11267,6 @@ stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
 
 16 — Amalie Skram. I.
-
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -11422,7 +11342,6 @@ helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
 skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
 måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
 derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
-
 gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — —
 Ja, hvorfor ikke!
 
@@ -11834,7 +11753,6 @@ værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
 se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen-
 bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
 ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
-
 nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
 som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
 
@@ -11890,7 +11808,6 @@ bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»
 Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
 under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
 Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
-
 blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
 satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
 vilje og noe av en forherdet bestemthet.
@@ -11938,7 +11855,6 @@ Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
 munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.
 
 «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
-
 dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
 det er mulig?» spurte han inntrengende.
 
@@ -12028,7 +11944,6 @@ Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
 siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
 Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
 Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
-
 sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen-
 timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
 ulykke i et ekteskap.
@@ -12116,7 +12031,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 
 17 — Amalie Skram. I.
-
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12218,7 +12132,6 @@ ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
 var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på
 stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
 lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
-
 armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
 skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
 ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
@@ -12261,7 +12174,6 @@ Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
 sammen ved lyden av hans skritt.
 
 «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
-
 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
 ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
 hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
@@ -12305,7 +12217,6 @@ De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
 hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
 lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
 rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
-
 flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
 ken og spisekammer i orden.
 
@@ -12588,7 +12499,6 @@ dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
 blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
 men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
 gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
-
 stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
 Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
 var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —
@@ -12847,7 +12757,6 @@ mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
 
 18 — Amalie Skram. I.
-
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
 beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
@@ -13247,7 +13156,6 @@ Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
 hånds negler, som hun holdt like op til sine øine.
 
 «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
-
 sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
 dele med mig, vi går hver vår vei.»
 
@@ -13334,7 +13242,6 @@ sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
 art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
 tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
 skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-
-
 selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
 til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
 nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
@@ -13422,7 +13329,6 @@ enn å følge henne som hennes skygge.
 
 Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
 Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
-
 siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
 så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
 forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
@@ -13529,7 +13435,6 @@ De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
 efter den annen uten at de la merke til det.
 
 «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
-
 stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
 efter mig.»
 
@@ -13719,7 +13624,6 @@ og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer-
 digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
 innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
 øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
-
 soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
 toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
 skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
@@ -13759,7 +13663,6 @@ sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
 dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
 hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
 mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med
-
 et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
 var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
 hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
@@ -13889,7 +13792,6 @@ timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
 for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
 morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
 ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
-
 kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
 men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
 urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
@@ -13971,7 +13873,6 @@ han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
 sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
 hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil-
 lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
-
 tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
 den drog inn i hennes pinte sinn.
 
@@ -14113,7 +14014,6 @@ sint,» tilføide hun fryktsomt.
 
 «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
 eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
-
 «— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så
 syk at jeg måtte ha doktor.»
 
@@ -14162,7 +14062,6 @@ nes kinn.
 «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og
 slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
 tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til-
-
 bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
 ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
 med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
@@ -14211,7 +14110,6 @@ nem sprekken.
 Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
 som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
 værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
-
 mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
 set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
 uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
@@ -14252,7 +14150,6 @@ Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
 levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
 «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
-
 jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
 på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
 hadde fått tid til å tilby sitt følge.
@@ -14343,7 +14240,6 @@ hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
 
 20 — Amalie Skram. I.
-
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
@@ -14387,7 +14283,6 @@ sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»
 Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-
 
 s
-
 met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
 lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
 hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
@@ -14429,7 +14324,6 @@ den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
 rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
 hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
-
 blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
 som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
 farvel!
@@ -14515,7 +14409,6 @@ nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
 veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
 tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
 hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
-
 stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
 liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff-
 ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
@@ -14603,7 +14496,6 @@ uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.
 
 Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
 sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
-
 hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
 gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
 ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-
diff --git a/stage-4.txt b/stage-4.txt
index 03ad4c9..81ef839 100644
--- a/stage-4.txt
+++ b/stage-4.txt
@@ -114,7 +114,6 @@ og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
 hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
 sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
 ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
-
 fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
 fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
 dager.
@@ -284,7 +283,6 @@ efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
 lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.
 
 Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
-
 skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
 og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
 
@@ -530,7 +528,6 @@ for dem alle at kjørselen var til ende.
 
 Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
 værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
-
 utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde
 henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
 dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og
@@ -569,7 +566,6 @@ ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
 sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
 over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
 holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
-
 om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde jages
 bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
 ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
@@ -720,7 +716,6 @@ fru Blom tillitsfullt.
 
 «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
 sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
-
 forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å
 tale med henne.»
 
@@ -956,7 +951,6 @@ Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
 riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
 rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lykkelig
 liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
-
 han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
 morgensær.
 
@@ -1052,7 +1046,6 @@ jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
 huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»
 
 Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
-
 å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Hansen
 gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
 det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
@@ -1246,7 +1239,6 @@ hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
 — «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
 hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
 almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
-
 sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
 «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
 nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
@@ -1441,7 +1433,6 @@ overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
 straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
 merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen3
 — Amalie Skram. I.
-
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
@@ -2278,7 +2269,6 @@ og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
 
 4 — Amalie Skram. I.
-
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -3303,7 +3293,6 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
 »God natt, god natt.»
 
 «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
-
 si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
 er til stede, så kan De tro —»
 
@@ -3411,7 +3400,6 @@ Fru Blom ristet på hodet.
 
 «Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig.
 — De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
-
 innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
 enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
 
@@ -3600,7 +3588,6 @@ glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
 henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
 det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
 mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
-
 det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
 en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
 som en lirekasse.
@@ -3798,7 +3785,6 @@ bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
 med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.
 
 «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
-
 gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
 Constance måtte synes synd i ham.
 
@@ -4481,7 +4467,6 @@ enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han opover
 og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
 støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
 hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
-
 spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
 broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
 seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
@@ -4563,7 +4548,6 @@ ut av stuen.
 «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
 ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
 var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
-
 gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
 støtte sig.
 
@@ -4854,7 +4838,6 @@ ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
 hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne —
 hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
 — før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
-
 Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
 lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare forholde
 sig rolig og gjøre sine ting som om intet var forefalt.
@@ -4944,7 +4927,6 @@ holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
 har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
 holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Constance,
 hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
-
 mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
 kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
 blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
@@ -5230,7 +5212,6 @@ kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for alvor
 søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
 ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
 med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
-
 var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
 og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
 fordringer til lykken.
@@ -5524,7 +5505,6 @@ navn er fru Ring.»
 En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
 hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
 derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
-
 nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom tilbake
 og sa: «Værsgo.» —
 
@@ -5620,7 +5600,6 @@ ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener
 foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
 brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
 lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
-
 institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
 like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
 de mest ubotferdige.»
@@ -5911,7 +5890,6 @@ henne på håret.
 «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
 vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
 vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
-
 så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
 så er deres vaner blitt dem for sterke.
 
@@ -6005,7 +5983,6 @@ smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
 Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en energisk
 bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
 med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
-
 tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
 gjøre hvad du vil.»
 
@@ -6198,7 +6175,6 @@ han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
 
 9 — Amalie Skram. I.
-
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den elskede,
@@ -6394,7 +6370,6 @@ Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
 med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
 han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
 han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
-
 foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
 slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
 skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
@@ -6437,7 +6412,6 @@ Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
 gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inderlig
 om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
 sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
-
 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
 iærende gremmelse.
 
@@ -6666,7 +6640,6 @@ på gulvet og trampet på det.
 Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
 lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
 våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
-
 troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
 få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
 tanken ut.
@@ -6762,7 +6735,6 @@ henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt anderledes,
 ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
 
 »
-
 drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og
 flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.
 
@@ -6802,7 +6774,6 @@ alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og
 sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre
 og viser oss at det er så mange som har det meget verre,
 og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
-
 o
 
 strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
@@ -6851,7 +6822,6 @@ på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
 med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.
 
 Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
-
 kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
 at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
 øinene.
@@ -6938,7 +6908,6 @@ over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
 i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10
 — Amalie Skram. I.
-
 ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snakket
 om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
@@ -7021,7 +6990,6 @@ tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
 hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
 verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
 opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av
-
 disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
 værelse og felles kjøkken for flere familier.
 
@@ -7221,7 +7189,6 @@ tone.
 Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
 hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
 den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
-
 to damer og sa med en stemme som plutselig lød gneldrende
 livlig:
 
@@ -7318,7 +7285,6 @@ sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.
 
 «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
 komme.»
-
 «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
 spisestuen.»
 
@@ -7463,7 +7429,6 @@ det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munnmusklene
 vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
 arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte således
 hen ved synet av en lumpen femkrone.
-
 o
 
 «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
@@ -7511,7 +7476,6 @@ for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
 pølen. — —
 
 Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
-
 det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
 som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
 gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrikker
@@ -7656,7 +7620,6 @@ plutselig op.
 «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere ødelegger
 mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
 å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
-
 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
 dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
 meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
@@ -7698,7 +7661,6 @@ hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
 «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11
 — Amalie Skram. I.
-
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
@@ -7898,7 +7860,6 @@ dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en forbrytelse
 
 «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
 sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
-
 straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begynnelsen
 av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
 
@@ -8246,7 +8207,6 @@ forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
 svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
 blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
 konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en
-
 formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
 han begynt å føre prosess.
 
@@ -8345,7 +8305,6 @@ ham.
 han, idet han trakk munnstykket til sig.
 
 Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
-
 han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
 pølse, — det skulde sett godt ut — —»
 
@@ -8441,7 +8400,6 @@ fet av.»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
 12 — Amalie Skram. I.
-
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -8495,7 +8453,6 @@ så meget kav —, så —>»
 tenkt at det var således?»
 
 «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
-
 slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer
 jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
 
@@ -8689,7 +8646,6 @@ nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, toppede
 lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
 Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
 sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
-
 med det, for bladene var tunge av vann og sene i vendingen;
 de klebet sig sammen og satte sig fast i store
 klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
@@ -8729,7 +8685,6 @@ så lenge!
 Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
 ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
 Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
-
 del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lommetørklæet
 for øinene.
 
@@ -8993,7 +8948,6 @@ på det.» —
 
 «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
 en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
-
 nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens heslighet.»
 Hans stemme lød fryktsomt bedende.
 
@@ -9083,7 +9037,6 @@ Fru Constance Ring!
 Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
 så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
 støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
-
 skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
 jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange
 tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker
@@ -9128,7 +9081,6 @@ Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
 sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
 hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nordfjordeid.
 Barndomshjemmet var således opløst; de to
-
 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
 hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.
 
@@ -9259,7 +9211,6 @@ som stod borte i kroken på etagéren, og med
 den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
 spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
 å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
-
 flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
 mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
 midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
@@ -9432,7 +9383,6 @@ om hun smelte med en pisk.
 Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
 og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
 instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke
-
 led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
 til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
 fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.
@@ -9529,7 +9479,6 @@ Huttitu, hvor det var fælent!»
 De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende.
 
 Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
-
 det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
 lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
 noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
@@ -9679,7 +9628,6 @@ med dem.»
 har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde
 allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En
 god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens
-
 hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun
 slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på
 en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake.
@@ -9729,7 +9677,6 @@ hell dette her —,» sa Constance.
 «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
 et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
 trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
-
 hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
 ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
 — hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
@@ -10096,7 +10043,6 @@ f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
 var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
 ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
 trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
-
 satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
 å reise sig, men blev allikevel sittende.
 
@@ -10183,7 +10129,6 @@ Niels Lorck.»
 Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 
 leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
-
 tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet.
 Hun hadde bedt ham møte henne i København,
 så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —
@@ -10267,7 +10212,6 @@ betales.
 Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
 så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke
 den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
-
 drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
 ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
 hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
@@ -10345,7 +10289,6 @@ bli litt ensformig.
 De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
 hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
 av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
-
 grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
 plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
 hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i hotellets
@@ -10903,7 +10846,6 @@ og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
 Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
 plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vannspringet
 med den basunkinnete gutt på toppen like ved
-
 inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
 det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
 her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
@@ -10943,7 +10885,6 @@ om endelig å vende hjem engang.
 
 Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
 Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
-
 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
 hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å utholde.
 At han ikke hadde fortalt henne det, var naturligvis
@@ -11158,7 +11099,6 @@ mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og overlot
 dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
 hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
 med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
-
 og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
 den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
 så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
@@ -11317,7 +11257,6 @@ søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
 
 16 — Amalie Skram. I.
-
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -11393,7 +11332,6 @@ helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
 skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
 måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
 derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
-
 gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — —
 Ja, hvorfor ikke!
 
@@ -11804,7 +11742,6 @@ og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
 se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpenbare
 sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
 ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
-
 nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
 som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
 
@@ -11860,7 +11797,6 @@ bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»
 Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
 under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
 Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
-
 blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammensatt
 uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, motvilje
 og noe av en forherdet bestemthet.
@@ -11908,7 +11844,6 @@ Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
 munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.
 
 «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
-
 dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
 det er mulig?» spurte han inntrengende.
 
@@ -11998,7 +11933,6 @@ Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
 siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
 Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
 Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
-
 sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sentimentale
 forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
 ulykke i et ekteskap.
@@ -12086,7 +12020,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 
 17 — Amalie Skram. I.
-
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12188,7 +12121,6 @@ ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
 var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på
 stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
 lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
-
 armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
 skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å lenges
 efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
@@ -12231,7 +12163,6 @@ Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
 sammen ved lyden av hans skritt.
 
 «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
-
 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
 ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
 hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
@@ -12275,7 +12206,6 @@ De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
 hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet leilighet
 til dem i Homansby, ikke langt fra Constances forrige
 bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
-
 flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøkken
 og spisekammer i orden.
 
@@ -12558,7 +12488,6 @@ dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
 blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sammen
 med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
 gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
-
 stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
 Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
 var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —
@@ -12816,7 +12745,6 @@ at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
 mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18
 — Amalie Skram. I.
-
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å arbeide
 tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
@@ -13216,7 +13144,6 @@ Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
 hånds negler, som hun holdt like op til sine øine.
 
 «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
-
 sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
 dele med mig, vi går hver vår vei.»
 
@@ -13390,7 +13317,6 @@ enn å følge henne som hennes skygge.
 
 Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
 Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
-
 siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
 så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
 forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
@@ -13686,7 +13612,6 @@ og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått ferdigpakket
 to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
 innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
 øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
-
 soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reisetoalett
 i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
 skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
@@ -13726,7 +13651,6 @@ sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
 dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
 hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
 mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med
-
 et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
 var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
 hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
@@ -13856,7 +13780,6 @@ timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
 for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
 morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
 ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
-
 kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sammen
 og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
 urett imot ham, han, som hadde elsket henne så uforanderlig
@@ -13938,7 +13861,6 @@ han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
 sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
 hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det billede
 hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
-
 tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Freden
 drog inn i hennes pinte sinn.
 
@@ -14080,7 +14002,6 @@ sint,» tilføide hun fryktsomt.
 
 «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
 eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
-
 «— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så
 syk at jeg måtte ha doktor.»
 
@@ -14177,7 +14098,6 @@ sprekken.
 Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
 som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
 værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
-
 mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av huset.
 Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
 uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
@@ -14218,7 +14138,6 @@ Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde oplevd
 i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
 «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
-
 jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
 på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
 hadde fått tid til å tilby sitt følge.
@@ -14309,7 +14228,6 @@ av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
 
 20 — Amalie Skram. I.
-
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
@@ -14352,7 +14270,6 @@ sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»
 
 Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var koms
 
-
 met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresselige
 ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
 hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøkkenet
@@ -14394,7 +14311,6 @@ den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Harald.
 Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
 hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
-
 blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
 som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
 farvel!
@@ -14480,7 +14396,6 @@ fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
 veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sittende
 i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
 hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
-
 stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
 liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puffermer
 og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
@@ -14568,7 +14483,6 @@ uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.
 
 Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
 sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
-
 hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
 gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
 ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktignok
diff --git a/stage-5.md b/stage-5.md
index 0f65c79..aafff6a 100644
--- a/stage-5.md
+++ b/stage-5.md
@@ -90,10 +90,8 @@ sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når
 det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
 hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og
 hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og
-fløielsbløtt og blinke
-
-fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger
-om det, de hadde felles fra gamle dager.
+fløielsbløtt og blinke fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne
+sine fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle dager.
 
 Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted,
 som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige
@@ -231,10 +229,9 @@ om; hun var en lykkelig hustru, hennes mann var hennes elskede, som
 brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen,
 som gjorde henne trist og hjertesyk.
 
-Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
-
-skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring
-satt og leste med henrykkelse.
+Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et skjær av ømhet over
+stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring satt og leste med
+henrykkelse.
 
 Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin
 forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over
@@ -439,20 +436,18 @@ Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle
 at kjørselen var til ende.
 
 Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde
-straks se hele leiligheten. Han
-
-utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad
-maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og
-viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i
-soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok
-frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at
-hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til
-Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at
-fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast
-fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og
-illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev
-han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte
-sig ganske ør i hodet.
+straks se hele leiligheten. Han utpekte, hvad som var presanger og hvad
+ikke, betrodde henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
+dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og de fine
+glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat hun skulde beundre
+stoffet i sengeomhenget. Han tok frem sin fiolin og spilte noen strofer
+for henne, vilde så plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut
+efter nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget salat, men
+kom så endelig i tanker om, at fru Blom kunde være trett og trenge til å
+sette sig. Med jagende hast fikk han henne plasert i en lenestol og
+dynget op en mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet foran
+henne, og under alt dette blev han ved å snakke i løsrevne småstumper om
+alt mulig, så fru Blom følte sig ganske ør i hodet.
 
 Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på
 bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling
@@ -471,18 +466,16 @@ kunde godt selv overdrive, når hun var i humør til det, men så vilde hun
 heller ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint og
 påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet.
 Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot
-noe, han fortalte,
-
-om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde jages bort for
-tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et
-meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det
-gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde
-en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav
-sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke
-kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt
-det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når
-ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog
-han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å
+noe, han fortalte, om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde
+jages bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru
+Blom la inn et meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for
+strengt, det gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var
+morsom, kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet.
+Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting,
+hun ikke kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring
+beholdt det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en
+mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde.
+Derpå drog han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å
 forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet.
 
 «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann,
@@ -604,10 +597,8 @@ at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone.
 tillitsfullt.
 
 «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal
-bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
-
-forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med
-henne.»
+bli en lykkelig mann. Jeg har satt store forhåpninger til ditt besøk,
+--- du får virkelig se til å tale med henne.»
 
 Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand
 på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes
@@ -805,9 +796,8 @@ ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig.
 Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av
 det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange
 betingelser for å føre et lykkelig liv, disse to. Rings eneste feil ---
----. Men Herregud,
-
-han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær.
+---. Men Herregud, han passet jo sine forretninger og var aldri det
+bitterste morgensær.
 
 Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes
 opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset,
@@ -889,12 +879,11 @@ oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har
 det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir,
 Rikard !»
 
-Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
-
-å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Hansen gjorde alltid
-sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham.
-Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde
-huset tiltrekkende.
+Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til å få den slags
+sammenkomster vellykket, og R. C. Hansen gjorde alltid sitt beste for å
+være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så
+godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset
+tiltrekkende.
 
 Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen
 og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet
@@ -1057,13 +1046,12 @@ fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt
 Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev
 Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
 hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig
-latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert
-
-sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen
-skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å
-fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle
-brast i latter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- «Så
-la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Constance.
+latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert sin kjole» --- gikk
+Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen skygge av uhell,
+når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å fatte Dem i
+korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i
+latter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- «Så la den
+arme mann få bli ferdig en gang,» sa Constance.
 
 «Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er
 ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget.
@@ -1227,10 +1215,9 @@ Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk
 det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne
 naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men
 øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre
-ganger hadde gjen3 --- Amalie Skram. I.
-
-tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance
-høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!»
+ganger hadde gjen3 --- Amalie Skram. I. tatt at kvinnen var som en
+blomst, en duft, en følelse, ropte Constance høit leende over bordet til
+ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!»
 
 Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen
 med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som
@@ -1967,11 +1954,9 @@ har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare
 du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang
 ---, jeg
 
-4 --- Amalie Skram. I.
-
-stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap,
-som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat
-som nu.»
+4 --- Amalie Skram. I. stod på lur i det andre værelset, --- den
+strålende glede og morskap, som lyste på hennes ansikt, --- hun var med
+av hele sjelen --- akkurat som nu.»
 
 «Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en
 melodi.
@@ -2866,10 +2851,8 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
 
 »God natt, god natt.»
 
-«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
-
-si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så
-kan De tro ---»
+«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance si, da hun kom inn
+i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så kan De tro ---»
 
 «Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck.
 
@@ -2965,10 +2948,9 @@ Fru Blom ristet på hodet.
 «Du skulde ikke være for trygg, Constance.»
 
 «Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er
-akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
-
-innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og
-så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
+akkurat ens mot alle damer, det vilde da være innbilsk og vemmelig av
+mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og så er jeg jo gift, mor,»
+la hun søvnig til.
 
 Fru Blom så bekymret ut.
 
@@ -3128,10 +3110,9 @@ skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var
 glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på
 pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og
 et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som
-aldri spurte om, hvordan
-
-det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp,
-men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse.
+aldri spurte om, hvordan det hang sammen med henne, som om hun ikke
+hadde en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt som en
+lirekasse.
 
 Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu
 vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han
@@ -3293,10 +3274,8 @@ kom hun et øieblikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu bøide
 han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så
 forskrekket bebreidende på ham.
 
-«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
-
-gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte
-synes synd i ham.
+«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke gjøre for det.» Han
+så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte synes synd i ham.
 
 «Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri
 gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i
@@ -3882,7 +3861,6 @@ lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for enden
 av hvilken soveværelset lå. På tå listet han opover og lyste med lampen
 foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun hadde
 satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
-
 spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte
 flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et
 stykke av en sigar, gikk han inn og la sig.
@@ -3945,9 +3923,8 @@ Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen.
 
 «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans
 almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men
-lyden vakte henne; hun
-
-gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig.
+lyden vakte henne; hun gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet
+som for å støtte sig.
 
 Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi
 Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt
@@ -4198,12 +4175,11 @@ Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen
 forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet
 for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne
 --- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde
-hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
-
-Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå
-hånden av henne og bad henne bare forholde sig rolig og gjøre sine ting
-som om intet var forefalt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det
-ikke blev noe videre av det. ---
+hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! Å jøsses at det skulde gå
+henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå hånden av henne og bad
+henne bare forholde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var
+forefalt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev noe
+videre av det. ---
 
 Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og
 forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss.
@@ -4276,11 +4252,9 @@ sig som i krampe.
 aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så undertiden har du vært så jeg
 nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et
 villrede, har jeg. Å, Constance, hadde du elsket mig, kunde du fått en
-annen
-
-mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det
-er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på
-kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
+annen mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet,
+det er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank
+på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
 
 «Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.
 
@@ -4524,10 +4498,9 @@ for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette
 at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for alvor søkte å
 vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. Når
 han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin
-stemning. Det beste i livet
-
-var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk
-dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken.
+stemning. Det beste i livet var vel, når alt kom til alt, å være noe for
+en annen, --- og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
+fordringer til lykken.
 
 Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter
 trådte Marie inn.
@@ -4777,10 +4750,8 @@ Ring.»
 
 En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo,
 det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de
-samme skritt som
-
-nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom tilbake og sa:
-«Værsgo.» ---
+samme skritt som nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom
+tilbake og sa: «Værsgo.» ---
 
 Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av
 bøker i store reoler, med småmønstret gulvteppe og en mengde falmede
@@ -4860,7 +4831,6 @@ ropte Constance.
 Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener foran Guds alter uttaler
 innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord
 som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
-
 institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er
 Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.»
 
@@ -5103,10 +5073,8 @@ Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kysset henne på håret.
 
 «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er
 undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med
-mennene; gifter de sig, mens de er unge,
-
-så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres
-vaner blitt dem for sterke.
+mennene; gifter de sig, mens de er unge, så har de ikke rast fra sig, og
+venter de til de er eldre, så er deres vaner blitt dem for sterke.
 
 «Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette
 før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?»
@@ -5184,10 +5152,8 @@ eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Constance ---»
 Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig
 fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen
 i forbitrelse. Med en energisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover
-og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
-
-tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du
-vil.»
+og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, tante, så
+går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du vil.»
 
 Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det
 ikke å overtale.
@@ -5355,11 +5321,10 @@ ved tanken at han rev sig 1 håret.
 
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
 
-9 --- Amalie Skram. I.
-
-slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja,
---- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld ---
-Constance, --- å, den elskede, deilige Constance!»
+9 --- Amalie Skram. I. slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit
+avbrutte setninger: «Ja, ja, --- du store tid, --- nok utav det ---
+Constance har nu selv skyld --- Constance, --- å, den elskede, deilige
+Constance!»
 
 Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet
 --- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne
@@ -5525,11 +5490,9 @@ hjem.
 Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede
 på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på
 hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til
-stanset han,
-
-foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med
-armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal,
---- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.»
+stanset han, foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo
+han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å,
+hun skal, --- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.»
 
 # Kapittel XIV
 
@@ -5561,10 +5524,8 @@ sendte op til Molde.
 Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på
 henne. Fru Blom bad henne så inderlig om at hun for Guds skyld måtte
 forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem
-at det
-
-vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende
-gremmelse.
+at det vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
+iærende gremmelse.
 
 Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun
 da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk
@@ -5750,10 +5711,9 @@ i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det.
 
 Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i
 hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å
-by henne sine løfter og
-
-troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun
-vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut.
+by henne sine løfter og troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de
+skulde få det, hvis hun vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke
+tanken ut.
 
 Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som
 var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige
@@ -5831,9 +5791,7 @@ hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, «nu synes
 jeg likesom at all ting er blitt anderledes, ja, nesten som om alt dette
 fæle bare har vært en
 
-»
-
-drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en
+» drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en
 del småting som lå på sin plass i forveien.
 
 «En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri
@@ -5866,9 +5824,7 @@ død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja,
 Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er
 unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer
 Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så
-forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
-
-o
+forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare o
 
 strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste
 til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille
@@ -5908,10 +5864,9 @@ Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig innflytelse på Constance.
 Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning sikkert snart
 vilde innfinne sig.
 
-Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
-
-kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de
-urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene.
+Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og kraftesløs. Hun led
+ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de urimeligste
+foranledninger fikk tårer i øinene.
 
 Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at
 Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde
@@ -5978,12 +5933,10 @@ Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand,
 trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt
 skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort
 i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 ---
-Amalie Skram. I.
-
-ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snakket om å gjøre
-en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- Heldigvis var
-hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den andel han hadde
-hatt i det.
+Amalie Skram. I. ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En
+snakket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel.
+--- Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den
+andel han hadde hatt i det.
 
 Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av
 forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd
@@ -6047,10 +6000,8 @@ familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn
 for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
 hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige
 trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med
-letthet fant stedet. Det var en av
-
-disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles
-kjøkken for flere familier.
+letthet fant stedet. Det var en av disse store kaserner med masser av
+leiligheter på ett værelse og felles kjøkken for flere familier.
 
 Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og
 vasket ullne plagg i en avskåren smørfjerding med noe tykt, mørkegrått
@@ -6217,9 +6168,8 @@ bra?» spurte Constance i en medlidende tone.
 
 Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av
 hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte
-ansiktet helt mot de
-
-to damer og sa med en stemme som plutselig lød gneldrende livlig:
+ansiktet helt mot de to damer og sa med en stemme som plutselig lød
+gneldrende livlig:
 
 «De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant
 enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen,
@@ -6301,9 +6251,8 @@ vilde tale med fruen.
 
 «Har hun vært her før?» spurte Constance.
 
-«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.»
-
-«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.»
+«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» «Å, er det
+henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.»
 
 Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort,
 sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentimmer med det kantete,
@@ -6426,9 +6375,7 @@ Di har gjort mot en sulten stakkar.»
 Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en
 kuldegysning gjennem henne, og munnmusklene vibrerte. Hvor meget sult og
 pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte
-således hen ved synet av en lumpen femkrone.
-
-o
+således hen ved synet av en lumpen femkrone. o
 
 «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun
 med et avferdigende nikk.
@@ -6464,13 +6411,12 @@ Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det
 var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere
 og dypere ned i pølen. --- ---
 
-Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, ---
-
-det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke
-var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så
-praktisk og hadde sine rubrikker ferdig for de verdige og ikke verdige.
---- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den
-stå for å utdele dem til de riktige trengende.
+Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- det var jo
+ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke var til
+nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så praktisk
+og hadde sine rubrikker ferdig for de verdige og ikke verdige. --- Her
+efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den stå for
+å utdele dem til de riktige trengende.
 
 Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk
 inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok
@@ -6585,26 +6531,25 @@ sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op.
 
 «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere ødelegger mig, dere
 riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste
-dike av løgn og usselhet. Det
-
-går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er
-ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste
-dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle
-sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekkelig
-sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er det nu
-engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og tilbake
-i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med
-hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene formelig
-sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene
-fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med
-hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere
-tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om religionens
-makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!»
-gjentok hun med latter. «Jeg vemmes ved dette sumpete vesen, vemmes ved
-det og forakter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst mig
-selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til tross for,
---- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, hvad det vil
-si, tante, det vil si å gå i hundene!»
+dike av løgn og usselhet. Det går ikke an å vente troskap og sannhet i
+ekteskapet, sier dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom --- de andre er
+meget verre. --- Det verste dere hører, oprører dere ikke, du, Marie,
+pastor Huhn, mor, far, alle sammen! --- For skams skyld later dere som
+dere synes det er skrekkelig sørgelig, men det er ingen alvor i deres
+indignasjon. --- Slik er det nu engang --- sier dere, mennene er så
+svake ---.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, stod nu og da et
+øieblikk stille for å slå ut med hånden, ordene kom hurtig som en
+rivende strøm, og øinene formelig sprutet ild. Plutselig for hun tett
+bort til tanten, trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede
+hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later dere da til
+hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på alt det tåpelige snakk om det
+gode og skjønne, om religionens makt og om at ekteskapet er hellig og
+innstiftet av Gud? --- Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vemmes ved
+dette sumpete vesen, vemmes ved det og forakter det. --- Jeg forakter
+alt, alt, alt, først og fremst mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå
+i deres ledebånd, til tross for, --- ja til tross for min bedre
+overbevisning. --- Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i
+hundene!»
 
 Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt
 for henne; hun syntes, hun ikke forstod et mukk av det. Men hennes
@@ -6620,10 +6565,8 @@ enkelts --- det kommer av
 
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å
 gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 --- Amalie
-Skram. I.
-
-nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke
-dig --- så, så, hold nu op.»
+Skram. I. nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg
+mente ikke dig --- så, så, hold nu op.»
 
 Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt
 lommetørklæ.
@@ -6796,10 +6739,8 @@ engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal
 regnes mig til en forbrytelse --- så ---» han holdt inne.
 
 «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig,
---- derfor begynte du så godt som
-
-straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begynnelsen av --- det
-er ikke gnist av karakter i dig.»
+--- derfor begynte du så godt som straks å overhenge mig. --- Du brøt
+ditt ord fra begynnelsen av --- det er ikke gnist av karakter i dig.»
 
 «Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som
 jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre
@@ -7083,10 +7024,8 @@ bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være
 aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene.
 Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann.
 Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så
-heldig å opdage en
-
-formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å
-føre prosess.
+heldig å opdage en formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd
+hadde han begynt å føre prosess.
 
 Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort
 småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et
@@ -7169,10 +7108,9 @@ Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham.
 «Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han
 trakk munnstykket til sig.
 
-Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
-
-han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det
-skulde sett godt ut --- ---»
+Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte han plutselig og slo
+sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det skulde sett godt ut ---
+---»
 
 Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham.
 
@@ -7248,9 +7186,8 @@ husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk.
 «Ikke mer, du?»
 
 «Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie
-Skram. I.
-
-var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.»
+Skram. I. var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok
+knepet.»
 
 «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance.
 
@@ -7294,10 +7231,9 @@ så ---\>»
 «Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var
 således?»
 
-«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
-
-slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer jeg dig, men
-senere fikk jeg annet å bestille.»
+«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe slikt i begynnelsen.
+Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer jeg dig, men senere fikk jeg
+annet å bestille.»
 
 «Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil
 så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der
@@ -7460,26 +7396,24 @@ hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av
 trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven
 og lå i tykke, toppede lengder over alt i veiene, gulbrunt og
 vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en
-stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
-
-med det, for bladene var tunge av vann og sene i vendingen; de klebet
-sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på
-benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og
-følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue,
-hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det
-pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt,
-som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket
-av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med
-et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv.
-Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover,
-når de døde hen, og opover når de vokste. Og det var som presset de sig
-frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som kom
-med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for så
-igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven fra
-sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, og
-hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det fredsommelige
-måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de grusete ganger
-og forsølvet hvert eneste blomsterbed.
+stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær med det, for bladene var tunge
+av vann og sene i vendingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i
+store klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter lysthusets
+sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags fortvilelse over at hun
+ikke gikk inn i den annen stue, hvor det var lunere, eller i det minste
+bort fra vinduet og det pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes
+fast av en usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se på
+hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev i hvirvler mellem
+himmel og jord og slo ned med et sprøit over hver en liten plante som
+ennu tappert holdt nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte
+hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og opover når de vokste.
+Og det var som presset de sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte
+stønn, og disse støt som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til
+sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt
+under dette stod haven fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og
+strålet i solskinnet, og hun så sig selv sitte der nede på benken om
+aftenen i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes
+grener hen over de grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed.
 
 Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i
 sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det
@@ -7493,10 +7427,8 @@ der så lenge!
 
 Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare
 det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige
-endeligt rystet henne en
-
-del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lommetørklæet for
-øinene.
+endeligt rystet henne en del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med
+lommetørklæet for øinene.
 
 Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med
 været; det hadde en uendelig tiltrekning for henne i aften. Hun gikk inn
@@ -7713,10 +7645,8 @@ den ringeste rett har De.»
 «Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» ---
 
 «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende
-trekning over hans ansikt. «Men gi mig
-
-nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens heslighet.» Hans
-stemme lød fryktsomt bedende.
+trekning over hans ansikt. «Men gi mig nu Deres hånd på at De har
+tilgitt mig hin aftens heslighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.
 
 «Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham
 hånden, idet hun så ham inn i øinene.
@@ -7789,13 +7719,11 @@ Fru Constance Ring!
 
 Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å
 skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke
-vet hvordan jeg
-
-skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet
-og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av
-min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent
-med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å
-skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. ---
+vet hvordan jeg skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
+jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg
+vet til bunnen av min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De
+kunde være tjent med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke
+ha noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. ---
 
 Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg
 med tiden kunde vinne Deres kjærlighet?
@@ -7826,10 +7754,8 @@ Deres Constance Ring.
 Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver
 Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var
 gift med en prest på Nordfjordeid. Barndomshjemmet var således opløst;
-de to
-
-brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende
-svigerforeldre i Molde.
+de to brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine
+tilkommende svigerforeldre i Molde.
 
 Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det
 var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under
@@ -7936,15 +7862,14 @@ sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig
 med lukten av et sandeltreskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og
 med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på
 madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige
-lek. Oppe ved vinduet danset
-
-flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva
-stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats.
-Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets
-uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med brokete steners
-ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllenrødlig stripe på en
-perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde
-portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet.
+lek. Oppe ved vinduet danset flagrende profilskygger av Mozarts og
+Beethovens byster, mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på
+den midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, men speilet
+mellem vinduene optok flammeskjærets uro og gjengav hengelampens
+prismer, som lyste med brokete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt
+en gyllenrødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe
+eller et stykke av den røde portiére, men det kom og gikk i ustadig
+rastløshet.
 
 Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i
 den fløielspolstrede stillhet, og koksens rasling i ovnen, hver gang de
@@ -8077,11 +8002,9 @@ med en pisk.
 
 Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet
 midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne
-fikk se hun ikke
-
-led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke
-henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og
-tilbake igjen.
+fikk se hun ikke led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
+til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen
+til spisestuen og tilbake igjen.
 
 Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne
 idelige stillheten, og hun var så forfjamset i blodet, at hun når
@@ -8160,12 +8083,11 @@ var fælent!»
 «Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den
 oser,» --- sa Constance tilrettevisende.
 
-Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
-
-det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til
-fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun
-på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn
-godt av å røre sin valne munn.»
+Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule det skadeglade smil i
+munnvikene og kastet et blikk fra lampen til fruen, som tydelig sa at
+det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
+«Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn godt av å røre sin
+valne munn.»
 
 «Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet.
 
@@ -8284,11 +8206,9 @@ tale om.»
 «Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve
 av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse
 deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde,
-mens
-
-hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke
-visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget
-ilferdig frem og tilbake.
+mens hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett
+ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og
+gynget ilferdig frem og tilbake.
 
 «Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie.
 
@@ -8328,14 +8248,13 @@ det.»
 
 «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv
 du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og
-langsomt glattet skinnet om
-
-hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har
-du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd
-over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre
-har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en finger,
-og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, slikt
-er rent ut sagt for galt. Og det hevner sig.»
+langsomt glattet skinnet om hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt
+lyst til, og ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
+--- hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige flate. «Se nu
+bare basaren, som vi andre har hatt alt det strev med, har du villet
+løfte så meget som en finger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er,
+--- ja det hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hevner
+sig.»
 
 «Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at
 rettferdigheten skjer fyldest.»
@@ -8639,10 +8558,8 @@ frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om
 morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
 var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene
 tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet
-var foroverbøid. Lenge
-
-satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig,
-men blev allikevel sittende.
+var foroverbøid. Lenge satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun
+mine til å reise sig, men blev allikevel sittende.
 
 Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett
 for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt
@@ -8712,11 +8629,10 @@ Niels Lorck.»
 
 Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 
-leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
-
-tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet. Hun
-hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra
-hvorhen han vilde. ---
+leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun tatt sin
+beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet. Hun hadde bedt
+ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen
+han vilde. ---
 
 Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes
 hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig
@@ -8782,25 +8698,24 @@ Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales.
 
 Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og
 elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved
-endelig å ha gjenstanden for sine
-
-drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes
-kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og
-vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette
-hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv
-med den ærlige hensikt å ville gi henne sin fremtid, og han tvilte ikke
-på at han til sist skulde vinne hennes hjerte. All den anledning en
-ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre
-sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et vell
-av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlighetserklæring. Og årvåkent
-passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke
-skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en atmosfære av
-elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å tenke på det, så
-fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. Ja, for således
-gikk det. Kjærligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
-begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første ekteskap hadde
-slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun øinene og
-smilte i takknemlig glede over forskjellen.
+endelig å ha gjenstanden for sine drømmer og lengsler i sine armer. Han
+visste at han ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men hun
+hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet mot lysten og trangen
+til å elske ham, og på dette hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp.
+Han var gått til sitt nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne
+sin fremtid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hennes
+hjerte. All den anledning en ektemann med nok av penger, som er alene
+med sin hustru, har til å gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier.
+Hans hele vesen var som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en
+kjærlighetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin
+lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde støte eller skremme henne. Han
+spant henne inn i en atmosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde
+deri først uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig
+glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjærligheten var der,
+før hun fikk tid til å se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på,
+hvorledes hun i sitt første ekteskap hadde slitt og strevet for å komme
+til å elske Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede over
+forskjellen.
 
 Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve,
 at det kunde være slik underholdning i alle de likegyldige småting, et
@@ -8845,20 +8760,18 @@ bli litt ensformig.
 
 De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke
 følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og
-til uten spor av
-
-grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for
-henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun
-tilfeldig fant i hotellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie
-for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle tilstandens
-symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes første tanke
-var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun var kommet inn
-i soveværelset, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
-undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes ansikt, og da Lorck
-vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han ventet en
-meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals.
-Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en fryktsom
-tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks.
+til uten spor av grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
+plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en
+fransk bok, som hun tilfeldig fant i hotellets havestue; den hadde til
+titel: Sundhetspleie for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde
+alle tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne;
+hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men
+da hun var kommet inn i soveværelset, hvor han gikk og byttet snipp,
+blev hun plutselig undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes
+ansikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om
+han ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt
+ved hans hals. Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en
+fryktsom tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks.
 Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem.
 Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I
 begynnelsen av deres ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
@@ -9324,11 +9237,9 @@ hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i
 konvolutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset
 kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse
 vendte ut til, skinte på vannspringet med den basunkinnete gutt på
-toppen like ved
-
-inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store
-monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av
-merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med
+toppen like ved inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side
+av det store monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer
+av merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med
 sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne
 mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med
 syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk
@@ -9357,14 +9268,13 @@ vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem
 engang.
 
 Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige
-opdagelse overveldet henne. Det blev ved
-
-å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet
-smerten fra sig. Dette var ikke til å utholde. At han ikke hadde fortalt
-henne det, var naturligvis for å skåne henne, --- hvad skulde det vel
-nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk,
-hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et
-barn, burde hun altså ha tenkt sig.
+opdagelse overveldet henne. Det blev ved å gjøre ondt som i et verkende
+sår. Med all makt søkte hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke
+til å utholde. At han ikke hadde fortalt henne det, var naturligvis for
+å skåne henne, --- hvad skulde det vel nytte til. Det var ikke noe
+bedrageri i det. At han hadde levd kysk, hadde hun aldri et øieblikk
+innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et barn, burde hun altså ha
+tenkt sig.
 
 Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo
 hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og
@@ -9542,11 +9452,10 @@ ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene
 øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig,
 slengte de dem fra sig og overlot dem til den skjebne, som mennenes
 brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med
-denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
-
-og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den
-samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene
-å hengi sig til sine kjønnslige lyster.
+denne tålmodig lidende, som var så full av godhet og resignasjon, og
+samtidig en oprørsk forbitrelse mot den samfundsråhet, som hadde gjort
+det så bekvemt og så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
+lyster.
 
 Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en
 annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte
@@ -9671,13 +9580,11 @@ Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Constance søkte å
 innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når
 Lorck med en betoning av et
 
-16 --- Amalie Skram. I.
-
-ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et
-tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse
-ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst
-var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var
-et vergeløst bytte for sine martrende tanker.
+16 --- Amalie Skram. I. ord minnet henne om noe som de pleide å le av,
+eller gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å
+løpe bort og kysse ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha
+mistet ham. Men verst var det om nettene, når hun lå time efter time
+uten å kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende tanker.
 
 I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel
 med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes
@@ -9731,10 +9638,8 @@ bedre således, for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var
 noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som helst art gjorde
 et menneske ringere eller voldte noen skade. Se nu Lorck, han var en
 utmerket mann i alle måter; hans venner, enhver som kjente ham, var
-enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
-
-gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor
-ikke!
+enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde gå i
+stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor ikke!
 
 Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når
 hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en
@@ -10095,10 +10000,8 @@ blendende gasslys på trappegangen. Constance hengte hatt og kåpe op på
 en garderobe i soveværelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig
 til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpenbare
 sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken,
-så snart de var kommet op, men
-
-nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på
-hennes tunge. Best å vente til i morgen.
+så snart de var kommet op, men nu syntes det henne så svært. Ordene, hun
+skulde si, lå som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
 
 «Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»
 
@@ -10149,11 +10052,9 @@ gjøre.»
 
 Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen
 på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av
-ansiktet. Det var
-
-blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammensatt uttrykk: Smerte
-og litt spott, tross og undseelse, motvilje og noe av en forherdet
-bestemthet.
+ansiktet. Det var blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammensatt
+uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, motvilje og noe av en
+forherdet bestemthet.
 
 «Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk,
 ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til
@@ -10191,10 +10092,9 @@ synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.»
 Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk
 øiebrynene litt i været.
 
-«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
-
-dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?»
-spurte han inntrengende.
+«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske dig, Constance?
+Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» spurte han
+inntrengende.
 
 «Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone.
 
@@ -10266,10 +10166,9 @@ XX VIII.
 Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til
 Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å
 drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne
-stemning tapé
-
-sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sentimentale
-forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap.
+stemning tapé sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for
+sentimentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et
+ekteskap.
 
 Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot
 Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å
@@ -10340,10 +10239,8 @@ begge et bløtt behag.
 
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 
-17 --- Amalie Skram. I.
-
-satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens
-yttervegg.
+17 --- Amalie Skram. I. satte sig allikevel på en benk som stod
+tverrskibs op mot røkesalongens yttervegg.
 
 «Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som
 slutningsbemerkningen til en foregående betraktning.
@@ -10429,16 +10326,15 @@ sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt sig
 til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde vært
 en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem fra
 dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke til
-hans
-
-armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og
-tusen ganger nei! Hvad var det vel å lenges efter --- en boble som hun i
-sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære hennes
-liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt hun
-her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og
-trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det skar
-igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså kommet.
---- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt.
+hans armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei,
+og tusen ganger nei! Hvad var det vel å lenges efter --- en boble som
+hun i sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære
+hennes liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu
+satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med
+lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det
+skar igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså
+kommet. --- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i
+gråt.
 
 «Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes
 skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han
@@ -10465,13 +10361,12 @@ lykkelig.»
 Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av
 hans skritt.
 
-«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
-
-sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand;
-han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i
-sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til
-fingerspissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt ansikt, trakk
-dem ned på sin munn og kysset dem innvendig og utvendig.
+«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste sig. Han
+begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; han stakk
+dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i sine egne;
+han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til fingerspissene
+med sakte trykk. Så la han dem op på sitt ansikt, trakk dem ned på sin
+munn og kysset dem innvendig og utvendig.
 
 «God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne.
 
@@ -10501,9 +10396,7 @@ det som om hun skalv innvendig.
 De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet
 sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet leilighet til dem i Homansby, ikke
 langt fra Constances forrige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle
-værelsene,
-
-flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøkken og
+værelsene, flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøkken og
 spisekammer i orden.
 
 Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde anskaffe sig, få
@@ -10744,11 +10637,9 @@ sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det
 var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det
 var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sammen med
 ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i
-soveværelset og satte sig på kanten av en
-
-stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk,
-og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun
-undersøke. ---
+soveværelset og satte sig på kanten av en stol. Hun vilde vente til han
+kom og så efter henne. Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé
+at han var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. ---
 
 Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øinene vidåpne og
 hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet;
@@ -10958,15 +10849,13 @@ som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er
 hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han
 syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til
 dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18
---- Amalie Skram. I.
-
-heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det
-var herlig å være hos henne, og å arbeide tyktes ham å spare op på
-gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter
-gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en
-annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning
-luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne
-ham om deres avtale for å få ham til å høre op.
+--- Amalie Skram. I. heten om snart å skulle gjense henne. Livet var
+blitt nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å arbeide tyktes
+ham å spare op på gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i
+ham en bitter gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig
+om, var en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne
+stemning luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og
+minne ham om deres avtale for å få ham til å høre op.
 
 Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne
 ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes
@@ -11300,10 +11189,9 @@ annet.»
 Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som
 hun holdt like op til sine øine.
 
-«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
-
-sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi
-går hver vår vei.»
+«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck sørgmodig, «ingen
+glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi går hver vår
+vei.»
 
 «Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi,
 iallfall for min del,» svarte hun rolig, uten å flytte øinene fra sine
@@ -11443,12 +11331,11 @@ Constance danse avsted munter og smilende i disse mannfolks armer; han
 bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge.
 
 Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde
-hyppig truffet sammen med ham den
-
-siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til
-sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som
-hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og
-plutselig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen.
+hyppig truffet sammen med ham den siste vinter. Det var en vals de
+danset. Han holdt henne så tett op til sig at hun knapt kunde puste og
+hvisket forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller hørte.
+Han tok hennes taushet for opmuntring og plutselig bøide han sig ned og
+kysset henne lynsnart på skulderen.
 
 «Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke
 mer.»
@@ -11701,7 +11588,6 @@ Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike
 skulde ha med sig. De hadde fått ferdigpakket to store kasser med
 dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del
 vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
-
 soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reisetoalett i stand.
 De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget den
 neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier
@@ -11733,11 +11619,10 @@ at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hennes hode mellem sine
 hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance,
 vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang,
 som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange
-ganger hadde han sittet og betraktet henne med
-
-et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så
-smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk,
-stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger.
+ganger hadde han sittet og betraktet henne med et blikk, som det gikk
+henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så smertelig, så tålmodig.
+Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
+syntes hun følte anger.
 
 Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes
 kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så
@@ -11843,24 +11728,23 @@ henne og hun syntes, hun hadde sett en avgrunn for sin fot.
 Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk,
 forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan
 vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han
-ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
-
-kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sammen og vendte
-hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde
-elsket henne så uforanderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans
-hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde
-vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det
-var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det
-kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja,
-var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun
-nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte tilstå at hun kunde la være. Hun
-torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det
-var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at
-hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde fore,
-vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun
-beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dessuten ---
----. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte ---
-dette mer eller mindre gjorde hverken fra eller til.
+ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et kjærlig
+ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sammen og vendte hodet til
+siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde elsket
+henne så uforanderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
+som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde vært henne
+utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det var det
+ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun
+jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var hun viss
+på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun nu stod i
+begrep med å gjøre? Hun måtte tilstå at hun kunde la være. Hun torde
+ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det
+som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at hun gav
+sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde fore, vilde han
+være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham .+..
+Men nu var det for sent å tre tilbake, og dessuten --- ---. Hun hadde jo
+allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- dette mer eller mindre
+gjorde hverken fra eller til.
 
 Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at
 han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så
@@ -11910,10 +11794,8 @@ hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be
 ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort
 ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
 hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det billede hun mante
-frem at øinene uavladelig løp over av
-
-tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Freden drog inn i
-hennes pinte sinn.
+frem at øinene uavladelig løp over av tårer; og hun følte sig så glad og
+lettet om hjertet. Freden drog inn i hennes pinte sinn.
 
 Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minutter før fem steg hun op
 trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen inn
@@ -12029,10 +11911,8 @@ sint,» tilføide hun fryktsomt.
 «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende.
 
 «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til
----» gråten var atter ved å bryte frem,
-
-«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg
-måtte ha doktor.»
+---» gråten var atter ved å bryte frem, «--- ja, og til å høre Dem tale,
+og så var jeg dessuten så syk at jeg måtte ha doktor.»
 
 «Hvor lenge har du vært her i byen?»
 
@@ -12116,13 +11996,11 @@ gav sig til å kikke gjennem sprekken.
 
 Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled
 hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var
-kommet. Rent
-
-mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av huset. Blodet
-brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte
-på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke.
-Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i
-hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert,
+kommet. Rent mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av huset.
+Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt
+ropte på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å
+slukke. Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer
+i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert,
 med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den
 utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en
 stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun
@@ -12150,11 +12028,9 @@ Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger
 og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde
 oplevd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
-«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
-
-jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen,
-nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby
-sitt følge.
+«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med jernbanen, adjø med
+dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, nikket lystig og för fra
+henne, før denne hadde fått tid til å tilby sitt følge.
 
 Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv,
 hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så
@@ -12229,25 +12105,23 @@ trær og busker. Nede i hjørnet var det et lysthus av tre; det satte rygg
 imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det var
 tyst og stille
 
-20 --- Amalie Skram. I.
-
-rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den
-langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en
-ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå
-i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av
-måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot
-den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk
-for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det
-gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i
-knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et
-stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap. Om hodet svøpte hun et
-sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op
-til det avtalte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra huset.
-Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne mellem
-slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme og
-ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det
-skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde kvele
-henne.
+20 --- Amalie Skram. I. rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det
+lød, som kom den langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk
+mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i
+vinduet, satte sig derpå i sofaen, men gikk tilbake for å se om også
+verandaen var full av måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når
+hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte
+tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem
+minutter på 10. Det gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt
+ansikt, bøide sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
+neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap. Om
+hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og
+ilte i raskt løp op til det avtalte sted, som lå i omtrent hundre
+skritts avstand fra huset. Her slo hun inn på veien til venstre og
+befant sig plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun
+lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte litt før hun hørte
+toget pipe. Hjertet banket som det skulde sprenges, og hvert øieblikk
+kom det noe i halsen som vilde kvele henne.
 
 Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det
 varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til
@@ -12297,10 +12171,9 @@ ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lommebok, så
 hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste
 op: Fra Emma til Harald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt
-flammende rød og hadde betraktet ham med et
-
-blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde
-sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel!
+flammende rød og hadde betraktet ham med et blikk, som det tok været fra
+ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse
+sig til farvel!
 
 # Kapittel XXXIV
 
@@ -12365,17 +12238,16 @@ Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hårnålene fra sig på
 toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien
 i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor
 sittende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den minste
-på fanget, og selv stod hun bak farens
-
-stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den
-gang, med utringet kjoleliv, små puffermer og håret i pisker ned over
-ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun
-billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det
-forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun
-farens ord, da de fikk prøvebilledet hjem. Han hadde vært så fornøiet
-med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et
-individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og
-svart at han i grunnen hadde rett.
+på fanget, og selv stod hun bak farens stol med sin hånd på hans
+skulder. Hun var en ganske liten pike den gang, med utringet kjoleliv,
+små puffermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte skrumpet
+sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet og trykket et kyss på alle
+ansiktene, også sitt eget. Det forekom henne at barnet der var en ganske
+annen enn henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebilledet
+hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men om henne hadde han
+sagt: «Constance har en mine som et individ som ser skeptisk på
+tilværelsen,» og så hadde moren ledd og svart at han i grunnen hadde
+rett.
 
 Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med
 den. «Hadde jeg bare visst bedre beskjed om det, som spiller denne store
@@ -12438,11 +12310,10 @@ var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, rent ut sagt, noe
 sludder det hele.
 
 Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut,
-han hadde følt trang til å trøste og
-
-hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som
-var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis
---- det vilde han riktignok protestere mot.
+han hadde følt trang til å trøste og hjelpe henne, og så gikk det, som
+det gikk. Det var hans gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen
+utro ektemann, ikke på noe sett og vis --- det vilde han riktignok
+protestere mot.
 
 Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen
 aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet