Reorganizing awk code

1 files changed, 12548 insertions, 0 deletions

diff --git a/stage-5.md b/stage-5.md
new file mode 100644
index 0000000..db80452
--- /dev/null
+++ b/stage-5.md
@@ -0,0 +1,12548 @@
+# Kapittel I
+
+Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var
+derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de
+som nygifte hadde flyttet inni.
+
+De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på
+veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann
+vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger.
+Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de
+prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte
+sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra
+gartneriet i Oscarsgate.
+
+Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper,
+men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av
+sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen.
+
+Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til
+Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort
+megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet
+henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre
+av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på
+et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte
+folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i
+et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den
+fortrolige åpenhet og uskyldige fripostighet hvormed hun på forhånd tok
+alle uten persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
+bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende gjennem stuene, og
+dem hun støtte på av husets folk, blev gjerne tatt fatt og svinget
+rundt, til de bad for sig. Den litt syngende Molde-dialekt lød
+innsmigrende i hennes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende.
+
+Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det
+gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke
+var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få
+forbindelsen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del
+formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort
+fortrin i tantens øine. Han var juridisk kandidat, men var gått over til
+handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk.
+Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til tross for
+sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig ytre.
+
+Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med
+fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes
+øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og
+rødkantede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i
+spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin
+hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og
+kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket
+sitt ansikt med hodet nede i vannbollen.
+
+Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede
+ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre
+henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men
+som hun tålmodig fant sig 1.
+
+Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger,
+men lot sig villig føre avsted, når
+
+han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han
+henne til bad og hadde til hennes hjemkomst pyntet stuene op med et par
+nye malerier og Venus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt.
+
+Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle
+anstrengelser ikke vil trives.
+
+Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut
+til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til
+tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte
+have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra
+soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt
+over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når
+været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den
+bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden.
+
+Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen
+ved vinduet med albuene i vindusposten og kinnene i hendene, fortapt i
+tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine.
+
+Hun så på de fintfarvede solskygger, som om eftermiddagen var så lange
+og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett
+tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne.
+
+Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om
+side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste
+sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot
+bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op
+mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i
+sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når
+det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
+hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og
+hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og
+fløielsbløtt og blinke
+
+fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger
+om det, de hadde felles fra gamle dager.
+
+Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted,
+som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige
+sommerdager, når de i ferien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn,
+fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der nede i
+allslags vær. Hun mintes roturene med byfogdens småpiker og fisketurene
+med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe
+til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fiskerhans, som
+lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte Fiskerhans, som alltid hadde
+luktet av sommerferie. Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var
+knyttet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann,
+og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av sig selv.
+
+# Kapittel II
+
+Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lykkelig hustru, og så
+gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til Constance,
+og det gjorde hun da også ved første leilighet.
+
+Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og
+da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V.,
+inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si,
+hvad det var 1 veien.
+
+Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges
+hjem.»
+
+Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring.
+
+Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig
+historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde
+hun ikke alt, som
+
+hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne
+på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne?
+
+Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tanten foreslått.
+
+Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig
+betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han
+ikke undværet henne i måneder? Det måtte da være grenser for opofrelse
+også !
+
+Bare det kom småfolk --- mente tanten.
+
+Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det,
+--- men pokker heller!
+
+Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dørgrepet, sagt noe om at
+alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok
+vilde bedres.
+
+Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var
+ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en
+raptus av sin gamle livlighet, og endog undertiden gi sig hen til en
+påfallende lystighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for
+Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mannfolk, som drev
+inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei,
+og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han
+få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite
+hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller
+være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så
+det forslo.
+
+Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i
+forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med.
+Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor
+Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en
+kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun
+forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og
+alltid en stikk motsatt opfatning av, hvad som var behagelig og
+fornuftig. De hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrandsdalen
+forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt om hver eneste
+bagatell. Når hun var sulten og vilde spise, var han proppmett, og når
+hun var trett og vilde hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra
+videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil
+Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt henne, hvor meget
+dyrere det vilde bli å ta henne med, og at han derfor håpet, hun vilde
+vise sin takknemlighet ved å være riktig søt og elskverdig både på
+reisen og senere.
+
+«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det
+plutselig ut av henne.
+
+«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men
+værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.»
+
+«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke
+med.»
+
+Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem
+dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller
+gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge
+stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok
+bortover gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram
+absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig
+spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i
+forveien.
+
+I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin
+beslutning, og blev både forbauset og imponert, da han merket at hun
+ikke var til å rokke.
+
+Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable
+fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag
+hver morgen, når han våknet. Under sådanne sinnstilstander skrev han
+brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet
+
+uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var
+henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans
+eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det
+skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på
+henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde
+bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo
+hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin
+utålmodighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært.
+
+Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige
+savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men
+som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin
+manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så nedstemt og
+mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i
+humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når
+det ringte.
+
+At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det.
+Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og
+kom med så meget sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om
+aftenen, når han hadde drukket den vemmelige konjakk med selters i. Bare
+tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- gikk
+hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var,
+allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet.
+
+Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en
+vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting
+om; hun var en lykkelig hustru, hennes mann var hennes elskede, som
+brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen,
+som gjorde henne trist og hjertesyk.
+
+Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
+
+skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring
+satt og leste med henrykkelse.
+
+Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin
+forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over
+bord og stoler, sank hjertet til bunns i hennes bryst. Der var han med
+all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til
+loft, med denne irriterende meddelsomhet, som fortalte de trivielleste
+ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt
+dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av
+skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i
+samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte
+for denne mann, var idel lede og likegyldighet.
+
+Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var
+ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter
+Constances befinnende, og om hvordan humøret var.
+
+«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase.
+
+«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, fortrolig tone, «at
+hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god innflytelse.»
+
+«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene.
+
+«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig.
+Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite,
+--- --- men det er så underlig med ens mor.»
+
+Ring var ved sitt bestemmelsessted.
+
+«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen
+var i full fart.
+
+«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa
+Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin
+pipe.
+
+Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og
+
+svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i
+natt at hun var her.»
+
+Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved siden av henne.
+
+«Kunde du ha lyst til det, Constance?»
+
+«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la
+sig merke med sin glede.
+
+Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig.
+
+«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene.
+
+«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste
+sig. Slik hadde Ring ikke sett henne siden forlovelsestiden.
+
+«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo
+sengetid, du får da vente til i morgen.»
+
+Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen.
+
+«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i
+humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger.
+
+«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det
+gjør vondt.»
+
+«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn
+det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.»
+
+«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet.
+
+«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.»
+
+«Og bli her en tid?»
+
+«Så lenge hun har lyst naturligvis.»
+
+«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?»
+
+«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.»
+
+«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert.
+
+«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han.
+
+Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet.
+
+«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til
+sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen.
+
+Hun kysset ham på munnen.
+
+«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.»
+
+«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå
+ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn,
+der fremsier sin lekse.
+
+Han lo og vilde ta henne på fanget.
+
+«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs.
+
+Han slapp henne med en sur mine.
+
+«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et
+minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste
+nu.»
+
+Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukselommene og gav
+sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine.
+
+Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med
+blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig.
+Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han
+gjespet og vilde til sengs.
+
+Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på
+soveværelset.
+
+Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte
+skritt og et smell av døren, som røbet hans ublide sinnsstemning.
+
+Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op
+i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte
+nipssakene på etagéren om.
+
+Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plantestativene borte ved
+det brutte vindu, hvor det i en runding om et lite marmorbord stod et
+par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var
+trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over,
+at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha
+glemt det.
+
+En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien,
+og Constance skvatt høit i været.
+
+«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg
+ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad
+hun tok sig til.
+
+Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra
+vinduet.
+
+«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt
+overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn
+til ham.
+
+# Kapittel III
+
+Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, sorenskriver Blom, at moren
+skulde komme nedover med første dampskib.
+
+Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig sysselsatt med å pynte
+gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren
+skulde bli riktig tilfreds med hennes stell.
+
+Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der
+og var i godt humør.
+
+De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen
+vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på
+gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller
+annen forandring i arrangementet.
+
+Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne
+om halsen.
+
+Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et dampskib ikke var det
+rette sted til å opføre scener på.
+
+Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i
+vognen opover henvendte hun likegyldige spørsmål til Ring om, hvad gaten
+het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi.
+
+Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kristiania på seksten år.
+
+Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt
+hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det
+kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de
+gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og
+som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av
+hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle
+Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre.
+
+Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Constance sår om hjertet og
+bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og
+stred med gråten.
+
+«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en fornøielse» --- sa Ring
+plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie.
+
+«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille
+ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?»
+
+«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og
+hun holdt lommetørklæet for øinene.
+
+«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig
+bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han
+inntok nøiaktig sin forrige stilling.
+
+Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle
+at kjørselen var til ende.
+
+Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde
+straks se hele leiligheten. Han
+
+utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad
+maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og
+viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i
+soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok
+frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at
+hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til
+Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at
+fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast
+fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og
+illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev
+han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte
+sig ganske ør i hodet.
+
+Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på
+bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling
+av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager,
+og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin
+svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par
+glass sherry til den hjemmelagede eplekake. ---
+
+Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri forekom han henne
+ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo
+også dette, at han i sådanne situasjoner som oftest hadde drukket noe,
+og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun formelig
+undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, forvrengte han, og for å få
+det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun
+kunde godt selv overdrive, når hun var i humør til det, men så vilde hun
+heller ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint og
+påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet.
+Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot
+noe, han fortalte,
+
+om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde jages bort for
+tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et
+meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det
+gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde
+en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav
+sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke
+kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt
+det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når
+ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog
+han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å
+forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet.
+
+«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann,
+
+Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bordet, og Ring var
+gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken.
+
+«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.»
+
+«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?»
+
+«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\>
+
+«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.»
+
+«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin
+mann så hensynsløst.»
+
+«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv,
+kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke
+til å være i stue med.»
+
+«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører
+hjemme i et ekteskap, som det skal være.»
+
+Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til
+værs.
+
+«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod
+jo aldri på den fot.»
+
+«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en
+mine, som protesterte mot den dragne parallell som en meningsløshet.
+«Drakk far kanskje drammer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så
+reddsomt utekkelig?»
+
+«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry
+sig om.»
+
+«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.»
+
+«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner
+for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.»
+
+Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen,
+hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig.
+Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det
+begge.
+
+Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett
+kjør, og fru Blom var en utmerket tilhørerinne, som svarte og lo i rette
+tid.
+
+«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en
+oprømt tone. «Legg bort den filleavisen og kom her og vær hyggelig.» Han
+trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig.
+
+Hun stred imot.
+
+«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom formanende.
+
+Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han
+begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun
+skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at
+hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og
+konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes
+ekkelt og fuktig mot hennes brennende tørre ansikt.
+
+«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun
+för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen.
+
+«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa
+
+2 --- Amalie Skram. I.
+
+Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være
+elskverdig --- og alltid er hun slik.»
+
+Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut.
+
+«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meglende.
+
+«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig determinert ned igjen.
+«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde,
+hun viste mig !»
+
+«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde
+over saken.
+
+«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder ---
+om forladelse.» Han var uforvarende
+
+kommet til å hikke.
+
+«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk.
+
+«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige forklaring. Hvad skulde
+det ellers være, for fanden?»
+
+Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler.
+
+«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring.
+«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.»
+
+«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med
+kjærlighet.»
+
+«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot
+sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.»
+
+«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs
+de første par år.»
+
+«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde
+du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til,
+at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone.
+
+«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom
+tillitsfullt.
+
+«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal
+bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
+
+forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med
+henne.»
+
+Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand
+på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes
+datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om
+henne, mens hun klædde sig av.
+
+Da moren var kommet i seng, satte hun sig på sengekanten hos henne.
+
+«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her
+natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig
+tilfredshet.
+
+«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke
+det?»
+
+«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! ....
+
+Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?»
+
+«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Constance.»
+
+«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.»
+
+«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være
+glad for?»
+
+«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun
+
+broderer så pent.»
+
+«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.»
+
+«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både
+snarere og penere.»
+
+«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.»
+
+Hun skjulte sitt ansikt hos moren.
+
+«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du
+ikke? Hvad?»
+
+«Jeg vet ikke, jeg.»
+
+«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?»
+
+Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd.
+
+«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte.
+
+«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av
+kjærlighet?»
+
+«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg
+har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så
+forlegen ut.
+
+«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?»
+
+«Men jeg synes ikke om å være gift.»
+
+«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert.
+
+«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det?
+--- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?»
+
+«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.»
+
+«Er det bare det det kommer an på?»
+
+«Tallfall det det burde komme an på.»
+
+«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god
+eller dårlig han er.»
+
+«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har
+ikke lov til å tenke slik.»
+
+«Det kan jeg ikke begripe.»
+
+«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det
+verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig,
+Constance.»
+
+«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg
+har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn
+under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig.
+
+«Hos mig, --- er du gal, barn?»
+
+«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester,
+husker du, og vi måtte ligge sammen» --- sa hun innsmigrende.
+
+«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.»
+
+«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . .
+Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie,
+og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og
+henter mitt nattøi.»
+
+Hun var allerede borte ved døren.
+
+«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom
+satt over ende i sengen og så formelig bestyrtet ut.
+
+«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom
+her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun
+
+atter satt på sengekanten, talte hun formanende og alvorlig til henne.
+Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes
+plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde
+betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig embedsmanns datter
+være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. Og
+sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for
+hjemmets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde
+ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin
+kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt,
+og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem
+begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos
+sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og
+hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun
+holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og velsignet, og hun skulde
+være hennes egen kjære Constance som i gamle dager,
+
+Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu moren også trykke henne
+til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med kravet
+om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne
+til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være lykkelig
+over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- det var
+sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at
+hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanskeligere
+for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv skrek hun
+jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis det nu
+virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes
+skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på
+sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en
+bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så
+meget av morens besøk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at
+når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke
+hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som
+gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort
+rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å
+vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde
+undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot
+Ring. Det skulde ingen anledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut
+--- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom
+
+an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og
+fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet
+
+litt på at datteren skulde si noe.
+
+«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.»
+Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen.
+
+# Kapittel IV
+
+Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen,
+som het Marie, var Constances kusine, datter av en infanterikaptein Foss
+fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var
+småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reisepenger frem og
+tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel Blom, som
+var gift med kaptein Foss" søster.
+
+Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene
+blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt
+slektninger, og det var derfor en selvfølge at de to familier stod på en
+fortrolig omgangsfot med hverandre.
+
+--- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av
+hennes døtre skulde konfirmeres i oktober. Masser av ting, som skulde
+gjøres forinnen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det var
+alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til
+ende.
+
+Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og
+datter. Constance avverget behendig enhver streifen inn på disse
+enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med
+snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at
+hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der
+kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært
+tilstrekkelig å peke på det for henne.
+
+Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt aldeles merkelig
+elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter
+måltidene. --- --- Innerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette
+ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig hun
+var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da kunde
+hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham.
+
+Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til
+aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og
+ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig.
+
+Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av
+det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange
+betingelser for å føre et lykkelig liv, disse to. Rings eneste feil ---
+---. Men Herregud,
+
+han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær.
+
+Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes
+opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset,
+og Constance var akkurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke
+bli anledning til rykter.
+
+Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds.
+
+De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening
+hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer
+velforsynte wienervogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i
+strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre
+passasje gjennem Sarabråtfjellet var Constance glidd og hadde støtt
+foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun
+haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så
+iherdig hadde budt henne.
+
+Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin
+lægeeksamen, skjønt han var 27 år gammel. Hans og Rings foreldre hadde
+vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var
+så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Edvard. Så kom det
+en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, men da
+Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet
+gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjertelighet, bad ham
+endelig betrakte deres hus som sitt annet hjem og håpet at han fikk lov
+til å kalle ham fetter.
+
+Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den
+forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å
+spise til aftens.
+
+Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd
+å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer
+for sig selv.
+
+Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse.
+
+R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på
+et offentlig sted; de andre overdøvet ham og mente at det just var
+fornøielig. Fru Marie blev redd for at det hele skulde strande.
+
+«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin
+mann --- «men du er vel trett, Rikard?»
+
+«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.»
+
+Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange
+undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass.
+
+«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at
+du var en så hyggelig vert,» henkastet hun.
+
+«Hvem gjorde det?» spurte Hansen.
+
+«Å, det var bare Lorck.»
+
+Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin sidemann opmerksom på
+den deilige utsikt. Hun kom formelig i ekstase, skjønt det var nesten
+mørkt.
+
+Hansen bet sig i pekefingeren.
+
+«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i
+en lav og litt treven tone.
+
+«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham,
+fremdeles snakkende om utsikten.
+
+«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is
+
+«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var
+bare et dumt innfall.»
+
+«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.»
+
+«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De
+allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos
+oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har
+det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir,
+Rikard !»
+
+Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
+
+å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Hansen gjorde alltid
+sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham.
+Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde
+huset tiltrekkende.
+
+Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen
+og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet
+de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme
+og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gulvet uten noen
+konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket.
+
+Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte
+skamler; småbord med broderte klædesbetrekk og brokete frynser var
+trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til
+askebegerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. De
+var trette efter klatringen i fjellet, og ansiktene brente efter det
+lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen
+igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt
+og småsnakket nesten hviskende.
+
+«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» ---
+sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd.
+
+En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøllet hår på et hode,
+som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært vel
+flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen bort
+til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fingrene i stormløp
+fare over tangentene.
+
+«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot
+de andre.
+
+«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om
+Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre.
+
+«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance,
+som satt i sofaen med Lorck.
+
+«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io.
+
+Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en bevegelse som av
+rådvillhet, og satte sig så på pianostolen.
+
+«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance.
+
+«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han
+kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så
+ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til
+å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse,
+så et muntert leende kvitter --- så en adagio, alvorlig og verdig som en
+spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en
+trubadursk elskovssang.
+
+«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance.
+
+«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu ---
+improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som
+om det ergret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å
+holde ut» ---
+
+«Skal han ikke bli musiker?»
+
+«Det er han jo, frue!»
+
+«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?»
+
+Lorck trakk på skuldrene.
+
+«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på
+ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.»
+
+«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk.
+
+«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir
+kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt
+på en lav puff ved Constance.
+
+«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun.
+
+«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det
+er jo rent bort i natten.»
+
+«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden»
+--- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og
+lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» ---
+og hun nikket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?»
+
+«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole
+Bull.»
+
+«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance.
+
+«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre
+og tyve år vel» ---
+
+«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» forsikret frøken
+Schwartz.
+
+«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» foreslo Lorck.
+
+Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem.
+
+Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at
+musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske
+stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra
+munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel
+lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget
+og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å
+passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en
+vifteformet skjerm før å få ild.
+
+«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til
+spisestuen.
+
+Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg
+dissonans.
+
+«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie,
+da han reiste sig.
+
+«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så morsomt !» --- ---
+summet det rundt omkring ham.
+
+Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver
+sin dame til bords.
+
+«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som
+kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt
+bryst.»
+
+«Mitt bryst! umulig, tante.»
+
+«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser
+det.»
+
+Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemmelig, og tenkte han
+kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig den
+hvite blonde så langt op, som hun kunde få den.
+
+«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i
+omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?»
+
+«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket.
+
+«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---»
+
+«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---»
+
+«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et hermetisk rypebryst.
+
+«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere.
+
+Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså.
+
+«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å
+holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet
+skal forstå at jeg ikke gjør det godvillig, og for at de skal være
+genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!»
+lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet.
+Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en særdeles
+fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?»
+avbrøt hans kone ham. --- «Når undtages at fru Constance har støtt sin
+fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt
+Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev
+Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
+hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig
+latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert
+
+sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen
+skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å
+fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle
+brast i latter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- «Så
+la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Constance.
+
+«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er
+ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget.
+
+«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen.
+
+«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så
+veldig at han ikke merket, hvor lite vittigheten slo an.
+
+«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja,
+altså å ønske oss en likeså behagelig avslutning på dagen. («Hør! Hør!»)
+Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!»
+
+«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. ---
+«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster.
+
+«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir
+opsagt.»
+
+«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved
+Constances høire side.
+
+«Den er visst god igjen.»
+
+«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle
+gå henne like til sjelen.
+
+«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---,
+«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa
+Constance
+
+halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.»
+
+Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til
+å innlate sig med ham.
+
+«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han
+
+og 1o.
+
+Constance Ring on
+
+«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance.
+
+«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg
+taler med Dem, er jeg rent konfus.»
+
+«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter
+sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen»
+---
+
+«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også forlange --- ---. Hvad
+jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært dårlig, så hadde De
+kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så sterk, skal jeg si
+Dem, --- armmuskler ---»
+
+«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham.
+
+Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig
+Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk.
+
+Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk
+hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så
+bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet
+henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rødmet; halvt
+ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og
+blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for
+henne og tømte sitt glass.
+
+«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin
+borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til
+han altså nevner navnet.»
+
+Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykkelig over den stumme
+hilsen, Constance hadde sendt ham.
+
+«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig
+tone.
+
+«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.
+
+«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene springer snart ut av
+hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---?
+
+«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op
+imot Ring.
+
+«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløtefjeset der nede» ---
+begynte Lorck igjen.
+
+«Men så hold dog op, Lorck» ---
+
+«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, ---
+det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!»
+Han tømte et stort glass madeira.
+
+«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De
+sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De
+sett på det, spør jeg?»
+
+«Nei» --- svarte Lorck tvert.
+
+«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig
+over ham.»
+
+«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett.
+
+«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.»
+
+«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har
+åpnet min munn?»
+
+«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.»
+
+«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten liker jeg ham godt,
+jeg --- fælt bra fyr --- men når De taler om hans uskyld --- --- nu ja,
+--- De må virkelig undskylde. Men enfin, --- er De ment på å drepe mig
+nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- overlever jeg
+det ikke.»
+
+Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance
+ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun.
+
+«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for
+den unge, begavde kunstner, den fortrinlige piano- og harpespil ...» ---
+«fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald Meier,»
+sluttet Ring sin tale.
+
+Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det
+vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet
+ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og
+bukk fra alle kanter.
+
+Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik
+til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for
+undseelse.
+
+Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene;
+med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs
+høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun
+hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham.
+Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante
+Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel
+og Blom.
+
+Da desserten var spist, og de mette gjester la serviettene sammen,
+reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en
+sukkende mumlen gjennem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til
+kjenne.
+
+«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det
+dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å
+stanse.»
+
+Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin
+lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om
+den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om
+denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden
+han hadde latt sig innrangere i ektemennenes lykkelige rekker o. s. v.
+Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk
+det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne
+naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men
+øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre
+ganger hadde gjen3 --- Amalie Skram. I.
+
+tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance
+høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!»
+
+Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen
+med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som
+censor.
+
+Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre
+fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde
+å slå det bort i spøk.
+
+Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han
+--- «der tok jeg dere pent ved nesen.»
+
+De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men
+holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro.
+
+«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa
+Constance.
+
+«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen
+steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig
+hurra.
+
+Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Hansen og Marie utvekslet
+det reglementerte takkformatkyss, Ring gikk bort og bød Constance
+hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss.
+
+«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et
+geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv,
+forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har
+en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.»
+
+Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans
+hånd.
+
+«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til
+en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til
+vi finner på noe.»
+
+Han begynte på en vals av Strauss.
+
+Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne.
+
+«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor.
+
+«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom.
+
+«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde
+på pikene.
+
+«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck grettent.
+
+«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance.
+
+«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.»
+
+«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.»
+
+«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig
+sammen der borte i halvmørket.»
+
+«Det er morsommere å danse» --- svarte hun.
+
+I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den
+fornøielse.
+
+«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig
+i frakken.
+
+«Ja så den neste da?»
+
+«Det kan vi jo alltid tale om.»
+
+«Skal det bety et avslag?»
+
+«Nei da --- altså neste dans med Dem.»
+
+Han bukket og fjernet sig.
+
+«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var
+bare for å bli fri ham.»
+
+«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk.
+
+«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom.
+
+«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.»
+
+Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise.
+
+«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktignok spiller jeg ikke
+som Dem, men til dans går det nok an.»
+
+Meier gikk like bort og engagerte Constance.
+
+«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun.
+
+Han vendte sig mismodig fra henne.
+
+«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun
+efter ham.
+
+Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig.
+
+«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck ---
+«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?»
+
+«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er
+virkelig så kjedelig.»
+
+Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame,
+frøken Schwartz, påskjønte ved uavbrutt å le av ham. Han danset å la
+barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere,
+bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake
+på plass igjen.
+
+«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i damekjeden.
+
+«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende.
+
+«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halvhøit til Ring, som et
+øieblikk stod ved siden av ham.
+
+«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemyttlig til ham.
+
+«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til
+Constance med forgremmet stemme.
+
+«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .»
+Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur.
+
+«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på
+turen i dag var De så vennlig» ---
+
+«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» ---
+
+«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame.
+
+«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?»
+
+«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \>
+
+«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en
+munter latter.
+
+«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte
+hennes øine med et bedende blikk.
+
+«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.»
+--- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre
+kur for spøk.
+
+«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig
+bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass.
+
+«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så
+liberal.»
+
+«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er
+gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.»
+
+«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde
+stått op til dørportiéren og sett på.
+
+«Jeg kunde ingen dame få.»
+
+«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en
+galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med
+mig?» --- vendte hun sig til Meier.
+
+«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.»
+
+Hans øine søkte uvilkårlig Constance.
+
+«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.»
+Hun hadde fulgt retningen av hans blikk.
+
+Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Hansens arbeidsværelse,
+hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne gjennem alle
+værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans øine
+Constance, som hvirvlet avsted med Meier.
+
+Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt
+stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard
+Christensen Rings --- hans og
+
+ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun
+ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en
+lykkelig mann, tenkte han og laget sig et nytt glass.
+
+«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til
+herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. ---
+Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne
+Dem blandt disse.»
+
+Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine.
+
+«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,»
+sa Ring.
+
+Fallesen skjenket konjakk i et vinglass.
+
+«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.»
+
+Fallesen tømte innholdet i ett drag.
+
+«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og
+han puffet ham i siden.
+
+«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er
+heller ikke avveien.»
+
+«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.»
+
+«Figuren er da ganske bra.»
+
+«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro.
+Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en
+passiar om kvinneskjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som
+endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus.
+
+«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en
+skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos
+oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke
+---. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens
+med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den
+fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.»
+
+Lorck kom inn efter selters.
+
+«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,»
+--- sa han til Hansen på tilbakeveien gjennem dagligstuen.
+
+Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet.
+
+«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av
+pausene i galoppen.
+
+«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nydelig.»
+
+«Kjente De Dem igjen?»
+
+«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» ---
+
+«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre
+det bedre.»
+
+«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» ---
+
+«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» ---
+
+«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sammen! --- og De tror,
+det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger
+når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.»
+
+«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje
+skjulte sig» ---
+
+«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men
+
+skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som
+forhold og omstendigheter nødvendiggjør eller tillater. --- En formes
+efter de ytre betingelser --- og
+
+vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi
+alle er.»
+
+«De ligner ingen annen kvinne.»
+
+«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede
+produkter.»
+
+«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler
+og opfatter på nettop den og den manér.»
+
+«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerkelig, skjønt jo, jeg
+sitter og sludrer. Kom, la oss danse.»
+
+«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Constance, da de atter
+tok plass.
+
+«Fordi ingen har bedt mig.»
+
+«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres
+foreldre, spilte De da?»
+
+«Som andre guttebarn, som tar informasjon i pianoklimpring.»
+
+«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss
+den gang i fjor --- husker De.»
+
+«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos
+Lorck.»
+
+«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss,
+--- og det må De også. --- Vil De?»
+
+«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for
+Deres vennlighet.»
+
+«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham.
+
+«Jo, for det blir snart forbi, frue» ---
+
+«Skal De til utlandet?»
+
+«Ja, det er nok meningen» ---
+
+«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til
+Deres spill.»
+
+«Og jeg til å tale med Dem.»
+
+«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» ---
+
+«Nu spøker De» ---
+
+«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.»
+
+«Den narr!» sa Meier.
+
+De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra
+siden med et usikkert blikk.
+
+Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på
+gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den.
+
+«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut.
+
+«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» ---
+
+Han trykket sine leber på den og stakk den inn under
+
+vesten.
+
+Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var
+gått for lenge siden.
+
+Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav anledning til
+almindelig opbrudd.
+
+Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig
+skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett.
+
+«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme
+skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt
+av gråblå tobakksos.
+
+«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere.
+
+«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og
+glattkjemmet pannehår, idet han bukket for Constance.
+
+Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han.
+
+«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til
+pianoet.
+
+«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Constance.
+
+Men fru Marie satt allerede og spilte.
+
+«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig
+bort til Constance med et gravitetisk bukk.
+
+«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen.
+
+«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et
+sofahjørne.
+
+Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt
+fortredelig smil.
+
+«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans,
+dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare
+en, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det.»
+
+«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved.
+
+«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er
+mig, det,» gjentok han.
+
+«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen,
+som bestrider det?»
+
+«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som
+er . . \>»
+
+Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine,
+først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig
+spurte, hvad det var han sa.
+
+Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt.
+
+Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til
+sete.
+
+«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen
+Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?»
+
+«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert.
+
+«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk.
+«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen.
+
+Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en
+besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev
+bare hissigere; hennes føtter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt,
+at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise dem, at de
+hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han kom til å
+trå i Constances kjole og snublet, fektet et øieblikk med armer og
+overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev
+Constance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe henne,
+var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og besvarte
+spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det
+ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie
+hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet.
+
+«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pustet som en hval,
+«vi var ikke ferdige.»
+
+Fru Marie så ut til å betenke sig.
+
+«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens
+leken er god ---»
+
+«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot
+mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens
+hun stod og tok tøiet på ute i entréen.
+
+Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret efter henne med
+stive, fortinnede øine.
+
+På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne,
+hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard
+Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance,
+og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og
+ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig
+talt ør i hodet som Ring.
+
+Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten
+begynt å verke igjen; de gikk meget langsomt, og hun støttet sig til
+Lorcks arm.
+
+Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bovary», som han hadde
+lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur.
+
+«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu
+kunde de finne på noe annet» ---
+
+«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk.
+
+«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle
+disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dummeste kategorisering.»
+
+«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck.
+--- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da
+ingen kvinner, som er usedelige?»
+
+«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.»
+
+«De snakker som De har forstand til» --- sa hun ergerlig. «Vi har før
+talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer
+for Deres begrep.»
+
+«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle
+forestillinger om dyd og slikt ---»
+
+«Men er det da slett intet, som er udydig eller lastefullt?»
+
+«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones elsker eller slår
+min far ihjel, behøver det ingen forbrytelse å være.»
+
+«Ti stille med Deres vemmelige floskler.»
+
+«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» ---
+vedblev Lorck.
+
+«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke
+være, --- det er altfor besværlig.»
+
+«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.»
+
+«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad
+som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt
+mot brolegningen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !»
+
+«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel
+neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev
+bedre.»
+
+«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier,
+«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.»
+
+Lorck Io.
+
+«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.»
+
+«Hører De, hvad han sier, Meier?»
+
+«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men
+sikkert er det, at jeg anser vår nuværende samfundsordning for splitter
+forkjært.»
+
+«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større
+bespotter født av en kvinne, hvis det
+
+da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til
+mor --- sier de.»
+
+«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde
+høre på tonen at hun ikke ventet sig noe av svaret.
+
+«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og
+andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det
+i virkeligheten er.»
+
+«Hvorledes mener De?»
+
+«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske
+interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av
+denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og
+latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks.
+pavevelde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre,
+kvinneemansipasjon, og Gud vet hvad ikke.»
+
+«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.»
+
+«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har
+vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, ---
+ja, som sagt, den har degradert menneskeheten i en grad, så ---»
+
+«Hvor kan De nu si slikt, Meier» ---
+
+«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig
+åpenbarings autoritet. Så har stakkarne skullet late som de har kunnet
+fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget
+sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpelighet. ---
+Ja, som den har demoralisert !»
+
+Han holdt inne og slo ut med hånden.
+
+«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance.
+
+«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med
+kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske
+handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser
+på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !»
+
+«Ja, og hvad så?»
+
+«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den
+samme, enten du gjør det eller ei ---
+
+ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så
+kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.»
+
+«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance.
+
+«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sedeligere, og
+med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de
+kristne.»
+
+«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo.
+
+«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tankefullt.
+
+«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud,
+som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner
+og dårlige maver vond samvittighet» ---
+
+«Nei fy, Lorck!» ropte Constance.
+
+«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og
+livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens
+hesligste unatur» --- vedblev Lorck.
+
+«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme
+og slapp hans arm.
+
+«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret
+Lorck.
+
+«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, ---
+alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt setter jeg dem ikke, aldri i
+evighet.»
+
+«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takknemlig for denne Deres
+mening,» sa Lorck.
+
+«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance
+harm.
+
+«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde lukket fru Blom inn
+og nu stod ved gatedøren og ventet.
+
+«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.»
+
+«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert
+mæle.
+
+«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier
+!»
+
+Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen.
+
+«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller
+har de kanskje vært det før?»
+
+«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.»
+
+De sa god natt og gikk hver til sitt.
+
+Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å
+forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke
+dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da,
+menneske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde
+søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen.
+
+«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.»
+
+«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om
+hjørnet.
+
+«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.»
+
+«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier.
+
+«Å pytt --- en venner sig til all slags.»
+
+«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?»
+
+Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærmelig spørsmål !»
+
+«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden.
+
+«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i
+din munn --- og med den idioten! --- fru Constance, --- nei vet du
+hvad.»
+
+«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier overbærende, «så
+godmodig og spøkefull.»
+
+«En briljant fyr å drikke og seile med --- men forresten umulig --- bare
+så grufullt vidløftig som han er!»
+
+«Er han høiremann?»
+
+«Ja vel, og troende.» Lorck lo.
+
+«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !»
+
+«Ja, det kan du banne på.»
+
+«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.»
+
+«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.»
+
+«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker.
+
+«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed
+av ham, --- det gjør gifte folk alltid.»
+
+«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» ---
+
+«Et fruentimmer som hun» ---
+
+«Hun er deilig!» ropte Meier.
+
+«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.»
+
+«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne
+så fri for koketteri.»
+
+Lorck gav sig til å plystre.
+
+«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var
+blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan
+mannfolk er» ---
+
+«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fanden så fort hun
+ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» ---
+
+«Fanden i vold !» sa Meier.
+
+«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin
+forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall.
+--- Jeg for min del har vært det lenge» ---
+
+Meier svarte ikke.
+
+«Har du sagt henne det?» spurte Lorck.
+
+«Sagt! --- hvad for noe sagt?»
+
+«At du elsker henne.»
+
+«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» ---
+
+«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser
+mener jeg --- men damer?»
+
+«Til ingen» --- sa han arrig.
+
+«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å konkurrere» ---
+
+«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som
+jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjelvende av vrede.
+
+«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du
+--- i dag da vi lekte gjemmespill bak skuret der oppe, stod hun så kloss
+op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg
+kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, skvatt
+hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde gjort
+det av vanvare.»
+
+«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en brutalikus» ---
+
+«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og
+opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske
+morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.»
+
+Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde
+gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft.
+
+«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han
+formådde --- «det er hele saken» ---
+
+«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun
+endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast
+spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! ---
+den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til
+samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den
+grove slags --- naturligvis.»
+
+«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun
+har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare
+du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang
+---, jeg
+
+4 --- Amalie Skram. I.
+
+stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap,
+som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat
+som nu.»
+
+«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en
+melodi.
+
+«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier.
+
+«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til
+livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det
+allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.»
+
+«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?»
+
+«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser ---
+et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når
+det en gang spruter løst! Forresten --- hvad jeg ikke kan fordra er, at
+hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette fjolset,
+denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles gælen ---»
+
+«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stanset utenfor huset, hvor
+han bodde.
+
+Meier lot til å trekke på det.
+
+«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?»
+«Halv tre» --- sa Meier.
+
+«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mumlet Lorck. «God
+natt, du.»
+
+«God natt» --- sa Meier, og de skiltes.
+
+Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nittenårs gutt hadde han
+vært forelsket i henne. Det var begynt den aften han fikk lov av sin far
+til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt
+så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i småturer. Å,
+du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, ligget og diktet
+om natten i sengen, stått op og skrevet vers og spekulert på å skaffe
+sig adgang til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn
+
+kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå
+bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager
+igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i
+munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en
+avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han
+pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på
+henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos
+søstrene.
+
+Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kommet; som en knyttet
+neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; det
+uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted til
+Frognerseteren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold
+vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det
+var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på
+morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt
+sengeliggende i over en måned.
+
+«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han
+halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.»
+
+Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen ---
+---? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo
+snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud
+forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på
+--- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og
+plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine ---
+det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig,
+alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et
+ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så
+
+mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertensgodhet. ---
+
+«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---.
+Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så
+bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så
+ubeskyttet, så utsatt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun
+hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer,
+holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten,
+reist bort til jordens deiligste sted --- ---
+
+«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det
+gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet.
+
+«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mumlet han og tok
+sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- ---
+
+Nr
+
+Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da
+Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i
+sofahjørnet.
+
+«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg
+aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?»
+
+«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.»
+
+Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og
+pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til
+den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor
+avisen lå ved siden av hans tallerken.
+
+«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av
+egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.»
+
+«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom.
+
+«Ikke i teatret, mor.»
+
+«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den
+
+saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se
+slik ut.» ---
+
+«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.»
+
+«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.»
+
+«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende.
+
+«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen.
+
+«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa
+Constance.
+
+«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon
+også.»
+
+Ring hadde vært inne og hentet sin pipe.
+
+«Skal jeg så ta billetter til i aften?»
+
+«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.»
+
+«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært
+på farten.»
+
+«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffekopp til bordet
+ved sofaen, hvor han satte sig.
+
+«Da er vi utbuden, husker du vel.»
+
+«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom.
+
+«Enn lørdag da?»
+
+«På lørdag skal vi ingensteds hen.»
+
+«Så sier vi altså lørdag.»
+
+«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter
+aftenavisen.
+
+«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans
+hånd; «jeg kan godt.»
+
+Ring så efter henne med et takknemlig blikk.
+
+«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og
+skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen
+ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er
+hun så elskelig, at det står efter.»
+
+«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom.
+
+«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Constance kom
+tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.»
+
+«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for
+mig --- det.»
+
+«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt
+kne.
+
+Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen.
+
+Constance så drømmende frem for sig.
+
+Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar
+en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og
+gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over
+henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at
+hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt
+sammen, over i en annen verden ---. Et dunkelt barndomsminne stod for
+henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde
+sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringebærsaft av
+et glass på høi fot og talt med fremmed akcent om en annen dame, som
+blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig:
+«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som
+elsker dig over alt i verden, for det er selve Paradiset.»
+
+«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance.
+
+Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun
+lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en
+gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det ---
+det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og
+så for morens skyld.
+
+«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i
+øret.
+
+«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.»
+
+«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på
+fanget.
+
+Constance slo ham over fingrene.
+
+«Hvad tror du fullmektigen tenker?»
+
+«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus
+mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette
+pris på det.» ---
+
+«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han
+endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå.
+
+«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom.
+
+«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så
+smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.»
+
+«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.»
+Han kysset på fingeren og gikk.
+
+Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag
+på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke
+villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og
+påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at
+ankelen var stiv og ophovnet.
+
+De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde
+drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på
+kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på.
+
+Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket.
+
+«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun.
+
+Det kom intet svar.
+
+«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter
+å ha lyttet til det rolige åndedrag.
+
+Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun
+hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen.
+
+Litt efter ringte det.
+
+«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun.
+
+«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken.
+
+«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var
+morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet.
+
+«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si,
+idet døren til dagligstuen blev åpnet.
+
+Fru Blom gikk den inntredende i møte.
+
+«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter
+først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed.
+
+«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe,
+jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad
+
+dere snakker om,» ropte Constance.
+
+Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med
+plettert fot på det lille, med bronsegul silkeplysj monterte bord ved
+siden av Constances chaiselongue.
+
+«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Constance.
+
+«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---»
+
+«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol,
+gjør vel ingen fortred.»
+
+«Men Rikard kommer også.»
+
+«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår
+sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.»
+
+«Du da!» lo Marie og tok av sig.
+
+«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i
+entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru
+Wleiigel.
+
+«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å
+bli,» ropte Constance imot henne.
+
+Constance Ring or
+
+«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser
+du, vi fikk rett --- det var nu også ufornuftig å danse. Har her vært
+doktor?»
+
+«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her
+ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet
+inn fra landet så sent?»
+
+«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.»
+
+Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt.
+
+«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter.
+
+«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha
+lukket døren forsiktig bak sig.
+
+«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør
+det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet.
+
+«God aften!» Lorck stod bukkende for dem.
+
+«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medikamenter og alt mulig.»
+
+«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance.
+
+«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på
+sig?»
+
+«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Naturligvis, --- det
+måtte den jo.»
+
+«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa
+Lorck og nærmet sig.
+
+Constance var straks villig.
+
+«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er
+hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.»
+
+«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktorkunnskaper ---
+medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker
+alltid av fugl.»
+
+«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De
+få en hombre.»
+
+Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så
+
+falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter,
+som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i
+øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre.
+
+«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance.
+
+«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur.
+
+«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la
+fingeren på munnen.
+
+«Ikke en lyd,» hvisket Lorck.
+
+«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom.
+
+«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Constance triumferende,
+da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man blitt
+utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?»
+
+«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste
+sig.
+
+«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.»
+
+Lorck var allerede borte ved døren.
+
+«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake.
+
+«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på
+klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.»
+
+De andre lo dempet.
+
+«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod
+lyttende midt i dagligstuen.
+
+«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen.
+«Fritt leide for Meier !»
+
+«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende.
+
+«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet
+over Constances fot.
+
+«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la
+slumreteppet til rette over henne.
+
+«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da
+Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen.
+
+Enn
+
+«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil.
+
+«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck.
+
+«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget
+å vise ham vekk!»
+
+«Se så, nu ringer det igjen.»
+
+«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter
+viste det sig at hun hadde rett.
+
+«Hvad er det, Alette spør om, mor?»
+
+«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har
+én med sig --- sier hun, de er i enitréen.»
+
+«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance.
+
+Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet.
+
+«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck.
+
+«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel.
+
+«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom
+inn igjen.
+
+I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn.
+
+«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og
+pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.»
+
+Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn.
+
+«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en
+hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom
+inn til mig, skal dere få noe annet.»
+
+«Men først drikke te,» innvendte Constance.
+
+Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bordet inne hos sig
+selv, gav sig derefter til å ransake buffeten og stillet konjakkarafler
+og selters med glass på en stor bakke.
+
+Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad
+Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne,
+mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev
+at de alle tre tok hver sitt og gikk med.
+
+«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der
+med det.
+
+«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere,
+denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte
+disputten fra måltidet inne hos Constance.
+
+«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie.
+
+«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev
+Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender
+i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse.
+
+«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk.
+
+«Ja hvorfor det?» spurte Marie.
+
+«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnelser, som en ikke
+kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig.
+
+Constance og Meier gav sig til å le.
+
+«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å
+nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen.
+
+«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn
+rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke
+gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.»
+
+«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.»
+
+«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller
+verste.»
+
+«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel.
+
+«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom.
+
+«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til
+den lovlige øvrighet, hr. høiesterettsadvokat?»
+
+«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone.
+
+«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respekten for det?» spurte
+Lorck.
+
+«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,»
+svarte Hansen.
+
+«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier
+inn.
+
+«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institusjoner, for pokker!
+Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?»
+utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.»
+
+«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte
+Constance.
+
+«Ikke hold med dem,» formante fru Blom.
+
+«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,»
+sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake.
+
+«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie.
+
+«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde
+de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin
+overbevisning.»
+
+«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.»
+
+«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. ---
+Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine
+øine mot loftet.
+
+«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier.
+
+«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.»
+
+«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den
+gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer
+eller mindre.»
+
+«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig.
+
+«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i
+stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa
+Hansen hissig.
+
+«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å
+nei. De har snart grassert sig ferdig nu, --- partiet har vist for meget
+av klumpfoten frem, landet er blitt skremt, --- neste gang blir det
+høirevalg over hele linjen. --- Pass nu på.»
+
+Lorck og Meier lo.
+
+«En rask profeti den,» sa Lorck.
+
+«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som
+han sa, han, folkeforføreren, at når bonden våkner --- så våkner han til
+reaksjon.»
+
+«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?»
+
+«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck.
+
+«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde
+efter.
+
+«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier.
+
+«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo
+så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen
+vendte atter blikket mot loftet.
+
+«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sverdrup og Jaabæk --- ja,
+at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne,
+som søkte han efter ord.
+
+«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål
+å legge landet øde» --- supplerte Hansen --- «ja, hvis ikke det er
+kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.»
+
+Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar.
+
+«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske
+motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde
+dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning
+---.»
+
+«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten
+og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---»
+
+«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resultater, de lovlige
+institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen.
+
+«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen,
+«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å
+nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.»
+
+Lorck brast i latter.
+
+Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances
+øine; hun la hurtig fingeren på munnen.
+
+«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og
+Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.»
+
+«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie.
+
+«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen.
+
+«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen
+fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare,
+om troen kan være til skade for noen?»
+
+«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente
+annet av en slik majestetsforbryter !»
+
+«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier.
+
+«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle
+ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det
+overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket.
+--- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde,
+hvis det ingen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke det
+med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De
+kommer op i årene.»
+
+«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom.
+
+«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen
+med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det,
+vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der,
+--- ja så svikter allting under våre føtter.»
+
+«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så
+skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og
+håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.»
+
+«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel.
+
+«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten
+religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det
+ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson
+er en av antikristene, som det står om i Bibelen.»
+
+«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske,
+Vårherre snart vilde ta den fyren.»
+
+«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen.
+
+Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren.
+
+«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han.
+
+«Det mener De ikke,» ropte fru Marie.
+
+«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---»
+
+«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på
+hverandre.
+
+«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil
+for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig
+frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.»
+
+«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen.
+
+«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie.
+
+«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi
+like nær av.»
+
+«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe
+bedre.»
+
+«Og bli nihilist,» tilføiet Marie.
+
+«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk.
+
+«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så
+redselsslagen ut.
+
+«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!»
+
+«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jordens edleste
+blodvidner !» ropte Lorck.
+
+«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften.
+
+«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet
+har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.»
+
+«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring.
+
+«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, ---
+det galimatias med den bibelske oprinnelse?» spurte Hansen med et
+overbærende smil.
+
+«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo
+historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.»
+
+Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stanset ham.
+
+«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var
+ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt
+som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?»
+
+«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt
+Lorck.
+
+«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier.
+
+«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som
+altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes
+ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en
+vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» ---
+
+«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere lenger,» ropte
+plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en
+splidaktighetens ånd, som er fart i dere?»
+
+«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
+
+5 --- Amalie Skram. I.
+
+«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
+
+«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
+
+«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Constance sier,» ropte
+Ring.
+
+«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig
+til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte
+Constance.
+
+«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel.
+
+«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte
+Ring.
+
+«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi
+ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.»
+
+«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han.
+
+«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de
+satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.»
+
+«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne
+kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe
+for Constance å høre på.»
+
+«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å
+gjøre sig til.»
+
+«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenkerisk,» sukket fru Blom.
+
+«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo
+straks at han var en mann med respekt
+
+for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han
+er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og
+Marie --- de
+
+har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel.
+
+«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for
+hun trenger til støtte.»
+
+«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?»
+
+«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun
+
+så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen
+med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans,
+liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.»
+
+«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfirmasjonen,» sukket fru
+Wleiigel.
+
+«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde
+bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og
+en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og
+sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud.
+--- Et barn på seksten år --- det var rent uhyggelig.»
+
+«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en
+heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel.
+
+«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid
+--- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og
+de simpleste bønnemøter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---»
+
+«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin religiøsitet, er hyklere
+og kjeltringer ---»
+
+«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom.
+
+«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel.
+
+«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.»
+
+«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel,
+«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med
+frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.»
+
+«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom
+overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både
+dans og annet, så du ser, Birgitte, at det er nok av steder å holde sig
+til.»
+
+«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleijgel. --- «Så
+snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent rundt, ja
+iallfall for mig.»
+
+«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens
+lydighet, Birgitte.»
+
+«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad
+er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>»
+
+«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig.
+
+Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet.
+Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang
+hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på
+noe nytt, da hun bad ham.
+
+«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store,
+røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer
+mig i øinene.»
+
+«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. ---
+«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?»
+
+«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance.
+
+«Og instruerer om spadille, manille og ponto dernest» --- tilføiet
+Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og
+Constance hadde mellem sig.
+
+«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen.
+
+En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu
+forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den
+ankel, jeg vrikket for mange herrens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå
+med stokk. God natt, god natt!»
+
+«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt
+sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være
+femtemann !»
+
+«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom
+til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de
+tverdriverne.»
+
+Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge
+eksemplet.
+
+«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten
+inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.»
+
+Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på.
+
+«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på
+Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke,
+den Lorck.»
+
+«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom.
+
+«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så
+meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har
+
+så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i
+«Dagbladet».»
+
+«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram
+mine.
+
+«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu
+Ring og Constance, som hadde tatt ham med.»
+
+«Med Ring er han nu i familie --- ser du.»
+
+«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. ---
+Alle damer er rent forhipne efter ham.
+
+--- Det er nu i grunnen en skam.»
+
+«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for
+sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.»
+
+«Ja, det vil han jo i alle, tante.»
+
+«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» ---
+vedblev fru Blom.
+
+«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjenner til det,
+gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja,
+det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.»
+
+Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
+
+«God natt, tante !»
+
+»God natt, god natt.»
+
+«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
+
+si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så
+kan De tro ---»
+
+«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck.
+
+«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da
+citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis
+alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det
+omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie
+kan alle slagordene utenat.»
+
+«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det
+visste jeg ikke.»
+
+«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søndag om vinteren. Men
+hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han
+femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter.
+
+Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen.
+
+«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance
+sakte og så uhyre forfjamset ut.
+
+«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes
+dempet.
+
+«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det
+ikke var Lorck?»
+
+«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til
+min far engang,» forsikret Meier.
+
+Constance truet til ham og skar ansikter.
+
+Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med
+illustrasjoner.
+
+«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et
+innsmigrende smil.
+
+«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men
+jeg tenker, Constance kan være trett.»
+
+«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for
+henne.
+
+«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos
+mor, for å gjøre det godt igjen. --- Forresten, hun liker ham visst ikke
+videre.»
+
+Constance Ring Pi
+
+«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som
+Constance opfanget med en vag fornemmelse av nysgjerrig forundring.
+
+«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.»
+
+«Den, som var så lykkelig» ---
+
+«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,»
+sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten.
+
+Fru Blom måtte le imot sin vilje.
+
+«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemerket Constance, «ellers
+gir han sig gjerne til å bli sittende.»
+
+--- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til
+side.
+
+«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og
+skottet til Constance.
+
+«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig.
+
+«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for
+innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig,
+og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.»
+
+Constance lo.
+
+«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som
+du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.»
+
+«Uff nei, men mor da!»
+
+«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de
+går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.»
+
+«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har,
+de likesom synes det hører til ---»
+
+Fru Blom ristet på hodet.
+
+«Du skulde ikke være for trygg, Constance.»
+
+«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er
+akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
+
+innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og
+så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
+
+Fru Blom så bekymret ut.
+
+«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone,
+vet jeg.»
+
+«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo
+være noe ganske anderledes alvorlig, mor.»
+
+«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig,
+Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.»
+
+«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid
+med.»
+
+«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dirring i hennes
+stemme. «Han sitter jo alltid med sin tobakk og sin toddy, og lar dem
+sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.»
+
+«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance
+og gjespet.
+
+«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck
+og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar
+sig ikke godt ut.»
+
+«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.»
+
+«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks foreldre ligger visst
+også på landet,» ivret fru Blom.
+
+«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck
+har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å
+passe sig selv.»
+
+«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent.
+
+«Lar ham?»
+
+«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig,
+Constance.»
+
+«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk
+noen glass,« sa Constance i en tone,
+
+Constance Ring 718)
+
+som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sikreste måten å få
+sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften,
+jeg husker det nok.»
+
+«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett
+ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode
+prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til
+ham under fire øine I all kjærlighet ---»
+
+En sterk snorking lød plutselig inn til dem.
+
+Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i
+søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---»
+
+«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig.
+
+«La bare mannen ha fred ---»
+
+«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---»
+
+«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa
+Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot,
+moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun
+kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i
+verden.
+
+Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og sukket dypt og
+langtrukkent ---
+
+Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så
+livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den
+lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et
+laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til
+de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert
+enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor
+skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite;
+de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket
+hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde
+stirret ut i rummet så stivt og utslukt. Omkring kisten stod det noen
+hun ikke kjente og hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
+ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun stod mellem de
+andre og så på, men samtidig lå og var død, men kunde bli levende igjen,
+hvis hun for alvor vilde, men det vilde hun ikke --- det var så godt å
+være død.
+
+«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod
+plutselig bøiet over henne.
+
+Constance slo armene om hennes hals og trykket ansiktet inn til henne.
+
+«Nei, mor, jeg bare tenkte ---»
+
+«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?»
+
+«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle
+dig den ---»
+
+# Kapittel VI
+
+Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og
+hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at
+nu skulde hun atter bli alene med Ring.
+
+Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra,
+men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og
+uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket
+som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den utvortes karakter
+deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med
+fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde
+sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde
+hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å
+ønske henne bort.
+
+Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom
+hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet
+moren i siste øieblikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
+hun måtte og skulde avsted.
+
+Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i
+soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt.
+
+Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- ---
+
+Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og
+glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold,
+og hvor intet i verden hadde vært kjedelig eller vanskelig.
+
+Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant
+med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også
+giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske
+menneske som hun slett ikke harmonerte med.
+
+Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en
+sakte, ensformig klagelyd.
+
+Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gammel, gammel,
+gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde,
+...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det
+skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . .
+uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet
+sig!
+
+Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryggen mot veggen og
+armene overkors på prystet. Fullmånen stod på himmelen, og værelset var
+så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes.
+
+Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til,
+forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne
+skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var
+glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på
+pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og
+et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som
+aldri spurte om, hvordan
+
+det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp,
+men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse.
+
+Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu
+vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han
+bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med
+et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen,
+der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme.
+
+Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut
+som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort.
+
+Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu
+åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte
+på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Constance
+frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann.
+
+«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt
+overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.»
+
+Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen.
+
+«Hvorfor svarer du ikke?»
+
+«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?»
+
+«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.»
+
+«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.»
+
+«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på
+din gamle manér.»
+
+Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine.
+
+«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han opirret --- «men sett
+bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et
+ansikt du satte op.»
+
+«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner,
+jeg.»
+
+EE Constance Ring Då
+
+«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er
+sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.»
+
+«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.»
+
+«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.»
+
+«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt.
+
+«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om
+du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille
+foran henne med en truende mine.
+
+Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og
+bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun
+halvt om.
+
+«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge
+henne til å se på sig.
+
+«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent.
+Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øinene og forsøkte å reise sig.
+
+«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hennes håndledd og
+klemte dem så det verket.
+
+«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å
+gjøre den ringeste motstand.
+
+Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave
+på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene.
+
+«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun
+kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet
+han på et ord; men hun åpnet ikke munnen.
+
+«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se
+dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.»
+
+Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle
+menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper!
+
+Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem.
+
+Ring så at hun gråt.
+
+Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med
+denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En
+engel kunde jo tape
+
+tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne
+tillags, men det er som å skvette vann på en gås.»
+
+Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til
+det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet.
+
+Ring satte sig like overfor henne.
+
+«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone ---
+«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde
+visst slippe for å sitte og gråte.» \|
+
+«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende.
+
+«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du
+angrer det og la så alt være glemt.»
+
+«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk.
+
+Han bøide sig helt over henne,
+
+«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.»
+
+Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig.
+
+«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over
+gulvet, ut av stuen.
+
+Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv
+som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem.
+
+«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å
+vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren
+hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på
+Tivoli.
+
+# Kapittel VII
+
+En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fødselsdagsgilde hos
+tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til
+byen før den dagen var over.
+
+Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde,
+solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og
+er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver
+som naturen er iklædd.
+
+Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere
+partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av
+herrene var tydd inn i røkeværelset med sine sigarer og kaffepunsjer.
+Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre
+var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte
+enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot
+fjorden til høire for villaen.
+
+Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enkemann 1 fronten.
+
+Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig
+ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken.
+Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist
+forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med
+seiren.
+
+Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å
+rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig
+kom hun et øieblikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu bøide
+han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så
+forskrekket bebreidende på ham.
+
+«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
+
+gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte
+synes synd i ham.
+
+«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri
+gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i
+øinene.
+
+«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt
+opover og stillet sig på plass igjen.
+
+Resten av aftenen var Constance munter som sedvanlig, uten skygge av
+forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden
+for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted
+efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart.
+
+Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjærlighet. Hans følelse
+syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde visst at
+det ene menneske kunde nære for det annet.
+
+Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket
+lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la
+henne merke sin lidenskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann
+vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin kjærlighets
+bittersøte hemmelighet. --- ---
+
+Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumringen. Hun hadde begynt
+på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde
+derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag.
+
+Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand,
+ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; ---
+hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei,
+ikke det engang.
+
+Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fotsålene; så
+stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryggen; men på gaten var det
+ikke det minste å se på.
+
+Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller annen ---?
+
+Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere.
+
+Straks efter ringte det.
+
+Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare
+postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var
+hjemme. --- Det var Lorcks stemme.
+
+Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok
+op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands
+novelletter, som nettop var utkommet.
+
+Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé.
+
+Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så
+kom de til å tale om kjærlighet.
+
+«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,»
+sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig
+kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.»
+
+«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skuldrene, «det man pleier
+å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep ---»
+
+«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er
+hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---»
+
+«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven
+mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende
+blikk.
+
+«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot
+nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om
+ikke alt det har vært dikt og tøv --- ---
+
+«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte
+om det, De selv ikke tror på?»
+
+«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten ---
+klandre, --- det var nu slett ikke meningen ---»
+
+«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet
+
+i gamle dager ---»
+
+6 --- Amalie Skram. I.
+
+«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?»
+
+«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---»
+
+«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig.
+
+«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet.
+
+«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de tider er lengst forbi
+--- tror De ikke også?»
+
+«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å
+treffe på slikt et vidunder ---»
+
+«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk.
+
+«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en
+ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa
+Lorck med en mine som om han nøie gransket saken.
+
+«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance.
+
+«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlighet er ikke
+lenger noen kjærlighet ---»
+
+Constance lot arbeidet synke.
+
+«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlighet !» --- Det kom
+med et dunk på hvert eneste ord.
+
+«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at
+man gifter sig.»
+
+«Ja, og hvad så?»
+
+«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget
+beklaget faktum.
+
+«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på
+hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf
+om Lorcks leber.
+
+Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord.
+
+«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige
+mennesker, eller iallfall folk uten utviklingsevne.»
+
+«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig
+tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen.
+
+«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ektefolk, for det er
+jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op ---
+viskes ut av tid og bruk som alt annet her i verden. Og så dessuten,
+hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den
+samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårsalderen f. eks?
+Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er jeg sikker
+på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.»
+
+«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Constance med et
+sukk og gav sig atter til å sy.
+
+«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot»
+--- fullførte Lorck.
+
+«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Constance og så et
+øieblikk op.
+
+«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig
+institusjon,» svarte Lorck med et smil.
+
+«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temmelig til års,»
+fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.»
+
+«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin
+skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere
+er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne
+---»
+
+«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange mennesker i verden? ---»
+sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke
+skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.»
+
+«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle
+foreldre blir ikke så gode som de skulde være.»
+
+«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket
+resignert.
+
+«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo
+å være fordomsfri.»
+
+«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy.
+
+«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig,
+men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.»
+
+«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var
+sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance
+likegyldig.
+
+«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte
+med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan
+ting, jeg som nu
+
+i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe
+mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.»
+
+Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene
+arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans
+sedvanlige overlegne rolige.
+
+Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygghet; hun torde ikke se
+op.
+
+Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i allverdens rike skal
+jeg begynne på, --- uff, en sådan scene.
+
+«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som
+ingenting.
+
+«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det
+er blitt til en lidenskap som fortærer mig!»
+
+Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører.
+
+Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med
+heftighet og bøide sig dypere over arbeidet. Hvad i allverdens rike
+skulde hun svare.
+
+«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så
+godt som jeg,» vedblev han.
+
+Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover.
+
+«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun.
+
+«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.»
+
+Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun
+ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun
+vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre.
+
+«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger
+imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme
+det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.»
+
+Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente
+hans varme ånde stryke over sin panne.
+
+«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet.
+
+«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en
+bebreidende tone.
+
+«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne.
+
+«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket
+Constance og så hjelpeløst på ham.
+
+«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet
+han trådte et skritt nærmere.
+
+Det gav et sett i Constance.
+
+«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig.
+
+Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt.
+
+«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske anderledes enn jeg
+selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke
+ta imot det?»
+
+«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake.
+
+«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett
+bort til henne.
+
+«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det annet i min tanke!»
+ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i
+gråt.
+
+«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil
+vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig.
+
+«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et
+uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine.
+«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.»
+
+Hun gikk bort til vinduet.
+
+Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til
+å vende sig om.
+
+«Kokette!» snerret han.
+
+«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen
+kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem
+oss, derav kommer det.»
+
+Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med
+blussende kinner og fiendtlig holdning.
+
+En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i
+Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å
+være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake
+med verdighet.
+
+«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkommen rolig. ---
+«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt
+skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber
+Dem, la være å bære nag til mig ---»
+
+«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme.
+
+«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?»
+
+«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over
+saken ---» svarte hun.
+
+«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig.
+
+«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig.
+
+«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke
+finne på at jeg nu skal være bannlyst fra
+
+Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften,
+frue.»
+
+«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun.
+
+«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte
+skritt.
+
+Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av
+sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen
+og et halloi ropt inn i øret.
+
+«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse.
+
+Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet begravet i en
+fløielspute.
+
+Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk kokette som la sine
+garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne!
+--- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for
+henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin
+mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var
+allikevel den eneste hvis kjærlighet kunde hedre henne.
+
+Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og verdiløst, og alt det
+grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige
+Lorck, --- hun hatet ham --- --- ---
+
+Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig
+straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de
+hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen
+svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre
+ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op
+hvem som skulde inviteres.
+
+Lorck var iblandt dem.
+
+Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck.
+
+«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret.
+
+«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt.
+
+«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og
+falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være
+med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og
+talte på fingrene.
+
+«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du
+kan la være, når du hører jeg ber dig ---»
+
+«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har
+lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---»
+
+«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er
+en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme,
+men du må ikke be ham.»
+
+«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min
+santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---»
+
+«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene.
+
+Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jammerfull, og minen så
+bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på.
+
+«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck heller, stakkar,»
+vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til
+familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være
+litt fornem imot ham.»
+
+«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?»
+
+«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at
+jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha
+ham med. --- Du er så full av innfall at \>»
+
+Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham
+til å glemme hvad det var han vilde sagt.
+
+«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i
+øinene, «en skulde tro du så spøkelser.»
+
+«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja,
+la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen.
+
+--- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent
+ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde
+menneskene ut.
+
+Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt
+alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern
+mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe
+skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt,
+langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun
+døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå
+omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.»
+
+Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta.
+
+Hun undskyldte sig med at hun var syk.
+
+Hvad feilet henne da?
+
+Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun.
+
+Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren?
+
+Det kunde ikke hjelpe.
+
+Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at
+hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som
+hadde skremt henne.
+
+Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større
+liv enn noensinne.
+
+Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart
+vilde få nok av å agere eremitt.
+
+I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på
+avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme.
+
+Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance
+Ring
+
+den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nydelig; aldri hadde
+han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og,
+skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før.
+
+Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om
+likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste
+øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli
+herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han
+trykket på hennes hånd. I det neste nu var han borte.
+
+Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om
+hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren.
+
+# Kapittel VIII
+
+Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Hansens diskuterte
+religiøse emner. Enkelte ytringer undslapp henne dog, hvorav Marie
+merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde
+gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem,
+men Constance bøide alltid av.
+
+«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann,
+da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne
+vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.»
+
+«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har alltid forekommet mig å
+være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg
+ingen fidus til.»
+
+«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grunnen en dott, du. ---
+Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog
+stygt å la ham merke det.»
+
+«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig
+ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er
+altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut
+som hun akkurat tåler ham.»
+
+«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har
+drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og
+sterkt! hans toddiglass er alltid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»
+
+«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller drukket --- --- men
+altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.»
+
+«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor reddsomt for
+Constance.» Fru Marie hadde under denne samtale gått og ordnet efter
+selskapet; nu slukket hun lampene.
+
+«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og
+medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det
+skal være.»
+
+R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet.
+
+«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans
+skrivebord var avlåst.
+
+Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke
+villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring
+følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å
+gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn,
+Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den
+siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til
+sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det
+eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han
+fortsatte resten av veien i taushet.
+
+Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen,
+men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt
+ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt
+utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme
+åndedrett begynt å tale om noe annet. ---
+
+Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun!
+Hvor ofte hadde hun ikke om morgenen sagt ham at hun om aftenen hadde
+skammet sig over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
+trygle av sin kone om ikke å drikke sig full --- og som lovet og
+forsikret med hånd og munn og så gikk like bort og gjorde det. ---
+
+Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig
+på skikkelig vis.
+
+Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte
+den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la
+den fra sig på bordet, idet han mumlet noe om at fanden stod i det.
+
+Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på
+sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk
+og hadde beholdt den ene hanske på.
+
+«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem
+og tilbake.
+
+Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken.
+
+«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han.
+
+Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham
+med et hurtig blikk og forsvant gjennem døren.
+
+Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en
+bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han
+virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med
+stor opmerksomhet.
+
+Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene,
+knyttet hånden, lo litt, gjorde grimaser, som vilde han til å gråte, og
+stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i
+tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter
+sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmessige vendinger ut i
+kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren
+som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset.
+
+«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide
+
+sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under
+haken.
+
+«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret
+reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken
+forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare
+linnet med naken hals og armer.
+
+Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det frodige bryst, hvis
+hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske
+lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes
+bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra
+ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse.
+
+«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet
+sig op, --- «å skrike slik da! Er det kanskje noen som gjør Dem noe?
+Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten
+og trakk teppet op over henne.
+
+«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la
+være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen.
+
+«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe
+ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en
+lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham
+klappe sig.
+
+Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åpnet og straks efter
+lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte til.
+Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den
+lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for enden
+av hvilken soveværelset lå. På tå listet han opover og lyste med lampen
+foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun hadde
+satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
+
+spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte
+flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et
+stykke av en sigar, gikk han inn og la sig.
+
+Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så
+årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme.
+Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun
+lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer,
+mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige
+høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På
+julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring
+stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på
+munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om
+det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige
+fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da
+hadde han visst vært ør i hodet, for det var han undertiden. Og han som
+hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var også
+vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som
+forstod det.
+
+# Kapittel IX
+
+Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i
+midten av desember med frost og klingende føre. Constance hadde vært ute
+for å gjøre innkjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; han
+var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem dem hadde
+han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress inviterte
+ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var
+preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfallende forskjellig
+fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa undertiden til
+sig selv at hun egentlig savnet ham, men når hun så husket hans ord hin
+aften, blusset forbitrelsen op i henne.
+
+Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og
+tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen.
+
+Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen
+var i ustand. Hun hadde ingen entrénøkkel på sig, derfor vendte hun om
+og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt
+osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten
+bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i
+spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen,
+og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe
+klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som
+om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte
+hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra
+hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med
+langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning
+om hans munnviker, et slags fjollet smil. Med ansiktet halvt bortvendt
+stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för
+rådville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet.
+
+Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun
+sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun
+vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men
+det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke
+vilde lykkes henne.
+
+Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen.
+
+«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans
+almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men
+lyden vakte henne; hun
+
+gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig.
+
+Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi
+Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt
+stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten,
+flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en
+skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten.
+
+«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, ---
+det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.»
+
+Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig.
+
+«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg
+mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert
+tredje eller fjerde ord.
+
+«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, ---
+ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en,
+ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke
+selv.»
+
+Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei.
+
+«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut
+sagt, jeg vemmes ved det.»
+
+Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut
+til å beflitte sig på å tenke efter.
+
+«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja,
+ugjort,» fortsatte han i den samme underdanige tone. «Hvis jeg torde, så
+vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og
+rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhengende hånd.
+
+«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen
+og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å
+flyve avsted gjennem luften og ikke stanse før hun nådde huset der
+hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be
+
+om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun
+holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt.
+Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide
+henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke
+henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun
+ofte vært forpint og ulykkelig, men hvad var det mot disse sviende
+piskeslag, hvorunder hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden.
+Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse,
+fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde.
+
+Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham
+kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til
+hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den
+manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen
+og så svinsk.
+
+Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uutholdelige smerte.
+Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og
+anklaget sig selv for utakknemlighet og hovmot. Nu var straffen kommet
+over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet.
+Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter
+dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange.
+
+«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det
+plutselig like ved hennes øre.
+
+Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt
+ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu
+enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren
+dinglet bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor
+Hansens bodde.
+
+Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten
+sympati det enn ellers var mellem dem,
+
+7 --- Amalie Skram. I.
+
+på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på.
+
+Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn.
+
+Marie satt i det ene hjørne av den rummelige dagligstue i en
+fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en
+skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster
+fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en
+praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm.
+
+Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk
+henne vennlig smilende i møte.
+
+«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du
+blir naturligvis ---, så sender vi bud efter Ring.» Og hun gav sig ivrig
+i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen.
+
+Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i entréen og blev
+ved å snakke, mens døren stod på klem.
+
+Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en
+lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens
+forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres
+øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt
+ut i en lidenskapelig hulken.
+
+«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett bevegelig som hun var,
+kom hun selv til å gråte.
+
+Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig
+tettere til henne.
+
+«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykkelig ---!» kom det
+omsider med brutt stemme.
+
+«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.»
+
+«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så
+fortalte hun hvorledes sakene stod.
+
+Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et
+bekymret alvor.
+
+«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig
+
+EEE SD ENE
+
+gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun
+ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjenestepike. --- Det har ikke
+stort på sig, du.»
+
+Det var Constance som om grunnen sviktet under henne.
+
+«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» ---
+stammet hun.
+
+«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde
+trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du
+ikke selv har skyld?»
+
+«Hvad mener du med det?» spurte Constance.
+
+«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og
+jeg.»
+
+Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet
+mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på
+henne.
+
+«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun.
+
+«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så
+ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og
+de kan så lett få tilbakefall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt,
+setter livet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall en
+som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.»
+
+Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne.
+
+«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene.
+
+«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite
+hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper
+er rent, du.»
+
+Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet
+ektemennene bedrev, og konene så gjennem fingrene med; hun nevnte flere
+eksempler fra deres
+
+felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn.
+
+Constance blev sjelesyk av å høre på det.
+
+«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis
+alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne
+løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke
+offentlig flerkoneri?»
+
+«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være herlig.»
+
+«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn
+til.»
+
+Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk.
+
+«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på
+konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig
+makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker
+han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.»
+
+Constance lo bittert.
+
+«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket
+mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke
+godt på sin mann.»
+
+«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Constance hånlig.
+
+«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får
+velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å
+bringe hjertene nærmere sammen, når vi bare bruker det på den rette
+måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige.
+
+Det blev en pause.
+
+Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig.
+
+Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge
+hadde hatt på hjerte.
+
+«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Constance? Det var å
+ha en mann som var svak for drikk.»
+
+«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, ---
+
+men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun
+var forberedt på alt.
+
+«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, ---
+at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker
+for å døve sig.»
+
+«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med
+mig.»
+
+«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det
+
+får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» ---
+
+Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig.
+
+«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine
+forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo
+borgerlig ruinert.»
+
+«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig.
+
+Marie gikk ut i entréen efter det.
+
+«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu
+skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med
+det samme, Constance.»
+
+«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet
+bedre på ham, og lover å forbedre mig for eftertiden. --- Er det ikke
+det, jeg skal?»
+
+«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt
+dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?»
+spurte hun, da Constance var ferdig.
+
+«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.»
+
+«God natt, Constance.»
+
+Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen
+forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet
+for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne
+--- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde
+hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
+
+Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå
+hånden av henne og bad henne bare forholde sig rolig og gjøre sine ting
+som om intet var forefalt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det
+ikke blev noe videre av det. ---
+
+Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og
+forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss.
+Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med
+Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet
+han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved
+dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med
+et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var
+hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io
+turtelduer --- ---
+
+--- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod
+han ute i entréen og lyttet.
+
+Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op
+i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå
+i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun
+skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev.
+
+Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op.
+
+Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun
+inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen.
+
+Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sittende i en
+foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene.
+Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale
+henne.
+
+Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?»
+
+Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep
+atter hladet.
+
+«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han.
+
+«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på
+dem.»
+
+«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta
+hvad bot du pålegger mig --- hvor»
+
+«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse,
+--- «når du står i forhold til min tjenestepike ---»
+
+«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.»
+
+«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at
+jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men
+så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru
+--- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.»
+--- Hun reiste sig og vilde forlate stuen.
+
+Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i
+dette øieblikk. --- Hun var en helt annen. En redsel for å miste henne
+för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i
+veien for henne.
+
+«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en
+pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et
+menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig,
+Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger
+i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden
+uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred
+sig som i krampe.
+
+«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.»
+
+«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har
+aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så undertiden har du vært så jeg
+nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et
+villrede, har jeg. Å, Constance, hadde du elsket mig, kunde du fått en
+annen
+
+mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det
+er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på
+kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
+
+«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.
+
+«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Constance.» Han så nu
+på henne med et blikk som en straffet hund. --- «Jeg reiser mig ikke,
+jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.»
+
+Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med
+
+ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg
+skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er
+altfor sant, --- å,
+
+men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for
+det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje
+føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært
+nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å
+tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten
+dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge
+hender hennes kjole, som han kysset.
+
+Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og
+begynte å gråte.
+
+«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han
+med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance,
+som ligger her og tigger, mens du står der og er så hevet over mig og
+har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre,
+Constance.»
+
+«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er
+skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.»
+
+«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde
+og ta mig på prøve.»
+
+Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like overfor ham.
+
+«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun,
+mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en
+liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig
+sannferdig.»
+
+«Ja, det kan du stole på, Constance.»
+
+«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.»
+
+«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet
+enn hvad du så, det er galt nok det.»
+
+Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om
+sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for
+Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og
+usikre måte å svare på.
+
+«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet.
+
+«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg
+taler sant ---»
+
+«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?»
+
+«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det,
+--- hvad kan det nytte, når du ikke
+
+vil tro mig.»
+
+«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende.
+
+«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å,
+Constance, spar mig, --- jeg er så skamfull, la det nu være nok.»
+
+Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters
+sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at
+ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde
+naturligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under
+hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så
+dypt fallen mann var han ikke.
+
+«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte
+hun halvt bedende.
+
+«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Constance, du kan tro jeg
+har fått lærepenge, om ikke av annen grunn så for å skåne mig selv for
+så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.»
+
+Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han
+måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere.
+
+«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned
+over hennes kinner.
+
+«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne
+henne.
+
+«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid
+til å komme mig.» ---
+
+«Men din hånd! Din hånd, Constance!»
+
+Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en
+menneskeeter.
+
+«Og så sier jeg Alette op til påske.»
+
+«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?»
+
+«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo
+gitt mig ditt æresord.»
+
+MX. 
+
+Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl
+Johans gate. De kom fra sine kontorer og skulde hjem til middag. Da de
+hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire.
+
+«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers
+å gå gjennem Slottsparken.
+
+«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må
+jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.»
+
+nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER
+
+«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plutselig til å bite på
+sin høire pekefingernegl.
+
+«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere forleden?»
+
+«Nu? Så kom med det, mann.»
+
+«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var
+kommet utenfor gatedøren.»
+
+«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring febrilsk.
+
+«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og
+påstod at jeg altså måtte være komplett blind.»
+
+«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i
+ansiktet.
+
+«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke
+på noen måte måtte ha henne gående i huset.»
+
+«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.»
+
+«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---»
+
+«Hadde hun mistanke?»
+
+«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet
+hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig
+umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---»
+
+Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken
+fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde
+være like så langt fra å ane sannheten som Marie.
+
+«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i
+det,» sa han med eftertrykk på hvert ord.
+
+Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie ---
+pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. ---
+Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---»
+
+«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skuldertrekk, «er det
+liten nytte i å holde moralske foredrag
+
+bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en
+kone som Constance ---»
+
+«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det
+samme altså.»
+
+«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu
+også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---»
+
+«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når
+såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde.
+
+Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om
+eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut,
+men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring,
+men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å
+være en fengslende bok.
+
+Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre;
+gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at
+hennes kinner var blitt så smale og hvite.
+
+Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok
+forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden.
+
+Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring
+blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke
+var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være
+henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad
+brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt
+sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel
+på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til
+Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å
+skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg
+for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham
+ut; det visste den
+
+allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham.
+--- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans
+hjelp og bistand.
+
+Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med
+henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til
+å gripe leiligheten.
+
+«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk
+gjennem dagligstuen.
+
+«Nei,» sa hun uten å se op.
+
+«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så
+fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne.
+
+Constance ristet på hodet.
+
+«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får
+jeg min santen skynde mig.»
+
+Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til
+Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget
+ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak.
+
+Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på
+sin mann. Det som var hendt, hadde visstnok gjort inntrykk på ham; det
+var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han
+drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da
+han av sig selv forlangte te.
+
+Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av
+ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet
+--- ---
+
+Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av,
+for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja,
+for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette
+at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for alvor søkte å
+vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. Når
+han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin
+stemning. Det beste i livet
+
+var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk
+dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken.
+
+Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter
+trådte Marie inn.
+
+Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og
+tok derfor tøiet av.
+
+«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi
+Alette beskjed.
+
+De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem.
+
+Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som
+Constance hadde stillet der for øiemedet. Marie mønstret piken fra topp
+til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en
+skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med
+øinene like til døren, som hun formelig krøp igjennem.
+
+Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin
+aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne.
+
+Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning
+og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig
+berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i
+denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med,
+for hennes skyld i det minste.
+
+«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om
+med teskjeen i koppen.
+
+«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Constance likegyldig.
+
+«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det
+går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt
+for dig også.»
+
+«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance
+så forundret på Marie.
+
+«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?»
+
+Constance Ring jul
+
+«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk.
+
+«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist
+fruktsommelig.»
+
+Constance slo hendene sammen.
+
+«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?»
+
+«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?»
+
+«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme
+---. Det minste barn må jo kunne opdage det ---»
+
+«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig historie,» sa
+Constance med et uttrykk av avsky i sine miner.
+
+«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender
+jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en
+kjæreste?»
+
+«Det vet jeg ikke,» sa Constance.
+
+«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men
+så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som
+kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !»
+
+«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit
+å si det til henne.»
+
+«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du
+kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.»
+
+Constance så motfallen frem for sig.
+
+«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike
+som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie
+opmuntrende.
+
+«Ja, takk, det var jo godt, men ---»
+
+«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av
+anstendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og
+herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---»
+
+«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis»
+
+Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og tilbake med en halvt
+spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved det som forestod,
+for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun
+iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? Så pinlig
+som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, når han nu hørte
+hvordan hun var. Men på den annen side hadde han godt av det også.
+
+Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket.
+
+Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at
+Marie hadde rett. Det var besynderlig at hun ikke hadde sett det før.
+
+Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe
+ondt over henne de siste par dager.
+
+Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk
+med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder,
+så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig
+bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs
+bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for
+sig.
+
+«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa
+Constance stakkåndet.
+
+«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet
+sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg
+gikk med det samme.»
+
+Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det.
+
+«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt
+Dem,» vedblev Constance.
+
+Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå
+Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt
+det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var
+ikke langt fra selv å briste i gråt.
+
+«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene
+
+presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender
+hadde hun grepet fatt i en flik av Constances kjole; en strøm av tårer
+styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg
+og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et
+elektrisk apparat.
+
+«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig avbrutt av den
+voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig ---
+ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld,
+frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. ---
+Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud
+jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske
+og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---.
+Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe
+mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot.
+
+Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt
+blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten
+op for Constance. Hun krummet sig sammen og bøide sig helt nedover den
+sammenrullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var et
+øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin støvlehæl,
+men i neste nu gikk det gjennem henne hvor elendig og fornedret dette
+medmenneske var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin
+stormflodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig medlidenhet.
+
+«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er ingen hjelp i å ligge
+her.»
+
+Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet
+og tumlet mot døren.
+
+«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan
+forfatning?» spurte Constance.
+
+«Ja,» hvisket Alette.
+
+«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
+
+8 --- Amalie Skram. I.
+
+«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
+
+«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?»
+
+Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen.
+
+«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun.
+
+«Godt,» sa Constance, «gå nu.»
+
+Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.
+
+# Kapittel XI
+
+Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøgeaktige, svikefulle
+mannfolk, hvis undskyldninger og forsikringer hun hadde nedlatt sig til
+å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til.
+
+Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sikkert på ny be om
+tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var
+henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet
+hun hendene.
+
+Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å
+vite; hun kunde ha trykket Alettes hånd av takknemlighet.
+
+Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få
+skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i
+hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så
+var det jo best hun skyndte sig til ham.
+
+I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i
+trappen, men slapp uhindret frem. Hurtig gikk hun ned over gaten.
+Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved
+målet og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På entrédøren i
+annen etasje var det en skinnende messingplate, og på denne leste hun:
+F. B. Huhn, sogneprest, konConstance Ring pr
+
+tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall
+ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det
+op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert
+åndedrag hun tok.
+
+Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde
+hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre
+tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i
+hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde
+huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammerslag i venstre side
+vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme ---
+eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk
+trykket hun på ringeapparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen.
+En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem og tilbake
+fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; hun tok et
+samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over trappene, men
+så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående.
+
+Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte
+hun om pastoren var hjemme.
+
+«Nei ---» blev det svart i en uviss tone.
+
+Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot.
+
+«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun.
+
+Piken betraktet henne med et undersøkende blikk.
+
+«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt,
+hvorpå hun kom tilbake:
+
+«Tør jeg kanskje be om Deres kort.»
+
+Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte
+under pikens kommando.
+
+«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru
+Ring.»
+
+En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo,
+det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de
+samme skritt som
+
+nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom tilbake og sa:
+«Værsgo.» ---
+
+Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av
+bøker i store reoler, med småmønstret gulvteppe og en mengde falmede
+kanvasbroderier rundt omkring på stoler, puter, skamler og pipebrett.
+Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser,
+papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ovnen brente det
+med en sterk, durende lyd.
+
+Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde
+hennes ører fra en umåtelig avstand.
+
+«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte
+en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig.
+
+Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om
+undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» ---
+hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt.
+
+«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjeneste, men det
+er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å
+begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---»
+
+Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la
+merke til at hun så så besynderlig ut.
+
+«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han deltagende, «er det noe
+jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?»
+
+Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk
+lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast:
+
+«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.»
+
+Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt.
+
+«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget
+godt,» sa han nesten bedende.
+
+«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i
+ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvorledes jeg skal bære mig
+ad ---»
+
+«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt
+som sjelesørger og medmenneske, selvfølgelig også i medfør av min
+stilling som kirkelig embedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres
+forehavende.»
+
+«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig
+makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig.
+
+«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens
+og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot
+---»
+
+«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun heftigere, «\<--- hvem
+og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt mellem
+hendene og mistet den derved på gulvet.
+
+«Husk at det står skrevet ---» begynte han.
+
+«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk
+pannen i folder lik en som vil til å storgråte.
+
+«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren.
+
+«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og
+grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1.
+
+«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De
+kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal
+menneskene ikke adskille.»
+
+«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammenføier alle ektefolk,»
+ropte Constance.
+
+«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier.
+Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener foran Guds alter uttaler
+innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord
+som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
+
+institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er
+Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.»
+
+«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.»
+
+«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun.
+
+«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menighet eksisterer i
+verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie
+Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres
+hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå
+opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19.
+kap. 5. til 10. vers.
+
+Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte
+stille mens han leste. Det brente i hennes tinninger og suste for hennes
+ører. Dette utenomgående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste
+sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å spørre derom
+hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen handling, det
+var å gjøre sig meddelaktig 1 svineriet hun var flyktet fra.
+
+«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la
+boken bort; hennes øine gnistret, og stemmen brast av sinnsbevegelse.
+
+«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk
+håndbevegelse.
+
+«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun.
+
+Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet.
+
+«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det
+virkelig være mulig ---»
+
+Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i
+Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd.
+Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt.
+
+«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det letter det
+sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i Herrens
+menighet. --- Akk ja, menneskenes synder er blitt såre store iblandt
+oss.»
+
+«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar
+mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig.
+
+«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann,
+frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige
+hoderysten.
+
+«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være
+feil. Kvinner er tilbøielige til skinnsyke, og skinnsyke er det samme
+som å være slagen med
+
+blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og
+forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er
+
+hans ---» avbrøt hun ham.
+
+Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs
+forskrekkelse.
+
+«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet
+hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,»
+vendte han sig til Constance, «at det ingen feiltagelse er mulig?»
+
+«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret.
+
+«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene
+som om han toet sine hender.
+
+«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa
+Constance og så frem for sig med et tomt blikk.
+
+«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig
+depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.»
+
+«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer
+ukristelig enn å vite og si det.»
+
+«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Bevar ditt hjerte frem
+for alt det, der bevares --- står det skrevet.»
+
+Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han
+skulde tale.
+
+«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp;
+hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli
+til Deres sjels evige beste.»
+
+Hun flyttet sig urolig på stolen.
+
+«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---»
+vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre
+sjeler ---»
+
+Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt.
+
+«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.»
+
+«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev
+plutselig utfordrende.
+
+«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres
+ekteskap ---»
+
+«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !»
+
+«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde
+rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt,
+tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» ---
+
+«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme.
+
+«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,»
+sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde
+funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til
+ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter
+fortjeneste ---»
+
+«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en
+heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud
+og mennesker, og for det annet er det jo ham selv som har skapt oss som
+vi er.»
+
+«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syndige tale.» Det
+lød strengt.
+
+«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig.
+
+«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem
+vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe.
+--- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig
+mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skriftens
+ord, så har jeg ikke mer å si.»
+
+«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu
+var en mann, hvis hustru stod i begrep med å føde et barn, som f. eks.
+hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen
+kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig
+blikk.
+
+«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område,
+røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at
+hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.»
+
+«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette
+med denne store forskjell,» sa Constance trossig.
+
+Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå.
+
+«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe.
+
+«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for
+Dem, og sende mig den, så skal jeg påtegne at det lovbefalte
+meglingsforsøk har vært fruktesløst, og så --- --- ja, jeg skal med
+fornøielse ekspedere den videre for Dem.»
+
+Hun takket og sa farvel.
+
+«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at
+hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine.
+
+«God natt, frue!»
+
+Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.
+
+# Kapittel XII
+
+Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig
+om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da
+hun nådde Incognitogaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små
+tårnbygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde.
+
+Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som
+lukket op.
+
+Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dagligstue med de store,
+gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved
+pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med
+hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som
+forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner.
+
+Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet
+foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en
+mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til
+spisestuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover
+gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møttes med det dempede,
+røde lampeskinn.
+
+Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist
+sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske
+hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun
+en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran
+besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde forverret sig så at hun
+denne vinter hadde begynt å bruke stokk.
+
+«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg
+nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun.
+
+«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.»
+
+Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som
+foruroliget henne.
+
+«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun.
+
+«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å
+fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si:
+
+«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.»
+
+Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det
+var kommet en stram trekning i munnvikene.
+
+«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på
+henne.
+
+«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en lidenskapelig hulken.
+
+«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på
+hodet. «En skal gjøre det som er rett.»
+
+«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke
+om dem.»
+
+«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det
+vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til
+hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må
+tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---»
+
+Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene.
+
+«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt efter, «ja, for slik
+gikk det mig også.»
+
+«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne.
+
+Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kysset henne på håret.
+
+«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er
+undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med
+mennene; gifter de sig, mens de er unge,
+
+så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres
+vaner blitt dem for sterke.
+
+«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette
+før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?»
+
+«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting
+bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at
+kvinnene skal være gift; ulykkelige blir de, det vil si til en tid; men
+et ugift fruentimmer, --- ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. ---
+Av to onder får en velge det minste ---»
+
+«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst
+beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig.
+
+«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tanten og vugget sakte
+frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du blitt
+peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være den
+viktigste hindring for å nå lykken i livet.»
+
+«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til
+noe,» sa Constance.
+
+Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring.
+
+«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. ---
+Og Ring, hvad sier Ring?»
+
+Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var
+uvitende om hvad hun hadde besluttet.
+
+«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer
+dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel.
+
+«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom
+utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan
+ikke tåle det!»
+
+«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er
+en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---»
+
+«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det
+nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør
+det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i
+farten til et løp.
+
+«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første
+smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---»
+
+«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og
+forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken
+---». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv.
+
+«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig.
+Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre
+oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all
+skandalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og enhver. Reise
+hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig om å
+vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg,
+Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.»
+
+Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og
+våndet sig høit.
+
+Tanten humpet bort til henne og tysset på henne.
+
+«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal
+følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke
+få røre ved dig. --- Du skal
+
+få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene,
+før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det
+skal være, som om Ring ikke
+
+eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Constance ---»
+
+Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig
+fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen
+i forbitrelse. Med en energisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover
+og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
+
+tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du
+vil.»
+
+Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det
+ikke å overtale.
+
+«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Constance min,» sa hun
+med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. ---
+Når du er så desperat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, i
+Guds navn.»
+
+Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på
+stolryggen.
+
+Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til
+Ring:
+
+«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet
+og vil absolutt ha skilsmisse.»
+
+Så sendte hun piken avsted med brevet.
+
+Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og
+kjærtegn til å sette sig i sofaen.
+
+«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og
+legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.»
+
+Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet
+var innsvunnet, og omkring munnen lå det et trekk av usigelig gremmelse.
+
+«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel,
+«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig
+på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?»
+
+Hun nikket.
+
+«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame,
+mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt.
+
+# Kapittel XIII
+
+Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nesegrus på sengen og
+grått til hun ikke orket mer.
+
+Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem ---
+hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen.
+--- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var
+selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når
+han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde
+ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang
+eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som
+hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var
+ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra
+forstanden, den pene, troverdige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke
+sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det
+kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og
+holdent tørket ut.
+
+Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på
+og begynte å stelle til aftens.
+
+Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem
+henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun
+mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet.
+
+--- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor
+fruen var gått hen.
+
+Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun
+ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake.
+
+Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stillet sig op i døren
+til pikeværelset.
+
+Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun
+grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet,
+lebene bleke og sammenknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
+hikke.
+
+Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende
+selvbebreidelse kom op i ham.
+
+«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en
+spøkende tone.
+
+Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun
+stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde
+høres, og allikevel kom det tydelig, da hun sa:
+
+«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---»
+
+«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det
+er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.»
+
+«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig.
+
+«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende
+øine.
+
+«Ja.»
+
+«Hvad tid?»
+
+«Nu for en stund siden.»
+
+Ring blev blek om nesen.
+
+«Har det vært noen?»
+
+«Ja, fru Hansen var her.»
+
+«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?»
+
+«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.»
+
+«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?»
+
+Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde
+vært redd.
+
+«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>»
+
+«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene
+opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at
+han vaklet.
+
+«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst.
+
+«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de
+sammenbitte tenner. «Se mig til den hevngjerrige tasken --- men du skal
+få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve
+ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med ansiktet mot
+bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik fart
+at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev
+sittende på huk.
+
+Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig
+om munnen med forklæsnippen.
+
+«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har
+gjort det ene, kan De også gjøre det andre.»
+
+Hans raseri var plutselig som blåst bort.
+
+«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret
+stemme og gikk fra henne.
+
+Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften
+fra ham.
+
+Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne,
+og overkroppen lutet så sterkt forover at hodet hang helt nede mellem
+benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra
+isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp.
+
+Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buffeten og skjenket
+sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det styrket ham
+og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel.
+Constance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt vilde bli
+blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med folkesnakk og
+scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å snakke henne
+til fornuft denne gang.
+
+Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille
+ved tanken at han rev sig 1 håret.
+
+Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
+
+9 --- Amalie Skram. I.
+
+slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja,
+--- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld ---
+Constance, --- å, den elskede, deilige Constance!»
+
+Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet
+--- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne
+tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde
+nok formilde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og
+noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk
+op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet.
+
+o
+
+Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun
+
+kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? ---
+Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde
+nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun
+skulde --- --- --- han skalv fra
+
+o
+
+isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han foldet
+hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele.
+
+Han lå ennu på kne, da det ringte.
+
+Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel.
+
+Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for
+ham.
+
+«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen.
+
+Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbehag ved å være
+kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun
+ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor
+forferdelig alvorlig hun fant saken.
+
+«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og
+miner, «det er en tung tilskikkelse.»
+
+«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» sukket fru Wleigel.
+
+Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbevegelse. Hun svøpte
+snippen av lommetørklæet om pekefingeren og tørket langsomt først det
+ene øie og så det andre.
+
+«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste
+riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han
+holdt hånden for øinene og søkte å samle sig.
+
+«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle
+dame klynkende.
+
+«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister
+min forstand.»
+
+Han vendte sig mot veggen og gråt.
+
+«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således
+--- De må ikke gråte, Ring.»
+
+«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal
+vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han
+snøftende.
+
+«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for
+sent,» sukket fru Wleugel.
+
+«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pusset nesen, «men så
+får en også lide for det.»
+
+«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.»
+
+Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til
+å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han.
+
+«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan
+nesten si utilregnelig.»
+
+«Og hun sier hun vil skilles?»
+
+«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.»
+
+«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis
+jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han.
+
+«Jeg skal spørre henne.»
+
+«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa
+
+Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal
+være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?»
+
+«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen.
+
+Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt
+over terskelen.
+
+Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å
+drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet.
+
+Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op.
+Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig
+kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned
+til nakken.
+
+Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke
+--- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev
+trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen
+hvisket: «Constance ---»
+
+Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt
+slet hun øinene op der lå en stor lysebrun klump som rørte sig, med en
+blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like
+ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd ---
+
+Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine
+hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv.
+
+Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen,
+styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut
+av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og
+tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten
+og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til.
+Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun endelig fikk tendt lys.
+
+De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen
+
+var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes
+ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen.
+
+«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten.
+
+Ring avsted.
+
+I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte
+fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med
+vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn
+under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet.
+
+Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk
+henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til
+live igjen.
+
+Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd
+kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende
+håndbevegelse.
+
+«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten.
+
+Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde
+undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han
+kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for
+natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig
+igjen neste morgen.
+
+Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Constance, som lå
+stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved
+lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over
+pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så
+sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten
+forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde
+hjem.
+
+Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede
+på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på
+hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til
+stanset han,
+
+foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med
+armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal,
+--- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.»
+
+# Kapittel XIV
+
+Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå
+hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte
+hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen
+erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det
+var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke
+vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og
+forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt
+med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av
+doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra forskjellige sider
+blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi tanken
+på skilsmisse.
+
+Når hun talte om det som forestod, blev det vist tilbake med den
+innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og
+vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri
+foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det.
+
+Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt
+underrettet om det som var foregått.
+
+På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne
+levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes
+for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post
+sendte op til Molde.
+
+Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på
+henne. Fru Blom bad henne så inderlig om at hun for Guds skyld måtte
+forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem
+at det
+
+vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende
+gremmelse.
+
+Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun
+da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk
+Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og
+følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i
+skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en
+ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld.
+
+Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på
+den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var
+nu en gang således innrettet at den så skjevt til de kvinner som gikk
+utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han minnet henne
+om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde ridd på
+hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til
+slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde vært hans
+hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han vilde henne
+det beste, det kjærligste til alle, alle tider.
+
+Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes
+ut av hennes tårer.
+
+Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger
+gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne
+så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så
+stillferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke la
+være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote han
+fortalte fra et middagsselskap om en dame, han hadde hatt til bords, og
+som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist spurte
+han hviskende sin sidemann, om hans borddame
+
+ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv.
+
+En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes
+ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke
+bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si
+at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger
+han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin
+prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten
+til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og
+ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han
+hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett;
+ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake,
+vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun
+en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde
+måle.
+
+Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å
+høre de mange smålige fornuftsinnvendinger, som den formørkede
+menneskeforstand nødvendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord,
+men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant
+som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og
+trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne
+troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han
+hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønnhørt. Da
+Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue,
+De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den
+Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.»
+
+En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært
+hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium.
+
+«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun.
+
+«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel.
+
+«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte
+Marie, «de blev sunget på konserten forleden. Den ene især er deilig ---
+uhyre melankolsk.»
+
+«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?»
+
+«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang
+hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem
+også. --- Nu arbeider han nok på noe større.»
+
+Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres
+samtaler, hans spill og all den småmoro de hadde hatt sammen. Det gikk
+op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap.
+Uttrykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig
+for henne, og så så hun hans bleke, bevegede ansikt den gang han sa
+farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se
+henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at
+hun kanskje aldri mer kom sammen med ham.
+
+Hun vaktes ved lyden av et navn.
+
+«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun
+satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa
+Marie.
+
+«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg
+slett ikke nevnt det.»
+
+«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance.
+
+«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal
+skilles ---. Jeg bare byr dig ---».
+
+«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke.
+
+«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor
+lang tid bestormet dig med sin kjærlighet. --- Du har endelig latt dig
+beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med
+Lorck. Derover er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleugel
+og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i
+forlegenhet med å finne på.»
+
+«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede.
+
+«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til
+skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner
+---»
+
+«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel.
+
+«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk
+dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.»
+
+«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance.
+
+«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da
+vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut.
+
+«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.»
+
+«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til
+henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en
+kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke
+spøk, kan du tro.»
+
+«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Constance ---» sa Marie
+inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig
+vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så
+baktalt, så mistenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker
+på.»
+
+«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine
+støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten
+rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det
+eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.»
+
+«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en,
+og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie.
+
+EN EE EE
+
+Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i
+hånden og stirret ut gjennem ruten.
+
+Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer.
+
+Kort efter reiste hun sig og sa farvel.
+
+«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun
+ute i entréen.
+
+«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel
+motvillig. «Tenke sig en sådan historie.»
+
+«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i
+et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig
+uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.»
+
+Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet.
+Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne,
+gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort,
+lot ansiktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket.
+
+«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?»
+
+Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde bevege lebene.
+
+«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere
+---» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake
+og hulket videre.
+
+Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spisestuen for å fore
+kanarifuglen.
+
+Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring
+om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det
+i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det.
+
+Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i
+hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å
+by henne sine løfter og
+
+troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun
+vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut.
+
+Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som
+var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige
+mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede
+over hans adferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som han,
+når de alle holdt med ham --- ---
+
+Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis
+man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet?
+--- ---
+
+# Kapittel XV
+
+Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum.
+Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til
+hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags
+tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å
+hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på
+at hun vilde ende med å la sig Si.
+
+En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev
+det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av
+en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store,
+hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen
+sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av
+og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» ---
+
+Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde
+legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør
+anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider
+kunde hun ikke holde det ut lenger.
+
+«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet.
+«Er det nu noe galt igjen?»
+
+«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke
+vil angripe dig,» stammet fru Wleigel.
+
+«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn.
+
+«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en
+forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det
+rolig, Constance ---»
+
+«Er det noe på Molde?» spurte Constance med åndeløs hast.
+
+«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du
+
+«Barnet,» gjentok hun.
+
+«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.»
+
+Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var
+stormet op i hodet på henne.
+
+«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen.
+
+«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\>
+
+Constance rørte sig ikke.
+
+«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,»
+vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.»
+
+Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig.
+
+«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine
+fingerspisser slo støvet av de stoppede stolrygger, «hun er nu reist til
+Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De har
+nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror jeg
+nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- det
+var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og det
+var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» tilføiet
+hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, «nu synes
+jeg likesom at all ting er blitt anderledes, ja, nesten som om alt dette
+fæle bare har vært en
+
+»
+
+drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en
+del småting som lå på sin plass i forveien.
+
+«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri
+være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og
+bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste,
+ja som Alette og sjømannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi
+en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var
+med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en
+antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn
+separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte
+forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd,
+hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---.
+Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt
+at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så
+feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg
+gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke
+kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde
+jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde
+tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig
+ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var
+den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk
+tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja,
+stakkar, ---
+
+han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud
+på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da
+var lille Conny også
+
+død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja,
+Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er
+unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer
+Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så
+forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
+
+o
+
+strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste
+til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille
+gråt var blitt til en hulken.
+
+Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. ---
+Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om
+han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort
+til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så
+forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse.
+
+Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde
+tenke sig muligheten av å vende tilbake til Ring.
+
+Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tanken, men spørsmålet
+kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av sorg over at
+hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de kunde
+få henne til.
+
+Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens
+inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men
+ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort.
+
+Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig
+fri --- sa farvel og gikk.
+
+Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget
+så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig
+over og sa ja.
+
+På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par
+ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake.
+
+Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grenseløs. ---
+
+Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig innflytelse på Constance.
+Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning sikkert snart
+vilde innfinne sig.
+
+Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
+
+kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de
+urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene.
+
+Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at
+Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde
+kalt sykdommen for snikende nervefeber.
+
+«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---.
+«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må
+ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta
+hensyn til ham.»
+
+Dette brev leste Constance om aftenen kort før sengetid. Den natt falt
+hun først i søvn kl. fem om morgenen.
+
+Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til
+sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor
+skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så
+måtte det vel være noen fornuft i det --- ---.
+
+Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med
+ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden
+---. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det
+var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og
+så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun
+var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var
+det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare
+å innrette sig efter omstendighetene. ---
+
+Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespondanse lovet Ring å opgi
+tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den
+uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru,
+men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske.
+
+Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at
+det naturligvis falt av sig selv. Og
+
+det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykksalighet. Det viste at
+han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den
+fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen
+over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengivenhet og kalte
+henne sin frelsende engel.
+
+Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse
+ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en
+besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten
+overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svømmet over
+av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok
+henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og
+opbygget over sig selv.
+
+# Kapittel XVI
+
+I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så
+ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for
+å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har
+forspilt. På alle optenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til
+å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk skammelen
+inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de tider hun
+pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne og takket
+henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god natt.
+
+Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når
+det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen
+med Ring.
+
+Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand,
+trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt
+skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort
+i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 ---
+Amalie Skram. I.
+
+ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snakket om å gjøre
+en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- Heldigvis var
+hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den andel han hadde
+hatt i det.
+
+Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av
+forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd
+overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig
+selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med
+spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra
+gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på
+det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v.
+
+Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort.
+
+Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig
+på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast
+at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers
+forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og
+fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form.
+Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet.
+Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke
+på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at
+han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo
+sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann
+utholde. Således gikk det et par måneder. Constances indignasjon fortok
+sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans
+tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine,
+hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme
+overheng.
+
+I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs.
+Constance kjente ofte at han luktet
+
+av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så
+beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt
+værelse.
+
+En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på
+kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var
+påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger
+at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham.
+
+«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer
+hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn
+dagen derpå.»
+
+«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot
+henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å,
+Constance, du har synd for det ---»
+
+Hun knep lebene sammen, målte ham med et foraktende øiekast og gikk fra
+ham. ---
+
+--- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie
+hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor
+deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde
+hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde
+ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men
+også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og
+undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres forening til. Det
+adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne
+sorger over andres elendighet.
+
+En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkkveien for å finne en
+familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn
+for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
+hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige
+trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med
+letthet fant stedet. Det var en av
+
+disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles
+kjøkken for flere familier.
+
+Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og
+vasket ullne plagg i en avskåren smørfjerding med noe tykt, mørkegrått
+såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i
+det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og
+om hodet hadde hun et blårutet lommetørkle som var knyttet sammen i
+nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer.
+De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende
+familie.
+
+Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et
+kjellervindu tett nede ved jorden til venstre.
+
+De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen
+de steg ned den smussige stentrapp.
+
+Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det
+intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av
+Constance.
+
+Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en
+sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i
+det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte
+helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et
+forhenværende rullegardin. Midt på gulvet, som var dekket av søppel,
+stod en kasse av uhøvlede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten
+av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor urensligheten lå i
+tykke lag, og øine som var halvt sammengrodde av væsker, og lekte med en
+istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet
+jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man spor av at det
+hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt en liten, gråblek
+pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet sammen til en
+pisk i nakken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
+smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av en
+eneste hekte. På fanget hadde hun et spebarn, innsvøpt i en rest av et
+sjokoladefarvet damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det
+klynket og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tungsindig
+ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og
+frem og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt
+av en forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de
+kalkete vegger.
+
+«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig
+til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?»
+
+«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken.
+
+«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen.
+
+«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet.
+
+«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør
+henne ikke, den stakkar.»
+
+«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen
+i hånden. «Er hun ikke til stede?»
+
+«Nei,» blev det svart.
+
+«Er hun på arbeid?»
+
+«Hun er ute og ber,» hvisket barnet.
+
+«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten
+som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede
+med munnen proppet full av kullsorte fingrer.
+
+«Ja,» var svaret.
+
+«Har du ikke en til?»
+
+«Nei,» hvisket hun.
+
+«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret.
+
+«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet.
+
+«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie.
+
+«Ute og ber.»
+
+«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie.
+
+«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte
+øine.
+
+Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av
+stank.
+
+«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det
+barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.»
+
+«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren.
+
+«Nei,» hvisket barnet.
+
+«Kan kan ingenting få?»
+
+«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet.
+
+«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Constance og skrev med en
+blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries
+seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår
+naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie.
+
+«Ja-a ---» svarte barnet.
+
+«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som
+stod og vasket, da de var kommet op på gaten.
+
+«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt
+hun sig bedre enn som så.
+
+«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie.
+
+«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket
+fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive
+dem på dør.
+
+«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie.
+
+«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en
+tykk mannfolkskjorte.
+
+«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie nedlatende.
+
+«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert.
+
+«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun
+vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget.
+
+«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste
+natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det
+har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.»
+
+«Drikker mannen?» spurte Marie.
+
+«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbeholden.
+
+«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.»
+
+«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom
+og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.»
+
+«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de
+av?»
+
+Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om
+hennes lange, grove munn.
+
+«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!»
+
+«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Constance.
+
+«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.»
+
+«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie.
+
+«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han
+en sjilling --- så drikker han a op korsom er.»
+
+«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev
+bra?» spurte Constance i en medlidende tone.
+
+Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av
+hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte
+ansiktet helt mot de
+
+to damer og sa med en stemme som plutselig lød gneldrende livlig:
+
+«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant
+enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen,
+fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og
+sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og
+et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren
+gåenes dags ventenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem
+hjelper og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte
+stanse for å trekke været.
+
+Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende,
+«henne burde det gjøres noe for.»
+
+«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går
+ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu
+og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,»
+føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo
+fakka og satt fast for kjueri.»
+
+«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og
+hør på det fæle fruentimmeret.»
+
+Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig
+bort fra det skrekkelige sted.
+
+«Det må da være noe dårlig kram denne familie Bendiksen,» sa Marie, «dem
+kan man ikke kalle verdige trengende.»
+
+«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor
+sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten
+jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett
+eksempel av tusen.»
+
+«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre
+med henne?» spurte Marie.
+
+«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad
+jeg bare kan skrape sammen, naturligvis.»
+
+«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.»
+
+«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes
+det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.»
+
+«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet
+enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med
+overbevisning.
+
+«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at
+alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det
+nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.»
+
+«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da
+ha til Vårherre.» ---
+
+«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp
+du snakker om! --- --- Det er en forbrytelse! --- Opdra dem til å leve
+av almisser, det demoraliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor
+som kveget og vente på mer.»
+
+«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie.
+
+«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt,
+oprørende forkjært.»
+
+Marie vendte plutselig hodet og så på henne.
+
+«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt
+---. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå
+omkring.»
+
+Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet
+ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa
+hastig farvel til Marie og gikk op.
+
+--- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt
+alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som
+vilde tale med fruen.
+
+«Har hun vært her før?» spurte Constance.
+
+«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.»
+
+«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.»
+
+Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort,
+sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentimmer med det kantete,
+sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene
+hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært
+svøpt i om formiddagen, på føttene et par mannfolkstøvler med store,
+gapende flenger. Det sorte kjoleskjørt var fillet nedentil og stumpet
+sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt
+hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave.
+
+«De e mei som det hadde vært to damer hos i formidda,» sa hun med slesk,
+vestlandsk stemme.
+
+Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på
+skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og
+omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så
+ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse.
+
+Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det påkom henne ulyst til å
+innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun skulde
+tiltale henne.
+
+«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks
+betenkning.
+
+«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene
+hånden over den annen i rastløs skiften.
+
+Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut.
+
+«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av
+fattigpleien?»
+
+«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig
+til det.»
+
+«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire uforsørgede barn, foruten
+de eg går me,» sa hun ydmyk.
+
+«Er han vanfør, Deres mann?»
+
+«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de
+ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.»
+Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget
+fruen med dette.
+
+«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance.
+
+«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det
+kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er
+begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for
+oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var
+uavlatelig i bevegelse.
+
+«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere
+ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en
+misbilligende tone.
+
+«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven
+mine. «Det er jo Guds bestemmelse.\>
+
+Svaret irriterte Constance.
+
+«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?»
+spurte hun.
+
+«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti.
+
+«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?»
+spurte så Constance.
+
+«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad
+Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» Det lød som leste
+hun op av en bok.
+
+Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn.
+
+«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i
+forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.»
+
+«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier,
+
+vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk.
+
+Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var
+enda et spørsmål hun vilde gjøre.
+
+«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det
+Deres barn, det?»
+
+«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.»
+
+«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og
+bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn
+egentlig talte til konen.
+
+Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller
+mennesker, når eg for så ukristelig frem.»
+
+Constance leverte henne en bylt med klædningsstykker. Hun tok den,
+takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne.
+
+Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens
+ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances
+fingrer med lurende Øøine.
+
+«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel
+ut imot henne.
+
+En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et
+glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over
+ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd
+og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene
+ned over hennes kinner.
+
+«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun
+med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe,
+Di har gjort mot en sulten stakkar.»
+
+Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en
+kuldegysning gjennem henne, og munnmusklene vibrerte. Hvor meget sult og
+pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte
+således hen ved synet av en lumpen femkrone.
+
+o
+
+«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun
+med et avferdigende nikk.
+
+«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk.
+
+Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp,
+vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne
+småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige
+ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse.
+
+Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne
+efter berøringen med disse utskudd, og hun måtte flere ganger snuse til
+sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. ---
+
+Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke
+gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham,
+skjønt han mishandlet henne og stod i utuktig forhold til et annet
+fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden
+makt til å drepe enhver gnist av menneskelig følelse!
+
+Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige
+vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til
+et liv fullt av jammer og pine --- ---!
+
+Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk
+finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde.
+
+Så det da ikke ut som om religionen gjorde menneskene lik de umælende,
+som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---?
+
+Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det
+var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere
+og dypere ned i pølen. --- ---
+
+Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, ---
+
+det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke
+var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så
+praktisk og hadde sine rubrikker ferdig for de verdige og ikke verdige.
+--- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den
+stå for å utdele dem til de riktige trengende.
+
+Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk
+inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok
+en bok og satte sig
+
+til å lese.
+
+# Kapittel XVII
+
+En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleiigel oppe hos
+Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et
+så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe
+efter lampene.
+
+Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men
+Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru
+Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet.
+
+Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått
+et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om
+hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun
+aldri nedlegge.»
+
+«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk.
+
+«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, ---
+ja, det vilde hun, Constance.»
+
+«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.»
+
+«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt
+for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun
+så med vekt.
+
+«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre
+
+det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stemmen var underlig
+skjærende.
+
+«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren
+gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper.
+
+«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var
+alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være
+uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir
+drikkfeldig.» De siste ord nesten hvisket hun.
+
+«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor
+futurum, tante, så er du sannheten nærmere.»
+
+«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i
+godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok
+hun og rystet på hodet.
+
+«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone,
+«han har så menn aldri visst å passe sig.»
+
+«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Constance.»
+
+«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på
+denne måten,» fortsatte hun mer inntrengende. «Du må flytte inn til ham
+igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil
+si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og tilgi
+ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, Constance.»
+
+«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance.
+
+Det kom skarpt som hugget av en kniv.
+
+«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt forfjamset, «men at
+mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han
+kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og
+det er jo svært tidlig på kvelden.
+
+Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop uttrykkelig bedt henne
+tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, vilde han være der for
+å høre hvordan det var gått.
+
+«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort.
+
+«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke
+la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo
+ikke,» sa tanten overtalende.
+
+«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig.
+
+«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med
+en krenket mine.
+
+«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig
+annet,» ropte Constance.
+
+«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være
+ens, Constance --- en skal gjøre det rette.»
+
+Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i
+hendene og rokket sakte frem og tilbake.
+
+Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder.
+
+«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan
+tro jeg vil dig vel.»
+
+«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt
+og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte.
+
+«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det
+beste, Constance ---»
+
+«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,»
+sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op.
+
+«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.»
+
+«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere ødelegger mig, dere
+riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste
+dike av løgn og usselhet. Det
+
+går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er
+ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste
+dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle
+sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekkelig
+sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er det nu
+engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og tilbake
+i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med
+hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene formelig
+sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene
+fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med
+hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere
+tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om religionens
+makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!»
+gjentok hun med latter. «Jeg vemmes ved dette sumpete vesen, vemmes ved
+det og forakter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst mig
+selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til tross for,
+--- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, hvad det vil
+si, tante, det vil si å gå i hundene!»
+
+Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt
+for henne; hun syntes, hun ikke forstod et mukk av det. Men hennes
+voldsomme oprør forferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med
+opspilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte
+hun i sin befippelse å gråte.
+
+Constance blev med ett rolig.
+
+«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på
+dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen
+enkelts --- det kommer av
+
+hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å
+gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 --- Amalie
+Skram. I.
+
+nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke
+dig --- så, så, hold nu op.»
+
+Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt
+lommetørklæ.
+
+«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig.
+--- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten
+vilde op igjen.
+
+«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste
+mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og
+klappet henne på kinnet.
+
+«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn
+som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset.
+
+Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk.
+
+«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt
+bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.»
+
+Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og
+tidde derfor stille.
+
+Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i
+retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde
+kalt henne sin skjebnes gode engel.
+
+«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende,
+«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.»
+
+Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på
+tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så
+betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang
+det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis
+oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å
+volde henne en aldeles unyttig forskrekkelse.
+
+«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort.
+
+«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor
+godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du
+skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det
+rette.»
+
+Constance drog et sukk, men svarte ikke.
+
+Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og overveide. Hun hadde jo
+alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke
+hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot
+lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet
+for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et
+skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære
+avsted!
+
+Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsikringer om at han
+elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun
+foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det.
+
+Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet
+til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro,
+hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for
+hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde
+likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne
+som av makelighetshensyn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, ja!
+således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt
+hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør
+det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---»
+
+Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han
+trådte inn.
+
+Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne.
+
+«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet
+--- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.»
+
+Hun svarte ikke.
+
+«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så
+interessert.
+
+«Strømper.»
+
+«Til fattigbarna?»
+
+«Ja.»
+
+Det blev en pause.
+
+«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha
+rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker.
+
+«Nei,» sa hun kort.
+
+«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?»
+
+«Nei,» var svaret.
+
+«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han
+visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte
+anerkjennende til sin gode hukommelse, «så det hadde du glemt, --- vår
+forlovelsesdag, Constance,» føiet han saktere til.
+
+«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun
+tørt.
+
+Ring sukket dypt.
+
+«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen
+
+del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den
+lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllupsdag da.»
+
+«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje.
+
+«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et
+mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,»
+han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og
+fryktsomt.
+
+Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet.
+
+«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å
+gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.»
+Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt,
+nesten stønnende.
+
+Constance målte ham med et opmerksomt øiekast.
+
+«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun.
+
+Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så
+stillferdig på sin forrige plass.
+
+«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt
+tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme
+dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig
+fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden.
+
+«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så
+beredvillig gikk inn på å få mig tilbake på det vilkår jeg satte?»
+
+«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---»
+
+Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes.
+
+«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke.
+
+«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig
+muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?»
+
+«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt
+forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne
+og sukket.
+
+«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig
+mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt
+forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun
+holdt plutselig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,»
+tilføiet hun halvt bortvendt.
+
+«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han.
+
+«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun
+med opblussende vrede.
+
+«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !»
+utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det
+engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal
+regnes mig til en forbrytelse --- så ---» han holdt inne.
+
+«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig,
+--- derfor begynte du så godt som
+
+straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begynnelsen av --- det
+er ikke gnist av karakter i dig.»
+
+«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som
+jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre
+dig --- ---. Å, Constance, --- du må la dette ha en ende, --- du må bli
+min igjen, du må, du må!»
+
+Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
+
+«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?»
+
+Han adlød straks og satte sig tibake på stolen.
+
+«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten
+hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg
+gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste
+strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.»
+
+Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig.
+
+Han for op med et sprang.
+
+«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte
+hendene ut imot henne, «å, Constance ---,» det kom en smeltet lyd i hans
+stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok
+sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---»
+
+Noe som lignet latter avbrøt ham.
+
+«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt
+nærmere, «tigg liket av en person du har myrdet om tilgivelse, og se om
+det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i
+selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led,
+da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hendene og
+strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers
+konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner
+en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør.
+
+«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således,
+--- et forhold som det du tenkte dig,
+
+er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu
+bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et
+skritt imot henne.
+
+«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike betegnelser hører ikke
+hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk
+plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,»
+sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig
+noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som
+helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.»
+
+Ring for uvilkårlig sammen.
+
+«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det
+samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går
+over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele
+natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.»
+
+«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om
+hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å
+drikke.»
+
+«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent.
+
+Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette.
+
+«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe
+i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne,
+piken?» spurte Constance.
+
+«Og det var også sant,» sa han ydmykt.
+
+«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å
+risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun.
+
+«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. ---
+Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake,
+--- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve
+eller stimulere mig. ---»
+
+«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på
+sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned
+på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt
+samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften.
+--- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig,
+forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var
+fortvilet eller bedrøvet.
+
+Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved
+målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet
+av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt
+værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften,
+allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre
+måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år.
+Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu
+skulde de begynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og
+priset!
+
+Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring
+uavlatelig.
+
+Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham.
+
+Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha
+--- det skulde gjøre godt!
+
+Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør,
+men så husket han sitt løfte og vendte brått om.
+
+Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu
+bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer
+løftet; ved sådanne leiligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han
+nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om.
+
+Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det
+nettop nu, det kom vel av den sterke spenning han hadde vært i fra
+tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og matt, det vilde likefrem
+være medisin for ham.
+
+Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance
+hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at
+han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften.
+
+Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å
+tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en
+høitidelig anledning.
+
+Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da
+han hørte Constance komme inn i dagligstuen.
+
+I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glasset forsiktig på
+buffeten.
+
+«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød
+i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de
+borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som
+han lette.
+
+Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av
+glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se
+efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og
+luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i
+tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt.
+
+Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dagligstuen og satte sig
+til å strikke.
+
+Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne,
+fant hun sig i det med iskold ro.
+
+# Kapittel XVIII
+
+Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kommet i den gamle
+gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot
+skjebnen og til sist har vunnet bukt med den.
+
+Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og
+isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det
+vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule
+imøtekommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjærlighet og
+overbærenhet var ganske og aldeles spilt.
+
+Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han
+vært misfornøid og følt sig forurettet; nu vilde han med takk og
+håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var.
+
+Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og
+opfarende. Dette stedige fruentimmer, som aldri blev ferdig med å hevne
+sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten.
+
+Der kom heslige scener imellem dem, scener da Constance slengte ham sin
+forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han skulde
+vise henne høflighet, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte
+med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som dengang
+hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var som han
+vilde være, eller annet lignende.
+
+I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om,
+var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde
+tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det
+som var skjedd.
+
+--- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en utjevnende
+innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt
+vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås.
+Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer
+så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance
+på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med
+livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var
+anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det
+Constance Ring til
+
+sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de
+fruktet jo ikke annet enn å gjøre tilværelsen hesligere enn det strengt
+tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og
+føielig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en mann som var
+i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som gikk og var
+ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i
+fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket sig
+selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på sin
+kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav som
+hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for
+ham å forstå sig på slikt.
+
+Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite optrin, en kort
+ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med
+slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance
+ergret og skammet sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å
+kjekle, ja f. eks. med postbudet.
+
+Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig
+fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig
+tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De
+var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker.
+Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og
+selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante
+eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere
+tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere.
+Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han
+en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han
+fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun
+tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op
+fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring
+
+kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det
+en lettelse for flere av hans medmennesker.
+
+Constance på sin side syslet med alt det som er opfunnet for å få de
+velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet
+point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i
+basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i
+selskaper. Og så hadde hun sine herrevennskaper å pleie, som forresten
+aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk
+naturligvis bestandig så, at de forelsket sig i henne, og til sist
+gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser
+for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke
+lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse
+dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun
+glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var
+henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som
+alltid lå på lur efter henne.
+
+Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspredelser. Det Ringske
+hus var mer gjestfritt og selskapelig enn noensinne før. Og Constance så
+strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel
+del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett dame.
+
+Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge
+siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu
+som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man
+nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger.
+
+Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger
+hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand,
+når hun satt i munConstance Ring DES
+
+ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt
+spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom
+eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom
+hjem til dem, hadde han sett på henne med noe opblussende vredt i
+blikket uten å svare, og da hun gjentok spørsmålet, sa han med lav
+stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,»
+hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over
+hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et
+øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo
+det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og voldsomme
+latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles
+lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i
+begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og
+endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var
+det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han
+helst hun betrodde i andre hender.
+
+# Kapittel XIX
+
+Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun
+undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet
+falle.
+
+Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig
+med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle
+bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være
+aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene.
+Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann.
+Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så
+heldig å opdage en
+
+formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å
+føre prosess.
+
+Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort
+småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et
+yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse
+jerngruber som sitt livs verste plage. ---
+
+--- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var
+nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde,
+og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til
+Sverige; hans bestemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men så
+kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende
+vestenbris. Han fikk lyst til å seile nedover fjorden med kutteren, så
+langt vinden stod, og derefter videre over land. Det blev så siste tur
+for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et
+bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl.
+2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han
+lot vente nedenfor.
+
+«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk.
+Det er da fanden også!»
+
+«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.»
+
+«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokkestrengen. «Disse
+fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok noen
+penger frem.
+
+«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den
+med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.»
+---
+
+Piken tok vadsekken og gikk.
+
+«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker
+konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så
+var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt
+mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i sideConstance
+Ring V75
+
+værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis innhold han rystet op og
+ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!»
+
+Constance rakte ham noen esker.
+
+«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hendene i lommene, vimset
+omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten.
+
+«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod
+stille for å tende en cigar.
+
+«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende
+fyrstikk i hånden. «En ukes tid kanskje. Trenger du penger?»
+
+«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.»
+
+«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg
+har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin
+lommebok frem og la noen sedler på bordet.
+
+«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5
+
+«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den
+på hodet.
+
+Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på
+alle knaggene.
+
+«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han.
+
+«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter.
+
+«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet
+hatt på sig.
+
+«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen
+idag.»
+
+Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham.
+
+«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han
+trakk munnstykket til sig.
+
+Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
+
+han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det
+skulde sett godt ut --- ---»
+
+Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham.
+
+«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt
+var ute av entrédøren. Han tok cigaren ut av munnen for å kysse sin
+kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover
+trappene.
+
+Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om
+hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av
+lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot
+efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser.
+
+Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barndomsveninde, som var
+gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde
+komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart
+fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så
+alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet
+ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider.
+
+Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og
+hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig
+ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man
+gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og
+man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær.
+
+Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før
+hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast
+under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing
+på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og
+i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med
+reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4.
+Constance var Constance Ring 1707)
+
+skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager.
+Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen.
+
+«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin
+veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.»
+
+«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som
+skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde.
+
+«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du
+ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.»
+
+«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg
+vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så
+
+så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire
+barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du
+lei for det?»
+
+«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?»
+
+«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den nattevåkingen !»
+
+«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du
+huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til
+verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?»
+
+«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i
+husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk.
+
+«Har dere lite å leve av, Rikke?»
+
+«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.»
+
+«Hvad kan inntekten beløpe sig til?»
+
+«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.»
+
+«Ikke mer, du?»
+
+«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie
+Skram. I.
+
+var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.»
+
+«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance.
+
+«Ni måneder.»
+
+«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?»
+
+«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for
+å ta de usynlige makter til vidne.
+
+«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var
+motfallen, og hun så trett og bekymret ut.
+
+De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i dagligstuen.
+
+«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som
+har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede
+møbler, de fine gardiner og de smukke malerier.
+
+«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er
+i grunnen et dumt ord.»
+
+Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er
+lykkelige.»
+
+«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.»
+
+«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja innvendig, mener jeg.»
+
+«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig
+så, Rikke, hvorledes du egentlig er fornøid med livet.»
+
+«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.»
+
+«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes
+at livet er.»
+
+«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---,
+så ---\>»
+
+«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var
+således?»
+
+«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
+
+slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer jeg dig, men
+senere fikk jeg annet å bestille.»
+
+«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil
+så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der
+vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop
+således.»
+
+«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Constance.»
+
+«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde
+barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.»
+
+«Nei, fy da!»
+
+«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i
+verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs.
+
+«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde
+forbauset. «Hvad sier din mann til det?»
+
+«Tror du jeg taler med ham om slikt?»
+
+«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.»
+
+«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne
+ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.»
+
+«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring
+forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor
+lykkelige dere var.»
+
+«Gjorde dere det?»
+
+Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv.
+
+«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende.
+
+«For mig? hvorledes det?»
+
+«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din
+mann, så kunde det komme et slett menneske og bedåre dig.» \|
+
+Constance brast i latter. «Du er for søt med din bekymring, Rikke, men
+vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.»
+
+«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?»
+
+«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.»
+
+«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever
+med en elsker.»
+
+«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut
+på ett,» sa Constance med et skuldertrekk.
+
+«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.»
+\|
+
+«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff
+du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og
+pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.»
+
+«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds
+
+innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden
+hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det
+angår mig
+
+heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen.
+
+«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?»
+
+«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med
+de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.»
+
+«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det
+vil bli utukten satt i system, sier Sunde.»
+
+«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten
+allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.»
+
+Fru Sunde tidde betuttet.
+
+«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa
+Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig.
+«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!»
+
+«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde
+for å si noe.
+
+«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt
+forandret tone.
+
+«Hvor faller du på det?» spurte hun.
+
+«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke
+har lyst.»
+
+«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hverandre,» sa fru Sunde,
+«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han
+skal ha det.»
+
+«Var han vanskelig å komme til rette med?»
+
+«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og
+snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.»
+
+«Er dere aldri uvenner?»
+
+«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har
+fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.»
+
+Piken meldte at middagen stod på bordet. De forskrekkedes begge over at
+klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå
+i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på.
+Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen.
+
+«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Constance,» sa fru Sunde
+på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.»
+
+«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance.
+«Det var riktig godt at han var vekk.»
+
+«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» ---
+
+Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk
+og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og
+gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot
+himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper
+begynte å falle.
+
+«Og din mann som er ute og seiler !»
+
+«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter
+sin cigar og sitt glass toddi.»
+
+De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og
+sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed
+og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i
+styrke, og nu var det også begynt å øsregne.
+
+Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det
+lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte
+sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og
+lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det
+blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen
+ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake.
+Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i
+haven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde
+tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var
+synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av
+sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et
+par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid
+over i to. Når stormen for inn mellem dem, rystet de sine sortbrune
+hoder som i gremmelse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store,
+Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter stammens
+ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad var
+filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, og
+da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt
+hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av
+trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven
+og lå i tykke, toppede lengder over alt i veiene, gulbrunt og
+vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en
+stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
+
+med det, for bladene var tunge av vann og sene i vendingen; de klebet
+sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på
+benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og
+følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue,
+hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det
+pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt,
+som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket
+av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med
+et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv.
+Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover,
+når de døde hen, og opover når de vokste. Og det var som presset de sig
+frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som kom
+med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for så
+igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven fra
+sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, og
+hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det fredsommelige
+måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de grusete ganger
+og forsølvet hvert eneste blomsterbed.
+
+Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i
+sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det
+klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det
+ikke.
+
+Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i
+spisestuen, hvor lampen var tendt og maskinen stod og surret. Det var
+godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått
+der så lenge!
+
+Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare
+det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige
+endeligt rystet henne en
+
+del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lommetørklæet for
+øinene.
+
+Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med
+været; det hadde en uendelig tiltrekning for henne i aften. Hun gikk inn
+i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for
+øieblikket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul
+appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt
+til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt,
+hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vinduet
+og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til
+spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun
+stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over
+hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lenestol, la
+armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt,
+før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke
+engang tørke dem bort. --- --- ---
+
+--- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og
+løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på
+hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret.
+
+# Kapittel XX
+
+Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et
+meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring
+med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente.
+
+Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av
+hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få
+det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte
+ekteskapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for
+stedse.
+
+Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse,
+begynte hun å pines av anger over fortiden.
+
+Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre,
+hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en
+god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig!
+
+Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og
+slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn
+til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin
+egen fornøielse, bare villet ett: sig selv.
+
+Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet
+tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske.
+
+Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det
+første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes
+minste smule vennlighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham om
+tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og
+vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange
+ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting
+gjort.»
+
+Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn,
+og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett.
+
+Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang
+til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og
+ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod
+som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig således til
+ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde
+opgi den.
+
+Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for
+henne; de forekom henne som de fornøielser, man i barndomsalderen gledes
+ved, men som det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.
+
+Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstilstand, en apatisk
+blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var
+enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på
+hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for
+anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det
+kunde jo gå over til en ren sinnssykdom.
+
+Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt
+hvad hun begjærte var å få være i fred. --- ---
+
+Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort
+visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og
+spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte
+tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En eftermiddag, da han så
+henne på gaten, gjorde han et forsøk på å tiltale henne, men hun gikk
+hurtig forbi ham med en avvisende hilsen.
+
+Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Constance var blusset op
+i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han i
+de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet.
+Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til
+lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre
+kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde
+villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun
+ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i
+sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som
+løvetannen som gror frodigere jo mer den blir trampet på. Og så kom
+dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor
+betydning for hans liv og utvikling. Det var
+
+begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse,
+dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine
+egne, grovt sammensatte landeveisteorier, bragte ham til å se på livet
+med andre øine.
+
+Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over
+hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo
+mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han
+så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens
+sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en
+tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne
+lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takknemlig over
+at det var gått som det gikk. Hadde Constance vært hvad han antok henne
+for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad
+kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. Det
+var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans håpløse
+kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne selverkjennelse
+beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand på
+alle områder.
+
+Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par heldige kurer under
+vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans
+alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham.
+
+Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt
+forandret menneske, og de talte med respekt om det.
+
+Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inntraff omtrent to år
+efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig
+formue.
+
+--- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Constance gitt efter
+for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta
+i et selskap de gav.
+
+Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for
+eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev
+det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale
+på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven
+i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imellem dem uten forståelse,
+og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder.
+
+I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Constance merket at han
+pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av veien
+for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel,
+tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte henne
+om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse.
+
+Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte,
+men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med
+portrettene.
+
+«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra
+henne.
+
+«Nei,» svarte hun uten å røre sig.
+
+«Bryr De Dem ikke lenger om det?»
+
+«Nel.»
+
+Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun
+bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen.
+
+«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De
+ikke var i byen.»
+
+«Jeg holder mig også mest hjemme.»
+
+«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og
+eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun
+rettet mot ham, «det forholder sig virkelig således.»
+
+Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet.
+
+«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad
+skal jeg arme menneske gjøre ---
+
+tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.»
+
+Hun så hurtig hen på ham.
+
+«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt.
+
+«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte
+alvorlig og inntrengende.
+
+En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig
+straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk.
+
+Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne.
+
+«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammensnørt stemme. «Vær ikke
+bange,» vedblev han avvergende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad
+jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at
+jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den
+gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?»
+
+Det var noe ved ham som imponerte henne.
+
+«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op
+igjen,» sa hun med trett stemme.
+
+«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene,
+Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig
+inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig
+at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like
+overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig.
+--- Tror De mig ikke?»
+
+«Jo,» sa hun rolig.
+
+«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så
+mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke
+den ringeste rett har De.»
+
+«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» ---
+
+«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende
+trekning over hans ansikt. «Men gi mig
+
+nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens heslighet.» Hans
+stemme lød fryktsomt bedende.
+
+«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham
+hånden, idet hun så ham inn i øinene.
+
+Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot
+værelset. Han gikk like hjem.
+
+Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet
+bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om
+han fikk lov til å besøke henne.
+
+Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når
+han hadde lyst måtte han det gjerne.
+
+Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en times tid og talt
+stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som
+mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen
+polske kunstnere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske sangere
+på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig tale om
+noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde hell med
+sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham ved
+avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at hans nærvær
+i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på trappene overveiet
+han hvor snart han kunde komme igjen.
+
+Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par
+høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av
+ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt
+nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke
+hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var
+optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede
+henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom
+hun bare med noen bemerkninger
+
+om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på
+teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde
+noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like
+overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en
+melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. ---
+
+Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han
+var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert.
+Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags
+godhet for ham.
+
+Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være
+fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne
+på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og
+puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde
+de ikke la henne i fred.
+
+Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren.
+
+«Er De der, Johanne?»
+
+Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren.
+
+«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?»
+
+«Doktor Lorck! Jo, gubevars.»
+
+«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.»
+
+«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne.
+
+--- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger
+forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av
+følgende innhold:
+
+Fru Constance Ring!
+
+Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å
+skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke
+vet hvordan jeg
+
+skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet
+og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av
+min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent
+med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å
+skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. ---
+
+Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg
+med tiden kunde vinne Deres kjærlighet?
+
+Deres meget hengivne Niels Lorck.
+
+Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om,
+syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han
+mente.
+
+Hun svarte øieblikkelig tilbake:
+
+Kjære dr. Lorck!
+
+De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller
+Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig
+om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å
+eksperimentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde
+det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil
+akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det.
+Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er tilfelle.
+Det må De være ganske overbevist om.
+
+Deres Constance Ring.
+
+# Kapittel XXI
+
+Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver
+Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var
+gift med en prest på Nordfjordeid. Barndomshjemmet var således opløst;
+de to
+
+brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende
+svigerforeldre i Molde.
+
+Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det
+var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under
+i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige
+beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt
+hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet
+plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var
+feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og
+meningsløst, og hun syntes ofte det var best å dø. ---
+
+Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide,
+hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av
+dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde
+legge sig til å sove. Det var en lise å sove.
+
+Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun
+alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget
+henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut
+blandt menneskene. ---
+
+Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger,
+gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i
+bunnen med brune flekker her og der.
+
+Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid
+lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde
+tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på
+gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte
+hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun
+støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å
+betrakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
+
+Det var ikke noe opmuntrende syn.
+
+13 --- Amalie Skram. I.
+
+Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jammerdalsaktige ut.
+Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen for
+avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover.
+
+Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om
+halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde
+bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var
+så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han
+oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver
+eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det
+samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun
+langtrukkent, «det er et grufullt syn.»
+
+Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var
+klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud
+som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern.
+
+Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene
+falle ned på sine kne.
+
+Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av
+med kardialgien.
+
+I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen,
+--- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda
+motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg
+ikke.»
+
+Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha
+Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var
+henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på.
+
+Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved
+siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt,
+overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin
+fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. ---
+Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og omhyggelig passet hun
+på å sette foten midt i teppemønsterets firkanter. Så stillet hun sig op
+foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at den var så
+gammeldags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? Ikke på
+noen mulig måte, hvad skulde hun det for!
+
+Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og
+følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av
+foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et
+trolldomsord.
+
+Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit
+svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte
+en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i
+det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og
+dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så slepende tregt og livløst
+at det kjedet henne inntil pinsel.
+
+Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstrengelse og gjorde en
+gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen
+på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke
+ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen.
+
+Der var hun alltid i vinterdagens lange skumringsstunder.
+
+Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende
+dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav
+hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium.
+
+Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde
+sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig
+med lukten av et sandeltreskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og
+med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på
+madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige
+lek. Oppe ved vinduet danset
+
+flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva
+stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats.
+Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets
+uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med brokete steners
+ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllenrødlig stripe på en
+perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde
+portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet.
+
+Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i
+den fløielspolstrede stillhet, og koksens rasling i ovnen, hver gang de
+indre lag sank sammen til aske, og de øvre gled dypere ned.
+
+Disse skumringsstunder var hennes egne par excellence. I dem holdt hun
+hvile, det vil si gav sig sitt mismot og sin livslede viljeløst i vold
+og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt
+med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over
+dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var
+en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite
+beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og
+aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var overalt, i bøkene de fikk å
+lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den
+måte som de voksne talte om all ting på.
+
+Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med
+tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun?
+Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke,
+eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte
+hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe
+hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. ---
+
+--- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørgelig menneske, som
+kunde tillate sig å drive Vårherres
+
+kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha
+det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra
+morgen til kveld. For eksempel hun selv. --- Hun fikk det nu visst aldri
+anderledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til fot og
+slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, vilde
+hun ha noe å bestille med det som het mannfolk.
+
+Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene
+hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas.
+
+Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig
+ikke på henne.
+
+At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med
+all ting, --- det kunde hun ha funnet sig i. Men fru Ring, som det visst
+ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke
+formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad.
+
+Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke
+slik, --- det var godt å merke på så mange ting.
+
+Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig
+for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten.
+
+Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe.
+
+Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et
+friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde
+hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes.
+
+For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig
+selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele
+formiddagen hen i venting og varting.
+
+Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at
+hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og
+tusse sig som fru
+
+Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen.
+
+Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde
+kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det
+var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den
+var 12, det var det som var det skammelige.
+
+Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffekannen kunde stått
+der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig mote. Nu
+hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen
+skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å
+benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for
+lenge siden avskaffet. Frokostbordet kunde jo ikke stå der og skildre
+opefter hele formiddagen.
+
+For det måtte jo være skam i folk.
+
+Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset.
+
+Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun
+kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på
+soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun
+fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i
+vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend
+inn, og så skvatt fruen sammen som en som gripes på fersk gjerning, og
+fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds
+forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving
+på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare
+med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver
+over.
+
+Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne.
+
+Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om
+hånden dovnet bort underveis, så slepende gikk den op og ned inntil den
+falt i dvale og blev
+
+liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over
+nakken.
+
+Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fingrene ut og stikke dem
+inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte albuene
+på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste
+Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur og enda
+finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake.
+
+Et trivelig kvinnfolk den fru Ring.
+
+Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om
+morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper
+dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde
+Johanne stå og si til piken nedenunder.
+
+Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette,
+at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud
+i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke
+drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde
+bille henne inn var for annet enn et syns skyld.
+
+«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» ---
+å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde
+hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet
+med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens.
+
+«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som
+konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre
+på kroppen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun smelte
+med en pisk.
+
+Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet
+midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne
+fikk se hun ikke
+
+led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke
+henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og
+tilbake igjen.
+
+Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne
+idelige stillheten, og hun var så forfjamset i blodet, at hun når
+klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig
+som en som har noe utestående med politiet.
+
+Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det
+hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som
+et erkjentlig ord ifra sig.
+
+Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært
+vant til.
+
+Men hun kjedet sig.
+
+For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige
+matmødre hadde hun levert de mest durable bataljer.
+
+Men her var ingen anledning.
+
+Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde
+heller hatt husspetakkel hver eneste dag.
+
+Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav
+Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som
+hun selv vilde.
+
+De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Johanne regelmessig
+hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så
+ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.»
+
+Så var hun holdt op med å spørre.
+
+Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat
+tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde
+som sedvanlig spist uten å si et mukk.
+
+Slikt målte jo sa hen sten
+
+pr
+
+Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og
+Constance satt just og kviet sig ved tanken på, at hun blev nødt til å
+reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken
+og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i
+spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt
+fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer.
+
+«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjennem døren.
+
+«Sitter du i mørke, Constance ---?»
+
+Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme
+et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen.
+
+«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende
+gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff
+da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en
+nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne.
+
+Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at
+Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig
+med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod
+et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stemmen hadde
+hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og Johanne
+gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en
+håndlampe.
+
+«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon.
+
+«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig.
+
+«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det
+var fælent!»
+
+«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den
+oser,» --- sa Constance tilrettevisende.
+
+Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
+
+det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til
+fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun
+på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn
+godt av å røre sin valne munn.»
+
+«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet.
+
+Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at
+det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt.
+
+Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne
+med kåpen.
+
+«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øieblikk,» og hun lot
+den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig.
+
+Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været
+og spurte efter de små uten å legge merke til svarene.
+
+Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med
+distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan
+det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme.
+
+«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.»
+
+Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som
+var det noe hun unddrog sig.
+
+«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket.
+
+«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.»
+
+«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst.
+
+«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom
+så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene
+syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet.
+
+«La oss nu ikke komme inn på det igjen.»
+
+«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt
+til det i aften.»
+
+Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det
+gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme.
+
+«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe.
+
+«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» forleden.»
+
+«Moret du dig?»
+
+«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt
+lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på
+det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien
+får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten,
+fattigdom er ikke det verste.»
+
+«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance.
+
+«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, ---
+ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få
+det sagt, og stemmen vibrerte litt.
+
+«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av
+engstelighet i stemmen.
+
+«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte
+ordene fra sig med pilsnar hast.
+
+«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i
+setet.
+
+«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har
+sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut.
+
+«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?»
+
+«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja,
+rent ut sagt, at prosessen er tapt.»
+
+«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk.
+
+«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok
+
+ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.»
+
+«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?»
+
+«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært
+her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.»
+
+«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Constance med en stemme som
+lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.»
+
+«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i
+gjære, mener jeg, så var det ikke kommet så plutselig ---. Enskjønt det
+kan også være akkurat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la
+armene over kors på brystet.
+
+«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig
+forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.»
+
+«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?»
+
+Fru Marie rystet på hodet.
+
+«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger
+---.»
+
+«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet
+jeg ikke riktig.»
+
+«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på
+prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin,
+hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være
+tale om.»
+
+«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.»
+
+«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve
+av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse
+deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde,
+mens
+
+hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke
+visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget
+ilferdig frem og tilbake.
+
+«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie.
+
+«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.»
+
+«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?»
+
+«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig
+det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann.
+
+«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leiligheten og selge dine
+møbler,» svarte fru Marie med en stram mine.
+
+«Og så?»
+
+«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos
+en enkemann, eller oprette en industri, eller» ---
+
+«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved
+et cirkus, eller gi mig til å være jordmor ---» avbrøt Constance, «å det
+er nok av ting å begynne på!»
+
+«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan
+du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen
+opover skuldrene.
+
+Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret
+frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine.
+
+«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og
+knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig,
+--- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av
+det.»
+
+«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her
+---,» sa Constance.
+
+«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv
+du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og
+langsomt glattet skinnet om
+
+hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har
+du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd
+over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre
+har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en finger,
+og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, slikt
+er rent ut sagt for galt. Og det hevner sig.»
+
+«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at
+rettferdigheten skjer fyldest.»
+
+«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg
+kunde hjelpe for det.»
+
+«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig
+å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.»
+
+«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det
+nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, ---
+krakilsk !»
+
+«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over
+efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra
+konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille,
+mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart.
+
+«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---»
+
+«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag
+det.»
+
+«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.»
+
+«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da
+sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu
+på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å
+settes i gang igjen.
+
+«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør
+komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig
+selv også forresten.»
+
+«Hvad var det for en hilsen?»
+
+«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt
+dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde
+dig.»
+
+«Ja, takk, --- det vet jeg nok.»
+
+«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.»
+
+«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk.
+
+«Er det noe i særdeleshet du tenker på?»
+
+«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det
+jo.»
+
+«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som
+mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.»
+
+Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet
+mine.
+
+Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod
+hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd.
+
+«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig
+ikke å bli sint, Constance ---»
+
+«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i
+gardinet, som de var heftet på.
+
+«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all
+vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig
+sett dreide sig om på stolen.
+
+«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.»
+
+«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode
+venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem
+dere, --- det er jeg viss
+
+på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si
+hvad jeg synes.»
+
+«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til
+rette på stolen igjen.
+
+«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode
+stilling, hans store formue, hans anseelse og smukke ytre, men i og for
+sig er det mig høist ubegripelig.»
+
+«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance.
+
+«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din mening at du vil gifte
+dig igjen?»
+
+«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?»
+
+«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har
+stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og
+slenge gjennem resten av ditt liv?»
+
+«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Constance med en geberde
+som om hun var lei og kjed av denne passiar.
+
+«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Constance, kunde du ikke
+skrive til Lorck ---»
+
+«Og be ham fri igjen?»
+
+«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare
+gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.»
+
+«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bittert, «ja, det
+gjorde jeg nok.»
+
+«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil
+ha, --- og når nu mannen er så forelsket, så er det ingen skam i å komme
+ham i møte.»
+
+«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett.
+
+«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme,
+da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.»
+
+Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt
+på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk.
+
+Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen.
+
+# Kapittel XXII
+
+Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød
+skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og
+blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke
+og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev
+bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler.
+Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde
+ikke få tak i noen hel forestilling.
+
+Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og
+gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som
+skjøv sig op.
+
+Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---.
+Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst
+---. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? ---
+De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utjasket
+som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. --- ---
+Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde med den
+andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og kanskje
+var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns og gå i
+rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe.
+
+Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom
+igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet
+hukommelsen i broket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de
+likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og
+blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener
+sakte op og ned.
+
+Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise.
+Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling.
+
+14 --- Amalie Skram. I.
+
+Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slektningers almisser
+på en kvist, som hun måtte leie i en utkant. Leie? Hun hadde jo ingen
+ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte
+nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo ingen
+ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og så alt
+det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og snakk og
+snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det var en
+formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde ofte
+for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til
+døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. Det
+var bedre å gå godvillig.
+
+At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men
+det blev nu visst gresselig, når giften var slukt. --- Straks vilde det
+begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. ---
+Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte skum
+ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun være
+så forandret, så stygg bakefter ---
+
+Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien
+---, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte
+--- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt.
+
+Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han
+fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for
+det stod dødningeben på vignetten.
+
+Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grunnen godt at dette
+var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det
+vemmelige liv til ende på et
+
+vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri
+godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten.
+
+Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leiligheten måtte hun
+være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne
+
+skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte
+hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var
+brevet ferdig.
+
+«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og
+når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld.
+Deres Constance Ring.»
+
+«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså
+hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.»
+Hun satte adressen på konvolutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt
+Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat.
+
+«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre
+til et frimerke.»
+
+Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig.
+
+«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la
+hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne.
+
+Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den
+måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det.
+
+«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig
+en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen
+for å gjøre bordet ryddig før hun gikk.
+
+«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så
+De intet frimerke får.»
+
+«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?»
+
+«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, ---
+jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---»
+
+«Godt, frue,» sa Johanne og nikket.
+
+Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt
+skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av
+sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise,
+som forresten \| 212 Constance Ring
+
+var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. ---
+
+Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at
+Johanne ikke var hjemme, at ingen verdens makt kunde bringe dem inn til
+henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hennes
+ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avisbudet som hadde
+ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften.
+
+Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å
+forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun
+ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, ---
+jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la
+hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor
+lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen,
+og kappen ovenfor var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. På
+det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette stod
+en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av brent
+kaffe og russesåpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og
+trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det til
+lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det til
+knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På
+komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over
+benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull
+og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet
+mellem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved
+stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte
+blomstersprøiter. Gulvet var renskurt, og på matten foran døren lå
+katten og døset.
+
+Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det
+var jo som et stykke forjettet land,
+
+og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og
+hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet.
+
+Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og
+slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og
+skyndte sig tilbake til sine brev.
+
+Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjolefang, og da hun
+hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad
+gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk
+og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrakeren hadde
+skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden
+med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet
+foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars
+liv var drevet over.
+
+Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu
+ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom
+kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op.
+Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde
+hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det
+lå år imellem. ---
+
+Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i soveværelset. Her stod et
+vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu;
+himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra
+halvmånen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke
+skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen
+frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om
+morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
+var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene
+tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet
+var foroverbøid. Lenge
+
+satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig,
+men blev allikevel sittende.
+
+Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett
+for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt
+korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele
+tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den
+bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt uttrykk på hennes ansikt.
+Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse stumme
+tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket
+minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om hjertet, og
+hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk med sig selv,
+fordi hun nu skulde forlate alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At
+hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun kunde jo
+ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det var ingen
+pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo levd som
+et dyr omtrent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. Og det
+skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! ---
+
+Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå
+forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt.
+
+I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og
+ristet sterkt. Johanne var altså kommet, før hun var blitt ferdig, ---
+klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte
+om det var besørget.
+
+Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken.
+
+Constance følte en uforklarlig lettelse.
+
+«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig
+straks,» sa Johanne.
+
+«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det tilbake så lenge.»
+
+Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på
+trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke
+vilde uroes.»
+
+Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Poststemplet var
+fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn
+i stuen, rev hun konvolutten op og så at det var fra Lorck.
+
+På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det
+på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler,
+ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og
+leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til
+langt ut over natten.
+
+«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer
+og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn
+foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på
+nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang
+til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke
+er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg
+ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi
+mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da
+vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er
+min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De
+slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å
+gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker
+på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er
+nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg
+ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor
+jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ;
+
+Niels Lorck.»
+
+Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
+
+leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
+
+tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet. Hun
+hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra
+hvorhen han vilde. ---
+
+Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes
+hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig
+selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått,
+medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært,
+angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til
+sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden,
+takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et
+menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds.
+Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De
+nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte
+forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye
+vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet
+store magasin --- hvad var det nu det het --- --- ---
+
+Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders
+gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert
+fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over
+alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på
+det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. ---
+
+Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens
+hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var
+blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte
+sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt
+kommer til alt, er et giftermål bedre.»
+
+# Kapittel XXIII
+
+Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske
+septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så
+lenge været var sommerlig.
+
+Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i
+Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren
+hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise.
+
+Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å
+komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige,
+ordnede folder. Også Constance mente, det skulde være godt å komme til
+ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans
+praksis at de vilde være i Kristiania i oktober.
+
+I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun
+var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale
+med ham.
+
+Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste
+sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår,
+når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun
+aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var
+likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at
+den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos
+ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen
+gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld.
+Hun droges med en fornemmelse av undseelse, som hun forgjeves strevet å
+få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene
+til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om
+penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig
+selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som
+oftest at det tilfeldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når
+Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales.
+
+Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og
+elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved
+endelig å ha gjenstanden for sine
+
+drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes
+kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og
+vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette
+hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv
+med den ærlige hensikt å ville gi henne sin fremtid, og han tvilte ikke
+på at han til sist skulde vinne hennes hjerte. All den anledning en
+ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre
+sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et vell
+av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlighetserklæring. Og årvåkent
+passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke
+skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en atmosfære av
+elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å tenke på det, så
+fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. Ja, for således
+gikk det. Kjærligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
+begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første ekteskap hadde
+slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun øinene og
+smilte i takknemlig glede over forskjellen.
+
+Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve,
+at det kunde være slik underholdning i alle de likegyldige småting, et
+menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten
+syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som
+hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake,
+hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne
+øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe
+bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når
+hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et
+spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og
+så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så
+
+gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme
+veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i
+hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun
+levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjærlighet, som
+omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt
+å være.
+
+Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i
+den fulle besiddelse av hennes kjærlighet, falt han til ro i
+bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En
+usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke
+lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham livets centrale
+innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet
+tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å
+ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen befordring
+å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et førsteklasses
+fartøi.
+
+I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seierherre som har
+rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk
+han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og
+ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre,
+mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved
+fikk hans vesen en mer passiv form.
+
+Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige
+henrykkelsestilstand. Det blev likesom stillere og tausere omkring
+henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et
+dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å
+bli litt ensformig.
+
+De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke
+følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og
+til uten spor av
+
+grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for
+henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun
+tilfeldig fant i hotellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie
+for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle tilstandens
+symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes første tanke
+var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun var kommet inn
+i soveværelset, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
+undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes ansikt, og da Lorck
+vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han ventet en
+meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals.
+Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en fryktsom
+tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks.
+Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem.
+Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I
+begynnelsen av deres ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
+på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet på ham.
+Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av rørelse,
+som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde
+atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op på sin arm
+og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill av glede
+ikke vet hvad det gjør.
+
+En morgen noen dager senere satt Lorck nede i havestuen og leste i en
+avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt
+toalett. Plutselig overraskedes han ved å høre en stemme som han syntes
+han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden kom, og
+så gjennem den åpne dør en høi, bredskuldret skikkelse i grå sommerdrakt
+og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før
+han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om på hælen, og
+straks efter kom han inn i havestuen.
+
+«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig.
+
+Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieblikk på Lorck,
+som om han ikke trodde sine egne sanser.
+
+«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han samlet sammen på sig
+selv ---. «Det er egentlig ikke det minste merkverdig, du kunde jo like
+godt være her som noe annet sted.»
+
+«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg
+trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet
+hjem.»
+
+«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være
+reist ut igjen.»
+
+«Det var da et pussig treff. Når kom du?»
+
+«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.»
+
+«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Constance ---»
+
+«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk,
+og så skulde hun i pensjon naturligVIS.»
+
+«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck.
+
+«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å
+få slått ihjel et sted.»
+
+«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.»
+
+«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være timelærer, bor i
+Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.»
+
+«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor
+forteller du ikke det?»
+
+Meier trakk på skuldrene.
+
+«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.»
+
+«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.»
+
+«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så
+ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige
+musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og
+legge sig.»
+
+«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente
+Lorck.
+
+«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det
+er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?»
+
+«Men du er jo komponist !»
+
+«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule
+musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby
+som Kristiania?»
+
+«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» ---
+
+«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk,
+--- «ja, tenk for en lykke!»
+
+«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.»
+
+«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på
+harmonilære med vordende ukunstnere.»
+
+«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?»
+
+«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen formue har, er en fyr
+som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.»
+
+«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---»
+
+«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- avbrøt Meier. «Slikt
+slites av en ---»
+
+De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken.
+
+«Har du spist frokost?» spurte han.
+
+«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.»
+
+«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kanskje avtale med noen
+annen» --- la han til, da Meier syntes å betenke sig.
+
+«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.»
+
+«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på
+dig,» sa Lorck.
+
+I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck
+betraktet henne smilende og forventningsfull.
+
+Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så
+på Meier med spørrende forundring; så gikk det et lyst smil over hennes
+ansikt.
+
+«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hendene sammen som i
+overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De her?» «Ja du må
+nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her
+
+sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne
+--- aldri sett maken til menneske!»
+
+«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet
+han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse
+om, hvilket møte der forestod mig.»
+
+«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?»
+
+«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.»
+
+«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.»
+
+«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance.
+
+«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck.
+
+«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Constance.
+
+Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få
+henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut
+til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og
+hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier
+hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han
+var glad ved å være
+
+alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hendelser.
+
+224 Consiance Ring
+
+Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det
+revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på
+henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store
+komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den
+gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å
+arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance
+førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved
+det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham.
+Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde,
+vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun
+vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og
+dyktig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne
+bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det
+var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få
+hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og
+glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt arbeid, kom
+budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned.
+Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han
+falt sammen av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i timevis
+som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Constances
+formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk
+--- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri.
+
+Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var
+især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep.
+Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det
+lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
+iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at
+han skyldte fru Ring og sannheten å tilstå at han hadde vært en flabb og
+tatt så rent bort i natten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk
+tilovers for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og
+takket ham; de var kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de
+over til å bli venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke,
+han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen.
+
+Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var
+tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å
+leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for,
+hvad å vinne.
+
+Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den
+sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da
+den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise
+hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin
+enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel forresten hadde lovet
+å ta sig av.
+
+Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig
+gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid.
+
+Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syntes han, han hadde
+begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran
+ham.
+
+Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjærlighet, hans sorg, hans
+lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig,
+umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det
+ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke
+merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om
+hans tilstand. Men hvorledes hadde han ikke også kjempet.
+
+Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op
+trappen til sitt værelse.
+
+15 --- Amalie Skram. I.
+
+# Kapittel XXIV
+
+Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lysthus, som lå i det
+ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille aften.
+Lorck var varm efter turen og drakk rødvin med is for å kjøle sig.
+Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort sjal av
+sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse striper
+måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det bleke
+dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter
+bordet som utallige små og store uregelmessige flenger.
+
+De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance
+syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han
+var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck
+svarte, at således gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve i
+Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk
+og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.»
+
+«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik
+dame.»
+
+«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck
+smilende.
+
+Constance lo.
+
+«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hyggelige mot ham,
+Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.»
+
+«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance.
+
+«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du
+ikke noe?»
+
+«Ikke spor» --- var svaret.
+
+«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?»
+
+«Aldri!» --- svarte Constance.
+
+«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret
+minnet om sin egen opførsel et stille sukk.
+
+«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbigående raptus han har
+hatt» --- sa han høit.
+
+«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk,
+halvt undselig smil.
+
+«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan
+godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at
+alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.»
+
+De tidde begge stille noen minutter.
+
+«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes
+hånd.
+
+«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig.
+
+«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nærmere til sig.
+
+«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden farer ens tanker så
+løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller det
+er det rene tusseskap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke
+til å finne ord for.»
+
+Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes
+hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt
+hverandre omslynget og satt litt uten å tale.
+
+«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Constance og trykket
+sine leber mot hans skjegg.
+
+«På hvad da, Conny?»
+
+«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på
+alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du
+har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.»
+
+«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor
+du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er livsalige, og dine kjærtegn
+søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med
+ømmere stemme.
+
+«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller avsmak sånn i det hele
+tatt.»
+
+«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg
+måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på
+det.»
+
+«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt
+til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» ---
+hun klynget sig til ham.
+
+«Jeg elsket dig, Conny.»
+
+«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var ---
+rent ulykkelig av generthet.»
+
+«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for
+du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, ---
+jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.»
+
+«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?»
+
+«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært
+kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er
+overlykkelig, Conny» ---
+
+«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse
+med andre?»
+
+«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for
+mig.»
+
+«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, ---
+«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?»
+
+Hun svarte ikke.
+
+«For du elsker mig, si, at du elsker mig.»
+
+«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte.
+
+«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.»
+
+Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans
+armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke
+kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på.
+Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide
+velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent
+tilfeldig kom til å legge armen på ryggen av den stol hun satt i. Men nu
+vilde hun bort fra alt
+
+dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og
+lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de
+søte timer og alle de fortryllende småtterier, som hadde vært mellem
+henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det.
+
+«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og
+kjærtegn var heftigere enn noen sinne.
+
+Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne
+leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg.
+
+«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han
+grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige
+kuldegysninger gikk gjennem ham.
+
+«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå
+op.»
+
+Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem
+haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av
+smerter.
+
+Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans
+blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig
+kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge.
+
+Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått
+hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en
+heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å
+sende noe medisin og komme igjen neste morgen.
+
+# Kapittel XXV
+
+Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som
+oftest kjente han henne ikke, men
+
+tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine.
+
+Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver annen natt for å skifte
+med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før det kunde
+være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når de
+bare iakttok forsiktighet.
+
+Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge
+han kunde være henne til nytte. Constance hadde takket ham med stor
+hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans
+beslutning.
+
+Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på
+apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester.
+Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å
+trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger
+for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for
+hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt
+i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis
+herren våknet.
+
+Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan
+det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var
+bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da
+et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han
+falt i søvn eller sa at han var trett.
+
+En gang hadde han takket Meier for hans store elskverdighet mot ham og
+Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å
+ty til.
+
+En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne
+hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen
+hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren
+hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermiddagen var han
+falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde
+funnet Lorck sovende ved tilbakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av
+tretthet.
+
+Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket
+om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i
+det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det
+var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på
+bordet og satte sig atter til å døse.
+
+Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt
+ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev
+hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes
+tur til å våke.
+
+Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et
+brev, begge adressert til Lorck.
+
+Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe
+om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var
+i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet.
+
+Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den
+lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være
+parat ved hans minste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til
+altanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute fra og
+fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en stor
+papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse.
+
+Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes
+hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på
+bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom
+og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har
+løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom
+hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i
+konvolutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset
+kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse
+vendte ut til, skinte på vannspringet med den basunkinnete gutt på
+toppen like ved
+
+inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store
+monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av
+merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med
+sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne
+mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med
+syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk
+lød op fra en nærliggende offentlig have.
+
+Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske
+deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og
+kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet.
+
+I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og
+avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte
+først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det
+ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den
+snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten
+var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til
+lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen
+avskjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold forresten nevnte hun
+intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet
+penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for
+det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg
+tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun
+kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men
+det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i
+Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en
+vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem
+engang.
+
+Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige
+opdagelse overveldet henne. Det blev ved
+
+å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet
+smerten fra sig. Dette var ikke til å utholde. At han ikke hadde fortalt
+henne det, var naturligvis for å skåne henne, --- hvad skulde det vel
+nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk,
+hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et
+barn, burde hun altså ha tenkt sig.
+
+Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo
+hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og
+verket.
+
+Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var
+vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som
+drev omkring langs gatene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! ---
+Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men
+kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med
+lidenskap.
+
+Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot
+hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun
+skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å
+se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men
+kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet ---
+altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for
+sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en
+besvergelse og gikk inn til ham.
+
+Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare
+månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut.
+
+«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han
+rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun
+merket at han var ved sin fulle fornuft.
+
+«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig.
+
+Han sank langsomt tilbake på puten.
+
+«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?»
+
+Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun.
+
+«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min
+panne.»
+
+«De er så kolde, --- du vil fryse.»
+
+«Nei, det vil svale.»
+
+Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd.
+
+«Dem begge» --- sa han med matt stemme.
+
+Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la
+han dem tilbake på pannen.
+
+«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes
+kjole for å få henne tett bort til sengen. «Du må ikke gå fra mig. --- Å
+jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone
+---, «værsgod --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- naturligvis,
+det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom avbrutt og med en
+gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter hennes hender
+bort.
+
+Constance blev så forbauset over dette uventede omslag at hun intet
+kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham
+med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes
+taushet.
+
+«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en
+skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme
+sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen.
+
+Constance reiste sig og tok medisinflasken.
+
+«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han.
+
+«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham
+en skjefull.
+
+Han lå litt og surmulte, så tok han den.
+
+«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil,
+--- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» ---
+kom det plutselig ømt.
+
+Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var
+illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk.
+
+«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og
+lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår,
+sakte, bløtt, langsommere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og
+uavbrutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig
+at sykdommen hadde tatt en god vending.
+
+Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for
+den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet
+nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en
+bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det
+vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og
+ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte
+vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet
+på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av
+soveværelset.
+
+Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem
+de åpne altandører lød et tusenstemmig kor av kvitrende fuglerøster. Hun
+trådte ut på altanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og
+diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syntes å stå og
+sove, og vannet lå og strakte sig i den dypeste hvile. På himmelen i øst
+var det smale, gullige striper; solen vilde snart være der. Denne
+stillhet var knugende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker
+kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde elsket og levd med, og
+som hadde skjenket ham et barn.
+
+Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han
+hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene.
+
+Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om
+noen avskjedsord.
+
+«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken ---
+«det er brev, brev!»
+
+Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse;
+lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En
+kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og
+lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av
+betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde
+kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes
+munn, blodet hamret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar
+omslaget itu.
+
+Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret
+ortografi.
+
+«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi
+jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for
+å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og
+uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme,
+velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde,
+hvilket er enda verre, så føler jeg en bitter sorg over hans bortgang.
+For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen,
+og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke
+lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne
+likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og
+festet ditt hjerte ved en annen. Dessverre for mig, det var min kval,
+men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den
+gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst
+og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg
+tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for
+jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt
+døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte dagen. Hans
+kiste var så pen, og den var ganske full av
+
+blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måneder, for han var
+født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var
+tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo
+han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig
+i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig
+over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte
+han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte
+var bristet med det samme, men hvad et menneske kan utholde å lide, er
+utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen,
+hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg
+ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å
+gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg
+ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din
+kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne
+kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har
+smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde
+jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig,
+fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så
+godt som det ønskes dig av gamle tro
+
+Kristine.»
+
+Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og
+hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt?
+Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners
+ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene
+øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig,
+slengte de dem fra sig og overlot dem til den skjebne, som mennenes
+brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med
+denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
+
+og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den
+samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene
+å hengi sig til sine kjønnslige lyster.
+
+Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en
+annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte
+ikke å tenke på ham.
+
+De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var nummerert, og hun
+leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i
+flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av,
+hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebreidelser og
+utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og
+øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min
+elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den
+dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått
+dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er
+jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og
+sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet
+over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kommet til å tenke på henne.
+I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. Jeg
+elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene
+når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle tårer ---
+hører du, pus!» ---
+
+Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde
+komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som
+dem, han hadde gitt Constance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk
+og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne.
+
+Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de ingen brevveksling hadde
+ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min elskede, kom
+du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, --- jeg vil
+intet
+
+heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi
+jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er
+det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte
+jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i
+mellemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg av
+pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse dager.
+Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du
+kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som i
+gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu den
+lille nøkkel. Og hør, jeg har fått badeværelset i stand; det er blitt så
+innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal være.» Så kom
+det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med en understrøm
+av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod det. Constance
+regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og fridde til henne.
+Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. Hun leste
+hans beklagelser, som så ut til å være diktert av en virkelig
+medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety trøstegrunner. Endelig
+kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han skulde reise til
+utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han
+overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve månedspengene for
+barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som hadde ordre til å
+begynne utbetalingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig
+anbefalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det lot til
+hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var villig til
+å gi henne penger til utstyr.
+
+Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl
+av omslaget og pakket brevene omhyggelig inn; hun fant frem noe hyssing,
+som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
+skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og ansiktet i hendene.
+Omtrent ti minutter forblev hun ubevegelig. Plutselig lot hun til å
+besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i kinnene, og lebene var
+blitt så underlig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i en
+uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. Hadde Lorck sett
+henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig for å gjenkjenne sin
+hustru i denne stive skikkelse med den dype fure mellem de stirrende
+øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til
+soveværelset, men tross hennes forsiktighet frembragte døren en pipende
+lyd som vekket Lorck.
+
+«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent.
+
+«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove,
+men nu er jeg blitt søvnig.»
+
+Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans.
+
+«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din
+hånd» --- stemmen døde bort, han slumret ånn på nytt.
+
+Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem
+hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig.
+Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og
+sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom
+tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av
+brevene hadde fremkalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn
+som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra den ene
+til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. Hun
+spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo
+aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde elsket:
+hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det jo
+henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen for
+henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke
+den tidligere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok
+
+glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse,
+noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig
+således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de
+samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels»
+--- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det
+vare? Ekteskapsbåndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt
+inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem
+beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig
+forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i
+forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning,
+som satte ham i et nesten motbydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig
+om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en kvinne!
+I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en trøst å
+tenke sig ham så slett som mulig; hun blev koldere og roligere derved.
+Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig
+person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det lignet jo
+ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å gjøre vesen
+av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i
+sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet var borte;
+hun elsket ikke denne mann; det var en annen, hun hadde trodd å gi sin
+sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for ingen kunde
+høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem her
+efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
+
+# Kapittel XXVI
+
+Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Constance søkte å
+innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når
+Lorck med en betoning av et
+
+16 --- Amalie Skram. I.
+
+ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et
+tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse
+ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst
+var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var
+et vergeløst bytte for sine martrende tanker.
+
+I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel
+med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes
+forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet.
+--- Efter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt forandringen hos
+sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe henne i
+forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer.
+Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det gamle.
+Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham dem
+ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han
+blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at
+hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig
+selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de
+vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var
+hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin
+oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver
+dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde
+fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende
+og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for
+så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet.
+
+En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen
+langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som
+kom og gikk i heftige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte
+
+henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde forsøke å sove. Hun
+hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde
+aborteri.
+
+Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var
+skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det.
+Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer
+enn årsak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; nu
+skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet hun
+ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes
+følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo
+ørkesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt,
+var det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å
+kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert
+likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke
+nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bitterhet og
+litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. Han
+hadde ikke bedratt henne; derimot var det henne, som hadde vært for
+naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod
+ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og kvinner
+så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare forestillinger. Hun
+hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning om at hans elskov
+til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu visste hun
+beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som man kaster en drakt, og
+stod ferdig til å leve videre på de gitte premisser. I grunnen var det
+bedre således, for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var
+noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som helst art gjorde
+et menneske ringere eller voldte noen skade. Se nu Lorck, han var en
+utmerket mann i alle måter; hans venner, enhver som kjente ham, var
+enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
+
+gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor
+ikke!
+
+Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når
+hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en
+befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun
+gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var
+kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel,
+var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin
+skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig
+skjule.
+
+Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte
+sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe
+å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund.
+
+En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset
+for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store
+koffert frem fra veggen.
+
+«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret,
+halvt uvillig tone.
+
+Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham.
+
+«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig
+forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten.
+
+Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han
+tumlet et skritt tilbake.
+
+«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og
+smerte.
+
+«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig.
+
+Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stirret på Constance
+med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det nesten
+svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med henne. Et
+øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring
+
+ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så
+hjertebedrøvet at han orket det ikke.
+
+Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake
+i putene og gråt.
+
+# Kapittel XXVII
+
+Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange
+middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var
+rekonvalesent.
+
+«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte
+Constance.
+
+«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til
+mig.»
+
+«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om
+eftermiddagen f. eks.?»
+
+«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil.
+
+«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille.
+
+«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han.
+
+«Ja, så lenge vi er her.»
+
+Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som
+reise,» sa han sørgmodig.
+
+«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns,
+som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel.
+
+«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han.
+
+«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn
+før.»
+
+«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat
+like godt kunde legge sig nedfor i Babylon f. eks., som å foreta sig
+hvad som helst annet.»
+
+«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en
+farlig vane å drive spott med all ting.»
+
+«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers
+igjennem alt det.»
+
+«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier
+noe,» svarte hun og ristet på hodet.
+
+«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De
+ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er alvor.» Han kasiet hodet
+litt bakover og drog været dypt men lydløst.
+
+Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk.
+
+«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt
+fornøielse av å tale sammen.»
+
+Fornøielse! tenkte han og smilte sykt.
+
+«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til.
+
+«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,»
+svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme.
+
+«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, mener jeg. --- Tror De
+ikke?»
+
+«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med
+det?»
+
+«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen
+nærmere definisjon.»
+
+Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op
+igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand.
+
+«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusartikkel, noe De
+innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir
+ikke like for like.»
+
+«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en
+spøkende tone.
+
+«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede
+sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og
+ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han
+dreide plutselig hodet om imot henne.
+
+Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å
+tale for høit om lykken.» I det samme se\|
+
+kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i
+neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap.
+
+Meier så hurtig, undersøkende på henne.
+
+«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende
+tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det
+almindeligste.»
+
+Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte
+tvinge sig selv for ikke å gjøre hoppende skritt.
+
+«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen
+pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket.
+
+Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt roligere og mer
+avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve.
+
+«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn
+som blomstene dufter.»
+
+«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og åndet op.
+
+«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Constance efter et
+øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?»
+
+«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket
+ute fra,» svarte han.
+
+«Men De med Deres begavelse, Meier ---»
+
+«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist,
+dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.»
+
+«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke anser Dem selv for
+noe?»
+
+«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så motbydelig denne tale om
+hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer
+mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente
+til jeg ber om deres attest.»
+
+«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig
+humør,» sa Constance.
+
+«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De
+ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få
+alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang
+som av håpløshet i stemmen.
+
+Constance blev underlig beklemt.
+
+«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet
+skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.»
+
+«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han overrasket.
+
+«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med
+sig og spilte den på sammenkomstene i den skandinaviske forening.»
+
+«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?»
+
+«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at
+jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd ---
+men De hører visst ikke på.»
+
+«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig
+mer.»
+
+«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad
+har De ment med slutningen?»
+
+«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.»
+Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til
+sjelen.
+
+«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier ---
+det høieste når ingen.»
+
+«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen
+går bort og får det.»
+
+«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har
+gjemt til Dem ---»
+
+Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la
+hodet tilbake og hvisket: «Constance.»
+
+Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at
+hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op.
+
+«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme.
+
+«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke.
+
+De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden.
+Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at
+de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort
+sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det
+uventede møte.
+
+«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.»
+
+«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?»
+
+«Nei, hvad er den da?»
+
+«Halv ni.»
+
+«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hennes arm og la den i
+sin. «Vil du spasere mer?» spurte han.
+
+«Som du vil,» var svaret.
+
+«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.»
+
+«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg tenker, vi går inn og
+drikker te.»
+
+De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?»
+spurte Lorck.
+
+«Nei,» svarte han.
+
+«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene
+landet rundt. De agiterer og lager myrmenn, så det fyker efter.»
+
+«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket
+by.»
+
+Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort,
+men gjorde vold på sig selv for å skjule det.
+
+«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring
+
+nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem.
+
+«Ja så ---» sa Lorck tørt.
+
+«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.»
+
+«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskjedenhet tillot mig
+å formene at De i musikken hadde noe å leve for?»
+
+Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres samtale en verdi som
+han syntes var hans egen eiendom.
+
+«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér,
+når jeg ikke vil inn på et emne.»
+
+Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og
+nu reduserte han det hele til fraser.
+
+«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om
+det ikke interesserte henne.
+
+«Å ja, såmenn,» svarte han koldt.
+
+«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og
+smeller over venstre. --- Og du, Constance, han taler om et brev og en
+pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?»
+
+Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær
+skalv.
+
+«Nei,» fikk hun med møie frem.
+
+«Det er da besynderlig,» sa Lorck.
+
+De var kommet op på den oplyste veranda foran havestuen. Lorck følte
+hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund,
+men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den
+forandring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, tenkte
+han og følte trang til å ta henne i sine armer og kysse henne. Den sak
+skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier!
+
+«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det
+savnede,» sa Meier imøtekommende.
+
+«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød
+oprømt. «Det er dessuten lukket.»
+
+ÅT: EEE EEE EE EE EAA an
+
+En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en
+kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en
+hemmelig fiende.
+
+«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han.
+
+«Skulde jeg reist i morgen?»
+
+«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, ---
+det er da det rimeligste.»
+
+Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig merket hans uvilje mot
+Meier, og med en slags tilfredsstillelse forstått grunnen.
+
+«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke
+trekker alt for lenge ui.»
+
+«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal
+bestemme dagen, Constance.»
+
+«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig
+sterk nok.»
+
+«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?»
+
+«Mig passer alle dager.»
+
+«Ja, altså på fredag, da!»
+
+Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som
+hadde sine plasser ved siden av dem ved aftensbordet. Lorck lengtet
+efter å bli alene med Constance og foreslo derfor ikke Meier å følge med
+op på altanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte og røke
+en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte sig med at
+han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og nikket til
+Constance, som straks reiste sig og fulgte ham.
+
+Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det
+blendende gasslys på trappegangen. Constance hengte hatt og kåpe op på
+en garderobe i soveværelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig
+til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpenbare
+sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken,
+så snart de var kommet op, men
+
+nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på
+hennes tunge. Best å vente til i morgen.
+
+«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»
+
+Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør.
+
+Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte
+henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av
+sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot
+sin skulder.
+
+«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Hansen har sendt, og
+som du har tatt imot,» hvisket han.
+
+Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags
+skamfullhet, men det gikk straks over.
+
+Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun:
+
+«Ja, det kom mens du lå i feber.»
+
+Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du
+jo. Min stakkars søte Conny.»
+
+«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.»
+
+«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt.
+
+«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig.
+
+«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode
+tilbake igjen.»
+
+«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.»
+
+Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min
+lille Conny?»
+
+Hun svarte ikke.
+
+«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd.
+
+Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det
+nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.»
+
+«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. ---
+Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å
+gjøre.»
+
+Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen
+på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av
+ansiktet. Det var
+
+blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammensatt uttrykk: Smerte
+og litt spott, tross og undseelse, motvilje og noe av en forherdet
+bestemthet.
+
+«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk,
+ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til
+vårt ekteskap med uriktige forestillinger på dette punkt.»
+
+Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe.
+
+«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et eneste ord til
+svar. Har du intet å si, Constance?»
+
+Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,»
+sa hun, «og det er ikke noe å svare.»
+
+«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet
+pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og
+bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad
+det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du
+vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere
+hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra
+skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du
+ikke at det er så, Constance?»
+
+Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse.
+
+«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan
+ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt.
+
+Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun
+ubevegelig som før.
+
+«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis
+du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det
+synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.»
+
+Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk
+øiebrynene litt i været.
+
+«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
+
+dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?»
+spurte han inntrengende.
+
+«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone.
+
+«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stemmen var helt
+forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet
+så frisk og god, som du kan ønske dig den.»
+
+Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet.
+
+Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender
+mellem sine.
+
+«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg
+ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo
+være hjelp for. QA Constance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- Jeg
+har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes
+hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn.
+
+«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på
+ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke
+sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden,
+den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av
+alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige
+liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.»
+
+«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst.
+
+«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?»
+
+«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte.
+Den er visnet, og kan aldri gi blomster mer. Det er det som er skjedd.
+Intet annet.»
+
+«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket
+den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.»
+
+Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes
+
+og ne
+
+munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn.
+
+«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?»
+
+Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hengende armer og bortvendt
+blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt for
+ubehagelig, tenkte hun.
+
+«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.»
+
+Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ
+sig av og gå i seng.
+
+Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors
+på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for
+at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og
+hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun
+hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og
+gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for
+henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun
+var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde
+lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske ---
+den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste
+op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedårende. Hvad vilde det
+ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene for
+ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket.
+
+XX VIII.
+
+Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til
+Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å
+drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne
+stemning tapé
+
+sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sentimentale
+forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap.
+
+Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot
+Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å
+bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken
+iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøinefallende måte,
+tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å legges
+merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket behagelig;
+om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang.
+
+De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og
+da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i
+teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å
+ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig
+luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta
+sjøveien direkte til Kristiania.
+
+Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om aftenen satt de oppe på
+dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi;
+Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de
+hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette
+omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en
+behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt.
+
+Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen separatkahytt kunnet få.
+Constance skulde sove i damekahytten.
+
+Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke
+vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance
+kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun
+blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet
+noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin
+
+lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig
+vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan
+det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt
+i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget
+lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor
+syntes det ikke langt tilbake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og
+lokkende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- ja nu
+var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allikevel anderledes. Hun var
+gift med en mann, som hun iallfall kunde like, om hun ikke nettop elsket
+ham, --- og så hadde hun jo Meier...
+
+Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det
+var Meier før hun hadde sett det.
+
+«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som
+forrådte hans glede.
+
+Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører.
+
+«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme
+---»
+
+De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om
+dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i
+merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen
+småhistorier av samme slags.
+
+Det hadde sittet noen efternølere her og der på dekket, herrer med sigar
+og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu var de
+to alene med rormannen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige
+stjerner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. Det
+regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, og
+det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem
+begge et bløtt behag.
+
+«La oss sette oss litt,» sa Meier.
+
+«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
+
+17 --- Amalie Skram. I.
+
+satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens
+yttervegg.
+
+«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som
+slutningsbemerkningen til en foregående betraktning.
+
+Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og
+tenkte på.»
+
+«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det
+er synd at det nu skal høre op.»
+
+«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig.
+
+«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de
+selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.»
+
+«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun.
+
+«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig.
+
+Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun
+forfjamset.
+
+«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.»
+
+Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det
+var angst eller glede.
+
+«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord.
+
+«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spøker aldri med den
+slags ting.»
+
+Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en
+tanke.
+
+«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun.
+
+«Ja,» svarte han kort.
+
+«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun.
+
+«Ja» --- sa han som før.
+
+Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fantaserte om at hun
+reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk
+
+nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i
+damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og
+vilde gjøre alvor av det.
+
+«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor.
+
+«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse.
+
+Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om
+dette?» spurte han plutselig.
+
+«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt.
+
+«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter.
+«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller
+for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta
+mælet fra ham.
+
+«Ikke reis!» sa hun med et rykk.
+
+«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne.
+Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd.
+
+«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og
+nervøs stemme.
+
+Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig
+med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det
+passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha
+tatt feil.
+
+«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.»
+
+Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en
+bølge over hennes indre, og det syntes henne at den dråpe for dråpe var
+blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av
+sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt sig
+til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde vært
+en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem fra
+dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke til
+hans
+
+armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og
+tusen ganger nei! Hvad var det vel å lenges efter --- en boble som hun i
+sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære hennes
+liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt hun
+her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og
+trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det skar
+igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså kommet.
+--- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt.
+
+«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes
+skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han
+ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han
+trykket til sine leber mange ganger.
+
+Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte.
+Omsider tørket hun ansiktet.
+
+«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, ---
+nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.»
+Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk.
+
+Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for
+henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig
+bevissthet om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hverandres
+liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og det
+gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde
+henne i sine armer, således som han hadde drømt det. Han knuget hånden
+mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt
+før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker
+lykkelig.»
+
+Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av
+hans skritt.
+
+«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
+
+sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand;
+han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i
+sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til
+fingerspissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt ansikt, trakk
+dem ned på sin munn og kysset dem innvendig og utvendig.
+
+«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne.
+
+Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig.
+
+Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dekket. Timene gikk
+som minutter. Han var fylt av en stemning, som løftet ham ut av og over
+sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt forestilling,
+hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En livsalig
+gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med ett blitt
+yndefullt og smilende.
+
+Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og
+atter: «Dette er lykke.»
+
+--- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare
+for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente
+lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance
+en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet
+sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet
+var ekspedert fra tollboden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og
+lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang var
+det som om hun skalv innvendig.
+
+# Kapittel XXIX
+
+De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet
+sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet leilighet til dem i Homansby, ikke
+langt fra Constances forrige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle
+værelsene,
+
+flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøkken og
+spisekammer i orden.
+
+Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde anskaffe sig, få
+maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op.
+
+Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Constance var just ferdig
+med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk
+hun inn i dagligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
+større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster og
+blomstrende potteplanter.
+
+Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var utmerket; så gikk hun
+tilbake og lot sig gli ned i en lenestol, den selvsamme, som hun i gamle
+dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen. Hun
+sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og nutid, men Meier
+kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra den aller første
+tid av. Hvorfor var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, ---
+ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan det vilde gått.
+Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, nei! Hun hadde alltid
+vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun ikke by sig selv.
+
+Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde
+bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet.
+
+Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den
+stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det
+avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne.
+
+Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et
+heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som
+spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte
+henne.
+
+«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det
+ene minutt som gikk innen Meier
+
+viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere
+ganger.
+
+Hun rakte sin hånd ut imot ham.
+
+«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvordan har De det?»
+
+Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord,
+mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer.
+
+«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan
+De bodde.»
+
+«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?»
+
+«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?»
+
+Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var
+borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med
+sin smukkeste glans.
+
+«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de
+andre?»
+
+Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet
+igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse
+og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten,
+fullpakket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler.
+
+«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med
+besiktigelsen.
+
+«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?»
+
+«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi
+værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende
+ut.»
+
+Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole.
+
+«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort
+til ham.
+
+«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier,
+idet han satte sig.
+
+«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.»
+
+«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet
+få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.»
+
+Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,»
+sa hun.
+
+«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så
+har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det,
+og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.»
+
+«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte.
+
+«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om
+natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning.
+
+«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønnlig i stemmen. «Vi
+skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som
+sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham.
+
+Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun
+var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle
+hennes øine på sitt ansikt.
+
+«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til.
+
+«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd bestemme å være sånn
+eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende.
+
+Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret
+på hodet.
+
+«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg
+har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som
+jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil
+intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De
+vel det?»
+
+Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved kniplingen på hennes
+overkjole.
+
+«Tror De vel det?» gjentok han inderligere.
+
+Hun så op på ham og smilte sørgmodig.
+
+«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan
+skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet.
+
+«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han
+lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De
+eier mig!»
+
+Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham
+med forskremte øine.
+
+«De må ikke være redd, Constance» --- han talte roligere og gikk nærmere
+til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg
+hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De
+ikke fritt gav mig lov.»
+
+Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i
+henne.
+
+«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- ingen i verden kan
+være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne.
+
+Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et
+øieblikk.
+
+«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham
+angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og
+ned.
+
+«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,»
+bad han --- \<«å gjør det, Constance.»
+
+Hun nikket og blev ved å gå.
+
+«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren.
+
+«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen.
+
+«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som
+sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en
+godkjennelse av deres hemmelige forståelse.
+
+«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?»
+
+Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om.
+
+De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å
+ha formiddagssolen og om annet lignende.
+
+--- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier
+var gått. «Du følger vel med ned på hotellet og pakker sakene sammen?»
+
+«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.
+
+«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op,
+«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle
+værelsene.». Han gned fornøiet hendene og satte sig, så han kunde
+overskue det hele.
+
+«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig
+å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?»
+
+«Jo» --- sa hun åndsfraværende.
+
+Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig
+til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.»
+
+«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig
+hurtig løs.
+
+Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han
+ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun
+skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den
+sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i fellesskap måtte jo
+vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde
+anrettet.
+
+Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk
+sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det
+bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et
+blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne,
+hvorledes han lengtet.
+
+--- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig
+merket, hvorledes hans måte å ta dette på
+
+hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så velgjørende. Og når
+Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde
+reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og
+trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg
+vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. ---
+
+Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste
+tegn til å nærme sig ham. Efter ankomsten til Kristiania hadde han dog
+trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt
+jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når
+hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han
+hadde tenkt sig å være målet nær.
+
+Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet
+på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet
+forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en
+slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham,
+hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og
+sfinksaktig kvinne. Kanskje skulde hun slett ikke tas på med denne
+varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde
+sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil
+hun kom og tigget om hans kjærlighet. Men da skulde hun også få den; da
+vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme tilbake
+til hans favn.
+
+Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme
+sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det
+var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det
+var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sammen med
+ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i
+soveværelset og satte sig på kanten av en
+
+stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk,
+og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun
+undersøke. ---
+
+Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øinene vidåpne og
+hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet;
+underleben var sterkt nedtrukket i begge munnvikene, og hans mine var
+barsk og mørk.
+
+Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp
+ut.
+
+Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og
+vrede. Det sorte, fine stoff i hennes kjole med de mange kniplinger og
+atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På
+hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefarvet
+strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av
+kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av
+fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en
+sort atlaskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck
+tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket.
+
+«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren.
+
+«Ja» --- svarte han kort og reiste sig.
+
+Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran
+speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mottagelsesværelse med en
+sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke
+henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når
+Constance spurte om et eller annet eller kom med en bemerkning, hadde
+han svart med enstavelsesord så trevent som mulig. Så hadde Constance
+reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham.
+
+Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue
+henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han
+foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de
+urimeligste tider,
+
+utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom
+henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham
+det likegyldigste på jorden.
+
+Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng,
+og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig
+uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til
+henne.
+
+Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og
+omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og
+begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild
+ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke
+lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste
+av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk
+henne inn til sig.
+
+«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?»
+
+«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine
+hender mot sengekanten.
+
+«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to
+mennesker som elsker hverandre?»
+
+Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet
+var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han
+hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult.
+Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kanskje ha
+sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse eftergivenhet under hans
+kjærtegn for noe annet enn det Jar:
+
+Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og
+gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager.
+
+# Kapittel XXX
+
+Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn
+sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av
+vår i luften.
+
+For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens
+selskapelige kretser utfoldet en stor virksomhet, især de siste par
+måneder. Man hadde spilt privatkomedie, gjort baller og foranstaltet
+basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval.
+
+Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester.
+
+I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å
+bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs
+ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs
+hygge, men forgjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd med
+uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den
+likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen:
+imøtekommende og avvisende på én gang.
+
+Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme
+værelse som han, når hver bevegelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk
+var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme
+måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten
+ikke ordene frem. Efterhånden utviklet det sig hos henne en heftig
+uvilje mot ham, blandet med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når
+han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham komme
+hjem.
+
+Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn.
+Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne.
+Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar.
+
+Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse,
+
+og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og
+behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som
+har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde
+ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt.
+Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt
+ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en
+ondskapsfull kvinne.
+
+«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt.
+
+«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av
+sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor handler du slik?»
+
+«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på
+skuldrene. «Jeg gjør intet av det du beskylder mig for.»
+
+«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde
+du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han.
+
+«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så
+tyrannisk.»
+
+Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han.
+
+«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være anderledes enn jeg kan
+og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by
+noen annen.» Hun så utfordrende på ham.
+
+«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en
+lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde
+tenkt mig» --- sa han bedrøvet.
+
+«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig
+kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham.
+
+Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut
+av stuen.
+
+Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i
+hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring
+
+gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skribler på en stentavle
+med en jernspiker. ---
+
+Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt
+til arbeid og kastet sig inn i en utrettelig virksomhet. Foruten sin
+store praksis var han viseformann i lægeforeningen, redaktør av et
+medisinsk tidsskrift og tok virksom del i forskjellige kommunale
+gjøremål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så meget
+tid til å spekulere over sine huslige forhold. Men håpet om å
+tilbakevinne sin hustrus kjærlighet hadde han dog ikke tatt avskjed med.
+Han kunde trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe det
+formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville tvinge
+sig frem.
+
+Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde
+foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap
+så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var
+det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid.
+Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten
+var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen.
+Sådant var også ganske momentant.
+
+Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis
+selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når
+konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos
+Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som
+han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredjemann.
+
+Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne.
+Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi
+noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i
+hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i
+grunnen var en kold natur, som ikke hadde
+
+meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å
+mistenke henne vilde være en fornærmelse.
+
+Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man
+kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et
+eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller
+når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt
+sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans
+frykt for å gjøre sig latterlig hindret ham i å foreta sig noe 1 dette
+øiemed. Den vennskapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og
+Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. ---
+
+Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Constance at han
+intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden
+tilstått ham at hun følte kjærlighet for ham, men samtidig erklært at
+hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de
+skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde forakte sig selv, om hun
+blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at det
+var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å
+besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han hadde
+også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist var hun
+blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en
+overstrømmende fortrolighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det
+foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art
+tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved
+hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de
+aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse,
+som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er
+hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han
+syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til
+dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18
+--- Amalie Skram. I.
+
+heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det
+var herlig å være hos henne, og å arbeide tyktes ham å spare op på
+gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter
+gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en
+annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning
+luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne
+ham om deres avtale for å få ham til å høre op.
+
+Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne
+ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes
+kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med?
+Utroskapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar
+elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake
+med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav
+stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde
+Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke
+gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot.
+
+Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne
+med forvissningen om at timen, da hun vilde synke i hans armer og si:
+jeg er din, ikke var fjern. ---
+
+Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstrebende tegnet sig og sin
+kone; han hadde venner i festkomitéen, som så å si tvang ham til det.
+
+Constance satt inne i spisestuen og sydde på karnevalsdrakten. Hun hadde
+hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide sammen med
+den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var en
+tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nakken i en svær
+fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans.
+Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den
+var strak og
+
+kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet
+smukt hvelvet.
+
+Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde
+først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid.
+
+«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa
+Constance, idet hun satte nål og fingerbøl fra sig og løste av sig det
+store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke
+sant, Emma?»
+
+«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil.
+
+Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne
+dør.
+
+«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!»
+
+Straks efter stod han ved siden av henne.
+
+«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er
+litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se
+hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille
+lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på
+remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun
+satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et
+øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance
+lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet
+ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det
+gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned
+for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance
+stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad.
+
+Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på
+gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem
+op igjen. OG Constance Ring
+
+«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen.
+
+«Hvor faller De på det?»
+
+«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?»
+
+«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok»
+--- sa Meier efter et øieblikks betenkning.
+
+«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virkelig en søt liten
+pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?»
+
+«Domino.»
+
+«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.»
+
+«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som
+kommer?» Meier lyttet.
+
+«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste
+sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la
+maskeradedrakten ned i en stor, avlang kurv. Han stod og iakttok,
+hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og
+de bløte bevegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende
+holdning virket på ham med et magnetisk behag.
+
+«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å
+dekke kurven til.
+
+«Nu?» Hun vendte sig raskt om.
+
+«Ta drakten på og la mig se Dem i den.»
+
+Hun smilte og syntes å betenke sig.
+
+«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.»
+
+«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre
+det, mens De står der og henger over mig.»
+
+Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse.
+
+Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så
+godt ut; hvert minste stykke
+
+Constance Ring 27%
+
+fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som
+viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare
+hals. Den kortskjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om
+hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer,
+og hodetøiets røde og gylne båndender stod prektig sammen med dets mørke
+farve.
+
+Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse.
+
+Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon.
+
+«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til,
+forat han skulde se på den.
+
+«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er
+forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.»
+
+«Hvordan?» spurte hun.
+
+«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk,
+det er vrøvl! De er meget deiligere enn som så.»
+
+«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!»
+
+Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet.
+
+«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep
+med begge hender om gummihempene som satt rundt ørene og tok masken
+bort.
+
+«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?»
+
+«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det virkelig så vondt?» han
+så fortvilet ut.
+
+«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun.
+
+Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte.
+
+Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre
+ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han
+med lebene i den.
+
+Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en
+såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte
+et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet.
+
+Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i
+neste nu gav hun efter for en uimotståelig trang. Hun slo armene om hans
+hals og la sig inn til ham.
+
+Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot
+sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av
+forløsning og lettelse.
+
+Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs.
+
+«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se
+så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han
+fikk fatt i hennes hender.
+
+«Deiligste, søteste» --- hvisket han.
+
+«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen.
+
+Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt.
+
+Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av
+hennes bløte hals, og det varme trykk av hennes leber brente på hans
+kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand
+gir ham.
+
+En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i
+sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod
+stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt
+som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme.
+Hun satte sig og tok sitt arbeid.
+
+«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans
+stemme var så øm.
+
+«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe
+for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte
+sig.
+
+Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes
+ansikt, men hun bøide sig dypt over hekletøiet; så la han sig på kne og
+strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene
+synke og vendte ansiktet bort.
+
+«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ubeskrivelig meget godt,
+la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en
+himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» ---
+gjentok han.
+
+Hun nikket.
+
+«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant,
+Constance?» sa han sakte.
+
+Hun nikket igjen med et svakt smil.
+
+Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd
+kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot
+sitt ansikt gli ned i hennes fang.
+
+«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du
+skal bli her i aften.»
+
+«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke.
+
+«Nu må du gå» --- gjentok hun.
+
+Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig.
+
+«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han.
+
+«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil.
+
+«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de
+andre?»
+
+Hun ristet på hodet.
+
+«Det går ikke an» --- svarte hun.
+
+«Men hadde du lyst, Constance?»
+
+«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?»
+
+Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk.
+
+# Kapittel XXXI
+
+«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen,
+Constance,» sa Lorck om aftenen, da Constance hadde lest op av
+«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet.
+
+Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun.
+
+«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.»
+
+«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?»
+
+«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil
+beholde ditt rykte i fred.»
+
+«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun.
+
+«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt
+forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.»
+
+Hun trakk på skuldrene.
+
+«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev
+han litt efter ved.
+
+«Hvorfor nettop i aften?»
+
+«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om
+dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.»
+
+«Folk! Hvad kommer folk oss ved?»
+
+«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned
+på gulvet. Hun satt med hånden under kinnet og stirret i avisen.
+
+«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun.
+
+«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det
+var Hansen.»
+
+«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmeraktighet.»
+
+«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,»
+sa Lorck tørt.
+
+«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?»
+
+Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er
+
+slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskapelighet et vink,
+forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for dig.»
+
+«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance.
+
+Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?»
+
+«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av
+hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.»
+
+Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han
+litt barsk.
+
+«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?»
+
+«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta
+hensyn, som du ikke kan overse ustraffet.»
+
+«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?»
+
+«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uerfaren at jeg behøver
+å belære dig om det.»
+
+Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes
+hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone.
+
+«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og
+lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller
+å plage dig. Vet du ikke det?»
+
+«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort.
+
+«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg
+dig for godt. Men andre dømmer anderledes.»
+
+«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig
+om.» Hun trakk hånden til sig.
+
+«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale
+med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt
+annet.»
+
+Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som
+hun holdt like op til sine øine.
+
+«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
+
+sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi
+går hver vår vei.»
+
+«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi,
+iallfall for min del,» svarte hun rolig, uten å flytte øinene fra sine
+negler.
+
+Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt.
+
+«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,»
+bad han inntrengende.
+
+«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det
+er.»
+
+Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og
+hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig,
+trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans
+trofasthet ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ærlige streben
+for å vinne henne var spilt. Hennes vennskap for Meier, alt hun gjorde,
+var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket henne.
+
+«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan
+tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.»
+
+Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et
+sky og forskremt blikk. Det kom ingen lyd, men allikevel var det Lorck,
+som om hun gav et skrik.
+
+Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og
+vendte hodet om imot ham. Det lå et iskoldt smil over hennes leber, og
+øinene stakk så besynderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker
+istedenfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og
+rolig.
+
+Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i
+hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk
+mælet op.
+
+«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke
+legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne.
+
+Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren efter sig.
+
+Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende
+følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem
+skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på
+karnevalet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av
+alt slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til
+det engang.
+
+Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde
+Kristine, hun, som hadde lagt en grenseløs, ydmyk, althengivende
+kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og
+hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og
+glede i forholdet til henne. En sådan kjærlighet var en skatt i en manns
+liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det samme
+menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance,
+denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å vurdere hvad
+han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk omkring som en
+hjemløs mann; forsmådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han
+hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han på, hvad
+Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjertet. Den arme, arme pike;
+på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne
+traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde tenke
+sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine som
+elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært
+sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann.
+Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingelsen for
+å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på
+dette punkt var visstnok av stor betydning; hun visste, hvad alt det var
+verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar
+sanselig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det
+var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike
+som intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen
+henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av
+Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans
+forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde
+skjenket
+
+ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit ---
+umulig! --- det kunde ikke være ..
+
+Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem
+henne og Lorck fra sig og lukket øinene. Hun tenkte på det øieblikk
+Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt
+nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som
+om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet.
+Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en
+deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på
+sitt kinn.
+
+Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast.
+Han var stille og varsom for ikke å vekke henne.
+
+Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret
+sine voldsomme ord, mottok stilltiende det forlik hun således bød ham.
+
+I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Constance om hun vilde gi
+ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han bet
+skuffelsen i sig og lot som ingenting.
+
+Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne,
+men kunde allikevel ikke kontrollere hvem hennes kavalerer var. Han så
+henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fiskergutt og
+en kobberrød indianer. Så var det med noen
+
+sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og
+ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig
+kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i
+en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som
+assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av
+persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i
+stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie
+var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne
+engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass
+mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne
+dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Constance.
+
+«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og
+hevet sitt glass for å drikke med henne.
+
+«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.»
+
+Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne
+bort.
+
+«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne.
+
+Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun.
+
+Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen.
+
+Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde
+se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun
+brydde sig om.
+
+Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se
+Constance danse avsted munter og smilende i disse mannfolks armer; han
+bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge.
+
+Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde
+hyppig truffet sammen med ham den
+
+siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til
+sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som
+hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og
+plutselig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen.
+
+«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke
+mer.»
+
+Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han.
+«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.»
+
+«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og
+stridde imot.
+
+Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne.
+
+I samme øieblikk stod Meier ved hennes side.
+
+«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr,
+du skulde bare vite hvor nærgående han var.»
+
+«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor
+holdt dere op å danse?»
+
+Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine.
+
+«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass selters fra?»
+
+«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.»
+
+«Nei, men Harald da!»
+
+«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å
+late indignert.»
+
+Constance reiste sig og gikk nedover gulvet.
+
+Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han.
+
+«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted.
+
+«Ta min arm,» bad han.
+
+«Nei, jeg vil ikke.»
+
+«Er du sint, Constance?»
+
+«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende.
+
+«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig.
+
+«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt.
+
+«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !»
+
+«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå.
+
+«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om.
+
+Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på
+galleriet, som var inndelt i små, terrasseformige avlukker, som skulde
+forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk.
+De var temmelig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle damer,
+som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste
+utsikt.
+
+«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg
+har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare
+avsted med disse vemmelige fyrene --- bare at de rører ved dig er en
+besudling.»
+
+«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket
+sakte hans hånd.
+
+«Takk, du elskede,» hvisket han.
+
+«For når du går og gremmer dig over det, har jeg ingen fornøielse av det
+--- det forstår du jo nok,» vedblev hun.
+
+«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes
+skulder.
+
+«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun alvorlig og smøg sig
+inn til ham.
+
+Det kom noen. De för fra hverandre; det var en opvarter. Constance bad
+om selters, som de kort efter fikk.
+
+De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen
+uten at de la merke til det.
+
+«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett engstelig og grep om
+Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.»
+
+«Hvor?» spurte han.
+
+Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde
+fått øie på dem.
+
+Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen.
+
+Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees.
+
+«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun.
+
+På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde
+lett efter henne alle vegne.
+
+Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund.
+
+«Hvor henne?» spurte han.
+
+«Oppe på galleriet.»
+
+«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet
+francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som
+minst av alle kunde gi oplysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?»
+
+«Drakk selters.»
+
+«Hvem var din kavaler?»
+
+«Meier,» sa hun kort og trossig.
+
+Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig
+tett inn i vognens hjørne.
+
+Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke
+og satte sig hårdt tilbake.
+
+# Kapittel XXXII
+
+Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Constance og Meier var ikke
+trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet der
+op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare
+situasjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck
+trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i
+dagligstuen, hadde Meier fortrukket.
+
+Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne
+syntes å hvile over hans besøk. Enten var det noen, når han kom, eller
+Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et
+talende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved
+tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem.
+
+--- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han
+viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet
+et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot
+ikke torde våge det.
+
+Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu
+siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke
+lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en
+uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre
+uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig.
+Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være
+snakksom og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare
+flyktig angikk henne. Han befant sig i en stadig nervøs ophisselse, för
+i været ved den minste uventede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape
+appetitten og hadde søvnløse netter. ---
+
+Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine
+eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med
+tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler.
+
+Det banket på døren.
+
+«Kom inn!» ropte han uten å vende sig.
+
+En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå
+fløielspynt, kom fryktsomt over terskelen. Hun bøide overkroppen en
+smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle,
+og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en
+trygg og glad mine som efter en overstått fare.
+
+19 --- Amalie Skram. I.
+
+«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier fremdeles uten å vende
+sig.
+
+Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på
+tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt
+lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med
+en lynsnar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på munnen, idet hun
+brøt ut i en overgiven latter.
+
+«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg
+venter på.» Det var et halvt overrasket, halvt misfornøiet tonefall i
+stemmen.
+
+Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt
+forskende på ham.
+
+«Opriktig talt, --- jeg skal ut.»
+
+«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig
+sitt ansikt til hans kinn.
+
+«Jeg trodde du satt ute i disse dager?»
+
+«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men
+så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter
+dig,» vedblev hun innsmigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var
+her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så
+bedende på ham.
+
+«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur.
+
+«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss
+vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset
+ham utallige ganger.
+
+«Så, så, så ---» mumlet han.
+
+Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om
+henne og gjengjeldte hennes kjærtegn.
+
+«Tok du nøkkelen av entrédøren?»
+
+Hun holdt den smilende op for ham.
+
+En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vinduet og børstet
+sitt hår og sin knebelsbart med et speil i
+
+hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet
+hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en
+grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge
+vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og
+luften var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så
+plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen
+syrintrær, som stod foran gjenbohuset i en liten innhegning, myldrende
+fulle av bristeferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og
+nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op første gang, nei ikke
+første, for det hadde vært sent på aftenen, men den neste, da hun var
+kommet ved firetiden.
+
+Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu
+måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en
+ordentlig samtale.
+
+Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men
+fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede
+sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger
+enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte
+hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om
+igjen. --- ---
+
+--- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da
+været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede
+til første mai. Constance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op
+gardiner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet med
+familie, hadde efterlatt av møbler og husgeråd, og for å gi gartneren
+anvisning på hvad han skulde gjøre med haven.
+
+Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike
+skulde ha med sig. De hadde fått ferdigpakket to store kasser med
+dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del
+vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
+
+soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reisetoalett i stand.
+De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget den
+neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier
+vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det
+motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og
+kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser
+for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans
+åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karnevalet. Det var
+da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det
+var denne dumme, underlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen
+og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, som
+satt henne så fast i blodet . . . ekteskapsbrudd . . . Hor. --- Uff,
+hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre
+betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den
+mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og
+
+selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var
+villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, ---
+ikke han, ikke noen av
+
+alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse
+skrupler? Like for like, det var livets eneste gyldige prinsipp. ---
+
+Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker
+siden karnevalet hadde Lorck vært så besynderlig rørende. Da han om
+morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i
+vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte,
+at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hennes hode mellem sine
+hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance,
+vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang,
+som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange
+ganger hadde han sittet og betraktet henne med
+
+et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så
+smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk,
+stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger.
+
+Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes
+kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så
+være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt
+livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor langsomt
+var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke kunde
+råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å
+gruble og sørge.
+
+Hanne stuepike stakk hodet inn.
+
+«Hr. Meier er her og spør efter fruen.»
+
+«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat
+piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake
+og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på
+håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham.
+
+Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på
+veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte
+hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete
+glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang lidelse,
+lebene var tørre, og hodet så hett ut.
+
+«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham.
+
+Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,»
+svarte han sakte og drog henne til sig.
+
+Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjærlig, hjelpeløst og
+tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som
+for et ganske lite barn.
+
+Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en
+forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var
+hans hensikt glemt.
+
+«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss
+sette oss.»
+
+Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille
+henrykkelse påkom Constance. Hennes hode gled bort på hans skulder. Han
+grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå tett
+inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned over
+henne og kysset henne.
+
+Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på
+landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel
+av lykke kom Meier hjem.
+
+Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris.
+Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var
+optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små
+og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted.
+
+Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt
+ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven.
+Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger
+hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønsteret vendte op
+ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter
+alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en
+gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder.
+Det gikk heller ikke med å bringe møblene i orden, for det, som skulde
+være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt,
+og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all
+ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så
+sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i
+kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen.
+
+Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i
+haven. Når han spurte fruen om, hvor
+
+sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun
+allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp
+kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet.
+
+«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet
+et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen.
+
+Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snadden, tendte den
+borte ved komfyren og så på sitt ur.
+
+«Jeg går like godt bort til konsulens og planter aurikler,» sa han.
+«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope
+over til mig.»
+
+Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jordflekker, mot
+kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for
+kaffe og et nikk til farvel.
+
+Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det
+store soveværelse, som hadde altan til haven, satt hun på en kasse
+foroverbøiet med albuene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde
+tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig
+hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et
+kvarter for tidlig. Tanken om stevnemøtet hadde ganske behersket henne.
+Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og hadde
+lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og til
+blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det henne
+til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om sitt
+liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen over
+henne og hun syntes, hun hadde sett en avgrunn for sin fot.
+
+Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk,
+forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan
+vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han
+ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
+
+kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sammen og vendte
+hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde
+elsket henne så uforanderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans
+hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde
+vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det
+var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det
+kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja,
+var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun
+nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte tilstå at hun kunde la være. Hun
+torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det
+var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at
+hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde fore,
+vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun
+beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dessuten ---
+---. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte ---
+dette mer eller mindre gjorde hverken fra eller til.
+
+Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at
+han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så
+kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøkkenet.
+
+«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin
+egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et
+stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte
+hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle
+på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med
+ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et
+forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig
+--- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin
+
+panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær
+av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i
+hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge
+hender om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og
+lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i
+stemmen som hos et barn, som efter overstått straff ber godt for sig og
+lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk,
+kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene.
+
+I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget.
+
+«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De
+selv kan finne på.»
+
+«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.»
+
+«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.»
+
+«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen
+ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt
+kvarter til toget kommer.»
+
+«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Constance fulgte efter
+piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt stående
+hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun
+et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og satte
+sig inn i kupéen.
+
+Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mottagelsestid forbi; når
+hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun
+vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at
+nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at
+hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be
+ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort
+ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
+hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det billede hun mante
+frem at øinene uavladelig løp over av
+
+tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Freden drog inn i
+hennes pinte sinn.
+
+Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minutter før fem steg hun op
+trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen inn
+i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender
+og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem soveværelset og
+Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred mellemgang. Oprinnelig
+hadde dette værelse vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt
+anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem spisestuen til
+sine værelser. Mottagelsesværelset lå mellem studerværelset og
+venteværelset, som så atter støtte til spisestuen.
+
+Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yttersiden; Lorck var
+gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så kom
+han denne vei til soveværelset for å gjøre en smule toalett innen han
+gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så overrasket som
+han vilde bli, og glad! Hun hørte det tonefall hvormed han vilde si:
+«Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun
+døren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Døren til
+mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos ham; det
+måtte være den siste for i dag.
+
+# Kapittel XXXIII
+
+Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som
+hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en
+firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da
+Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu
+var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte
+Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!»
+
+Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik underlig møie med å få
+døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker
+stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige,
+mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn,
+som vilde vært smukk, hvis ikke huden omkring lebene hadde vært så
+besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og
+hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av
+fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var
+meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne
+i høi grad pinlig.
+
+«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok.
+
+Men hun rørte sig ikke.
+
+«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved
+hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han
+strøk over det med tverrsiden av sin høire hånd, dreide han hodet og så
+på henne.
+
+Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene
+op.
+
+«Kristine, er det mulig!»
+
+Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å
+si noe, men opgav det. Så tok hun lommetørklæet frem og holdt det for
+øinene.
+
+«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.»
+
+«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun.
+
+«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende.
+
+Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot
+tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre.
+
+«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.»
+
+Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt.
+
+«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo
+nok at forbi er forbi.»
+
+Hun blev blussende rød og så atter blek.
+
+«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om
+en resept.»
+
+«Er du syk?»
+
+Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd.
+
+«Ja,» --- hulket hun.
+
+«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck deltagende, idet han reiste sig.
+Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så høre,
+hvad det feiler dig.»
+
+Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gulvet mens hun talte.
+
+«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde
+blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også
+slike vonde smerter for brystet.»
+
+«Har du hatt det lenge?»
+
+«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.»
+
+Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt.
+
+«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen,
+når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun.
+
+«Har du spurt noen læge før nu?»
+
+«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg
+skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham
+med et ubeskrivelig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli
+sint,» tilføide hun fryktsomt.
+
+«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende.
+
+«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til
+---» gråten var atter ved å bryte frem,
+
+«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg
+måtte ha doktor.»
+
+«Hvor lenge har du vært her i byen?»
+
+«Siden straks før jul.»
+
+«Hvorfor blev du ikke i Drammen?»
+
+«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få
+arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---.
+Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes
+mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i
+fred.»
+
+«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det
+dig bedre nu da?»
+
+«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan overkomme --- ---. Bare
+jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.»
+
+«Hvor faller du på det, Kristine?»
+
+«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den sykdommen, begynte det
+akkurat slik ---. Og så har jeg sørget så gresselig.» De siste ord sa
+hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som
+rant ned over hennes kinn.
+
+«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten,
+tæring kan jeg ikke tro det er tale om.»
+
+«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett
+frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.»
+
+Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke
+forandret; det hadde bare forekommet ham så i det første øieblikk. En
+smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun
+så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han
+kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hennes kinn.
+
+«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt
+kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet
+hennes ansikt frem og tilbake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror
+du, tæringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin
+finger på det lille runde hull i hennes kinn, som var kommet til syne
+ved hennes motstrebende smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa
+han bløtt.
+
+«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til
+de døde.»
+
+«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter.
+Jeg må undersøke dig.»
+
+«Skal jeg knappe op?» spurte hun.
+
+«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å
+vite.»
+
+Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til
+rette og ventet på at hun skulde bli ferdig.
+
+Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet
+enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom
+og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne
+i armene og kysset hennes varme, bare bryst.
+
+«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne.
+
+Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse.
+
+Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til mottagelsesværelset, kom
+så tilbake og slo armene tett omkring henne. «Jeg vil holde av dig som i
+gamle dager» --- hvisket han...
+
+Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort
+efter Kristines inntredelse fra mottagelsesværelset og hadde med
+bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete.
+
+Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynderlig og bragte henne
+til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun
+gav sig til å kikke gjennem sprekken.
+
+Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled
+hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var
+kommet. Rent
+
+mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av huset. Blodet
+brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte
+på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke.
+Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i
+hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert,
+med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den
+utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en
+stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun
+så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det
+stakk og suget for brystet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å føle
+sig hevnet ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. Men
+han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen hjelp i det
+---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like i hans
+frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer på
+soveværelset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være avklædd, han
+skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte det
+---. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen
+kjentes tørr og trett av det.
+
+Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som
+en tåke. Og hun så på dem med strålende øine og bøide, når hun hilste,
+overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De
+hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne.
+
+Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere
+litt.
+
+Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav
+Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger
+og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde
+oplevd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
+
+«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
+
+jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen,
+nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby
+sitt følge.
+
+Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv,
+hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så
+forferdelig smukk; egentlig uhyggelig å se på, med noe underlig
+gnistrende over hele sin skikkelse.
+
+Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset
+hun for å se på uret i hjørnebygningen. Bare 6, og det gikk først tog
+halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10.
+
+Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av
+vin i store pokaler --- --- Og sigaretter, nei sigarer, sterke, fine.
+
+Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som
+pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav
+sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun
+sett ligge etsteds i en vinduspost.
+
+Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rastløst frem og tilbake på
+perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som
+skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like
+bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene
+mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende
+bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte
+med dammerammeram, dammerammeram.
+
+Endelig pep toget, og hun satt i kupéen.
+
+Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være
+for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa
+hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt.
+
+Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og
+gatedørsnøkkelen i hånden.
+
+«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om
+hun ikke trodde sine egne øine.
+
+«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte
+Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks
+i morgen tidlig.»
+
+Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å
+svare foran fruen for å lukke op.
+
+«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens
+Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i
+ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.»
+
+Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smørbrødet. Da Hanne tok
+bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge
+sig når hun vilde.
+
+Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene
+vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det
+et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og
+vannkannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindusposten.
+Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som
+rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og
+en stråsofa. Vadsekken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i
+på en stor koffert, som var trukket bort til sengen.
+
+Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk
+ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av
+et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen.
+
+Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt
+måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten
+og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det
+var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse
+trær og busker. Nede i hjørnet var det et lysthus av tre; det satte rygg
+imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det var
+tyst og stille
+
+20 --- Amalie Skram. I.
+
+rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den
+langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en
+ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå
+i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av
+måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot
+den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk
+for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det
+gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i
+knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et
+stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap. Om hodet svøpte hun et
+sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op
+til det avtalte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra huset.
+Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne mellem
+slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme og
+ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det
+skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde kvele
+henne.
+
+Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det
+varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til
+skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod
+stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det
+var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm.
+
+«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min
+elskede, min, min.»
+
+Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget,
+mens han dekket hennes øine og munn med kyss.
+
+«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre.
+«Jeg har vært så redd, så redd.»
+
+Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var koms
+
+met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresselige ventetimer var
+forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk mot
+huset; lyset i kjøkkenet var slukket; Hanne var altså gått i seng;
+sannsynligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring
+hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som
+førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke,
+inntil de gikk ovenpå.
+
+Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han
+kastet speidende blikk til alle sider.
+
+I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en
+sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til
+det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent
+en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klokken 6.
+
+Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin
+lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han,
+rev av en fyrstikk og tendte ild på det.
+
+«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han
+kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten.
+
+«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han
+gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å
+skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod
+atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og
+ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lommebok, så
+hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste
+op: Fra Emma til Harald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
+gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt
+flammende rød og hadde betraktet ham med et
+
+blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde
+sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel!
+
+# Kapittel XXXIV
+
+Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen
+høit på himmelen. Først hadde hun ingen tydelig forestilling om hvad det
+var som lå så knugende over henne, men litt efter litt stod alt, som var
+foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og gravde
+ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, vekk,
+men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om
+igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu også
+funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig selv
+ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun
+merke. Hun vemmedes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for alt
+ved sig selv.
+
+Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over
+ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede
+i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig
+tilbake i putene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. Hun
+vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke for
+noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen?
+Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke
+spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det
+var likesom han gled ut i tåke for henne.
+
+En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet,
+hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så
+dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv,
+med en langsom, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø.
+
+Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor?
+At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne
+på, det eneste, det var hvile i.
+
+Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig,
+vilde hun kanskje ikke ha mot.
+
+Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun
+sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut
+at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og
+leiligheten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instrukser, sa, at
+hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget.
+
+I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine.
+Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett.
+Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø.
+
+Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i
+sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord
+til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg
+ikke kunde bære det lenger. Constance.»
+
+Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun forseglet, skrev Lorcks
+navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse.
+
+Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i
+vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang
+Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor
+porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av.
+
+Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hårnålene fra sig på
+toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien
+i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor
+sittende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den minste
+på fanget, og selv stod hun bak farens
+
+stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den
+gang, med utringet kjoleliv, små puffermer og håret i pisker ned over
+ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun
+billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det
+forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun
+farens ord, da de fikk prøvebilledet hjem. Han hadde vært så fornøiet
+med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et
+individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og
+svart at han i grunnen hadde rett.
+
+Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med
+den. «Hadde jeg bare visst bedre beskjed om det, som spiller denne store
+rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin
+plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord av
+sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor
+egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne,
+«og egoisme er en dødssynd.»
+
+Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart
+i denne stund; det var hennes livs store synd.
+
+Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sengen. Så grep hun
+flasken, lukket øinene og tømte innholdet i ett drag ...
+
+Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass.
+Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å
+hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste.
+Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig
+så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på
+sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes.
+Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne
+en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang.
+
+NE
+
+Constance Ring SITI
+
+Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte.
+
+«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inntredende kokkepike.
+
+«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne
+stuepike drog ut til Løkken.
+
+«Det er godt,» sa han og vinket.
+
+Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft
+bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt
+henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og
+stakk det til sig.
+
+Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dekket. Under måltidet
+la han sig flere ganger tilbake i stolen og stirret op mot loftet med en
+distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan
+fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over ham, et
+øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det ergerlige at
+han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd med tungen,
+klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i
+dagligstuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled boken ut
+av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde av sig selv.
+Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte buffetens
+innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk
+det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt efter litt
+arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i grunnen ingen
+ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, hvad fortred
+kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne eller
+forholdet til henne, det følte han helt ned på bunnen av sin sjel. Det
+var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, rent ut sagt, noe
+sludder det hele.
+
+Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut,
+han hadde følt trang til å trøste og
+
+hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som
+var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis
+--- det vilde han riktignok protestere mot.
+
+Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen
+aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet
+henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så
+var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til
+gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst,
+bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og
+skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine
+handlinger. ---
+
+Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tretiden. Han gikk, som
+han pleide, like inn i mottagelsesværelset for å se efter om det lå
+skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra
+Constance. En underlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem
+ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for
+hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske
+stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør
+var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig
+anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op.
+
+Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket
+av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang
+utenfor sengen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var
+rullet et stykke bort over gulvet.
+
+Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op
+mot sitt bryst. Så utstøtte han et jamrende rop, legemet falt tilbake,
+og selv sank han hen over det. å
+
+Depotbiblioteket
+
+Ø47 ONSTANSK RING