wip

1 files changed, 2766 insertions, 727 deletions

diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt
index f568988..5c34037 100644
--- a/stage-3.txt
+++ b/stage-3.txt
@@ -3,10 +3,12 @@
 
 # Kapittel I
 
+
 Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet
 barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på
 fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet
 inn i.
+
 De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det
 brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var
 gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små
@@ -16,10 +18,12 @@ og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i
 halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune
 topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i
 Oscarsgate.
+
 Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke
 mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som
 piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte
 hjem med Ring om aftenen.
+
 Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun
 kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far
 var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der
@@ -71,7 +75,8 @@ over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med
 en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte,
 men som hun tålmodig fant sig i.
 
- Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde
+Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde
+
 ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når
 
 han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren
@@ -119,6 +124,7 @@ ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
 fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
 fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
 dager.
+
 Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet,
 og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel.
 Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe
@@ -138,19 +144,24 @@ sig seiv.
 # Kapittel II
 
 
+
 Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk
 kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig.
 Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da
 også ved første leilighet.
+
 Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en
 nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja,
 jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne
 inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det
 var i veien.
+
 Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de
 ord: «Jeg lenges hjem.»
+
 Resultatet av denne samtale blev så senere referert til
 Ring.
+
 Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det
 var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos
 hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som
@@ -195,9 +206,12 @@ Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København,
 dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin
 kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt;
 hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig
+
 få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
 opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
+
 ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
+
 aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op
 
 
@@ -213,13 +227,17 @@ henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med,
 og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet
 ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og
 senere.
+
 «Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli
 hjemme,» brast det plutselig ut av henne.
+
 «Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et
 spøkende ord; men værs'god hvis du tror, at jeg tigger
 dig, tar du feil.»
+
 «Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg
 reiser ikke med.»
+
 Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så
 hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring
 sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som
@@ -229,9 +247,11 @@ over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og
 bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen
 mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig
 ting, som han hadde god greie på i forveien.
+
 I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å
 forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im
 ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke.
+
 Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte
 de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde
 skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk
@@ -250,6 +270,7 @@ o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han
 skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål
 modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen
 hadde vært.
+
 Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by
 med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun
 hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var.
@@ -259,6 +280,7 @@ stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne,
 og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun
 gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det
 ringte.
+
 At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å
 gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om,
 han, som alltid snakket og snakket og kom med så me
@@ -268,6 +290,7 @@ jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde
 komme tilbake ... Ja, sannelig gikk hun ikke der
 og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var,
 allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet.
+
 Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev,
 fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte
 forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke
@@ -279,6 +302,7 @@ Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
 
 skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
 og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
+
 Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for
 tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og
 sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer
@@ -292,26 +316,35 @@ skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort
 og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere
 enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var
 idel lede og likegyldighet.
+
 Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en
 sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle
 såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin
 nende, og om hvordan humøret var.
+
 «Skitt» sa han og ristet på hodet med en grimase.
+
 «Jeg har tenkt på det, Ring» sa tanten i en lav, for
 trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så
 vilde det ha en god innflytelse.»
+
 «Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med
 øinene.
+
 «Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre
 det som er riktig. Min søster er så god og forstandig
 ja, De kjenner henne jo så lite, men det er så un
 derlig med ens mor.»
+
 Ring var ved sitt bestemmelsessted
+
 «Jeg skal tenke på det» sa han trevent og sprang
 ut, mens sporvognen var i full fart.
+
 «Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk,
 Constance?» sa Ring plutselig samme dags aften,
 mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe.
+
 Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og
 
 
@@ -362,53 +395,70 @@ kan komme.»
 «Så lenge hun har lyst naturligvis.»
 
 «Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på
+
 det?»
 
- «Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.»
+«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.»
 
- «Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert.
+«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert.
+
+«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig»
 
- «Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig»
 bad han.
 
+
 Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på
 kinnet.
+
 «Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og
 snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake
 igjen.
+
 Hun kysset ham på munnen
+
 «Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i
 mig.»
+
 «Slik en skolemester» sa hun og lot, som om det
 moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og
 at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin
 lekse.
+
 Han lo og vilde ta henne på fanget.
+
 «Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og
 vilde løs.
+
 Han slapp henne med en sur mine.
+
 «Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil,
 du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som
 om verden skulde forgå i neste nu.»
+
 Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse
 lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med
 en skuffet og fiendtlig mine.
+
 Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk
 hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig
 måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne
 med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han
 gjespet og vilde til sengs.
+
 Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var
 jo i stand på soveværelset.
+
 Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av
 stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø
 bet hans üblide sinnsstemning.
+
 Da Constance langt om lenge var ferdig med sine
 blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og
 aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta
 géren om.
 
 
+
 Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante
 stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run
 ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler.
@@ -416,14 +466,18 @@ Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt
 inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden
 over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller
 også måtte hun rent ha glemt det.
+
 En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt
 skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været.
+
 «Hvor blir du av, Constance?» det lød så klynkende.
 
- «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like
+«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like
 av sengen for å se, hvad hun tok sig til.
+
 Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha
 trukket sterkt fra vinduet.
+
 «Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om
 hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå
 slukket hun lampen og gikk inn til ham.
@@ -431,20 +485,25 @@ slukket hun lampen og gikk inn til ham.
 
 # Kapittel III
 
+
 Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren
 skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før
 ste dampskib.
+
 Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel
 satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den
 fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds
 med hennes stell.
+
 Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom.
 Gikk hun ikke der og var i godt humør.
+
 De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance
 hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert
 øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting
 til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran
 dring i arrangementet.
+
 Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i
 gråt og falt henne om halsen.
 
@@ -459,6 +518,7 @@ var for en ny kirke, de kom forbi.
 
 Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri
 stiania på seksten år.
+
 Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte
 hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som
 duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr,
@@ -468,23 +528,30 @@ stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres.
 Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde
 med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane
 stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre.
+
 Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con
 stance sår om hjertet og bragte en skare minner med,
 som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten.
+
 «Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for
 nøielse» sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som
 uttrykte hans misnøie.
+
 «Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da
 hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad
 går det av dig, barn?»
+
 «Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» det lød halvkvalt,
 bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene.
+
 «Jo, det er oplivende for en mann» sa Ring og gjorde
 en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme
 til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige
 stilling.
+
 Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse
 for dem alle at kjørselen var til ende.
+
 Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
 værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
 
@@ -504,6 +571,7 @@ mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet
 foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i
 løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig
 ganske ør i hodet.
+
 Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han
 beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var
 strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så
@@ -542,22 +610,32 @@ en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad
 han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet
 på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har
 bestemt sig til å bære det med tålmodighet.
+
 «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann,
 Constance» sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor
 det, og Ring var gått inn til sine piper.
+
 «Å pytt» sa Constance og slo med nakken
+
 «Nei alvorlig, det er ikke tekkelig.»
+
 «Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?»
+
 «Lyve, det er da et besynderlig ord .»
+
 «Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.»
+
 «Snakk du må virkelig ikke være slik, det går ikke
 an å behandle sin mann så hensynsløst.»
+
 «Du skulde ikke holde med ham, mor han er kar
 for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at
 du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue
 med.»
+
 «Ta parti, holde med det er forestillinger, som
 ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.»
+
 Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne
 munnviker og nesen til værs.
 
@@ -570,27 +648,36 @@ stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa
 rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram
 mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd
 somt utekkelig?»
+
 «Om Ring drikker en dram eller to til maten, det er
 ingen ting å bry sig om.»
+
 «Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved
 vann i.»
+
 «Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise
 sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få
 ham til å debauchere.»
+
 Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn
 i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass
 selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde
 bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge.
+
 Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og
 gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til
 hørerinne, som svarte og lo i rette tid.
+
 «Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» sa
 han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille
 avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne
 op av stolen og vilde dra henne til sig.
+
 Hun stred imot.
+
 «Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for
 manende.
+
 Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på
 sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne
 ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden
@@ -599,10 +686,13 @@ kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av
 tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og
 hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen
 nes brennende tørre ansikt.
+
 «Slipp mig du kveler mig!» ropte hun plutselig og
 siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet
 og gikk ut av stuen.
+
 «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» sa
+
 2 Amalie Skram. I.
 
 
@@ -633,66 +723,85 @@ klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?»
 Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine
 negler.
 
- «Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,»
+«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,»
 vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig,
 falt hun nok tilføie.»
 
- «Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages
+«Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages
 med kjærlighet.»
 
- «Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et
+«Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et
 plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den
 mann, som kunde være kjærligere.»
 
- «Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge
+«Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge
 koner er litt tufs de første par år.»
 
- «Fanden heller, de er forelsket er de. Marie
+«Fanden heller, de er forelsket er de. Marie
 f. eks., der skulde du se en kone. Men Constance er
 så rar, jeg forsikrer dig til, at» her bøiet han
 sig nærmere og talte i en lavere tone.
 
- «Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa
+«Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa
 fru Blom tillitsfullt.
 
- «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
+«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
+
 sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
 
 forhåpninger til ditt besøk, du får virkelig se til å
 tale med henne.»
+
 Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så
 var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste
 sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne
 inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne,
 mens hun klædde sig av.
+
 Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge
 kanten hos henne.
+
 «Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at
 du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av
 glede og kysset henne med inderlig tilfredshet.
+
 «Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance
 Hvorfor er du ikke det?»
+
 «Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . .
 Hvor pene dine nye nattkapper er. Har du sydd
 dem seiv?»
+
 «Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con
 stance.»
+
 «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.»
+
 «Ja visst, ja. Ikke sant, Constance, har du ikke
 så meget å være glad for?»
+
 «Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; hun
 broderer så pent.»
+
 «For du må jo være lykkelig med din mann, han, som
 er så snild.»
+
 «Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller
 og tunger er både snarere og penere.»
+
 «La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.»
+
 Hun skjulte sitt ansikt hos moren.
+
 «Søte barnet mitt, du elsker jo din mann,
 hvad, gjør du ikke? Hvad?»
+
 «Jeg vet ikke, jeg.»
+
 «Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?»
+
 Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd.
+
 «Men jeg tror ikke, jeg gjør det» sa hun sakte.
 
 
@@ -725,37 +834,45 @@ uansett hvor god eller dårlig han er.»
 «Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds
 hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.»
 
- «Det kan jeg ikke begripe.»
+«Det kan jeg ikke begripe.»
 
- «Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og
+«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og
 det er det verste i et ekteskap, du må for Guds skyld
 ikke være barnaktig, Constance.»
 
- «Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du
+«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du
 ikke si nei, jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos
 dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og
 løftet hennes hode op imot sig.
 
- «Hos mig, er du gal, barn?»
+«Hos mig, er du gal, barn?»
 
- «Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet,
+«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet,
 når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam
 men» —• sa hun innsmigrende.
 
- «Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.»
+«Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.»
+
+«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel
 
- «Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel
 ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme
+
 igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så
+
 meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt
+
 nattøi.»
 
+
 Hun var allerede borte ved døren.
+
 «Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din
 mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for
 melig bestyrtet ut.
+
 «Såpass måtte han vel gi mig lov til, han, som er
 så snild.»
+
 «Kom her, Constance» sa moren strengt, og da hun
 atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al
 vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller
@@ -777,6 +894,7 @@ skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet.
 Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel
 signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance
 som i gamle dager,
+
 Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo
 ren også trykke henne til jorden med dette snakk om,
 hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun
@@ -808,9 +926,11 @@ være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an
 ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut det
 skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom
 an på det.
+
 «Ikke sant, Constance min, du vil være en god og
 fornuftig pike?» sa fru Blom til sist efter å ha ventet
 litt på at datteren skulde si noe.
+
 «Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare
 se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og
 gikk ut av stuen.
@@ -818,6 +938,7 @@ gikk ut av stuen.
 # Kapittel IV
 
 
+
 Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R.
 C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku
 sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med
@@ -827,17 +948,20 @@ penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende
 bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein
 Foss' søster.
 
+
 Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av
 og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo
 ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der
 for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om
 gangsfot med hverandre.
+
 - Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn
 en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir
 meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for
 innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt.
 Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes
 ferietid var snart til ende.
+
 Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt
 drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be
 hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru
@@ -847,6 +971,7 @@ så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde
 båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor
 bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke
 lig å peke på det for henne.
+
 Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al
 deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og
 undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — In
@@ -855,6 +980,7 @@ ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte,
 hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden
 gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut,
 som hun hadde lyst til å slå ham.
+
 Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt
 fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å
 motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over
@@ -908,43 +1034,60 @@ Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at
 det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne
 et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv.
 
+
 Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også
 under overveielse.
+
 R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke
 dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over
 døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma
 rie blev redd for at det hele skulde strande.
+
 «Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss»
 hvisket hun til sin mann «men du er vel trett, Ri
 kard?»
+
 «Nei hør, vet du hvad, det blir det altså ikke
 noe av.»
+
 Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold
 punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke
 av samme glass.
+
 «Nei, naturligvis jeg kom til å tenke på det, fordi
 de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun.
+
 «Hvem gjorde det?» spurte Hansen.
+
 «Å, det var bare Lorck.»
+
 Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side
 mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme
 lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt.
+
 Hansen bet sig i pekefingeren.
+
 «Hvis du vil, Marie, så, ja altså gjerne for mig»
 
 sa han i en lav og litt treven tone.
+
 «Hvad sier du, min venn?» spurte hun og vendte sig
 mot ham, fremdeles snakkende om utsikten.
+
 «Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst»
+
 «Re? hvem? å i aften, nei slett ikke, vennen min,
 
 det var bare et dumt innfall.»
+
 «Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.»
+
 «Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring,
 siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om
 de vil ta til takke hos oss, men det blir improvisert,
 jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
 huset. Kan du høre for en glede det blir, Rikard!»
+
 Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
 
 å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han
@@ -991,12 +1134,17 @@ hodet halvt mot de andre.
 på hverandre.
 
 
+
 «Om hvad sier De, frue?» Han dreide sig helt om
 og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck.
+
 «Jeg sa ikke noe, jeg» svarte hun og 10.
+
 Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be
 vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen.
+
 «Spill om oss, oss alle sammen!» ropte Constance.
+
 «La gå, men en om gangen, nu begynner jeg med
 Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i
 luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev
@@ -1006,7 +1154,9 @@ duse, så et muntert leende kvitter så en adagio, al
 vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som
 lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs
 sang.
+
 «Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance.
+
 «Han gjør det jo sittende, ser De» svarte Lorck.
 
 «Ikke vrøvl nu improviserer han virkelig?»
@@ -1014,10 +1164,13 @@ sang.
 «Ja, Gud bevars» sa han i en tone, som om det erg
 ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, det er ikke til
 å holde ut»
+
 «Skal han ikke bli musiker?»
 
 «Det er han jo, frue!»
+
 «Svar ordentlig da! av fag, skjønner De?»
+
 Lorck trakk på skuldrene.
 
 «La være å dampe mig op i øinene» hun tok sigaren
@@ -1036,23 +1189,32 @@ stance.
 «Nei, faren, ser De, han vil, han skal studere jus,
 tror jeg det er jo rent bort i natten.»
 
+
 «Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte
 jeg forleden» sa en spissneset liten frøken med en
 masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok,
 han skal til utlandet for å utdanne sig,» og hun nik
 ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru
 Ring?»
+
 «Det ligger til familien» sa Fallesen «moren er i
 slekt med Ole Bull.»
+
 «Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance.
+
 «Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket
 Lorck.
+
 «En to tre og tyve år vel» —
+
 «Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for
 sikret frøken Schwartz.
+
 «Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore
 slo Lorck.
+
 Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem.
+
 Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å
 merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen.
 Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse
@@ -1063,14 +1225,19 @@ fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så
 betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på
 tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm
 for å få ild.
+
 «Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op
 dørene til spisestuen.
+
 Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og
 endte i en stygg dissonans.
+
 «De fortsetter nok efter bordet når vi ber Dem
 pent,» sa Marie, da han reiste sig.
+
 «Takk, tusen takk, makeløst, utmerket, så mor
 somt!» summet det rundt omkring ham.
+
 Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans
 eksempel og førte hver sin dame til bords.
 
@@ -1090,41 +1257,48 @@ lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun
 blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så
 langt op, som hun kunde få den.
 
- «Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene
+«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene
 var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal
 vi ikke?»
 
- «Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket.
+«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket.
 
- «Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —»
+«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —»
 
- «Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop
+«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop
 være morsomt -—»
 
- «For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme
+«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme
 tisk rypebryst.
 
- «Verten må begynne» lød det fra flere.
+«Verten må begynne» lød det fra flere.
 
- Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre
+Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre
 likeså.
 
- «Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt
+«Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt
 dømt til å holde en tale, jeg sier med vilje dømt altså
 
- for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god
+for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god
 villig, og for at de skal være genegne, jeg sier genegne
 altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra
 Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet.
 Vi har, derom tør jeg forutsette enighet hatt en sær
+
 deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» «Enn
+
 Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. «Når und
+
 tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han.
+
 «Jeg har satt en stokk til,» innskjøt Meier. -— «Og at
+
 hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
 
- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
+«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
+
 hadde Ring til bords. «Nei, ti nu stille,» lød det under
+
 almindelig latter. «Og at frøken Schwartz har spolert
 
 sin kjole» gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
@@ -1171,8 +1345,10 @@ til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.»
 «Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance
 halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad
 det er om.»
+
 Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance
 var så villig til å innlate sig med ham.
+
 «Gubevars, det er mer enn tilstrekkelig» sa han
 og 10.
 
@@ -1228,35 +1404,49 @@ i en ergerlig tone.
 
 ger snart ut av hodet på ham. Hvad vil De nu det
 for —?»
+
 «Hyss, værsgod hør efter» svarte Constance med en
 hodebevegelse op imot Ring.
+
 «På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte
 fjeset der nede» — begynte Lorck igjen.
+
 «Men så hold dog op, Lorck»
+
 «Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann,
 står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde
 så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort
 glass madeira.
+
 «Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da
 iallfall har De sett en sånn munn og slike tenner,
 og som han bærer hodet har De sett på det, spør jeg?»
+
 «Nei» svarte Lorck tvert.
+
 «Og så har han et blikk så godt og ufordervet det
 er noe uskyldig over ham.»
+
 «Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett.
+
 «De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.»
+
 «Baktale! Jeg tror min santen jeg spør, om jeg
 så meget som har åpnet min munn?»
+
 «Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.»
+
 «Jeg må si, det er harde kondisjoner. Forresten li
 ker jeg ham godt, jeg fælt bra fyr men når De ta
 ler om hans uskyld nu ja, De må virkelig und
 skylde. Men enfin, er De ment på å drepe mig nu?
 Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, over
 lever jeg det ikke.»
+
 Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og
 mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som
 De kan sludre,» sa hun.
+
 «Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å
 tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for
 trinlige piano- og harpespil ...» «fiolin,» hvisket
@@ -1264,67 +1454,67 @@ frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,»
 sluttet Ring sin tale.
 
 
- Meir for op som en champgnekor; han hade ike
+Meir for op som en champgnekor; han hade ike
 
- ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade
+ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade
 
- opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen
+opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen
 
- blev imdlert druket under smil og nik og buk fra
+blev imdlert druket under smil og nik og buk fra
 
- ale kanter.
+ale kanter.
 
- Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem
+Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem
 han hevt slik til skyen at den gode dame ike viste,
 hvor hun skulde se hen for undsel.
 
- Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren
+Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren
 kom ham i øine; med diren stem kalte han hen
 
- for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han
+for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han
 ike vilde betnk sig på å si, såom hun hade bragt
 hans dyreba hustr til verdn og skj enkét hen til
 
- ham. Og i den forbindels vilde han også nev den
+ham. Og i den forbindels vilde han også nev den
 
- gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin
+gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin
 
- ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom.
+ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom.
 
- Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit
+Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit
 
- ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde
+ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde
 
- tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen
+tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen
 
- nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til
+nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til
 
- kjen.
+kjen.
 
- «Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig
+«Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig
 øiekast, — «det dume påfun! —Du måte jo vist at
 den fyren altså ike er til å stane.»
 
- Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg
+Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg
 mæle holdt han sin lovsang til kvines pris. Det var
 om hjemts kvine han vilde tale, om den kvine, som
 
- av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale
+av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale
 
- om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var
+om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var
 
- det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn
+det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn
 nes lykeig rek o. s. v. Først fløt det fra ham
 uten forsinkel, men lengr frem i lekn gik det
 
- ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine
+ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine
 overgin naboer med de mest forkjæte ord, som han
 
- strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han
+strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han
 
- merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen-
+merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen-
 
- 3 Amalie Skram. I.
+3 Amalie Skram. I.
 
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
@@ -1368,200 +1558,256 @@ Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med
 
 «Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og
 vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen.
+
 «Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.»
 
 Han begynte på en vals av Strauss.
 
 Constance tok frøken Schwartz om livet og valset
+
 rundt med henne.
 
 
 «Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor.
+
 «Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru
 Blom.
+
 «Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og
 gikk for å skynde på pikene.
+
 «Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret
 tent.
+
 «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance.
+
 «Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.»
+
 «Så gå der ned der danser man jo hver aften.»
+
 «Nei, men alvorlig nu kunde vi ha sittet og snakket
 så hyggelig sammen der borte i halvmørket.»
+
 «Det er morsommere å danse» svarte hun.
+
 I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om
 han kunde ha den fornøielse.
+
 «Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og
 trakk ham hemmelig i frakken.
+
 «Ja så den neste da?»
+
 «Det kan vi jo alltid tale om.»
+
 «Skal det bety et avslag?»
+
 «Nei da altså neste dans med Dem.»
+
 Han bukket og fjernet sig.
+
 «Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance
 leende. «Det var bare for å bli fri ham.»
+
 «Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med
 et bukk.
+
 «Ikke dans, Constance du med din fot!» sa fru
 Blom.
+
 «Å jo, mor, nu har jeg sånn lyst, skjønner du.»
+
 Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise.
+
 «La mig løse Dem av, Meier» sa fru Blom; «riktig
 nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok
 an.»
+
 Meier gikk like bort og engagerte Constance.
+
 «Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte
 hun.
 
+
 Han vendte sig mismodig fra henne.
+
 «Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans
 sammen?» ropte hun efter ham.
+
 Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig
+
 «Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på
 ham?» sa Lorck «synes De ikke, De har nok på
 samvittigheten?»
+
 «Hvad skal det være til at De går slik og griner på
 mig, — De er virkelig så kjedelig.»
+
 Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier,
 som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav
 brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la
 skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere,
 bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var
 enda tidsnok tilbake på plass igjen.
+
 «Det utålelige dyr» sa Lorck til fru Marie i dame
 kjeden.
+
 «Jeg synes nu forresten det klær ham» svarte hun
 undskyldende.
+
 «Vær da ordentlig for fanden» mumlet Lorck halv
 høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham.
+
 «Det morer dem jo» svarte Ring og blunket gemytt
 lig til ham.
+
 «De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» hvisket
 Fallesen til Constance med forgremmet stemme.
+
 «Ikke skap Dem slik» svarte hun motvillig, «det er
 rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i
 fjerde tur.
+
 «Ikke et ord har De talt til mig i aften» begynte han
 igjen, «og på turen i dag var De så vennlig»
+
 «Men så pass dog på det er Dem, som skal frem,
 løitnant!»
+
 «Han gjør kur til min kone, den tosken» sa Ring til
 sin dame.
+
 «Det gjør de jo alle» svarte hun. «Er De ikke
 sjalu?»
 
 
- Constance Bing 37
+Constance Bing 37
+
 
 «Ikke det bitterste det smigrer mig å se . . .»
+
 «Men så pass dog på, Ring, det er deres tur!» ropte
 Constance med en munter latter.
+
 «Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte
 Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk.
+
 «Nei hør, løitnant Fallesen nu blir De mig virkelig
 for plagsom.» Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte
 hun han forstår da å gjøre kur for spøk.
+
 «Tror De, min kone bryr sig om dem! ikke det
 grand hun morer sig bare» sa Ring, da de atter
 stod på plass.
+
 «Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte
 sig, De er så liberal.»
+
 «Ja, ikke sant liberal skal man være, og gemyttlig
 
 jeg er gemyttlig ser De hadde jeg en bror, skulde
 De få ham.»
+
 «Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier,
 som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på.
+
 «Jeg kunde ingen dame få.»
+
 «Stakkars ulykkelige! det er De visst ofte utsatt
 for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom.
 «Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til
 Meier.
+
 «Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.»
+
 Hans øine søkte uvilkårlig Constance.
+
 «Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann —
 henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans
 blikk.
+
 Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han
 sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte.
 Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt
 og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som
 hvirvlet avsted med Meier.
+
 Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med
 henne overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var
 hans, grosserer Edvard Christensen Rings hans og
 
 
- 38 Constace Ring
+38 Constace Ring
 
 
- inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor
+inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor
 vilg var hun ike i den senr tid blit til å kjærtegn
 ham, ja, han var en lykeig man, tenk han og la
 
- get sig et nyt glas.
+get sig et nyt glas.
 
- «Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som
+«Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som
 kom in til hern, «hu, for en røk. Hvem er det,
 
- som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans,
+som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans,
 
- Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt
+Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt
 
- dise.»
+dise.»
 
- Falesn undskylte sig med at han hade hodepin.
+Falesn undskylte sig med at han hade hodepin.
 
- «De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike
+«De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike
 
- et begr samen,» sa Ring.
+et begr samen,» sa Ring.
 
- Falesn skjent konja i et vinglas.
+Falesn skjent konja i et vinglas.
 
- «Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.»
+«Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.»
 
- Falesn tøme inholdet i et drag.
+Falesn tøme inholdet i et drag.
 
- «Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad
+«Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad
 
- Falesn?» og han pufet ham i siden.
+Falesn?» og han pufet ham i siden.
 
- «Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken
+«Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken
 
- Schwartz hun er helr ike avein.»
+Schwartz hun er helr ike avein.»
 
- «For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op
+«For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op
 
- og ned.»
+og ned.»
 
- «Figuren er da ganske bra.»
+«Figuren er da ganske bra.»
 
- «Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren.
+«Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren.
 
- Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De
+Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De
 ike.» Og nu fordypet de sig i en pasir om kvine
 
- skjønhet og kvinelg forskjønelut, som
+skjønhet og kvinelg forskjønelut, som
 
- endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike
+endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike
 
- dus.
+dus.
 
- «Du er min sel en kje fyr, fande så godt like
+«Du er min sel en kje fyr, fande så godt like
 
- dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom
+dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom
 
- hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil?
+hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil?
 
- En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike,
+En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike,
 
- hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med.
+hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med.
 
- Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig,
+Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig,
 
- den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må
+den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må
 
- det til.»
+det til.»
 
 
 Lorck kom inn efter selters.
@@ -1601,7 +1847,7 @@ da ikke med vilje skjulte sig»
 «Det gjør man alltid ikke nettop med vilje men
 skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss?
 
- Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el
+Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el
 ler tillater. En formes efter de ytre betingelser og
 vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke
 til, hvor ens vi alle er.»
@@ -1644,93 +1890,107 @@ så meget for Deres vennlighet.»
 
 «Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så
 nysgjerrig på ham.
+
 «Jo, for det blir snart forbi, frue»
+
 «Skal De til utlandet?»
+
 «Ja, det er nok meningen»
+
 «Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, jeg
 gleder mig så til Deres spill.»
+
 «Og jeg til å tale med Dem.»
+
 «Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig»
+
 «Nu spøker De»
+
 «Nei så min santen! Spør bare Fallesen.»
+
 «Den narr!» sa Meier.
+
 De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be-
 traktet henne fra siden med et usikkert blikk.
+
 Constance tok i lommen og kom til å rive frem en
 hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op.
 Hun strakte hånden ut efter den.
+
 «Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt
 fryktsom ut.
+
 «Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst»
+
 Han trykket sine leber på den og stakk den inn under
 vesten.
 
 
- Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted.
+Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted.
 
- Tante Wleug var gåt for leng siden.
+Tante Wleug var gåt for leng siden.
 
- Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an
+Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an
 
- lednig til almindeg opbrud.
+lednig til almindeg opbrud.
 
- Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha
+Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha
 
- kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken
+kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken
 var forestn over et.
 
- «La os få en vals på falrept!» ropte en stem,
+«La os få en vals på falrept!» ropte en stem,
 og i det same skimted Rings skiel i doren
 fra røkevælst, som var profult av gråbl to
 bakso.
 
- «En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler.
+«En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler.
 
- «I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med
+«I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med
 
- sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk
+sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk
 
- ket for Constace.
+ket for Constace.
 
- Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han.
+Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han.
 
- «Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre
+«Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre
 
- fru Blom til pianoet.
+fru Blom til pianoet.
 
- «Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con
+«Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con
 
- stance.
+stance.
 
- Men fru Marie sat alerd og spilte.
+Men fru Marie sat alerd og spilte.
 
- «Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret
+«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret
 Ring og kavet sig bort til Constace med et gravitesk
 buk.
 
- «For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med
+«For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med
 
- juristen.
+juristen.
 
- «Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig
+«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig
 
- motfalen i et sofahjørne.
+motfalen i et sofahjørne.
 
- Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt
+Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt
 
- fjolet, halvt fortedlig smil.
+fjolet, halvt fortedlig smil.
 
- «Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster,
+«Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster,
 
- bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med
+bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med
 
- den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri
+den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri
 
- sten Ring, og det er mig, det.»
+sten Ring, og det er mig, det.»
 
- «Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol
+«Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol
 
- te ved.
+te ved.
 
 
 «Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen
@@ -1741,20 +2001,27 @@ kanskje noen, som bestrider det?»
 
 «Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det
 bare er en, som er . . .»
+
 Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en
 halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet,
 og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var
 han sa.
+
 Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt.
+
 Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler
 var blitt ført til sete.
+
 «Ikke sant?» begynte han «det, er bare én, som er
 Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg
 ikke rett?»
+
 «Jovisst har du rett» svarte hun og lo forsert.
+
 «Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo
 litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for
 Hansen.
+
 Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge
 henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot
 og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt
@@ -1781,7 +2048,7 @@ Fru Marie så ut til å betenke sig.
 
 «Nei, nei!» lød det rundt omkring «på tide å gå
 
- slutte mens leken er god —»
+slutte mens leken er god —»
 
 «Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en
 forbrytelse både mot mig og Dem seiv» sa Fallesen
@@ -1824,40 +2091,57 @@ tale med Dem, Lorck. Skal da allting være like godt,
 eller like slett, er det da ingen kvinner, som er usede
 lige?»
 
+
 «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.»
+
 «De snakker som De har forstand til» sa hun erger
 lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og
 velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.»
+
 «Deres bornerthet opirrer mig, De er fullstendig
 hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —»
+
 «Men er det da slett intet, som er udydig eller laste
 fullt?»
+
 «Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el
 sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry
 telse å være.»
+
 «Ti stille med Deres vemmelige floskler.»
+
 «Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av
 følelsene» vedblev Lorck.
+
 «Ja, naturligvis, noen rettesnor for våre handlinger
 skal det ikke være, det er altfor besværlig.»
+
 «Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.»
+
 «Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den
 samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa
 Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin
 gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!»
+
 «Ta det med tål» formante Lorck «verre enn det
 er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å
 prøve, om det måskje ikke blev bedre.»
+
 «Han er et gresselig menneske» sa Constance og
 vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir
 De bunnfordervet.»
+
 Lorck 10.
+
 «Å, det har ingen fare, frue, han er meget verre
 enn jeg.»
+
 «Hører De, hvad han sier, Meier?»
+
 «Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være
 verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu
 værende samfundsordning for splitter forkjært.»
+
 «Og han gir kristendommen skylden for det hele,
 det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det
 
@@ -1911,53 +2195,75 @@ o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!»
 
 «Ja, og hvad så?»
 
+
 «Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din
 synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei
 ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. Skal du
 ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som
 det gikk.»
+
 «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance.
+
 «Ja, det tror jeg, jødene f. eks. er den dag i dag sede
 ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer
 avholdende enn de kristne.»
+
 «Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10.
+
 «Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke
 fullt.
+
 «Og nu selve denne kyskhet» begynte Lorck, «fy for
 pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi
 noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond
 samvittighet»
+
 «Nei fy, Lorck!» ropte Constance.
+
 «Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å
 legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter,
 som er reist over naturens hesligste unatur» vedblev
 Lorck.
+
 «Det er motbydelig, hvad De sier» sa Constance
 med dirrende stemme og slapp hans arm.
+
 «Ja, så forvendte er begrepene, det finner nu jeg
 motbydelig,» ivret Lorck.
+
 «Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror
 det ikke, alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set
 ter jeg dem ikke, aldri i evighet.»
+
 «Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk
 nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck.
+
 «Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,»
 svarte Constance harm.
+
 «Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk
 ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet.
+
 «Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke
 et grand.»
 
 
+
 «Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring
 med usikkert mæle.
+
 «Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck,
 god natt, Meier!»
+
 Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen.
+
 «Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen,
 Constance, eller har de kanskje vært det før?»
+
 «Nei. Ja så, er de blitt dus, ja det tror jeg gjerne.»
+
 De sa god natt og gikk hver til sitt.
+
 Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han
 blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og
 påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han
@@ -1965,73 +2271,111 @@ dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men
 neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger
 forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og
 holdt ham om skulderen.
+
 «Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med
 dig.»
+
 « Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier,
 da de dreiet om hjørnet.
+
 «Hvem? å han, det best, han blir alltid full.»
+
 «Det må ikke være morsomt for hans kone» mente
 Meier.
+
 «Å pytt —• en venner sig til all slags.»
+
 «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?»
+
 Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme
 lig spørsmål!»
+
 «For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra
 siden.
+
 «Lykkelig ekteskap, at du for det første gider ta en
 slik frase i din munn —og med den idioten! fru Con
 stance, nei vet du hvad.»
+
 «Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over
 bærende, «så godmodig og spøkefull.»
+
 «En briljant fyr å drikke og seile med men for
 resten umulig bare så grufullt vidløftig som han er!»
 
+
 «Er han høiremann?»
+
 «Ja vel, og troende.» Lorck 10.
+
 «Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!»
+
 «Ja, det kan du banne på.»
+
 «Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet
 bedre til henne.»
+
 «Å, hvorfor det, så hadde det jo ingen fornøielse
 vært ved henne.»
+
 «Kyniker» mumlet Meier og falt i tanker
+
 «Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann,
 hun vilde blitt kjed av ham, det gjør gifte folk
 alltid.»
+
 «Så—å du synes å vite god beskjed, Niels Lorck»
+
 «Et fruentimmer som hun»
+
 «Hun er deilig!» ropte Meier.
+
 «Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.»
+
 «Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri
 sett en kvinne så fri for koketteri.»
+
 Lorck gav sig til å plystre.
+
 «Hun er så sanndru og apen i sitt vesen akkurat
 som da hun var blottende ung jeg husker henne godt,
 og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» -
+
 «Så, du er alt ferdig i den grad» kniste Lorck, «fan
 den så fort hun ekspederer det, det må jeg si er godt
 gjort»
+
 «Fanden i vold!» sa Meier.
+
 «Hvad pokker er du hissig for, gutt? En kan da
 være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å
 komme i ry for slett smak iallfall. Jeg for min del
 har vært det lenge» —
+
 Meier svarte ikke.
+
 «Har du sagt henne det?» spurte Lorck.
+
 «Sagt! — hvad for noe sagt?»
 
 «At du elsker henne.»
+
 «Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig,
 far»
 
+
 «Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier
 —• ikke tøser mener jeg men damer?»
+
 «Til ingen» sa han arrig.
+
 «Så prøv med fru Ring, jeg gir dig lov til å kon
 kurrere»
+
 «Hold munn, sier jeg, jeg tåler ikke at du taler slik
 om en dame som jeg kjenner og akter» sa Meier skjel
 vende av vrede.
+
 «La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke
 kokett, sier du i dag da vi lekte gjemmespill bak sku
 ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun
@@ -2039,16 +2383,21 @@ lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente
 hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med
 det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som
 både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.»
+
 «Det skal jeg dø på, hun også hadde. Slik en bruta
 likus»
+
 «En kone, som har vært gift i tre år nei far min,
 hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, og det
 er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer
 for lenge.»
+
 Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at
 han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft.
+
 «Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa
 han så rolig han formådde «det er hele saken»
+
 «Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —.
 Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt
 vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev
@@ -2056,23 +2405,30 @@ på med. Hun ikke kokett! den lidenskap, hvormed
 hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt
 mulig det er lutter koketteri men ikke av den grove
 slags naturligvis.»
+
 «Det er hennes natur, hun gir sig hen i øieblikkets
 stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent
 og uskyldig, ja, le bare du, hun spilte Svarteper
 med mine søstre hun var voksen den gang —, jeg
+
 4 Amalie Skram. I.
 
 stod på lur i det andre værelset, den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, hun var med
 av hele sjelen akkurat som nu.»
+
 «Det er noe helt annet» svarte Lorck og gav sig til
 å nynne en melodi.
+
 «Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier.
+
 «Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse
 glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så
 kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun
 elsker, ham og ingen annen.»
+
 «Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?»
+
 «Det gjør hun visst. Hun kold! Hun er lutter ild
 og sanser et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe
 over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For
@@ -2080,15 +2436,22 @@ resten hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil
 ha alle uten undtagelse for sin fot. Dette fjolset, denne
 Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles
 gælen —»
+
 «Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan
 set utenfor huset, hvor han bodde.
+
 Meier lot til å trekke på det.
+
 «Nei, forresten, du, jeg glemte, død og pine - hvad
 er klokken?»
+
 «Halv tre» sa Meier.
+
 «Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» mum
 let Lorck. «God natt, du.»
+
 «God natt» sa Meier, og de skiltes.
+
 Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten
 års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be
 gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet
@@ -2100,7 +2463,7 @@ op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang
 til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn
 
 
- Constance Bing 51
+Constance Bing 51
 kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes
 kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som
 han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun
@@ -2111,6 +2474,7 @@ på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde
 av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og
 en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø
 strene.
+
 Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom
 met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes
 fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet
@@ -2121,10 +2485,12 @@ selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og
 forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en
 forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en
 måned.
+
 «Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager»
 
 mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non
 til annen eksamen på kjøpet.»
+
 Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte
 frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne,
 
@@ -2142,6 +2508,7 @@ betraktet henne det smil, som da kunde komme, så
 mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens
 godhet.
 
+
 «Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck han skulde
 mørbankes —. Og Ring hvad slags ektemann var det
 nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist
@@ -2151,9 +2518,11 @@ hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem
 livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte
 voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei
 ligste sted
+
 «Constance, Constance Blom hvorfor er du ikke
 min .» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, det
 stakk og strammet.
+
 «Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum
 let han og tok sitt lommetørklæ frem «nu har jeg aldri
 sett maken til tosk»
@@ -2162,73 +2531,108 @@ sett maken til tosk»
 # Kapittel V
 
 
+
 Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var
 nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru
 Blom satt og leste i sofahjørnet.
+
 «Noe så forsøvnig» sa Constance og gjespet, «jeg
 trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge
 siden du kom inn, mor?»
+
 «Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.»
+
 Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i
 det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et
 sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa
 god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen
 lå ved siden av hans tallerken.
+
 «Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han
 med munnen full av egg og franskbrød «stormende
 fullt hver aften.»
+
 «Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom.
+
 «Ikke i teatret, mor.»
+
 «Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den
 
 saks skyld — nei, men søte Constance at du kan
 la mysosten se slik ut.»
+
 «Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid
 så pent.»
+
 «Så må du si det til henne, det ser så stygt ut.»
+
 «Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru
 Blom deltagende.
+
 «Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen.
+
 «Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over
 ut på dagen,» sa Constance.
+
 «Atter igjen bedragerier i banken det er fanden til
 administrasjon også.»
+
 Ring hadde vært inne og hentet sin pipe.
+
 «Skal jeg så ta billetter til i aften?»
+
 «Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig,
 mor.»
+
 «Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi
 vært så svært på farten.»
+
 «Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe
 kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig.
+
 «Da er vi utbuden, husker du vel.»
+
 «Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom.
+
 «Enn lørdag da?»
+
 «På lørdag skal vi ingensteds hen.»
+
 «Så sier vi altså lørdag.»
+
 «Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde
 inn efter aftenavisen.
+
 «La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og
 tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.»
+
 Ring så efter henne med et takknemlig blikk.
+
 «Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du
 
 hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi
 blev gift, var hun ingen ting mot nu» han gned sig i
 hendene, hjertefornøiet «og så er hun så elskelig, at
 det står efter.»
+
 «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom.
 
+
 «Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con
 stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du
 hadde tapt dig svært.»
+
 «Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det
 var da leit for mig det.»
+
 «Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog
 henne ned på sitt kne.
+
 Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og
 kysset den annen.
+
 Constance så drømmende frem for sig.
+
 Slik var det å være en lykkelig hustru ja, det vil si
 - slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den
 lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var
@@ -2245,53 +2649,73 @@ ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg
 til henne: Klag ikke over å være alene med den mann,
 som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para
 diset.»
+
 «Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte
 Constance.
+
 Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet
 og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen
 om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep
 henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det
 det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo
 ikke forstå det, og så for morens skyld.
+
 «Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa
 hun og rusket ham i øret.
 
 
+
 «Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.»
+
 «Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som
 hadde han et diebarn på fanget.
+
 Constance slo ham over fingrene.
+
 «Hvad tror du fullmektigen tenker?»
+
 «Fullmektigen kan reise til Bloksberg der kommer
 en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske
 å be ham engang han vil sette pris på det.»
+
 «Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?»
 spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig
 til å gå.
+
 «Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom.
+
 «Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa
 Constance, «så smått det går med å komme igjennem
 «Kvinden på Tjele», du.»
+
 «Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt
 med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk.
+
 Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet
 med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt
 fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå
 det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og
 påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det
 sig da, at ankelen var stiv og ophovnet.
+
 De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin
 sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som
 de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket
 begynte å falle på.
+
 Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket.
+
 «Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun.
+
 Det kom intet svar.
+
 «Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,»
 smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag.
+
 Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig
 til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta
 den op igjen.
+
 Litt efter ringte det.
 
 
@@ -2306,33 +2730,45 @@ av søvnløshet.
 
 «Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,»
 hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet.
+
 Fru Blom gikk den inntredende i møte.
 
 «Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på
 skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone,
 man bruker til en fremmed.
+
 « Constance, sier du? naturligvis er hun invalid,
 det var noe, jeg visste.»
+
 «Værsgod, kom her inn jeg kan ikke høre, hvad
 dere snakker om,» ropte Constance.
+
 Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv
 lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke
 plysj monterte bord ved siden av Constances chaise
 longue.
+
 «Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con
 stance.
+
 «Opriktig talt, det var meningen, men siden du er
 dårlig —»
+
 «Jeg tror du vil, at jeg ligger her istedenfor å sitte
 på en stol, gjør vel ingen fortred.»
+
 «Men Rikard kommer også.»
+
 «Ja, la ham bare det han skal være velkommen,
 med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå
 omkring og være opvartningspike.»
+
 «Du da!» lo Marie og tok av sig.
+
 «Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie
 snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi.
 Straks efter kom hun inn med fru Wleugel.
+
 «God aften, tante ta bare av dig med det samme,
 for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne.
 
@@ -2385,12 +2821,14 @@ er jeg da.»
 
 «Nå ja, som De vil, uten å braute av mine doktor
 kunnskaper medisiner er jeg nu allikevel, og hvad
+
 er det man sier om at det smaker alltid av fugl.»
 
- «Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og
+«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og
+
 Hansen kommer, kan De få en I'hombre.»
 
- Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så
+Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så
 
 falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde
 enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å
@@ -2422,46 +2860,68 @@ Lorck var allerede borte ved døren.
 
 «Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt
 tilbake.
+
 «Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance,
 «la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha
 dem inn.»
+
 De andre lo dempet.
+
 «Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet;
 hun stod lyttende midt i dagligstuen.
+
 «Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte
 det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!»
+
 «Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende.
+
 «Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru
 Blom, hun stod bøiet over Constances fot.
+
 «Se så nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun
 straks efter og la slumreteppet til rette over henne.
+
 «Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med
 et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i
 halvrundingen om chaiselonguen.
 
 
+
 «Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil
+
 «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck.
+
 «Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite.
 De skulde ha våget å vise ham vekk!»
+
 «Se så, nu ringer det igjen.»
+
 «Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie,
 og straks efter viste det sig at hun hadde rett.
+
 «Hvad er det, Alette spør om, mor?»
+
 «Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. Ring er
 kommet og har én med sig sier hun, de er i entreen.»
+
 «Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance.
+
 Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet.
+
 «Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck.
+
 «Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel.
+
 «Jo, ganske riktig det er løitnanten, kan jeg høre,»
 sa Meier og kom inn igjen.
+
 I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte
 inn.
 
 «Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance
 utålmodig og pekte på den nærmeste stol ellers får
 jeg Fallesen der.»
+
 Meier gled ned på setet hurtig som et lyn.
 
 «Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene.
@@ -2483,211 +2943,238 @@ at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle
 tre tok hver sitt og gikk med.
 
 
- 60 Constace Ring
+60 Constace Ring
 
- «Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind
+«Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind
 
- var Falesn der med det.
+var Falesn der med det.
 
- « Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise
+« Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise
 
- radikle, den samenløp flok av al slag berm,»
+radikle, den samenløp flok av al slag berm,»
 
- sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos
+sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos
 
- Constace.
+Constace.
 
- «Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru
+«Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru
 
- Marie.
+Marie.
 
- «Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar
+«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar
 
- på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen
+på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen
 
- og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto,
+og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto,
 
- som fulgte hans vugend bevgls.
+som fulgte hans vugend bevgls.
 
- «Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk.
+«Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk.
 
- «Ja hvorf det?» spurte Marie.
+«Ja hvorf det?» spurte Marie.
 
- «Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl
+«Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl
 
- ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
+ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
 
- som om han klaget sig.
+som om han klaget sig.
 
- Constace og Meir gav sig til å le.
+Constace og Meir gav sig til å le.
 
- «Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og
+«Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og
 
- alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså
+alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså
 
- det bestånd,» ivret Hanse.
+det bestånd,» ivret Hanse.
 
- «Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør
+«Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør
 
- ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn -
+ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn -
 
- den stakr konge, som ike gjør en kat forted,
+den stakr konge, som ike gjør en kat forted,
 
- det er en pøbelaktig trafik.»
+det er en pøbelaktig trafik.»
 
- «Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak
+«Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak
 
- for det, Ring.»
+for det, Ring.»
 
- «Og religon da» inskjøt fru Marie «det er
+«Og religon da» inskjøt fru Marie «det er
 
- nu det aler verst.»
+nu det aler verst.»
 
- «Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig.
+«Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig.
 
- «Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru
+«Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru
 
- Blom.
+Blom.
 
- «Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De
+«Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De
 ike storinge til den lovige øvrighet, hr. høiestr
 
- advokt?»
+advokt?»
+
+«Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone.
 
- «Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone.
 
 
 «Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek
 ten for det?» spurte Lorck.
+
 «Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke
 bedre verdt,» svarte Hansen.
+
 «Det er ingen øvrighet uten av Gud står det skrevet»
 
 falt Meier inn.
+
 «Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu
 sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige
 develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. «Det vilde
 nu også vært for meget forlangt.»
+
 «De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe
 heller,» ropte Constance.
+
 «Ikke hold med dem,» formante fru Blom
+
 «En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det
 nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget
 stedse ivrigere frem og tilbake.
+
 «Nei, det vet Gud,» sa fru Marie.
+
 «Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck,
 «men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det
 også gjør efter sin overbevisning.»
+
 «Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.»
+
 «Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i
 bunn og grunn. Du store Gud —• hvis det altså fikk
 makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet.
+
 «Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier.
+
 «Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.»
+
 «Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte
 Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse
 av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.»
+
 «Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han
 såtte sig.
+
 «Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne
 der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig
 suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.
+
 «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
 vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer
 
 
- 62 Constace Ring
+62 Constace Ring
 
- dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem,
+dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem,
 
- landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg
+landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg
 
- over hel linje. Pas nu på.»
+over hel linje. Pas nu på.»
 
- Lorck og Meir 10.
+Lorck og Meir 10.
 
- «En rask profeti den,» sa Lorck
+«En rask profeti den,» sa Lorck
 
- «Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse.
+«Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse.
 
- «Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon
+«Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon
 
- den våkner så våkner han til reaksjon.»
+den våkner så våkner han til reaksjon.»
 
- «Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?»
+«Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?»
 
- «Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck.
+«Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck.
 
- «Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru
+«Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru
 
- Blom og Marie gjorde eftr.
+Blom og Marie gjorde eftr.
 
- «Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir.
+«Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir.
 
- «Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise
+«Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise
 
- stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de
+stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de
 
- først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot
+først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot
 
- lofte.
+lofte.
 
- «Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver
+«Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver
 
- drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame
+drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame
 
- såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr
+såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr
 
- ord.
+ord.
 
- «De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan
+«De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan
 
- si, har til formål å leg landet øde» suplert Han
+si, har til formål å leg landet øde» suplert Han
 
- sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet
+sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet
 
- ike jeg.»
+ike jeg.»
 
- Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar.
+Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar.
 
- «Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om
+«Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om
 politske motsander, hr. advokt,» sa Meir opfarend.
 
- «Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om
+«Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om
 noe, som hetr en mans ærlige overbisng —.»
 
- «Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret
+«Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret
 
- Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er
+Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er
 det, det komer an på —»
 
- «Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta
+«Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta
 ter, de lovige instujoer og altså alt, som har hevd i
 samfundet,» fulørte Hanse.
 
 
+
 «Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde
 fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste
 venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det
 minste er en skurk.»
+
 Lorck brast i latter.
+
 Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det
 samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på
 munnen.
+
 «Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer
 som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest
 talt altså landsforvises.»
+
 «Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru
 Marie.
+
 «Ja, gudbevars og underminerer på alle kanter,»
 ivret Hansen.
+
 «Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og
 med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag
 rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til
 skade for noen?»
+
 «En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i,
 «kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!»
+
 «Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier.
+
 «Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det
 også er dunkle ting et menneske kan da ikke vente å
 forstå sig på det overnaturlige, vel? Det står jo noe
@@ -2697,124 +3184,177 @@ spør jeg Dem når det er fare på ferde, hvis det in
 gen Vårherre skal være? Nei, Meier far, det går ikke
 det med å undvære forsynet. De er ung ennu, men
 vent nu bare, til De kommer op i årene.»
+
 «Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom.
+
 «Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke
 kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si
 holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det,
 vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der,
 ja så svikter allting under våre føtter.»
 
+
 «Og når en nu skal dø,» vedblev Ring med bløtere
 stemme, «så skulde jeg da tro, det må være godt å
 kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter
 oss noe bedre baketter.»
+
 «Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel.
+
 «Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå
 gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår
 ikke, hvorledes noen kan holde det ut. De fattige,
 f. eks. Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en
 av antikristene, som det står om i Bibelen.»
+
 «Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg
 vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.»
+
 «Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet
 Hansen.
+
 Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av
 sigaren.
+
 «Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag
 som helst,» sa han.
+
 «Det mener De ikke,» ropte fru Marie.
+
 «Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —»
+
 «Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru
 Blom i munnen på hverandre.
+
 «Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck.
 «Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som
 de knapt nok har mot til å våge sig frem med. Alt
 skulde omkalfatres fra grunnen av.»
+
 «Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen
 overlegen.
+
 «Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru
 Marie.
+
 «Ja, hvorfor ikke? Denne linkeleringen der nede i
 nummer 22 blir vi like nær av.»
+
 «De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen,
 «der vil De passe bedre.»
+
 «Og bli nihilist,» tilføiet Marie.
+
 «Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk.
 
 
+
 «De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte
 fru Marie, og så redselsslagen ut.
+
 «Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!»
+
 «Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor
 dens edleste blodvidner!» ropte Lorck.
+
 «Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften.
+
 «Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men
 selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av
 dets bibelske oprinnelse.»
+
 «Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring.
+
 «Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja
 De undskylder, — det galimatias med den bibelske op
 rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil.
+
 «Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat?
 Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist ikke
 rettere jeg skjønner.»
+
 Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan
 set ham.
+
 «Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev
 Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han
 vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er
 det ikke nihilisme det, spør jeg?»
+
 «Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre
 godt,» utbrøt Lorck.
+
 «Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket
 Meier.
+
 «Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen.
 «Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende
 over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei,
 hør vet De hvad skal det være en vittighet, så er den
 mildest talt usømmelig.»
+
 «Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len
 ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende.
 «Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i
 dere?»
+
 «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
+
 5 Amalie Skram. I.
 
+
 «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
+
 «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
+
 «Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con
 stance sier,» ropte Ring.
+
 «Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen,
 Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte
 sig seiv,» instruerte Constance.
+
 «Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel.
+
 «Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre
 med ham?» spurte Ring.
+
 «Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt
 opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han
 bare ugagn.»
+
 «Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!»
 kommanderte han.
+
 «Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin
 søster de satt i dagligstuen og strikket «alltid så
 godslig og munter.»
+
 «Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes
 nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik
 stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.»
+
 «De mener visst ikke så meget med det, du jeg tror,
 det er mer for å gjøre sig til.»
+
 «Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke
 risk,» sukket fru Blom.
+
 «Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du;
 jeg merket jo straks at han var en mann med respekt
 for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.»
+
 «Ja, Ring han er fullstendig i sin barnetro.»
+
 «Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie de
 har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel.
+
 «Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom
 bekymret «for hun trenger til støtte.»
+
 «Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny-
 modens?»
+
 «Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun
 
 
@@ -2822,8 +3362,10 @@ så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr
 av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde
 veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i
 Faust, Slikt er jo bespottelig.»
+
 «Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir
 masjonen,» sukket fru Wleiigel.
+
 «Ja, det var nu for meget av det gode. Lå hun ikke
 der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, jeg
 stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne
@@ -2831,29 +3373,38 @@ om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun
 var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med
 Gud. Et barn på seksten år det var rent uhyg
 gelig.»
+
 «Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig.
 
 Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri
 å vare,» sa fru Wleiigel.
+
 «Nei, Gud skje lov, ja, for det var nu virkelig en
 forferdelig tid tenk dig til, hun rente omkring på
 bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne
 møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —»
+
 «Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli
 giøsitet, er hyklere og kjeltringer —»
+
 «Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom.
+
 «Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru
 Wleiigel.
+
 «Nei, men eksaltert, ja, slikt er jo den rene galskap,
 du.»
+
 «Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte
 fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal
 forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig.
 Det er jo en viktig sak, ser du.»
+
 «Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru
 Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og
 Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir
 gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»
+
 «Men det er nu ofte litt vanskelig» svarte fru Wleii-
 
 
@@ -2908,17 +3459,23 @@ han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke
 til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.»
 
 
+
 Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde
 mine til å følge eksemplet.
+
 «Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring
 og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort.
 «Klokken er jo ingenting.»
+
 Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på.
+
 «Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie,
 «jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —•
 Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.»
+
 «Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,»
 svarte fru Blom.
+
 «Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance
 omgåes ham så meget, ja, for jeg skal si dig, han har
 så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. Og så
@@ -2935,7 +3492,7 @@ var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.»
 «Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom,
 skjønner du. Alle damer er rent forhipne efter ham.
 
- Det er nu i grunnen en skam.»
+Det er nu i grunnen en skam.»
 
 « Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde
 sett grundende hen for sig. «Det er såmenn Ring, som
@@ -2957,12 +3514,12 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
 
 »God natt, god natt.»
 
- «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
+«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
 
 si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
 er til stede, så kan De tro —»
 
- «Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck.
+«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck.
 
 «Når de har riktig fine middager, sognepresten •
 skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», -
@@ -3012,60 +3569,60 @@ insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. For
 resten, hun liker ham visst ikke videre.»
 
 
- «Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i
+«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i
 Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for
 nemmelse av nysgjerrig forundring.
 
- «Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.»
+«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.»
 
- «Den, som var så lykkelig»
+«Den, som var så lykkelig»
 
- «Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor,
+«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor,
 fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en
 skolegutt, som er ivrig i tjenesten.
 
- Fru Blom måtte le imot sin vilje.
+Fru Blom måtte le imot sin vilje.
 
- «Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer
+«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer
 ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit
 tende.»
 
 •— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og
 kortspillene til side.
 
- «Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte
+«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte
 hun plutselig og skottet til Constance.
 
- «Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig.
+«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig.
 
- «Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru
+«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru
 Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —-
 Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter
 om efter dig. Uh, jeg kunde banke dem.»
 
- Constance 10.
+Constance 10.
 
- «Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører
+«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører
 dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring
 nokså fornøiet.»
 
- «Uff nei, men mor da!»
+«Uff nei, men mor da!»
 
- «Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du
+«Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du
 risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i
 dig.»
 
- «Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er
+«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er
 bare en vane, de har, de likesom synes det hører
 til —»
 
- Fru Blom ristet på hodet.
+Fru Blom ristet på hodet.
 
- «Du skulde ikke være for trygg, Constance.»
+«Du skulde ikke være for trygg, Constance.»
 
- «Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig.
+«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig.
 
- De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
+De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
 
 innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
 enn spøk. Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
@@ -3123,7 +3680,7 @@ fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone,
 som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik
 reste måten å få sin mann til å debauchere på sa du.
 
- Det var den første aften, jeg husker det nok.»
+Det var den første aften, jeg husker det nok.»
 
 «Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er,
 som sagt, slett ikke redd for, at Ring dertil er han en
@@ -3162,9 +3719,13 @@ nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt
 til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne
 ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene
 var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner;
+
 hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
+
 fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
+
 husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
+
 og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut
 
 
@@ -3175,12 +3736,17 @@ stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var
 død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor
 vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være
 død.
+
 «Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!»
 Fru Blom stod plutselig bøiet over henne.
+
 Constance slo armene om hennes hals og trykket an
 siktet inn til henne.
+
 «Nei, mor, jeg bare tenkte •—»
+
 «Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?»
+
 «Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen
 skal jeg fortelle dig den —»
 
@@ -3188,10 +3754,12 @@ skal jeg fortelle dig den —»
 # Kapittel VI
 
 
+
 Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da
 Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom
 det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun
 atter bli alene med Ring.
+
 Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne,
 ikke slik innvendig fra, men allikevel det hadde vært
 så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på
@@ -3203,6 +3771,7 @@ travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være
 i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde
 hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke
 vært langt fra å ønske henne bort.
+
 Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel
 for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden
 gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie
@@ -3210,21 +3779,27 @@ gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie
 
 blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
 hun måtte og skulde avsted.
+
 Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin
 gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot
 den kant moren var dratt.
+
 Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom
+
 Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun
 hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen
 hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver
 den hadde vært kjedelig eller vanskelig.
+
 Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde
 bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i
 all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde
 det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske
 som hun slett ikke harmonerte med.
+
 Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned
 på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd.
+
 Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam
 mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv
 igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han
@@ -3232,10 +3807,12 @@ ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det
 skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med
 kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun
 gikk med ... at hun ikke skammet sig!
+
 Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg
 gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full
 månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver
 enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines.
+
 Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren,
 bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om
 hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes
@@ -3248,6 +3825,7 @@ mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
 det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
 en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
 som en lirekasse.
+
 Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at
 det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og
 når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på
@@ -3255,30 +3833,42 @@ hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et
 vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var
 han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde
 ikke holde ut hans stemme.
+
 Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende
 bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i
 noe som hindret henne fra å komme bort.
+
 Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og
 veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om
 hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og
 spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con
 stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og
 gikk inn til sin mann.
+
 «Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en
 mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt
 efter dig.»
+
 Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen.
+
 «Hvorfor svarer du ikke?»
+
 «Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?»
+
 «Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.»
+
 «Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.»
+
 «Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du
 nu skal begynne på din gamle manér.»
+
 Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig
 mine.
+
 «Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op
 irret «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget
 ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.»
+
 «Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var
 dine venner, jeg.»
 
@@ -3311,37 +3901,41 @@ haken for å tvinge henne til å se på sig.
 som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi
 nene og forsøkte å reise sig.
 
- «Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen
+«Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen
 nes handledd og klemte dem så det verket.
 
- «Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun
+«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun
 foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand.
 
 Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig
 og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og
 hendene i bukselommene.
 
- «Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt
+«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt
 menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til
 henne mens han talte, som ventet han på et ord; men
 hun åpnet ikke munnen.
 
- «Og som du kunde skape dig til mens din mor var her
+«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her
+
 . . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok,
+
 hvordan det vilde gå når hun var reist.»
 
- Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med
+Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med
+
 dette fæle menneske som hun hatet, ja, for han var
+
 jo en tølper!
 
 
 
- Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned
+Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned
 over dem.
 
- Ring så at hun gråt.
+Ring så at hun gråt.
 
- Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere.
+Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere.
 Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til
 å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape
 tålmodigheten all min dikten og trakten går ut på
@@ -3376,9 +3970,11 @@ heftig av sig.
 
 «Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig
 sprang hun over gulvet, ut av stuen.
+
 Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod
 noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som
 hun var forsvunnet gjennem.
+
 «For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal
 pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han
 for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks
@@ -3389,15 +3985,18 @@ efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli.
 
 # Kapittel VII
 
+
 En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød
 selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var
 fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var
 over.
+
 Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det
 var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan
 komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i
 Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver
 som naturen er iklædd.
+
 Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt
 sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med
 sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke
@@ -3407,14 +4006,17 @@ andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig
 sammen og lekte enkemann søker make på den store
 gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til
 høire for villaen.
+
 Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke
 mann i fronten.
+
 Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i
 øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte
 så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig
 av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant
 Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk
 av med seiren.
+
 Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt
 med henne for ikke å rive henne over ende; hun var
 svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie
@@ -3457,28 +4059,37 @@ Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin
 gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde
 ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket
 det inn i mappen for å fullføre det en annen dag.
+
 Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til —. Denne
 tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en
 gresselig plage; hadde hun enda vært søvnig og kunde
 fått en lur på sofaen men nei, ikke det engang.
+
 Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot
 sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg
 gen; men på gaten var det ikke det minste å se på.
+
 Monstro om det ikke skulde komme noen en eller an
 nen —?
+
 Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere.
 
 
+
 Straks efter ringte det.
+
 Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var
 naturligvis bare postbudet, men nei der hørte hun
 noen spørre om fruen var hjemme. Det var Lorcks
 stemme.
+
 Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen.
 Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese
 høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var
 utkommet.
+
 Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé
+
 Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte
 innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet.
 
@@ -3513,52 +4124,73 @@ gen —»
 
 «Forøvrig tar De feil, frue. Man døde av kjærlighet
 i gamle dager —»
+
 6 Amalie Skram. I.
 
 
- Constance Bing
+Constance Bing
+
 «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha
 
 mener De?»
+
 «Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller
 lignende —»
+
 «Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig
 alvorlig.
+
 «Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i
 setet.
+
 «Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti
 der er lengst forbi — tror De ikke også?»
+
 «Jo, det vet Gud ja, det vil si, det er da ikke falt i
 min lodd å treffe på slikt et vidunder —»
+
 «Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk.
+
 «Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert
 individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet
 igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om
 han nøie gransket saken.
+
 «Eller en lykkelig —» henkastet Constance.
+
 «Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig
 het er ikke lenger noen kjærlighet —»
+
 Constance lot arbeidet synke.
+
 «Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig
 het !» Det kom med et dunk på hvert eneste ord.
+
 «Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så
 vil det jo si at man gifter sig.»
+
 «Ja, og hvad så?»
+
 «Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været,
 som om han meget beklaget faktum.
+
 «Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et
 spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig,
 da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber.
+
 Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke
 sine egne ord.
+
 «Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget
 enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings
 evne.»
 
 
+
 «Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og
 lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og
 arbeidet i den annen.
+
 «Jo, for ser De, frue, kjærligheten især mellem ekte
 folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig,
 den altså slites op viskes ut av tid og bruk som alt an
@@ -3568,66 +4200,89 @@ samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs
 alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang,
 vilde jeg ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne
 utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.»
+
 «Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con
 stance med et sukk og gav sig atter til å sy.
+
 «Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre
 ord var idiot» fullførte Lorck.
+
 «Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con
 stance og så et øieblikk op.
+
 «Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist
 mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil.
+
 «Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme
 lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man
 kaller sin utvikling.»
+
 «Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har
 nu også sin skyggeside især for kvinnene, jo eldre
 de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift og så
 må det jo tenkes på efterkommerne —»
+
 «Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne
 sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land
 som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde
 være en velgjerning.»
+
 «Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men
 barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde
 være.»
+
 «Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance
 og sukket resignert.
 
+
 «Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det
 kommer an på er jo å være fordomsfri.»
+
 «Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et
 øieblikk op å sy.
+
 «Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv
 hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle
 og elske fritt.»
+
 «Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? De sa
 seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke
 fore,» sa Constance likegyldig.
+
 «Jeg mente de gammeldagse begreper! Gis noen
 kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke
 være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu
 i over et år har båret på en forelskelse, som, ja, så
 Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke ender med å gjøre
 mig gal.»
+
 Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen
 skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven;
 holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over
 legne rolige.
+
 Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg
 het; hun torde ikke se op.
+
 Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all
 verdens rike skal jeg begynne på, uff, en sådan scene.
+
 «Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte
 å late som ingenting.
+
 «Nei, det er ikke av den art det er kommet så altfor
 vidt, det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!»
+
 Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig
 inn i hennes ører.
+
 Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun;
 hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei
 det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare.
+
 «Og det har De naturligvis merket, frue, De har visst
 det like så godt som jeg,» vedblev han.
+
 Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun
 sank bakover.
 
@@ -3686,50 +4341,68 @@ spurte han og trådte tett bort til henne.
 net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen
 røbet at hun var nær ved å briste i gråt.
 
+
 «Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har
 tatt dig jeg vil vite hvem du elsker! Din mann
 kanskje?» Han lo hånlig.
+
 «Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun,
 og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte
 og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje
 har gjort Dem noen fortred.»
+
 Hun gikk bort til vinduet.
+
 Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd
 og tvang henne til å vende sig om.
+
 «Kokette!» snerret han.
+
 «Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig.
 «Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en
 åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.»
+
 Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod
 hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig
 holdning.
+
 En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne
 feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig
 ydmyket; men vant som han var til å være på høide med
 situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med
 verdighet.
+
 «Tilgi mig, frue jeg var for heftig,» sa han fullkom
 men rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. —
 For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i
 hvilken utstrekning. Men jeg ber Dem, la være å bære
 nag til mig —»
+
 «Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme.
+
 «Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter
 dette?»
+
 «Det vet jeg ikke i dette øieblikk kan jeg ikke tenke
 rolig over saken —» svarte hun.
+
 «Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig.
+
 «Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig.
+
 «Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det
 De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra
 
 
 Dem jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis
 som i aften, frue.»
+
 «Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,»
 sa hun.
+
 «Nu ja, De har å befale,» han bukket og forlot stuen
 med avmålte skritt.
+
 Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og
 rente like mot en av sine venner uten å legge merke til
 ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt
@@ -3737,6 +4410,7 @@ inn i øret.
 
 «Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre
 uten å hilse.
+
 Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be
 gravet i en fløielspute.
 
@@ -3762,9 +4436,10 @@ av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde
 gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev
 avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres.
 
- Lorck var iblandt dem.
+Lorck var iblandt dem.
+
+Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be
 
- Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be
 Lorck.
 
 88 Constance Bing
@@ -3793,34 +4468,42 @@ har ja, det er det samme, men du må ikke be ham.»
 «Har han vært nærgående? Ja, hør, vet du hvad,
 Constance, det er min santen din egen skyld. Det er
 alltid dåmen som gir tonen an —»
+
 «Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene.
+
 Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam
 merfull, og minen så bønnlig. Constance var nu heller
 ikke lett å bli klok på.
+
 «Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel
 ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser
 du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese
 ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot
 ham.»
+
 «Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham
 allikevel?»
+
 «Jagu ber jeg ham! det er da, Gud hjelpe mig for
 meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune,
 når det nu er grunner for å ha ham med. Du er så full
 av innfall, at —»
+
 Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet
 på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde
 sagt.
 
 
+
 «Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om
 noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.»
+
 «Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun
 koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig
 stille ned igjen.
 
 
- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte
+Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte
 sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun
 ikke orket å holde menneskene ut.
 
@@ -3835,33 +4518,40 @@ for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og
 vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.»
 
 Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde
+
 hun skulde motta.
 
 Hun undskyldte sig med at hun var syk.
 
- Hvad feil et henne da?
+Hvad feil et henne da?
+
+Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun.
 
- Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun.
+Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren?
 
- Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren?
+Det kunde ikke hjelpe.
 
- Det kunde ikke hjelpe.
+Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert
 
- Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert
 og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en
+
 avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne.
 
- Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn
+Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn
+
 i den med større liv enn noensinne.
 
- Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han
+Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han
+
 visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt.
 
- I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han
+I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han
+
 var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene
+
 bjemme.
 
- Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i
+Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i
 
 90 Constance Bing
 
@@ -3895,13 +4585,16 @@ dem, men Constance bøide alltid av.
 aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er
 sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at
 hun forsvarte Bjørnson.»
+
 «Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all
 tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte
 fruentimmer ja, dem har jeg ingen fidus til.»
+
 «Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun
 nen en dott, du. Naturligvis er hun ham overlegen i
 forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke
 det.»
+
 «Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja,
 noe lykkelig ekteskap, som du vet. De passer ikke.
 Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte,
@@ -3909,17 +4602,21 @@ han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun
 akkurat tåler ham.»
 
 
+
 «Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og
 vrøvler og har drukket noe. Den suffisanse! Og
 som han beljer i sig og sterkt! hans toddiglass er all
 tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»
+
 «Ja, det vil si han har aldri hvad man kaller druk
 ket men altså, det var jo det som skulde gå over
 når han blev gift.»
+
 «Bare han ikke blir drikkfeldig, du tenk, hvor redd
 somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam
 tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam
 pene.
+
 «Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er
 det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En
 kan altså få ham til hvad det skal være.»
@@ -3938,17 +4635,25 @@ være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme,
 men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han
 hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo
 tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det
+
 eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i
+
 ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet.
 
 Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun
+
 gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen
+
 de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig
+
 med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt
+
 utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok,
+
 og i samme andedrett begynt å tale om noe annet.
 
- Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett
+Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett
+
 for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor
 
 
@@ -3970,17 +4675,23 @@ Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok,
 hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden
 av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt
 den ene hanske på.
+
 «Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og
 ravet så smått frem og tilbake.
+
 Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken.
+
 «Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han.
+
 Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk
 forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for
 svant gjennem døren.
+
 Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og
 gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig
 syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og
 gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet.
+
 Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord,
 fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri
 maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille,
@@ -3990,81 +4701,83 @@ satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes
 sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie
 på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op.
 Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset.
+
 «Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide
 
 
 sig over seng, hvor piken lå i dyp søvn med tep
 trake op under haken.
 
- «Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø,
+«Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø,
 
- og aldes forstye reist Alet sig op i seng og
+og aldes forstye reist Alet sig op i seng og
 glode på Ring med søvndruke forskel. Tept
 hade hun slåt til side; hun var i det bare linet med
 
- nake hals og arme.
+nake hals og arme.
 
- Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro
+Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro
 
- dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne.
+dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne.
 Hans nesbor vibret ganske let og han blev blekr. Så
 
- stak han sin famlend hand in på hens bryst og
+stak han sin famlend hand in på hens bryst og
 
- tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred
+tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred
 
- sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest
+sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest
 
- edru av forskel.
+edru av forskel.
 
- «Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr,
+«Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr,
 
- idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan
+idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan
 
- skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til
+skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til
 
- igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og
+igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og
 
- trak tep op over hen.
+trak tep op over hen.
 
- «En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han
+«En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han
 
- kunde ike la være, han måte stike hånde in på
+kunde ike la være, han måte stike hånde in på
 
- hens hals igjen.
+hens hals igjen.
 
- «Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet
+«Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet
 
- Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing
+Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing
 
- av hans glathude hand øvet en lamend virkng på
+av hans glathude hand øvet en lamend virkng på
 
- hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape
+hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape
 
- sig.
+sig.
 
- Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp
+Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp
 
- net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek
+net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek
 
- han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet
+han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet
 
- et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange,
+et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange,
 
- smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for
+smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for
 
- end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op
+end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op
 
- over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace
+over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace
 
- støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han
+støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han
 
- hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i
+hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i
 
 spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
 broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
 seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
 og la sig.
+
 Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun
 var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands
 kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine
@@ -4088,6 +4801,7 @@ stod det.
 # Kapittel IX
 
 
+
 Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var
 en ettermiddag i midten av desember med frost og klin
 gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn
@@ -4134,13 +4848,17 @@ syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt
 sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over
 gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men
 det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og
+
 at det ikke vilde lykkes henne.
 
 Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun
+
 ut av stuen.
 
- «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
+«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
+
 ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
+
 var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
 
 gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
@@ -4156,7 +4874,7 @@ stilling med handflaten hvilende på buffeten.
 «Constance jeg ber dig hm,» han byttet fot,
 «tro mig, det var, det var ikke så ille ment som det,
 
- som det kanskje så ut.»
+som det kanskje så ut.»
 
 Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig.
 
@@ -4168,12 +4886,14 @@ stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord.
 det var, ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet,
 om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, noe som
 stakk mig jeg begriper det ikke seiv.»
+
 Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad
 han sa eller ei.
 
 «Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det,
 
- ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.»
+ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.»
+
 Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op
 til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter.
 
@@ -4220,72 +4940,95 @@ tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve
 med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud
 eller mennesker forlange.
 
- «God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,»
+«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,»
 lød det plutselig like ved hennes øre.
 
 Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt
 yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed
 mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det
+
 knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding
+
 let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og
 nådde huset hvor Hansens bodde.
 
- Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
+Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
+
 Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,
+
 7 Amalie Skram. I.
 
 på dette punkt vilde de forstå hverandre. Hun gikk op
 og ringte på.
+
 Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn.
+
 Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig
 stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på
 rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe.
 En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran
 den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av
 gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm.
+
 Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort,
 reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte.
+
 «Hvor hyggelig, Constance, det var riktig pent av
 dig, ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef
 ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes
 hattebånd og hjelpe henne av med kåpen.
+
 Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en
 treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem.
+
 Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for
 å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes
 hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt
 og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine
 møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes
 hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken.
+
 «Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve
 gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte.
+
 Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at
 hun klynget sig tettere til henne.
+
 «Å Marie du må hjelpe mig, jeg er så ulykke
 lig —!» kom det omsider med brutt stemme.
+
 «Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig
 høre.»
+
 «Jeg vil ikke leve med Ring lenger, jeg kan det ikke»
 
 og så fortalte hun hvorledes sakene stod.
+
 Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden
 plassen for et bekymret alvor.
+
 «Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig
 
 
 gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei
 for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene
 stepike. Det har ikke stort på sig, du.»
+
 Det var Constance som om grunnen sviktet under
 henne.
+
 «En gift mann i sin egen spisestue med sin kones
 tjenestepike» stammef hun.
+
 «Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg
 ikke hadde trodd at Ring var sånn. Men Constance, er
 du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?»
+
 «Hvad mener du med det?» spurte Constance.
+
 «Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes
 både Rikard og jeg.»
+
 Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie
 skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke
 hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne.
@@ -4316,42 +5059,56 @@ nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres
 felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av
 navn.
 
+
 Constance blev sjelesyk av å høre på det.
 
 «Men du gode Gud!» ropte hun til sist, «hvis dette
 er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er
 da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all
 verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?»
+
 «Som tyrker og hedninger! Jo, det vilde være her
 lig.»
+
 «Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad
 vi gikk inn til.»
+
 Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse
 snakk.
+
 «Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så
 uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis
 du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring.
 Han er så snild og så lett å lede og så elsker han dig
 virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.»
+
 Constance lo bittert.
+
 «Ja, for det er bare en mannfolkstrek. Du kan ennu
 få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, —
 jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.»
+
 «Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con
 stance hånlig.
+
 «Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal
 du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse
 et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam
 men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries
 stemme vibrerte og hennes øine var fuktige.
+
 Det blev en pause.
+
 Constance satt med korslagte armer og så stivt frem
 for sig.
+
 Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om
 hvad hun lenge hadde hatt på hjerte.
+
 «Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con
 stance? Det var å ha en mann som var svak for
 drikk.»
+
 «Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, —
 
 
@@ -4381,28 +5138,33 @@ reiste sig.
 
 Marie gikk ut i entreen efter det.
 
- «Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom
+«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom
 tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med
 Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.»
 
- «Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke
+«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke
 har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef
 tertiden. Er det ikke det, jeg skal?»
 
- «Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men
+«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men
 når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil
 du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance
 var ferdig.
 
- «Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.»
+«Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.»
 
- «God natt, Constance.»
+«God natt, Constance.»
+
+Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da
 
- Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da
 Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til
+
 ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
+
 hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne
+
 hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
+
 —: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
 
 102 Constance Bing
@@ -4444,16 +5206,21 @@ Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit
 tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og
 hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort
 til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne.
+
 Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig,
 Constance?»
+
 Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men
 opgav det og grep atter bladet.
 
 
+
 «Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte
 han.
+
 «Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker
 ikke å høre på dem.»
+
 «Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet
 han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig hvor»
 
@@ -4468,42 +5235,52 @@ tjenestepike —»
 en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. Hvis du vil
 ha henne så værsgo, men så får du la mig være i fred.
 
- Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok,
+Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok,
 men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» Hun
 reiste sig og vilde forlate stuen.
 
- Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så
+Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så
 attråverdig som i dette øieblikk. Hun var en helt an
 nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn
 som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for
 henne.
 
- «Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!»
+«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!»
 ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har
 visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd
 å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance,
+
 nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i
+
 støvet og kysser dine føtter, jeg bryr mig ikke om
+
 noen i verden uten dig hvad du så enn tror.» Han
+
 holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
 
- «Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.»
+«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.»
 
- «Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval.
+«Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval.
+
+Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under
 
- Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under
 liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
+
 holdt av mig jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con
+
 stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
 
+
 mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
+
 kjærlighet, det er det som er skylden.» Stemmen
 blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
 hennes kjole.
 
- «Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.
+«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.
+
+«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con
 
- «Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con
 stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf
 fet hund. «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du
 sier at du har tilgitt mig.»
@@ -4512,7 +5289,7 @@ Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med
 ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. «Men
 hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun.
 
- «Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å,
+«Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å,
 men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk
 og ære for det; når du en gang har fattet tillit til mig
 på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi
@@ -4565,53 +5342,72 @@ uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun
 ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å
 svare på.
 
- «Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet.
+«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet.
 
- «Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må
+«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må
 være viss på jeg taler sant -—»
 
- «Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med
+«Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med
 henne?»
 
- «Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg
+«Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg
 kunne forsikre det, hvad kan det nytte, når du ikke
 vil tro mig.»
 
- «Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende.
+«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende.
+
+«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på
 
- «Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på
 pinebenken? Å, Constance, spar mig, jeg er så skam
+
 full, la det nu være nok.»
 
- Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit
+Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit
+
 til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke
+
 kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde
+
 rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na
+
 turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke
+
 like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var
+
 Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke.
 
+
 «Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil
 gjøre det?» spurte hun halvt bedende.
+
 «Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con
 stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an
 nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse,
 skal jeg vite å passe mig for eftertiden.»
+
 Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig
 sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte
 henne forsonligere.
+
 «Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store
 tårer trillet ned over hennes kinner.
+
 «Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op
 for å omfavne henne.
+
 «Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende,
 «jeg må få tid til å komme mig.»
+
 «Men din hand! Din hand, Constance!»
+
 Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet
 sig over den som en menneskeeter.
+
 «Og så sier jeg Alette op til påske.»
+
 «Naturligvis, Constance, vil du ikke helst hun skal
 gå straks?»
+
 «Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. Og
 nu har du jo gitt mig ditt æresord.»
 
@@ -4620,12 +5416,15 @@ nu har du jo gitt mig ditt æresord.»
 # Kapittel X
 
 
+
 Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og
 Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon
 torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert
 universitetet, dreide Hansen til høire.
+
 «Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge;
 han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken.
+
 «Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i
 tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør ja,
 for nu kan altså enhver se det.»
@@ -4659,36 +5458,42 @@ huset.»
 «Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre,
 Hansen.»
 
- «Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —»
+«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —»
 
 «Hadde hun mistanke?»
 
- «Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig
+«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig
 til at det vet hun altså og allikevel. Ja — våre koner
 er da utrolig umistenksomme. Det kommer vel av at
 de er så meget bedre enn vi —»
 
- Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet
+Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet
 over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte
 sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane
 sannheten som Marie.
 
- «Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone
+«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone
+
 ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord.
 
- Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en
+Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en
+
 lei historie pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør
+
 mig ondt for din kone. Drive på slik i sitt eget hjem
 
- det er noe svineri, du »
+det er noe svineri, du »
+
+«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul
 
- «Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul
 dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag
 
 bakefter. Og dessuten det er lett for dig å snakke
 Men med en kone som Constance —»
+
 « Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk
 henne vekk med det samme altså.»
+
 «Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet.
 «Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo
 først bakefter »
@@ -4731,6 +5536,7 @@ skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den
 allvidende, som det var han sikker på også hadde
 tilgitt ham. Når han nu bare kunde komme sig til å
 stole riktig trygt på hans hjelp og bistand.
+
 Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han
 ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk
 på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten.
@@ -4759,27 +5565,41 @@ Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst
 nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig,
 nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk
 heller ikke så meget i den senere tid, det var jo aftener
+
 da han av sig seiv forlangte te.
 
- Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden
+Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden
+
 komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og
+
 hadde en slags rett til hennes kjærlighet
 
- Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun
+Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun
+
 seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort
+
 henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare
+
 vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun
+
 kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al
+
 vor søkte å vise ham litt kjærlighet det så da virkelig
+
 ut til det . Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
+
 med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
 
 
+
 var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —-
+
 og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
+
 fordringer til lykken.
 
 Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte,
+
 og straks efter trådte Marie inn.
 
 Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde
@@ -4809,34 +5629,49 @@ Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var
 dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne
 motbydelige hemmelighet det kunde Marie gjerne latt
 være med, for hennes skyld i det minste.
+
 «At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie,
 mens hun rørte om med teskjeen i koppen.
+
 «Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con
 stance likegyldig.
+
 «Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden
 ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for
 folk, og det må jo være ekkelt for dig også.»
+
 «La henne vise sig hvad er det du sitter og snakker
 om?» Constance så forundret på Marie.
+
 «Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?»
 
 
+
 «Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk.
+
 «Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt
 høist fruktsommelig.»
+
 Constance slo hendene sammen.
+
 «Men hvor har du da dine øine henne, Constance?»
+
 «Å, men tar du ikke feil, Marie —?»
+
 «Men så se da på henne!» ropte Marie. «Så langt
 som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op
 dage det —»
+
 «Nei, at den Alette! Uff, det er da en vemmelig hi
 storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine
 miner.
+
 «Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente
 Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det
 om hun har naturligvis en kjæreste?»
+
 «Det vet jeg ikke,» sa Constance.
+
 «Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har
 de jo alle, men så er det jo alltid en bror som skal til
 Amerika, forstår sig og som kommer for å ta avskjed.
@@ -4845,6 +5680,7 @@ Nei, pikene nu for tiden!»
 
 «Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill
 «det er så leit å si det til henne.»
+
 «Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke
 sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme
 med spørsmål.»
@@ -4863,30 +5699,37 @@ fremmede, og herrer, det er jo til å synke i jorden av
 undseelse over —»
 
 «Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier
+
 mig -—»
 
- Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til-
+Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til-
 
 112 Constance Bing
+
 bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var
+
 ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det
+
 fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall
+
 ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si?
+
 Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme
+
 sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an
 nen side hadde han godt av det også.
 
- Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte
+Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte
 hvad fruen ønsket.
 
- Constance betraktet henne opmerksomt og var straks
+Constance betraktet henne opmerksomt og var straks
 på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder
 lig at hun ikke hadde sett det før.
 
- Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde
+Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde
 likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager.
 
- Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte
+Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte
 Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men
 det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert
 famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på
@@ -4894,7 +5737,7 @@ noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs
 bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så
 hun rett ned for sig.
 
- «Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte
+«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte
 herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet.
 
 «Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump
@@ -4947,27 +5790,36 @@ var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm
 flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med
 lidenhet.
 
- «Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in
+«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in
 gen hjelp i å ligge her.»
 
- Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun
+Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun
+
 slo forklæet over hodet og tumlet mot døren.
 
- «Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en
+«Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en
+
 sådan forfatning?» spurte Constance.
 
- «Ja,» hvisket Alette.
+«Ja,» hvisket Alette.
+
+«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
 
- «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
 8 Amalie Skram. I.
 
+
 «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
+
 «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
 nok?»
+
 Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om
 igjen.
+
 «Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun.
+
 «Godt,» sa Constance, «gå nu.»
+
 Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.
 
 
@@ -4975,23 +5827,28 @@ Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.
 # Kapittel XI
 
 
+
 Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge
 aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for
 sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun
 hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til.
+
 Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik
 kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta
 Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det
 annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen
 dene.
+
 Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun
 hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet
 tes hand av takknemlighet.
+
 Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig
 ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med
 hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til det var
 hun på det rene med, så var det jo best hun skyndte
 sig til ham.
+
 I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst
 for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur
 tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av
@@ -5005,6 +5862,7 @@ tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller
 tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo
 så hardt at hun kjente det op i svelget; det var som
 sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok.
+
 Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke,
 
 hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse,
@@ -5043,10 +5901,13 @@ Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte
 sig på en måte under pikens kommando.
 
 «Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame mitt
+
 navn er fru Ring.»
 
 En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
+
 hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
+
 derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
 
 nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til
@@ -5067,52 +5928,69 @@ avstand.
 «Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige
 gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen,
 hvorfra han hadde reist sig.
+
 Straks efter hørte Constance med forundring noen si:
 «Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det
 er ikke Deres kontortid» hun kunde ikke begripe at
 det var henne seiv som hadde talt.
+
 «Å, jeg ber, frue, jeg ber, jeg er med glede til tjene
 ste, men det er så mange som søker mig i alle slags
 ærender, det er nødvendig å begrense sig. En skal
 jo også ha tid til sine prekener —»
+
 Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og
 pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut.
+
 «Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta
 gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem
 med?»
+
 Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun
 holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle
 sig, og sa så fast:
+
 «Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min
 mann.»
+
 Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt.
+
 «Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det
 for meget godt,» sa han nesten bedende.
 
 
+
 «Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så
 ham like i ansiktet. «Vil De være så god å si mig, hvor
 ledes jeg skal bære mig ad —»
+
 «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest
 er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv
 følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em
 bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore
 havende.»
+
 «Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen
 menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance
 rolig.
+
 «Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog
 måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke
 sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —»
+
 «Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef
 tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.»
 Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den
 derved på gulvet.
+
 «Husk at det står skrevet —» begynte han.
+
 «Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt
 hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å
 storgråte.
+
 «Det mener De ikke, frue —» formante pastoren.
+
 «Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,»
 vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker
 på stolen hun satt i.
@@ -5183,9 +6061,11 @@ hun hendene for ansiktet og hulket sårt.
 ter det sorgbetyngede sinn. Å tenke sig at slikt skal
 foregå i Herrens menighet. Akk ja, menneskenes syn
 der er blitt såre store iblandt oss.»
+
 «Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en
 blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen
 var blitt rolig.
+
 «Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot
 Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så
 hennes utålmodige hoderysten.
@@ -5216,15 +6096,20 @@ beveget fingrene som om han toet sine hender.
 har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt
 blikk.
 
- «Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en
+«Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en
+
 sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste
+
 grunn er ukristelig.»
 
- «Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er
+«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er
+
 da vel mer ukristelig enn å vite og si det.»
 
- «Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be
+«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be
+
 var ditt hjerte frem for alt det, der bevares står det
+
 skrevet.»
 
 
@@ -5260,7 +6145,7 @@ bryte Deres ekteskap —»
 nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke
 den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt.
 
- Tro mig, det er salig å tilgi»
+Tro mig, det er salig å tilgi»
 
 «Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun,
 dirrende av harme.
@@ -5281,41 +6166,53 @@ net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.»
 dige tale.» Det lød strengt.
 
 
+
 «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte
 hun og reiste sig.
+
 «Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent
 på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være
 spilt Dem kan bare Gud hjelpe. Jeg har gjort det
 som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet
 og overbærenhet, når De ikke vil la Dem lede av skrif
 tens ord, så har jeg ikke mer å si.»
+
 «Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere
 stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be
 grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var
 far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen
 mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten
 fiendtlig blikk.
+
 «Her er forholdet forskjellig. Når en kvinne faller
 på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så
 dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet
 må ansees for besmittende.»
+
 «Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke
 lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance
 trossig.
+
 Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han
 ventet hun vilde gå.
+
 «Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun
 og tok sin muffe.
+
 «De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til
 å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på
 tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes
 løst, og så ja, jeg skal med fornøielse ekspedere
 den videre for Dem.»
+
 Hun takket og sa farvel.
+
 «Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og
 ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa
 presten med bekymret mine.
+
 «God natt, frue!»
+
 Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.
 
 122 Constance Bing
@@ -5324,14 +6221,17 @@ Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.
 
 # Kapittel XII
 
+
 Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk
 stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte
 retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito
 gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn
 bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel
 bodde.
+
 Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te,
 svarte piken som lukket op.
+
 Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag
 ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun
 kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt
@@ -5339,6 +6239,7 @@ hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her,
 med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første
 gang han kom som forlovet. Huttitu, hvor hun
 ristet ved disse minner.
+
 Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe
 borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den
 store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over
@@ -5346,6 +6247,7 @@ værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise
 stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke
 bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt
 tes med det dempede, røde lampeskinn.
+
 Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen,
 hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår
 var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med
@@ -5354,31 +6256,43 @@ rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser,
 foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for
 verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke
 stokk.
+
 «Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så
 sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en
 kopp,» spurte hun.
 
 
+
 «Nei takk, tante, slett ikke det, jeg vil tale med dig.»
+
 Fru Wleugel så stussende på henne, det var noe i
 stemmen som foruroliget henne.
+
 «Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun.
+
 «Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte
 Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt
 overtøi, og endte med å si:
+
 «Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er
 ordnet.»
+
 Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk
 var senket, og det var kommet en stram trekning i munn
 vikene.
+
 «Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og
 så alvorlig på henne.
+
 «Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden
 skapelig hulken.
+
 «Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet
 tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.»
+
 «Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så
 slett tror jeg ikke om dem.»
+
 «Stakkars kjære Constance min Gud skal vite, jeg
 føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames
 tynne leber, «det går mig således til hjertet, at å Gud,
@@ -5402,14 +6316,18 @@ vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så
 vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
 
 124 Constance Bing
+
 så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
+
 så er deres vaner blitt dem for sterke.
 
- «Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du
+«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du
 ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne
+
 få mig gift?»
 
- «Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil
+«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil
+
 du forstå allting bedre, en får gjøre det som er rett!
 Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk
 kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim
@@ -5485,15 +6403,21 @@ Tanten humpet bort til henne og tysset på henne.
 pike. Jeg skal følge dig. Vi tar en vogn, så skal jeg
 tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. Du skal
 få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges
+
 snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så
 reiser du til Molde det skal være, som om Ring ikke
 eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con
+
 stance —»
 
- Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var
+Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var
+
 smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
+
 Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener
+
 gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
+
 med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
 
 tante, så går jeg like bort og dreper mig nu kan du
@@ -5517,20 +6441,25 @@ med blyant de ord til Ring:
 er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.»
 
 Så sendte hun piken avsted med brevet.
+
 Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med
 blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen.
 
 «Se så, her en skammel til føttene, ta den puten
 i nakken og legg teppet over knærne, se så nu sitter
 du godt.»
+
 Constance satt tilbakelenet med hengende armer og
 lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun
 nen lå det et trekk av usigelig gremmelse.
+
 «Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret
 fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du
 skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om
 det, Constance?»
+
 Hun nikket.
+
 «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet
 den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små,
 geskjeftige skritt.
@@ -5541,8 +6470,10 @@ geskjeftige skritt.
 # Kapittel XIII
 
 
+
 Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese
 grus på sengen og grått til hun ikke orket mer.
+
 Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu
 fikk henne hjem hun, som var gangkone i så mange
 pene hus, og nu skulde ha den skammen. Ikke for det,
@@ -5559,14 +6490,16 @@ dige gutten Å, om hun kunde søkke sig ned i det
 sorteste dike. Til sist stilnet gråten av, det kjentes,
 som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt
 og holdent tørket ut.
+
 Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et
 rent forklæ på og begynte å stelle til aftens.
+
 Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk
 et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe
 og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til
 å glatte på sengeteppet.
 
- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om
+Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om
 hun visste hvor fruen var gått hen.
 
 Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte
@@ -5581,42 +6514,63 @@ var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam
 
 menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
 hikke.
+
 Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig;
 noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham.
+
 «Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og
 søkte å slå an en spøkende tone.
+
 Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet,
 som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var
 merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde
 lig, da hun sa:
+
 «Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —»
+
 «Men dette går pinedød ikke. Du får komme dig
 vekk, Alette, før det er for sent. Svært, så det viser sig
 på dig alt.»
+
 «Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette
 uten å røre sig.
+
 «Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med
 apen munn og stirrende øine.
+
 «Ja.»
+
 «Hvad tid?»
+
 «Nu for en stund siden.»
+
 Ring blev blek om nesen.
+
 «Har det vært noen?»
+
 «Ja, fru Hansen var her.»
+
 «Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot
 dig vel ikke merke?»
+
 «Merke? De sier jo seiv at det er synlig nok.»
+
 «Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?»
+
 Hans holdning var så truende at Alette under andre
 omstendigheter vilde vært redd.
+
 «Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den
 gang —»
+
 «Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var
 kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot
 henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet.
+
 «Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst.
 
 
+
 «Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han
 gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn
 gjerrige tasken men du skal få vite, hvad det betyr å
@@ -5625,12 +6579,13 @@ henne over nakken; hun stupte forover og traff med an
 siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om
 bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for
 et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk.
+
 Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun
 sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen.
 
 «Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil.
 
- Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det
+Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det
 andre.»
 
 Hans raseri var plutselig som blåst bort.
@@ -5658,10 +6613,11 @@ sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap,
 det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne
 gang.
 
- Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom,
+Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom,
 han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret.
 
- Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk,
+Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk,
+
 9 Amalie Skram. I.
 
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
@@ -5677,6 +6633,7 @@ milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev
 rørt, og noen sten var hun ikke nei, noen sten var hun
 ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. Han
 gråt igjen det lettet.
+
 Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun
 kunde være klokken var jo mange —•. Hun skulde nu
 vel aldri? Nei, var det likt, han slo ut med begge
@@ -5684,36 +6641,48 @@ hender. — Hun skulde nu vel aldri nei, nei nei
 han stampet i gulvet • hun skulde han skalv fra
 isse til fot. Han vilde be å, så inderlig —, han fol
 det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele.
+
 Han lå ennu på kne, da det ringte.
+
 Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen
 fra fru Wleugel.
+
 Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom
 seiv og åpnet for ham.
+
 «God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over
 terskelen.
+
 Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe
 hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i
 dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget
 hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor
 lig hun fant saken.
+
 «Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk
 og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»
+
 «Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk
 ket fru Wleugel.
+
 Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve
 
 
 geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke
 fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
 andre.
+
 «Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring.
 «Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro,
 jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og
 søkte å samle sig.
+
 «Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således
 ad —« sa den gamle dame klynkende.
+
 «Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg
 tror, jeg mister min forstand.»
+
 Han vendte sig mot veggen og gråt.
 
 «Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å
@@ -5757,31 +6726,39 @@ Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre,
 
 jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun
 henne?»
+
 «Der,» hun pekte på døren til dagligstuen.
+
 Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og
 gikk varsomt over terskelen.
+
 Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til
 tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne,
 hadde hun bare ristet på hodet.
+
 Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å
 løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt
 og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det
 rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak
 ken.
+
 Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt
 ikke å kunne tenke —•— Men hvad kunde det være
 for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på
 hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket:
 «Constance —»
+
 Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog —
 
- Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse
+Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse
 brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding
 på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned
 på gulvet, og så kom det en snøftende lyd —
+
 Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne,
 rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til
 sig seiv.
+
 Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun
 op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk
 så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem
@@ -5790,6 +6767,7 @@ noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten
 og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom
 springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende
 lig fikk tendt lys.
+
 De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen
 
 
@@ -5816,7 +6794,7 @@ Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig;
 med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst
 og gjorde en avvergende håndbevegelse.
 
- «Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten.
+«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten.
 
 Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs.
 Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt
@@ -5825,18 +6803,22 @@ Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten,
 trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme
 tidlig igjen neste morgen.
 
- Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con
+Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con
 stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag
 var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne
 lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen
 lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i
 angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks
 rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at
+
 det ikke var tale om at hun skulde hjem.
 
- Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
+Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
+
 med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
+
 han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
+
 han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
 
 134 Constance Bing
@@ -5848,6 +6830,7 @@ hjelpe mig Gud, amen.»
 
 # Kapittel XIV
 
+
 Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av.
 I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun
 et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og
@@ -5861,18 +6844,22 @@ komme til krefter. Aldri så snart var hun imidlertid
 av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for
 skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for
 å få henne til å opgi tanken på skilsmisse.
+
 Når hun talte om det som forestod, blev det vist til
 bake med den innvending at hun var for svak til å tenke
 på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere.
 Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av
 Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det.
+
 Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av
 tanten var blitt underrettet om det som var foregått.
+
 På det første brev svarte Constance tilbake at hun
 heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings
 hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om
 den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post
 sendte op til Molde.
+
 Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
 gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder
 lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
@@ -5881,6 +6868,7 @@ sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
 
 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
 tærende gremmelse.
+
 Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste
 bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen
 dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å
@@ -5889,6 +6877,7 @@ følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren
 henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke
 hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde,
 og at hun derfor seiv ikke var uten skyld.
+
 Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne;
 han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru
 inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn
@@ -5901,6 +6890,7 @@ hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde
 vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor
 måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til
 alle, alle tider.
+
 Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til
 bokstavene viskedes ut av hennes tårer.
 
@@ -5915,6 +6905,7 @@ selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som
 hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist
 spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame
 ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var
+
 døv.
 
 
@@ -5986,28 +6977,36 @@ skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne,
 og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte,
 og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham.
 
- Hun vaktes ved lyden av et navn.
+Hun vaktes ved lyden av et navn.
+
+«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i
 
- «Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i
 pannen; hun satt og broderte.
 
- «Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie.
+«Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie.
+
+«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av
 
- «Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av
 det, hadde jeg slett ikke nevnt det.»
 
- «Hvad var det med Lorck?» spurte Constance.
+«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance.
+
+«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans
 
- «Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans
 skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —».
 
- «For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid
+«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid
+
 synke.
 
- «De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han
+«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han
+
 har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær
+
 lighet. Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
+
 at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der
+
 over er Ring blitt rasende du er flyktet til tante Wleii
 
 gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. Du hører,
@@ -6032,23 +7031,28 @@ spurte Constance.
 «Ja du vet vel det skal mindre til enn som så.
 Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» —
 Fru Marie så bekymret ut.
+
 «Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.»
+
 «Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel
 humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan
 ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles
 det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du
 tro.»
+
 «Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con
 stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har
 grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det .
 Men det blir så fælt for dig. Du blir så baktalt, så mis
 tenkeliggjort det er virkelig bare dig, jeg tenker på.»
+
 «Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og
 pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En
 fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil,
 kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt
 det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes
 jeg.»
+
 «Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med
 medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,»
 sa Marie.
@@ -6088,31 +7092,35 @@ barnet mitt?»
 Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be
 vege lebene.
 
- «Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg
+«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg
 fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten,
 hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre.
 
- Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise
+Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise
 stuen for å fore kanarifuglen.
 
- Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var
+Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var
 kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et
 par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det
 på gulvet og trampet på det.
 
- Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
+Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
+
 lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
+
 våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
 
 troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
 få det, hvis hun vilde bli
 tanken ut.
+
 Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å
 vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —•
 de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var
 de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad
 ferd -—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som
 han, når de alle holdt med ham — —
+
 Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte
 man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at
 man ikke gikk til bunns i mudderet?
@@ -6139,6 +7147,7 @@ sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og
 pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst
 for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja,
 akk ja, en får gjøre det som er rett.» —
+
 Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags
 pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote
 som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å
@@ -6159,7 +7168,7 @@ utålmodig barn.
 «Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa
 tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner
 
- lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —»
+lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —»
 
 «Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde
 løs hast.
@@ -6186,17 +7195,24 @@ all ting vel til slutt.»
 Constance foldet armene over brystet og stirret frem
 for sig.
 
- «Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om
+«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om
 i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop
 pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk
 med en som vilde gifte sig med henne. De har nok vært
 forlovet —, han var svært ute av det med det samme,
+
 tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan
+
 hun reise sig igjen, det var moren, som fortalte det,
+
 hun er gangkone her, husker du og det var nu virkelig
+
 pent og kristelig av ham. Og nu Constance,» tilføiet
+
 hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved
+
 henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander
+
 ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
 
 
@@ -6289,6 +7305,7 @@ Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
 kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
 at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
 øinene.
+
 Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev
 moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid
 var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen
@@ -6299,8 +7316,10 @@ skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne,
 blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne,
 hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn
 til ham.»
+
 Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge
 tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen.
+
 Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun
 nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre
 dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre
@@ -6333,6 +7352,7 @@ Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval
 han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over
 ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven
 het og kalte henne sin frelsende engel.
+
 Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun
 hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt
 i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull
@@ -6346,6 +7366,7 @@ sig seiv.
 # Kapittel XVI
 
 
+
 I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som
 en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde
 av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit
@@ -6367,6 +7388,7 @@ tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
 over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
 i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
+
 10 Amalie Skram. I.
 
 
@@ -6374,6 +7396,7 @@ ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! En snak
 ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
 gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det.
+
 Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den
 blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av
 hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere
@@ -6383,8 +7406,10 @@ med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte
 inn igjen fra gjesteværelset, det var så uhyggelig
 for ham å ligge der alene på det store værelse, han var
 mørkredd o. s. v.
+
 Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig
 slått bort.
+
 Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne.
 Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans
 ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han
@@ -6404,29 +7429,35 @@ sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med
 den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine,
 hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns
 plagsomme overheng.
+
 I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når
 han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet
 
 
- Constance Bing 147
+Constance Bing 147
 
 av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun
 ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han
 bare med møie fant inn på sitt værelse.
+
 En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han
 ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte
 legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget
 over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at
 han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham.
+
 «Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig,
 «når man kommer hjem om natten i en slik forfatning,
 må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.»
+
 «Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte
 sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min
 fortvilte tilstand ta sig til å, Constance, du har synd
 for det —»
+
 Hun knep lebene sammen, målte ham med et for
 aktende øiekast og gikk fra ham.
+
 - Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn
 i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance
 tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner
@@ -6439,6 +7470,7 @@ undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for
 ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant
 stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres
 elendighet.
+
 En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk
 veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket
 og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å
@@ -6450,6 +7482,7 @@ opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av
 
 disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
 værelse og felles kjøkken for flere familier.
+
 Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i
 et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør
 fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke
@@ -6460,14 +7493,18 @@ tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde
 satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De
 spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne
 vedkommende familie.
+
 Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk
 pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til
 venstre.
+
 De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte
 kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp.
+
 Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod
 på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op
 og trådte over terskelen, fulgt av Constance.
+
 Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på
 den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket,
 fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange
@@ -6497,126 +7534,168 @@ rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær
 for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet
 lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de
 kalkete vegger.
+
 «Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa
 Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det
 her han bor?»
+
 «Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til
 sengebenken.
+
 «Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen.
+
 «Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til
 sengestedet.
+
 «Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket
 Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.»
+
 «Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie
 som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til
 stede?»
+
 «Nei,» blev det svart.
+
 «Er hun på arbeid?»
+
 «Hun er ute og ber,» hvisket barnet.
+
 «Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra
 spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren
 og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop
 pef full av kullsorte fingrer.
+
 «Ja,» var svaret.
+
 «Har du ikke en til?»
+
 «Nei,» hvisket hun.
+
 «Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru
 Marie på papiret.
 
+
 «Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet.
+
 «Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie.
+
 «Ute og ber.»
+
 «Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie.
+
 «Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru
 Marie med forskremte øine.
+
 Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var
 nær ved å kveies av stank.
+
 «Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til
 Marie, « det barnet er jo idiot, kom la oss gå.»
+
 «Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte
 sig mot døren.
+
 «Nei,» hvisket barnet.
+
 «Kan kan ingenting få?»
+
 «Jo-o,» hun så igjen til sengestedet.
+
 «Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con
 stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på
 en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal
 hun få noen klær til dere. Hun forstår naturligvis
 ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie.
+
 «Ja-a —» svarte barnet.
+
 « Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru
 Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op
 på gaten.
+
 «De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av
 nakken, som holdt hun sig bedre enn som så.
+
 «De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie.
+
 «Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut
 igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som
 om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på
 dør.
+
 «Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie.
+
 «E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun
 ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte.
+
 «Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned
 latende.
 
 
 
- «Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert.
+«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert.
 
- «Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på
+«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på
 hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De
 er forarget.
 
- «Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro
+«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro
 å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så
 vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi
 får så finne vi som losserer i stuen over dom.»
 
- «Drikker mannen?» spurte Marie.
+«Drikker mannen?» spurte Marie.
 
- «Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe
+«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe
 holden.
 
- «Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere
+«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere
 andre.»
 
- «Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei
+«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei
 sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og
 turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.»
 
- «Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et
+«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et
 sukk. «Hvad lever de av?»
 
- Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom
+Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom
 en hånlig trekning om hennes lange, grove munn.
 
- «Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk
+«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk
 lever a!»
 
- «Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con
+«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con
 stance.
 
- «Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa,
+«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa,
+
 — e vet inte, e.»
 
- «Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie.
+«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie.
+
+«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det
 
- «Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det
 samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a
+
 op korsom er.»
 
- «Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror
+«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror
+
 De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med
+
 lidende tone.
 
- Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
+Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
+
 hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
+
 den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
 
 
 to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel
 drende livlig:
+
 «De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv
 som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, nu låg
 hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la
@@ -6627,56 +7706,72 @@ han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven
 tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel
 per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—»
 hun måtte stanse for å trekke været.
+
 Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,»
 sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.»
+
 «Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem
 tru hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med
 søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest
 inte orker slæpe di tilhuse. Ja, de forstås,» føiet hun
 til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir
 hu jo fakka og satt fast for kjueri.»
+
 «Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie,
 ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.»
+
 Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to
 damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted.
+
 «Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben
 diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige
 trengende.»
+
 «Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte
 Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er
 åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk
 av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av
 tusen.»
+
 «Du som gav beskjed at hun skulde komme op til
 dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie.
+
 «Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat
 og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur
 ligvis.»
 
 
+
 «Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.»
+
 «Hvad kommer det mig ved? Når de nu sitter og
 sulter. Jeg synes det er rimelig at de gjør både det
 ene og det annet.»
+
 «De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke;
 man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for
 de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning.
+
 «Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på
 denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke
 nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de
 blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.»
+
 «De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie,
 «den tro må man da ha til Vårherre.»
+
 «De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og
 nu selve den hjelp du snakker om! Det er en for
 brytelse! Opdra dem til å leve av almisser, det demo
 raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som
 kveget og vente på mer.»
+
 «Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte
 Marie.
 
 «Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som
 gjøres er galt, oprørende forkjært.»
+
 Marie vendte plutselig hodet og så på henne
 
 «Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på
@@ -6698,7 +7793,7 @@ sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.
 komme.»
 
 
- «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
+«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
 spisestuen.»
 
 Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren
@@ -6747,12 +7842,15 @@ sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk.
 «Er han vanfør, Deres mann?»
 
 
+
 «Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i
 ansøkningen de ble, mens han for til sjøs han falt
 ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet
 som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med
 dette.
+
 «Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance.
+
 «Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm,
 kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk
 og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe
@@ -6779,30 +7877,39 @@ konen fromt.
 «Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp
 å få flere barn?» spurte så Constance.
 
- «Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve
+«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve
 sammen. Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes
 kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok.
 
- Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette
+Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette
 kvinnemenneskes munn.
 
- «Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance,
+«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance,
+
 «han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg
+
 hørt.»
 
- «De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier,
+«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier,
+
 vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med
+
 et sukk.
 
+
 Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det
 samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre.
+
 «Den lille piken vi traff idag, talte om en som het
 Fredrikke, er det Deres barn, det?»
+
 «Nei, det hadde han da vi giftet oss.»
+
 «Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra
 Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun.
 Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte
 til konen.
+
 Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente
 hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig
 frem.»
@@ -6874,16 +7981,21 @@ Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte
 barna, en fikk finne sig i hans vilje, det var alt det
 svar de hadde.
 
- Så det da ikke ut som om religionen gjorde men
+Så det da ikke ut som om religionen gjorde men
+
 neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den
+
 føde de fylte sig med i øieblikket —?
 
- Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å
+Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å
+
 hjelpe dem, det var jo å kaste i et bunnløst svelg,
+
 for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
+
 pølen.
 
- Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer,
+Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer,
 
 
 det var jo ingenting å gjøre, bare å ta på sig en lidelse,
@@ -6892,6 +8004,7 @@ gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik
 ker ferdig for de verdige og ikke verdige. Her efter
 dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den
 stå for å utdele dem til de riktige trengende.
+
 Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det
 lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt
 lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig
@@ -6899,29 +8012,37 @@ til å lese.
 
 # Kapittel XVII
 
+
 En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii
 gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men
 lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over
 stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter
 lampene.
+
 Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes
 fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende
 det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt
 brev fra Molde og meddelte noe av innholdet.
+
 Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen
 og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din
 mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi
 det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri
 nedlegge.»
+
 «Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance
 med et sukk.
+
 «Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være
 høist bekymret, ja, det vilde hun, Constance.»
+
 «Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de
 vilde.»
+
 «Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —»
 Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange
 for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt.
+
 «Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre
 
 
@@ -6932,46 +8053,55 @@ men var underlig skjærende.
 inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de
 tendte lamper.
 
- «Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun,
+«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun,
 da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett,
 og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står
 ikke i det, Constance, han går hen og blir drikk
 feldig.» De siste ord nesten hvisket hun.
 
- «Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum
+«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum
 og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten
 nærmere.»
 
- «Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass
+«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass
 for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet;
 noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet.
 
- «Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance
+«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance
 i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å
 passe sig.»
 
- «Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con
+«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con
 stance.»
 
- «Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel.
+«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel.
+
 «Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn
 trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han
+
 ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil
+
 si å være gift med en drukkenbolt du må ta skrittet
+
 helt ut og tilgi ham ganske og aldeles En skal
+
 gjøre det som er rett, Constance.»
 
- «Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance.
+«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance.
 
- Det kom skarpt som hugget av en kniv.
+Det kom skarpt som hugget av en kniv.
+
+«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for
 
- «Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for
 fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett
+
 å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved
+
 syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
+
 er jo svært tidlig på kvelden.
 
- Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
+Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
 
 trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
 hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor
@@ -7032,7 +8162,7 @@ du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! For
 skams skyld later dere som dere synes det er skrekke
 lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon.
 
- Slik er det nu engang sier dere, mennene er så
+Slik er det nu engang sier dere, mennene er så
 svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast,
 stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden,
 ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for
@@ -7057,20 +8187,24 @@ ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op
 spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne,
 begynte hun i sin befippelse å gråte.
 
- Constance blev med ett rolig.
+Constance blev med ett rolig.
 
- «Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var
+«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var
 ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er
+
 hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av
+
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 
- Fru Wleiigel blev ved å gråte.
+Fru Wleiigel blev ved å gråte.
+
+«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
 
- «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
 11 Amalie Skram. I.
 
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig så, så, hold nu op.»
+
 Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og
 gjemte sitt lommetørklæ.
 
@@ -7085,21 +8219,26 @@ godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet.
 «Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten
 og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette.
 Hun gikk et par skritt og stanset.
+
 Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små
 betenksomme rykk.
 
 «Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,»
 det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste
 både for dig og ham.»
+
 Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne
 efter munnen og tidde derfor stille.
+
 Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått
 et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der
 hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb
 nes gode engel.
+
 «Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun
 inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve
 på det.»
+
 Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke.
 Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk
 hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at
@@ -7108,6 +8247,7 @@ det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle,
 skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet
 hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al
 deles unyttig forskrekkelse.
+
 «Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og
 vendte ansiktet bort.
 
@@ -7141,7 +8281,7 @@ fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans
 eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt;
 og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu!
 
- Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen
+Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen
 syn velger å leve av skjøgeri. • «Ja, ja, ja! således
 er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over
 sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo
@@ -7154,49 +8294,69 @@ over det da han trådte inn.
 Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved
 siden av henne.
 
- «Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende.
+«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende.
+
 «Alltid i virksomhet du er så søt å se på når du
+
 sitter ved ditt arbeid.»
 
- Hun svarte ikke.
+Hun svarte ikke.
 
 164 Constance Bing
 
+
 «Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var
 beskjeden, men så interessert.
+
 «Strømper.»
+
 «Til fattigbarna?»
+
 «Ja.»
+
 Det blev en pause.
+
 «Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?»
 spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans
 stemme var fryktsom og usikker.
+
 «Nei,» sa hun kort.
+
 «Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?»
+
 «Nei,» var svaret.
+
 «Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket
 sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,»
 vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu
 kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses
 dag, Constance,» føiet han saktere til.
+
 «Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den,
 forresten,» sa hun tørt.
+
 Ring sukket dypt.
+
 «Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen
 del. Men jeg, ja, jeg kan ikke la være å anse den
 som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups
 dag da.»
+
 «Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje.
+
 «Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker
 det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal
 gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne
 med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt.
+
 Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet.
+
 «Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne
 dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn
 du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast,
 han holdt hånden for øinene og drog været langsomt,
 nesten stønnende.
+
 Constance målte ham med et opmerksomt øiekast.
 
 
@@ -7206,77 +8366,88 @@ Constance målte ham med et opmerksomt øiekast.
 Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet
 og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass.
 
- «Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han
+«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han
 igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen
 om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere.
 Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide
 sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden.
 
- «Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du
+«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du
 egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til
 bake på det vilkår jeg såtte?»
 
- «Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —»
+«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —»
 
 Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes.
 
- «Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke.
+«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke.
 
- «Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke
+«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke
 tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes.
 
- Husker du det?»
+Husker du det?»
 
- «Det var også opriktig fra min side, Constance.
+«Det var også opriktig fra min side, Constance.
 Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks
 Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket.
 
- «Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen
+«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen
 slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og
 uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu
 tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse
 lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,»
 tilføiet hun halvt bortvendt.
 
- «Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han.
+«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han.
 
- «Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din
+«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din
 munn,» sa hun med opblussende vrede.
 
- «Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne
+«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne
 ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde
 jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne
 dig tilbake. Hvis det også skal regnes mig til en for
 brytelse så —» han holdt inne.
 
- «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
+«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
+
 sist skulde gi mig, derfor begynte du så godt som
 
 straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn
 nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.»
+
 «Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når
 han er stillet som jeg. Gå og se på dig hver dag,
 være dig så nær og aldri torde røre dig —. Å, Con
 stance, du må la dette ha en ende, du må bli min
 igjen, du må, du må!»
+
 Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
+
 «Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?»
+
 Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen.
+
 «Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham
 med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot
 dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig
 over, det er mig som har trukket det korteste strå.
 
 —- Værsågod, du kan få det som du vil —.»
+
 Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer
 og så frem for sig.
+
 Han for op med et sprang.
+
 «Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,»
 hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con
 stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette
 er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok
 sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —»
+
 Noe som lignet latter avbrøt ham.
+
 «Jeg tilgir dig ikke, aldri forstår du,» hun trådte
 et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr
 det om tilgivelse, og se om det svarer dig —. Jeg
@@ -7287,6 +8458,7 @@ dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe
 fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende,
 «de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk
 frem og tilbake i det heftigste oprør.
+
 «Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte
 det ende således, et forhold som det du tenkte dig,
 
@@ -7309,7 +8481,7 @@ Ring for uvilkårlig sammen.
 «Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han.
 «Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen,
 
- dette er en stemning som går over. Å, Constance,
+dette er en stemning som går over. Å, Constance,
 jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt,
 hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.»
 
@@ -7328,15 +8500,19 @@ ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var
 du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte
 Constance.
 
- «Og det var også sant,» sa han ydmykt.
+«Og det var også sant,» sa han ydmykt.
 
- «Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet,
+«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet,
 for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun.
 
- «Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det
+«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det
+
 skittet mer. Jeg befinner mig også langt bedre uten,
+
 og nu, når jeg får dig tilbake, det skal være mig en
+
 lett sak. Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti
+
 mulere mig. —»
 
 
@@ -7373,12 +8549,14 @@ tredjedel vann, aha —- det skulde gjøre godt!
 Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som
 er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og
 vendte brått om.
+
 Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I
 aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans
 stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei
 ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok
 et eneste glass i aften, han var atter på vei, men
 vendte om.
+
 Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
 hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen
 
@@ -7415,39 +8593,41 @@ det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken
 og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og
 blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt.
 
- Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag
+Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag
 ligstuen og såtte sig til å strikke.
 
- Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og
+Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og
+
 kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro.
 
 
 # Kapittel XVIII
 
+
 Så hadde de da begynt på nytt igjen. Alt var kom
 met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som
 et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist
 har vunnet bukt med den.
 
 
- Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances
+Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances
 hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham
 vekselvis. Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun
 til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte
 kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær
 lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt.
 
- Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år!
+Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år!
 Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for
 urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot
 henne, som hun dengang var.
 
- Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring.
+Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring.
 Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim
 mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få
 en engel til å tape tålmodigheten.
 
- Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con
+Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con
 stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet,
 og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig
 het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med
@@ -7456,13 +8636,13 @@ dengang hadde talt, som hun kunde vært en nok sagt
 
 - at han var som han vilde være, eller annet lignende.
 
- I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun
+I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun
 tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget
 å by henne dette. Han hadde tapt respekten for henne,
 nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var
 skjedd.
 
- - Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut
+- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut
 jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den
 fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og
 blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser
@@ -7501,16 +8681,26 @@ hverandre, i høflig fredsommelighet det var blitt
 henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele
 tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt
 hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres
+
 saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine
 herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig
+
 også undertiden på små pikante eventyr med en eller
+
 annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid
+
 blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å
+
 realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et
+
 fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig
+
 hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte
+
 dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun
+
 tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han
+
 venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte
 
 
@@ -7536,18 +8726,21 @@ hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun
 kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp
 henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå
 på lur efter henne.
+
 Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre
 delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape
 lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i
 sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel
 del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og
 meget kokett dame.
+
 Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck.
 Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen
 med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i
 hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte
 ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre
 læger.
+
 Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance,
 men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket
 hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun
@@ -7579,9 +8772,11 @@ andre hender.
 
 # Kapittel XIX
 
+
 Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance
 som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for
 sin menneskeverdighet falle.
+
 Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten.
 Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse
 jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres
@@ -7600,7 +8795,7 @@ kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde
 uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs
 verste plage. —
 
- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd
+Det var den siste oktober. Rings hadde bodd
 på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager
 hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig
 tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be
@@ -7617,14 +8812,19 @@ nedenfor.
 
 «Jeg skal jo med kutteren og der har du tatt min
 jernbanevadsekk. Det er da fanden også!»
+
 «Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.»
+
 «Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke
 strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig
 en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem.
+
 «Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre
 greien, den med rammene, De vet» sa han til
 piken. «Bring det så ned i vognen.»
+
 Piken tok vadsekken og gikk.
+
 «Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få
 med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og
 endelig en kulørt skjorte! Så var det cigarer,» mumlet
@@ -7666,25 +8866,25 @@ hadde nettop satt den på hodet.
 Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og
 søkte omkring på alle knaggene.
 
- «For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han.
+«For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han.
 
- «Du har den vel hengende ombord,» sa Constance,
+«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance,
 som var gått efter.
 
- «Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en
+«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en
 liten rundpullet hatt på sig.
 
- «Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke?
+«Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke?
 
- Det lå på hyllen idag.»
+Det lå på hyllen idag.»
 
- Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte
+Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte
 ham.
 
- «Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa
+«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa
 han, idet han trakk munnstykket til sig.
 
- Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
+Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
 
 
 han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
@@ -7734,75 +8934,107 @@ skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var
 skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne
 et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så
 hyggelig sammen.
+
 «Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og
 betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er
 i grunnen smukkere.»
+
 «Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte
 Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp
 hen til fru Sunde.
+
 «Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent
 mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg
 dø på.»
+
 «Hvor kan du tenke! Snakk, du er slett ikke så
 forandret.»
+
 «Å, jeg vet så godt om det. Hvis jeg bare ikke så
 så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men
 du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være
 strålende, som ingen har Er du lei for det?»
+
 «Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?»
+
 «Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte
 vakingen !»
+
 «Men lykken og fryden som skal følge med å være
 mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede
 over at et menneske er født til verden ...» Det må vel
 være noe ganske aparte, det?»
+
 «Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det
 trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et
 langt sukk.
+
 «Har dere lite å leve av, Rikke?»
+
 «Ja da, slikt et fille prestekall skal en ikke bli
 fet av.»
+
 «Hvad kan inntekten beløpe sig til?»
+
 «En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.»
+
 «Ikke mer, du?»
+
 «Nei da, det er enda høit regnet. Så lenge det bare
+
 12 Amalie Skram. I.
 
 var oss to, gikk det an, men siden har det riktignok
 knepet.»
+
 «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance.
+
 «Ni måneder.»
+
 «Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?»
+
 «Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte
 sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne.
 «Men hvad hjelper ønsker, det er meget en kunde
 ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be
 kymret ut.
+
 De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig
 stuen.
+
 «Men fortell mig nu litt om dig, Constance. Du er
 vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled
 rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og
 de smukke målerier.
+
 «Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om
 hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.»
+
 Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da
 visst dem som er lykkelige.»
+
 «Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en
 innbilning.»
+
 «Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn
 vendig, mener jeg.»
+
 «Det er jeg visst. Men kom nu her og sett dig litt
 godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for
 nøid med livet.»
+
 «Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og
 søte barn.»
+
 «Ja, ja, ja la nu det være godt men jeg mener
 hvordan du synes at livet er.»
+
 «Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt
 så meget kav —, så —»
+
 «Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel
 tenkt at det var således?»
+
 «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
 
 
@@ -7819,7 +9051,7 @@ stance.»
 
 «Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn.
 
- Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at
+Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at
 de måtte dø.»
 
 «Nei, fy da!»
@@ -7860,47 +9092,64 @@ Constance brast i latter. «Du er for søt med din be
 kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke
 slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.»
 
+
 «Fy, som du snakker, det er da ikke ditt alvor?»
+
 «Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.»
+
 «Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift
 kone som lever med en elsker.»
+
 «Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann,
 
 det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder
 trekk.
+
 «Lever av å leve med sin mann, det er jo en kones
 plikt, vet jeg.»
+
 «Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var
 trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet
 et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet
 er i grunnen en stygg institusjon.»
+
 «Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds
 innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut
 i verden hvis ekteskapet ikke var.»
+
 «Ja, det vet jeg ikke noe om, og det angår mig
 heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake
 i sofaen.
+
 «Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?»
+
 «Neimen gjør jeg ei, men jeg svermer heller ikke
 for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg
 svermer ikke for noen ting, jeg.»
+
 «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste
 fordervelse. Det vil bli utukten satt i system, sier
 Sunde.»
+
 «Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer
 han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig
 system, og lenge har vært det.»
+
 Fru Sunde tidde betuttet.
+
 «Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler
 om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om
 hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet det er nu
 også et emne!»
+
 «Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg
 mene,» sa fru Sunde for å si noe.
 
 
+
 «Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte
 Constance i en helt forandret tone.
+
 «Hvor faller du på det?» spurte hun
 
 «Å, fordi det falt mig inn. Du kan jo la være å
@@ -8013,20 +9262,28 @@ i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem
 trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet
 hvert eneste blomsterbed.
 
- Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der.
+Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der.
 Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard
 klump i den venstre side. Det klemte om den så hun
+
 hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det
+
 ikke.
 
- Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs
+Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs
+
 og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski
+
 nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra
+
 dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der
+
 så lenge!
 
- Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
+Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
+
 ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
+
 Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
 
 del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme
@@ -8051,7 +9308,7 @@ Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte
 kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke
 dem bort. —
 
- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet
+Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet
 i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men
 kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham
 som bragte budskapet til kontoret.
@@ -8061,10 +9318,12 @@ som bragte budskapet til kontoret.
 # Kapittel XX
 
 
+
 Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme
 sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig
 konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde
 ingen se av sine venner og bekjente.
+
 Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
 hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
 Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
@@ -8111,9 +9370,11 @@ ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset
 den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som
 tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så
 ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og
+
 hun ikke for noen pris vilde opgi den.
 
 Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
+
 sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for
 
 nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
@@ -8190,26 +9451,40 @@ vesen gjorde at man fikk tillit til ham.
 
 Blandt hans venner var det en almindelig mening at
 han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med
+
 respekt om det.
 
 Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn
+
 traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter
+
 norske forhold meget betydelig formue.
 
- — Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con
+— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con
+
 stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende
+
 forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav.
 
+
 Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv
+
 skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med
+
 å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom
+
 henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med
+
 disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært
+
 så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel
+
 lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig,
+
 men led derunder.
 
- I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con
+I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con
+
 stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og
 hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på
 aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel,
@@ -8252,10 +9527,14 @@ tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre
 
 tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god
 å få fatt i.»
+
 Hun så hurtig hen på ham.
+
 «Hvad vil De mig?» spurte hun koldt.
+
 «Jeg har noe på hjertet, men først skal De gi mig
 10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende.
+
 En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var
 kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til
 Constance, hilste til Lorck og gikk.
@@ -8284,38 +9563,51 @@ at noe kunde gripe mig således. Husker De «Kongen»
 hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling?
 Noe lignende er foregått med mig. Tror De mig ikke?»
 
- «Jo,» sa hun rolig.
+«Jo,» sa hun rolig.
+
+«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den
 
- «De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den
 mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De
+
 har ingen rett til det, ikke den ringeste rett har De.»
 
- «Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt
+«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt
+
 på det.» —
 
- «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
+«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
+
 en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
 
 
+
 nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes
+
 lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende.
 
- «Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun
+«Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun
+
 mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i
+
 øinene.
 
- Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,»
+Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,»
+
 livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem.
 
- Noen uker senere hadde Constance truffet ham på
+Noen uker senere hadde Constance truffet ham på
+
 gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de
+
 første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk
+
 lov til å besøke henne.
 
- Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før
+Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før
 hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne.
 
- Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti
+Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti
+
 mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å
 være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske
 skuespillere og om en konsert som noen polske kunst
@@ -8329,7 +9621,7 @@ følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært
 henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor
 snart han kunde komme igjen.
 
- Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok
+Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok
 imot ham med et par høflige ord, men det var ham
 umulig av hennes miner å lese om synet av ham var
 henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne
@@ -8369,21 +9661,25 @@ Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren
 Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i
 pikekammerdøren.
 
- «De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn
+«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn
 idag?»
 
- «Doktor Lorck! Jo, gubevars.»
+«Doktor Lorck! Jo, gubevars.»
+
+«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem
 
- «Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem
 det nu ikke.»
 
- «Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne.
+«Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne.
+
+—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde
 
- —- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde
 Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det
+
 en dag et brev til henne av følgende innhold:
 
- Fru Constance Ring!
+Fru Constance Ring!
+
 Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
 så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
 støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
@@ -8395,19 +9691,22 @@ Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med.
 Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha
 noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne
 jord.
+
 Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det
 var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet?
 
- Deres meget hengivne
+Deres meget hengivne
+
+Niels Lorck.
 
- Niels Lorck.
 
 Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da
 hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun
 ikke før hadde forstått hvad han mente.
+
 Hun svarte øieblikkelig tilbake
 
- Kjære dr. Lorck!
+Kjære dr. Lorck!
 
 De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er
 verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min
@@ -8420,12 +9719,13 @@ og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke
 at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til
 felle. Det må De være ganske overbevist om.
 
- Deres
+Deres
 
- Constance Ring.
+Constance Ring.
 
 # Kapittel XXI
 
+
 Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
 sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
 hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord
@@ -8454,7 +9754,7 @@ sig til å sove. Det var en lise å sove.
 
 Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager
 
- og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri
+og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri
 fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod
 det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut
 blandt menneskene.
@@ -8462,19 +9762,29 @@ blandt menneskene.
 Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige
 stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene
 av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her
+
 og der.
 
- Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert
+Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert
+
 strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge
+
 siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke
+
 den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på
+
 gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men
+
 plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og
+
 stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i
+
 vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be
+
 trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
 
- Det var ikke noe opmuntrende syn.
+Det var ikke noe opmuntrende syn.
+
 13 Amalie Skram. I.
 
 
@@ -8505,15 +9815,18 @@ ryggen og lot hendene falle ned på sine kne.
 
 Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo
 spasere for å bli av med kardialgien.
+
 I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren,
 ned trappen, men huff, ute på gaten er det vått og
 ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun
 høit til sig seiv: «Ut, nei, det gjør jeg ikke.»
+
 Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei,
 
- så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og
+så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og
 så kom hun med disse spørsmål, som var henne en
 pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på.
+
 Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte
 Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom
 for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en
@@ -8527,11 +9840,13 @@ rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og
 betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel
 dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken?
 Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for!
+
 Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele
 dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun
 hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev
 hun sittende som var hun manet til sten av et troll
 domsord.
+
 Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede
 et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som
 grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled
@@ -8539,18 +9854,22 @@ bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og
 så inn imellem og under visestumper og operamelodier
 og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle
 pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel.
+
 Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren
 gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av
 sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for
 mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved
 hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte
 ved ovnen.
+
 Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings
 stunder.
+
 Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret
 fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra
 ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt
 ørkesløse tankesammensurium.
+
 Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren,
 
 Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag
@@ -8599,7 +9918,7 @@ Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden
 og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme
 igjennem det besværlige liv.
 
- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge
+Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge
 lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres
 
 
@@ -8611,23 +9930,30 @@ ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke
 til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne,
 hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med
 det som het mannfolk.
+
 Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt
 avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under
 de ikke gikk i knas.
+
 Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For
 hun forstod sig ikke på henne.
+
 At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne
 og være likesæl med all ting, det kunde hun ha fun
 net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet
 på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke
 formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad.
+
 Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, men det
 hadde sig ikke slik, det var godt å merke på så
 mange ting.
+
 Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og
 så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe
 ekstra på samvittigheten.
+
 Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe.
+
 Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt
 og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra
 forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun
@@ -8643,16 +9969,18 @@ hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud
 og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru
 
 
+
 Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på
+
 sig om morgenen.
 
- Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst
+Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst
 hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde
 bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det
 aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12,
 det var det som var det skammelige.
 
- Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe
+Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe
 kannen kunde stått der, men slike runde spetakler!
 Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne
 møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen
@@ -8698,6 +10026,7 @@ sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne
 at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur
 og enda finne fruen på samme flekken når hun kom
 tilbake.
+
 Et trivelig kvinnfolk den fru Ring.
 
 Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det
@@ -8781,6 +10110,7 @@ vanlig spist uten å si et mukk.
 Slikt måtte jo gå i en sten.
 
 
+
 Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen
 var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan
 ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke
@@ -8814,137 +10144,153 @@ men hadde hun hørt at det var Marie. Idet hun trådte
 inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør,
 den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe.
 
- «Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som
+«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som
 lignet indignasjon.
 
- «Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet
+«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet
+
 på døren bak sig.
 
- «Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket.
+«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket.
+
 Huttitu, hvor det var fælent!»
 
- «Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —•
+«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —•
+
 De ser vel at den oser,» sa Constance tilrettevisende.
 
- Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
+Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
 
 det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
 lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
 noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
 «Hvad jeg skal være hennes løgner for, så menn godt
 av å røre sin valne munn.»
+
 «Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet.
+
 Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den
 annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke
 vilde risikere å få vondt.
+
 Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort
 for å hjelpe henne med kåpen.
+
 «Takk, jeg tar den ikke av, jeg sitter bare et øie
 blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen
 hun såtte sig.
+
 Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun
 snakket om været og spurte efter de små uten å legge
 merke til svarene.
+
 Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt
 og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til
 å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til
 med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det
 samme.
+
 «Naturligvis som du sitter inne, jeg undres
 ikke på det.»
+
 Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng
 til siden, som var det noe hun unddrog sig.
+
 «Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv
 i snakket.
+
 «Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn
 fremdeles.»
+
 «Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst.
+
 «Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er
 du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett
 ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles
 å legge beslag på hennes opmerksomhet.
+
 «La oss nu ikke komme inn på det igjen.»
 
 
 
- «Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt
+«Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt
 anet en oplagt til det i aften.»
 
- Constace stue et sekund ved hens saktmodighe.
+Constace stue et sekund ved hens saktmodighe.
 
- Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud
+Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud
 
- sig forbame.
+sig forbame.
 
- «Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å
+«Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å
 
- si noe.
+si noe.
 
- «Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for
+«Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for
 
- ledn.»
+ledn.»
 
- «Moret du dig?»
+«Moret du dig?»
 
- «Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade
+«Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade
 
- ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes.
+ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes.
 
- Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få
+Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få
 
- ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de
+ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de
 
- i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn,
+i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn,
 
- fatigdom er ike det verst.»
+fatigdom er ike det verst.»
 
- «Nei, det er sikert,» henkast Constace.
+«Nei, det er sikert,» henkast Constace.
 
- «Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt
+«Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt
 
- med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød
+med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød
 
- som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn
+som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn
 
- vibret lit.
+vibret lit.
 
- «Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt
+«Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt
 
- og et snev av engstlih i stemn.
+og et snev av engstlih i stemn.
 
- «Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du
+«Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du
 
- eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast.
+eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast.
 
- «Er det noe galt med prosen?» spurte Constace
+«Er det noe galt med prosen?» spurte Constace
 
- og ret sig i set.
+og ret sig i set.
 
- «Har du virkelg ike merkt det, har du ike set
+«Har du virkelg ike merkt det, har du ike set
 
- hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog
+hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog
 
- været dypt og puste ut.
+været dypt og puste ut.
 
- «Men så si dog hvad det er! Er domen falt?»
+«Men så si dog hvad det er! Er domen falt?»
 
- «Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive
+«Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive
 
- at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.»
+at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.»
 
- «Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som
+«Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som
 
- slo kli.
+slo kli.
 
- «Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok
+«Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok
 
 ingen kjære mor; han fikk først telegram, og idag
 kom det brev.»
 
- «Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med
+«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med
 rene, tydelige ord?»
 
- «Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard
+«Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard
 vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk
 og forberedte dig.»
 
@@ -9019,60 +10365,73 @@ en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord
 mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be
 gynne på!»
 
- «Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men
+«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men
 det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.»
 Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene.
 
- Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun
+Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun
 satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og
 et hardt uttrykk i de mørke øine.
 
- «Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun
+«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun
 bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe,
+
 «så synd som jeg synes i dig, ja, du må ikke bli sint,
 
- så tror jeg virkelig du har godt av det.»
+så tror jeg virkelig du har godt av det.»
+
+«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort
 
- «Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort
 hell dette her —,» sa Constance.
 
- «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
+«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
+
 et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
+
 trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
 
 
+
 liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
+
 ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
 
- hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige
+hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige
+
 flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt
+
 det strev med, har du villet løfte så meget som en fin
+
 ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, ja det
+
 hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev
+
 ner sig.»
 
- «Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo
+«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo
+
 godt at rettferdigheten skjer fyldest.»
 
- «Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig
+«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig
+
 sint, som om jeg kunde hjelpe for det.»
 
- «Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det
+«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det
 ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste
 fremtid kommer til å dø av sult.»
 
- «Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut
+«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut
 av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så,
 hvad skal jeg kalle det, krakilsk!»
 
- «Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av
+«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av
 henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om
 ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under
 slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille,
 mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den
 forrige fart.
 
- «Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —»
+«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —»
 
 «Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det
 er slikt slag det.»
@@ -9090,7 +10449,9 @@ ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard
 gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.»
 
 
+
 «Hvad var det for en hilsen?»
+
 «At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss,
 inntil alt dette var ordnet, ja, at vi kort sagt så gjerne
 vilde hjelpe og råde dig.»
@@ -9110,7 +10471,7 @@ Den utvei er det jo.»
 
 «Tal ikke så stygt enskjønt, du gjør mig ikke bange.
 
- Den som mener det alvorlig, taler ikke om det,
+Den som mener det alvorlig, taler ikke om det,
 det er en gammel erfaring.»
 
 Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter
@@ -9136,46 +10497,62 @@ er det noe snakk.»
 «Nei, Constance, det tror jeg ikke, husk at Lorck
 er Rikards gode venn og min også for den saks skyld,
 
- og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss
+og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss
 på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham,
 så vil jeg ikke si hvad jeg synes.»
 
- «Så får det være det samme da,» sa Constance og
+«Så får det være det samme da,» sa Constance og
+
 såtte sig rolig til rette på stolen igjen.
 
+
 «Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av
 saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an
 seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist
 übegripelig.»
+
 «Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance.
+
 «Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me
 ning at du vil gifte dig igjen?»
+
 «Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?»
+
 «Nok! Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men
 slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk
 tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av
 ditt liv?»
+
 «Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con
 stance med en geberde som om hun var lei og kjed av
 denne passiar.
+
 «Nei, det er just ulykken det, men hør nu, Con
 stance, kunde du ikke skrive til Lorck —»
+
 «Og be ham fri igjen?»
+
 «Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting.
 Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, ja du
 fant nok alltid på ordene.»
+
 «Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit
 tert, «ja, det gjorde jeg nok.»
+
 «Det kommer jo slett ikke saken ved, det er jo
 ikke penger han vil ha, og når nu mannen er så for
 elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.»
+
 «Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett.
+
 «Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance,
 den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så
 kan det være for sent.»
+
 Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut
 til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt
 og gikk.
+
 Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste
 henne ned trappen.
 
@@ -9184,7 +10561,7 @@ henne ned trappen.
 # Kapittel XXII
 
 
- Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med
+Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med
 en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte
 ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem
 stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig
@@ -9194,11 +10571,11 @@ likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste
 ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen
 hel forestilling.
 
- Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt
+Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt
 og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot
 av alskens andre ting som skjøv sig op.
 
- Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun
+Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun
 hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det
 tørre, og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad
 kunde menn prestere i retning av kjærlighet? De gikk
@@ -9207,24 +10584,30 @@ j asket som gatetøitene og så kom de og bød sig frem
 til ekteskapet. Deres kjærlighet var en vemmelse —.
 De elsket den ene og levde med den andre. Ikke for det
 
- det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var
+det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var
 det ikke så sjabert som det så ut, hun var ikke tilsinns
 og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med
 det å skaffe.
 
- Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen,
+Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen,
 han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker
 og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro
 ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de
+
 likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det
 blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet,
+
 når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned.
 
- Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs'
+Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs'
+
 go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks
+
 tilbake i samme stilling.
+
 14 Amalie Skram. I.
 
+
 Hvad skulde det nu bli av henne? Leve av sine slekt
 ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut
 kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med.
@@ -9238,6 +10621,7 @@ Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt
 på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til
 døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun
 vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig.
+
 At hun kunde være så feig og grue for den smule
 smerte! Å, men det blev nu visst gresselig, når gif
 ten var slukt. Straks vilde det begynne, brystet
@@ -9245,94 +10629,98 @@ trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. Det vilde
 komme en rallen i strupen, kanskje vilde det velte
 skum ut, fråde var det visst de kalte det, og så
 vilde hun være så forandret, så stygg baketter
+
 Den, som fant henne på sofaen. Det vilde gi et
 sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så
 vilde de lette ganske sakte på det klæde, doktoren
 hadde lagt over hennes ansikt.
+
 Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde
 brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere.
 Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin
 geben på vignetten.
+
 Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun
 nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne
 vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et
 vis. Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde
 vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks
 bevisstheten.
+
 Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig
 heten måtte hun være. Hun kunde jo egentlig gjerne
 
 
 
- skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs,
+skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs,
 
- det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et
+det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et
 par minulter eftr var brevt ferdig.
 
- «Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så
+«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så
 
- snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret
+snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret
 
- for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.»
+for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.»
 
- «Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i
+«Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i
 
- grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte
+grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte
 vrøl med begravlsn.» Hun såte adresn på konv
 
- luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det
+luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det
 
- lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm.
+lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm.
 
- «Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae,
+«Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae,
 
- her er ti øre til et frimek.»
+her er ti øre til et frimek.»
 
- Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig.
+Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig.
 
- «Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli
+«Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli
 
- ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som
+ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som
 
- synte å genr hen.
+synte å genr hen.
 
- Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å
+Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å
 
- stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så
+stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så
 
- underlig, likesom røt ved det.
+underlig, likesom røt ved det.
 
- «Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter,
+«Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter,
 
- som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt
+som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt
 
- kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd
+kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd
 
- dig før hun gik.
+dig før hun gik.
 
- «Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red
+«Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red
 
- de skal luke, så De inte frimek får.»
+de skal luke, så De inte frimek får.»
 
- «Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på
+«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på
 
- soveærlt?»
+soveærlt?»
 
- «Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in
+«Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in
 
- mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre
+mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre
 
- De, Johane —»
+De, Johane —»
 
- «Godt, frue,» sa Johane og niket.
+«Godt, frue,» sa Johane og niket.
 
- Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å
+Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å
 
- rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub
+rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub
 
- kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge.
+kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge.
 
- Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn
+Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn
 
 var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin
 plass.
@@ -9344,6 +10732,7 @@ kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen
 nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis
 budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter
 bladet i aften.
+
 Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun
 trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt.
 Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet
@@ -9369,6 +10758,7 @@ lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne
 kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge
 hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren
 skurt, og på matten foran døren lå katten og døset.
+
 Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være
 så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land,
 
@@ -9401,7 +10791,7 @@ Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun
 den gang hadde hatt. Den gang, det var jo ennu i går,
 i dag, og hun syntes det lå år imellem.
 
- Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove
+Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove
 værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på
 været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av
 sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv
@@ -9411,11 +10801,14 @@ Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet
 den således at hvis det lå noen på den om morgenen
 f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
 var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og
+
 ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
+
 trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
 
 satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
 å reise sig, men blev allikevel sittende.
+
 Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og
 talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med
 hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og
@@ -9435,30 +10828,39 @@ kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig
 fortjent sin død, hun hadde jo levd som et dyr om
 trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet.
 Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra!
+
 Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor
 flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste
 skuff og dreide rundt.
+
 I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun
 skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom
 met, før hun var blitt ferdig, klokken var jo også halv
 tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det
 var besørget.
+
 Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært
 lukket i butikken.
+
 Constance følte en uforklarlig lettelse.
+
 «Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned
 i morgen tidlig straks,» sa Johanne.
+
 «Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til
 bake så lenge.»
 
 
+
 Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg
 møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var
 best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.»
+
 Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post
 stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne
 skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon
 volutten op og så at det var fra Lorck.
+
 På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest,
 kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet,
 støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve
@@ -9487,12 +10889,14 @@ at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og
 hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine
 studiers skyld akter å forbli en tid. , » ,
 
+
 Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
 
 tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive
 bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
 så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde.
+
 Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var
 meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å
 ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt
@@ -9509,13 +10913,15 @@ defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun
 skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun
 nu kom til Paris, eller på det annet store magasin
 hvad var det nu det het - —
+
 Ja visst, ja, det var dog bedre å gifte sig enn å dø en
 selvmorders gyselige død. Hun hadde jo vært gift før,
 så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten,
 
- nu, da hun var kommet over alt dette med idealer
+nu, da hun var kommet over alt dette med idealer
 og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. Det
 vilde gjøre en stor forskjell. —
+
 Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig
 seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og
 bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et
@@ -9525,6 +10931,7 @@ på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun:
 
 # Kapittel XXIII
 
+
 Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den
 deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og
 hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig.
@@ -9561,20 +10968,32 @@ til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und
 seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det
 gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til
 bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å
+
 be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe.
+
 Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med
+
 lommepenger, og anledningen var som oftest at det til
+
 feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når
+
 Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde
+
 betales.
 
- Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
+Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
+
 så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke
+
 den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
 
+
 drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
+
 ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
+
 hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
+
 mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes
 tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt
 nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem
@@ -9619,7 +11038,7 @@ levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær
 lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i
 en verden, hvor det var godt å være.
 
- Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring.
+Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring.
 Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær
 lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde
 vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred
@@ -9629,41 +11048,66 @@ vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han
 levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som
 et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en
 ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be
+
 fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var
+
 et førsteklasses fartøi.
 
- I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier
+I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier
+
 herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å
+
 gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den
+
 mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle
+
 drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre,
+
 mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å
+
 kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv
+
 form.
 
- Constance merket forskjellen og fornam savnet av
+Constance merket forskjellen og fornam savnet av
+
 den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil
+
 lere og tausere omkring henne. Det var som om deres
+
 kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det
+
 hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å
+
 bli litt ensformig.
 
- De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
+De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
 
 hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
 
 av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
 
+
 grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
+
 plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
+
 hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho
+
 tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for
+
 unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle
+
 tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep
+
 henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck
+
 og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel
+
 set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
+
 undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an
+
 sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et
 uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun
 sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så
@@ -9681,7 +11125,7 @@ gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne
 op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske
 som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør.
 
- En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have
+En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have
 stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance,
 som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over
 raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han
@@ -9718,58 +11162,66 @@ jeg jo godt være reist ut igjen.»
 «I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde
 følge.»
 
- «Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con
+«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con
 stance —»
 
- «Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun
+«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun
 vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig
 vis.»
 
- «Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck.
+«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck.
 
- «Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som
+«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som
 jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.»
 
- «Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om
+«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om
+
 det.»
 
- «Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time
+«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time
+
 lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og
+
 næringssorger.»
 
- «Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte
+«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte
+
 Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?»
 
- Meier trakk på skuldrene.
+Meier trakk på skuldrene.
+
+«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.»
 
- «Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.»
+«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på
 
- «Men din store komposisjon har jo gjort lykke på
 konsertene.»
 
 
 
- «Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety,
+«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety,
+
 når en er så ulykkelig å være født i et filleland som
+
 Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut
+
 med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.»
 
- «Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så
+«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så
 ille fatt,» mente Lorck.
 
- «I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i
+«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i
 skuddet hos oss? Det er jo ingen stilling å få, hvad
 skal en ta sig til?»
 
- «Men du er jo komponist!»
+«Men du er jo komponist!»
 
- «Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha
+«Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha
 laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én,
 høist to konserter i en provinsby som Kristiania?»
 
- «Du er jo også blitt opført i København og Dresden»
+«Du er jo også blitt opført i København og Dresden»
 
- «Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier
+«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier
 og lo ironisk, «ja, tenk for en lykke!»
 
 «Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.»
@@ -9832,26 +11284,29 @@ forestod mig.»
 «For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan
 har De det?»
 
- «Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre
+«Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre
 Dem om, frue.»
 
- «Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.»
+«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.»
 
- «Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance.
+«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance.
 
- «Så gjør vi utflukter —» sa Lorck.
+«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck.
 
- «Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con
+«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con
 stance.
 
- Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i
+Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i
 pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde
 avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved
 Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde
 valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet,
 hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen.
+
 Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være
+
 alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen
+
 delser.
 
 
@@ -9930,11 +11385,14 @@ manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det,
 han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke
 mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de
 hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck
+
 at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor
 ledes hadde han ikke også kjempet.
 
- Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
+Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
+
 løp han op trappen til sitt værelse.
+
 15 Amalie Skram. I.
 
 
@@ -9953,6 +11411,7 @@ full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger;
 inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets
 åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som
 utallige små og store uregelmessige flenger.
+
 De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med
 ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke
 til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket
@@ -9961,50 +11420,72 @@ ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve
 i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for
 han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt
 kunnet like ham.»
+
 «Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han
 blev gift med en rik dame.»
+
 «Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham
 en?» spurte Lorck smilende.
+
 Constance 10.
+
 «Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge
 lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å
 være sammen med oss.»
+
 «Ja, riktig hyggelig» svarte Constance.
+
 «Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid,
 du. Merket du ikke noe?»
+
 «Ikke spor» — var svaret.
+
 «Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?»
+
 «Aldri!» svarte Constance.
+
 «Nei, han er nu en fin og velopdragen person» tenkte
 Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk.
 
 
+
 «Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi
 gående raptus han har hatt» sa han høit.
+
 «Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med
 et halvt skjelmsk, halvt undselig smil.
+
 «Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret
 Lorck. «Det kan godt hende, det bare var en grille av
 mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i
 dig, skjønner du.»
+
 De tidde begge stille noen minutter.
+
 «Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck
 og søkte efter hennes hand.
+
 «På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig.
+
 «Snakk fortell nu,» bad han, og drog henne nær
 mere til sig.
+
 «Ja det er nu lettere sagt enn gjort. Undertiden fa
 rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper
 og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse
 skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å
 finne ord for.»
+
 Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med
 den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom
 til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget
 og satt litt uten å tale.
+
 «Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» hvisket Con
 stance og trykket sine leber mot hans skjegg.
+
 «På hvad da, Conny?»
+
 «På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har
 gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd
 sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og
@@ -10048,13 +11529,19 @@ i forbindelse med andre?»
 
 «Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort
 livet levende for mig.»
+
 «Og slik er det også for dig, Conny,» vedblev han
 litt efter, «ditt liv begynner først med mig, ikke
 sant?»
+
 Hun svarte ikke.
+
 «For du elsker mig, si, at du elsker mig.»
+
 «Det vet du jo, Niels» sa hun sakte
+
 «Men si det allikevel, det er så søtt å høre.»
+
 Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte
 lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var,
 som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på
@@ -10071,24 +11558,31 @@ Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl
 lende småtterier, som hadde vært mellem henne og
 Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig,
 var det.
+
 «Jeg elsker dig» sa hun, «elsker, elsker dig,» og
 hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne.
+
 Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil
 om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans
 bløte, tette skjegg.
+
 «Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk,
 «jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig
 stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen
 nem ham.
+
 «Du har forkjølt dig av den isen» sa Constance
 «kom la oss gå op.»
+
 Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances
 arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod
 han stille og gav sig av smerter.
+
 Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes
 Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans
 panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot
 straks sende bud efter en læge.
+
 Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann
 med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance
 at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse,
@@ -10099,6 +11593,7 @@ sende noe medisin og komme igjen neste morgen.
 # Kapittel XXV
 
 
+
 Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med
 utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men
 tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet
@@ -10133,9 +11628,11 @@ matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden
 spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og
 annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham
 til han falt i søvn eller sa at han var trett.
+
 En gang hadde han takket Meier for hans store elsk
 verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham
 en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til.
+
 En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt
 Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens
 hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig
@@ -10179,18 +11676,28 @@ Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget
 blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene
 hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig,
 tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom
+
 og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som
 hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere
+
 ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til
+
 sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo
+
 lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
+
 Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
+
 plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann
+
 springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
 
+
 inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
+
 det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
 her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
+
 Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der,
 hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det
 høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter
@@ -10249,32 +11756,41 @@ som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden.
 Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget
 hun sig med lidenskap.
 
- Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun
+Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun
 rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo
 syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men
 stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham
 nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente
 henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun
+
 tok sig til hjertet altså således! Lyden kom igjen.
+
 Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem
+
 heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver
+
 gelse og gikk inn til ham.
 
- Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren.
+Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren.
+
 I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut.
 
- «Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har
+«Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har
+
 ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men
+
 den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var
+
 ved sin fulle fornuft.
 
- «Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å
+«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å
+
 nærme sig.
 
- Han sank langsomt tilbake på puten.
+Han sank langsomt tilbake på puten.
 
 
- «Hvorfor kommer du ikke bort til mig?»
+«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?»
 
 Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?»
 spurte hun.
@@ -10311,17 +11827,23 @@ og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet.
 Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, jeg hørte det
 godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?»
 Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen.
+
 Constance reiste sig og tok medisinflasken.
+
 «Nei takk, la det bare være, la det bare være»
 klaget han.
+
 «Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.»
 Hun skjenket ham en skjefull.
+
 Han lå litt og surmulte, så tok han den.
+
 «Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke
 at jeg tar feil, hvorfor kysser du mig ikke» sa
 han klynkende. «Kyss mig» kom det plutselig ømt.
 
 
+
 Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin
 munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig
 uvilkårlig vekk.
@@ -10332,6 +11854,7 @@ ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom
 mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav
 brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det
 var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending.
+
 Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så
 gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så
 stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde
@@ -10354,34 +11877,44 @@ ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri
 per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu
 gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker
 kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el
+
 sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn.
 
- Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket
+Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket
+
 henne! Mon han hadde mon han hadde? Hun
+
 vred sig under tankene.
 
- Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev.
+Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev.
+
 Hansen hadde talt om noen avskjedsord.
 
 
- «Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en
+«Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en
+
 lydelig hvisken — «det er brev, brev!»
 
- Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som
+Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som
+
 i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og
+
 plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep
+
 henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en
+
 besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge
+
 av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at
 intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et
 uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham
 ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar
 omslaget itu.
 
- Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en
+Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en
 høist forvirret ortografi.
 
- «Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om
+«Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om
 undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp
 våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om
 at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet
@@ -10430,7 +11963,8 @@ det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for
 vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes
 dig av gamle tro
 
- Kristine.»
+Kristine.»
+
 
 Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned
 på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn!
@@ -10443,19 +11977,29 @@ lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
 hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
 med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
 
+
 og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
+
 den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
+
 så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
+
 lyster.
 
- Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes
+Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes
+
 smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann
+
 rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham.
 
- De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num
+De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num
+
 merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var
+
 et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig
+
 hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad
+
 det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei
 delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner
 hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks
@@ -10485,7 +12029,7 @@ begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake
 til mig, hvis du er frisk og søt som før, jeg vil intet
 
 
- Constance Bing 239
+Constance Bing 239
 
 heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket,
 var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når
@@ -10516,15 +12060,22 @@ månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som
 visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe
 talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an
 befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det
+
 lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte
+
 at han var villig til å gi henne penger til utstyr.
 
- Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun
+Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun
+
 det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om
+
 hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
+
 om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
+
 skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an
 
+
 siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe
 vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
 hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under
@@ -10546,7 +12097,7 @@ Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans.
 
 «Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende
 
- la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum
+la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum
 ret inn på nytt.
 
 Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde
@@ -10603,14 +12154,19 @@ her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
 
 # Kapittel XXVI
 
+
 Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con
 stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
+
 16 Amalie Skram. I.
 
+
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
+
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
+
 skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst
 var det om nettene, når hun lå time efter time uten å
 kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende
@@ -10641,6 +12197,7 @@ hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det
 kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden
 var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke
 hen i en motløs sørgmodighet.
+
 En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev
 liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten
 hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef
@@ -10649,6 +12206,7 @@ tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte
 henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for
 søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham
 at hun om natten hadde abortert.
+
 Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet
 over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå
 således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse
@@ -10684,9 +12242,10 @@ mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
 derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
 
 
- Constance Bing
+Constance Bing
 gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen?
 Ja, hvorfor ikke!
+
 Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig
 omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns
 selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist
@@ -10697,25 +12256,34 @@ bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det
 ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin
 skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som
 ikke lot sig skjule.
+
 Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin
 mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun
 plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi
 for å slippe bort en stund.
+
 En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket
 inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun
 op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra
 veggen.
+
 «Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han
 i en bekymret, halvt uvillig tone.
+
 Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham.
+
 «Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg
 var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten.
+
 Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham
 som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake.
+
 «Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet
 hans forskrekkelse og smerte.
+
 «Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» sa hun
 likegyldig.
+
 Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir
 ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun
 var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all
@@ -10725,6 +12293,7 @@ tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring
 
 ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig
 så hjertebedrøvet at han orket det ikke.
+
 Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la
 han sig tilbake i putene og gråt.
 
@@ -10761,19 +12330,24 @@ like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig.
 tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men
 blir ved å overtale allikevel.
 
- «Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han.
+«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han.
 
 «De taler så underlig,» sa Constance misbilligende.
+
 «De var ikke sånn før.»
 
- «Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en
+«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en
+
 fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby
+
 lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.»
 
- «Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier,
+«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier,
+
 det er en farlig vane å drive spott med all ting.»
 
- «Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De
+«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De
+
 kunde se tvers igjennem alt det.»
 
 
@@ -10804,21 +12378,27 @@ ner jeg. Tror De ikke?»
 
 «Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten
 barsk. «Hvad mener De med det?»
+
 «Vennskap er jo vennskap jeg synes ikke det ord
 trenger til noen nærmere definisjon.»
+
 Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete
 vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype
 furer i den fine, tørre sand.
+
 «For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar
 tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er
 det anderledes. Det blir ikke like for like.»
+
 «Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og
 søkte å slå an en spøkende tone.
+
 «Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo
 den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus
 og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike.
 De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut
 selig hodet om imot henne.
+
 Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. «Det
 er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se
 
@@ -10847,38 +12427,40 @@ hadde fått en mørkere farve.
 
 «Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred
 
- og kjenn som blomstene dufter.»
+og kjenn som blomstene dufter.»
 
- «En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån
+«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån
 det op.
 
- «De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con
+«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con
 stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for
 snakk?»
 
- «Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for
+«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for
 bestandig lukket ute fra,» svarte han.
 
- «Men De med Deres begavelse, Meier —»
+«Men De med Deres begavelse, Meier —»
 
- «Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt
+«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt
 pund som komponist, dyktighet som eksekutør De
 hører jeg kan leksen.»
 
- «Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an
+«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an
 ser Dem seiv for noe?»
 
- «Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot
+«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot
 bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den
 beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i
+
 sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente
+
 til jeg ber om deres attest.»
 
 
- «Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i
+«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i
 riktig elskverdig humør,» sa Constance.
 
- «Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot
+«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot
 Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis
 vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare
 ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som
@@ -10906,33 +12488,44 @@ ikke på.»
 
 «De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse,
 fortell mig mer.»
+
 «Det var visst ikke mer ja, for slutningen forstod
 jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?»
+
 «Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg
 aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans
 stemme, som gikk Constance like til sjelen.
+
 «Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke
 alene om, Meier —• det høieste når ingen.»
+
 «Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å
 se på at en annen går bort og får det.»
+
 «Men De er ennu så ung, Meier De kan jo ikke vite,
 hvad livet har gjemt til Dem —»
+
 Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han
 armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.»
 
 
+
 Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund
 så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i
 neste nu rettet hun sig op.
+
 «La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun
 med bevende stemme.
+
 «Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke.
+
 De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så
 begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De
 hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett
 ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt
 for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved
 det uventede møte.
+
 «Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du
 sov.»
 
@@ -10956,30 +12549,37 @@ ker, vi går inn og drikker te.»
 De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste
 aviser, Meier?» spurte Lorck.
 
- «Nei,» svarte han.
+«Nei,» svarte han.
 
- «Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for
+«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for
 sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr
 menn, så det fyker efter.»
 
- «Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er
+«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er
+
 en forstokket by.»
 
- Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn
+Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn
+
 Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule
+
 det.
 
- «Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som
+«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som
+
 
 nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå
+
 imellem dem.
 
- «Ja så —» sa Lorck tørt.
+«Ja så —» sa Lorck tørt.
 
- «I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.»
+«I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.»
+
+«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje
 
- «Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje
 denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe
+
 å leve for?»
 
 Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam
@@ -11016,13 +12616,16 @@ andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke
 annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar
 mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne
 til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier!
+
 «Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og
 spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende.
+
 «Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en
 stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten
 hikket.»
 
 
+
 En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier
 var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at
 han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende.
@@ -11060,22 +12663,31 @@ tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con
 stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al
 tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte
 og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry.
+
 Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier
+
 vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som
+
 straks reiste sig og fulgte ham.
 
- Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog
+Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog
+
 mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con
+
 stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove
+
 værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
+
 se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen
+
 bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi
+
 ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
 
 nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
 som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
 
- «Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»
+«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»
 
 Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør.
 
@@ -11107,17 +12719,23 @@ brevet? Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.»
 Legg ditt hode tilbake igjen.»
 
 «Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.»
+
 Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig
 nær av dette, min lille Conny?»
+
 Hun svarte ikke.
+
 «Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset
 hennes hand.
+
 Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og
 sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil
 helst slippe.»
+
 «Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre
 din kjærlighet. Det er ingen grunn til det. Dette ligger
 bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»
+
 Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
 under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
 Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
@@ -11150,26 +12768,34 @@ vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns
 evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han
 stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen,
 langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke
+
 at det er så, Constance?»
 
- Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse.
+Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse.
+
+«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det
 
- «Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det
 vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun
+
 brast plutselig i gråt.
 
- Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to.
+Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to.
+
 Så satt hun übevegelig som før.
 
- «Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt
+«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt
+
 utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan
+
 det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde
+
 være litt forsiktig med.»
 
- Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
+Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
+
 munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.
 
- «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
+«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
 
 dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
 det er mulig?» spurte han inntrengende.
@@ -11180,8 +12806,10 @@ det er mulig?» spurte han inntrengende.
 men var helt forandret. «Da kan jeg forsikre dig om
 at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan
 ønske dig den.»
+
 Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op
 og ned på gulvet.
+
 Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og
 tok hennes hender mellem sine.
 
@@ -11201,21 +12829,28 @@ din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg
 var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har
 sagt, mitt egentlige liv. Du må ikke føle uvilje mot
 mig for en innbilnings skyld.»
+
 «Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst.
+
 «Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?»
+
 «Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din
 kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom
 ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.»
+
 «Men den skal komme tilbake jeg skal ikke gi tapt
 før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større
 og sannere enn før.»
+
 Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes
 
 
 munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare
 nådde hennes kinn.
+
 «Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at
 jeg kysser dig?»
+
 Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen
 gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde
 op denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte
@@ -11223,6 +12858,7 @@ hun.
 
 «Jo da» sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så
 meget du vil.»
+
 Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor
 hun hørte ham klæ sig av og gå i seng.
 
@@ -11247,16 +12883,18 @@ det var brennende varmt, og hennes tinninger banket.
 
 # Kapittel XXVIII
 
+
 Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
 siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
 Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
 Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape
 
+
 sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen
 timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
 ulykke i et ekteskap.
 
- Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne
+Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne
 tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han
 hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane.
 Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken
@@ -11305,7 +12943,7 @@ elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til
 bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok
 kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, men nu,
 
- ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike
+ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike
 vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall
 fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, og så
 hadde hun jo Meier . . .
@@ -11337,9 +12975,10 @@ Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når
 roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs
 skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 
- «La oss sette oss litt,» sa Meier.
+«La oss sette oss litt,» sa Meier.
+
+«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 
- «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 17 Amalie Skram. I.
 
 såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
@@ -11365,25 +13004,35 @@ det blir avskyelig.»
 
 «Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han
 våndet sig.
+
 Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham
 godt,» sa hun forfjamset.
 
 «Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med
 Dem.»
+
 Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse.
 Hun visste ikke om det var angst eller glede.
+
 «De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen
 av hans ord.
+
 «Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø
 ker aldri med den slags ting.»
+
 Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk
 hun fatt i en tanke.
+
 «Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte
 hun.
+
 «Ja,» svarte han kort.
+
 «Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i
 gang,» vedblev hun.
+
 «Ja» -— sa han som før.
+
 Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta
 serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk
 
@@ -11397,23 +13046,28 @@ alvor av det.
 
 «Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig
 bevegelse.
+
 Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og
 snakker om dette?» spurte han plutselig.
 
 «Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt.
+
 «Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa
 han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag
 
- og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og
+og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og
 nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet
 fra ham.
+
 «Ikke reis!» sa hun med et rykk.
+
 «Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig
 nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans
 tone som gjorde henne redd.
 
 «For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa
 hun med tørr og nervøs stemme.
+
 Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og
 vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av
 sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det
@@ -11421,6 +13075,7 @@ billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil.
 
 «Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få
 nok tilbake.»
+
 Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance;
 den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn
 tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes
@@ -11442,18 +13097,22 @@ si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var
 en utro hustru; så vidt var det altså kommet. «En
 utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut
 i gråt.
+
 «Frue, Constance,» hvisket han og tok med sin
 hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har
 jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig,
 jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han
 trykket til sine leber mange ganger.
+
 Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes
 tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet.
+
 «De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det
 kom sånn over mig, nu er det forbi Men, men,
 
 det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et
 krampaktig sukk.
+
 Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt.
 Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær
 med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst
@@ -11465,8 +13124,10 @@ ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden
 mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne
 og ventet litt før han sa: «Nei, det er ikke så lett,
 uten for den som elsker lykkelig.»
+
 Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for
 sammen ved lyden av hans skritt.
+
 «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
 
 
@@ -11494,7 +13155,7 @@ livet var med ett blitt yndefullt og smilende.
 Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie,
 gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.»
 
- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut.
+Om morgenen så Constance blek og forvåket ut.
 Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig
 hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte
 dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en
@@ -11503,31 +13164,37 @@ hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck
 tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll
 boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge
 efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver
+
 gang var det som om hun skalv innvendig.
 
 
 # Kapittel XXIX
 
+
 De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
 hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei
 lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for
 rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
 
+
 flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk
+
 ken og spisekammer i orden.
 
- Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an
+Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an
+
 skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og
+
 nipssakene stillet op.
 
- Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con
+Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con
 stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt
 skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag
 ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
 større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde
 bladvekster og blomstrende potteplanter.
 
- Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut
+Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut
 merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene
 stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å
 sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen.
@@ -11536,7 +13203,7 @@ og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk
 ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor
 for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu,
 
- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan
+ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan
 det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der?
 Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne,
 og noe annet vilde hun ikke by sig seiv.
@@ -11561,43 +13228,60 @@ noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier
 
 viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og
 satt sig flere ganger.
+
 Hun rakte sin hand ut imot ham.
+
 «Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor
 dan har De det?»
+
 Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i
 veien for hans ord, mens han trykket hennes varme
 hand med sine kolde fingrer.
+
 «Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå
 op og se, hvordan De bodde.»
+
 «Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?»
+
 «Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i
 orden?»
+
 Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på
 hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin
 rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans.
+
 «Fullstendig» svarte hun «dette er mitt værelse,
 vil De se de andre?»
+
 Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun,
 da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De
 se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.»
 Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak
 ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler.
+
 «Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var
 ferdig med besiktigelsen.
+
 «Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?»
+
 «Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om
 det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets
 at det ser så bedårende ut.»
+
 Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole.
+
 «La oss prøve hvordan det er å sitte i» sa hun og
 skjøv en stol bort til ham.
+
 «Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,»
 begynte Meier, idet han såtte sig.
+
 «Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes
 det er måneder.»
 
 
- «Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag
+«Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag
+
 har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem,
 Constance.»
 
@@ -11638,7 +13322,7 @@ ristet bekymret på hodet.
 «Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid
 jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke.
 
- Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde
+Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde
 reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt
 gjøre Dem» det kom en vemodig klang i stemmen.
 «Tror De vel det?»
@@ -11647,21 +13331,28 @@ Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip
 lingen på hennes overkjole.
 
 
+
 «Tror De vel det?» gjentok han inderligere.
+
 Hun så op på ham og smilte sørgmodig.
+
 «Nei» sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men
 Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig
 og for hurtig bortover gulvet.
+
 «Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme
 hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, —
 De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!»
+
 Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet,
 mens hun betraktet ham med forskremte øine.
+
 «De må ikke være redd, Constance» han talte ro
 ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en
 røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire
 hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De
 ikke fritt gav mig lov.»
+
 Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se
 at det kjempet i henne.
 
@@ -11684,14 +13375,18 @@ Hun nikket og blev ved å gå.
 «Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren.
 
 «Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra
+
 entreen.
 
- «Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over
+«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over
+
 skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig
+
 elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres
+
 hemmelige forståelse.
 
- «Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?»
+«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?»
 
 
 Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om.
@@ -11700,18 +13395,22 @@ De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den
 fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig
 nende.
 
- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa
+«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa
+
 Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho
+
 tellet og pakker sakene sammen?»
 
- «Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.
+«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.
+
+«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å
 
- «Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å
 lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det
+
 står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen
 dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele.
 
- «Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance.
+«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance.
 Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige
 hjem?»
 
@@ -11775,29 +13474,39 @@ lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i
 fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme
 tilbake til hans favn.
 
- Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og
+Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og
+
 kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til
+
 Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt
+
 dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
+
 blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam
+
 men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
+
 gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en
 
 stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
 Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
 var falt i søvn. Det måtte hun undersøke.
+
 Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi
 nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det
 var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned
 trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og
 mørk.
 
- Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han
+Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han
+
 så gammel og slapp ut.
 
 Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en
+
 blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen
 nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og
+
 det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet
 hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar
 vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med
@@ -11860,13 +13569,19 @@ Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at
 hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det
 helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes
 hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde
+
 Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan
+
 skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef
+
 tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det
+
 var.
 
- Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance
+Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance
+
 på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt
+
 første ekteskaps tidligste dager.
 
 
@@ -11875,14 +13590,19 @@ første ekteskaps tidligste dager.
 
 
 
- Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og
+Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og
+
 kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog
+
 kjente man alt et pust av vår i luften.
 
- For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser
+For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser
+
 hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk
+
 somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri
 vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til
+
 slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval.
 
 Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også
@@ -11908,10 +13628,12 @@ viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan
 det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når
 han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun
 hørte ham komme hjem.
+
 Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når
 han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke
 henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det
 motstrebende at han gav svar.
+
 Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse,
 
 
@@ -11949,47 +13671,70 @@ måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så
 utfordrende på ham.
 
 «Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår
+
 du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører
+
 sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» sa han
+
 bedrøvet.
 
- «Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville
+«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville
+
 skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig
+
 fra ham.
 
- Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr;
+Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr;
+
 han gikk stille ut av stuen.
 
- Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de
+Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de
+
 blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som
 
+
 gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib
+
 ler på en stentavle med en jernspiker. —
 
- Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere.
+Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere.
+
 Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret
+
 telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise
+
 formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids
+
 skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre
+
 mål. Han syntes det var best således, for så fikk han
+
 ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for
+
 hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig
+
 het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde
+
 trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe
+
 det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo
+
 ikke å ville tvinge sig frem.
 
- Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at
+Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at
+
 Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en
+
 utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og
 tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det
+
 som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket
 sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde
 merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å
 kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var
 også ganske momentant.
 
- Verre var det med Meier, som var blitt deres intime
+Verre var det med Meier, som var blitt deres intime
 husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært.
 Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende,
 traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han
@@ -11997,7 +13742,7 @@ kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han
 var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje
 mann.
 
- Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget
+Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget
 sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd;
 at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet
 kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn
@@ -12007,6 +13752,7 @@ visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde
 
 meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig
 kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse.
+
 Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og
 visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer.
 Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers
@@ -12017,6 +13763,7 @@ fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin
 dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn
 skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og
 Meier, gjorde det også vanskelig å slå om.
+
 Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con
 stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning.
 Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær
@@ -12041,6 +13788,7 @@ som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
 at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
 mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss
+
 18 Amalie Skram. I.
 
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
@@ -12065,13 +13813,16 @@ var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så
 hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at
 den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde
 han ikke ta imot.
+
 Men den dag hadde det vært noe over henne som
 gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti
 men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din,
 ikke var fjern.
+
 Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre
 bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest
 komiteen, som så å si tvang ham til det.
+
 Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne
 valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun
 kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige
@@ -12084,21 +13835,28 @@ la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og
 
 kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende
 rund og brystet smukt hvelvet.
+
 Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var
 ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden;
 han hadde mange syke i denne tid.
+
 «Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene
 til bøttet» sa Constance, idet hun såtte nål og finger
 bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde
 sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant,
 Emma?»
+
 «Jo, det kan fruen så godt» svarte Emma med et
 beskjedent smil.
+
 Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn
 gjennem den halvåpne dør.
+
 «God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De
 få se!»
+
 Straks efter stod han ved siden av henne.
+
 «Her er skjørtet» sa hun, «rød silke med gullborder,
 strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige
 farve og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner.
@@ -12120,21 +13878,30 @@ Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven
 med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været.
 Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen.
 
+
 «Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de
 satt i dagligstuen.
+
 «Hvor faller De på det?»
+
 «Hun var så underlig så De ikke hvor rød hun
 blev?»
+
 «Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min
 mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be
 tenkning.
+
 «Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke
 lig en søt liten pike» henkastet Constance. «Hvad skal
 De ha på i morgen?»
+
 «Domino.»
+
 «J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.»
+
 «Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei
 det Lorck som kommer?» Meier lyttet.
+
 «Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance,
 idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte
 efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av
@@ -12142,18 +13909,26 @@ lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og
 glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be
 vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende
 holdning virket på barn med et magnetisk behag.
+
 «Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun
 stod i begrep med å dekke kurven til.
+
 «Nu?» Hun vendte sig raskt om.
+
 «Ta drakten på og la mig se Dem i den.»
+
 Hun smilte og syntes å betenke sig.
+
 «Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så
 forferdelig gjerne.»
+
 «Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg
 kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over
 mig.»
+
 Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i
 hennes værelse.
+
 Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med
 masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke
 
@@ -12189,34 +13964,46 @@ gere enn som så.»
 kinner, «men se nu!»
 
 Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran
+
 speilet.
 
 «Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett
+
 bort til henne, grep med begge hender om gummihem
+
 pene som satt rundt ørene og tok masken bort.
 
 «Au!» skrek Constance «er De gal, Meier?»
 
 «Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir
+
 kelig så vondt?» han så fortvilet ut.
 
- «De skulde bare kjenne det, De» klynket hun.
+«De skulde bare kjenne det, De» klynket hun.
 
 Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det
+
 sakte.
 
- Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom
+Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom
+
 derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og
+
 la den over sine øine; så bet han med lebene i den.
 
 
- Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun
+Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun
+
 hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt.
+
 Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av
+
 den usigeligste, smertefulleste ømhet.
 
 Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde
+
 hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui
+
 motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig
 inn til ham.
 
@@ -12253,36 +14040,48 @@ samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid.
 
 «Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så
 bedrøvet ut?» hans stemme var så øm.
+
 «Ikke egentlig bedrøvet» sa hun grundende. «Jeg
 kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i
 en tone som om hun forsvarte sig.
 
 
- Constance Bing 279
+Constance Bing 279
+
 
 Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig
 se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle
 tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot
 henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke
 og vendte ansiktet bort.
+
 «Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe
 skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det
 kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over
 mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» gjen
 tok han.
+
 Hun nikket.
+
 «Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke
 sant, Constance?» sa han sakte.
+
 Hun nikket igjen med et svakt smil.
+
 Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk
 sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger.
 Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang.
+
 «Nu må du gå, Harald» sa hun om litt, «ja, for jeg
 synes ikke du skal bli her i aften.»
+
 «Som du vil» svarte han, men rørte sig ikke.
+
 «Nu må du gå» gjentok hun.
+
 Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig
 endelig.
+
 «Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa
 han.
 
@@ -12290,6 +14089,7 @@ han.
 
 «Du skulde danse hver eneste dans med mig, kan
 du ikke si nei til de andre?»
+
 Hun ristet på hodet.
 
 «Det går ikke an» svarte hun.
@@ -12306,7 +14106,7 @@ Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk.
 
 
 
- «Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier
+«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier
 i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con
 stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet
 ved karnevalet.
@@ -12342,15 +14142,21 @@ mig behagelig.»
 «Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han
 gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån
 den under kinnet og stirret i avisen.
+
 «Hvem er det som kan komme til dig med slikt?»
 spurte hun.
+
 «En som vil oss begge vel. Jeg kan forresten gjerne
 si det, det var Hansen.»
+
 «Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak
 tighet.»
+
 «Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det
 samme i hans sted,» sa Lorck tørt.
+
 «Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?»
+
 Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er
 
 
@@ -12371,58 +14177,72 @@ er mig,» sa han litt barsk.
 
 «Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?»
 
- «Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare
+«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare
 at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf
 fet.»
 
- «Og hvad skal disse hensyn bestå i?»
+«Og hvad skal disse hensyn bestå i?»
 
- «Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer
+«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer
 faren at jeg behøver å belære dig om det.»
 
- Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av
+Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av
 henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig
 tone.
 
- «Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn
+«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn
+
 å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å
+
 ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du
 ikke det?»
 
- «Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort.
+«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort.
+
+«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det,
 
- «Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det,
 dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an
+
 derledes.»
 
- «Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør
+«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør
+
 man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig.
 
- «Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker
+«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker
+
 du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker
+
 imellem oss, piner mig mer enn alt annet.»
 
- Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
+Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
+
 hands negler, som hun holdt like op til sine øine.
 
- «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
+«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
+
 
 sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
+
 dele med mig, vi går hver vår vei.»
 
- «Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med
+«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med
+
 gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro
+
 lig, uten å flytte øinene fra sine negler.
 
- Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt.
+Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt.
+
+«Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og
 
- «Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og
 lenges efter dig,» bad han inntrengende.
 
- «Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad
+«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad
+
 der er så, det er.»
 
- Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig
+Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig
 hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og
 kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred
 over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast
@@ -12431,7 +14251,7 @@ lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn
 skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån
 mot ham, han, som gikk og elsket henne.
 
- «Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende.
+«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende.
 «Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du
 tar livet av dig.»
 
@@ -12468,7 +14288,7 @@ valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for
 trett av alt slikt. Og dessuten hun vilde sannsynligvis
 ikke legge merke til det engang.
 
- Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den
+Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den
 gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense
 los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som
 var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt
@@ -12480,39 +14300,68 @@ del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance,
 denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til
 å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans
 lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for
+
 smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han
 hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han
+
 på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer
+
 tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha
+
 bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne,
+
 vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde
+
 tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med
+
 Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men
+
 nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det;
+
 han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis
+
 han nu hadde ektet Kristine hun hadde hatt betingel
+
 sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
+
 art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be
+
 tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
+
 skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san
 
 284 Constance Bing
+
 selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
+
 til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
+
 nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy
+
 ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende
+
 var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært
+
 elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde
+
 by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde
+
 glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket
+
 ham Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt
+
 den han stønnet høit —• umulig! det kunde ikke
+
 være
 
- Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket
+Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket
+
 av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi
+
 nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket
+
 henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på
+
 sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang
 var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten
 og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og
@@ -12520,11 +14369,11 @@ drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have
 tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme
 ande på sitt kinn.
 
- Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov
+Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov
 hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å
 vekke henne.
 
- Den neste dag lot Constance som om intet var hendt,
+Den neste dag lot Constance som om intet var hendt,
 og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still
 tiende det forlik hun således bød ham.
 
@@ -12540,7 +14389,7 @@ avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker
 gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen
 
 
- Constance Bing 285
+Constance Bing 285
 
 sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk.
 Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det
@@ -12568,24 +14417,31 @@ kavaler.»
 Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne
 og førte henne bort.
 
- «Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter
+«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter
 henne.
 
- Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun.
+Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun.
+
+Han takket og slo ut med hånden. Constance blev
 
- Han takket og slo ut med hånden. Constance blev
 borte i vrimmelen.
 
- Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd
+Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd
+
 på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig
+
 vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om.
 
- Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham
+Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham
+
 en tortur å se Constance danse avsted munter og smi
+
 lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet
+
 enn å følge henne som hennes skygge.
 
- Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
+Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
+
 Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
 
 siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
@@ -12597,46 +14453,70 @@ skulderen.
 
 «Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge!
 Hold op, jeg vil ikke mer.»
+
 Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,»
 hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang,
 det er umulig.»
+
 «Slipp mig, hører De, jeg vil ikke danse med Dem!»
 sa hun harm og stridde imot.
+
 Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne.
+
 I samme øieblikk stod Meier ved hennes side.
+
 «Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den
 uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående
 han var.»
+
 «Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen
 med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?»
+
 Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og
 mine.
+
 «Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel
 ters fra?»
+
 «Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig
 det.»
+
 «Nei, men Harald da!»
+
 «En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede
 herrer, klær det ille å late indignert.»
+
 Constance reiste sig og gikk nedover gulvet.
+
 Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han.
+
 «Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort
 og skyndte sig avsted.
+
 «Ta min arm,» bad han.
+
 «Nei, jeg vil ikke.»
+
 «Er du sint, Constance?»
 
 
+
 «Jeg vil hjem,» sa hun avvisende.
+
 «Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.»
 Hans tone var bønnlig.
+
 «For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme
 dirret i gråt.
+
 «Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører
 du!»
+
 «Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå.
+
 «Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han
 gjorde høire om.
+
 Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte
 henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse
 formige avlukker, som skulde førestille hengende haver.
@@ -12669,42 +14549,58 @@ Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op
 varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk.
 
 De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
+
 efter den annen uten at de la merke til det.
 
- «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
+«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
 
 
 stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
 efter mig.»
 
 «Hvor?» spurte han.
+
 Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig
 ned før Lorck hadde fått øie på dem.
+
 Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier
 danset sammen.
+
 Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees.
+
 «Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun.
+
 På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var
 blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne.
+
 Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en
 stund.
+
 «Hvor henne?» spurte han.
+
 «Oppe på galleriet.»
+
 «Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som
 du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men
 jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op
 lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?»
+
 «Drakk selters.»
+
 «Hvem var din kavaler?»
+
 «Meier,» sa hun kort og trossig.
+
 Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til
 side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne.
+
 Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så
 lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake.
 
 
 # Kapittel XXXII
 
+
 Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con
 stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen
 efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun
@@ -12714,6 +14610,7 @@ Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville
 slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket.
 
 
+
 Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden.
 En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En
 ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute,
@@ -12721,11 +14618,12 @@ eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta
 lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet
 ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem.
 
- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning.
+Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning.
 Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig
 vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne;
 hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot
 ikke torde våge det.
+
 Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en
 avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og
 besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke
@@ -12755,6 +14653,7 @@ len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som
 når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
 sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
 med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.
+
 19 Amalie Skram. I.
 
 
@@ -12795,12 +14694,17 @@ trakk op sitt ur.
 «Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt
 av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun
 omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger.
+
 «Så, så, så —» mumlet han.
+
 Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så
 slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær
 tegn.
+
 «Tok du nøkkelen av entrédøren?»
+
 Hun holdt den smilende op for ham.
+
 En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin
 duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i
 
@@ -12818,9 +14722,11 @@ ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og
 nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før
 ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte
 nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden.
+
 Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde
 til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så
 skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale.
+
 Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på
 å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne
 sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men
@@ -12829,7 +14735,7 @@ stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte
 hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde
 han det hele om igjen. -—• —-
 
- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på
+Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på
 Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde
 de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con
 stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar
@@ -12869,6 +14775,7 @@ sig? Ikke et sekund heller, ikke han, ikke noen av
 alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en
 kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li
 vets eneste gyldige prinsipp.
+
 Men det var også noe annet som haket sig fast i henne.
 I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be
 synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet
@@ -12928,23 +14835,28 @@ Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre
 henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så
 mild og god foran ham, var hans hensikt glemt.
 
+
 «Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket
 han. «La oss sette oss.»
+
 Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om
 hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen
 nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne
 med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå
 tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så
 bøide han sig ned over henne og kysset henne.
+
 Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde
 besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde
 være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier
 hjem.
+
 Den følgende dag var det strålende solskinn med en
 mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om
 natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen,
 og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og
 store, synlige og usynlige bekkedrag avsted.
+
 Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance
 og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de
 tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike
@@ -12962,6 +14874,7 @@ ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i
 veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren
 og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole
 som var revnet i sømmen.
+
 Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han
 skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor
 
@@ -13001,23 +14914,38 @@ Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse
 at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans
 leber på sin munn; men hver gang var det kommet en
 gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av
+
 grunn for sin fot.
 
- Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som
+Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som
+
 timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
+
 for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
+
 morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
+
 ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
 
+
 kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam
+
 men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
+
 urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor
+
 anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
+
 som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker
+
 hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde
+
 sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet
+
 for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke
+
 gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var
+
 hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være,
 hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til
 stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig
@@ -13070,18 +14998,18 @@ får ordne, hvad De seiv kan finne på.»
 
 «Så reis inn, når De er ferdig det må De gjerne.»
 
- «Ja, for her farer så mange slags fanter omkring .
+«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring .
 Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det
 minste? Det er et helt kvarter til toget kommer.»
 
- «Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con
+«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con
 stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig
 plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av
 matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort
 glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og
 såtte sig inn i kupeen.
 
- Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot
+Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot
 tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være
 der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham
 alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu
@@ -13089,13 +15017,17 @@ var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake
 til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som
 i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis
 han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
+
 sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
+
 hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil
+
 lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
 
 298 Constance Bing
 tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre
 den drog inn i hennes pinte sinn.
+
 Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut
 ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket
 seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset.
@@ -13108,6 +15040,7 @@ anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem
 spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel
 lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte
 til spisestuen.
+
 Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt
 tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart
 vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove
@@ -13123,6 +15056,7 @@ var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag.
 
 # Kapittel XXXIII
 
+
 Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker,
 en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner,
 av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann
@@ -13133,6 +15067,7 @@ over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke
 flere i dag!»
 
 
+
 Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un
 derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk
 nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var
@@ -13145,9 +15080,12 @@ kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke
 av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit,
 stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig,
 og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig.
+
 «Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev
 i en notisbok.
+
 Men hun rørte sig ikke.
+
 «Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning
 av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir
 over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr
@@ -13168,15 +15106,19 @@ tørklæet frem og holdt det for øinene.
 «Jeg er vendt tilbake» stammet hun.
 
 «Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig,
+
 halvt misbilligende.
 
 Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over
+
 maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om
+
 hverandre.
 
- «Jeg vilde så gjerne tale med Dem.»
+«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.»
+
+Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans
 
- Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans
 ansikt.
 
 
@@ -13200,26 +15142,36 @@ nu overhand.
 gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket
 henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei
 ler dig.»
+
 Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul
 vet mens hun talte.
+
 «Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den
 gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De
 husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for
 brystet.»
+
 «Har du hatt det lenge?»
+
 «Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det
 blitt rent ille.»
+
 Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt.
+
 «Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere
 om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg
 legger mig,» vedblev hun.
+
 «Har du spurt noen læge før nu?»
+
 «Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange
 ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke
 mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive
 lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli
 sint,» tilføide hun fryktsomt.
+
 «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende.
+
 «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
 eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
 
@@ -13258,39 +15210,51 @@ ned over hennes kinn.
 «Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike.
 Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.»
 
- «Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone
+«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone
 lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.»
 
 Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i
 grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom
 met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var
 hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun
+
 så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle
+
 dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen
 nes kinn.
 
- «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og
+«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og
+
 slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
+
 tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til
 
+
 bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ
+
 ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
+
 med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
+
 var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt
+
 gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt.
 
- «Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent,
+«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent,
+
 «ja nesten like til de døde.»
 
- «Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom,
+«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom,
+
 nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.»
 
- «Skal jeg knappe op?» spurte hun.
+«Skal jeg knappe op?» spurte hun.
+
+«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg
 
- «Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg
 skal få noe å vite.»
 
- Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck
+Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck
 la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig.
 
 Men hvordan det gikk til eller ikke plutselig visste
@@ -13350,19 +15314,26 @@ av det.
 Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter
 passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå
 lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer
+
 enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De
+
 hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne.
 
 Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne
+
 å vende om og spasere litt.
 
 Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være
+
 behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun
+
 svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da
+
 Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op
+
 levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
- «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
+«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
 
 
 jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
@@ -13375,13 +15346,18 @@ ut. Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent
 lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over
 hele sin skikkelse.
 
- Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved
+Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved
+
 Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin
+
 gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun
+
 være der innen 7 og Meier kom først klokken 10.
 
- Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin,
+Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin,
+
 sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler og siga
+
 retter, nei sigarer, sterke, fine.
 
 Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer
@@ -13406,6 +15382,7 @@ Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei?
 Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det
 jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og
 gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt.
+
 Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en
 kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden.
 
@@ -13441,32 +15418,52 @@ bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek
 ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på
 en stor koffert, som var trukket bort til sengen.
 
- Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen,
+Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen,
 hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar,
+
 så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig
+
 i en gyngestol og reiste sig igjen.
 
- Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite
+Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite
+
 gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på
+
 gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en
+
 krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var
+
 alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
+
 bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst
+
 hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang
+
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
+
 20 Amalie Skram. I.
 
 306 Constance Bing
 
+
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing det lød,
+
 som kom den langveis fra var det eneste som hørtes!
+
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
+
 og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men
+
 gikk tilbake for å se om også verandaen var full av
+
 måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når
+
 hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt
+
 ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad
+
 det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et
+
 sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide
 sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
 neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be
@@ -13511,37 +15508,51 @@ de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte
 ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk
 ovenpå.
 
- Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset
+Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset
 gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til
 alle sider.
 
- I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut.
+I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut.
 Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så
 kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu
 og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils
 vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok
 ken 6.
 
- Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han
+Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han
+
 stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det
+
 fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og
+
 tendte ild på det.
 
- «Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han
+«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han
+
 halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og
+
 trådte ilden ut med foten.
 
- «Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt
+«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt
+
 har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere
+
 ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra
+
 sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter
+
 for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og
+
 ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom
+
 mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte
+
 den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha
+
 rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
+
 hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
 
 blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
@@ -13551,14 +15562,22 @@ farvel!
 # Kapittel XXXIV
 
 
- Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp
+Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp
+
 søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in
+
 gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu
+
 gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var
+
 foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene
+
 fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme
+
 sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun
+
 måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen,
+
 smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde
 hun nu også funnet lindring ved det? Hun følte
 trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne
@@ -13602,32 +15621,42 @@ heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk
 ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og
 gikk ned til toget.
 
- I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med
+I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med
 lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne
 før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om
 dette ene: å skynde sig med å dø.
 
- Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og
+Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og
 kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt
 skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal
 ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke
 kunde bære det lenger. Constance.»
 
- Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for
+Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for
+
 seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet
 i hans mottagelsesværelse.
 
- Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok
+Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok
+
 frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var
+
 blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en
+
 innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon;
+
 Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av.
 
- Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår
+Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår
+
 nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
+
 øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på
+
 veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit
+
 tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
+
 hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens
 
 
@@ -13673,18 +15702,24 @@ inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der
 den gang.
 
 
+
 Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han
 bort og ringte.
+
 «Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn
 tredende kokkepike.
+
 «Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da
 hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken.
+
 «Det er godt,» sa han og vinket.
+
 Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine
 nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for
 ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer.
 Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk
 det til sig.
+
 Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek
 ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto
 len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet
@@ -13716,6 +15751,7 @@ hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
 gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
 ektemann, ikke på noe sett og vis det vilde han riktig
 nok protestere mot.
+
 Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet
 stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det
 var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun
@@ -13725,6 +15761,7 @@ gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen
 skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn
 hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som
 for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger.
+
 Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre
 tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses
 værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det
@@ -13736,11 +15773,13 @@ Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene.
 Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt.
 Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig
 anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op.
+
 Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne
 øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var
 sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen
 gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske
 var rullet et stykke bort over gulvet.
+
 Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det
 livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam
 rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen