wip

1 files changed, 2222 insertions, 2259 deletions

diff --git a/stage-5.txt b/stage-5.txt
index 71bf5ba..5f74322 100644
--- a/stage-5.txt
+++ b/stage-5.txt
@@ -31,24 +31,23 @@ hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn.
 Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i
 godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til
 å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende
-ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl-
-
-dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
+ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyldige
+fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
 persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
 bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende
 gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk,
 blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig.
-Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen-
-nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende.
+Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hennes
+munn, og hennes latter var uimotståelig smittende.
 
 Ring var seksten år eldre enn den unge piken han
 ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet,
 er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig
-lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel-
-sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en
+lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindelsen
+i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en
 del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en
-satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri-
-disk kandidat, men var gått over til handelen og drev
+satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juridisk
+kandidat, men var gått over til handelen og drev
 nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk.
 Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde,
 til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et
@@ -57,8 +56,8 @@ rett behagelig ytre.
 Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende
 forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så
 slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært
-så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan-
-tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk
+så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkantede,
+fordi hun om morgenen når hennes mann drakk
 sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde —
 lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte
 hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han
@@ -75,8 +74,8 @@ Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde
 ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når
 
 han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren
-kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem-
-komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve-
+kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjemkomst
+pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve-
 nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt.
 
 Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk
@@ -94,12 +93,12 @@ av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje
 av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden.
 
 Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest
-knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus-
-posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et
+knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindusposten
+og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et
 drømmende uttrykk i de bedrøvede øine.
 
-Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter-
-middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de
+Hun så på de fintfarvede solskygger, som om eftermiddagen
+var så lange og dype, og som til sist hyllet de
 treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især
 var det vannet, som lokket og drog henne.
 
@@ -122,24 +121,24 @@ dager.
 
 Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet,
 og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel.
-Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe-
-rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi
+Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i ferien
+lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi
 hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde
-der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by-
-fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de
+der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med byfogdens
+småpiker og fisketurene med brødrene, når de
 - blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å
-trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker-
-hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte
+trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fiskerhans,
+som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte
 Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie.
-Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt-
-tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn
+Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyttet
+inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn
 og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av
 sig selv.
 
 # Kapittel II
 
-Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk-
-kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig.
+Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lykkelig
+hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig.
 Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da
 også ved første leilighet.
 
@@ -163,30 +162,30 @@ hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke
 der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode,
 han ikke vilde gjøre henne?
 
-Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan-
-ten foreslått.
+Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tanten
+foreslått.
 
 Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde
 han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet
-fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må-
-neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også !
+fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i måneder?
+Det måtte da være grenser for opofrelse også !
 
 Bare det kom småfolk — mente tanten.
 
 Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke
 ha talt om det, — men pokker heller!
 
-Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør-
-grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd,
+Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dørgrepet,
+sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd,
 og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres.
 
 Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det
 gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede
-hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig-
-het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly-
+hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlighet,
+og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly-
 stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for
-Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann-
-folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å
+Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mannfolk,
+som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å
 bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var
 det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få
 henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale
@@ -201,11 +200,10 @@ hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig
 få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
 opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
 ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
-aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-
-
-fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
-hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
-dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
+aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt opfatning
+av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
+hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrandsdalen
+forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
 om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde
 spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde
 hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. —
@@ -230,20 +228,20 @@ Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så
 hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring
 sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som
 f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine
-fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort-
-over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og
+fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bortover
+gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og
 bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen
 mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig
 ting, som han hadde god greie på i forveien.
 
 I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å
-forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im-
-ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke.
+forandre sin beslutning, og blev både forbauset og imponert,
+da han merket at hun ikke var til å rokke.
 
 Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte
 de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde
-skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk-
-net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem
+skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våknet.
+Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem
 fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet
 
 uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok,
@@ -254,34 +252,34 @@ bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris
 på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen
 disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden
 O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han
-skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål-
-modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen
+skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utålmodighet
+på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen
 hadde vært.
 
 Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by
 med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun
 hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var.
 Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns
-selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned-
-stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne,
+selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så nedstemt
+og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne,
 og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun
 gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det
 ringte.
 
 At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å
 gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om,
-han, som alltid snakket og snakket og kom med så me-
-get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især
-om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon-
-jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde
+han, som alltid snakket og snakket og kom med så meget
+sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især
+om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige konjakk
+med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde
 komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der
 og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var,
 allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet.
 
 Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev,
 fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte
-forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke-
-lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente
+forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykkelig
+hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente
 efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
 lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.
 
@@ -292,11 +290,11 @@ og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
 
 Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for
 tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og
-sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer-
-tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin
+sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjertet
+til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin
 støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv
-til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for-
-talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet,
+til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som fortalte
+de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet,
 som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram,
 som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av
 skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort
@@ -306,13 +304,13 @@ idel lede og likegyldighet.
 
 Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en
 sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle
-satte sig over til ham og spurte efter Constances befin-
-nende, og om hvordan humøret var.
+satte sig over til ham og spurte efter Constances befinnende,
+og om hvordan humøret var.
 
 «Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase.
 
-«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for-
-trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så
+«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, fortrolig
+tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så
 vilde det ha en god innflytelse.»
 
 «Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med
@@ -320,8 +318,8 @@ vilde det ha en god innflytelse.»
 
 «Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre
 det som er riktig. Min søster er så god og forstandig —
-ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un-
-derlig med ens mor.»
+ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så underlig
+med ens mor.»
 
 Ring var ved sitt bestemmelsessted.
 
@@ -337,8 +335,8 @@ Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og
 svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk,
 jeg drømte i natt at hun var her.»
 
-Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si-
-den av henne.
+Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved siden
+av henne.
 
 «Kunde du ha lyst til det, Constance?»
 
@@ -351,8 +349,8 @@ Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig.
 lebene.
 
 «Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt
-arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si-
-den forlovelsestiden.
+arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne siden
+forlovelsestiden.
 
 «Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall.
 «Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.»
@@ -418,8 +416,8 @@ Han slapp henne med en sur mine.
 du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som
 om verden skulde forgå i neste nu.»
 
-Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse-
-lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med
+Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukselommene
+og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med
 en skuffet og fiendtlig mine.
 
 Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk
@@ -432,16 +430,16 @@ Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var
 jo i stand på soveværelset.
 
 Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av
-stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø-
-bet hans ublide sinnsstemning.
+stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som røbet
+hans ublide sinnsstemning.
 
 Da Constance langt om lenge var ferdig med sine
 blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og
-aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta-
-géren om.
+aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på etagéren
+om.
 
-Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante-
-stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run-
+Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plantestativene
+borte ved det brutte vindu, hvor det i en run-
 ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler.
 Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt
 inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden
@@ -464,12 +462,12 @@ slukket hun lampen og gikk inn til ham.
 
 THI.
 
-Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren-
-skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før-
+Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, sorenskriver
+Blom, at moren skulde komme nedover med før-
 ste dampskib.
 
-Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel-
-satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den
+Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig sysselsatt
+med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den
 fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds
 med hennes stell.
 
@@ -479,22 +477,22 @@ Gikk hun ikke der og var i godt humør.
 De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance
 hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert
 øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting
-til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran-
-dring i arrangementet.
+til toalettbordet eller for å prøve en eller annen forandring
+i arrangementet.
 
 Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i
 gråt og falt henne om halsen.
 
-Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp-
-skib ikke var det rette sted til å opføre scener på.
+Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et dampskib
+ikke var det rette sted til å opføre scener på.
 
 Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige
-håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl-
-dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det
+håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyldige
+spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det
 var for en ny kirke, de kom forbi.
 
-Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri-
-stiania på seksten år.
+Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kristiania
+på seksten år.
 
 Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte
 hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som
@@ -506,12 +504,12 @@ Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde
 med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane
 stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre.
 
-Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con-
-stance sår om hjertet og bragte en skare minner med,
+Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Constance
+sår om hjertet og bragte en skare minner med,
 som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten.
 
-«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for-
-nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som
+«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en fornøielse»
+— sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som
 uttrykte hans misnøie.
 
 «Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da
@@ -554,25 +552,25 @@ strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så
 fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager,
 og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For
 å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer
-til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme-
-lagede eplekake. —
+til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemmelagede
+eplekake. —
 
-Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore-
-kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde
-være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så-
-danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det
-merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for-
-melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for-
+Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri forekom
+han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde
+være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i sådanne
+situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det
+merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun formelig
+undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for-
 vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe
-til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over-
-drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel-
+til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv overdrive,
+når hun var i humør til det, men så vilde hun hel-
 ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
 sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
 over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
 holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
 
-om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja-
-ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
+om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde jages
+bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
 ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
 Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å
 henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom,
@@ -588,8 +586,8 @@ bestemt sig til å bære det med tålmodighet.
 
 «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann,
 
-Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor-
-det, og Ring var gått inn til sine piper.
+Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bordet,
+og Ring var gått inn til sine piper.
 «Å pytt» — sa Constance og slo med nakken.
 
 «Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.»
@@ -618,11 +616,10 @@ munnviker og nesen til værs.
 far og jeg stod jo aldri på den fot.»
 
 «Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en
-stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa-
-
-rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
-mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd-
-somt utekkelig?»
+stemme og en mine, som protesterte mot den dragne parallell
+som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
+mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så reddsomt
+utekkelig?»
 
 «Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er
 ingen ting å bry sig om.»
@@ -640,18 +637,18 @@ selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde
 bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge.
 
 Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og
-gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til-
-hørerinne, som svarte og lo i rette tid.
+gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket tilhørerinne,
+som svarte og lo i rette tid.
 
 «Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa
-han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille-
-avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne
+han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den filleavisen
+og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne
 op av stolen og vilde dra henne til sig.
 
 Hun stred imot.
 
-«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for-
-manende.
+«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom formanende.
+
 
 Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på
 sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne
@@ -659,8 +656,8 @@ ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden
 av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun
 kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av
 tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og
-hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen-
-nes brennende tørre ansikt.
+hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hennes
+brennende tørre ansikt.
 
 «Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og
 slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet
@@ -675,11 +672,11 @@ Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn
 
 Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut.
 
-«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg-
-lende.
+«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meglende.
 
-«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter-
-minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg
+
+«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig determinert
+ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg
 tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !»
 
 «Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og
@@ -692,8 +689,8 @@ kommet til å hikke.
 
 «Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk.
 
-«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for-
-klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?»
+«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige forklaring.
+Hvad skulde det ellers være, for fanden?»
 
 Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine
 negler.
@@ -732,8 +729,8 @@ sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne
 inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne,
 mens hun klædde sig av.
 
-Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge-
-kanten hos henne.
+Da moren var kommet i seng, satte hun sig på sengekanten
+hos henne.
 
 «Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at
 du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av
@@ -747,8 +744,8 @@ Hvorfor er du ikke det?»
 Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd
 dem selv?»
 
-«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con-
-stance.»
+«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Constance.»
+
 
 «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.»
 
@@ -823,8 +820,8 @@ løftet hennes hode op imot sig.
 «Hos mig, — er du gal, barn?»
 
 «Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet,
-når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam-
-men» — sa hun innsmigrende.
+når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sammen»
+— sa hun innsmigrende.
 
 «Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.»
 
@@ -837,22 +834,22 @@ nattøi.»
 Hun var allerede borte ved døren.
 
 «Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din
-mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for-
-melig bestyrtet ut.
+mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så formelig
+bestyrtet ut.
 
 «Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er
 Så snild.»
 «Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun
 
-atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al-
-vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller
+atter satt på sengekanten, talte hun formanende og alvorlig
+til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller
 ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske
 ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde
-betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em-
-bedsmanns datter være kommet således på det tørre,
+betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig embedsmanns
+datter være kommet således på det tørre,
 det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig,
-elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem-
-mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun
+elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjemmets
+hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun
 ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han
 søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var
 nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun
@@ -861,29 +858,28 @@ holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde
 vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde
 hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun
 skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet.
-Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel-
-signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance
+Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og velsignet,
+og hun skulde være hennes egen kjære Constance
 som i gamle dager,
 
-Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo-
-ren også trykke henne til jorden med dette snakk om,
+Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu moren
+også trykke henne til jorden med dette snakk om,
 hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun
 skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne
 til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å
 være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
 op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
 alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
-denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-
-
-ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
+denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanskeligere
+for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
 i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe
 menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så
 avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes
 skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun
 satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale,
 fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig
-forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be-
-søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når
+forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens besøk;
+hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når
 hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett
 ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en
 alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet
@@ -891,8 +887,8 @@ sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det
 lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite
 om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare
 de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde
-være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an-
-ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det
+være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen anledning
+bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det
 skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom
 
 an på det.
@@ -908,41 +904,41 @@ gikk ut av stuen.
 # Kapittel IV
 
 Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R.
-C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku-
-sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med
+C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances kusine,
+datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med
 åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var
-småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise-
-penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende
+småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reisepenger
+frem og tilbake, til den i økonomisk henseende
 bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein
 Foss” søster.
 
 Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av
 og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo
-ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der-
-for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om-
+ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var derfor
+en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om-
 gangsfot med hverandre.
 
 — Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn
-en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir-
-meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for-
+en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfirmeres
+i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for-
 innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt.
 Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes
 ferietid var snart til ende.
 
 Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt
-drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be-
-hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru
+drøftet mellem mor og datter. Constance avverget behendig
+enhver streifen inn på disse enemerker, og fru
 Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med
 snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun
 så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde
 båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor
-bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke-
-lig å peke på det for henne.
+bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekkelig
+å peke på det for henne.
 
-Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al-
-deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og
-undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In-
-nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette
+Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt aldeles
+merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og
+undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — Innerst
+inne hadde han dog en fornemmelse av at dette
 ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte,
 hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden
 gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut,
@@ -955,17 +951,16 @@ alt, hvor det gikk noen ting for sig.
 
 Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
 riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
-rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk-
-kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
+rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lykkelig
+liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
 
 han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
 morgensær.
 
 Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings
 venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var
-jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak-
-
-kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli
+jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var akkurat
+likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli
 anledning til rykter.
 
 Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være
@@ -973,25 +968,25 @@ tilfreds.
 
 De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og
 Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru
-Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener-
-vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i
+Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wienervogner,
+var selskapet dratt av sted om formiddagen i
 strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i
-den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con-
-stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort
+den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Constance
+glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort
 vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og
 til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig
 hadde budt henne.
 
 Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt
-siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam-
-mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner;
+siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gammel.
+Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner;
 deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så
-meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed-
-vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett
+meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Edvard.
+Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett
 ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med
 Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet
-gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte-
-lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an-
+gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjertelighet,
+bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an-
 net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter.
 
 Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det
@@ -1006,13 +1001,13 @@ Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også
 under overveielse.
 
 R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke
-dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over-
-døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma-
+dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre overdøvet
+ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma-
 rie blev redd for at det hele skulde strande.
 
 «Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» —
-hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri-
-kard?»
+hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Rikard?»
+
 
 «Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke
 noe av.»
@@ -1028,8 +1023,8 @@ de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun.
 
 «Å, det var bare Lorck.»
 
-Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side-
-mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme-
+Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin sidemann
+opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme-
 lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt.
 
 Hansen bet sig i pekefingeren.
@@ -1055,41 +1050,41 @@ huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»
 
 Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
 
-å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
-sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
+å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Hansen
+gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
 det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
-noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til-
-trekkende.
+noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset tiltrekkende.
+
 
 Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran
 speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse,
 fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter
 fra vinduene til dekorasjon under den store palme og
-foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul-
-vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran
+foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gulvet
+uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran
 fotstykket.
 
 Snart var de alle plasert i makelige seter med benene
-utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ-
-desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå
-bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske-
-begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle
-stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an-
-siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde
+utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klædesbetrekk
+og brokete frynser var trukket frem for å stå
+bekvemme til bakkene med glass og karafler og til askebegerne;
+det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle
+stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og ansiktene
+brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde
 vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det
-en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små-
-snakket nesten hviskende.
+en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og småsnakket
+nesten hviskende.
 
 «Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart
 være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene
 med en armstake i hver hånd.
 
-En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl-
-let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis
+En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøllet
+hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis
 ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk
 med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til
-pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing-
-rene i stormløp fare over tangentene.
+pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fingrene
+i stormløp fare over tangentene.
 
 «Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte
 hodet halvt mot de andre.
@@ -1103,8 +1098,8 @@ og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck.
 
 «Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io.
 
-Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be-
-vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen.
+Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en bevegelse
+som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen.
 
 «Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance.
 
@@ -1113,18 +1108,17 @@ Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i
 luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev
 slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et
 broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og
-duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al-
-vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som
-lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs-
-sang.
+duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, alvorlig
+og verdig som en spansk fandango, og så noe, som
+lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovssang.
+
 
 «Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance.
 
 «Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck.
 «Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?»
-«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg-
-
-ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til
+«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det ergret
+ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til
 å holde ut» —
 
 «Skal han ikke bli musiker?»
@@ -1143,8 +1137,8 @@ med å røke til siden.»
 
 «Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd
 at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som
-hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con-
-stance.
+hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Constance.
+
 
 «Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun.
 
@@ -1154,8 +1148,8 @@ tror jeg — det er jo rent bort i natten.»
 «Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte
 jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en
 masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok,
-han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik-
-ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru
+han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nikket
+fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru
 Ring?»
 
 «Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i
@@ -1167,11 +1161,11 @@ slekt med Ole Bull.»
 Lorck.
 «En to — tre og tyve år vel» —
 
-«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for-
-sikret frøken Schwartz.
+«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» forsikret
+frøken Schwartz.
 
-«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore-
-slo Lorck.
+«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» foreslo
+Lorck.
 
 Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem.
 
@@ -1195,8 +1189,8 @@ endte i en stygg dissonans.
 «De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem
 pent,» — sa Marie, da han reiste sig.
 
-«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor-
-somt !» — — summet det rundt omkring ham.
+«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så morsomt
+!» — — summet det rundt omkring ham.
 
 Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans
 eksempel og førte hver sin dame til bords.
@@ -1210,8 +1204,8 @@ fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, —
 «Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før
 din mor ser det.»
 
-Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme-
-lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun
+Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemmelig,
+og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun
 blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så
 langt op, som hun kunde få den.
 
@@ -1226,8 +1220,8 @@ vi ikke?»
 «Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop
 være morsomt —»
 
-«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme-
-tisk rypebryst.
+«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et hermetisk
+rypebryst.
 
 «Verten må begynne» — — lød det fra flere.
 
@@ -1236,14 +1230,14 @@ likeså.
 
 «Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt
 dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså
-— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god-
-villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne
+— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det godvillig,
+og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne
 altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra
 Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet.
-Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær-
-deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn
-Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und-
-tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. —
+Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en særdeles
+fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn
+Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når undtages
+at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. —
 «Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at
 hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
 — «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
@@ -1253,10 +1247,10 @@ almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
 sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
 «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
 nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
-sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat-
-ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! —
-«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con-
-stance.
+sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i latter.
+— Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! —
+«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Constance.
+
 
 «Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte
 Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også
@@ -1265,12 +1259,12 @@ vilde ha et ord med i laget.
 «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen.
 
 «Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring
-og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig-
-heten slo an.
+og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittigheten
+slo an.
 
 «Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er
-enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av-
-slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer
+enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig avslutning
+på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer
 og herrer, — velkommen til bords!»
 
 «Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med
@@ -1313,13 +1307,11 @@ det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.»
 makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De
 det, løitnant Fallesen» —
 
-«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for-
-
-lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot
+«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også forlange
+— —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot
 hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære
-Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm-
-
-muskler —»
+Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — armmuskler
+—»
 
 «Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte
 sig fra ham.
@@ -1332,8 +1324,8 @@ Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte
 slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra
 henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks
 efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne.
-Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød-
-met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham;
+Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rødmet;
+halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham;
 han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en
 strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt
 glass.
@@ -1343,8 +1335,8 @@ han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise
 og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner
 navnet.»
 
-Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke-
-lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt
+Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykkelig
+over den stumme hilsen, Constance hadde sendt
 ham.
 
 «Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck
@@ -1352,16 +1344,15 @@ i en ergerlig tone.
 
 «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.
 
-«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin-
-
-ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
+«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene springer
+snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
 for — —?
 
 «Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en
 hodebevegelse op imot Ring.
 
-«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte-
-fjeset der nede» — begynte Lorck igjen.
+«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløtefjeset
+der nede» — begynte Lorck igjen.
 
 «Men så hold dog op, Lorck» —
 
@@ -1388,20 +1379,20 @@ så meget som har åpnet min munn?»
 
 «Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.»
 
-«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li-
-ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta-
-ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und-
-skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu?
-Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over-
-lever jeg det ikke.»
+«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten liker
+jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta-
+ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig undskylde.
+Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu?
+Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — overlever
+jeg det ikke.»
 
 Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og
 mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som
 De kan sludre,» — sa hun.
 
 «Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å
-tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for-
-trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket
+tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den fortrinlige
+piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket
 frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,»
 sluttet Ring sin tale.
 
@@ -1424,10 +1415,10 @@ ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den
 gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin
 annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom.
 
-Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet-
-tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde
-tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen-
-nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til
+Da desserten var spist, og de mette gjester la serviettene
+sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde
+tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjennem
+de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til
 kjenne.
 
 «Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig
@@ -1439,15 +1430,14 @@ mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var
 om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som
 av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte
 om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var
-det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen-
-nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham
+det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemennenes
+lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham
 uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det
 ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine
 overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
 straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
-merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
-
-3 — Amalie Skram. I.
+merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen3
+— Amalie Skram. I.
 
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
@@ -1475,8 +1465,8 @@ sa Constance.
 og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for
 vertens protest, fikk et nifoldig hurra.
 
-Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han-
-sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat-
+Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Hansen
+og Marie utvekslet det reglementerte takkformat-
 kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun
 rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss.
 
@@ -1506,8 +1496,8 @@ Blom.
 «Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og
 gikk for å skynde på pikene.
 
-«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret-
-tent.
+«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck grettent.
+
 
 «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance.
 
@@ -1549,8 +1539,8 @@ Blom.
 
 Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise.
 
-«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig-
-nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok
+«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktignok
+spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok
 an.»
 
 Meier gikk like bort og engagerte Constance.
@@ -1573,24 +1563,23 @@ samvittigheten?»
 mig, — De er virkelig så kjedelig.»
 
 Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier,
-som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav-
-brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la
+som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uavbrutt
+å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la
 skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere,
 bøide han hver gang det ene kne foran damen og var
 enda tidsnok tilbake på plass igjen.
 
-«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame-
-kjeden.
+«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i damekjeden.
+
 
 «Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun
 undskyldende.
 
-«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv-
-høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham.
-
-«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt-
+«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halvhøit
+til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham.
 
-lig til ham.
+«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemyttlig
+til ham.
 
 «De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket
 Fallesen til Constance med forgremmet stemme.
@@ -1652,8 +1641,8 @@ Hans øine søkte uvilkårlig Constance.
 henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans
 blikk.
 
-Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han-
-sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte.
+Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Hansens
+arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte.
 Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt
 og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som
 hvirvlet avsted med Meier.
@@ -1664,8 +1653,8 @@ hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og
 
 ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor
 villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne
-ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la-
-get sig et nytt glass.
+ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og laget
+sig et nytt glass.
 
 «Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som
 kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det,
@@ -1697,8 +1686,8 @@ og ned.»
 
 «Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene.
 Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De
-ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne-
-skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som
+ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinneskjønnhet
+og kvinnelige forskjønnelseskunster, som
 endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke
 dus.
 
@@ -1714,16 +1703,16 @@ det til.»
 Lorck kom inn efter selters.
 
 «Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte
-kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen-
-nem dagligstuen.
+kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjennem
+dagligstuen.
 
 Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet.
 
 «Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier
 under en av pausene i galoppen.
 
-«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde-
-lig.»
+«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nydelig.»
+
 
 «Kjente De Dem igjen?»
 
@@ -1737,8 +1726,8 @@ gå til» —
 
 «Gav De mig lov til å tale med Dem — så» —
 
-«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam-
-men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk,
+«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sammen!
+— og De tror, det nytter — en kan få inntrykk,
 danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så
 er det alltid rav ruskende forkjært.»
 
@@ -1748,8 +1737,8 @@ da ikke med vilje skjulte sig» —
 «Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men
 
 skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss?
-— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el-
-ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og
+— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør eller
+tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og
 
 vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke
 til, hvor ens vi alle er.»
@@ -1763,19 +1752,19 @@ dets stemplede produkter.»
 går og står og taler og opfatter på nettop den og den
 manér.»
 
-«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke-
-lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.»
+«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerkelig,
+skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.»
 
-«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con-
-stance, da de atter tok plass.
+«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Constance,
+da de atter tok plass.
 
 «Fordi ingen har bedt mig.»
 
 «Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet
 til Deres foreldre, spilte De da?»
 
-«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano-
-klimpring.»
+«Som andre guttebarn, som tar informasjon i pianoklimpring.»
+
 
 «At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som
 tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.»
@@ -1811,8 +1800,8 @@ gleder mig så til Deres spill.»
 
 «Den narr!» sa Meier.
 
-De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be-
-traktet henne fra siden med et usikkert blikk.
+De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet
+henne fra siden med et usikkert blikk.
 
 Constance tok i lommen og kom til å rive frem en
 hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op.
@@ -1830,8 +1819,8 @@ vesten.
 Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted.
 Tante Wleiigel var gått for lenge siden.
 
-Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an-
-ledning til almindelig opbrudd.
+Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav anledning
+til almindelig opbrudd.
 
 Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha
 kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken
@@ -1839,22 +1828,22 @@ var forresten over ett.
 
 «La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme,
 og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren
-fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to-
-bakksos.
+fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå tobakksos.
+
 
 «En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere.
 
 «I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med
-sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk-
-ket for Constance.
+sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han bukket
+for Constance.
 
 Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han.
 
 «Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre
 fru Blom til pianoet.
 
-«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con-
-stance.
+«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Constance.
+
 
 Men fru Marie satt allerede og spilte.
 
@@ -1873,8 +1862,8 @@ fjollet, halvt fortredelig smil.
 
 «Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster,
 bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med
-den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri-
-stensen Ring, og det er mig, det.»
+den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Christensen
+Ring, og det er mig, det.»
 
 «Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol
 tett ved.
@@ -1910,14 +1899,14 @@ Hansen.
 
 Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge
 henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot
-og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt-
-ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han
+og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føtter
+rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han
 hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise
 dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det
-hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub-
-let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å
-holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con-
-stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å
+hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snublet,
+fektet et øieblikk med armer og overkropp for å
+holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Constance
+over ende med sig. Før noen kunde få tid til å
 hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer
 og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde
 støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen
@@ -1925,8 +1914,8 @@ tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie
 hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte
 fallet.
 
-«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu-
-stet som en hval, «vi var ikke ferdige.»
+«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pustet
+som en hval, «vi var ikke ferdige.»
 
 Fru Marie så ut til å betenke sig.
 
@@ -1938,8 +1927,8 @@ forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen
 med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok
 tøiet på ute i entréen.
 
-Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef-
-ter henne med stive, fortinnede øine.
+Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret efter
+henne med stive, fortinnede øine.
 
 På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han
 utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om
@@ -1950,11 +1939,11 @@ Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor
 lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring.
 
 Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter
-fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang-
-somt, og hun støttet sig til Lorcks arm.
+fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget langsomt,
+og hun støttet sig til Lorcks arm.
 
-Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo-
-vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale
+Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bovary»,
+som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale
 om fransk litteratur.
 
 «Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa
@@ -1965,29 +1954,28 @@ polemisk.
 
 «Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre
 om det.»
-«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum-
-
-meste kategorisering.»
+«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dummeste
+kategorisering.»
 
 «Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å
 tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt,
-eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede-
-lige?»
+eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usedelige?»
+
 
 «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.»
 
-«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger-
-lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og
+«De snakker som De har forstand til» — sa hun ergerlig.
+«Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og
 velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.»
 
 «Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig
 hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —»
 
-«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste-
-fullt?»
+«Men er det da slett intet, som er udydig eller lastefullt?»
+
 
-«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el-
-sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry-
+«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones elsker
+eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry-
 telse å være.»
 
 «Ti stille med Deres vemmelige floskler.»
@@ -2002,8 +1990,8 @@ skal det ikke være, — det er altfor besværlig.»
 
 «Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den
 samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa
-Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin-
-gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !»
+Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegningen.
+«Jo, det skulde komme til å se ut i verden !»
 
 «Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det
 er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å
@@ -2021,8 +2009,8 @@ enn jeg.»
 «Hører De, hvad han sier, Meier?»
 
 «Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være
-verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu-
-værende samfundsordning for splitter forkjært.»
+verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nuværende
+samfundsordning for splitter forkjært.»
 
 «Og han gir kristendommen skylden for det hele, —
 det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det
@@ -2031,8 +2019,8 @@ da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller
 intet feminin til mor — sier de.»
 
 «Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte
-Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven-
-tet sig noe av svaret.
+Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ventet
+sig noe av svaret.
 
 «Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for
 sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting
@@ -2044,25 +2032,25 @@ var anderledes, enn det i virkeligheten er.»
 uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter
 dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de
 tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det
-ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave-
-velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne-
+ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pavevelde,
+kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne-
 emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.»
 
 «Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.»
 
 «Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe
 av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten
-til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra-
-dert menneskeheten i en grad, så —»
+til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degradert
+menneskeheten i en grad, så —»
 
 «Hvor kan De nu si slikt, Meier» —
 
 «Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem
-med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak-
-karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem —
+med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stakkarne
+skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem —
 eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen
-denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe-
-lighet. — Ja, som den har demoralisert !»
+denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpelighet.
+— Ja, som den har demoralisert !»
 
 Han holdt inne og slo ut med hånden.
 
@@ -2085,14 +2073,14 @@ det gikk.»
 
 «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance.
 
-«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede-
-ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer
+«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sedeligere,
+og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer
 avholdende enn de kristne.»
 
 «Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo.
 
-«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke-
-fullt.
+«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tankefullt.
+
 
 «Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for
 pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi
@@ -2113,17 +2101,17 @@ med dirrende stemme og slapp hans arm.
 motbydelig,» ivret Lorck.
 
 «Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror
-det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set-
-ter jeg dem ikke, aldri i evighet.»
+det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt setter
+jeg dem ikke, aldri i evighet.»
 
-«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk-
-nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck.
+«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takknemlig
+for denne Deres mening,» sa Lorck.
 
 «Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,»
 svarte Constance harm.
 
-«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk-
-ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet.
+«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde lukket
+fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet.
 
 «Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke
 et grand.»
@@ -2146,8 +2134,8 @@ De sa god natt og gikk hver til sitt.
 Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han
 blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og
 påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han
-dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men-
-neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger
+dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, menneske!»
+sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger
 forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og
 holdt ham om skulderen.
 
@@ -2166,21 +2154,21 @@ Meier.
 
 «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?»
 
-Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme-
-lig spørsmål !»
+Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærmelig
+spørsmål !»
 
 «For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra
 siden.
 
 «Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en
-slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con-
-stance, — nei vet du hvad.»
+slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Constance,
+— nei vet du hvad.»
 
-«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over-
-bærende, «så godmodig og spøkefull.»
+«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier overbærende,
+«så godmodig og spøkefull.»
 
-«En briljant fyr å drikke og seile med — men for-
-resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!»
+«En briljant fyr å drikke og seile med — men forresten
+umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!»
 
 «Er han høiremann?»
 
@@ -2219,8 +2207,8 @@ Lorck gav sig til å plystre.
 som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt,
 og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» —
 
-«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan-
-den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt
+«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fanden
+så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt
 gjort» —
 
 «Fanden i vold !» sa Meier.
@@ -2246,23 +2234,23 @@ far» —
 
 «Til ingen» — sa han arrig.
 
-«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon-
-kurrere» —
+«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å konkurrere»
+—
 
 «Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik
-om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel-
-vende av vrede.
+om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjelvende
+av vrede.
 
 «La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke
-kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku-
-ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun
+kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak skuret
+der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun
 lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente
 hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med
 det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som
 både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.»
 
-«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta-
-likus» —
+«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en brutalikus»
+—
 
 «En kone, som har vært gift i tre år — nei far min,
 hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det
@@ -2308,14 +2296,14 @@ elsker, ham og ingen annen.»
 
 «Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild
 og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe
-over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For-
-resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil
+over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! Forresten
+— hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil
 ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne
 Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles
 gælen —»
 
-«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan-
-set utenfor huset, hvor han bodde.
+«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stanset
+utenfor huset, hvor han bodde.
 
 Meier lot til å trekke på det.
 
@@ -2323,13 +2311,13 @@ Meier lot til å trekke på det.
 er klokken?»
 «Halv tre» — sa Meier.
 
-«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum-
-let Lorck. «God natt, du.»
+«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mumlet
+Lorck. «God natt, du.»
 
 «God natt» — sa Meier, og de skiltes.
 
-Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten-
-års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be-
+Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nittenårs
+gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be-
 gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet
 med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt
 så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op
@@ -2346,14 +2334,14 @@ Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet
 som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut
 på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde
 av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og
-en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø-
-strene.
+en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos søstrene.
+
 
-Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom-
-met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes
+Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kommet;
+som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes
 fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet
-ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete-
-ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold
+ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognerseteren;
+der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold
 vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for
 selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og
 forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en
@@ -2376,25 +2364,25 @@ som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av.
 tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som
 betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så
 
-mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens-
-godhet. —
+mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertensgodhet.
+—
 
 «Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde
 mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det
 nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist
-og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut-
-satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun
+og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så utsatt
+for smussige grams fra alle kanter — å, om hun
 hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem
 livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte —
-voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei-
-ligste sted — —
+voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens deiligste
+sted — —
 
 «Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke
 min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det
 stakk og strammet.
 
-«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum-
-let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri
+«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mumlet
+han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri
 sett maken til tosk» — —
 
 Nr
@@ -2454,8 +2442,8 @@ mor.»
 «Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi
 vært så svært på farten.»
 
-«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe-
-kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig.
+«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffekopp
+til bordet ved sofaen, hvor han satte sig.
 
 «Da er vi utbuden, husker du vel.»
 
@@ -2483,8 +2471,8 @@ det står efter.»
 
 «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom.
 
-«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con-
-stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du
+«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Constance
+kom tilbake, «forresten var vi enige om at du
 hadde tapt dig svært.»
 
 «Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det
@@ -2504,16 +2492,16 @@ lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var
 så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun
 gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun
 elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte
-fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun-
-kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå
+fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dunkelt
+barndomsminne stod for henne — en dame i grå
 silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på
-verandaen der hjemme og drukket selters med bringe-
-bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak-
+verandaen der hjemme og drukket selters med bringebærsaft
+av et glass på høi fot og talt med fremmed ak-
 cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse
 ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg
 til henne: Klag ikke over å være alene med den mann,
-som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para-
-diset.»
+som elsker dig over alt i verden, for det er selve Paradiset.»
+
 
 «Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte
 Constance.
@@ -2606,12 +2594,12 @@ det var noe, jeg visste.»
 dere snakker om,» ropte Constance.
 
 Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv
-lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke-
-plysj monterte bord ved siden av Constances chaise-
+lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silkeplysj
+monterte bord ved siden av Constances chaise-
 longue.
 
-«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con-
-stance.
+«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Constance.
+
 
 «Opriktig talt, det var meningen, men siden du er
 dårlig —»
@@ -2637,8 +2625,8 @@ for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne.
 Constance Ring or
 
 «Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet
-på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor-
-nuftig å danse. Har her vært doktor?»
+på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufornuftig
+å danse. Har her vært doktor?»
 
 «Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting —
 jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld,
@@ -2661,16 +2649,16 @@ Blom, som ivrig hadde ristet på hodet.
 
 «God aften!» Lorck stod bukkende for dem.
 
-«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika-
-menter og alt mulig.»
+«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medikamenter
+og alt mulig.»
 
 «Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance.
 
 «Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke
 noe videre på sig?»
 
-«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur-
-ligvis, — det måtte den jo.»
+«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Naturligvis,
+— det måtte den jo.»
 
 «La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er
 det rette,» sa Lorck og nærmet sig.
@@ -2681,8 +2669,8 @@ Constance var straks villig.
 «Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor
 er jeg da.»
 
-«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor-
-kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad
+«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktorkunnskaper
+— medisiner er jeg nu allikevel, og hvad
 er det man sier om at det smaker alltid av fugl.»
 
 «Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og
@@ -2706,8 +2694,8 @@ sa Constance og la fingeren på munnen.
 
 «Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom.
 
-«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con-
-stance triumferende, da klokken straks efter lød med en
+«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Constance
+triumferende, da klokken straks efter lød med en
 heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At
 den Alette ikke lukker op?»
 
@@ -2791,8 +2779,8 @@ annet.»
 
 «Men først drikke te,» innvendte Constance.
 
-Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor-
-det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf-
+Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bordet
+inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf-
 feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på
 en stor bakke.
 
@@ -2822,8 +2810,8 @@ som fulgte hans vuggende bevegelse.
 
 «Ja hvorfor det?» spurte Marie.
 
-«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel-
-ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
+«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnelser,
+som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
 som om han klaget sig.
 
 Constance og Meier gav sig til å le.
@@ -2849,13 +2837,13 @@ nu det aller verste.»
 Blom.
 
 «Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De
-ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts-
-advokat?»
+ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesterettsadvokat?»
+
 
 «Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone.
 
-«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek-
-ten for det?» spurte Lorck.
+«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respekten
+for det?» spurte Lorck.
 
 «Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke
 bedre verdt,» svarte Hansen.
@@ -2863,8 +2851,8 @@ bedre verdt,» svarte Hansen.
 «Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet»
 — falt Meier inn.
 
-«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu-
-sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige
+«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institusjoner,
+for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige
 develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde
 nu også vært for meget forlangt.»
 
@@ -2905,9 +2893,8 @@ der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig
 suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.
 
 «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
-vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer-
-
-dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
+vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig ferdig
+nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
 landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
 over hele linjen. — Pass nu på.»
 
@@ -2916,8 +2903,8 @@ Lorck og Meier lo.
 «En rask profeti den,» sa Lorck.
 
 «Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. —
-«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon-
-den våkner — så våkner han til reaksjon.»
+«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bonden
+våkner — så våkner han til reaksjon.»
 
 «Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?»
 
@@ -2933,14 +2920,14 @@ stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de
 først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot
 loftet.
 
-«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver-
-drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme
+«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sverdrup
+og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme
 sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter
 ord.
 
 «De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan
-si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han-
-sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet
+si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Hansen
+— «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet
 ikke jeg.»
 
 Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar.
@@ -2954,8 +2941,8 @@ noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.»
 Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er
 det, det kommer an på —»
 
-«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta-
-ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i
+«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resultater,
+de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i
 samfundet,» fullførte Hansen.
 
 «Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde
@@ -2993,8 +2980,8 @@ skade for noen?»
 også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å
 forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe
 om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen
-— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in-
-gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke
+— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det ingen
+Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke
 det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men
 vent nu bare, til De kommer op i årene.»
 
@@ -3064,8 +3051,8 @@ fru Marie, og så redselsslagen ut.
 
 «Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!»
 
-«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor-
-dens edleste blodvidner !» ropte Lorck.
+«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jordens
+edleste blodvidner !» ropte Lorck.
 
 «Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften.
 
@@ -3076,15 +3063,15 @@ dets bibelske oprinnelse.»
 «Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring.
 
 «Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja
-De undskylder, — det galimatias med den bibelske op-
-rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil.
+De undskylder, — det galimatias med den bibelske oprinnelse?»
+spurte Hansen med et overbærende smil.
 
 «Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat?
 Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke
 rettere jeg skjønner.»
 
-Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan-
-set ham.
+Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stanset
+ham.
 
 «Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev
 Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han
@@ -3103,8 +3090,8 @@ over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei,
 hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den
 mildest talt usømmelig.» —
 
-«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len-
-ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende.
+«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere lenger,»
+ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende.
 «Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i
 dere?»
 
@@ -3116,8 +3103,8 @@ dere?»
 
 «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
 
-«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con-
-stance sier,» ropte Ring.
+«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Constance
+sier,» ropte Ring.
 
 «Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen,
 Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte
@@ -3146,8 +3133,8 @@ stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.»
 «De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror,
 det er mer for å gjøre sig til.»
 
-«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke-
-risk,» sukket fru Blom.
+«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenkerisk,»
+sukket fru Blom.
 
 «Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du;
 jeg merket jo straks at han var en mann med respekt
@@ -3161,8 +3148,8 @@ har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel.
 «Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom
 bekymret — «for hun trenger til støtte.»
 
-«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny-
-modens?»
+«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?»
+
 
 «Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun
 
@@ -3171,16 +3158,16 @@ av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde
 veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i
 Faust. — Slikt er jo bespottelig.»
 
-«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir-
-masjonen,» sukket fru Wleiigel.
+«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfirmasjonen,»
+sukket fru Wleiigel.
 
 «Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke
 der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg
 stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne
 om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun
 var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med
-Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg-
-gelig.»
+Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyggelig.»
+
 
 «Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig.
 — Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri
@@ -3188,11 +3175,11 @@ gelig.»
 
 «Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en
 forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på
-bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne-
-møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —»
+bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønnemøter.
+Du kan tro, hennes far var i et humør —»
 
-«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli-
-giøsitet, er hyklere og kjeltringer —»
+«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin religiøsitet,
+er hyklere og kjeltringer —»
 
 «Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom.
 
@@ -3209,12 +3196,11 @@ Det er jo en viktig sak, ser du.»
 
 «Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru
 Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og
-Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
-gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»
+Luther var med på både dans og annet, så du ser, Birgitte,
+at det er nok av steder å holde sig til.»
 
-«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-
-
-gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
+«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleijgel.
+— «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
 går det rent rundt, ja iallfall for mig.»
 
 «Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen
@@ -3243,8 +3229,8 @@ Hvad bestiller dere her?»
 
 «Hører på musikken først og fremst,» sa Constance.
 
-«Og instruerer om spadille, manille og ponto der-
-nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt
+«Og instruerer om spadille, manille og ponto dernest»
+— tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt
 ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig.
 
 «Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte
@@ -3252,8 +3238,8 @@ Hansen.
 
 En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå.
 «Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har
-ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her-
-rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God
+ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange herrens
+år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God
 natt, god natt!»
 
 «Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da
@@ -3308,8 +3294,8 @@ alltid vil ha fatt i ham.»
 «Constance er sannelig like glad, enten han kommer
 eller ei,» — vedblev fru Blom.
 
-«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen-
-ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig
+«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjenner
+til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig
 av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk
 skal ha noe å snakke om.»
 
@@ -3336,8 +3322,8 @@ kan alle slagordene utenat.»
 «Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa
 Lorck. — «Det visste jeg ikke.»
 
-«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn-
-dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske:
+«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søndag
+om vinteren. Men hvad som er det mest komiske:
 når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til
 de fattige,» sa Constance med en latter.
 
@@ -3370,14 +3356,14 @@ sa han med et innsmigrende smil.
 bladene for henne.
 
 «Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han
-insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For-
-resten, hun liker ham visst ikke videre.»
+insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — Forresten,
+hun liker ham visst ikke videre.»
 
 Constance Ring Pi
 
 «Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i
-Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for-
-nemmelse av nysgjerrig forundring.
+Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag fornemmelse
+av nysgjerrig forundring.
 
 «Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.»
 
@@ -3389,8 +3375,8 @@ skolegutt, som er ivrig i tjenesten.
 
 Fru Blom måtte le imot sin vilje.
 
-«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer-
-ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit-
+«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemerket
+Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit-
 tende.»
 
 — Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og
@@ -3448,8 +3434,8 @@ forsikrer jeg dig.»
 «Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, —
 Ring er jo alltid med.»
 
-«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir-
-ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to-
+«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dirring
+i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to-
 bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget
 de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.»
 
@@ -3463,8 +3449,8 @@ noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.»
 «Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo
 rimelig.»
 
-«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for-
-eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom.
+«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks foreldre
+ligger visst også på landet,» ivret fru Blom.
 
 «Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet
 Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så
@@ -3483,8 +3469,8 @@ fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone,
 
 Constance Ring 718)
 
-som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik-
-reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du.
+som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sikreste
+måten å få sin mann til å debauchere på — sa du.
 — Det var den første aften, jeg husker det nok.»
 
 «Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er,
@@ -3513,8 +3499,8 @@ Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og
 Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt,
 alt i verden.
 
-Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk-
-ket dypt og langtrukkent —
+Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og sukket
+dypt og langtrukkent —
 
 Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten;
 hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod
@@ -3527,9 +3513,8 @@ var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner;
 hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
 fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
 husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
-og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-
-
-slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
+og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og utslukt.
+Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
 hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
 ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
 stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var
@@ -3540,8 +3525,8 @@ død.
 «Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!»
 Fru Blom stod plutselig bøiet over henne.
 
-Constance slo armene om hennes hals og trykket an-
-siktet inn til henne.
+Constance slo armene om hennes hals og trykket ansiktet
+inn til henne.
 
 «Nei, mor, jeg bare tenkte —»
 
@@ -3561,8 +3546,8 @@ Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne,
 ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært
 så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på
 farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket
-som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut-
-vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne
+som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den utvortes
+karakter deres forhold hadde antatt, pint henne
 en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne
 travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være
 i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde
@@ -3571,9 +3556,8 @@ vært langt fra å ønske henne bort.
 
 Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel
 for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden
-gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie-
-
-blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
+gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øieblikk
+om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
 hun måtte og skulde avsted.
 
 Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin
@@ -3584,8 +3568,8 @@ Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — —
 
 Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun
 hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen
-hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver-
-den hadde vært kjedelig eller vanskelig.
+hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i verden
+hadde vært kjedelig eller vanskelig.
 
 Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde
 bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i
@@ -3596,16 +3580,16 @@ som hun slett ikke harmonerte med.
 Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned
 på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd.
 
-Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam-
-mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv
+Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gammel,
+gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv
 igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han
 ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det
 skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med
 kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun
 gikk med . . . at hun ikke skammet sig!
 
-Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg-
-gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full-
+Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryggen
+mot veggen og armene overkors på prystet. Full-
 månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver
 enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes.
 
@@ -3637,8 +3621,8 @@ noe som hindret henne fra å komme bort.
 Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og
 veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om
 hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og
-spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con-
-stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og
+spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Constance
+frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og
 gikk inn til sin mann.
 
 «Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en
@@ -3661,8 +3645,8 @@ nu skal begynne på din gamle manér.»
 Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig
 mine.
 
-«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op-
-irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget
+«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han opirret
+— «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget
 ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.»
 
 «Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var
@@ -3684,8 +3668,8 @@ si det bare.»
 
 «Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og
 det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig
-i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru-
-ende mine.
+i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en truende
+mine.
 
 Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned
 over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den
@@ -3695,11 +3679,11 @@ opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om.
 haken for å tvinge henne til å se på sig.
 
 «Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt,
-som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi-
-nene og forsøkte å reise sig.
+som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øinene
+og forsøkte å reise sig.
 
-«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen-
-nes håndledd og klemte dem så det verket.
+«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hennes
+håndledd og klemte dem så det verket.
 
 «Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun
 foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand.
@@ -3774,8 +3758,8 @@ efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli.
 
 # Kapittel VII
 
-En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød-
-selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var
+En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fødselsdagsgilde
+hos tante Wleiigel på landstedet; det var
 fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var
 over.
 
@@ -3787,16 +3771,16 @@ som naturen er iklædd.
 
 Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt
 sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med
-sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke-
-værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den
+sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røkeværelset
+med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den
 store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket,
 andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig
 sammen og lekte enkemann søker make på den store
 gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til
 høire for villaen.
 
-Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke-
-mann 1 fronten.
+Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enkemann
+1 fronten.
 
 Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i
 øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte
@@ -3807,8 +3791,8 @@ av med seiren.
 
 Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt
 med henne for ikke å rive henne over ende; hun var
-svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie-
-blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu
+svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øieblikk
+til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu
 bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
 med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.
 
@@ -3824,26 +3808,26 @@ og det kom et bedende uttrykk i øinene.
 «Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og
 de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen.
 
-Resten av aftenen var Constance munter som sedvan-
-lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier.
+Resten av aftenen var Constance munter som sedvanlig,
+uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier.
 Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var
 bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter
 nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart.
 
-Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær-
-lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en
-hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne-
-ske kunde nære for det annet.
+Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjærlighet.
+Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en
+hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menneske
+kunde nære for det annet.
 
 Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet
 hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde
-ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li-
-denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann
+ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin lidenskap,
+nei, ikke om han så døde av den. Som en mann
 vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i
 sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — —
 
-Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin-
-gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde
+Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumringen.
+Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde
 ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket
 det inn i mappen for å fullføre det en annen dag.
 
@@ -3852,12 +3836,12 @@ tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en
 gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde
 fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang.
 
-Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot-
-sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg-
+Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fotsålene;
+så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg-
 gen; men på gaten var det ikke det minste å se på.
 
-Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an-
-nen —?
+Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller annen
+—?
 
 Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere.
 
@@ -3883,8 +3867,8 @@ den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et
 stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu
 gjerne ha gitt oss.»
 
-«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul-
-drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet
+«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skuldrene,
+«det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet
 er jo et gammeldags begrep —»
 
 «Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor
@@ -3904,8 +3888,8 @@ dikt og tøv — —
 at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?»
 
 «Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men
-forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin-
-gen —»
+forresten — klandre, — det var nu slett ikke meningen
+—»
 
 «Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet
 
@@ -3925,8 +3909,8 @@ alvorlig.
 «Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i
 setet.
 
-«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti-
-der er lengst forbi — tror De ikke også?»
+«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de tider
+er lengst forbi — tror De ikke også?»
 
 «Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i
 min lodd å treffe på slikt et vidunder —»
@@ -3940,13 +3924,13 @@ han nøie gransket saken.
 
 «Eller en lykkelig —» henkastet Constance.
 
-«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig-
-het er ikke lenger noen kjærlighet —»
+«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlighet
+er ikke lenger noen kjærlighet —»
 
 Constance lot arbeidet synke.
 
-«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig-
-het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord.
+«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlighet
+!» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord.
 
 «Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så
 vil det jo si at man gifter sig.»
@@ -3964,37 +3948,37 @@ Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke
 sine egne ord.
 
 «Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget
-enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings-
-evne.»
+enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklingsevne.»
+
 
 «Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og
 lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og
 arbeidet i den annen.
 
-«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte-
-folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig,
-den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an-
-net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne
+«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ektefolk,
+for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig,
+den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt annet
+her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne
 forlange av et menneske at det skal kunne elske den
-samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs-
-alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang,
+samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårsalderen
+f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang,
 vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne
 utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.»
 
-«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con-
-stance med et sukk og gav sig atter til å sy.
+«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Constance
+med et sukk og gav sig atter til å sy.
 
 «Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre
 ord var idiot» — fullførte Lorck.
 
-«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con-
-stance og så et øieblikk op.
+«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Constance
+og så et øieblikk op.
 
 «Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist
 mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil.
 
-«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme-
-lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man
+«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temmelig
+til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man
 kaller sin utvikling.»
 
 «Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har
@@ -4002,8 +3986,8 @@ nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre
 de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så
 må det jo tenkes på efterkommerne —»
 
-«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne-
-sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land
+«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange mennesker
+i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land
 som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde
 være en velgjerning.»
 
@@ -4038,14 +4022,14 @@ mig gal.»
 
 Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen
 skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven;
-holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over-
-legne rolige.
+holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige overlegne
+rolige.
 
-Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg-
-het; hun torde ikke se op.
+Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygghet;
+hun torde ikke se op.
 
-Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all-
-verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene.
+Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i allverdens
+rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene.
 
 «Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte
 å late som ingenting.
@@ -4057,8 +4041,8 @@ Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig
 inn i hennes ører.
 
 Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun;
-hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei-
-det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare.
+hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbeidet.
+Hvad i allverdens rike skulde hun svare.
 
 «Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst
 det like så godt som jeg,» vedblev han.
@@ -4106,8 +4090,8 @@ om hun verget for sig.
 Lorck korset armene over brystet og betraktet henne
 stivt.
 
-«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an-
-derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt
+«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske anderledes
+enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt
 liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?»
 
 «Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake.
@@ -4115,8 +4099,8 @@ liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?»
 «Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!»
 spurte han og trådte tett bort til henne.
 
-«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an-
-net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen
+«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det annet
+i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen
 røbet at hun var nær ved å briste i gråt.
 
 «Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har
@@ -4149,8 +4133,8 @@ ydmyket; men vant som han var til å være på høide med
 situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med
 verdighet.
 
-«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom-
-men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. —
+«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkommen
+rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. —
 For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i
 hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære
 nag til mig —»
@@ -4187,20 +4171,20 @@ inn i øret.
 «Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre
 uten å hilse.
 
-Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be-
-gravet i en fløielspute.
+Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet begravet
+i en fløielspute.
 
-Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko-
-kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — —
+Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk kokette
+som la sine garn ut for å fange mannfolk. — —
 Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså
 Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne,
 så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje
 elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei,
-men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig-
-het kunde hedre henne.
+men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlighet
+kunde hedre henne.
 
-Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver-
-diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den
+Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og verdiløst,
+og alt det grums det skyllet over henne! — Den
 Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet
 ham — — —
 
@@ -4244,12 +4228,12 @@ alltid damen som gir tonen an —»
 
 «Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene.
 
-Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam-
-merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller
+Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jammerfull,
+og minen så bønnlig. — Constance var nu heller
 ikke lett å bli klok på.
 
-«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel-
-ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser
+«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck heller,
+stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser
 du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese
 ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot
 ham.»
@@ -4317,8 +4301,8 @@ hjemme.
 Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i
 90 | Constance Ring
 
-den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde-
-lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes
+den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nydelig;
+aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes
 hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv,
 mer tilbakeholdende enn før.
 
@@ -4326,8 +4310,8 @@ Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde
 med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel
 kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for
 ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin
-bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk-
-ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte.
+bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han trykket
+på hennes hånd. I det neste nu var han borte.
 
 Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det
 rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk
@@ -4335,8 +4319,8 @@ ut gjennem døren.
 
 # Kapittel VIII
 
-Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han-
-sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und-
+Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Hansens
+diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und-
 slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så
 ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha
 greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem
@@ -4347,12 +4331,12 @@ aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er
 sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at
 hun forsvarte Bjørnson.»
 
-«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all-
-tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte
+«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har alltid
+forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte
 fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.»
 
-«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun-
-nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i
+«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grunnen
+en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i
 forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke
 det.»
 
@@ -4364,17 +4348,17 @@ akkurat tåler ham.»
 
 «Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og
 vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og
-som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all-
-tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»
+som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er alltid
+mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»
 
-«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk-
-ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over
+«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller drukket
+— — men altså, det var jo det som skulde gå over
 når han blev gift.»
 
-«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd-
-somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam-
-tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam-
-pene.
+«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor reddsomt
+for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam-
+tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lampene.
+
 
 «Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er
 det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En
@@ -4405,9 +4389,8 @@ utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok,
 og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —
 
 Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
-for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-
-
-genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
+for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om morgenen
+sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
 over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
 trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
 lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort
@@ -4418,8 +4401,8 @@ få hatten fra sig på skikkelig vis.
 
 Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men
 hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned
-på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor-
-det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det.
+på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bordet,
+idet han mumlet noe om at fanden stod i det.
 
 Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok,
 hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden
@@ -4434,8 +4417,8 @@ Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken.
 «Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han.
 
 Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk
-forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for-
-svant gjennem døren.
+forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og forsvant
+gjennem døren.
 
 Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og
 gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig
@@ -4443,12 +4426,12 @@ syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og
 gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet.
 
 Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord,
-fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri-
-maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille,
+fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde grimaser,
+som vilde han til å gråte, og stod av og til stille,
 hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker
 om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde
-satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes-
-sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie
+satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmessige
+vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie
 på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op.
 Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset.
 
@@ -4463,8 +4446,8 @@ glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet
 hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med
 naken hals og armer.
 
-Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro-
-dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne.
+Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det frodige
+bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne.
 Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så
 stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og
 trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred
@@ -4472,8 +4455,8 @@ sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten
 edru av forskrekkelse.
 
 «Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren,
-idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan-
-skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til
+idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kanskje
+noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til
 igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og
 trakk teppet op over henne.
 
@@ -4487,13 +4470,13 @@ av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på
 henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe
 sig.
 
-Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp-
-net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek
+Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åpnet
+og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek
 han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent
 et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange,
 smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for
-enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op-
-over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
+enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han opover
+og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
 støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
 hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
 
@@ -4516,27 +4499,26 @@ på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun
 måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en».
 Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter
 henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da
-hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under-
-tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var
+hadde han visst vært ør i hodet, for det var han undertiden.
+Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var
 forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker
-kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for-
-stod det.
+kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som forstod
+det.
 
 # Kapittel IX
 
 Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var
-en eftermiddag i midten av desember med frost og klin-
-gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn-
+en eftermiddag i midten av desember med frost og klingende
+føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn-
 kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck;
 han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet
 imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han
 kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet
 da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var
-preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal-
-lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone.
-Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav-
-
-net ham, men når hun så husket hans ord hin aften,
+preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfallende
+forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone.
+Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig savnet
+ham, men når hun så husket hans ord hin aften,
 blusset forbitrelsen op i henne.
 
 Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var
@@ -4544,8 +4526,8 @@ svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for
 å legge i ovnen.
 
 Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at
-klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré-
-nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien.
+klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entrénøkkel
+på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien.
 Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt
 osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en
 sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å
@@ -4558,10 +4540,10 @@ hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og
 i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre.
 Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet
 med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det
-kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol-
-let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun
-var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd-
-ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på
+kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjollet
+smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun
+var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för rådville
+omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på
 forklæet.
 
 Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det
@@ -4613,16 +4595,16 @@ Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op
 til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter.
 
 «Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å
-få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under-
-danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine
+få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme underdanige
+tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine
 kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved
-hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen-
-gende hånd.
+hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhengende
+hånd.
 
 «La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå
 forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep
-henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf-
-ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor
+henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luften
+og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor
 hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be
 
 om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt
@@ -4631,8 +4613,8 @@ strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse
 av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne
 til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde
 hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad
-skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk-
-kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor-
+skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulykkelig,
+men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor-
 under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden.
 Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt
 om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin
@@ -4645,10 +4627,10 @@ Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på
 den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han
 kunde være så lumpen og så svinsk.
 
-Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut-
-holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud
-hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem-
-lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne;
+Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uutholdelige
+smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud
+hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknemlighet
+og hovmot. Nu var straffen kommet over henne;
 derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som
 tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve
 med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud
@@ -4660,8 +4642,8 @@ lød det plutselig like ved hennes øre.
 Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt
 yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed
 mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det
-knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding-
-let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og
+knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren dinglet
+bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og
 nådde huset hvor Hansens bodde.
 
 Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
@@ -4674,8 +4656,8 @@ og ringte på.
 
 Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn.
 
-Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig-
-stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på
+Marie satt i det ene hjørne av den rummelige dagligstue
+i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på
 rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe.
 En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran
 den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av
@@ -4685,12 +4667,12 @@ Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort,
 reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte.
 
 «Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av
-dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef-
-ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes
+dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud efter
+Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes
 hattebånd og hjelpe henne av med kåpen.
 
-Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en-
-tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem.
+Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i entréen
+og blev ved å snakke, mens døren stod på klem.
 
 Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for
 å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes
@@ -4699,14 +4681,14 @@ og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine
 møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes
 hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken.
 
-«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve-
-gelig som hun var, kom hun selv til å gråte.
+«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett bevegelig
+som hun var, kom hun selv til å gråte.
 
 Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at
 hun klynget sig tettere til henne.
 
-«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke-
-lig —!» kom det omsider med brutt stemme.
+«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykkelig
+—!» kom det omsider med brutt stemme.
 
 «Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig
 høre.»
@@ -4722,8 +4704,8 @@ plassen for et bekymret alvor.
 EEE SD ENE
 
 gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei
-for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene-
-stepike. — Det har ikke stort på sig, du.»
+for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjenestepike.
+— Det har ikke stort på sig, du.»
 
 Det var Constance som om grunnen sviktet under
 henne.
@@ -4749,8 +4731,8 @@ hun.
 
 «Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske
 at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant
-til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake-
-fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li-
+til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbakefall
+hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li-
 vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall
 en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.»
 
@@ -4765,8 +4747,8 @@ skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner
 tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.»
 
 Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all
-den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen-
-nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres
+den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjennem
+fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres
 
 felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av
 navn.
@@ -4778,8 +4760,8 @@ er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er
 da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all
 verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?»
 
-«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her-
-lig.»
+«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være herlig.»
+
 
 «Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad
 vi gikk inn til.»
@@ -4799,13 +4781,13 @@ Constance lo bittert.
 få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, —
 jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.»
 
-«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con-
-stance hånlig.
+«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Constance
+hånlig.
 
 «Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal
 du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse
-et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam-
-men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries
+et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sammen,
+når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries
 stemme vibrerte og hennes øine var fuktige.
 
 Det blev en pause.
@@ -4816,8 +4798,8 @@ for sig.
 Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om
 hvad hun lenge hadde hatt på hjerte.
 
-«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con-
-stance? Det var å ha en mann som var svak for
+«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Constance?
+Det var å ha en mann som var svak for
 drikk.»
 
 «Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, —
@@ -4854,8 +4836,8 @@ tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med
 Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.»
 
 «Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke
-har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef-
-tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?»
+har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for eftertiden.
+— Er det ikke det, jeg skal?»
 
 «Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men
 når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil
@@ -4874,8 +4856,8 @@ hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
 — før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
 
 Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
-lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
-holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
+lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare forholde
+sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
 falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev
 noe videre av det. —
 
@@ -4888,8 +4870,8 @@ sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid.
 Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til
 å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var
 Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk
-så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel-
-duer — —
+så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtelduer
+— —
 
 — — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut;
 av og til stod han ute i entréen og lyttet.
@@ -4907,8 +4889,8 @@ Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet
 av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og
 tok fatt på aftenavisen.
 
-Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit-
-tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og
+Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sittende
+i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og
 hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort
 til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne.
 
@@ -4941,8 +4923,8 @@ men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun
 reiste sig og vilde forlate stuen.
 
 Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så
-attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an-
-nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn
+attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt annen.
+En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn
 som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for
 henne.
 
@@ -4958,10 +4940,10 @@ holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
 «Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.»
 
 «Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval.
-— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under-
-tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
-holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con-
-stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
+— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så undertiden
+har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
+holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Constance,
+hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
 
 mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
 kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
@@ -4970,8 +4952,8 @@ hennes kjole.
 
 «Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.
 
-«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con-
-stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf-
+«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Constance.»
+Han så nu på henne med et blikk som en straf-
 fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du
 sier at du har tilgitt mig.»
 
@@ -4996,8 +4978,8 @@ Hun bøide hodet og begynte å gråte.
 
 «Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å
 ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende
-stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig-
-ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min
+stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tigger,
+mens du står der og er så hevet over mig og har min
 skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig
 røre, Constance.»
 
@@ -5008,8 +4990,8 @@ liv.»
 «Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta
 mig til nåde og ta mig på prøve.»
 
-Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over-
-for ham.
+Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like overfor
+ham.
 
 «Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det
 er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt
@@ -5047,22 +5029,22 @@ vil tro mig.»
 «Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende.
 
 «Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på
-pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam-
-full, la det nu være nok.»
+pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skamfull,
+la det nu være nok.»
 
 Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit
 til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke
 kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde
-rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na-
-turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke
+rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde naturligvis
+forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke
 like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var
 Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke.
 
 «Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil
 gjøre det?» spurte hun halvt bedende.
 
-«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con-
-stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an-
+«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Constance,
+du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an-
 nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse,
 skal jeg vite å passe mig for eftertiden.»
 
@@ -5095,8 +5077,8 @@ nu har du jo gitt mig ditt æresord.»
 MX.
 
 Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og
-Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon-
-torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert
+Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kontorer
+og skulde hjem til middag. Da de hadde passert
 universitetet, dreide Hansen til høire.
 
 «Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge;
@@ -5108,19 +5090,19 @@ for nu kan altså enhver se det.»
 
 nn I ——==—==—>==——0e0 BEER
 
-«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut-
-selig til å bite på sin høire pekefingernegl.
+«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plutselig
+til å bite på sin høire pekefingernegl.
+
+«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere forleden?»
 
-«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for-
-leden?»
 
 «Nu? Så kom med det, mann.»
 
 «La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det
 samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.»
 
-«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe-
-brilsk.
+«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring febrilsk.
+
 
 «Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun
 bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.»
@@ -5157,8 +5139,8 @@ lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør
 mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem
 — det er noe svineri, du — —»
 
-«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul-
-dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag
+«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skuldertrekk,
+«er det liten nytte i å holde moralske foredrag
 
 bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ...
 Men med en kone som Constance —»
@@ -5232,8 +5214,8 @@ men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han
 da gå med uforrettet sak.
 
 Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen.
-Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst-
-nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig,
+Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visstnok
+gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig,
 nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk
 heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener
 da han av sig selv forlangte te.
@@ -5246,8 +5228,8 @@ Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun
 selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort
 henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare
 vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun
-kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
-vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
+kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for alvor
+søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
 ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
 med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
 
@@ -5268,12 +5250,12 @@ De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå
 imellem dem.
 
 Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av
-småbordene som Constance hadde stillet der for øie-
-medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev
+småbordene som Constance hadde stillet der for øiemedet.
+Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev
 blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel
 så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig
-med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen-
-nem.
+med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjennem.
+
 
 Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun
 aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord
@@ -5289,8 +5271,8 @@ være med, for hennes skyld i det minste.
 «At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie,
 mens hun rørte om med teskjeen i koppen.
 
-«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con-
-stance likegyldig.
+«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Constance
+likegyldig.
 
 «Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden
 ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for
@@ -5315,11 +5297,11 @@ Constance slo hendene sammen.
 «Å, men tar du ikke feil, Marie —?»
 
 «Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt
-som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op-
-dage det —»
+som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne opdage
+det —»
 
-«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi-
-storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine
+«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig historie,»
+sa Constance med et uttrykk av avsky i sine
 miner.
 
 «Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente
@@ -5348,30 +5330,29 @@ dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende.
 
 «Ja, takk, det var jo godt, men —»
 
-«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an-
-stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er
+«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av anstendighetshensyn,
+om ikke for annet — tenk, når her er
 fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av
 undseelse over —»
 
 «Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier
 mis»
 
-Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til-
-
-bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var
+Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og tilbake
+med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var
 ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det
 fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall
 ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si?
 Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme
-sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an-
-nen side hadde han godt av det også.
+sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den annen
+side hadde han godt av det også.
 
 Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte
 hvad fruen ønsket.
 
 Constance betraktet henne opmerksomt og var straks
-på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder-
-lig at hun ikke hadde sett det før.
+på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynderlig
+at hun ikke hadde sett det før.
 
 Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde
 likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager.
@@ -5406,14 +5387,14 @@ langt fra selv å briste i gråt.
 «Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene
 
 presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe.
-Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con-
-stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes
+Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Constances
+kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes
 ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og
 skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av
 et elektrisk apparat.
 
-«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av-
-brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte
+«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig avbrutt
+av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte
 ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde
 jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som
 jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det
@@ -5426,18 +5407,18 @@ nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot.
 
 Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og
 litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer
-sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum-
-met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen-
+sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krummet
+sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen-
 rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag.
 Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning
-ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen-
-nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske
-var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm-
-flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med-
+ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjennem
+henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske
+var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin stormflodsaktige
+hulken, og hun fyltes av en smertelig med-
 lidenhet.
 
-«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in-
-gen hjelp i å ligge her.»
+«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er ingen
+hjelp i å ligge her.»
 
 Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun
 slo forklæet over hodet og tumlet mot døren.
@@ -5467,20 +5448,20 @@ Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.
 
 # Kapittel XI
 
-Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge-
-aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for-
+Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøgeaktige,
+svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for-
 sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun
 hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til.
 
-Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik-
-kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta
+Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sikkert
+på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta
 Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det
-annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen-
-dene.
+annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hendene.
+
 
 Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun
-hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet-
-tes hånd av takknemlighet.
+hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alettes
+hånd av takknemlighet.
 
 Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig
 ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med
@@ -5489,12 +5470,12 @@ hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte
 sig til ham.
 
 I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst
-for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur-
-tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av
-hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må-
-let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en-
-trédøren i annen etasje var det en skinnende messing-
-plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon-
+for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hurtig
+gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av
+hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved målet
+og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en-
+trédøren i annen etasje var det en skinnende messingplate,
+og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon-
 
 Constance Ring pr
 
@@ -5508,11 +5489,11 @@ Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke,
 men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra
 henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet
 gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke
-kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer-
-slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve
+kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammerslag
+i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve
 lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra.
-— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe-
-apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En
+— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringeapparatet
+og vek forskrekket tilbake for virkningen. En
 heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem
 og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun
 på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt
@@ -5546,16 +5527,16 @@ En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
 hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
 derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
 
-nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
-bake og sa: «Værsgo.» —
+nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom tilbake
+og sa: «Værsgo.» —
 
 Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse,
-fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv-
-teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om-
+fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulvteppe
+og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om-
 kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved
 vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser,
-papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov-
-nen brente det med en sterk, durende lyd.
+papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ovnen
+brente det med en sterk, durende lyd.
 
 Constance så det alt sammen som gjennem en tåke.
 Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig
@@ -5570,16 +5551,16 @@ Straks efter hørte Constance med forundring noen si:
 er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at
 det var henne selv som hadde talt.
 
-«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene-
-ste, men det er så mange som søker mig i alle slags
+«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjeneste,
+men det er så mange som søker mig i alle slags
 ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal
 jo også ha tid til sine prekener —»
 
 Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og
 pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut.
 
-«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta-
-gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem
+«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han deltagende,
+«er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem
 med?»
 
 Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun
@@ -5595,14 +5576,14 @@ Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt.
 for meget godt,» sa han nesten bedende.
 
 «Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så
-ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor-
-ledes jeg skal bære mig ad —»
+ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvorledes
+jeg skal bære mig ad —»
 
 «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest
-er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv-
-følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em-
-bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore-
-havende.»
+er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selvfølgelig
+også i medfør av min stilling som kirkelig em-
+bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres forehavende.»
+
 
 «Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen
 menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance
@@ -5612,8 +5593,8 @@ rolig.
 måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke
 sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —»
 
-«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef-
-tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.»
+«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun heftigere,
+«<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.»
 Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den
 derved på gulvet.
 
@@ -5633,12 +5614,12 @@ på stolen hun satt 1.
 hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad
 Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.»
 
-«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen-
-føier alle ektefolk,» ropte Constance.
+«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammenføier
+alle ektefolk,» ropte Constance.
 
 «De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er
-ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje-
-ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
+ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener
+foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
 brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
 lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
 
@@ -5651,8 +5632,8 @@ sa til jødene.»
 
 «Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun.
 
-«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig-
-het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss
+«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menighet
+eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss
 ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De
 kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør
 hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som
@@ -5660,17 +5641,17 @@ lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese
 Matteus 19. kap. 5. til 10. vers.
 
 Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at
-hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen-
-nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom-
+hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hennes
+tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom-
 gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste
 sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å
 spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse
-henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med-
-delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra.
+henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig meddelaktig
+1 svineriet hun var flyktet fra.
 
 «Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun,
-da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem-
-men brast av sinnsbevegelse.
+da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stemmen
+brast av sinnsbevegelse.
 
 «Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han
 med en apostolisk håndbevegelse.
@@ -5688,11 +5669,10 @@ den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres
 ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo
 hun hendene for ansiktet og hulket sårt.
 
-«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let-
-
-ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal
-foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn-
-der er blitt såre store iblandt oss.»
+«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det letter
+det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal
+foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes synder
+er blitt såre store iblandt oss.»
 
 «Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en
 blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen
@@ -5703,8 +5683,8 @@ Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så
 hennes utålmodige hoderysten.
 
 «Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev
-han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn-
-syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med
+han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinnsyke,
+og skinnsyke er det samme som å være slagen med
 
 blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som
 om han satt og forsvarte sig.
@@ -5717,8 +5697,8 @@ med målløs forskrekkelse.
 
 «Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han
 sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte
-ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con-
-stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?»
+ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Constance,
+«at det ingen feiltagelse er mulig?»
 
 «Hun har selv sagt mig det —» var svaret.
 
@@ -5736,8 +5716,8 @@ grunn er ukristelig.»
 «Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er
 da vel mer ukristelig enn å vite og si det.»
 
-«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be-
-var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det
+«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Bevar
+ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det
 skrevet.»
 
 Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og
@@ -5785,11 +5765,11 @@ fortjeneste —»
 
 «Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,»
 sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo
-intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an-
-net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.»
+intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det annet
+er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.»
 
-«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn-
-dige tale.» Det lød strengt.
+«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syndige
+tale.» Det lød strengt.
 
 «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte
 hun og reiste sig.
@@ -5798,12 +5778,12 @@ hun og reiste sig.
 på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være
 spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det
 som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet
-og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif-
-tens ord, så har jeg ikke mer å si.»
+og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skriftens
+ord, så har jeg ikke mer å si.»
 
 «Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere
-stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be-
-grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var
+stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i begrep
+med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var
 far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen
 mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten
 fiendtlig blikk.
@@ -5824,8 +5804,8 @@ ventet hun vilde gå.
 og tok sin muffe.
 
 «De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til
-å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på-
-tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes-
+å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg påtegne
+at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes-
 løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere
 den videre for Dem.»
 
@@ -5843,16 +5823,16 @@ Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.
 
 Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk
 stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte
-retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito-
-gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn-
+retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognitogaten,
+gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn-
 bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel
 bodde.
 
 Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te,
 svarte piken som lukket op.
 
-Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag-
-ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun
+Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dagligstue
+med de store, gammeldagse møbler, som hun
 kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt
 hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her,
 med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første
@@ -5862,18 +5842,18 @@ ristet ved disse minner.
 Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe
 borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den
 store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over
-værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise-
-stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke
-bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt-
-tes med det dempede, røde lampeskinn.
+værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spisestuen
+stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke
+bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møttes
+med det dempede, røde lampeskinn.
 
 Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen,
 hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår
 var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med
 pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor,
 rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser,
-foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for-
-verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke
+foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde forverret
+sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke
 stokk.
 
 «Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så
@@ -5895,14 +5875,14 @@ overtøi, og endte med å si:
 ordnet.»
 
 Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk
-var senket, og det var kommet en stram trekning i munn-
-vikene.
+var senket, og det var kommet en stram trekning i munnvikene.
+
 
 «Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og
 så alvorlig på henne.
 
-«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden-
-skapelig hulken.
+«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en lidenskapelig
+hulken.
 
 «Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet
 tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.»
@@ -5919,14 +5899,14 @@ aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —»
 Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med
 hånden over øinene.
 
-«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef-
-ter, «ja, for slik gikk det mig også.»
+«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt efter,
+«ja, for slik gikk det mig også.»
 
 «Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet
 på kne foran henne.
 
-Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys-
-set henne på håret.
+Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kysset
+henne på håret.
 
 «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
 vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
@@ -5941,8 +5921,8 @@ få mig gift?»
 
 «Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil
 du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! —
-Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk-
-kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim-
+Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulykkelige
+blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim-
 mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av
 to onder får en velge det minste —»
 
@@ -5950,8 +5930,8 @@ to onder får en velge det minste —»
 hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og
 reiste sig.
 
-«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan-
-ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. —
+«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tanten
+og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. —
 «Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din
 ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste
 hindring for å nå lykken i livet.»
@@ -5997,8 +5977,8 @@ var ute av sig selv.
 «Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden,
 «men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det
 bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad
-kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan-
-dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en-
+kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skandalen
+og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en-
 hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde
 tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke
 volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan
@@ -6017,13 +5997,13 @@ få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges
 snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så
 reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke
 
-eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con-
-stance —»
+eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Constance
+—»
 
 Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var
 smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
-Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener-
-gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
+Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en energisk
+bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
 med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
 
 tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
@@ -6032,10 +6012,10 @@ gjøre hvad du vil.»
 Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at
 her nyttet det ikke å overtale.
 
-«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con-
-stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare
-streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe-
-rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.»
+«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Constance
+min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare
+streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så desperat
+tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.»
 
 Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som
 hvilte på stolryggen.
@@ -6056,8 +6036,8 @@ i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter
 du godt.»
 
 Constance satt tilbakelenet med hengende armer og
-lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun-
-nen lå det et trekk av usigelig gremmelse.
+lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring munnen
+lå det et trekk av usigelig gremmelse.
 
 «Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret
 fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du
@@ -6072,8 +6052,8 @@ geskjeftige skritt.
 
 # Kapittel XIII
 
-Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese-
-grus på sengen og grått til hun ikke orket mer.
+Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nesegrus
+på sengen og grått til hun ikke orket mer.
 
 Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu
 fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange
@@ -6086,8 +6066,8 @@ var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det
 navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun
 stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai,
 som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så
-henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover-
-dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det
+henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, troverdige
+gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det
 sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes,
 som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt
 og holdent tørket ut.
@@ -6106,14 +6086,13 @@ hun visste hvor fruen var gått hen.
 Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte
 at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake.
 
-Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil-
-let sig op i døren til pikeværelset.
+Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stillet
+sig op i døren til pikeværelset.
 
 Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
 ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
-var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-
-
-menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
+var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sammenknepet;
+av og til hevedes brystet av en krampaktig
 hikke.
 
 Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig;
@@ -6124,8 +6103,8 @@ søkte å slå an en spøkende tone.
 
 Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet,
 som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var
-merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde-
-lig, da hun sa:
+merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tydelig,
+da hun sa:
 
 «Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —»
 
@@ -6171,11 +6150,11 @@ henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet.
 «Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst.
 
 «Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han
-gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn-
-gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å
+gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevngjerrige
+tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å
 bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte
-henne over nakken; hun stupte forover og traff med an-
-siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om
+henne over nakken; hun stupte forover og traff med ansiktet
+mot bordkanten; med begge hender grep hun om
 bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för
 et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk.
 
@@ -6195,17 +6174,17 @@ Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse,
 som tok kraften fra ham.
 
 Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene
-gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for-
-over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev
+gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt forover
+at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev
 grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra
 isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske
 hul kropp.
 
-Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf-
-feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han
+Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buffeten
+og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han
 tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake
-hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con-
-stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt
+hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Constance
+vilde skilles, han forutså at både prest og slekt
 vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til
 sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap,
 det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne
@@ -6220,14 +6199,14 @@ Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
 
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
-Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
-skede, deilige Constance!»
+Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den elskede,
+deilige Constance!»
 
 Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese.
 Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men
 herefter skulde han være henne tro, — og han skulde
-ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for-
-milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev
+ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok formilde
+henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev
 rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun
 ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han
 gråt igjen — det lettet.
@@ -6243,8 +6222,8 @@ han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra
 
 o
 
-isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol-
-det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele.
+isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han foldet
+hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele.
 
 Han lå ennu på kne, da det ringte.
 
@@ -6257,21 +6236,20 @@ selv og åpnet for ham.
 «God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over
 terskelen.
 
-Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe-
-hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i
+Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbehag
+ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i
 dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget
-hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor-
-lig hun fant saken.
+hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvorlig
+hun fant saken.
 
 «Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk
 og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»
 
-«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk-
-ket fru Wleigel.
-
-Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve-
+«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» sukket
+fru Wleigel.
 
-gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
+Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbevegelse.
+Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
 fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
 andre.
 
@@ -6298,8 +6276,8 @@ sorgen fra Constance,» sa han snøftende.
 «En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter
 er det for sent,» sukket fru Wleugel.
 
-«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus-
-set nesen, «men så får en også lide for det.»
+«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pusset
+nesen, «men så får en også lide for det.»
 
 «Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det
 verste, Ring.»
@@ -6340,8 +6318,8 @@ hadde hun bare ristet på hodet.
 Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å
 løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt
 og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det
-rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak-
-ken.
+rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nakken.
+
 
 Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt
 ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være
@@ -6350,8 +6328,8 @@ hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket:
 «Constance —»
 
 Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog —
-— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse-
-brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding
+— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lysebrun
+klump som rørte sig, med en blank, hvit runding
 på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned
 på gulvet, og så kom det en snøftende lyd —
 
@@ -6365,8 +6343,8 @@ så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem
 den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot
 noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten
 og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom
-springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende-
-lig fikk tendt lys.
+springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun endelig
+fikk tendt lys.
 
 De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen
 
@@ -6402,8 +6380,8 @@ Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten,
 trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme
 tidlig igjen neste morgen.
 
-Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con-
-stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag
+Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Constance,
+som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag
 var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne
 lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen
 lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i
@@ -6433,12 +6411,12 @@ sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så
 bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen
 måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å
 komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid
-av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for-
-skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for
+av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra forskjellige
+sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for
 å få henne til å opgi tanken på skilsmisse.
 
-Når hun talte om det som forestod, blev det vist til-
-bake med den innvending at hun var for svak til å tenke
+Når hun talte om det som forestod, blev det vist tilbake
+med den innvending at hun var for svak til å tenke
 på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere.
 Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av
 Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det.
@@ -6453,8 +6431,8 @@ den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post
 sendte op til Molde.
 
 Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
-gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
-lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
+gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inderlig
+om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
 sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
 
 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
@@ -6471,10 +6449,10 @@ og at hun derfor selv ikke var uten skyld.
 
 Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne;
 han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru
-inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn-
-rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor
-det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min-
-net henne om så mange småting fra hennes tidligste
+inntok i samfundet; verden var nu en gang således innrettet
+at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor
+det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han minnet
+henne om så mange småting fra hennes tidligste
 barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde
 krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt
 hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde
@@ -6488,11 +6466,11 @@ bokstavene viskedes ut av hennes tårer.
 Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel.
 De første ganger gikk Constance ut av stuen når han
 kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la
-det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still-
-ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance
+det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så stillferdig
+og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance
 kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han
-henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags-
-selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som
+henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middagsselskap
+om en dame, han hadde hatt til bords, og som
 hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist
 spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame
 
@@ -6517,16 +6495,16 @@ av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine
 ikke kunde måle.
 
 Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det
-interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn-
-vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød-
+interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinnvendinger,
+som den formørkede menneskeforstand nød-
 vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men
 som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl
 på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens
 hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til
 farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys,
 han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han
-hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn-
-hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han:
+hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønnhørt.
+Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han:
 «Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand
 at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er
 aleneste en ærlig tviler.»
@@ -6542,8 +6520,8 @@ tilføiet hun.
 Wleiigel.
 
 «Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt
-rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon-
-serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan-
+rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på konserten
+forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan-
 kolsk.»
 
 «Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de
@@ -6555,12 +6533,12 @@ De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han
 nok på noe større.»
 
 Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier.
-Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små-
-moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne
-at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut-
-trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod
-med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be-
-vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig
+Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den småmoro
+de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne
+at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Uttrykket
+i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod
+med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, bevegede
+ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig
 skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne,
 og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte,
 og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham.
@@ -6583,10 +6561,10 @@ skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —».
 synke.
 
 «De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han
-har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær-
-lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
-at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der-
-over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
+har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjærlighet.
+— Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
+at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Derover
+er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
 
 gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
 de er ikke i forlegenhet med å finne på.»
@@ -6619,11 +6597,11 @@ ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles —
 det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du
 tro.»
 
-«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con-
-stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har
+«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Constance
+—» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har
 grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —.
-Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis-
-tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.»
+Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mistenkeliggjort
+— det er virkelig bare dig, jeg tenker på.»
 
 «Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og
 pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En
@@ -6661,22 +6639,22 @@ var kommet noe, ja noe helt annet over ham.»
 Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord
 ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling.
 Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta
-henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an-
-siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og
+henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot ansiktet
+falle ned i vindusposten på sine håndflater og
 hulket.
 
 «Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu,
 barnet mitt?»
 
-Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be-
-vege lebene.
+Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde bevege
+lebene.
 
 «Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg
 fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten,
 hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre.
 
-Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise-
-stuen for å fore kanarifuglen.
+Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spisestuen
+for å fore kanarifuglen.
 
 Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var
 kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et
@@ -6694,8 +6672,8 @@ tanken ut.
 Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å
 vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —
 de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var
-de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad-
-ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som
+de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans adferd
+— —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som
 han, når de alle holdt med ham — —
 
 Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte
@@ -6741,8 +6719,8 @@ utålmodig barn.
 tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner
 — lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —»
 
-«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde-
-løs hast.
+«Er det noe på Molde?» spurte Constance med åndeløs
+hast.
 
 «Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du
 
@@ -6767,8 +6745,8 @@ Constance foldet armene over brystet og stirret frem
 for sig.
 
 «Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om
-i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop-
-pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk
+i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stoppede
+stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk
 med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært
 forlovet —, han var svært ute av det med det samme,
 tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan
@@ -6776,8 +6754,8 @@ hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det,
 hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig
 pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet
 hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved
-henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander-
-ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
+henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt anderledes,
+ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
 
 »
 
@@ -6787,8 +6765,8 @@ flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.
 «En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og
 det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som
 ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det
-nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø-
-mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter
+nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjømannen
+f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter
 sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det
 var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel
 stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde
@@ -6836,11 +6814,11 @@ inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på
 sitt værelse.
 
 Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første
-gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til-
-bake til Ring.
+gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende tilbake
+til Ring.
 
-Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan-
-ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte
+Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tanken,
+men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte
 med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke
 var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de
 kunde få henne til.
@@ -6861,11 +6839,11 @@ På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette
 hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege
 til å skrive noen ord tilbake.
 
-Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense-
-løs. —
+Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grenseløs.
+—
 
-Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn-
-flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
+Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig innflytelse
+på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
 med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.
 
 Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
@@ -6885,8 +6863,8 @@ blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne,
 hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn
 til ham.»
 
-Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge-
-tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen.
+Dette brev leste Constance om aftenen kort før sengetid.
+Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen.
 
 Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun
 nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre
@@ -6905,8 +6883,8 @@ Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke
 å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette
 sig efter omstendighetene. —
 
-Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon-
-danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende
+Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespondanse
+lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende
 tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede
 betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde
 ha lov til å leve som hans søster eller husholderske.
@@ -6914,19 +6892,19 @@ ha lov til å leve som hans søster eller husholderske.
 Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog
 skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og
 
-det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk-
-salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —.
+det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykksalighet.
+Det viste at han måtte være blitt forandret —.
 Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval
 han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over
-ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven-
-het og kalte henne sin frelsende engel.
+ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengivenhet
+og kalte henne sin frelsende engel.
 
 Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun
 hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt
 i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull
 reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste
-henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm-
-met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp
+henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svømmet
+over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp
 selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer
 hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over
 sig selv.
@@ -6936,8 +6914,8 @@ sig selv.
 I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som
 en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde
 av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit
-tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op-
-tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å
+tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle optenkelige
+måter søkte han å vise sin redebonhet til å
 være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker,
 stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for
 at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte
@@ -6953,12 +6931,11 @@ Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye
 tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
 over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
 i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
-handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
+handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10
+— Amalie Skram. I.
 
-10 — Amalie Skram. I.
-
-ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
-ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
+ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snakket
+om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
 gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det.
 
@@ -6988,8 +6965,8 @@ lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord
 om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse
 hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen,
 stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen
-mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con-
-stances indignasjon fortok sig efterhånden under den
+mann utholde. Således gikk det et par måneder. Constances
+indignasjon fortok sig efterhånden under den
 sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med
 den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine,
 hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns
@@ -7017,8 +6994,8 @@ sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min
 fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd
 for det —»
 
-Hun knep lebene sammen, målte ham med et for-
-aktende øiekast og gikk fra ham. —
+Hun knep lebene sammen, målte ham med et foraktende
+øiekast og gikk fra ham. —
 
 — Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn
 i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance
@@ -7028,13 +7005,13 @@ hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og
 strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i
 de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på
 egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og
-undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for-
-ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant
+undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres forening
+til. Det adspredte og optok henne, og hun fant
 stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres
 elendighet.
 
-En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk-
-veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket
+En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkkveien
+for å finne en familie som var flyttet inn i strøket
 og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å
 tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
 hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
@@ -7045,12 +7022,12 @@ disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
 værelse og felles kjøkken for flere familier.
 
 Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i
-et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør-
-fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke
+et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smørfjerding
+med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke
 hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det
 ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente
-til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme-
-tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde
+til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lommetørkle
+som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde
 satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De
 spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne
 vedkommende familie.
@@ -7071,25 +7048,24 @@ den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket,
 fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange
 rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte
 helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt
-en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul-
-vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv-
+en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gulvet,
+som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv-
 lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av
 denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor
-urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam-
-mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått
+urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sammengrodde
+av væsker, og lekte med en istykkerslått
 stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet
 jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man
 spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under
 vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store
-øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak-
-
-ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
+øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nakken
+med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
 smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i
-ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe-
-barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal.
+ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spebarn,
+innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal.
 Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket
-og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung-
-sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike
+og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tungsindig
+ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike
 rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær
 for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet
 lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de
@@ -7122,8 +7098,8 @@ stede?»
 
 «Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra
 spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren
-og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop-
-pet full av kullsorte fingrer.
+og nu stod og stirret på de fremmede med munnen proppet
+full av kullsorte fingrer.
 
 «Ja,» var svaret.
 
@@ -7160,8 +7136,8 @@ sig mot døren.
 
 «Jo-0,» hun så igjen til sengestedet.
 
-«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con-
-stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på
+«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Constance
+og skrev med en blyant sitt navn og adresse på
 en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal
 hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis
 ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie.
@@ -7187,8 +7163,8 @@ dør.
 «E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun
 ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte.
 
-«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned-
-latende.
+«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie nedlatende.
+
 
 «Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert.
 
@@ -7203,8 +7179,8 @@ får så finne vi som losserer i stuen over dom.»
 
 «Drikker mannen?» spurte Marie.
 
-«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe-
-holden.
+«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbeholden.
+
 
 «Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere
 andre.»
@@ -7222,8 +7198,8 @@ en hånlig trekning om hennes lange, grove munn.
 «Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk
 lever a!»
 
-«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con-
-stance.
+«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Constance.
+
 
 «Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa,
 — ee vet inte, e.»
@@ -7235,15 +7211,15 @@ samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a
 op korsom er.»
 
 «Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror
-De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med-
-lidende tone.
+De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en medlidende
+tone.
 
 Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
 hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
 den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
 
-to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
-drende livlig:
+to damer og sa med en stemme som plutselig lød gneldrende
+livlig:
 
 «De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv
 som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg
@@ -7251,8 +7227,8 @@ hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la
 ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og
 sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga
 helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har
-han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven-
-tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel-
+han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ventenes
+tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel-
 per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —»
 hun måtte stanse for å trekke været.
 
@@ -7272,8 +7248,8 @@ ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.»
 Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to
 damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted.
 
-«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben-
-diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige
+«Det må da være noe dårlig kram denne familie Bendiksen,»
+sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige
 trengende.»
 
 «Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte
@@ -7286,8 +7262,8 @@ tusen.»
 dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie.
 
 «Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat
-og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur-
-ligvis.»
+og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, naturligvis.»
+
 
 «Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.»
 
@@ -7308,8 +7284,8 @@ blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.»
 «den tro må man da ha til Vårherre.» —
 
 «De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og
-nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for-
-brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo-
+nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en forbrytelse!
+— Opdra dem til å leve av almisser, det demo-
 raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som
 kveget og vente på mer.»
 
@@ -7343,19 +7319,19 @@ komme.»
 spisestuen.»
 
 Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren
-et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim-
-mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en
+et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentimmer
+med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en
 brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det
 chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde
-vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann-
-folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole-
+vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mannfolkstøvler
+med store, gapende flenger. Det sorte kjole-
 skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran.
 Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender
 holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst
 fremstående mave.
 
-«De e mei som det hadde vært to damer hos i for-
-midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme.
+«De e mei som det hadde vært to damer hos i formidda,»
+sa hun med slesk, vestlandsk stemme.
 
 Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå
 hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde
@@ -7363,16 +7339,16 @@ et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte
 underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som
 om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse.
 
-Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på-
-kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun
+Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det påkom
+henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun
 var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne.
 
 «Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun
 efter et øieblikks betenkning.
 
 «Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa
-konen og strøk den ene hånden over den annen i rast-
-løs skiften.
+konen og strøk den ene hånden over den annen i rastløs
+skiften.
 
 Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut.
 
@@ -7382,8 +7358,8 @@ om vi får av fattigpleien?»
 «Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må
 jo trenge gresselig til det.»
 
-«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor-
-sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk.
+«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire uforsørgede
+barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk.
 
 «Er han vanfør, Deres mann?»
 
@@ -7407,8 +7383,8 @@ barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?»
 spurte Constance i en misbilligende tone.
 
 «Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet
-med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem-
-melse.>
+med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestemmelse.>
+
 
 Svaret irriterte Constance.
 
@@ -7422,8 +7398,8 @@ konen fromiti.
 å få flere barn?» spurte så Constance.
 
 «Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve
-sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes-
-kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok.
+sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal menneskene
+ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok.
 
 Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette
 kvinnemenneskes munn.
@@ -7454,8 +7430,8 @@ Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente
 hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig
 frem.»
 
-Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk-
-ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre
+Constance leverte henne en bylt med klædningsstykker.
+Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre
 sammen på sitt kne.
 
 Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent
@@ -7479,10 +7455,10 @@ stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene.
 en sulten stakkar.»
 
 Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse;
-det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
-musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
-arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
-ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.
+det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munnmusklene
+vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
+arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte således
+hen ved synet av en lumpen femkrone.
 
 o
 
@@ -7500,17 +7476,17 @@ ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med
 vemmelse.
 
 Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det
-hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut-
-skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole
+hang smuss ved henne efter berøringen med disse utskudd,
+og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole
 for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. —
 
 Og denne kone som tok mannens adferd som noe som
 så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham,
-som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis-
-handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet
+som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mishandlet
+henne og stod i utuktig forhold til et annet
 fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da
-sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men-
-neskelig følelse!
+sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av menneskelig
+følelse!
 
 Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor
 disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å
@@ -7521,8 +7497,8 @@ Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte
 barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det
 svar de hadde.
 
-Så det da ikke ut som om religionen gjorde men-
-neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den
+Så det da ikke ut som om religionen gjorde menneskene
+lik de umælende, som ikke tenkte ut over den
 føde de fylte sig med i øieblikket —?
 
 Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å
@@ -7534,8 +7510,8 @@ Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
 
 det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
 som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
-gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
-ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter
+gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrikker
+ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter
 dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den
 stå for å utdele dem til de riktige trengende.
 
@@ -7547,8 +7523,8 @@ til å lese.
 
 # Kapittel XVII
 
-En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii-
-gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men
+En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleiigel
+oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men
 lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over
 stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter
 lampene.
@@ -7579,8 +7555,8 @@ for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt.
 
 «Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre
 
-det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem-
-men var underlig skjærende.
+det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stemmen
+var underlig skjærende.
 
 «Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig
 inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de
@@ -7589,8 +7565,8 @@ tendte lamper.
 «Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun,
 da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett,
 og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står
-ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk-
-feldig.» De siste ord nesten hvisket hun.
+ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikkfeldig.»
+De siste ord nesten hvisket hun.
 
 «Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum
 og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten
@@ -7604,12 +7580,12 @@ noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet.
 i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å
 passe sig.»
 
-«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con-
-stance.»
+«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Constance.»
+
 
 «Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel.
-«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn-
-trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han
+«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inntrengende.
+«Du må flytte inn til ham igjen, hvis han
 ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil
 si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet
 helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal
@@ -7619,17 +7595,16 @@ gjøre det som er rett, Constance.»
 
 Det kom skarpt som hugget av en kniv.
 
-«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for-
-fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett
+«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt forfjamset,
+«men at mannen går og gremmer sig, er da lett
 å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved
 syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
 er jo svært tidlig på kvelden.
 
-Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
-
-trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
-hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor-
-dan det var gått.
+Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop uttrykkelig
+bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
+hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvordan
+det var gått.
 
 «Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance
 kort.
@@ -7674,39 +7649,39 @@ plutselig op.
 
 «Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.»
 
-«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde-
-legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
+«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere ødelegger
+mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
 å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
 
 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
 dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
 meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
 du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For
-skams skyld later dere som dere synes det er skrekke-
-lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon.
+skams skyld later dere som dere synes det er skrekkelig
+sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon.
 — Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så
 svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast,
 stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden,
-ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for-
-melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten,
+ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene formelig
+sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten,
 trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede
 hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later
 dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på
-alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli-
-gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet
-av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem-
-mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for-
+alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om religionens
+makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet
+av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vemmes
+ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for-
 akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst
 mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd,
 til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning.
-— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun-
-dene!»
+— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hundene!»
+
 
 Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances
-ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for-
-stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for-
-ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op-
-spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne,
+ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke forstod
+et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for-
+ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med opspilte
+øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne,
 begynte hun i sin befippelse å gråte.
 
 Constance blev med ett rolig.
@@ -7717,8 +7692,8 @@ hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av
 
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
-«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
-11 — Amalie Skram. I.
+«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11
+— Amalie Skram. I.
 
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
@@ -7750,8 +7725,8 @@ efter munnen og tidde derfor stille.
 
 Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått
 et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der
-hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb-
-nes gode engel.
+hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjebnes
+gode engel.
 
 «Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun
 inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve
@@ -7763,8 +7738,8 @@ hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at
 hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang
 det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle,
 skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet
-hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al-
-deles unyttig forskrekkelse.
+hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en aldeles
+unyttig forskrekkelse.
 
 «Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og
 vendte ansiktet bort.
@@ -7776,8 +7751,8 @@ det er for, så er det fordi du har gjort det rette.»
 
 Constance drog et sukk, men svarte ikke.
 
-Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over-
-veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av
+Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og overveide.
+Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av
 at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se
 sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot
 lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake
@@ -7785,8 +7760,8 @@ var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i
 lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen
 mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted!
 
-Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik-
-ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen
+Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsikringer
+om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen
 i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det
 gikk vel over når hun blev vant til det.
 
@@ -7796,8 +7771,8 @@ om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne
 fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans
 eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt;
 og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu!
-— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen-
-syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således
+— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshensyn
+velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således
 er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over
 sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo
 så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn
@@ -7838,8 +7813,8 @@ stemme var fryktsom og usikker.
 
 «Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket
 sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,»
-vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu-
-kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses-
+vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hukommelse,
+«så det hadde du glemt, — vår forlovelses-
 dag, Constance,» føiet han saktere til.
 
 «Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den,
@@ -7850,8 +7825,8 @@ Ring sukket dypt.
 «Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen
 
 del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den
-som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups-
-dag da.»
+som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllupsdag
+da.»
 
 «Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje.
 
@@ -7882,8 +7857,8 @@ om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. —
 sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden.
 
 «Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du
-egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til-
-bake på det vilkår jeg satte?»
+egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig tilbake
+på det vilkår jeg satte?»
 
 «Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —»
 
@@ -7902,8 +7877,8 @@ Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket.
 «Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen
 slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og
 uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu
-tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse-
-lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,»
+tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutselig
+inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,»
 tilføiet hun halvt bortvendt.
 
 «Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han.
@@ -7914,19 +7889,19 @@ munn,» sa hun med opblussende vrede.
 «Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne
 ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde
 jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne
-dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for-
-brytelse — så —» han holdt inne.
+dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en forbrytelse
+— så —» han holdt inne.
 
 «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
 sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
 
-straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn-
-nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
+straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begynnelsen
+av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
 
 «Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når
 han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag,
-være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con-
-stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min
+være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Constance,
+— du må la dette ha en ende, — du må bli min
 igjen, du må, du må!»
 
 Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
@@ -7947,20 +7922,20 @@ og så frem for sig.
 Han for op med et sprang.
 
 «Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,»
-hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con-
-stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette
+hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Constance
+—,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette
 er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok
 sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —»
 
 Noe som lignet latter avbrøt ham.
 
 «Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte
-et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr-
-det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg
+et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myrdet
+om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg
 gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det
 er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg
-opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen-
-dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe
+opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hendene
+og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe
 fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende,
 «de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk
 frem og tilbake i det heftigste oprør.
@@ -7972,8 +7947,8 @@ er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se,
 det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre
 dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne.
 
-«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be-
-tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La
+«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike betegnelser
+hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La
 oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen
 til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,»
 sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei,
@@ -8012,8 +7987,8 @@ for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun.
 «Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det
 skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten,
 og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en
-lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti-
-mulere mig. —»
+lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller stimulere
+mig. —»
 
 «Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen.
 Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være
@@ -8032,8 +8007,8 @@ og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften,
 allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i
 disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu
 var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin
-straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be-
-gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og
+straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de begynne
+på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og
 priset!
 
 Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til
@@ -8051,15 +8026,14 @@ vendte brått om.
 
 Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I
 aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans
-stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei-
-ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok
+stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne leiligheter
+gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok
 et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men
 vendte om.
 
 Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
-hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-
-
-ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
+hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spenning
+han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
 var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
 for ham.
 
@@ -8076,8 +8050,8 @@ Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med
 glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn
 i dagligstuen.
 
-I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas-
-set forsiktig på buffeten.
+I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glasset
+forsiktig på buffeten.
 
 «Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn
 fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over
@@ -8091,40 +8065,40 @@ det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken
 og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og
 blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt.
 
-Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag-
-ligstuen og satte sig til å strikke.
+Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dagligstuen
+og satte sig til å strikke.
 
 Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og
 kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro.
 
 # Kapittel XVIII
 
-Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom-
-met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som
+Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kommet
+i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som
 et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist
 har vunnet bukt med den.
 
 Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances
 hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham
 vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun
-til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte-
-kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær-
+til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøtekommenhet,
+av og til i det minste. Men all hans kjær-
 lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt.
 
 Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år!
-Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for-
-urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot
+Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig forurettet;
+nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot
 henne, som hun dengang var.
 
 Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring.
-Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim-
-mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få
+Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentimmer,
+som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få
 en engel til å tape tålmodigheten.
 
-Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con-
-stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet,
--og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig-
-het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med
+Der kom heslige scener imellem dem, scener da Constance
+slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet,
+-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflighet,
+iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med
 hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som
 dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt
 — at han var som han vilde være, eller annet lignende.
@@ -8135,8 +8109,8 @@ tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget
 neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var
 skjedd.
 
-— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut-
-jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den
+— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en utjevnende
+innflytelse. Ring kom efterhånden over den
 fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og
 blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser
 var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så
@@ -8148,10 +8122,10 @@ Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det
 Constance Ring til
 
 sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse
-skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til-
-værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig.
-Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie-
-lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en
+skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre tilværelsen
+hesligere enn det strengt tatt var nødvendig.
+Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føielig
+like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en
 mann som var i godt humør den stund de var sammen
 om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full
 av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes
@@ -8162,11 +8136,11 @@ lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår
 var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for
 ham å forstå sig på slikt.
 
-Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op-
-trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som
+Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite optrin,
+en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som
 gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt
-kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam-
-met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å
+kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skammet
+sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å
 kjekle, ja f. eks. med postbudet.
 
 Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si
@@ -8188,18 +8162,18 @@ venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte
 p72 Constance Ring
 
 kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast
-fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen-
-nesker.
+fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmennesker.
+
 
-Constance på sin side syslet med alt det som er op-
-funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å
+Constance på sin side syslet med alt det som er opfunnet
+for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å
 gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte
 på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer
 og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på
-baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn-
-skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet
-enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan-
-dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne
+baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevennskaper
+å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet
+enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestandig
+så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne
 en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for
 dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det
 brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved
@@ -8210,8 +8184,8 @@ kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp
 henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå
 på lur efter henne.
 
-Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre-
-delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape-
+Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspredelser.
+Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape-
 lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i
 sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel
 del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og
@@ -8226,23 +8200,23 @@ læger.
 
 Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance,
 men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket
-hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun-
-Constance Ring DES
+hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i munConstance
+Ring DES
 
 ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe
 fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine,
 og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang
 da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom
-hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op-
-blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen-
+hjem til dem, hadde han sett på henne med noe opblussende
+vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen-
 tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker
 ikke å være øienvidne til det som der går for sig,»
 hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance
 blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av
 en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi
 sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om
-til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold-
-somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på
+til en støiende munterhet, full av kåte innfall og voldsomme
+latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på
 Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium,
 grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk
 om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og
@@ -8278,11 +8252,11 @@ verste plage. —
 — — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd
 på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager
 hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig
-tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be-
-stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men
+tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans bestemmelse
+var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men
 så kom det et par smukke dager med varmt solskinn
-og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned-
-over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der-
+og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile nedover
+fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der-
 efter videre over land. Det blev så siste tur for iår.
 Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte
 et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi
@@ -8295,8 +8269,8 @@ jernbanevadsekk. Det er da fanden også!»
 
 «Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.»
 
-«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke-
-strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig
+«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokkestrengen.
+«Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig
 en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem.
 
 «Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre
@@ -8309,25 +8283,25 @@ Piken tok vadsekken og gikk.
 med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og
 endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet
 han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine.
-«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side-
-Constance Ring V75
+«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i sideConstance
+Ring V75
 
-værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn-
-hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme
+værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis innhold
+han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme
 fyrstikker!»
 
 Constance rakte ham noen esker.
 
-«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen-
-dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den
+«Død og pine — min nye snadde!» han for med hendene
+i lommene, vimset omkring for å søke og fant den
 så 1 vindusposten.
 
 «Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han
 et øieblikk stod stille for å tende en cigar.
 
 «Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene
-og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan-
-skje. Trenger du penger?»
+og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kanskje.
+Trenger du penger?»
 
 «Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg
 får noen.»
@@ -8372,8 +8346,8 @@ Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem
 også til ham.
 
 «Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom
-tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga-
-ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks
+tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok cigaren
+ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks
 derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene.
 
 Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da
@@ -8382,8 +8356,8 @@ tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å
 ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring,
 når han skulde avsted på disse reiser.
 
-Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn-
-domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde,
+Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barndomsveninde,
+som var gift med en prest ved navn Sunde,
 som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania
 på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra
 byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og
@@ -8435,8 +8409,8 @@ strålende, som ingen har — Er du lei for det?»
 
 «Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?»
 
-«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte-
-våkingen !»
+«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den nattevåkingen
+!»
 
 «Men lykken og fryden som skal følse med å være
 mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede
@@ -8474,11 +8448,11 @@ knepet.»
 sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne.
 
 «Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde
-ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be-
-kymret ut.
+ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og bekymret
+ut.
+
+De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i dagligstuen.
 
-De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig-
-stuen.
 
 «Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er
 vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled
@@ -8494,12 +8468,12 @@ visst dem som er lykkelige.»
 «Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en
 innbilning.»
 
-«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn-
-vendig, mener jeg.»
+«Du er visst meget forandret, Constance, — ja innvendig,
+mener jeg.»
 
 «Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt
-godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for-
-nøid med livet.»
+godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er fornøid
+med livet.»
 
 «Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og
 søte barn.»
@@ -8515,16 +8489,16 @@ tenkt at det var således?»
 
 «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
 
-slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for-
-sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
+slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer
+jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
 
 «Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance
 utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det
 går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten
 å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.»
 
-«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con-
-stance.»
+«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Constance.»
+
 
 «Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn.
 — Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at
@@ -8561,11 +8535,11 @@ nølende.
 «For mig? hvorledes det?»
 
 «Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du
-ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men-
-neske og bedåre dig.» |
+ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett menneske
+og bedåre dig.» |
 
-Constance brast i latter. «Du er for søt med din be-
-kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke
+Constance brast i latter. «Du er for søt med din bekymring,
+Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke
 slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.»
 
 «Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?»
@@ -8576,8 +8550,8 @@ slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.»
 kone som lever med en elsker.»
 
 «Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann,
-— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder-
-trekk.
+— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skuldertrekk.
+
 
 «Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones
 plikt, vet jeg.» |
@@ -8628,8 +8602,8 @@ Constance i en helt forandret tone.
 «Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å
 svare, hvis du ikke har lyst.»
 
-«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver-
-andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden
+«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hverandre,»
+sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden
 jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.»
 
 «Var han vanskelig å komme til rette med?»
@@ -8644,15 +8618,15 @@ får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.»
 når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke
 oplagt til å trette.»
 
-Piken meldte at middagen stod på bordet. De for-
-skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange.
+Piken meldte at middagen stod på bordet. De forskrekkedes
+begge over at klokken var blitt så mange.
 Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast,
 og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på.
 Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med
 til stasjonen.
 
-«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con-
-stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse
+«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Constance,»
+sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse
 ham fra mig.»
 
 «Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,»
@@ -8687,15 +8661,15 @@ til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot
 rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i
 huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke
 ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist
-stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha-
-ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med
+stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i haven.
+Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med
 ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i
 bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene,
 ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene
 og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad,
 mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast.
-Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel-
-lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem-
+Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mellem
+dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem-
 melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store,
 Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet
 efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten.
@@ -8704,13 +8678,13 @@ imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet
 de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt
 hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med
 å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der;
-nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
-pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
+nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, toppede
+lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
 Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
 sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
 
-med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
-dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
+med det, for bladene var tunge av vann og sene i vendingen;
+de klebet sig sammen og satte sig fast i store
 klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
 lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags
 fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor
@@ -8721,8 +8695,8 @@ på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev
 i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et
 sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt
 nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte
-hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op-
-over når de vokste. Og det var som presset de sig frem
+hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og opover
+når de vokste. Og det var som presset de sig frem
 fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt
 som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til
 sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske
@@ -8740,8 +8714,8 @@ hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det
 ikke.
 
 Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs
-og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski-
-nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra
+og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maskinen
+stod og surret. Det var godt å komme bort fra
 dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der
 så lenge!
 
@@ -8749,24 +8723,24 @@ Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
 ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
 Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
 
-del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
-tørklæet for øinene.
+del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lommetørklæet
+for øinene.
 
 Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan
-det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek-
-ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue.
-Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik-
-ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal,
+det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrekning
+for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue.
+Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblikket.
+Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal,
 lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde
 sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne
 skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn
-streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin-
-duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde
+streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vinduet
+og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde
 døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte
 inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket
 med et famlende blikk og strakte armene op over hodet
-med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene-
-stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem.
+med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lenestol,
+la armene over bordet og ansiktet ned på dem.
 Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte
 kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke
 dem bort. — — —
@@ -8786,9 +8760,8 @@ ingen se av sine venner og bekjente.
 Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
 hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
 Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
-som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-
-
-skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
+som en fast formet forestilling, at den forhatte ekteskapslenke
+nu var falt av henne, og at hun var løst fra
 ham for stedse.
 
 Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full
@@ -8811,8 +8784,8 @@ riktig dårlig menneske.
 
 Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et
 lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde
-vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn-
-lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham
+vært rørende takknemlig for hennes minste smule vennlighet.
+Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham
 om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært
 urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og
 kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt
@@ -8826,18 +8799,17 @@ Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde
 hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun
 ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset
 den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som
-tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så-
-ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og
+tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig således
+til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og
 hun ikke for noen pris vilde opgi den.
 
 Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
-sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-
-
-nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
+sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de fornøielser,
+man i barndomsalderen gledes ved, men som
 det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.
 
-Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil-
-stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med
+Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstilstand,
+en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med
 livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes
 store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet
 og mente det var skam å gi således efter for en fiks
@@ -8853,13 +8825,13 @@ Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger
 med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke
 blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun
 ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte
-tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter-
-middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for-
+tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En eftermiddag,
+da han så henne på gaten, gjorde han et for-
 søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham
 med en avvisende hilsen.
 
-Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con-
-stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste
+Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Constance
+var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste
 hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått,
 kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han
 hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt
@@ -8869,15 +8841,15 @@ avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate
 og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun
 ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som
 blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet
-ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro-
-digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til,
+ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror frodigere
+jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til,
 at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde
 fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var
 
 begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store
 feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt
-alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande-
-veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre
+alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte landeveisteorier,
+bragte ham til å se på livet med andre
 øine.
 
 Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han
@@ -8888,8 +8860,8 @@ det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite
 beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den
 dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for
 ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse
-han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk-
-nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con-
+han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takknemlig
+over at det var gått som det gikk. Hadde Con-
 stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet
 sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet
 var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet.
@@ -8899,8 +8871,8 @@ lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham,
 lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand
 på alle områder.
 
-Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel-
-dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham
+Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par heldige
+kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham
 fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige
 vesen gjorde at man fikk tillit til ham.
 
@@ -8908,12 +8880,12 @@ Blandt hans venner var det en almindelig mening at
 han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med
 respekt om det.
 
-Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn-
-traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter
+Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inntraff
+omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter
 norske forhold meget betydelig formue.
 
-— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con-
-stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende
+— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Constance
+gitt efter for Maries og Hansens inntrengende
 forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav.
 
 Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv
@@ -8921,12 +8893,12 @@ skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med
 å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom
 henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med
 disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært
-så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel-
-lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig,
+så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imellem
+dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig,
 men led derunder.
 
-I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con-
-stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og
+I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Constance
+merket at han pønset på å nærme sig henne, og
 hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på
 aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel,
 tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og
@@ -8957,8 +8929,8 @@ stemmen.
 
 «I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn
 å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad
-han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for-
-holder sig virkelig således.»
+han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det forholder
+sig virkelig således.»
 
 Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet.
 
@@ -8982,8 +8954,8 @@ Constance, hilste til Lorck og gikk.
 Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i
 veien for henne.
 
-«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen-
-snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver-
+«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammensnørt
+stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver-
 gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har
 å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare
 dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og
@@ -9015,8 +8987,8 @@ på det.» —
 «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
 en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
 
-nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
-lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.
+nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens heslighet.»
+Hans stemme lød fryktsomt bedende.
 
 «Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun
 mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i
@@ -9033,11 +9005,11 @@ lov til å besøke henne.
 Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før
 hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne.
 
-Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti-
-mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å
+Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en times
+tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å
 være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske
-skuespillere og om en konsert som noen polske kunst-
-nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske
+skuespillere og om en konsert som noen polske kunstnere
+hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske
 sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han
 vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot
 også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte
@@ -9069,8 +9041,8 @@ henne fjernere enn noensinne. —
 Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor
 pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk
 enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var
-forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god-
-het for ham.
+forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags godhet
+for ham.
 
 Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun
 vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der
@@ -9131,13 +9103,13 @@ Kjære dr. Lorck!
 De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er
 verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min
 kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule
-avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi-
-mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe
+avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperimentere
+med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe
 annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem
 til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget,
 og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke
-at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til-
-felle. Det må De være ganske overbevist om.
+at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er tilfelle.
+Det må De være ganske overbevist om.
 
 Deres
 Constance Ring.
@@ -9146,8 +9118,8 @@ Constance Ring.
 
 Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
 sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
-hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord-
-fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to
+hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nordfjordeid.
+Barndomshjemmet var således opløst; de to
 
 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
 hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.
@@ -9160,8 +9132,8 @@ beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger
 noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer
 og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine
 tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort;
-hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings-
-løst, og hun syntes ofte det var best å dø. —
+hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og meningsløst,
+og hun syntes ofte det var best å dø. —
 
 Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun
 for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste
@@ -9187,15 +9159,15 @@ den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på
 gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men
 plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og
 stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i
-vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be-
-trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
+vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å betrakte
+gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
 
 Det var ikke noe opmuntrende syn.
 
 13 — Amalie Skram. I.
 
-Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam-
-merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
+Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jammerdalsaktige
+ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
 hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
 andre seg hensiktsløst fremover.
 
@@ -9236,37 +9208,36 @@ Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom
 for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en
 avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse
 lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. —
-Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om-
-
-hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste-
+Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og omhyggelig
+passet hun på å sette foten midt i teppemønste-
 rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og
-betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel-
-dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken?
+betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammeldags.
+Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken?
 Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for!
 
 Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele
 dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun
 hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev
-hun sittende som var hun manet til sten av et troll-
-domsord.
+hun sittende som var hun manet til sten av et trolldomsord.
+
 
 Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede —
 et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som
 grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled
 bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og
 så inn imellem og under visestumper og operamelodier
-og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle-
-pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel.
+og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så slepende
+tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel.
 
-Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren-
-gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av
+Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstrengelse
+og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av
 sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for
 mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved
 hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte
 ved ovnen.
 
-Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings-
-stunder.
+Der var hun alltid i vinterdagens lange skumringsstunder.
+
 
 Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret
 fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra
@@ -9275,8 +9246,8 @@ ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt
 
 Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren,
 — Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag
-forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel-
-treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
+forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandeltreskrin,
+som stod borte i kroken på etagéren, og med
 den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
 spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
 å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
@@ -9285,19 +9256,19 @@ flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
 mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
 midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
 men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro
-og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro-
-kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen-
+og gjengav hengelampens prismer, som lyste med brokete
+steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen-
 rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe
 eller et stykke av den røde portiére, men det kom og
 gikk i ustadig rastløshet.
 
 Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk,
-som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok-
-sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam-
+som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og koksens
+rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam-
 men til aske, og de øvre gled dypere ned.
 
-Disse skumringsstunder var hennes egne par excel-
-lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis-
+Disse skumringsstunder var hennes egne par excellence.
+I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis-
 mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den
 skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med
 den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet
@@ -9305,8 +9276,8 @@ undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det
 de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk
 og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed.
 Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke
-var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over-
-alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen,
+var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var overalt,
+i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen,
 i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne
 talte om all ting på.
 
@@ -9319,13 +9290,13 @@ Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden
 og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme
 igjennem det besværlige liv. —
 
-— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge-
-lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres
+— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørgelig
+menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres
 
 kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at
 somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte
-gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks-
-empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander-
+gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eksempel
+hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander-
 ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke
 til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne,
 hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med
@@ -9339,8 +9310,8 @@ Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For
 hun forstod sig ikke på henne.
 
 At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne
-og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun-
-net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet
+og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha funnet
+sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet
 på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke
 formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad.
 
@@ -9377,14 +9348,14 @@ bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det
 aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12,
 det var det som var det skammelige.
 
-Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe-
-kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler!
+Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffekannen
+kunde stått der, — men slike runde spetakler!
 Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne
 møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen
 skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig
 for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke
-i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro-
-kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele
+i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Frokostbordet
+kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele
 formiddagen.
 
 For det måtte jo være skam i folk.
@@ -9397,8 +9368,8 @@ time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun
 sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da
 sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben
 lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne
-plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam-
-men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten
+plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sammen
+som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten
 bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds
 forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok
 sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt
@@ -9409,14 +9380,14 @@ Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med
 henne.
 
 Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret.
-Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle-
-pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev
+Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så slepende
+gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev
 
 liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som
 efter et slag over nakken.
 
-Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing-
-rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk
+Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fingrene
+ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk
 fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav
 sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne
 at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur
@@ -9448,8 +9419,8 @@ med fruens.
 
 «Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,»
 brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede
-betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop-
-pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som
+betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på kroppen
+sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som
 om hun smelte med en pisk.
 
 Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
@@ -9461,8 +9432,8 @@ til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
 fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.
 
 Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket
-i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for-
-fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i
+i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så forfjamset
+i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i
 en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en
 som har noe utestående med politiet.
 
@@ -9477,8 +9448,8 @@ enn hun hadde vært vant til.
 Men hun kjedet sig.
 
 For hun var av et driftig og virkelystent temperament,
-og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du-
-rable bataljer.
+og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest durable
+bataljer.
 
 Men her var ingen anledning.
 
@@ -9490,8 +9461,8 @@ Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed
 losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til
 husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde.
 
-De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo-
-hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde
+De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Johanne
+regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde
 ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til
 svar: «Lag hvad De vil.»
 
@@ -9499,24 +9470,24 @@ Så var hun holdt op med å spørre.
 
 Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette
 frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun
-hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed-
-vanlig spist uten å si et mukk.
+hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sedvanlig
+spist uten å si et mukk.
 
 Slikt målte jo sa hen sten
 
 pr
 
 Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen
-var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan-
-ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke
+var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tanken
+på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke
 vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for
 pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun
 grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene
 var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en
 anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer.
 
-«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen-
-nem døren.
+«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjennem
+døren.
 
 «Sitter du i mørke, Constance —?»
 
@@ -9534,8 +9505,8 @@ Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av
 stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet
 fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme
 og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et
-øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem-
-men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte
+øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stemmen
+hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte
 inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør,
 den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe.
 
@@ -9568,8 +9539,8 @@ vilde risikere å få vondt.
 Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort
 for å hjelpe henne med kåpen.
 
-«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie-
-blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen
+«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øieblikk,»
+og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen
 hun satte sig.
 
 Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun
@@ -9613,8 +9584,8 @@ sig forbarme.
 «Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å
 si noe.
 
-«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for-
-leden.»
+«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» forleden.»
+
 
 «Moret du dig?»
 
@@ -9665,13 +9636,13 @@ rene, tydelige ord?»
 vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk
 og forberedte dig.»
 
-«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con-
-stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det
+«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Constance
+med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det
 er rart av dig.»
 
 «Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.»
-. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom-
-met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku-
+. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kommet
+så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku-
 rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la
 armene over kors på brystet.
 
@@ -9719,8 +9690,8 @@ spørsmål.»
 til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som
 minnet om bobler i kokende vann.
 
-«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig-
-heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en
+«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leiligheten
+og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en
 stram mine.
 
 «Og så?»
@@ -9730,8 +9701,8 @@ eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri,
 eller» —
 
 «Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig
-en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord-
-mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be-
+en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jordmor
+—» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be-
 gynne på!»
 
 «Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men
@@ -9758,10 +9729,10 @@ hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
 ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
 — hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
 flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt
-det strev med, har du villet løfte så meget som en fin-
-ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det
-hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev-
-ner sig.»
+det strev med, har du villet løfte så meget som en finger,
+og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det
+hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hevner
+sig.»
 
 «Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo
 godt at rettferdigheten skjer fyldest.»
@@ -9855,14 +9826,14 @@ så vil jeg ikke si hvad jeg synes.»
 salte sig rolig til rette på stolen igjen.
 
 «Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av
-saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an-
-seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist
+saken, hans gode stilling, hans store formue, hans anseelse
+og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist
 ubegripelig.»
 
 «Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance.
 
-«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me-
-ning at du vil gifte dig igjen?»
+«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din mening
+at du vil gifte dig igjen?»
 
 «Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?»
 
@@ -9871,12 +9842,12 @@ slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk
 tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av
 ditt liv?»
 
-«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con-
-stance med en geberde som om hun var lei og kjed av
+«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Constance
+med en geberde som om hun var lei og kjed av
 denne passiar.
 
-«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con-
-stance, kunde du ikke skrive til Lorck —»
+«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Constance,
+kunde du ikke skrive til Lorck —»
 
 «Og be ham fri igjen?»
 
@@ -9884,12 +9855,12 @@ stance, kunde du ikke skrive til Lorck —»
 Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du
 fant nok alltid på ordene.»
 
-«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit-
-tert, «ja, det gjorde jeg nok.»
+«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bittert,
+«ja, det gjorde jeg nok.»
 
 «Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo
-ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for-
-elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.»
+ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så forelsket,
+så er det ingen skam i å komme ham i møte.»
 
 «Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett.
 
@@ -9924,8 +9895,8 @@ Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun
 hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det
 tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad
 kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk
-og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut-
-jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem
+og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utjasket
+som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem
 til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —.
 De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det
 — det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var
@@ -9935,8 +9906,8 @@ det å skaffe.
 
 Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen,
 han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker
-og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro-
-ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de
+og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i broket
+skifting. Hun var så vammel ved det; det var de
 likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det
 blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet,
 når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned.
@@ -9947,8 +9918,8 @@ tilbake i samme stilling.
 
 14 — Amalie Skram. I.
 
-Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt-
-ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
+Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slektningers
+almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
 kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
 Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det
 sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen
@@ -9962,8 +9933,8 @@ døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun
 vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig.
 
 At hun kunde være så feig og grue for den smule
-smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif-
-ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet
+smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når giften
+var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet
 trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde
 komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte
 skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så
@@ -9976,19 +9947,19 @@ hadde lagt over hennes ansikt.
 
 Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde
 brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere.
-Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin-
-geben på vignetten.
+Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødningeben
+på vignetten.
 
-Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun-
-nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne
+Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grunnen
+godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne
 vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et
 
 vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde
 vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks
 bevisstheten.
 
-Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig-
-heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne
+Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leiligheten
+måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne
 
 skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis,
 det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et
@@ -10000,8 +9971,8 @@ for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.»
 
 «Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i
 grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet
-vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo-
-lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det
+vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvolutten
+og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det
 lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat.
 
 «Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse,
@@ -10019,8 +9990,8 @@ underlig, likesom rørt ved det.
 
 «Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster,
 som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt
-koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd-
-dig før hun gikk.
+koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryddig
+før hun gikk.
 
 «Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd
 de skal lukke, så De intet frimerke får.»
@@ -10044,10 +10015,10 @@ var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin
 plass. —
 
 Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren.
-Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in-
-gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så
-kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen-
-nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis-
+Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at ingen
+verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så
+kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hennes
+ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis-
 budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter
 bladet i aften.
 
@@ -10058,12 +10029,12 @@ var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var
 vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet
 hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev
 underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite
-halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven-
-for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett.
+halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen ovenfor
+var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett.
 På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels
 duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann.
-Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe-
-såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og
+Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russesåpe,
+som hun fant så behagelig at hun formelig stod og
 trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte
 plasser, det til lampene borte i kroken sammen med
 glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere
@@ -10071,11 +10042,11 @@ vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På
 komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret;
 krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som
 Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på
-liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel-
-lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne
+liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mellem
+to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne
 kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge
-hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren-
-skurt, og på matten foran døren lå katten og døset.
+hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var renskurt,
+og på matten foran døren lå katten og døset.
 
 Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være
 så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land,
@@ -10089,12 +10060,12 @@ over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik
 styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til
 sine brev.
 
-Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole-
-fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til
+Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjolefang,
+og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til
 ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde
 gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og
-tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake-
-ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun
+tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrakeren
+hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun
 satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var
 det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne
 gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes
@@ -10108,11 +10079,11 @@ Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun
 den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går,
 i dag, — og hun syntes det lå år imellem. —
 
-Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove-
-værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på
+Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i soveværelset.
+Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på
 været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av
-sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv-
-månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at
+sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halvmånen
+skinte ned. Hun regulerte persiennen således at
 lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner.
 Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet
 den således at hvis det lå noen på den om morgenen
@@ -10129,19 +10100,19 @@ talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med
 hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og
 tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så
 dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte
-den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut-
-trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de
+den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt uttrykk
+på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de
 gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som
 hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket
 minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår
 om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en
-usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for-
-late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun
+usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde forlate
+alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun
 var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun
 kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var
 kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig
-fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om-
-trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet.
+fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr omtrent,
+spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet.
 Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! —
 
 Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor
@@ -10149,8 +10120,8 @@ flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste
 skuff og dreide rundt.
 
 I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun
-skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom-
-met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv
+skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kommet,
+før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv
 tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det
 var besørget.
 
@@ -10162,17 +10133,17 @@ Constance følte en uforklarlig lettelse.
 «Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned
 i morgen tidlig straks,» sa Johanne.
 
-«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til-
-bake så lenge.»
+«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det tilbake
+så lenge.»
 
 Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg
 møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var
 best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.»
 
-Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post-
-stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne
-skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon-
-volutten op og så at det var fra Lorck.
+Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Poststemplet
+var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne
+skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun konvolutten
+op og så at det var fra Lorck.
 
 På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest,
 kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet,
@@ -10208,8 +10179,8 @@ Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 
 leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
 
-tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
-bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
+tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet.
+Hun hadde bedt ham møte henne i København,
 så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —
 
 Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var
@@ -10256,8 +10227,8 @@ sommeren hadde de vært på hjemreise.
 
 Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han
 lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet
-med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con-
-stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck
+med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Constance
+mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck
 hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans
 praksis at de vilde være i Kristiania i oktober.
 
@@ -10275,14 +10246,14 @@ ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til
 skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes,
 han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen
 gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham
-til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und-
-seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det
+til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av undseelse,
+som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det
 gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til
 bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å
 be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe.
 Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med
-lommepenger, og anledningen var som oftest at det til-
-feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når
+lommepenger, og anledningen var som oftest at det tilfeldig
+kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når
 Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde
 betales.
 
@@ -10295,27 +10266,27 @@ ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
 hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
 mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes
 tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt
-nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem-
-tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen-
+nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin fremtid,
+og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen-
 nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av
 penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig
 elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var
-som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig-
-hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk,
+som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlighetserklæring.
+Og årvåkent passet han på de uttrykk,
 han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde
-støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at-
-mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først
+støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en atmosfære
+av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først
 uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig
-glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær-
-ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
+glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjærligheten
+var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
 begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første
 ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske
 Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede
 over forskjellen.
 
 Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være
-så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold-
-ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og
+så frydefullt å leve, at det kunde være slik underholdning
+i alle de likegyldige småting, et menneske går og
 foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten
 syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms
 munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige
@@ -10332,25 +10303,25 @@ gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne.
 Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt
 av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de
 hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun
-levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær-
-lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i
+levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjærlighet,
+som omsluttet henne helt og lukket henne inne i
 en verden, hvor det var godt å være.
 
 Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring.
-Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær-
-lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde
+Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjærlighet,
+falt han til ro i bevisstheten om at han hadde
 vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred
 fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke
-lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li-
-vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han
+lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham livets
+centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han
 levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som
 et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en
-ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be-
-fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var
+ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen befordring
+å fare med, og han sa sig selv at hans skute var
 et førsteklasses fartøi.
 
-I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier-
-herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å
+I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seierherre
+som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å
 gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den
 mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle
 drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre,
@@ -10359,8 +10330,8 @@ kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv
 form.
 
 Constance merket forskjellen og fornam savnet av
-den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil-
-lere og tausere omkring henne. Det var som om deres
+den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stillere
+og tausere omkring henne. Det var som om deres
 kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det
 hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å
 bli litt ensformig.
@@ -10371,23 +10342,23 @@ av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
 
 grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
 plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
-hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
-tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for
+hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i hotellets
+havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for
 unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle
 tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep
 henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck
-og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel-
-set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
-undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an-
-sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et
+og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværelset,
+hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
+undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes ansikt,
+og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et
 uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun
 sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så
-kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt-
-som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod
+kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en fryktsom
+tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod
 ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne
 fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for
-ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de-
-res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
+ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av deres
+ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
 på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så
 uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet
 henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri
@@ -10396,13 +10367,13 @@ gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne
 op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske
 som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør.
 
-En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have-
-stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance,
-som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over-
-raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han
+En morgen noen dager senere satt Lorck nede i havestuen
+og leste i en avis, mens han ventet på Constance,
+som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig overraskedes
+han ved å høre en stemme som han syntes han
 skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra
-lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred-
-skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som
+lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bredskuldret
+skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som
 stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før
 han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om
 på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen.
@@ -10410,12 +10381,12 @@ på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen.
 «Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og
 reiste sig.
 
-Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie-
-blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne
+Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieblikk
+på Lorck, som om han ikke trodde sine egne
 sanser.
 
-«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam-
-let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min-
+«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han samlet
+sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min-
 ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe
 annet sted.»
 
@@ -10431,12 +10402,12 @@ jeg jo godt være reist ut igjen.»
 «I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde
 følge.»
 
-«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con-
-stance —»
+«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Constance
+—»
 
 «Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun
-vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig-
-VIS.»
+vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturligVIS.»
+
 
 «Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck.
 
@@ -10446,8 +10417,8 @@ jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.»
 «Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om
 det.»
 
-«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time-
-lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og
+«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være timelærer,
+bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og
 næringssorger.»
 
 «Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte
@@ -10486,19 +10457,19 @@ og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!»
 «Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.»
 
 «Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere
-og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst-
-nere.»
+og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunstnere.»
+
 
 «Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?»
 
-«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for-
-mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold
+«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen formue
+har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold
 som våre.»
 
 «Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —»
 
-«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av-
-brøt Meier. «Slikt slites av en —»
+«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — avbrøt
+Meier. «Slikt slites av en —»
 
 De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på
 klokken.
@@ -10508,8 +10479,8 @@ klokken.
 «Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en
 ulv.»
 
-«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan-
-skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn-
+«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kanskje
+avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn-
 tes å betenke sig.
 
 «Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.»
@@ -10518,16 +10489,15 @@ tes å betenke sig.
 plutselig får øie på dig,» sa Lorck.
 
 I det samme gikk døren op og Constance viste sig på
-terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent-
-ningsfull.
+terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forventningsfull.
 
-Meier blev blek og för med hånden gjennem håret.
-Constance stusset og så på Meier med spørrende for-
-undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt.
 
-«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen-
+Meier blev blek og för med hånden gjennem håret.
+Constance stusset og så på Meier med spørrende forundring;
+så gikk det et lyst smil over hennes ansikt.
 
-dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all
+«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hendene
+sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all
 verden kommer De her?»
 «Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her
 
@@ -10551,8 +10521,8 @@ Dem om, frue.»
 
 «Så gjør vi utflukter —» sa Lorck.
 
-«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con-
-stance.
+«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Constance.
+
 
 Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i
 pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde
@@ -10562,8 +10532,8 @@ valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet,
 hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen.
 Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være
 
-alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen-
-delser.
+alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hendelser.
+
 224 Consiance Ring
 
 Det plutselige møte med Constance hadde virket på
@@ -10579,19 +10549,19 @@ av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham.
 Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort
 noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om
 sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med
-henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk-
-tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket
+henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyktig.
+Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket
 henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre
 enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når
 han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode
 ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og
-glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar-
-beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck.
+glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt arbeid,
+kom budskapet om hennes giftermål med Lorck.
 Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om
-dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam-
-men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i
-timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con-
-stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og
+dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sammen
+av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i
+timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Constances
+formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og
 at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks
 frieri.
 
@@ -10601,11 +10571,11 @@ hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt
 henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige
 tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
 iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
-og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
-stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
+og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å tilstå
+at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
 
-ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
-overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
+ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk tilovers
+for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
 om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
 nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner.
 Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke,
@@ -10623,25 +10593,25 @@ gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite
 inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse
 da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så
 godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin
-enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for-
-resten hadde lovet å ta sig av.
+enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel forresten
+hadde lovet å ta sig av.
 
 Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania
 og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og
 trett og misfornøid.
 
-Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn-
-tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen
+Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syntes
+han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen
 henne plutselig dumpe ned like foran ham.
 
-Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær-
-lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen
+Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjærlighet,
+hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen
 manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, —
 han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke
 mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de
 hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck
-at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor-
-ledes hadde han ikke også kjempet.
+at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvorledes
+hadde han ikke også kjempet.
 
 Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
 løp han op trappen til sitt værelse.
@@ -10650,10 +10620,10 @@ løp han op trappen til sitt værelse.
 
 # Kapittel XXIV
 
-Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst-
-hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have.
-Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu-
-ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance
+Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lysthus,
+som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have.
+Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter turen
+og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance
 satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort
 sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var
 full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger;
@@ -10664,8 +10634,8 @@ utallige små og store uregelmessige flenger.
 De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med
 ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke
 til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket
-så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så-
-ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve
+så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at således
+gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve
 i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for
 han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt
 kunnet like ham.»
@@ -10678,8 +10648,8 @@ en?» spurte Lorck smilende.
 
 Constance lo.
 
-«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge-
-lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å
+«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hyggelige
+mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å
 være sammen med oss.»
 
 «Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance.
@@ -10696,8 +10666,8 @@ du. Merket du ikke noe?»
 «Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte
 Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk.
 
-«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi-
-gående raptus han har hatt» — sa han høit.
+«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbigående
+raptus han har hatt» — sa han høit.
 
 «Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med
 et halvt skjelmsk, halvt undselig smil.
@@ -10714,13 +10684,13 @@ og søkte efter hennes hånd.
 
 «På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig.
 
-«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær-
-mere til sig.
+«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nærmere
+til sig.
 
-«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa-
-rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper
-og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse-
-skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å
+«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden farer
+ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper
+og er så usammenhengende, eller det er det rene tusseskap
+en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å
 finne ord for.»
 
 Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med
@@ -10728,8 +10698,8 @@ den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom
 til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget
 og satt litt uten å tale.
 
-«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con-
-stance og trykket sine leber mot hans skjegg.
+«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Constance
+og trykket sine leber mot hans skjegg.
 
 «På hvad da, Conny?»
 
@@ -10739,12 +10709,12 @@ sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og
 især på det, du vet, det, som forestår.»
 
 «Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere
-til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv-
-salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å
+til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er livsalige,
+og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å
 ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme.
 
-«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av-
-smak sånn i det hele tatt.»
+«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller avsmak
+sånn i det hele tatt.»
 
 «Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du
 huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke
@@ -10794,13 +10764,13 @@ som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på
 henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det
 fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det
 blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da
-Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg-
-gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt
+Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryggen
+av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt
 
 dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av
 elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i.
-Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl-
-lende småtterier, som hadde vært mellem henne og
+Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryllende
+småtterier, som hadde vært mellem henne og
 Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig,
 var det.
 
@@ -10813,8 +10783,8 @@ bløte, tette skjegg.
 
 «Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk,
 «jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig
-stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen-
-nem ham.
+stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjennem
+ham.
 
 «Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance —
 «kom la oss gå op.»
@@ -10842,15 +10812,15 @@ utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men
 tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet
 Kristine.
 
-Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an-
-nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det
+Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver annen
+natt for å skifte med Constance. Han mente at det
 vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å
 tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når
 de bare iakttok forsiktighet.
 
 Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at
-han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con-
-stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke
+han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Constance
+hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke
 lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning.
 
 Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet
@@ -10871,18 +10841,18 @@ spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og
 annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham
 til han falt i søvn eller sa at han var trett.
 
-En gang hadde han takket Meier for hans store elsk-
-verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham
+En gang hadde han takket Meier for hans store elskverdighet
+mot ham og Constance og sagt, at det var ham
 en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til.
 
 En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt
 Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens
 hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig
 og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde
-gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid-
-dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin
-vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til-
-bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet.
+gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermiddagen
+var han falt i slummer. Så var Constance gått sin
+vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved tilbakekomsten.
+Nu var hun sunket tilbake av tretthet.
 
 Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene
 hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av.
@@ -10906,8 +10876,8 @@ straks krevde svar, åpnet hun brevet.
 
 Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck
 stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord
-kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min-
-ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al-
+kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans minste
+bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al-
 tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der
 ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en
 iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis
@@ -10920,11 +10890,11 @@ tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom
 og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som
 hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere
 ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til
-sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo-
-lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
+sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvolutten
+og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
 Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
-plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
-springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
+plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vannspringet
+med den basunkinnete gutt på toppen like ved
 
 inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
 det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
@@ -10949,8 +10919,8 @@ trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at
 den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun
 fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som
 sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at
-De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av-
-skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for-
+De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen avskjedsord,
+som lå inne i pakken. Om dens innhold for-
 resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu
 kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun
 takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det
@@ -10967,8 +10937,8 @@ Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
 Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
 
 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
-hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
-holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
+hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å utholde.
+At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
 ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til.
 Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk,
 hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det
@@ -10980,8 +10950,8 @@ og skrek. Det sved og stakk og verket.
 
 Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden.
 Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet
-hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga-
-tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun,
+hvem til søsken, — unger som drev omkring langs gatene.
+Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun,
 som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden.
 Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget
 hun sig med lidenskap.
@@ -10994,8 +10964,8 @@ nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente
 henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun
 tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen.
 Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem
-heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver-
-gelse og gikk inn til ham.
+heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besvergelse
+og gikk inn til ham.
 
 Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren.
 I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut.
@@ -11030,16 +11000,16 @@ Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og
 kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen.
 
 «Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han
-grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen-
-gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå
-bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs-
-god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis,
-det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av-
-brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med
+grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sengen.
+«Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå
+bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værsgod
+— jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis,
+det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom avbrutt
+og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med
 sine svake krefter hennes hender bort.
 
-Constance blev så forbauset over dette uventede om-
-slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som
+Constance blev så forbauset over dette uventede omslag
+at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som
 hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer
 og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet.
 
@@ -11068,8 +11038,8 @@ uvilkårlig vekk.
 
 «Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille
 ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke
-ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom-
-mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav-
+ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsommere
+og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav-
 brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det
 var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending.
 
@@ -11082,20 +11052,20 @@ vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke
 med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev
 trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne
 sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et
-skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove-
-værelset.
+skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av soveværelset.
+
 
 Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte
-værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem-
-mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al-
+værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstemmig
+kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al-
 tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og
-diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn-
-tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype-
-ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri-
-per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu-
+diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syntes
+å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype-
+ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige striper;
+solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu-
 gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker
-kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el-
-sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn.
+kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde elsket
+og levd med, og som hadde skjenket ham et barn.
 
 Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket
 henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun
@@ -11114,8 +11084,8 @@ henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en
 besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge
 av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at
 intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et
-uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham-
-ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar
+uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet hamret
+i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar
 omslaget itu.
 
 Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en
@@ -11127,25 +11097,25 @@ våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om
 at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet
 jeg godt vet at det var det beste som kunde times min
 arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt
-hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit-
-ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min
+hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bitter
+sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min
 glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at
 det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke
 lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd
 å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig,
-da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess-
-verre for mig, det var min kval, men også min glede, og
+da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dessverre
+for mig, det var min kval, men også min glede, og
 jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang,
 da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var
 din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige
 aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer,
 og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i
 dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i
-dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da-
-gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av
+dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte dagen.
+Hans kiste var så pen, og den var ganske full av
 
-blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne-
-der, for han var født i januar, som du var reist i oktober,
+blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måneder,
+for han var født i januar, som du var reist i oktober,
 hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led
 gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op
 og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk
@@ -11153,8 +11123,8 @@ mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med
 skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg
 var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog
 han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var
-bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut-
-holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste
+bristet med det samme, men hvad et menneske kan utholde
+å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste
 farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har
 familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig
 aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer
@@ -11177,8 +11147,8 @@ Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar
 mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom,
 deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1
 dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe
-mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over-
-lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
+mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og overlot
+dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
 hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
 med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
 
@@ -11191,12 +11161,12 @@ Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes
 smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann
 rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham.
 
-De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num-
-merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var
+De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var nummerert,
+og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var
 et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig
 hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad
-det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei-
-delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner
+det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebreidelser
+og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner
 hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks
 omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede
 Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig.
@@ -11205,8 +11175,8 @@ ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha
 kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige
 væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har
 hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke
-styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom-
-met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best,
+styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kommet
+til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best,
 det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig,
 Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du
 er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle
@@ -11214,12 +11184,12 @@ tårer — hører du, pus!» —
 
 Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale,
 når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av
-kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con-
-stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det
+kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Constance,
+stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det
 gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne.
 
-Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in-
-gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som
+Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de ingen
+brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som
 begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake
 til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet
 
@@ -11227,15 +11197,15 @@ heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket,
 var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når
 du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss.
 Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe
-ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel-
-lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue,
+ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mellemtiden
+har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue,
 som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser
 bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig
 tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg
 ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som
 i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du
-har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade-
-værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se
+har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått badeværelset
+i stand; det er blitt så innbydende — du skal se
 for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en
 rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med
 en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og
@@ -11249,28 +11219,27 @@ inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og
 det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han
 overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve
 månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som
-visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe-
-talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an-
+visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbetalingen,
+når som helst hun forlangte det. Sluttelig an-
 befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det
 lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte
 at han var villig til å gi henne penger til utstyr.
 
 Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun
-det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
-hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
+det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene omhyggelig
+inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
 om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
-skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-
-
-siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
+skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og ansiktet
+i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
 vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
-hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
-lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i
+hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så underlig
+tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i
 en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe.
 Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt
-vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik-
-kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de
-slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove-
-værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø-
+vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skikkelse
+med den dype fure mellem de stirrende øine og de
+slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til soveværelset,
+men tross hennes forsiktighet frembragte dø-
 ren en pipende lyd som vekket Lorck.
 
 «Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent.
@@ -11281,8 +11250,8 @@ kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.»
 Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans.
 
 «Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende
-— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum-
-ret ånn på nytt.
+— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slumret
+ånn på nytt.
 
 Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde
 fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han
@@ -11290,8 +11259,8 @@ sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det
 var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og
 sank, og med mellemrum vokste op til en brennende
 smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av
-de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem-
-kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn
+de forestillinger som lesningen av brevene hadde fremkalt.
+Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn
 som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var
 gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til
 henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det
@@ -11300,8 +11269,8 @@ sig at hun var den første og eneste han hadde elsket:
 hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt?
 Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men
 lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet
-hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli-
-gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok
+hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidligere;
+hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok
 
 glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være
 en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun
@@ -11309,35 +11278,35 @@ forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært
 så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de
 samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres
 Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu
-kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps-
-båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde
+kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskapsbåndet
+var ham ikke noen hindring, han, som hadde
 brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor
 hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred!
 Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til
 henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om
 det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med,
-gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot-
-bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de
+gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten motbydelig
+lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de
 var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en
 kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep.
-Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu-
-lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære
+Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mulig;
+hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære
 sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig
 person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si.
 Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til
 skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å
 gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv,
 være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet
-var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an-
-nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi,
+var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en annen,
+hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi,
 det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de
 ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem
 her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
 
 # Kapittel XXVI
 
-Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con-
-stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
+Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Constance
+søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
 
 16 — Amalie Skram. I.
@@ -11353,8 +11322,8 @@ tanker.
 I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang
 gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring
 spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa
-hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef-
-ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran-
+hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Efter
+hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran-
 dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne,
 kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var
 som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det
@@ -11378,31 +11347,31 @@ hen i en motløs sørgmodighet.
 
 En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev
 liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten
-hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef-
-tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte
+hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i heftige
+byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte
 
-henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for-
-søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham
+henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde forsøke
+å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham
 at hun om natten hadde aborteri.
 
 Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet
 over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå
 således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse
-hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år-
-sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og
+hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn årsak
+nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og
 lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden
 et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun
 sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for
-Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør-
-kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt
+Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ørkesløst
+og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt
 kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme
 henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og
 uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, —
 det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop
-elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit-
-terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig,
-vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri-
-mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til
+elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bitterhet
+og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig,
+vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; derimot
+var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til
 å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod
 ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var
 menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle
@@ -11460,8 +11429,8 @@ hans forskrekkelse og smerte.
 «Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun
 likegyldig.
 
-Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir-
-ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun
+Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stirret
+på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun
 var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all
 verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk
 tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring
@@ -11509,8 +11478,8 @@ blir ved å overtale allikevel.
 «De var ikke sånn før.»
 
 «Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en
-fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby-
-lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.»
+fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Babylon
+f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.»
 
 «Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier,
 det er en farlig vane å drive spott med all ting.»
@@ -11522,8 +11491,8 @@ kunde se tvers igjennem alt det.»
 når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet.
 
 «Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort,
-når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al-
-vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt
+når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er alvor.»
+Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt
 men lydløst.
 
 Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten
@@ -11540,8 +11509,8 @@ Fornøielse! tenkte han og smilte sykt.
 mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak
 dirren i hans stemme.
 
-«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me-
-ner jeg. — Tror De ikke?»
+«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, mener
+jeg. — Tror De ikke?»
 
 «Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten
 barsk. «Hvad mener De med det?»
@@ -11553,8 +11522,8 @@ Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete
 vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype
 furer i den fine, tørre sand.
 
-«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar-
-tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er
+«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusartikkel,
+noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er
 det anderledes. — Det blir ikke like for like.»
 
 «Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og
@@ -11563,13 +11532,12 @@ søkte å slå an en spøkende tone.
 «Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo
 den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus
 og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike.
-De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut-
-selig hodet om imot henne.
+De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plutselig
+hodet om imot henne.
 
 Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det
-er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se-
+er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se|
 
-|
 
 kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot
 Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham
@@ -11582,25 +11550,25 @@ en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og
 jammer, og det er det almindeligste.»
 
 Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev
-så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop-
-pende skritt.
+så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hoppende
+skritt.
 
 «Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut.
 Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn
 hun selv ønsket.
 
-Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro-
-ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet
+Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt roligere
+og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet
 hadde fått en mørkere farve.
 
 «Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred
 — — og kjenn som blomstene dufter.»
 
-«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån-
-det op.
+«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og åndet
+op.
 
-«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con-
-stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for
+«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Constance
+efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for
 snakk?»
 
 «Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for
@@ -11612,11 +11580,11 @@ bestandig lukket ute fra,» svarte han.
 pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De
 hører jeg kan leksen.»
 
-«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an-
-ser Dem selv for noe?»
+«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke anser
+Dem selv for noe?»
 
-«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot-
-bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den
+«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så motbydelig
+denne tale om hvad man venter sig av mig! Den
 beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i
 sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente
 til jeg ber om deres attest.»
@@ -11636,12 +11604,12 @@ Constance blev underlig beklemt.
 De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den
 høieste glede.»
 
-«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over-
-rasket.
+«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han overrasket.
+
 
 «Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz?
-hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom-
-stene i den skandinaviske forening.»
+hun hadde den med sig og spilte den på sammenkomstene
+i den skandinaviske forening.»
 
 «Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?»
 
@@ -11697,16 +11665,16 @@ SOV.»
 
 «Halv ni.»
 
-«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen-
-nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han.
+«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hennes
+arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han.
 
 «Som du vil,» var svaret.
 
 «Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og
 stille.»
 
-«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten-
-ker, vi går inn og drikker te.»
+«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg tenker,
+vi går inn og drikker te.»
 
 De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste
 aviser, Meier?» spurte Lorck.
@@ -11714,8 +11682,8 @@ aviser, Meier?» spurte Lorck.
 «Nei,» svarte han.
 
 «Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for
-sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr-
-menn, så det fyker efter.»
+sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myrmenn,
+så det fyker efter.»
 
 «Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er
 en forstokket by.»
@@ -11734,12 +11702,12 @@ imellem dem.
 
 «I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.»
 
-«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje-
-denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe
+«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskjedenhet
+tillot mig å formene at De i musikken hadde noe
 å leve for?»
 
-Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam-
-tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom.
+Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres samtale
+en verdi som han syntes var hans egen eiendom.
 
 «Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er
 alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.»
@@ -11753,8 +11721,8 @@ i en tone som om det ikke interesserte henne.
 «Å ja, såmenn,» svarte han koldt.
 
 «Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck.
-«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con-
-stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt.
+«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Constance,
+han taler om et brev og en pakke, han har sendt.
 — Er det kommet noe, mens jeg var syk?»
 
 Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet.
@@ -11764,13 +11732,13 @@ Hennes knær skalv.
 
 «Det er da besynderlig,» sa Lorck.
 
-De var kommet op på den oplyste veranda foran have-
-stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet
+De var kommet op på den oplyste veranda foran havestuen.
+Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet
 henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til
-å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for-
-andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke
-annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar-
-mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne
+å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den forandring
+som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke
+annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine armer
+og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne
 til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier!
 
 «Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og
@@ -11794,8 +11762,8 @@ sa han.
 «Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå
 følge med oss, — det er da det rimeligste.»
 
-Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer-
-ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil-
+Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig merket
+hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil-
 lelse forstått grunnen.
 
 «Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si,
@@ -11814,21 +11782,21 @@ du bare føler dig sterk nok.»
 «Ja, altså på fredag, da!»
 
 Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen
-tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af-
-tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con-
-stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al-
-tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte
+tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved aftensbordet.
+Lorck lengtet efter å bli alene med Con-
+stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på altanen,
+hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte
 og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry.
 Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier
 vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som
 straks reiste sig og fulgte ham.
 
 Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog
-mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con-
-stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove-
+mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Constance
+hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove-
 værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
-se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen-
-bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
+se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpenbare
+sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
 ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
 
 nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
@@ -11843,8 +11811,8 @@ ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor
 han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om
 hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder.
 
-«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han-
-sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han.
+«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Hansen
+har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han.
 
 Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et
 slags skamfullhet, men det gikk straks over.
@@ -11887,20 +11855,20 @@ Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
 under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
 Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
 
-blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
-satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
+blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammensatt
+uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
 vilje og noe av en forherdet bestemthet.
 
 «Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn
 ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke
-sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik-
-tige forestillinger på dette punkt.»
+sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med uriktige
+forestillinger på dette punkt.»
 
 Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun
 skulde si noe.
 
-«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene-
-ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?»
+«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et eneste
+ord til svar. Har du intet å si, Constance?»
 
 Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg
 hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.»
@@ -11940,8 +11908,8 @@ det er mulig?» spurte han inntrengende.
 
 «Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone.
 
-«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem-
-men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om
+«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stemmen
+var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om
 at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan
 ønske dig den.»
 
@@ -11953,8 +11921,8 @@ tok hennes hender mellem sine.
 
 «Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min —
 nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en
-lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con-
-stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært
+lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Constance
+— du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært
 ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset
 hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun
 åpnet ikke sin munn.
@@ -11973,8 +11941,8 @@ mig for en innbilnings skyld.»
 «Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?»
 
 «Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din
-kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom-
-ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.»
+kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blomster
+mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.»
 
 «Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt
 før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større
@@ -11990,8 +11958,8 @@ nådde hennes kinn.
 «Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at
 jeg kysser dig?»
 
-Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen-
-gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde
+Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hengende
+armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde
 op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte
 hun.
 
@@ -12014,8 +11982,8 @@ Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval,
 hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor
 Meier var et fengslende menneske — den klang hans
 stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste
-op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå-
-rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham
+op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedårende.
+Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham
 4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet —
 det var brennende varmt, og hennes tinninger banket.
 
@@ -12026,16 +11994,16 @@ siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
 Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
 Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
 
-sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen-
-timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
+sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sentimentale
+forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
 ulykke i et ekteskap.
 
 Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne
 tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han
 hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane.
 Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken
-iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine-
-fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som
+iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøinefallende
+måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som
 en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet
 noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så
 var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang.
@@ -12048,8 +12016,8 @@ fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten
 sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De
 bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania.
 
-Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte-
-nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens;
+Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om aftenen
+satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens;
 Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde
 fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige
 dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å
@@ -12057,8 +12025,8 @@ fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn
 i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så
 brøt de op og sa god natt.
 
-Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se-
-paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame-
+Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen separatkahytt
+kunnet få. Constance skulde sove i dame-
 kahytten.
 
 Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et
@@ -12074,11 +12042,11 @@ forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være
 kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt
 i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært
 lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun
-elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til-
-bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok-
+elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt tilbake
+i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok-
 kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu,
-— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike-
-vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall-
+— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allikevel
+anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall-
 fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så
 hadde hun jo Meier...
 
@@ -12100,10 +12068,10 @@ folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig
 over hans skildring og kom selv med noen småhistorier
 av samme slags.
 
-Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek-
-ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter
-litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman-
-nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer-
+Det hadde sittet noen efternølere her og der på dekket,
+herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter
+litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rormannen.
+Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer-
 ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem.
 Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når
 roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs
@@ -12119,8 +12087,8 @@ satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
 «Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det
-lød som slutningsbemerkningen til en foregående be-
-traktning.
+lød som slutningsbemerkningen til en foregående betraktning.
+
 
 Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig:
 «Det satt også jeg og tenkte på.»
@@ -12151,8 +12119,8 @@ Hun visste ikke om det var angst eller glede.
 «De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen
 av hans ord.
 
-«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø-
-ker aldri med den slags ting.»
+«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spøker
+aldri med den slags ting.»
 
 Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk
 hun fatt i en tanke.
@@ -12167,8 +12135,8 @@ gang,» vedblev hun.
 
 «Ja» — sa han som før.
 
-Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta-
-serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk
+Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fantaserte
+om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk
 
 nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor
 hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende
@@ -12209,8 +12177,8 @@ billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil.
 nok tilbake.»
 
 Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance;
-den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn-
-tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes
+den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syntes
+henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes
 livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig
 selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde
 ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
@@ -12219,8 +12187,8 @@ stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
 lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
 
 armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
-skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
-ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
+skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å lenges
+efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
 for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en
 boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt
 hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen
@@ -12246,12 +12214,12 @@ krampaktig sukk.
 
 Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt.
 Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær
-med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst-
-het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver-
+med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevissthet
+om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver-
 andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne
 likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem
-ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så-
-ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden
+ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, således
+som han hadde drømt det. Han knuget hånden
 mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne
 og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett,
 uten for den som elsker lykkelig.»
@@ -12264,18 +12232,18 @@ sammen ved lyden av hans skritt.
 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
 ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
 hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
-op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger-
-spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an-
-sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven-
-dig og utvendig.
+op på hennes håndledd og gled nedover igjen til fingerspissene
+med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an-
+sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innvendig
+og utvendig.
 
 «God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende
 stemme og slapp henne.
 
 Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig.
 
-Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek-
-ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem-
+Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dekket.
+Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem-
 ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han
 hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde
 neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En
@@ -12291,40 +12259,40 @@ hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte
 dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en
 siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte
 hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck
-tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll-
-boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge
+tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra tollboden
+og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge
 efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver
 gang var det som om hun skalv innvendig.
 
 # Kapittel XXIX
 
 De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
-hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
-lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
+hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet leilighet
+til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
 rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
 
-flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
-ken og spisekammer i orden.
+flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøkken
+og spisekammer i orden.
 
-Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an-
-skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og
+Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde anskaffe
+sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og
 nipssakene stillet op.
 
-Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con-
-stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt
-skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag-
-ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
+Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Constance
+var just ferdig med å ordne småtingene på sitt
+skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dagligstuen;
+den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
 større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde
 bladvekster og blomstrende potteplanter.
 
-Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut-
-merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene-
+Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var utmerket;
+så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene-
 stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å
 sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen.
 Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid
 og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk
-ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor-
-for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu,
+ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvorfor
+var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu,
 — ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan
 det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der?
 Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne,
@@ -12352,8 +12320,8 @@ satt sig flere ganger.
 
 Hun rakte sin hånd ut imot ham.
 
-«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor-
-dan har De det?»
+«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvordan
+har De det?»
 
 Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i
 veien for hans ord, mens han trykket hennes varme
@@ -12377,8 +12345,8 @@ vil De se de andre?»
 Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun,
 da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De
 se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.»
-Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak-
-ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler.
+Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpakket
+av bøker og smukke polstrede eketresmøbler.
 
 «Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var
 ferdig med besiktigelsen.
@@ -12419,8 +12387,8 @@ smilte.
 De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok
 han med betoning.
 
-«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn-
-lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov
+«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønnlig
+i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov
 mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet
 øinene og festet dem på ham.
 
@@ -12431,8 +12399,8 @@ ansikt.
 
 «Ikke sant, De lover mig det» — la hun til.
 
-«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be-
-stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var
+«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd bestemme
+å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var
 klagende.
 
 Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og
@@ -12445,8 +12413,8 @@ reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt
 gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen.
 «Tror De vel det?»
 
-Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip-
-lingen på hennes overkjole.
+Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved kniplingen
+på hennes overkjole.
 
 «Tror De vel det?» gjentok han inderligere.
 
@@ -12463,8 +12431,8 @@ De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!»
 Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet,
 mens hun betraktet ham med forskremte øine.
 
-«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro-
-ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en
+«De må ikke være redd, Constance» — han talte roligere
+og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en
 røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire
 hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De
 ikke fritt gav mig lov.»
@@ -12472,8 +12440,8 @@ ikke fritt gav mig lov.»
 Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se
 at det kjempet i henne.
 
-«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in-
-gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han
+«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — ingen
+i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han
 rakte hendene ut imot henne.
 
 Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender
@@ -12503,19 +12471,19 @@ hemmelige forståelse.
 Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om.
 
 De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den
-fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig-
-nende.
+fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lignende.
+
 
 — «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa
-Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho-
-tellet og pakker sakene sammen?»
+Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på hotellet
+og pakker sakene sammen?»
 
 «Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.
 
 «Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å
 lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det
-står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen-
-dene og satte sig, så han kunde overskue det hele.
+står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hendene
+og satte sig, så han kunde overskue det hele.
 
 «Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance.
 Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige
@@ -12534,8 +12502,8 @@ Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i
 Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe
 kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til
 ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den
-sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles-
-skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin
+sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i fellesskap
+måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin
 dumme tilfeldighet hadde anrettet.
 
 Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag
@@ -12548,8 +12516,8 @@ hvorledes han lengtet.
 — Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han
 hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på
 
-hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel-
-gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun
+hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så velgjørende.
+Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun
 rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem.
 Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og
 trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde
@@ -12557,8 +12525,8 @@ han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min
 kjærlighet var. —
 
 Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde
-gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an-
-komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode
+gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter ankomsten
+til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode
 symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt
 jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så
 bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se
@@ -12571,12 +12539,12 @@ statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det
 var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik
 forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham,
 straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot
-henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan-
-skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme
+henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kanskje
+skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme
 ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann.
 Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans
-mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær-
-lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i
+mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjærlighet.
+Men da skulde hun også få den; da vilde han i
 fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme
 tilbake til hans favn.
 
@@ -12584,33 +12552,33 @@ Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og
 kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til
 Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt
 dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
-blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
-men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
+blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sammen
+med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
 gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
 
 stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
 Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
 var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —
 
-Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi-
-nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det
-var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned-
-trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og
+Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øinene
+vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det
+var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt nedtrukket
+i begge munnvikene, og hans mine var barsk og
 mørk.
 
 Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han
 så gammel og slapp ut.
 
 Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en
-blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen-
-nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og
+blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hennes
+kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og
 det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet
-hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar-
-vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med
+hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefarvet
+strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med
 et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De
 lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og
-stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at-
-laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke.
+stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort atlaskes
+kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke.
 Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket.
 
 «Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren.
@@ -12618,12 +12586,12 @@ Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket.
 «Ja» — svarte han kort og reiste sig.
 
 Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde
-håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot-
-tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte
+håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mottagelsesværelse
+med en sigar, som han mot sedvane røkte
 sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord
 til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når
-Constance spurte om et eller annet eller kom med en be-
-merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre-
+Constance spurte om et eller annet eller kom med en bemerkning,
+hadde han svart med enstavelsesord så tre-
 vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med
 et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham.
 
@@ -12665,8 +12633,8 @@ Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at
 hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det
 helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes
 hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde
-Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan-
-skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef-
+Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kanskje
+ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef-
 tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det
 Jar:
 
@@ -12681,8 +12649,8 @@ kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog
 kjente man alt et pust av vår i luften.
 
 For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser
-hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk-
-somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri-
+hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virksomhet,
+især de siste par måneder. Man hadde spilt pri-
 vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til
 slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval.
 
@@ -12692,20 +12660,20 @@ gitt noen fester.
 I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få
 Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne,
 gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av
-de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for-
-gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd
+de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men forgjeves.
+Constance hadde fra først av møtt hans adferd
 med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive
 henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i.
-Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av-
-visende på én gang.
+Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og avvisende
+på én gang.
 
 Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte
-henne å være i samme værelse som han, når hver beve-
-gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med
+henne å være i samme værelse som han, når hver bevegelse
+utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med
 uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme
 måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham
-mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut-
-viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan-
+mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden utviklet
+det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan-
 det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når
 han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun
 hørte ham komme hjem.
@@ -12729,12 +12697,12 @@ foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne.
 «Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt.
 
 «Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til
-en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand-
-ler du slik?»
+en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor handler
+du slik?»
 
 «Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» —
-hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be-
-skylder mig for.»
+hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du beskylder
+mig for.»
 
 «Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge
 kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?»
@@ -12745,8 +12713,8 @@ dig som er så tyrannisk.»
 
 Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han.
 
-«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander-
-ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en
+«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være anderledes
+enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en
 måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så
 utfordrende på ham.
 
@@ -12766,17 +12734,17 @@ Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de
 blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som
 og Constance Ring
 
-gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib-
-ler på en stentavle med en jernspiker. —
+gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skribler
+på en stentavle med en jernspiker. —
 
 Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere.
-Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret-
-telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise-
-formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids-
-skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre-
+Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utrettelig
+virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise-
+formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tidsskrift
+og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre-
 mål. Han syntes det var best således, for så fikk han
-ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for-
-hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig-
+ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige forhold.
+Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig-
 het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde
 trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe
 det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo
@@ -12797,8 +12765,8 @@ husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært.
 Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende,
 traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han
 kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han
-var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje-
-mann.
+var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredjemann.
+
 
 Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget
 sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd;
@@ -12816,25 +12784,25 @@ Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers
 øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når
 hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han
 vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall
-fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin-
-dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn-
+fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hindret
+ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn-
 skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og
 Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. —
 
-Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con-
-stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning.
-Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær-
-lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette
+Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Constance
+at han intet merket til Lorcks sanne stemning.
+Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjærlighet
+for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette
 alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at
-de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for-
-akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt
+de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde forakte
+sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt
 ham om å være enig med henne i at det var best således.
 Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å
 besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans
 lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette
 efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav
-hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro-
-lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig
+hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortrolighet.
+Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig
 blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en
 art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare
 å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle
@@ -12844,25 +12812,24 @@ kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann
 som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
 at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
 mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
-det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
-
-18 — Amalie Skram. I.
+det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18
+— Amalie Skram. I.
 
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
-nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
-beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
+nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å arbeide
+tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
 det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse
 over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var
 en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også
 gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde
-bare å se bedende på ham og minne ham om deres av-
-tale for å få ham til å høre op.
+bare å se bedende på ham og minne ham om deres avtale
+for å få ham til å høre op.
 
 Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik;
 han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men
 ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad
-var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro-
-skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck
+var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utroskapen
+stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck
 og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og
 rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en
 sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det
@@ -12872,20 +12839,20 @@ den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde
 han ikke ta imot.
 
 Men den dag hadde det vært noe over henne som
-gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti-
-men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din,
+gjorde at han forlot henne med forvissningen om at timen,
+da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din,
 ikke var fjern. —
 
-Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre-
-bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest-
+Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstrebende
+tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest-
 komitéen, som så å si tvang ham til det.
 
-Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne-
-valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun
+Constance satt inne i spisestuen og sydde på karnevalsdrakten.
+Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun
 kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige
 Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var
-en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak-
-ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine
+en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nakken
+i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine
 av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke
 la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og
 
@@ -12897,8 +12864,8 @@ ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden;
 han hadde mange syke i denne tid.
 
 «Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene
-til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger-
-bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde
+til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og fingerbøl
+fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde
 sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant,
 Emma?»
 
@@ -12944,11 +12911,11 @@ satt i dagligstuen.
 blev?»
 
 «Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min
-mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be-
-tenkning.
+mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks betenkning.
+
 
-«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke-
-lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal
+«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virkelig
+en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal
 De ha på i morgen?»
 
 «Domino.»
@@ -12960,10 +12927,10 @@ det Lorck som kommer?» Meier lyttet.
 
 «Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance,
 idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte
-efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av-
-lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og
-glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be-
-vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende
+efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, avlang
+kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og
+glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte bevegelser
+av hennes hender, hennes skikkelses dvelende
 holdning virket på ham med et magnetisk behag.
 
 «Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun
@@ -12992,11 +12959,11 @@ Constance Ring 27%
 
 fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale
 parisersko, som viste anklenes smukke form, til den
-mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort-
-skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt
+mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kortskjøtete
+trøie med de bitte små puffermer satt stramt
 om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst
-over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd-
-ender stod prektig sammen med dets mørke farve.
+over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne båndender
+stod prektig sammen med dets mørke farve.
 
 Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i
 forbauselse.
@@ -13014,8 +12981,8 @@ komme til å se slik ut.»
 «Hvordan?» spurte hun.
 
 «Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde
-prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili-
-gere enn som så.»
+prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deiligere
+enn som så.»
 
 «De snakker» — sa Constance og lo med rødmende
 kinner, «men se nu!»
@@ -13024,13 +12991,13 @@ Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran
 speilet.
 
 «Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett
-bort til henne, grep med begge hender om gummihem-
-pene som satt rundt ørene og tok masken bort.
+bort til henne, grep med begge hender om gummihempene
+som satt rundt ørene og tok masken bort.
 
 «Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?»
 
-«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir-
-kelig så vondt?» han så fortvilet ut.
+«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det virkelig
+så vondt?» han så fortvilet ut.
 
 «De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun.
 
@@ -13047,8 +13014,8 @@ Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av
 den usigeligste, smertefulleste ømhet.
 
 Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde
-hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui-
-motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig
+hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en uimotståelig
+trang. Hun slo armene om hans hals og la sig
 inn til ham.
 
 Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge
@@ -13071,8 +13038,8 @@ løp ut av stuen.
 Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt.
 
 Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente
-duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen-
-nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset,
+duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hennes
+leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset,
 som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham.
 
 En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det
@@ -13090,16 +13057,16 @@ kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i
 en tone som om hun forsvarte sig.
 
 Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig
-se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle-
-tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot
+se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekletøiet;
+så la han sig på kne og strakte hodet inn imot
 henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke
 og vendte ansiktet bort.
 
-«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube-
-skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det
+«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ubeskrivelig
+meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det
 kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over
-mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen-
-tok han.
+mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjentok
+han.
 
 Hun nikket.
 
@@ -13143,8 +13110,8 @@ Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk.
 # Kapittel XXXI
 
 «Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier
-i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con-
-stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet
+i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Constance
+hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet
 ved karnevalet.
 
 Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun.
@@ -13176,8 +13143,8 @@ mig behagelig.»
 «Folk! Hvad kommer folk oss ved?»
 
 «Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han
-gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån-
-den under kinnet og stirret i avisen.
+gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hånden
+under kinnet og stirret i avisen.
 
 «Hvem er det som kan komme til dig med slikt?»
 spurte hun.
@@ -13185,8 +13152,8 @@ spurte hun.
 «En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne
 si det, — det var Hansen.»
 
-«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak-
-tighet.»
+«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmeraktighet.»
+
 
 «Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det
 samme i hans sted,» sa Lorck tørt.
@@ -13195,8 +13162,8 @@ samme i hans sted,» sa Lorck tørt.
 
 Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er
 
-slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape-
-lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han
+slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskapelighet
+et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han
 trodde var til skade for dig.»
 
 «Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance.
@@ -13213,13 +13180,13 @@ er mig,» sa han litt barsk.
 «Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?»
 
 «Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare
-at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf-
-fet.»
+at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraffet.»
+
 
 «Og hvad skal disse hensyn bestå 1?»
 
-«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer-
-faren at jeg behøver å belære dig om det.»
+«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uerfaren
+at jeg behøver å belære dig om det.»
 
 Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av
 henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig
@@ -13233,8 +13200,8 @@ ikke det?»
 «Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort.
 
 «Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det,
-dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an-
-derledes.»
+dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer anderledes.»
+
 
 «Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør
 man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig.
@@ -13252,8 +13219,8 @@ sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
 dele med mig, vi går hver vår vei.»
 
 «Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med
-gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro-
-lig, uten å flytte øinene fra sine negler.
+gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun rolig,
+uten å flytte øinene fra sine negler.
 
 Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt.
 
@@ -13266,10 +13233,10 @@ der er så, det er.»
 Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig
 hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og
 kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred
-over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast-
-het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær-
-lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn-
-skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån
+over med kolde miner og smilende leber. Hans trofasthet
+ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær-
+lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes vennskap
+for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån
 mot ham, han, som gikk og elsket henne.
 
 «Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende.
@@ -13277,15 +13244,15 @@ mot ham, han, som gikk og elsket henne.
 tar livet av dig.»
 
 Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og
-så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in-
-gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav
+så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom ingen
+lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav
 et skrik.
 
 Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev
-hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is-
-koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be-
-synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste-
-denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte
+hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et iskoldt
+smil over hennes leber, og øinene stakk så be-
+synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker istedenfor
+å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte
 langsomt og rolig.
 
 Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et
@@ -13296,46 +13263,45 @@ svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op.
 ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk
 et skritt imot henne.
 
-Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef-
-ter sig.
+Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren efter
+sig.
 
 Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede,
 motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke
 å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til
-øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne-
-valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for
+øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karnevalet
+i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for
 trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis
 ikke legge merke til det engang.
 
 Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den
-gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense-
-løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som
+gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grenseløs,
+ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som
 var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt
 alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært
-skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær-
-lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en
+skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjærlighet
+var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en
 lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til
 del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance,
 denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til
 å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans
-lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for-
-smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han
+lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; forsmådd
+av henne, den eneste han brydde sig om, den han
 hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han
-på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer-
-tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha
+på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjertet.
+Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha
 bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne,
 vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde
 tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med
 Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men
 nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det;
 han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis
-han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel-
-sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
-art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
-tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
-skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-
-
-selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
+han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingelsen
+for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
+art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor betydning;
+hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
+skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar sanselig
+forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
 til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
 nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
 ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende
@@ -13349,8 +13315,8 @@ den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke
 være ..
 
 Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket
-av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi-
-nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket
+av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øinene.
+Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket
 henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på
 sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang
 var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten
@@ -13364,19 +13330,19 @@ hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å
 vekke henne.
 
 Den neste dag lot Constance som om intet var hendt,
-og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still-
-tiende det forlik hun således bød ham.
+og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok stilltiende
+det forlik hun således bød ham.
 
-I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con-
-stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite
+I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Constance
+om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite
 at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig
 og lot som ingenting.
 
 Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å
-holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol-
-lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle
-avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker-
-gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen
+holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrollere
+hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle
+avsted med en spansk grande, en neapolitansk fiskergutt
+og en kobberrød indianer. Så var det med noen
 
 sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk.
 Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det
@@ -13391,8 +13357,8 @@ Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av
 glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans
 efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket
 smilende, men hemmelig var han rasende, for denne
-dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con-
-stance.
+dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Constance.
+
 
 «Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i
 op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med
@@ -13417,8 +13383,8 @@ på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig
 vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om.
 
 Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham
-en tortur å se Constance danse avsted munter og smi-
-lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet
+en tortur å se Constance danse avsted munter og smilende
+i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet
 enn å følge henne som hennes skygge.
 
 Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
@@ -13427,8 +13393,8 @@ Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
 siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
 så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
 forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
-hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut-
-selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på
+hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plutselig
+bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på
 skulderen.
 
 «Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge!
@@ -13455,8 +13421,8 @@ med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?»
 Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og
 mine.
 
-«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel-
-ters fra?»
+«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass selters
+fra?»
 
 «Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig
 det.»
@@ -13496,42 +13462,41 @@ du !»
 gjorde høire om.
 
 Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte
-henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse-
-formige avlukker, som skulde forestille hengende haver.
-I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme-
-lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da-
+henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasseformige
+avlukker, som skulde forestille hengende haver.
+I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temmelig
+alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da-
 mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder
 som gav den beste utsikt.
 
 «Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,»
 begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for
-jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme-
-lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.»
+jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemmelige
+fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.»
 
 «Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte
 hun og trykket sakte hans hånd.
 
 «Takk, du elskede,» hvisket han.
 
-«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in-
-gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev
+«For når du går og gremmer dig over det, har jeg ingen
+fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev
 hun.
 
 «Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt
 ansikt mot hennes skulder.
 
-«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al-
-vorlig og smøg sig inn til ham.
+«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun alvorlig
+og smøg sig inn til ham.
 
-Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op-
-varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk.
+Det kom noen. De för fra hverandre; det var en opvarter.
+Constance bad om selters, som de kort efter fikk.
 
 De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
 efter den annen uten at de la merke til det.
 
-«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
-
-stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
+«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett engstelig
+og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
 efter mig.»
 
 «Hvor?» spurte han.
@@ -13558,8 +13523,8 @@ stund.
 
 «Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som
 du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men
-jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op-
-lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?»
+jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi oplysning
+om dig. Hvad bestilte du der oppe?»
 
 «Drakk selters.»
 
@@ -13575,19 +13540,19 @@ lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake.
 
 # Kapittel XXXII
 
-Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con-
-stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen
+Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Constance
+og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen
 efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun
-vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa-
-sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var
+vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situasjonen
+ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var
 Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville
 slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket.
 
 Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden.
-En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En-
-ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute,
-eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta-
-lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet
+En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. Enten
+var det noen, når han kom, eller Constance var ute,
+eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et talende
+blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet
 ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem.
 
 — Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning.
@@ -13603,10 +13568,10 @@ mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en
 uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke?
 Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så
 intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at
-Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk-
-som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det
-hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta-
-dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven-
+Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakksom
+og smilende som ellers, kunde se ut, som om det
+hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en stadig
+nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven-
 tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og
 hadde søvnløse netter. —
 
@@ -13620,27 +13585,27 @@ Det banket på døren.
 «Kom inn!» ropte han uten å vende sig.
 
 En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt,
-besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske-
-len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som
+besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terskelen.
+Hun bøide overkroppen en smule fremover, som
 når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
 sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
 med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.
 
 19 — Amalie Skram. I.
 
-«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem-
-deles uten å vende sig.
+«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier fremdeles
+uten å vende sig.
 
 Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren
 tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert
 trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier,
-stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn-
-snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun-
+stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lynsnar
+bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun-
 nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter.
 
 «Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var
-vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over-
-rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen.
+vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt overrasket,
+halvt misfornøiet tonefall i stemmen.
 
 Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun
 og så fryktsomt forskende på ham.
@@ -13654,8 +13619,8 @@ vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn.
 
 «Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos
 fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til
-dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn-
-smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her.
+dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun innsmigrende,
+«det er jo nesten en uke siden jeg var her.
 Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve
 og så bedende på ham.
 
@@ -13669,28 +13634,28 @@ omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger.
 «Så, så, så —» mumlet han.
 
 Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så
-slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær-
-tegn.
+slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjærtegn.
+
 
 «Tok du nøkkelen av entrédøren?»
 
 Hun holdt den smilende op for ham.
 
-En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin-
-duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i
+En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vinduet
+og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i
 
 hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide
 ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte
 sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå
 pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte
-mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf-
-ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar
+mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luften
+var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar
 og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på
-en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo-
-huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste-
+en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbohuset
+i en liten innhegning, myldrende fulle av briste-
 ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og
-nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før-
-ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte-
+nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op første
+gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte-
 nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden.
 
 Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde
@@ -13707,21 +13672,21 @@ han det hele om igjen. — —
 
 — Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på
 Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde
-de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con-
-stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar-
+de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Constance
+vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar-
 diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i
-utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus-
-geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han
+utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og husgeråd,
+og for å gi gartneren anvisning på hvad han
 skulde gjøre med haven.
 
 Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun
-og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer-
-digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
+og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått ferdigpakket
+to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
 innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
 øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
 
-soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
-toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
+soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reisetoalett
+i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
 skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
 Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde
 komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten
@@ -13729,13 +13694,13 @@ komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten
 ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor
 han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne?
 Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans
-åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne-
-valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse.
-Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un-
-derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen
+åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karnevalet.
+Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse.
+Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, underlige
+fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen
 og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en
-utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte-
-skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike
+utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekteskapsbrudd
+. . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike
 stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser,
 som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den
 mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og
@@ -13745,16 +13710,16 @@ annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt
 sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av
 
 alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en
-kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li-
-vets eneste gyldige prinsipp. —
+kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var livets
+eneste gyldige prinsipp. —
 
 Men det var også noe annet som haket sig fast i henne.
-I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be-
-synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet
+I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så besynderlig
+rørende. Da han om morgenen efter ballet
 hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen
 om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun
-svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen-
-nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og
+svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hennes
+hode mellem sine hender, kysset henne på håret og
 sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
 dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
 hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
@@ -13769,8 +13734,8 @@ Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke
 gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne.
 Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde
 gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses
-skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang-
-somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da
+skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor langsomt
+var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da
 noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra
 henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge.
 
@@ -13788,8 +13753,8 @@ Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i
 et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk
 imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance
 at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans,
-som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li-
-delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut.
+som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang lidelse,
+lebene var tørre, og hodet så hett ut.
 
 «Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så
 ømt på ham.
@@ -13797,8 +13762,8 @@ delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut.
 Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har
 jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig.
 
-Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær-
-lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun
+Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjærlig,
+hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun
 fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite
 barn.
 
@@ -13810,8 +13775,8 @@ mild og god foran ham, var hans hensikt glemt.
 han. «La oss sette oss.»
 
 Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om
-hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen-
-nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne
+hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hennes
+hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne
 med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå
 tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så
 bøide han sig ned over henne og kysset henne.
@@ -13831,13 +13796,13 @@ Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance
 og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de
 tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike
 hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger
-hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste-
-ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange
+hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønsteret
+vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange
 stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke,
 for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand
 mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte
-steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or-
-den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen
+steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i orden,
+for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen
 beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne
 stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all
 ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i
@@ -13857,33 +13822,33 @@ han nød sittende på kjøkkenbordet.
 Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og
 helte den rykende kaffe på underkoppen.
 
-Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad-
-den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur.
+Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snadden,
+tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur.
 
-«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au-
-rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke
+«Jeg går like godt bort til konsulens og planter aurikler,»
+sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke
 lenger av veien enn at De kan rope over til mig.»
 
-Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord-
-flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den
+Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jordflekker,
+mot kneet, for å få av den løse muld, satte den
 på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel.
 
 Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått
-panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al-
-tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al-
+panel ved siden av det store soveværelse, som hadde altan
+til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al-
 buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde
 tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med
 feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde
-vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev-
-nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært
+vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stevnemøtet
+hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært
 et offer for de mest motstridende stemninger og hadde
 lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet,
 som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit.
 Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse
 at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans
 leber på sin munn; men hver gang var det kommet en
-gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av-
-grunn for sin fot.
+gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en avgrunn
+for sin fot.
 
 Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som
 timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
@@ -13891,33 +13856,33 @@ for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
 morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
 ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
 
-kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
-men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
-urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
-anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
+kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sammen
+og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
+urett imot ham, han, som hadde elsket henne så uforanderlig
+trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
 som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker
 hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde
 sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet
 for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke
 gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var
 hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være,
-hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til-
-stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig
+hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte tilstå
+at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig
 selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som
 måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at
 hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant,
 hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å
 myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham
-.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess-
-uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt
-ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver-
-ken fra eller til.
+.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dessuten
+— —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt
+ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hverken
+fra eller til.
 
 Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der;
 de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til
 skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå
-inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk-
-kenet.
+inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøkkenet.
+
 
 «I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev
 redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og
@@ -13933,11 +13898,11 @@ hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin
 panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som
 det demrende skjær av det første daggry på en kullsort
 himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at
-hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen-
-der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der
+hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hender
+om hodet, bøide overkroppen fremover som en der
 stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende,
-avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef-
-ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å
+avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som efter
+overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å
 være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet
 hatt og kåpe på og løp ned over trappene.
 
@@ -13955,15 +13920,15 @@ får ordne, hvad De selv kan finne på.»
 Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det
 minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.»
 
-«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con-
-stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig
+«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Constance
+fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig
 plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av
 matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort
 glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og
 satte sig inn i kupéen.
 
-Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot-
-tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være
+Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mottagelsestid
+forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være
 der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham
 alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu
 var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake
@@ -13971,14 +13936,14 @@ til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som
 i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis
 han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
 sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
-hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil-
-lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
+hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det billede
+hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
 
-tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
-den drog inn i hennes pinte sinn.
+tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Freden
+drog inn i hennes pinte sinn.
 
-Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut-
-ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket
+Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minutter
+før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket
 selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset.
 Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender
 og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem
@@ -13986,19 +13951,19 @@ soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen
 skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse
 vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt
 anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem
-spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel-
-lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte
+spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mellem
+studerværelset og venteværelset, som så atter støtte
 til spisestuen.
 
-Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt-
-tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart
-vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove-
-værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut.
-Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over-
-rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone-
+Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yttersiden;
+Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart
+vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til soveværelset
+for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut.
+Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så overrasket
+som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone-
 fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt
-kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø-
-ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø-
+kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun døren
+op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø-
 ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det
 var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag.
 
@@ -14013,13 +13978,13 @@ ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk
 over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke
 flere i dag!»
 
-Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un-
-derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk
+Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik underlig
+møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk
 nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var
 middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige,
 mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig,
-godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu-
-den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet.
+godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke huden
+omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet.
 Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet
 kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke
 av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit,
@@ -14033,8 +13998,8 @@ Men hun rørte sig ikke.
 
 «Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning
 av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir
-over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr-
-siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på
+over det skrevne, og idet han strøk over det med tverrsiden
+av sin høire hånd, dreide han hodet og så på
 henne.
 
 Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og
@@ -14043,8 +14008,8 @@ spilte ølnene op.
 «Kristine, er det mulig!»
 
 Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så
-et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme-
-tørklæet frem og holdt det for øinene.
+et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lommetørklæet
+frem og holdt det for øinene.
 
 «Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.»
 
@@ -14077,13 +14042,13 @@ nu overhånd.
 
 «Ja,» — hulket hun.
 
-«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta-
-gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket
-henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei-
-ler dig.»
+«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck deltagende,
+idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket
+henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det feiler
+dig.»
 
-Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul-
-vet mens hun talte.
+Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gulvet
+mens hun talte.
 
 «Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den
 gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De
@@ -14105,8 +14070,8 @@ legger mig,» vedblev hun.
 
 «Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange
 ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke
-mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive-
-lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli
+mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrivelig
+rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli
 sint,» tilføide hun fryktsomt.
 
 «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende.
@@ -14133,14 +14098,14 @@ fred.»
 «Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende
 på hodet. «Og går det dig bedre nu da?»
 
-«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over-
-komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er
+«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan overkomme
+— —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er
 tæring.»
 
 «Hvor faller du på det, Kristine?»
 
-«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk-
-dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør-
+«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den sykdommen,
+begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør-
 get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig
 stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant
 ned over hennes kinn.
@@ -14152,18 +14117,17 @@ Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.»
 lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.»
 
 Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i
-grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom-
-met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var
+grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekommet
+ham så i det første øieblikk. En smule magrere var
 hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun
 så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle
-dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen-
-nes kinn.
+dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hennes
+kinn.
 
 «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og
 slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
-tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til-
-
-bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
+tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og tilbake.
+«Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
 ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
 med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
 var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt
@@ -14193,27 +14157,27 @@ armene og kysset hennes varme, bare bryst.
 
 Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse.
 
-Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta-
-gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om-
+Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til mottagelsesværelset,
+kom så tilbake og slo armene tett om-
 kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» —
 hvisket han...
 
 Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn
-i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot-
-tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass
+i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mottagelsesværelset
+og hadde med bankende hjerte tatt plass
 på den ytterste kant av et stolesete.
 
-Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder-
-lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin
-over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen-
-nem sprekken.
+Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynderlig
+og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin
+over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjennem
+sprekken.
 
 Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
 som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
 værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
 
-mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
-set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
+mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av huset.
+Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
 uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
 begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den
 troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne
@@ -14223,22 +14187,22 @@ leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr,
 som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for
 en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha
 hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod.
-Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry-
-stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev-
+Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for brystet
+— —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev-
 net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger.
 Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det
 jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med
 en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei,
-han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ-
-relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av-
+han skulde overraske henne i Meiers armer på soveværelset,
+når han kom sent hjem —. Hun vilde være av-
 klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se,
 hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!»
 hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett
 av det.
 
 Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter
-passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå-
-lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer
+passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strålende
+øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer
 enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De
 hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne.
 
@@ -14248,8 +14212,8 @@ Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne
 Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være
 behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun
 svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da
-Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
-levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
+Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde oplevd
+i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
 «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
 
@@ -14259,18 +14223,18 @@ hadde fått tid til å tilby sitt følge.
 
 Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke
 klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett
-ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent-
-lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over
+ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egentlig
+uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over
 hele sin skikkelse.
 
 Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved
-Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin-
-gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun
+Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygningen.
+Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun
 være der innen 7 og Meier kom først klokken 10.
 
 Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin,
-sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga-
-retter, nei sigarer, sterke, fine.
+sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og sigaretter,
+nei sigarer, sterke, fine.
 
 Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer
 med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser.
@@ -14278,8 +14242,8 @@ Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei.
 Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun
 sett ligge etsteds i en vinduspost.
 
-Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast-
-løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun
+Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rastløst
+frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun
 at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme
 vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like
 bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men
@@ -14313,19 +14277,19 @@ Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var
 riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det
 ikke er koldt der oppe.»
 
-Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør-
-brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke
+Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smørbrødet.
+Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke
 behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde.
 
 Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod
 en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og
 snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord
-med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann-
-kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus-
+med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vannkannen.
+Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus-
 posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et
 laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler
-bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek-
-ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på
+bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsekken
+stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på
 en stor koffert, som var trukket bort til sengen.
 
 Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen,
@@ -14338,8 +14302,8 @@ gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på
 gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en
 krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var
 alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
-bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst-
-hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
+bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lysthus
+av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
 
 20 — Amalie Skram. I.
@@ -14355,10 +14319,10 @@ ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad
 det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et
 sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide
 sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
-neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be-
-redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ;
-så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av-
-talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra
+neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap.
+Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ;
+så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det avtalte
+sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra
 huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig
 plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer.
 Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte
@@ -14384,14 +14348,13 @@ med kyss.
 «Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med
 sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»
 
-Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-
+Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var koms
 
-s
 
-met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
-lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
-hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
-kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn-
+met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresselige
+ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
+hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøkkenet
+var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn-
 ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene
 omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op
 de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte
@@ -14406,8 +14369,8 @@ I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut.
 Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så
 kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu
 og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils
-vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok-
-ken 6.
+vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klokken
+6.
 
 Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han
 stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det
@@ -14423,10 +14386,10 @@ har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere
 ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra
 sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter
 for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og
-ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom-
-mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte
-den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
-rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
+ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lommebok,
+så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte
+den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Harald.
+Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
 hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
 
@@ -14437,8 +14400,8 @@ farvel!
 # Kapittel XXXIV
 
 Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp
-søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in-
-gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu-
+søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun ingen
+tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu-
 gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var
 foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene
 fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme
@@ -14447,15 +14410,15 @@ måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen,
 smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde
 hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte
 trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne
-til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem-
-medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for
+til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vemmedes
+ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for
 alt ved sig selv.
 
 Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig?
 Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så
 falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik
-slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu-
-tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin
+slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i putene.
+Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin
 mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og
 hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde
 ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange
@@ -14467,8 +14430,8 @@ henne.
 En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte
 var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille
 inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke
-orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang-
-som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø.
+orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en langsom,
+rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø.
 
 Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss
 på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja,
@@ -14481,8 +14444,8 @@ mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot.
 Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I
 ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer
 til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være
-hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig-
-heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk-
+hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leiligheten
+vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk-
 ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og
 gikk ned til toget.
 
@@ -14497,8 +14460,8 @@ skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal
 ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke
 kunde bære det lenger. Constance.»
 
-Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for-
-seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet
+Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun forseglet,
+skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet
 i hans mottagelsesværelse.
 
 Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok
@@ -14507,28 +14470,28 @@ blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en
 innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon;
 Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av.
 
-Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår-
-nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
+Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hårnålene
+fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
 øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på
-veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
-tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
+veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sittende
+i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
 hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
 
 stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
-liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff-
-ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
+liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puffermer
+og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
 skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet
 og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det
 forekom henne at barnet der var en ganske annen enn
-henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille-
-det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men
+henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebilledet
+hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men
 om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som
 et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde
 moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett.
 
 Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var
-hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be-
-skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte
+hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre beskjed
+om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte
 hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var
 det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av
 sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er
@@ -14539,8 +14502,8 @@ Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist,
 hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs
 store synd.
 
-Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen-
-gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn-
+Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sengen.
+Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn-
 holdet i ett drag ...
 
 Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck
@@ -14562,8 +14525,8 @@ Constance Ring SITI
 Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han
 bort og ringte.
 
-«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn-
-tredende kokkepike.
+«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inntredende
+kokkepike.
 
 «Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da
 hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken.
@@ -14576,16 +14539,16 @@ ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer.
 Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk
 det til sig.
 
-Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek-
-ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto-
+Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dekket.
+Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto-
 len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet
 mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan
 fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over
 ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som
 var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han
 gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret,
-hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig-
-stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled
+hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i dagligstuen,
+hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled
 boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den
 usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke
 noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en
@@ -14595,8 +14558,8 @@ efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning.
 Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance
 fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så
 gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne
-eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun-
-nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles
+eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bunnen
+av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles
 uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.
 
 Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
@@ -14604,8 +14567,8 @@ sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
 
 hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
 gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
-ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-
-nok protestere mot.
+ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktignok
+protestere mot.
 
 Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet
 stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det
@@ -14617,11 +14580,11 @@ skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn
 hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som
 for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. —
 
-Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre-
-tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses-
+Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tretiden.
+Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses-
 værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det
-første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un-
-derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem
+første hans øie falt på var brevet fra Constance. En underlig
+fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem
 ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene
 blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake.
 Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene.
@@ -14631,13 +14594,13 @@ anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op.
 
 Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne
 øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var
-sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen-
-gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske
+sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sengen
+og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske
 var rullet et stykke bort over gulvet.
 
 Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det
-livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam-
-rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen
+livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jamrende
+rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen
 over det.
 å