wip

329 files changed, 15103 insertions, 0 deletions

diff --git a/txt/page-000.txt b/txt/page-000.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-000.txt
diff --git a/txt/page-001.txt b/txt/page-001.txt
new file mode 100644
index 0000000..dbc5e14
--- /dev/null
+++ b/txt/page-001.txt
@@ -0,0 +1,6 @@
+= åå -
+Å AL
+w
+4
+Ea
+7
diff --git a/txt/page-002.txt b/txt/page-002.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-002.txt
diff --git a/txt/page-003.txt b/txt/page-003.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-003.txt
diff --git a/txt/page-004.txt b/txt/page-004.txt
new file mode 100644
index 0000000..eed2e2d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-004.txt
@@ -0,0 +1,4 @@
+AMALIE SKRAM
+
+SAMLEDE VERKER
+BIENSDET
diff --git a/txt/page-005.txt b/txt/page-005.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-005.txt
diff --git a/txt/page-006.txt b/txt/page-006.txt
new file mode 100644
index 0000000..b639a9d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-006.txt
@@ -0,0 +1,12 @@
+AMALIE
+SKRAM
+
+SAMLEDE NERVE
+
+I
+
+CONSTANCE RING
+
+GYLDENDAL NØRSK FORLAG
+
+OSLØ 1913
diff --git a/txt/page-007.txt b/txt/page-007.txt
new file mode 100644
index 0000000..8bea085
--- /dev/null
+++ b/txt/page-007.txt
@@ -0,0 +1,7 @@
+FJERDE UTGAVE
+
+PRINTED IN NORWAY
+
+CENTRALTRYKKERIET
+OSLO
+
diff --git a/txt/page-008.txt b/txt/page-008.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-008.txt
diff --git a/txt/page-009.txt b/txt/page-009.txt
new file mode 100644
index 0000000..01886cf
--- /dev/null
+++ b/txt/page-009.txt
@@ -0,0 +1,11 @@
+D.)
+
+Achen. (189
+
+G.
+
+'t AV
+
+Efter maler
+
+Amalie Skram.
diff --git a/txt/page-010.txt b/txt/page-010.txt
new file mode 100644
index 0000000..5b4ee66
--- /dev/null
+++ b/txt/page-010.txt
@@ -0,0 +1 @@
+av Ambrosia Tønnesen.
diff --git a/txt/page-011.txt b/txt/page-011.txt
new file mode 100644
index 0000000..15c355f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-011.txt
@@ -0,0 +1,21 @@
+til venstre.
+
+See
+
+shjem
+
+rams barndom
+
+Å
+
+på
+
+S
+
+te
+
+Amal
+
+Kortpilsmuget i Bergen.
+
+Hun er født i annen etasje.
diff --git a/txt/page-012.txt b/txt/page-012.txt
new file mode 100644
index 0000000..948deab
--- /dev/null
+++ b/txt/page-012.txt
@@ -0,0 +1,7 @@
+CONSTANCE R
+
+ING
+
+(1885)
+
+1— Amalie Skram. L
diff --git a/txt/page-013.txt b/txt/page-013.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-013.txt
diff --git a/txt/page-014.txt b/txt/page-014.txt
new file mode 100644
index 0000000..8930543
--- /dev/null
+++ b/txt/page-014.txt
@@ -0,0 +1,33 @@
+1.
+
+Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet
+barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på
+fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet
+inni.
+
+De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det
+brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var
+gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små
+bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med
+årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus,
+og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i
+halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune
+topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i
+Oscarsgate.
+
+Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke
+mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som
+piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte
+hjem med Ring om aftenen.
+
+Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun
+kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far
+var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der
+hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet
+henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg,
+og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at
+hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn.
+Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i
+godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til
+å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende
+ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl-
diff --git a/txt/page-015.txt b/txt/page-015.txt
new file mode 100644
index 0000000..52b090e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-015.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+4 Constance Ring
+
+dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
+persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
+bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende
+gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk,
+blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig.
+Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen-
+nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende.
+
+Ring var seksten år eldre enn den unge piken han
+ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet,
+er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig
+lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel-
+sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en
+del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en
+satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri-
+disk kandidat, men var gått over til handelen og drev
+nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk.
+Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde,
+til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et
+rett behagelig ytre.
+
+Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende
+forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så
+slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært
+så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan-
+tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk
+sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde —
+lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte
+hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han
+gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt
+ansikt med hodet nede i vannbollen.
+
+Om middagen fant han henne blek og ordknapp med
+utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet
+over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med
+en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte,
+men som hun tålmodig fant sig 1.
+
+Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde
+ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når
+
diff --git a/txt/page-016.txt b/txt/page-016.txt
new file mode 100644
index 0000000..328ba7e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-016.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 5
+
+han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren
+kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem-
+komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve-
+nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt.
+
+Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk
+plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives.
+
+Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu
+førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en
+hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene
+slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på
+det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet.
+Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde
+man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider,
+og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker
+av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje
+av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden.
+
+Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest
+knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus-
+posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et
+drømmende uttrykk i de bedrøvede øine.
+
+Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter-
+middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de
+treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især
+var det vannet, som lokket og drog henne.
+
+Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var
+vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i
+alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet
+de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen,
+så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk
+like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene
+lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de
+redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått
+og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
+hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
+sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
+ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
diff --git a/txt/page-017.txt b/txt/page-017.txt
new file mode 100644
index 0000000..159f925
--- /dev/null
+++ b/txt/page-017.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+6 Constance Ring
+
+fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
+fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
+dager.
+
+Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet,
+og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel.
+Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe-
+rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi
+hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde
+der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by-
+fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de
+- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å
+trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker-
+hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte
+Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie.
+Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt-
+tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn
+og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av
+sig selv.
+
+II.
+
+Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk-
+kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig.
+Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da
+også ved første leilighet.
+
+Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en
+nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja,
+jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne
+inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det
+var 1 veien.
+
+Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de
+ord: «Jeg lenges hjem.»
+
+Resultatet av denne samtale blev så senere referert til
+Ring.
+
+Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det
+var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos
+hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som
+
diff --git a/txt/page-018.txt b/txt/page-018.txt
new file mode 100644
index 0000000..4a39aa2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-018.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 7
+
+hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke
+der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode,
+han ikke vilde gjøre henne?
+
+Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan-
+ten foreslått.
+
+Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde
+han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet
+fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må-
+neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også !
+
+Bare det kom småfolk — mente tanten.
+
+Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke
+ha talt om det, — men pokker heller!
+
+Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør-
+grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd,
+og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres.
+
+Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det
+gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede
+hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig-
+het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly-
+stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for
+Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann-
+folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å
+bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var
+det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få
+henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale
+og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut
+på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde
+han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo.
+
+Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København,
+dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin
+kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt;
+hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig
+få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
+opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
+ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
+aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-
diff --git a/txt/page-019.txt b/txt/page-019.txt
new file mode 100644
index 0000000..fc1d633
--- /dev/null
+++ b/txt/page-019.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+8 Constance Ring
+
+fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
+hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
+dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
+om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde
+spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde
+hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. —
+Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil
+Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt
+henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med,
+og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet
+ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og
+senere.
+
+«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli
+hjemme,» brast det plutselig ut av henne.
+
+«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et
+spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger
+dig, tar du feil.»
+
+«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg
+reiser ikke med.»
+
+Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så
+hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring
+sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som
+f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine
+fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort-
+over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og
+bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen
+mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig
+ting, som han hadde god greie på i forveien.
+
+I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å
+forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im-
+ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke.
+
+Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte
+de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde
+skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk-
+net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem
+fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet
+
diff --git a/txt/page-020.txt b/txt/page-020.txt
new file mode 100644
index 0000000..99ce93d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-020.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 9
+
+uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok,
+at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket
+henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når
+han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde
+bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris
+på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen
+disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden
+O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han
+skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål-
+modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen
+hadde vært.
+
+Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by
+med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun
+hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var.
+Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns
+selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned-
+stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne,
+og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun
+gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det
+ringte.
+
+At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å
+gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om,
+han, som alltid snakket og snakket og kom med så me-
+get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især
+om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon-
+jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde
+komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der
+og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var,
+allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet.
+
+Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev,
+fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte
+forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke-
+lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente
+efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
+lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.
+
+Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
diff --git a/txt/page-021.txt b/txt/page-021.txt
new file mode 100644
index 0000000..6c1cca8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-021.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+10 Constance Ring
+
+skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
+og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
+
+Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for
+tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og
+sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer-
+tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin
+støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv
+til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for-
+talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet,
+som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram,
+som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av
+skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort
+og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere
+enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var
+idel lede og likegyldighet.
+
+Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en
+sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle
+satte sig over til ham og spurte efter Constances befin-
+nende, og om hvordan humøret var.
+
+«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase.
+
+«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for-
+trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så
+vilde det ha en god innflytelse.»
+
+«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med
+øinene.
+
+«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre
+det som er riktig. Min søster er så god og forstandig —
+ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un-
+derlig med ens mor.»
+
+Ring var ved sitt bestemmelsessted.
+
+«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang
+ut, mens sporvognen var i full fart.
+
+«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk,
+Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften,
+mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe.
+
+Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og
+
diff --git a/txt/page-022.txt b/txt/page-022.txt
new file mode 100644
index 0000000..e93f123
--- /dev/null
+++ b/txt/page-022.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+Constance Ring 11
+
+svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk,
+jeg drømte i natt at hun var her.»
+
+Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si-
+den av henne.
+
+«Kunde du ha lyst til det, Constance?»
+
+«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende
+som en, der ikke vil la sig merke med sin glede.
+
+Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig.
+
+«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med
+lebene.
+
+«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt
+arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si-
+den forlovelsestiden.
+
+«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall.
+«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.»
+
+Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen.
+
+«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se,
+så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn
+med sin peke- og langfinger.
+
+«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der
+blir ertet. «Det gjør vondt.»
+
+«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det
+er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid
+imellem oss om dagene.»
+
+«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt
+furtenhet.
+
+«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor
+kan komme.»
+
+«Og bli her en tid?»
+
+«Så lenge hun har lyst naturligvis.»
+
+«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på
+det?»
+
+«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.»
+
+«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert.
+
+«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» —
+bad han.
diff --git a/txt/page-023.txt b/txt/page-023.txt
new file mode 100644
index 0000000..8fc3341
--- /dev/null
+++ b/txt/page-023.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+12 Constance Ring
+
+Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på
+kinnet.
+
+«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og
+snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake
+igjen.
+
+Hun kysset ham på munnen.
+
+«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i
+mig.»
+
+«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det
+moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og
+at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin
+lekse.
+
+Han lo og vilde ta henne på fanget.
+
+«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og
+vilde løs.
+
+Han slapp henne med en sur mine.
+
+«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil,
+du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som
+om verden skulde forgå i neste nu.»
+
+Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse-
+lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med
+en skuffet og fiendtlig mine.
+
+Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk
+hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig
+måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne
+med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han
+gjespet og vilde til sengs.
+
+Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var
+jo i stand på soveværelset.
+
+Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av
+stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø-
+bet hans ublide sinnsstemning.
+
+Da Constance langt om lenge var ferdig med sine
+blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og
+aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta-
+géren om.
+
diff --git a/txt/page-024.txt b/txt/page-024.txt
new file mode 100644
index 0000000..a05ac55
--- /dev/null
+++ b/txt/page-024.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 13
+
+Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante-
+stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run-
+ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler.
+Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt
+inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden
+over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller
+også måtte hun rent ha glemt det.
+
+En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt
+skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været.
+
+«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende.
+— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like
+av sengen for å se, hvad hun tok sig til.
+
+Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha
+trukket sterkt fra vinduet.
+
+«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om
+hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå
+slukket hun lampen og gikk inn til ham.
+
+THI.
+
+Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren-
+skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før-
+ste dampskib.
+
+Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel-
+satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den
+fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds
+med hennes stell.
+
+Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom.
+Gikk hun ikke der og var i godt humør.
+
+De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance
+hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert
+øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting
+til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran-
+dring i arrangementet.
+
+Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i
+gråt og falt henne om halsen.
diff --git a/txt/page-025.txt b/txt/page-025.txt
new file mode 100644
index 0000000..0fb6c32
--- /dev/null
+++ b/txt/page-025.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+14 Constance Ring
+
+Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp-
+skib ikke var det rette sted til å opføre scener på.
+
+Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige
+håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl-
+dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det
+var for en ny kirke, de kom forbi.
+
+Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri-
+stiania på seksten år.
+
+Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte
+hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som
+duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr,
+som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og
+om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å
+stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres.
+Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde
+med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane
+stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre.
+
+Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con-
+stance sår om hjertet og bragte en skare minner med,
+som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten.
+
+«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for-
+nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som
+uttrykte hans misnøie.
+
+«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da
+hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad
+går det av dig, barn?»
+
+«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt,
+bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene.
+
+«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde
+en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme
+til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige
+stilling.
+
+Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse
+for dem alle at kjørselen var til ende.
+
+Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
+værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
diff --git a/txt/page-026.txt b/txt/page-026.txt
new file mode 100644
index 0000000..6c9d9e4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-026.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+Constance Ring 15
+
+utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde
+henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
+dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og
+de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat
+hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok
+frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så
+plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter
+nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget
+salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom
+kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende
+hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en
+mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet
+foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i
+løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig
+ganske ør i hodet.
+
+Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han
+beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var
+strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så
+fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager,
+og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For
+å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer
+til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme-
+lagede eplekake. —
+
+Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore-
+kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde
+være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så-
+danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det
+merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for-
+melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for-
+vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe
+til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over-
+drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel-
+ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
+sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
+over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
+holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
diff --git a/txt/page-027.txt b/txt/page-027.txt
new file mode 100644
index 0000000..9ab92f7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-027.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+16 Constance Ring
+
+om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja-
+ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
+ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
+Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å
+henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom,
+kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke
+edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor
+kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så
+angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det
+siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for
+en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad
+han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet
+på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har
+bestemt sig til å bære det med tålmodighet.
+
+«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann,
+
+Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor-
+det, og Ring var gått inn til sine piper.
+«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken.
+
+«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.»
+
+«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?»
+
+«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.>
+
+«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.»
+
+«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke
+an å behandle sin mann så hensynsløst.»
+
+«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar
+for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at
+du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue
+med.»
+
+«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som
+ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.»
+
+Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne
+munnviker og nesen til værs.
+
+«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din
+far og jeg stod jo aldri på den fot.»
+
+«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en
+stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa-
diff --git a/txt/page-028.txt b/txt/page-028.txt
new file mode 100644
index 0000000..55abde5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-028.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 17
+
+rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
+mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd-
+somt utekkelig?»
+
+«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er
+ingen ting å bry sig om.»
+
+«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved
+vann i.»
+
+«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise
+sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få
+ham til å debauchere.»
+
+Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn
+i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass
+selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde
+bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge.
+
+Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og
+gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til-
+hørerinne, som svarte og lo i rette tid.
+
+«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa
+han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille-
+avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne
+op av stolen og vilde dra henne til sig.
+
+Hun stred imot.
+
+«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for-
+manende.
+
+Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på
+sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne
+ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden
+av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun
+kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av
+tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og
+hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen-
+nes brennende tørre ansikt.
+
+«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og
+slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet
+og gikk ut av stuen.
+
+«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa
+
+2 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-029.txt b/txt/page-029.txt
new file mode 100644
index 0000000..ca62c6f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-029.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+18 Constance Ring
+
+Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn
+å være elskverdig — og alltid er hun slik.»
+
+Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut.
+
+«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg-
+lende.
+
+«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter-
+minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg
+tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !»
+
+«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og
+så ut til å grunde over saken.
+
+«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt
+romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende
+
+kommet til å hikke.
+
+«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk.
+
+«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for-
+klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?»
+
+Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine
+negler.
+
+«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,»
+vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig,
+falt hun nok tilføie.»
+
+«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages
+med kjærlighet.»
+
+«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et
+plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den
+mann, som kunde være kjærligere.»
+
+«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge
+koner er litt tufs de første par år.»
+
+«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie
+f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er
+så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han
+sig nærmere og talte i en lavere tone.
+
+«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa
+fru Blom tillitsfullt.
+
+«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
+sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
diff --git a/txt/page-030.txt b/txt/page-030.txt
new file mode 100644
index 0000000..3965b9e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-030.txt
@@ -0,0 +1,58 @@
+Constance Ring 19
+
+forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å
+tale med henne.»
+
+Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så
+var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste
+sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne
+inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne,
+mens hun klædde sig av.
+
+Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge-
+kanten hos henne.
+
+«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at
+du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av
+glede og kysset henne med inderlig tilfredshet.
+
+«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . ..
+Hvorfor er du ikke det?»
+
+«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! ....
+
+Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd
+dem selv?»
+
+«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con-
+stance.»
+
+«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.»
+
+«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke
+så meget å være glad for?»
+
+«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun
+
+broderer så pent.»
+
+«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som
+er så snild.»
+
+«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller
+og tunger er både snarere og penere.»
+
+«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.»
+
+Hun skjulte sitt ansikt hos moren.
+
+«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, —
+hvad, gjør du ikke? Hvad?»
+
+«Jeg vet ikke, jeg.»
+
+«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?»
+
+Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd.
+
+«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte.
diff --git a/txt/page-031.txt b/txt/page-031.txt
new file mode 100644
index 0000000..c411307
--- /dev/null
+++ b/txt/page-031.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+20 Constance Ring
+
+«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja,
+var det ikke da av kjærlighet?»
+
+«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også
+på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men,
+men» — hun holdt inne og så forlegen ut.
+
+«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?»
+
+«Men jeg synes ikke om å være gift.»
+
+«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert.
+
+«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett
+ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå
+så?»
+
+«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.»
+
+«Er det bare det det kommer an på?»
+
+«Tallfall det det burde komme an på.»
+
+«Men man kan da like et menneske mer eller mindre,
+uansett hvor god eller dårlig han er.»
+
+«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds
+hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.»
+
+«Det kan jeg ikke begripe.»
+
+«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og
+det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld
+ikke være barnaktig, Constance.»
+
+«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du
+ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos
+dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og
+løftet hennes hode op imot sig.
+
+«Hos mig, — er du gal, barn?»
+
+«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet,
+når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam-
+men» — sa hun innsmigrende.
+
+«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.»
+
+«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel
+ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme
+igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så
+meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt
+nattøi.»
diff --git a/txt/page-032.txt b/txt/page-032.txt
new file mode 100644
index 0000000..6d3ab75
--- /dev/null
+++ b/txt/page-032.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 21
+
+Hun var allerede borte ved døren.
+
+«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din
+mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for-
+melig bestyrtet ut.
+
+«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er
+Så snild.»
+«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun
+
+atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al-
+vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller
+ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske
+ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde
+betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em-
+bedsmanns datter være kommet således på det tørre,
+det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig,
+elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem-
+mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun
+ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han
+søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var
+nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun
+strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun
+holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde
+vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde
+hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun
+skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet.
+Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel-
+signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance
+som i gamle dager,
+
+Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo-
+ren også trykke henne til jorden med dette snakk om,
+hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun
+skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne
+til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å
+være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
+op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
+alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
+denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-
diff --git a/txt/page-033.txt b/txt/page-033.txt
new file mode 100644
index 0000000..62a6ccb
--- /dev/null
+++ b/txt/page-033.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+22 Constance Ring
+
+ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
+i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe
+menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så
+avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes
+skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun
+satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale,
+fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig
+forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be-
+søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når
+hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett
+ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en
+alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet
+sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det
+lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite
+om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare
+de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde
+være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an-
+ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det
+skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom
+
+an på det.
+«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og
+fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet
+
+litt på at datteren skulde si noe.
+
+«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare
+se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og
+gikk ut av stuen.
+
+IV.
+
+Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R.
+C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku-
+sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med
+åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var
+småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise-
+penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende
+bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein
+Foss” søster.
diff --git a/txt/page-034.txt b/txt/page-034.txt
new file mode 100644
index 0000000..4bcade4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-034.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 29
+
+Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av
+og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo
+ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der-
+for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om-
+gangsfot med hverandre.
+
+— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn
+en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir-
+meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for-
+innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt.
+Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes
+ferietid var snart til ende.
+
+Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt
+drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be-
+hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru
+Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med
+snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun
+så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde
+båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor
+bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke-
+lig å peke på det for henne.
+
+Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al-
+deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og
+undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In-
+nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette
+ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte,
+hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden
+gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut,
+som hun hadde lyst til å slå ham.
+
+Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt
+fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å
+motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over
+alt, hvor det gikk noen ting for sig.
+
+Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
+riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
+rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk-
+kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
diff --git a/txt/page-035.txt b/txt/page-035.txt
new file mode 100644
index 0000000..2b836b7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-035.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+24 Constance Ring
+
+han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
+morgensær.
+
+Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings
+venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var
+jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak-
+
+kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli
+anledning til rykter.
+
+Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være
+tilfreds.
+
+De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og
+Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru
+Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener-
+vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i
+strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i
+den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con-
+stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort
+vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og
+til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig
+hadde budt henne.
+
+Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt
+siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam-
+mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner;
+deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så
+meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed-
+vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett
+ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med
+Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet
+gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte-
+lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an-
+net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter.
+
+Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det
+ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde
+dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens.
+
+Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at
+det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne
+et sted, hvor de kunde være mer for sig selv.
diff --git a/txt/page-036.txt b/txt/page-036.txt
new file mode 100644
index 0000000..dae70d5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-036.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 25
+
+Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også
+under overveielse.
+
+R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke
+dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over-
+døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma-
+rie blev redd for at det hele skulde strande.
+
+«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» —
+hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri-
+kard?»
+
+«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke
+noe av.»
+
+Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold
+punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke
+av samme glass.
+
+«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi
+de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun.
+
+«Hvem gjorde det?» spurte Hansen.
+
+«Å, det var bare Lorck.»
+
+Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side-
+mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme-
+lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt.
+
+Hansen bet sig i pekefingeren.
+
+«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig»
+— sa han i en lav og litt treven tone.
+
+«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig
+mot ham, fremdeles snakkende om utsikten.
+
+«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is
+
+«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min,
+— det var bare et dumt innfall.»
+
+«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.»
+
+«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, —
+siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om
+de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, —
+jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
+huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»
+
+Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
diff --git a/txt/page-037.txt b/txt/page-037.txt
new file mode 100644
index 0000000..f35ce21
--- /dev/null
+++ b/txt/page-037.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+26 Constance Ring
+
+å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
+sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
+det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
+noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til-
+trekkende.
+
+Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran
+speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse,
+fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter
+fra vinduene til dekorasjon under den store palme og
+foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul-
+vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran
+fotstykket.
+
+Snart var de alle plasert i makelige seter med benene
+utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ-
+desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå
+bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske-
+begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle
+stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an-
+siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde
+vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det
+en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små-
+snakket nesten hviskende.
+
+«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart
+være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene
+med en armstake i hver hånd.
+
+En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl-
+let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis
+ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk
+med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til
+pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing-
+rene i stormløp fare over tangentene.
+
+«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte
+hodet halvt mot de andre.
+
+«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet
+— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen
+på hverandre.
+
diff --git a/txt/page-038.txt b/txt/page-038.txt
new file mode 100644
index 0000000..d311af4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-038.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 27
+
+«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om
+og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck.
+
+«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io.
+
+Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be-
+vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen.
+
+«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance.
+
+«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med
+Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i
+luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev
+slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et
+broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og
+duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al-
+vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som
+lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs-
+sang.
+
+«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance.
+
+«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck.
+«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?»
+«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg-
+
+ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til
+å holde ut» —
+
+«Skal han ikke bli musiker?»
+
+«Det er han jo, frue!»
+
+«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?»
+
+Lorck trakk på skuldrene.
+
+«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren
+ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente
+med å røke til siden.»
+
+«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk.
+
+«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd
+at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som
+hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con-
+stance.
+
+«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun.
+
+«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus,
+tror jeg — det er jo rent bort i natten.»
diff --git a/txt/page-039.txt b/txt/page-039.txt
new file mode 100644
index 0000000..47d24a3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-039.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+28 Constance Ring
+
+«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte
+jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en
+masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok,
+han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik-
+ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru
+Ring?»
+
+«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i
+slekt med Ole Bull.»
+
+«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance.
+
+«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket
+Lorck.
+«En to — tre og tyve år vel» —
+
+«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for-
+sikret frøken Schwartz.
+
+«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore-
+slo Lorck.
+
+Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem.
+
+Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å
+merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen.
+Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse
+langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med
+stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med
+hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i
+fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så
+betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på
+tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm
+før å få ild.
+
+«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op
+dørene til spisestuen.
+
+Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og
+endte i en stygg dissonans.
+
+«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem
+pent,» — sa Marie, da han reiste sig.
+
+«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor-
+somt !» — — summet det rundt omkring ham.
+
+Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans
+eksempel og førte hver sin dame til bords.
+
diff --git a/txt/page-040.txt b/txt/page-040.txt
new file mode 100644
index 0000000..3073f6e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-040.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 29
+
+«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket
+fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, —
+«du er for utringet, en ser ditt bryst.»
+
+«Mitt bryst! umulig, tante.»
+
+«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før
+din mor ser det.»
+
+Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme-
+lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun
+blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så
+langt op, som hun kunde få den.
+
+«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene
+var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal
+vi ikke?»
+
+«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket.
+
+«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —»
+
+«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop
+være morsomt —»
+
+«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme-
+tisk rypebryst.
+
+«Verten må begynne» — — lød det fra flere.
+
+Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre
+likeså.
+
+«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt
+dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså
+— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god-
+villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne
+altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra
+Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet.
+Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær-
+deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn
+Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und-
+tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. —
+«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at
+hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
+— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
+hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
+almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
diff --git a/txt/page-041.txt b/txt/page-041.txt
new file mode 100644
index 0000000..07ecc19
--- /dev/null
+++ b/txt/page-041.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+30 Constance Ring
+
+sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
+«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
+nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
+sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat-
+ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! —
+«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con-
+stance.
+
+«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte
+Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også
+vilde ha et ord med i laget.
+
+«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen.
+
+«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring
+og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig-
+heten slo an.
+
+«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er
+enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av-
+slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer
+og herrer, — velkommen til bords!»
+
+«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med
+armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle
+røster.
+
+«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet
+ut, — «vi blir opsagt.»
+
+«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte
+Fallesen, som satt ved Constances høire side.
+
+«Den er visst god igjen.»
+
+«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var
+ment på å skulle gå henne like til sjelen.
+
+«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo
+til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.»
+«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance
+
+halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad
+det er om.»
+
+Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance
+var så villig til å innlate sig med ham.
+
+«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han
+
+og 1o.
+
diff --git a/txt/page-042.txt b/txt/page-042.txt
new file mode 100644
index 0000000..77bdf4a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-042.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring on
+
+«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance.
+
+«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om
+det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.»
+
+«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets
+makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De
+det, løitnant Fallesen» —
+
+«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for-
+
+lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot
+hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære
+Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm-
+
+muskler —»
+
+«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte
+sig fra ham.
+
+Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet,
+og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne
+med et nesten tilbedende uttrykk.
+
+Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte
+slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra
+henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks
+efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne.
+Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød-
+met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham;
+han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en
+strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt
+glass.
+
+«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens
+han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise
+og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner
+navnet.»
+
+Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke-
+lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt
+ham.
+
+«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck
+i en ergerlig tone.
+
+«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.
+
+«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin-
diff --git a/txt/page-043.txt b/txt/page-043.txt
new file mode 100644
index 0000000..614fcf5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-043.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+29 Constance Ring
+
+ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
+for — —?
+
+«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en
+hodebevegelse op imot Ring.
+
+«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte-
+fjeset der nede» — begynte Lorck igjen.
+
+«Men så hold dog op, Lorck» —
+
+«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann,
+står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde
+så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort
+glass madeira.
+
+«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da
+iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner,
+og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?»
+
+«Nei» — svarte Lorck tvert.
+
+«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det
+er noe uskyldig over ham.»
+
+«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett.
+
+«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.»
+
+«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg
+så meget som har åpnet min munn?»
+
+«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.»
+
+«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li-
+ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta-
+ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und-
+skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu?
+Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over-
+lever jeg det ikke.»
+
+Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og
+mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som
+De kan sludre,» — sa hun.
+
+«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å
+tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for-
+trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket
+frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,»
+sluttet Ring sin tale.
+
diff --git a/txt/page-044.txt b/txt/page-044.txt
new file mode 100644
index 0000000..ca9ca07
--- /dev/null
+++ b/txt/page-044.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 35
+
+Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke
+ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde
+opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen
+blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra
+alle kanter.
+
+Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem
+han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste,
+hvor hun skulde se hen for undseelse.
+
+Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene
+kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne
+for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han
+ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt
+hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til
+ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den
+gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin
+annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom.
+
+Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet-
+tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde
+tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen-
+nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til
+kjenne.
+
+«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig
+ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at
+den fyren altså ikke er til å stanse.»
+
+Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt
+mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var
+om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som
+av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte
+om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var
+det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen-
+nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham
+uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det
+ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine
+overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
+straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
+merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
+
+3 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-045.txt b/txt/page-045.txt
new file mode 100644
index 0000000..63f27a4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-045.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+34 Constance Ring
+
+tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
+ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
+så drikker vi på det, da!»
+
+Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og
+spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans
+vilje at hans kone optrådte som censor.
+
+Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske
+blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde
+miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk.
+
+Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |»
+ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.»
+
+De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde
+skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det
+skulde ingen få dem til å tro.
+
+«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,»
+sa Constance.
+
+«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring,
+og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for
+vertens protest, fikk et nifoldig hurra.
+
+Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han-
+sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat-
+kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun
+rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss.
+
+«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et,
+ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme
+og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften
+om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter —
+De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.»
+
+Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med
+å trykke hans hånd.
+
+«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og
+vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen.
+«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.»
+
+Han begynte på en vals av Strauss.
+
+Constance tok frøken Schwartz om livet og valset
+rundt med henne.
diff --git a/txt/page-046.txt b/txt/page-046.txt
new file mode 100644
index 0000000..d90d024
--- /dev/null
+++ b/txt/page-046.txt
@@ -0,0 +1,61 @@
+Constance Ring 35
+
+«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor.
+
+«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru
+Blom.
+
+«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og
+gikk for å skynde på pikene.
+
+«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret-
+tent.
+
+«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance.
+
+«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.»
+
+«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.»
+
+«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket
+så hyggelig sammen der borte i halvmørket.»
+
+«Det er morsommere å danse» — svarte hun.
+
+I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om
+han kunde ha den fornøielse.
+
+«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og
+trakk ham hemmelig i frakken.
+
+«Ja så den neste da?»
+
+«Det kan vi jo alltid tale om.»
+
+«Skal det bety et avslag?»
+
+«Nei da — altså neste dans med Dem.»
+
+Han bukket og fjernet sig.
+
+«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance
+leende. «Det var bare for å bli fri ham.»
+
+«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med
+et bukk.
+
+«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru
+Blom.
+
+«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.»
+
+Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise.
+
+«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig-
+nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok
+an.»
+
+Meier gikk like bort og engagerte Constance.
+
+«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte
+hun.
diff --git a/txt/page-047.txt b/txt/page-047.txt
new file mode 100644
index 0000000..9468b4c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-047.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+36 Constance Ring
+
+Han vendte sig mismodig fra henne.
+
+«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans
+sammen?» ropte hun efter ham.
+
+Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig.
+
+«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på
+ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på
+samvittigheten?»
+
+«Hvad skal det være til at De går slik og griner på
+mig, — De er virkelig så kjedelig.»
+
+Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier,
+som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav-
+brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la
+skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere,
+bøide han hver gang det ene kne foran damen og var
+enda tidsnok tilbake på plass igjen.
+
+«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame-
+kjeden.
+
+«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun
+undskyldende.
+
+«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv-
+høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham.
+
+«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt-
+
+lig til ham.
+
+«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket
+Fallesen til Constance med forgremmet stemme.
+
+«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er
+rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i
+fjerde tur.
+
+«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han
+igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» —
+
+«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem,
+løitnant !» —
+
+«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til
+sin dame.
+
+«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke
+sjalu?»
diff --git a/txt/page-048.txt b/txt/page-048.txt
new file mode 100644
index 0000000..3ab3c2b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-048.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 37
+
+«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. >
+
+«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte
+Constance med en munter latter.
+
+«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte
+Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk.
+
+«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig
+for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte
+hun — han forstår da å gjøre kur for spøk.
+
+«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det
+grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter
+stod på plass.
+
+«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte
+sig, De er så liberal.»
+
+«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig
+— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde
+De få ham.»
+
+«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier,
+som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på.
+
+«Jeg kunde ingen dame få.»
+
+«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt
+for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom.
+«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til
+Meier.
+
+«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.»
+
+Hans øine søkte uvilkårlig Constance.
+
+«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann —
+henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans
+blikk.
+
+Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han-
+sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte.
+Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt
+og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som
+hvirvlet avsted med Meier.
+
+Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med
+henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var
+hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og
+
diff --git a/txt/page-049.txt b/txt/page-049.txt
new file mode 100644
index 0000000..b414769
--- /dev/null
+++ b/txt/page-049.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+38 Constance Ring
+
+ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor
+villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne
+ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la-
+get sig et nytt glass.
+
+«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som
+kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det,
+som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans,
+Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt
+disse.»
+
+Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine.
+
+«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke
+et beger sammen,» sa Ring.
+
+Fallesen skjenket konjakk i et vinglass.
+
+«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.»
+
+Fallesen tømte innholdet i ett drag.
+
+«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad
+Fallesen?» — og han puffet ham i siden.
+
+«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken
+Schwartz — hun er heller ikke avveien.»
+
+«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op
+og ned.»
+
+«Figuren er da ganske bra.»
+
+«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene.
+Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De
+ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne-
+skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som
+endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke
+dus.
+
+«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like
+dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom
+hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile?
+— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke,
+hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med.
+Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig,
+den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må
+det til.»
diff --git a/txt/page-050.txt b/txt/page-050.txt
new file mode 100644
index 0000000..3e783d0
--- /dev/null
+++ b/txt/page-050.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+Constance Ring 39
+
+Lorck kom inn efter selters.
+
+«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte
+kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen-
+nem dagligstuen.
+
+Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet.
+
+«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier
+under en av pausene i galoppen.
+
+«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde-
+lig.»
+
+«Kjente De Dem igjen?»
+
+«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» —
+
+«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt —
+skulde jeg nok gjøre det bedre.»
+
+«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde
+gå til» —
+
+«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» —
+
+«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam-
+men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk,
+danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så
+er det alltid rav ruskende forkjært.»
+
+«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man
+da ikke med vilje skjulte sig» —
+
+«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men
+
+skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss?
+— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el-
+ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og
+
+vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke
+til, hvor ens vi alle er.»
+
+«De ligner ingen annen kvinne.»
+
+«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som
+dets stemplede produkter.»
+
+«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en
+går og står og taler og opfatter på nettop den og den
+manér.»
+
+«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke-
+lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.»
+
diff --git a/txt/page-051.txt b/txt/page-051.txt
new file mode 100644
index 0000000..08a40a5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-051.txt
@@ -0,0 +1,62 @@
+40 Constance Ring
+
+«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con-
+stance, da de atter tok plass.
+
+«Fordi ingen har bedt mig.»
+
+«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet
+til Deres foreldre, spilte De da?»
+
+«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano-
+klimpring.»
+
+«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som
+tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.»
+
+«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt
+hombre med ham hos Lorck.»
+
+«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, —
+det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?»
+
+«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem
+så meget for Deres vennlighet.»
+
+«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så
+nysgjerrig på ham.
+
+«Jo, for det blir snart forbi, frue» —
+
+«Skal De til utlandet?»
+
+«Ja, det er nok meningen» —
+
+«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg
+gleder mig så til Deres spill.»
+
+«Og jeg til å tale med Dem.»
+
+«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» —
+
+«Nu spøker De» —
+
+«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.»
+
+«Den narr!» sa Meier.
+
+De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be-
+traktet henne fra siden med et usikkert blikk.
+
+Constance tok i lommen og kom til å rive frem en
+hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op.
+Hun strakte hånden ut efter den.
+
+«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt
+fryktsom ut.
+
+«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» —
+
+Han trykket sine leber på den og stakk den inn under
+
+vesten.
diff --git a/txt/page-052.txt b/txt/page-052.txt
new file mode 100644
index 0000000..10fca37
--- /dev/null
+++ b/txt/page-052.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 41
+
+Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted.
+Tante Wleiigel var gått for lenge siden.
+
+Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an-
+ledning til almindelig opbrudd.
+
+Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha
+kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken
+var forresten over ett.
+
+«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme,
+og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren
+fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to-
+bakksos.
+
+«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere.
+
+«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med
+sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk-
+ket for Constance.
+
+Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han.
+
+«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre
+fru Blom til pianoet.
+
+«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con-
+stance.
+
+Men fru Marie satt allerede og spilte.
+
+«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret
+Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk
+bukk.
+
+«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med
+juristen.
+
+«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig
+motfallen i et sofahjørne.
+
+Ring blev stående og så efter Constance med et halvt
+fjollet, halvt fortredelig smil.
+
+«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster,
+bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med
+den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri-
+stensen Ring, og det er mig, det.»
+
+«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol
+tett ved.
diff --git a/txt/page-053.txt b/txt/page-053.txt
new file mode 100644
index 0000000..d9eaad3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-053.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+42 Constance Ring
+
+«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen
+Ring, og det er mig, det,» gjentok han.
+
+«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det
+kanskje noen, som bestrider det?»
+
+«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det
+bare er en, som er . . >»
+
+Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en
+halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet,
+og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var
+han sa.
+
+Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt.
+
+Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler
+var blitt ført til sete.
+
+«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er
+Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg
+ikke rett?»
+
+«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert.
+
+«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo
+litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for
+Hansen.
+
+Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge
+henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot
+og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt-
+ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han
+hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise
+dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det
+hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub-
+let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å
+holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con-
+stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å
+hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer
+og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde
+støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen
+tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie
+hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte
+fallet.
diff --git a/txt/page-054.txt b/txt/page-054.txt
new file mode 100644
index 0000000..92c5327
--- /dev/null
+++ b/txt/page-054.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 43
+
+«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu-
+stet som en hval, «vi var ikke ferdige.»
+
+Fru Marie så ut til å betenke sig.
+
+«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå
+— slutte mens leken er god —»
+
+«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en
+forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen
+med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok
+tøiet på ute i entréen.
+
+Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef-
+ter henne med stive, fortinnede øine.
+
+På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han
+utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om
+at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og
+at denne ene var ham, som var gift med Constance, og
+ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru
+Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor
+lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring.
+
+Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter
+fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang-
+somt, og hun støttet sig til Lorcks arm.
+
+Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo-
+vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale
+om fransk litteratur.
+
+«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa
+Constance, «nu kunde de finne på noe annet» —
+
+«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck
+polemisk.
+
+«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre
+om det.»
+«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum-
+
+meste kategorisering.»
+
+«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å
+tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt,
+eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede-
+lige?»
diff --git a/txt/page-055.txt b/txt/page-055.txt
new file mode 100644
index 0000000..f080300
--- /dev/null
+++ b/txt/page-055.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+44 Constance Ring
+
+«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.»
+
+«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger-
+lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og
+velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.»
+
+«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig
+hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —»
+
+«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste-
+fullt?»
+
+«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el-
+sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry-
+telse å være.»
+
+«Ti stille med Deres vemmelige floskler.»
+
+«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av
+følelsene» — vedblev Lorck.
+
+«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger
+skal det ikke være, — det er altfor besværlig.»
+
+«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.»
+
+«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den
+samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa
+Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin-
+gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !»
+
+«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det
+er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å
+prøve, om det måskje ikke blev bedre.»
+
+«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og
+vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir
+De bunnfordervet.»
+
+Lorck Io.
+
+«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre
+enn jeg.»
+
+«Hører De, hvad han sier, Meier?»
+
+«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være
+verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu-
+værende samfundsordning for splitter forkjært.»
+
+«Og han gir kristendommen skylden for det hele, —
+det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det
+
diff --git a/txt/page-056.txt b/txt/page-056.txt
new file mode 100644
index 0000000..3b7c321
--- /dev/null
+++ b/txt/page-056.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 45
+
+da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller
+intet feminin til mor — sier de.»
+
+«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte
+Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven-
+tet sig noe av svaret.
+
+«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for
+sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting
+var anderledes, enn det i virkeligheten er.»
+
+«Hvorledes mener De?»
+
+«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere
+uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter
+dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de
+tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det
+ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave-
+velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne-
+emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.»
+
+«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.»
+
+«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe
+av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten
+til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra-
+dert menneskeheten i en grad, så —»
+
+«Hvor kan De nu si slikt, Meier» —
+
+«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem
+med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak-
+karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem —
+eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen
+denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe-
+lighet. — Ja, som den har demoralisert !»
+
+Han holdt inne og slo ut med hånden.
+
+«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance.
+
+«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —
+dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det
+jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så
+kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne
+0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !»
+
+«Ja, og hvad så?»
diff --git a/txt/page-057.txt b/txt/page-057.txt
new file mode 100644
index 0000000..1744259
--- /dev/null
+++ b/txt/page-057.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+46 Constance Ring
+
+«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din
+synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei —
+
+ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du
+ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som
+det gikk.»
+
+«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance.
+
+«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede-
+ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer
+avholdende enn de kristne.»
+
+«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo.
+
+«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke-
+fullt.
+
+«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for
+pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi
+noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond
+samvittighet» —
+
+«Nei fy, Lorck!» ropte Constance.
+
+«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å
+legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter,
+som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev
+Lorck.
+
+«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance
+med dirrende stemme og slapp hans arm.
+
+«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg
+motbydelig,» ivret Lorck.
+
+«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror
+det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set-
+ter jeg dem ikke, aldri i evighet.»
+
+«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk-
+nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck.
+
+«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,»
+svarte Constance harm.
+
+«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk-
+ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet.
+
+«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke
+et grand.»
+
diff --git a/txt/page-058.txt b/txt/page-058.txt
new file mode 100644
index 0000000..7c52247
--- /dev/null
+++ b/txt/page-058.txt
@@ -0,0 +1,56 @@
+Constance Ring 47
+
+«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring
+med usikkert mæle.
+
+«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck,
+god natt, Meier !»
+
+Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen.
+
+«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen,
+Constance, eller har de kanskje vært det før?»
+
+«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.»
+
+De sa god natt og gikk hver til sitt.
+
+Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han
+blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og
+påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han
+dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men-
+neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger
+forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og
+holdt ham om skulderen.
+
+«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med
+dig.»
+
+«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier,
+da de dreiet om hjørnet.
+
+«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.»
+
+«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente
+Meier.
+
+«Å pytt — en venner sig til all slags.»
+
+«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?»
+
+Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme-
+lig spørsmål !»
+
+«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra
+siden.
+
+«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en
+slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con-
+stance, — nei vet du hvad.»
+
+«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over-
+bærende, «så godmodig og spøkefull.»
+
+«En briljant fyr å drikke og seile med — men for-
+resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!»
+
diff --git a/txt/page-059.txt b/txt/page-059.txt
new file mode 100644
index 0000000..dd051fa
--- /dev/null
+++ b/txt/page-059.txt
@@ -0,0 +1,61 @@
+48 Constance Ring
+
+«Er han høiremann?»
+
+«Ja vel, og troende.» Lorck lo.
+
+«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !»
+
+«Ja, det kan du banne på.»
+
+«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet
+bedre til henne.»
+
+«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse
+vært ved henne.»
+
+«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker.
+
+«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann,
+hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk
+alltid.»
+
+«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» —
+
+«Et fruentimmer som hun» —
+
+«Hun er deilig!» ropte Meier.
+
+«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.»
+
+«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri
+sett en kvinne så fri for koketteri.»
+
+Lorck gav sig til å plystre.
+
+«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat
+som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt,
+og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» —
+
+«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan-
+den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt
+gjort» —
+
+«Fanden i vold !» sa Meier.
+
+«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da
+være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å
+komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del
+har vært det lenge» —
+
+Meier svarte ikke.
+
+«Har du sagt henne det?» spurte Lorck.
+
+«Sagt! — hvad for noe sagt?»
+
+«At du elsker henne.»
+
+«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig,
+far» —
+
diff --git a/txt/page-060.txt b/txt/page-060.txt
new file mode 100644
index 0000000..3ccddcf
--- /dev/null
+++ b/txt/page-060.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 49
+
+«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier
+— ikke tøser mener jeg — men damer?»
+
+«Til ingen» — sa han arrig.
+
+«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon-
+kurrere» —
+
+«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik
+om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel-
+vende av vrede.
+
+«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke
+kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku-
+ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun
+lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente
+hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med
+det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som
+både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.»
+
+«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta-
+likus» —
+
+«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min,
+hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det
+er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer
+for lenge.»
+
+Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at
+han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft.
+
+«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa
+han så rolig han formådde — «det er hele saken» —
+
+«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —.
+Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat
+vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev
+på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed
+hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt
+mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove
+slags — naturligvis.»
+
+«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets
+stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent
+og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
+med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
+
+4 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-061.txt b/txt/page-061.txt
new file mode 100644
index 0000000..18b160c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-061.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+50 Constance Ring
+
+stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
+og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
+av hele sjelen — akkurat som nu.»
+
+«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til
+å nynne en melodi.
+
+«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier.
+
+«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse
+glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så
+kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun
+elsker, ham og ingen annen.»
+
+«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?»
+
+«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild
+og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe
+over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For-
+resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil
+ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne
+Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles
+gælen —»
+
+«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan-
+set utenfor huset, hvor han bodde.
+
+Meier lot til å trekke på det.
+
+«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad
+er klokken?»
+«Halv tre» — sa Meier.
+
+«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum-
+let Lorck. «God natt, du.»
+
+«God natt» — sa Meier, og de skiltes.
+
+Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten-
+års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be-
+gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet
+med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt
+så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op
+i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde
+han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått
+op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang
+til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn
+
diff --git a/txt/page-062.txt b/txt/page-062.txt
new file mode 100644
index 0000000..f3b8edf
--- /dev/null
+++ b/txt/page-062.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 51
+
+kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes
+kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som
+han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun
+bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen.
+Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet
+som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut
+på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde
+av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og
+en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø-
+strene.
+
+Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom-
+met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes
+fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet
+ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete-
+ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold
+vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for
+selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og
+forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en
+forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en
+måned.
+
+«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager»
+— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non
+til annen eksamen på kjøpet.»
+
+Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte
+frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne,
+— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han
+kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig,
+hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på
+— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når
+hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm,
+som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av.
+— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten
+tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som
+betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så
+
+mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens-
+godhet. —
diff --git a/txt/page-063.txt b/txt/page-063.txt
new file mode 100644
index 0000000..f126ec2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-063.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+59 Constance Ring
+
+«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde
+mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det
+nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist
+og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut-
+satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun
+hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem
+livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte —
+voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei-
+ligste sted — —
+
+«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke
+min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det
+stakk og strammet.
+
+«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum-
+let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri
+sett maken til tosk» — —
+
+Nr
+
+Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var
+nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru
+Blom satt og leste i sofahjørnet.
+
+«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg
+trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge
+siden du kom inn, mor?»
+
+«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.»
+
+Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i
+det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et
+sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa
+god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen
+lå ved siden av hans tallerken.
+
+«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han
+med munnen full av egg og franskbrød — «stormende
+fullt hver aften.»
+
+«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom.
+
+«Ikke i teatret, mor.»
+
+«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den
+
diff --git a/txt/page-064.txt b/txt/page-064.txt
new file mode 100644
index 0000000..64ad747
--- /dev/null
+++ b/txt/page-064.txt
@@ -0,0 +1,59 @@
+Constance Ring 53
+
+saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan
+la mysosten se slik ut.» —
+
+«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid
+så pent.»
+
+«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.»
+
+«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru
+Blom deltagende.
+
+«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen.
+
+«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over
+ut på dagen,» sa Constance.
+
+«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til
+administrasjon også.»
+
+Ring hadde vært inne og hentet sin pipe.
+
+«Skal jeg så ta billetter til i aften?»
+
+«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig,
+mor.»
+
+«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi
+vært så svært på farten.»
+
+«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe-
+kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig.
+
+«Da er vi utbuden, husker du vel.»
+
+«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom.
+
+«Enn lørdag da?»
+
+«På lørdag skal vi ingensteds hen.»
+
+«Så sier vi altså lørdag.»
+
+«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde
+inn efter aftenavisen.
+
+«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og
+tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.»
+
+Ring så efter henne med et takknemlig blikk.
+
+«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du
+— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi
+blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1
+hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at
+det står efter.»
+
+«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom.
diff --git a/txt/page-065.txt b/txt/page-065.txt
new file mode 100644
index 0000000..e39b558
--- /dev/null
+++ b/txt/page-065.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+54 Constance Ring
+
+«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con-
+stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du
+hadde tapt dig svært.»
+
+«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det
+var da leit for mig — det.»
+
+«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog
+henne ned på sitt kne.
+
+Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og
+kysset den annen.
+
+Constance så drømmende frem for sig.
+
+Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si
+— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den
+lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var
+så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun
+gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun
+elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte
+fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun-
+kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå
+silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på
+verandaen der hjemme og drukket selters med bringe-
+bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak-
+cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse
+ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg
+til henne: Klag ikke over å være alene med den mann,
+som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para-
+diset.»
+
+«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte
+Constance.
+
+Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet
+og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen
+om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep
+henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det —
+det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo
+ikke forstå det, og så for morens skyld.
+
+«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa
+hun og rusket ham i øret.
+
diff --git a/txt/page-066.txt b/txt/page-066.txt
new file mode 100644
index 0000000..84a4465
--- /dev/null
+++ b/txt/page-066.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 55
+
+«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.»
+
+«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som
+hadde han et diebarn på fanget.
+
+Constance slo ham over fingrene.
+
+«Hvad tror du fullmektigen tenker?»
+
+«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer
+en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske
+å be ham engang — han vil sette pris på det.» —
+
+«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?»
+spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig
+til å gå.
+
+«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom.
+
+«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa
+Constance, «så smått det går med å komme igjennem
+«Kvinden på Tjele», du.»
+
+«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt
+med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk.
+
+Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet
+med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt
+fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå
+det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og
+påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det
+sig da, at ankelen var stiv og ophovnet.
+
+De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin
+sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som
+de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket
+begynte å falle på.
+
+Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket.
+
+«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun.
+
+Det kom intet svar.
+
+«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,»
+smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag.
+
+Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig
+til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta
+den op igjen.
+
+Litt efter ringte det.
diff --git a/txt/page-067.txt b/txt/page-067.txt
new file mode 100644
index 0000000..f3af112
--- /dev/null
+++ b/txt/page-067.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+56 Constance Ring
+
+«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun.
+
+«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett
+lysvåken.
+
+«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance
+smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led
+av søvnløshet.
+
+«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,»
+hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet.
+
+Fru Blom gikk den inntredende i møte.
+
+«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på
+skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone,
+man bruker til en fremmed.
+
+«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid,
+det var noe, jeg visste.»
+«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad
+
+dere snakker om,» ropte Constance.
+
+Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv
+lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke-
+plysj monterte bord ved siden av Constances chaise-
+longue.
+
+«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con-
+stance.
+
+«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er
+dårlig —»
+
+«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte
+på en stol, gjør vel ingen fortred.»
+
+«Men Rikard kommer også.»
+
+«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen,
+med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå
+omkring og være opvartningspike.»
+
+«Du da!» lo Marie og tok av sig.
+
+«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie
+snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi.
+Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel.
+
+«God aften, tante ta bare av dig med det samme,
+for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne.
+
diff --git a/txt/page-068.txt b/txt/page-068.txt
new file mode 100644
index 0000000..4862e51
--- /dev/null
+++ b/txt/page-068.txt
@@ -0,0 +1,56 @@
+Constance Ring or
+
+«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet
+på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor-
+nuftig å danse. Har her vært doktor?»
+
+«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting —
+jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld,
+forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?»
+
+«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.»
+
+Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter
+blev ringt.
+
+«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance
+og lyttet efter.
+
+«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket
+Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig.
+
+«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare
+komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru
+Blom, som ivrig hadde ristet på hodet.
+
+«God aften!» Lorck stod bukkende for dem.
+
+«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika-
+menter og alt mulig.»
+
+«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance.
+
+«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke
+noe videre på sig?»
+
+«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur-
+ligvis, — det måtte den jo.»
+
+«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er
+det rette,» sa Lorck og nærmet sig.
+
+Constance var straks villig.
+
+«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem.
+«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor
+er jeg da.»
+
+«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor-
+kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad
+er det man sier om at det smaker alltid av fugl.»
+
+«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og
+Hansen kommer, kan De få en hombre.»
+
+Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så
+
diff --git a/txt/page-069.txt b/txt/page-069.txt
new file mode 100644
index 0000000..e3ba330
--- /dev/null
+++ b/txt/page-069.txt
@@ -0,0 +1,58 @@
+58 Constance Ring
+
+falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde
+enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å
+more sig over i øieblikket; men som de nu under latter
+nød desto bedre.
+
+«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance.
+
+«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur.
+
+«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,»
+sa Constance og la fingeren på munnen.
+
+«Ikke en lyd,» hvisket Lorck.
+
+«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom.
+
+«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con-
+stance triumferende, da klokken straks efter lød med en
+heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At
+den Alette ikke lukker op?»
+
+«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru
+Blom og reiste sig.
+
+«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.»
+
+Lorck var allerede borte ved døren.
+
+«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt
+tilbake.
+
+«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance,
+«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha
+dem inn.»
+
+De andre lo dempet.
+
+«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet;
+hun stod lyttende midt i dagligstuen.
+
+«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte
+det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !»
+
+«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende.
+
+«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru
+Blom, hun stod bøiet over Constances fot.
+
+«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun
+straks efter og la slumreteppet til rette over henne.
+
+«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med
+et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i
+halvrundingen om chaiselonguen.
+
+Enn
diff --git a/txt/page-070.txt b/txt/page-070.txt
new file mode 100644
index 0000000..fad810b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-070.txt
@@ -0,0 +1,56 @@
+Constance Ring 59
+
+«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil.
+
+«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck.
+
+«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite.
+De skulde ha våget å vise ham vekk!»
+
+«Se så, nu ringer det igjen.»
+
+«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie,
+og straks efter viste det sig at hun hadde rett.
+
+«Hvad er det, Alette spør om, mor?»
+
+«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er
+kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.»
+
+«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance.
+
+Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet.
+
+«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck.
+
+«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel.
+
+«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,»
+sa Meier og kom inn igjen.
+
+I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte
+inn.
+
+«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance
+utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får
+jeg Fallesen der.»
+
+Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn.
+
+«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene.
+«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den
+punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe
+annet.»
+
+«Men først drikke te,» innvendte Constance.
+
+Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor-
+det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf-
+feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på
+en stor bakke.
+
+Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og
+laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og
+Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret
+at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle
+tre tok hver sitt og gikk med.
diff --git a/txt/page-071.txt b/txt/page-071.txt
new file mode 100644
index 0000000..e3543f2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-071.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+60 Constance Ring
+
+«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind
+var Fallesen der med det.
+
+«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse
+radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,»
+sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos
+Constance.
+
+«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru
+Marie.
+
+«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar
+på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene
+og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol,
+som fulgte hans vuggende bevegelse.
+
+«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk.
+
+«Ja hvorfor det?» spurte Marie.
+
+«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel-
+ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
+som om han klaget sig.
+
+Constance og Meier gav sig til å le.
+
+«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og
+alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså
+det bestående,» ivret Hansen.
+
+«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør
+ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten —
+den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, —
+det er en pøbelaktig trafikk.»
+
+«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk
+for det, Ring.»
+
+«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er
+nu det aller verste.»
+
+«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel.
+
+«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru
+Blom.
+
+«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De
+ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts-
+advokat?»
+
+«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone.
+
diff --git a/txt/page-072.txt b/txt/page-072.txt
new file mode 100644
index 0000000..f59e172
--- /dev/null
+++ b/txt/page-072.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 61
+
+«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek-
+ten for det?» spurte Lorck.
+
+«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke
+bedre verdt,» svarte Hansen.
+
+«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet»
+— falt Meier inn.
+
+«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu-
+sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige
+develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde
+nu også vært for meget forlangt.»
+
+«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe
+heller,» ropte Constance.
+
+«Ikke hold med dem,» formante fru Blom.
+
+«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det
+nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget
+stedse ivrigere frem og tilbake.
+
+«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie.
+
+«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck,
+«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det
+også gjør efter sin overbevisning.»
+
+«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.»
+
+«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i
+bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk
+makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet.
+
+«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier.
+
+«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.»
+
+«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte
+Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse
+av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.»
+
+«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han
+satte sig.
+
+«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne
+der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig
+suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.
+
+«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
+vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer-
diff --git a/txt/page-073.txt b/txt/page-073.txt
new file mode 100644
index 0000000..ebb7770
--- /dev/null
+++ b/txt/page-073.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+62 Constance Ring
+
+dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
+landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
+over hele linjen. — Pass nu på.»
+
+Lorck og Meier lo.
+
+«En rask profeti den,» sa Lorck.
+
+«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. —
+«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon-
+den våkner — så våkner han til reaksjon.»
+
+«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?»
+
+«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck.
+
+«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru
+Blom og Marie gjorde efter.
+
+«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier.
+
+«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse
+stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de
+først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot
+loftet.
+
+«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver-
+drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme
+sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter
+ord.
+
+«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan
+si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han-
+sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet
+ikke jeg.»
+
+Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar.
+
+«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om
+politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende.
+«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om
+noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.»
+
+«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret
+Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er
+det, det kommer an på —»
+
+«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta-
+ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i
+samfundet,» fullførte Hansen.
+
diff --git a/txt/page-074.txt b/txt/page-074.txt
new file mode 100644
index 0000000..25825f9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-074.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 63
+
+«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde
+fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste
+venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det
+minste er en skurk.»
+
+Lorck brast i latter.
+
+Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det
+samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på
+munnen.
+
+«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer
+som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest
+talt altså landsforvises.»
+
+«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru
+Marie.
+
+«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,»
+ivret Hansen.
+
+«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og
+med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag
+rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til
+skade for noen?»
+
+«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i,
+«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !»
+
+«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier.
+
+«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det
+også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å
+forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe
+om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen
+— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in-
+gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke
+det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men
+vent nu bare, til De kommer op i årene.»
+
+«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom.
+
+«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke
+kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si
+holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det,
+vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, —
+ja så svikter allting under våre føtter.»
diff --git a/txt/page-075.txt b/txt/page-075.txt
new file mode 100644
index 0000000..f8de408
--- /dev/null
+++ b/txt/page-075.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+64 Constance Ring
+
+«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere
+stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å
+kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter
+oss noe bedre bakefter.»
+
+«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel.
+
+«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå
+gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår
+ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige,
+f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en
+av antikristene, som det står om i Bibelen.»
+
+«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg
+vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.»
+
+«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet
+Hansen.
+
+Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av
+sigaren.
+
+«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag
+som helst,» sa han.
+
+«Det mener De ikke,» ropte fru Marie.
+
+«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —»
+
+«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru
+Blom i munnen på hverandre.
+
+«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck.
+«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som
+de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt
+skulde omkalfatres fra grunnen av.»
+
+«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen
+overlegen.
+
+«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru
+Marie.
+
+«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i
+nummer 22 blir vi like nær av.»
+
+«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen,
+«der vil De passe bedre.»
+
+«Og bli nihilist,» tilføiet Marie.
+
+«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk.
+
diff --git a/txt/page-076.txt b/txt/page-076.txt
new file mode 100644
index 0000000..1c17413
--- /dev/null
+++ b/txt/page-076.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 65
+
+«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte
+fru Marie, og så redselsslagen ut.
+
+«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!»
+
+«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor-
+dens edleste blodvidner !» ropte Lorck.
+
+«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften.
+
+«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men
+selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av
+dets bibelske oprinnelse.»
+
+«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring.
+
+«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja
+De undskylder, — det galimatias med den bibelske op-
+rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil.
+
+«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat?
+Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke
+rettere jeg skjønner.»
+
+Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan-
+set ham.
+
+«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev
+Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han
+vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er
+det ikke nihilisme det, spør jeg?»
+
+«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre
+godt,» utbrøt Lorck.
+
+«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket
+Meier.
+
+«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen.
+«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende
+over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei,
+hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den
+mildest talt usømmelig.» —
+
+«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len-
+ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende.
+«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i
+dere?»
+
+«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
+
+5 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-077.txt b/txt/page-077.txt
new file mode 100644
index 0000000..75787bd
--- /dev/null
+++ b/txt/page-077.txt
@@ -0,0 +1,56 @@
+66 Constance Ring
+
+«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
+
+«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
+
+«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con-
+stance sier,» ropte Ring.
+
+«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen,
+Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte
+sig selv,» instruerte Constance.
+
+«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel.
+
+«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre
+med ham?» spurte Ring.
+
+«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt
+opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han
+bare ugagn.»
+
+«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!»
+kommanderte han.
+
+«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin
+søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så
+godslig og munter.»
+
+«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes
+nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik
+stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.»
+
+«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror,
+det er mer for å gjøre sig til.»
+
+«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke-
+risk,» sukket fru Blom.
+
+«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du;
+jeg merket jo straks at han var en mann med respekt
+
+for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.»
+«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.»
+«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de
+
+har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel.
+
+«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom
+bekymret — «for hun trenger til støtte.»
+
+«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny-
+modens?»
+
+«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun
+
diff --git a/txt/page-078.txt b/txt/page-078.txt
new file mode 100644
index 0000000..c772741
--- /dev/null
+++ b/txt/page-078.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 67
+
+så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr
+av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde
+veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i
+Faust. — Slikt er jo bespottelig.»
+
+«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir-
+masjonen,» sukket fru Wleiigel.
+
+«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke
+der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg
+stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne
+om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun
+var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med
+Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg-
+gelig.»
+
+«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig.
+— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri
+å vare,» sa fru Wleiigel.
+
+«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en
+forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på
+bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne-
+møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —»
+
+«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli-
+giøsitet, er hyklere og kjeltringer —»
+
+«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom.
+
+«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru
+Wleiigel.
+
+«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap,
+du.»
+
+«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte
+fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal
+forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. —
+Det er jo en viktig sak, ser du.»
+
+«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru
+Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og
+Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
+gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»
+
+«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-
diff --git a/txt/page-079.txt b/txt/page-079.txt
new file mode 100644
index 0000000..7bfa856
--- /dev/null
+++ b/txt/page-079.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+68 Constance Ring
+
+gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
+går det rent rundt, ja iallfall for mig.»
+
+«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen
+under troens lydighet, Birgitte.»
+
+«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk
+ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det
+somerrelt—= >»
+
+«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine
+til å reise sig.
+
+Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren
+til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den
+spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der
+bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe
+nytt, da hun bad ham.
+
+«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. —
+«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne
+her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.»
+
+«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i
+kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i!
+Hvad bestiller dere her?»
+
+«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance.
+
+«Og instruerer om spadille, manille og ponto der-
+nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt
+ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig.
+
+«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte
+Hansen.
+
+En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå.
+«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har
+ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her-
+rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God
+natt, god natt!»
+
+«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da
+fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1
+en whist. Ring, mor vil være femtemann !»
+
+«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte
+han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke
+til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.»
+
diff --git a/txt/page-080.txt b/txt/page-080.txt
new file mode 100644
index 0000000..5b1d422
--- /dev/null
+++ b/txt/page-080.txt
@@ -0,0 +1,58 @@
+Constance Ring 69
+
+Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde
+mine til å følge eksemplet.
+
+«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring
+og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort.
+«Klokken er jo ingenting.»
+
+Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på.
+
+«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie,
+«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —
+Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.»
+
+«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,»
+svarte fru Blom.
+
+«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance
+omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har
+
+så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så
+skriver han i «Dagbladet».»
+
+«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom
+med en litt stram mine.
+
+«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går
+var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.»
+
+«Med Ring er han nu i familie — ser du.»
+
+«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom,
+skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham.
+
+— Det er nu i grunnen en skam.»
+
+«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde
+sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som
+alltid vil ha fatt i ham.»
+
+«Ja, det vil han jo i alle, tante.»
+
+«Constance er sannelig like glad, enten han kommer
+eller ei,» — vedblev fru Blom.
+
+«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen-
+ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig
+av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk
+skal ha noe å snakke om.»
+
+Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
+
+«God natt, tante !»
+
+»God natt, god natt.»
+
+«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
diff --git a/txt/page-081.txt b/txt/page-081.txt
new file mode 100644
index 0000000..968ea24
--- /dev/null
+++ b/txt/page-081.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+70 Constance Ring
+
+si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
+er til stede, så kan De tro —»
+
+«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck.
+
+«Når de har riktig fine middager, sognepresten —
+skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», —
+ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går
+det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende
+fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie
+kan alle slagordene utenat.»
+
+«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa
+Lorck. — «Det visste jeg ikke.»
+
+«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn-
+dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske:
+når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til
+de fattige,» sa Constance med en latter.
+
+Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen.
+
+«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,»
+sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut.
+
+«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte
+Lorck likeledes dempet.
+
+«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg
+spør, Meier, om det ikke var Lorck?»
+
+«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde
+jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier.
+
+Constance truet til ham og skar ansikter.
+
+Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så
+i et verk med illustrasjoner.
+
+«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,»
+sa han med et innsmigrende smil.
+
+«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten
+å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.»
+
+«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende
+bladene for henne.
+
+«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han
+insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For-
+resten, hun liker ham visst ikke videre.»
+
diff --git a/txt/page-082.txt b/txt/page-082.txt
new file mode 100644
index 0000000..63c1df2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-082.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+Constance Ring Pi
+
+«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i
+Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for-
+nemmelse av nysgjerrig forundring.
+
+«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.»
+
+«Den, som var så lykkelig» —
+
+«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor,
+fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en
+skolegutt, som er ivrig i tjenesten.
+
+Fru Blom måtte le imot sin vilje.
+
+«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer-
+ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit-
+tende.»
+
+— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og
+kortspillene til side.
+
+«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte
+hun plutselig og skottet til Constance.
+
+«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig.
+
+«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru
+Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —
+Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter
+om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.»
+
+Constance lo.
+
+«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører
+dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring
+nokså fornøiet.»
+
+«Uff nei, men mor da!»
+
+«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du
+risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i
+dig.»
+
+«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er
+bare en vane, de har, de likesom synes det hører
+til —»
+
+Fru Blom ristet på hodet.
+
+«Du skulde ikke være for trygg, Constance.»
+
+«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig.
+— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
diff --git a/txt/page-083.txt b/txt/page-083.txt
new file mode 100644
index 0000000..5ad48a2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-083.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+72 Constance Ring
+
+innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
+enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
+
+Fru Blom så bekymret ut.
+
+«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i
+en gift kone, vet jeg.»
+
+«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en
+forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig,
+mor.»
+
+«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du
+være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne,
+forsikrer jeg dig.»
+
+«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, —
+Ring er jo alltid med.»
+
+«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir-
+ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to-
+bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget
+de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.»
+
+«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være
+sjalu,» sa Constance og gjespet.
+
+«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig
+gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde
+noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.»
+
+«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo
+rimelig.»
+
+«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for-
+eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom.
+
+«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet
+Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så
+hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.»
+
+«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru
+Blom grettent.
+
+«Lar ham?»
+
+«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var
+litt omhyggelig, Constance.»
+
+«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner,
+fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone,
+
diff --git a/txt/page-084.txt b/txt/page-084.txt
new file mode 100644
index 0000000..22dd072
--- /dev/null
+++ b/txt/page-084.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 718)
+
+som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik-
+reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du.
+— Det var den første aften, jeg husker det nok.»
+
+«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er,
+som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en
+mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog
+forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I
+all kjærlighet —»
+
+En sterk snorking lød plutselig inn til dem.
+
+Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er
+Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor
+trygt han sover —»
+
+«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig.
+
+«La bare mannen ha fred —»
+
+«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så
+usundt —»
+
+«Det har han godt av — nu er han naturligvis full
+igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh,
+hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie,
+Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og
+Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt,
+alt i verden.
+
+Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk-
+ket dypt og langtrukkent —
+
+Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten;
+hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod
+en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet
+med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som
+nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt
+til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne
+ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene
+var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner;
+hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
+fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
+husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
+og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-
diff --git a/txt/page-085.txt b/txt/page-085.txt
new file mode 100644
index 0000000..f996181
--- /dev/null
+++ b/txt/page-085.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+74 Constance Ring
+
+slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
+hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
+ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
+stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var
+død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor
+vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være
+død.
+
+«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!»
+Fru Blom stod plutselig bøiet over henne.
+
+Constance slo armene om hennes hals og trykket an-
+siktet inn til henne.
+
+«Nei, mor, jeg bare tenkte —»
+
+«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?»
+
+«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen
+skal jeg fortelle dig den —»
+
+VI.
+
+Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da
+Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom
+det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun
+atter bli alene med Ring.
+
+Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne,
+ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært
+så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på
+farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket
+som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut-
+vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne
+en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne
+travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være
+i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde
+hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke
+vært langt fra å ønske henne bort.
+
+Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel
+for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden
+gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie-
+
diff --git a/txt/page-086.txt b/txt/page-086.txt
new file mode 100644
index 0000000..de087d8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-086.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 75
+
+blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
+hun måtte og skulde avsted.
+
+Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin
+gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot
+den kant moren var dratt.
+
+Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — —
+
+Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun
+hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen
+hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver-
+den hadde vært kjedelig eller vanskelig.
+
+Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde
+bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i
+all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde
+det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske
+som hun slett ikke harmonerte med.
+
+Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned
+på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd.
+
+Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam-
+mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv
+igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han
+ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det
+skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med
+kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun
+gikk med . . . at hun ikke skammet sig!
+
+Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg-
+gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full-
+månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver
+enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes.
+
+Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren,
+bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om
+hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes
+hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var
+glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
+henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
+det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
+mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
diff --git a/txt/page-087.txt b/txt/page-087.txt
new file mode 100644
index 0000000..8cd3e06
--- /dev/null
+++ b/txt/page-087.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+76 Constance Ring
+
+det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
+en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
+som en lirekasse.
+
+Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at
+det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og
+når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på
+hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et
+vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var
+han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde
+ikke holde ut hans stemme.
+
+Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende
+bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i
+noe som hindret henne fra å komme bort.
+
+Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og
+veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om
+hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og
+spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con-
+stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og
+gikk inn til sin mann.
+
+«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en
+mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt
+efter dig.»
+
+Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen.
+
+«Hvorfor svarer du ikke?»
+
+«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?»
+
+«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.»
+
+«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.»
+
+«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du
+nu skal begynne på din gamle manér.»
+
+Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig
+mine.
+
+«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op-
+irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget
+ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.»
+
+«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var
+dine venner, jeg.»
+
+EE
diff --git a/txt/page-088.txt b/txt/page-088.txt
new file mode 100644
index 0000000..52bfa28
--- /dev/null
+++ b/txt/page-088.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring Då
+
+«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite
+med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det
+står efter.»
+
+«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.»
+
+«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum,
+si det bare.»
+
+«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt.
+
+«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og
+det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig
+i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru-
+ende mine.
+
+Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned
+over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den
+opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om.
+
+«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under
+haken for å tvinge henne til å se på sig.
+
+«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt,
+som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi-
+nene og forsøkte å reise sig.
+
+«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen-
+nes håndledd og klemte dem så det verket.
+
+«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun
+foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand.
+
+Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig
+og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og
+hendene i bukselommene.
+
+«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt
+menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til
+henne mens han talte, som ventet han på et ord; men
+hun åpnet ikke munnen.
+
+«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her
+FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok,
+hvordan det vilde gå når hun var reist.»
+
+Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med
+dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var
+jo en tølper!
diff --git a/txt/page-089.txt b/txt/page-089.txt
new file mode 100644
index 0000000..7f8821a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-089.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+78 Constance Ring
+
+Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned
+over dem.
+
+Ring så at hun gråt.
+
+Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere.
+Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til
+å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape
+
+tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på
+å være henne tillags, men det er som å skvette vann på
+en gås.»
+
+Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun
+allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet
+over ansiktet.
+
+Ring satte sig like overfor henne.
+
+«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en
+meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et
+uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å
+sitte og gråte.» |
+
+«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende.
+
+«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det.
+Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.»
+
+«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk.
+
+Han bøide sig helt over henne,
+
+«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et
+kyss og vær søt pike.»
+
+Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham
+heftig av sig.
+
+«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig
+sprang hun over gulvet, ut av stuen.
+
+Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod
+noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som
+hun var forsvunnet gjennem.
+
+«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal
+pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han
+för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks
+efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli.
+
diff --git a/txt/page-090.txt b/txt/page-090.txt
new file mode 100644
index 0000000..2394c87
--- /dev/null
+++ b/txt/page-090.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 79
+
+VII.
+
+En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød-
+selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var
+fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var
+over.
+
+Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det
+var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan
+komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i
+Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver
+som naturen er iklædd.
+
+Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt
+sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med
+sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke-
+værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den
+store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket,
+andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig
+sammen og lekte enkemann søker make på den store
+gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til
+høire for villaen.
+
+Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke-
+mann 1 fronten.
+
+Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i
+øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte
+så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig
+av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant
+Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk
+av med seiren.
+
+Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt
+med henne for ikke å rive henne over ende; hun var
+svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie-
+blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu
+bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
+med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.
+
+«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
diff --git a/txt/page-091.txt b/txt/page-091.txt
new file mode 100644
index 0000000..1b8ccaa
--- /dev/null
+++ b/txt/page-091.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+80 Constance Ring
+
+gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
+Constance måtte synes synd i ham.
+
+«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men
+slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til,
+og det kom et bedende uttrykk i øinene.
+
+«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og
+de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen.
+
+Resten av aftenen var Constance munter som sedvan-
+lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier.
+Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var
+bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter
+nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart.
+
+Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær-
+lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en
+hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne-
+ske kunde nære for det annet.
+
+Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet
+hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde
+ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li-
+denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann
+vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i
+sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — —
+
+Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin-
+gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde
+ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket
+det inn i mappen for å fullføre det en annen dag.
+
+Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne
+tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en
+gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde
+fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang.
+
+Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot-
+sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg-
+gen; men på gaten var det ikke det minste å se på.
+
+Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an-
+nen —?
+
+Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere.
+
diff --git a/txt/page-092.txt b/txt/page-092.txt
new file mode 100644
index 0000000..a2dce4f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-092.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 81
+
+Straks efter ringte det.
+
+Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var
+naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun
+noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks
+stemme.
+
+Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen.
+Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese
+høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var
+utkommet.
+
+Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé.
+
+Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte
+innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet.
+
+«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for
+den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et
+stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu
+gjerne ha gitt oss.»
+
+«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul-
+drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet
+er jo et gammeldags begrep —»
+
+«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor
+den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i
+våre —»
+
+«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide
+pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et
+opmerksomt, nesten lurende blikk.
+
+«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte
+Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd
+stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært
+dikt og tøv — —
+
+«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med
+at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?»
+
+«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men
+forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin-
+gen —»
+
+«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet
+
+i gamle dager —»
+
+6 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-093.txt b/txt/page-093.txt
new file mode 100644
index 0000000..b28f120
--- /dev/null
+++ b/txt/page-093.txt
@@ -0,0 +1,56 @@
+82 Constance Ring
+
+«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha
+— mener De?»
+
+«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller
+lignende —»
+
+«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig
+alvorlig.
+
+«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i
+setet.
+
+«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti-
+der er lengst forbi — tror De ikke også?»
+
+«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i
+min lodd å treffe på slikt et vidunder —»
+
+«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk.
+
+«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert
+individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet
+igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om
+han nøie gransket saken.
+
+«Eller en lykkelig —» henkastet Constance.
+
+«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig-
+het er ikke lenger noen kjærlighet —»
+
+Constance lot arbeidet synke.
+
+«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig-
+het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord.
+
+«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så
+vil det jo si at man gifter sig.»
+
+«Ja, og hvad så?»
+
+«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været,
+som om han meget beklaget faktum.
+
+«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et
+spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig,
+da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber.
+
+Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke
+sine egne ord.
+
+«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget
+enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings-
+evne.»
+
diff --git a/txt/page-094.txt b/txt/page-094.txt
new file mode 100644
index 0000000..3da71fd
--- /dev/null
+++ b/txt/page-094.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+Constance Ring 83
+
+«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og
+lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og
+arbeidet i den annen.
+
+«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte-
+folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig,
+den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an-
+net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne
+forlange av et menneske at det skal kunne elske den
+samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs-
+alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang,
+vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne
+utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.»
+
+«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con-
+stance med et sukk og gav sig atter til å sy.
+
+«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre
+ord var idiot» — fullførte Lorck.
+
+«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con-
+stance og så et øieblikk op.
+
+«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist
+mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil.
+
+«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme-
+lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man
+kaller sin utvikling.»
+
+«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har
+nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre
+de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så
+må det jo tenkes på efterkommerne —»
+
+«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne-
+sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land
+som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde
+være en velgjerning.»
+
+«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men
+barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde
+være.»
+
+«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance
+og sukket resignert.
diff --git a/txt/page-095.txt b/txt/page-095.txt
new file mode 100644
index 0000000..d720810
--- /dev/null
+++ b/txt/page-095.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+84 Constance Ring
+
+«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det
+kommer an på er jo å være fordomsfri.»
+
+«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et
+øieblikk op å sy.
+
+«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv
+hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle
+og elske fritt.»
+
+«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa
+selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke
+fore,» sa Constance likegyldig.
+
+«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen
+kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke
+være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu
+
+i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så
+Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre
+mig gal.»
+
+Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen
+skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven;
+holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over-
+legne rolige.
+
+Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg-
+het; hun torde ikke se op.
+
+Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all-
+verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene.
+
+«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte
+å late som ingenting.
+
+«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor
+vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!»
+
+Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig
+inn i hennes ører.
+
+Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun;
+hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei-
+det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare.
+
+«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst
+det like så godt som jeg,» vedblev han.
+
+Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun
+sank bakover.
+
diff --git a/txt/page-096.txt b/txt/page-096.txt
new file mode 100644
index 0000000..661f684
--- /dev/null
+++ b/txt/page-096.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 85
+
+«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun.
+
+«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.»
+
+Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse,
+derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at
+han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke
+tungen til å lystre.
+
+«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid
+ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal
+komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann
+som elsker så grenseløst som jeg —.»
+
+Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes
+bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne.
+
+«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang
+borte på gulvet.
+
+«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,»
+sa hun i en bebreidende tone.
+
+«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende
+foran henne.
+
+«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —»
+klynket Constance og så hjelpeløst på ham.
+
+«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten
+hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere.
+
+Det gav et sett i Constance.
+
+«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som
+om hun verget for sig.
+
+Lorck korset armene over brystet og betraktet henne
+stivt.
+
+«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an-
+derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt
+liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?»
+
+«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake.
+
+«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!»
+spurte han og trådte tett bort til henne.
+
+«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an-
+net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen
+røbet at hun var nær ved å briste i gråt.
diff --git a/txt/page-097.txt b/txt/page-097.txt
new file mode 100644
index 0000000..a85595d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-097.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+86 Constance Ring
+
+«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har
+tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann
+kanskje?» Han lo hånlig.
+
+«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun,
+og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte
+og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje
+har gjort Dem noen fortred.»
+
+Hun gikk bort til vinduet.
+
+Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd
+og tvang henne til å vende sig om.
+
+«Kokette!» snerret han.
+
+«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig.
+«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en
+åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.»
+
+Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod
+hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig
+holdning.
+
+En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne
+feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig
+ydmyket; men vant som han var til å være på høide med
+situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med
+verdighet.
+
+«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom-
+men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. —
+For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i
+hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære
+nag til mig —»
+
+«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme.
+
+«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter
+dette?»
+
+«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke
+rolig over saken —» svarte hun.
+
+«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig.
+
+«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig.
+
+«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det —
+De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra
+
diff --git a/txt/page-098.txt b/txt/page-098.txt
new file mode 100644
index 0000000..b547afa
--- /dev/null
+++ b/txt/page-098.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 87
+
+Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis
+som 1 aften, frue.»
+
+«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,»
+sa hun.
+
+«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen
+med avmålte skritt.
+
+Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og
+rente like mot en av sine venner uten å legge merke til
+ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt
+inn i øret.
+
+«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre
+uten å hilse.
+
+Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be-
+gravet i en fløielspute.
+
+Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko-
+kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — —
+Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså
+Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne,
+så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje
+elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei,
+men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig-
+het kunde hedre henne.
+
+Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver-
+diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den
+Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet
+ham — — —
+
+Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme.
+Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot
+sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han
+å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker,
+av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde
+gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev
+avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres.
+
+Lorck var iblandt dem.
+
+Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be
+Lorck.
+
diff --git a/txt/page-099.txt b/txt/page-099.txt
new file mode 100644
index 0000000..a37c599
--- /dev/null
+++ b/txt/page-099.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+88 Constance Ring
+
+«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret.
+
+«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt.
+
+«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du
+lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men
+hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne
+gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte
+på fingrene.
+
+«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke
+invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —»
+
+«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent
+med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham
+her, altså Lorck syv —»
+
+«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet
+og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han
+har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.»
+
+«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad,
+Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er
+alltid damen som gir tonen an —»
+
+«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene.
+
+Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam-
+merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller
+ikke lett å bli klok på.
+
+«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel-
+ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser
+du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese
+ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot
+ham.»
+
+«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham
+allikevel?»
+
+«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for
+meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune,
+når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full
+av innfall at >»
+
+Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet
+på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde
+sagt.
+
diff --git a/txt/page-100.txt b/txt/page-100.txt
new file mode 100644
index 0000000..a732fc7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-100.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 89
+
+«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om
+noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.»
+
+«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun
+koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig
+stille ned igjen.
+
+— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte
+sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun
+ikke orket å holde menneskene ut.
+
+Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om
+aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om
+ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden,
+kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde
+skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig
+langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller
+lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme
+for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og
+vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.»
+
+Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde
+hun skulde motta.
+
+Hun undskyldte sig med at hun var syk.
+
+Hvad feilet henne da?
+
+Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun.
+
+Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren?
+
+Det kunde ikke hjelpe.
+
+Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert
+og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en
+avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne.
+
+Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn
+i den med større liv enn noensinne.
+
+Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han
+visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt.
+
+I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han
+var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene
+hjemme.
+
+Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i
diff --git a/txt/page-101.txt b/txt/page-101.txt
new file mode 100644
index 0000000..ba63569
--- /dev/null
+++ b/txt/page-101.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+90 | Constance Ring
+
+den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde-
+lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes
+hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv,
+mer tilbakeholdende enn før.
+
+Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde
+med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel
+kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for
+ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin
+bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk-
+ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte.
+
+Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det
+rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk
+ut gjennem døren.
+
+VIII.
+
+Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han-
+sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und-
+slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så
+ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha
+greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem
+dem, men Constance bøide alltid av.
+
+«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en
+aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er
+sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at
+hun forsvarte Bjørnson.»
+
+«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all-
+tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte
+fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.»
+
+«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun-
+nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i
+forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke
+det.»
+
+«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja,
+noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke.
+Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte,
+han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun
+akkurat tåler ham.»
+
diff --git a/txt/page-102.txt b/txt/page-102.txt
new file mode 100644
index 0000000..2cc5a48
--- /dev/null
+++ b/txt/page-102.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 91
+
+«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og
+vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og
+som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all-
+tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»
+
+«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk-
+ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over
+når han blev gift.»
+
+«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd-
+somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam-
+tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam-
+pene.
+
+«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er
+det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En
+kan altså få ham til hvad det skal være.»
+
+R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet.
+
+«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se
+efter om hans skrivebord var avlåst.
+
+Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt
+hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød
+henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt
+krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å
+gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke
+være sånn, Constance, — det kan nu være det samme,
+men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han
+hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo
+tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det
+eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i
+ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet.
+
+Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun
+gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen
+de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig
+med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt
+utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok,
+og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —
+
+Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
+for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-
diff --git a/txt/page-103.txt b/txt/page-103.txt
new file mode 100644
index 0000000..ee2d6d7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-103.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+92 Constance Ring
+
+genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
+over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
+trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
+lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort
+og gjorde det. —
+
+Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte
+få hatten fra sig på skikkelig vis.
+
+Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men
+hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned
+på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor-
+det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det.
+
+Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok,
+hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden
+av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt
+den ene hanske på.
+
+«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og
+ravet så smått frem og tilbake.
+
+Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken.
+
+«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han.
+
+Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk
+forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for-
+svant gjennem døren.
+
+Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og
+gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig
+syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og
+gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet.
+
+Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord,
+fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri-
+maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille,
+hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker
+om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde
+satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes-
+sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie
+på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op.
+Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset.
+
+«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide
+
diff --git a/txt/page-104.txt b/txt/page-104.txt
new file mode 100644
index 0000000..cab04f6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-104.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 93
+
+sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet
+trukket op under haken.
+
+«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt,
+og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og
+glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet
+hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med
+naken hals og armer.
+
+Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro-
+dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne.
+Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så
+stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og
+trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred
+sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten
+edru av forskrekkelse.
+
+«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren,
+idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan-
+skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til
+igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og
+trakk teppet op over henne.
+
+«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han
+kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på
+hennes hals igjen.
+
+«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket
+Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring
+av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på
+henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe
+sig.
+
+Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp-
+net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek
+han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent
+et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange,
+smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for
+enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op-
+over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
+støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
+hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
diff --git a/txt/page-105.txt b/txt/page-105.txt
new file mode 100644
index 0000000..d552903
--- /dev/null
+++ b/txt/page-105.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+94 Constance Ring
+
+spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
+broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
+seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
+og la sig.
+
+Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun
+var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds
+kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine
+«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og
+dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer,
+mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært
+der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især
+var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun
+hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til
+henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren
+på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun
+måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en».
+Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter
+henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da
+hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under-
+tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var
+forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker
+kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for-
+stod det.
+
+IX.
+
+Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var
+en eftermiddag i midten av desember med frost og klin-
+gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn-
+kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck;
+han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet
+imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han
+kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet
+da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var
+preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal-
+lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone.
+Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav-
+
diff --git a/txt/page-106.txt b/txt/page-106.txt
new file mode 100644
index 0000000..90c8597
--- /dev/null
+++ b/txt/page-106.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 95
+
+net ham, men når hun så husket hans ord hin aften,
+blusset forbitrelsen op i henne.
+
+Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var
+svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for
+å legge i ovnen.
+
+Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at
+klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré-
+nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien.
+Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt
+osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en
+sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å
+ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette
+på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun
+støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe
+klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid,
+at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte
+hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og
+i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre.
+Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet
+med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det
+kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol-
+let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun
+var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd-
+ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på
+forklæet.
+
+Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det
+syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt
+sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over
+gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men
+det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og
+at det ikke vilde lykkes henne.
+
+Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun
+ut av stuen.
+
+«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
+ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
+var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
diff --git a/txt/page-107.txt b/txt/page-107.txt
new file mode 100644
index 0000000..7706b98
--- /dev/null
+++ b/txt/page-107.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+96 Constance Ring
+
+gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
+støtte sig.
+
+Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å
+passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved
+døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den
+stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass
+og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå
+stilling med håndflaten hvilende på buffeten.
+
+«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, —
+«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det,
+— som det kanskje så ut.»
+
+Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig.
+
+«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt
+sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han
+stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord.
+
+«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro —
+det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet,
+om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som
+stakk mig — jeg begriper det ikke selv.»
+
+Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad
+han sa eller ei.
+
+«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det,
+— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.»
+
+Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op
+til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter.
+
+«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å
+få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under-
+danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine
+kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved
+hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen-
+gende hånd.
+
+«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå
+forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep
+henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf-
+ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor
+hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be
+
diff --git a/txt/page-108.txt b/txt/page-108.txt
new file mode 100644
index 0000000..febbe8a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-108.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 97
+
+om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt
+op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene
+strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse
+av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne
+til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde
+hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad
+skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk-
+kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor-
+under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden.
+Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt
+om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin
+lodd, da det intet var på ferde.
+
+Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor
+kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men
+nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne!
+Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på
+den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han
+kunde være så lumpen og så svinsk.
+
+Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut-
+holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud
+hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem-
+lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne;
+derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som
+tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve
+med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud
+eller mennesker forlange.
+
+«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,»
+lød det plutselig like ved hennes øre.
+
+Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt
+yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed
+mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det
+knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding-
+let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og
+nådde huset hvor Hansens bodde.
+
+Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
+Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,
+
+7 — Amalie Skram. I.
+
diff --git a/txt/page-109.txt b/txt/page-109.txt
new file mode 100644
index 0000000..8842f1a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-109.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+98 Constance Ring
+
+på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op
+og ringte på.
+
+Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn.
+
+Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig-
+stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på
+rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe.
+En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran
+den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av
+gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm.
+
+Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort,
+reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte.
+
+«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av
+dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef-
+ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes
+hattebånd og hjelpe henne av med kåpen.
+
+Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en-
+tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem.
+
+Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for
+å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes
+hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt
+og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine
+møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes
+hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken.
+
+«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve-
+gelig som hun var, kom hun selv til å gråte.
+
+Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at
+hun klynget sig tettere til henne.
+
+«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke-
+lig —!» kom det omsider med brutt stemme.
+
+«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig
+høre.»
+
+«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke»
+— og så fortalte hun hvorledes sakene stod.
+
+Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden
+plassen for et bekymret alvor.
+
+«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig
+
+EEE SD ENE
+
diff --git a/txt/page-110.txt b/txt/page-110.txt
new file mode 100644
index 0000000..495c645
--- /dev/null
+++ b/txt/page-110.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 99
+
+gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei
+for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene-
+stepike. — Det har ikke stort på sig, du.»
+
+Det var Constance som om grunnen sviktet under
+henne.
+
+«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones
+tjenestepike» — stammet hun.
+
+«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg
+ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er
+du ganske viss på at du ikke selv har skyld?»
+
+«Hvad mener du med det?» spurte Constance.
+
+«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes
+både Rikard og jeg.»
+
+Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie
+skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke
+hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne.
+
+«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte
+hun.
+
+«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske
+at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant
+til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake-
+fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li-
+vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall
+en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.»
+
+Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved
+å kvele henne.
+
+«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet
+uvilkårlig hendene.
+
+«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du
+skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner
+tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.»
+
+Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all
+den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen-
+nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres
+
+felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av
+navn.
diff --git a/txt/page-111.txt b/txt/page-111.txt
new file mode 100644
index 0000000..ac3711c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-111.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+100 Constance Ring
+
+Constance blev sjelesyk av å høre på det.
+
+«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette
+er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er
+da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all
+verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?»
+
+«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her-
+lig.»
+
+«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad
+vi gikk inn til.»
+
+Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse
+snakk.
+
+«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så
+uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis
+du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. —
+Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig
+virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.»
+
+Constance lo bittert.
+
+«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu
+få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, —
+jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.»
+
+«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con-
+stance hånlig.
+
+«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal
+du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse
+et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam-
+men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries
+stemme vibrerte og hennes øine var fuktige.
+
+Det blev en pause.
+
+Constance satt med korslagte armer og så stivt frem
+for sig.
+
+Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om
+hvad hun lenge hadde hatt på hjerte.
+
+«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con-
+stance? Det var å ha en mann som var svak for
+drikk.»
+
+«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, —
+
diff --git a/txt/page-112.txt b/txt/page-112.txt
new file mode 100644
index 0000000..496c5a6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-112.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+Constance Ring 101
+
+men det er vel også min skyld,» svarte Constance med
+en mine som om hun var forberedt på alt.
+
+«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier
+Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så
+kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.»
+
+«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi
+han er gift med mig.»
+
+«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det
+
+får enda være — så gresselig som det er, men en som
+drikker !» —
+
+Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse
+inne i sig.
+
+«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan
+jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie
+hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.»
+
+«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og
+reiste sig.
+
+Marie gikk ut i entréen efter det.
+
+«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom
+tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med
+Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.»
+
+«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke
+har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef-
+tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?»
+
+«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men
+når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil
+du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance
+var ferdig.
+
+«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.»
+
+«God natt, Constance.»
+
+Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da
+Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til
+ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
+hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne —
+hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
+— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
diff --git a/txt/page-113.txt b/txt/page-113.txt
new file mode 100644
index 0000000..2ccaaa1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-113.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+102 Constance Ring
+
+Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
+lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
+holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
+falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev
+noe videre av det. —
+
+Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett
+som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde
+spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken
+om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun
+vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han
+sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid.
+Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til
+å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var
+Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk
+så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel-
+duer — —
+
+— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut;
+av og til stod han ute i entréen og lyttet.
+
+Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen
+var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod
+som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder.
+Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre
+inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev.
+
+Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut
+og lukket op.
+
+Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet
+av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og
+tok fatt på aftenavisen.
+
+Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit-
+tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og
+hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort
+til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne.
+
+Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig,
+Constance?»
+
+Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men
+opgav det og grep atter hladet.
diff --git a/txt/page-114.txt b/txt/page-114.txt
new file mode 100644
index 0000000..35218ea
--- /dev/null
+++ b/txt/page-114.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 103
+
+«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte
+han.
+
+«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker
+ikke å høre på dem.»
+
+«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet
+han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor»
+
+«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham
+med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min
+tjenestepike —»
+
+«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.»
+
+«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det
+en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil
+ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred.
+— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok,
+men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun
+reiste sig og vilde forlate stuen.
+
+Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så
+attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an-
+nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn
+som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for
+henne.
+
+«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!»
+ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har
+visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd
+å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, —
+nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i
+støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om
+noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han
+holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
+
+«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.»
+
+«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval.
+— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under-
+tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
+holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con-
+stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
diff --git a/txt/page-115.txt b/txt/page-115.txt
new file mode 100644
index 0000000..50d43df
--- /dev/null
+++ b/txt/page-115.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+104 Constance Ring
+
+mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
+kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
+blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
+hennes kjole.
+
+«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.
+
+«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con-
+stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf-
+fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du
+sier at du har tilgitt mig.»
+
+Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med
+
+ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men
+hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun.
+«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å,
+
+men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk
+og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig
+på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi
+jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri
+har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at
+det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for
+uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne,
+og han holdt med begge hender hennes kjole, som han
+kysset.
+
+Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse.
+Hun bøide hodet og begynte å gråte.
+
+«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å
+ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende
+stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig-
+ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min
+skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig
+røre, Constance.»
+
+«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle,
+«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt
+liv.»
+
+«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta
+mig til nåde og ta mig på prøve.»
+
diff --git a/txt/page-116.txt b/txt/page-116.txt
new file mode 100644
index 0000000..22d99d7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-116.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 105
+
+Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over-
+for ham.
+
+«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det
+er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt
+fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg
+kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.»
+
+«Ja, det kan du stole på, Constance.»
+
+«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem
+dig og henne.»
+
+«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det
+være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok
+det.»
+
+Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen
+til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så
+uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun
+ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å
+svare på.
+
+«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet.
+
+«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må
+være viss på jeg taler sant —»
+
+«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med
+henne?»
+
+«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg
+kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke
+
+vil tro mig.»
+
+«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende.
+
+«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på
+pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam-
+full, la det nu være nok.»
+
+Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit
+til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke
+kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde
+rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na-
+turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke
+like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var
+Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke.
diff --git a/txt/page-117.txt b/txt/page-117.txt
new file mode 100644
index 0000000..d0bb8ad
--- /dev/null
+++ b/txt/page-117.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+106 Constance Ring
+
+«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil
+gjøre det?» spurte hun halvt bedende.
+
+«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con-
+stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an-
+nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse,
+skal jeg vite å passe mig for eftertiden.»
+
+Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig
+sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte
+henne forsonligere.
+
+«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store
+tårer trillet ned over hennes kinner.
+
+«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op
+for å omfavne henne.
+
+«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, —
+«Jeg må få tid til å komme mig.» —
+
+«Men din hånd! Din hånd, Constance!»
+
+Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet
+sig over den som en menneskeeter.
+
+«Og så sier jeg Alette op til påske.»
+
+«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal
+gå straks?»
+
+«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og
+nu har du jo gitt mig ditt æresord.»
+
+MX.
+
+Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og
+Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon-
+torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert
+universitetet, dreide Hansen til høire.
+
+«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge;
+han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken.
+
+«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i
+tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja,
+for nu kan altså enhver se det.»
+
+nn I ——==—==—>==——0e0 BEER
+
diff --git a/txt/page-118.txt b/txt/page-118.txt
new file mode 100644
index 0000000..a313508
--- /dev/null
+++ b/txt/page-118.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 107
+
+«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut-
+selig til å bite på sin høire pekefingernegl.
+
+«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for-
+leden?»
+
+«Nu? Så kom med det, mann.»
+
+«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det
+samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.»
+
+«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe-
+brilsk.
+
+«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun
+bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.»
+
+«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han
+hadde snedrev i ansiktet.
+
+«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen,
+«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i
+huset.»
+
+«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre,
+Hansen.»
+
+«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —»
+
+«Hadde hun mistanke?»
+
+«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig
+til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner
+er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at
+de er så meget bedre enn vi —»
+
+Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet
+over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte
+sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane
+sannheten som Marie.
+
+«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone
+ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord.
+
+Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en
+lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør
+mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem
+— det er noe svineri, du — —»
+
+«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul-
+dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag
+
diff --git a/txt/page-119.txt b/txt/page-119.txt
new file mode 100644
index 0000000..a028f73
--- /dev/null
+++ b/txt/page-119.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+108 Constance Ring
+
+bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ...
+Men med en kone som Constance —»
+
+«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk
+henne vekk med det samme altså.»
+
+«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet.
+«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo
+først bakefter — —»
+
+«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie
+for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor
+huset hvor han bodde.
+
+Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da
+han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at
+Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med
+sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte
+straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes
+å være en fengslende bok.
+
+Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter
+den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han
+Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så
+smale og hvite.
+
+Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds
+hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette
+gikk i orden.
+
+Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette
+kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det
+gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men
+slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så
+tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —.
+Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt
+ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med
+— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om
+det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud
+at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham
+til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han
+tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde
+skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den
+
diff --git a/txt/page-120.txt b/txt/page-120.txt
new file mode 100644
index 0000000..8d32b43
--- /dev/null
+++ b/txt/page-120.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+Constance Ring 109
+
+allvidende, som — det var han sikker på — også hadde
+tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å
+stole riktig trygt på hans hjelp og bistand.
+
+Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han
+ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk
+på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten.
+
+«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte
+han, da han gikk gjennem dagligstuen.
+
+«Nei,» sa hun uten å se op.
+
+«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe
+om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra
+henne.
+
+Constance ristet på hodet.
+
+«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt
+over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.»
+
+Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde
+gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen,
+men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han
+da gå med uforrettet sak.
+
+Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen.
+Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst-
+nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig,
+nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk
+heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener
+da han av sig selv forlangte te.
+
+Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden
+komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og
+hadde en slags rett til hennes kjærlighet — —
+
+Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun
+selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort
+henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare
+vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun
+kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
+vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
+ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
+med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
diff --git a/txt/page-121.txt b/txt/page-121.txt
new file mode 100644
index 0000000..2e4a608
--- /dev/null
+++ b/txt/page-121.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+110 Constance Ring
+
+var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
+og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
+fordringer til lykken.
+
+Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte,
+og straks efter trådte Marie inn.
+
+Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde
+sitte en stund, og tok derfor tøiet av.
+
+«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance
+og gikk ut for å gi Alette beskjed.
+
+De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå
+imellem dem.
+
+Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av
+småbordene som Constance hadde stillet der for øie-
+medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev
+blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel
+så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig
+med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen-
+nem.
+
+Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun
+aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord
+hadde hun verdiget henne.
+
+Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et
+sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i
+Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var
+dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne
+motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt
+være med, for hennes skyld i det minste.
+
+«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie,
+mens hun rørte om med teskjeen i koppen.
+
+«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con-
+stance likegyldig.
+
+«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden
+ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for
+folk, og det må jo være ekkelt for dig også.»
+
+«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker
+om?» Constance så forundret på Marie.
+
+«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?»
+
diff --git a/txt/page-122.txt b/txt/page-122.txt
new file mode 100644
index 0000000..bb7080e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-122.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+Constance Ring jul
+
+«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk.
+
+«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt
+høist fruktsommelig.»
+
+Constance slo hendene sammen.
+
+«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?»
+
+«Å, men tar du ikke feil, Marie —?»
+
+«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt
+som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op-
+dage det —»
+
+«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi-
+storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine
+miner.
+
+«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente
+Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det
+om — hun bar naturligvis en kjæreste?»
+
+«Det vet jeg ikke,» sa Constance.
+
+«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har
+de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til
+Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed.
+— Nei, pikene nu for tiden !»
+
+«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill —
+«det er så leit å si det til henne.»
+
+«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke
+sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme
+med spørsmål.»
+
+Constance så motfallen frem for sig.
+
+«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet
+en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en
+dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende.
+
+«Ja, takk, det var jo godt, men —»
+
+«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an-
+stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er
+fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av
+undseelse over —»
+
+«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier
+mis»
+
+Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til-
+
diff --git a/txt/page-123.txt b/txt/page-123.txt
new file mode 100644
index 0000000..bda8370
--- /dev/null
+++ b/txt/page-123.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+2 Constance Ring
+
+bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var
+ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det
+fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall
+ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si?
+Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme
+sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an-
+nen side hadde han godt av det også.
+
+Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte
+hvad fruen ønsket.
+
+Constance betraktet henne opmerksomt og var straks
+på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder-
+lig at hun ikke hadde sett det før.
+
+Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde
+likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager.
+
+Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte
+Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men
+det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert
+famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på
+noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs
+bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så
+hun rett ned for sig.
+
+«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte
+herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet.
+
+«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump
+stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det
+jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.»
+
+Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre
+om det.
+
+«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som
+De har stelt Dem,» vedblev Constance.
+
+Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i
+neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som
+Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun
+visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke
+langt fra selv å briste i gråt.
+
+«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene
+
diff --git a/txt/page-124.txt b/txt/page-124.txt
new file mode 100644
index 0000000..299a8b4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-124.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 113
+
+presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe.
+Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con-
+stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes
+ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og
+skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av
+et elektrisk apparat.
+
+«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av-
+brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte
+ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde
+jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som
+jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det
+til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud
+jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp
+stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men
+han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å,
+Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp
+nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot.
+
+Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og
+litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer
+sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum-
+met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen-
+rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag.
+Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning
+ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen-
+nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske
+var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm-
+flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med-
+lidenhet.
+
+«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in-
+gen hjelp i å ligge her.»
+
+Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun
+slo forklæet over hodet og tumlet mot døren.
+
+«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en
+sådan forfatning?» spurte Constance.
+
+«Ja,» hvisket Alette.
+
+«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
+
+8 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-125.txt b/txt/page-125.txt
new file mode 100644
index 0000000..e770deb
--- /dev/null
+++ b/txt/page-125.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+114 Constance Ring
+
+«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
+
+«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
+nok?»
+
+Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om
+igjen.
+
+«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun.
+
+«Godt,» sa Constance, «gå nu.»
+
+Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.
+
+XI.
+
+Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge-
+aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for-
+sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun
+hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til.
+
+Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik-
+kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta
+Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det
+annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen-
+dene.
+
+Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun
+hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet-
+tes hånd av takknemlighet.
+
+Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig
+ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med
+hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var
+hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte
+sig til ham.
+
+I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst
+for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur-
+tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av
+hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må-
+let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en-
+trédøren i annen etasje var det en skinnende messing-
+plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon-
+
diff --git a/txt/page-126.txt b/txt/page-126.txt
new file mode 100644
index 0000000..33d1579
--- /dev/null
+++ b/txt/page-126.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring pr
+
+tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller
+tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo
+så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som
+sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok.
+
+Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke,
+— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse,
+men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra
+henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet
+gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke
+kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer-
+slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve
+lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra.
+— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe-
+apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En
+heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem
+og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun
+på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt
+og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen
+komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående.
+
+Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles
+fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme.
+
+«Nei —» blev det svart i en uviss tone.
+
+Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en
+smule mot.
+
+«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun.
+
+Piken betraktet henne med et undersøkende blikk.
+
+«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og
+gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake:
+
+«Tør jeg kanskje be om Deres kort.»
+
+Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte
+sig på en måte under pikens kommando.
+
+«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt
+navn er fru Ring.»
+
+En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
+hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
+derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
diff --git a/txt/page-127.txt b/txt/page-127.txt
new file mode 100644
index 0000000..0ffaa6b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-127.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+116 Constance Ring
+
+nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
+bake og sa: «Værsgo.» —
+
+Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse,
+fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv-
+teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om-
+kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved
+vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser,
+papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov-
+nen brente det med en sterk, durende lyd.
+
+Constance så det alt sammen som gjennem en tåke.
+Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig
+avstand.
+
+«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige
+gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen,
+hvorfra han hadde reist sig.
+
+Straks efter hørte Constance med forundring noen si:
+«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det
+er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at
+det var henne selv som hadde talt.
+
+«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene-
+ste, men det er så mange som søker mig i alle slags
+ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal
+jo også ha tid til sine prekener —»
+
+Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og
+pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut.
+
+«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta-
+gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem
+med?»
+
+Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun
+holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle
+Sig, og sa så fast:
+
+«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min
+mann.»
+
+Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt.
+
+«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det
+for meget godt,» sa han nesten bedende.
+
diff --git a/txt/page-128.txt b/txt/page-128.txt
new file mode 100644
index 0000000..a9ddfa7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-128.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 117
+
+«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så
+ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor-
+ledes jeg skal bære mig ad —»
+
+«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest
+er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv-
+følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em-
+bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore-
+havende.»
+
+«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen
+menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance
+rolig.
+
+«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog
+måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke
+sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —»
+
+«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef-
+tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.»
+Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den
+derved på gulvet.
+
+«Husk at det står skrevet —» begynte han.
+
+«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt
+hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å
+storgråte.
+
+«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren.
+
+«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,»
+vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker
+på stolen hun satt 1.
+
+«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller
+hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad
+Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.»
+
+«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen-
+føier alle ektefolk,» ropte Constance.
+
+«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er
+ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje-
+ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
+brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
+lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
diff --git a/txt/page-129.txt b/txt/page-129.txt
new file mode 100644
index 0000000..a07f73c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-129.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+118 Constance Ring
+
+institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
+like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
+de mest ubotferdige.»
+
+«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses
+sa til jødene.»
+
+«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun.
+
+«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig-
+het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss
+ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De
+kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør
+hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som
+lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese
+Matteus 19. kap. 5. til 10. vers.
+
+Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at
+hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen-
+nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom-
+gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste
+sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å
+spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse
+henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med-
+delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra.
+
+«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun,
+da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem-
+men brast av sinnsbevegelse.
+
+«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han
+med en apostolisk håndbevegelse.
+
+«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun.
+
+Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av
+hodet.
+
+«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være
+mulig, skulde det virkelig være mulig —»
+
+Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til
+den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres
+ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo
+hun hendene for ansiktet og hulket sårt.
+
+«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let-
+
diff --git a/txt/page-130.txt b/txt/page-130.txt
new file mode 100644
index 0000000..2ece264
--- /dev/null
+++ b/txt/page-130.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 119
+
+ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal
+foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn-
+der er blitt såre store iblandt oss.»
+
+«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en
+blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen
+var blitt rolig.
+
+«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot
+Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så
+hennes utålmodige hoderysten.
+
+«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev
+han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn-
+syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med
+
+blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som
+om han satt og forsvarte sig.
+«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er
+
+hans —» avbrøt hun ham.
+
+Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne
+med målløs forskrekkelse.
+
+«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han
+sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte
+ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con-
+stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?»
+
+«Hun har selv sagt mig det —» var svaret.
+
+«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og
+beveget fingrene som om han toet sine hender.
+
+«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg
+har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt
+blikk.
+
+«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en
+sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste
+grunn er ukristelig.»
+
+«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er
+da vel mer ukristelig enn å vite og si det.»
+
+«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be-
+var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det
+skrevet.»
diff --git a/txt/page-131.txt b/txt/page-131.txt
new file mode 100644
index 0000000..dcad385
--- /dev/null
+++ b/txt/page-131.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+120 Constance Ring
+
+Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og
+ventet på at han skulde tale.
+
+«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en
+stunds forløp; hans stemme var mild og formanende,
+«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige
+beste.»
+
+Hun flyttet sig urolig på stolen.
+
+«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger
+av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som
+kan skaffe fred i våre sjeler —»
+
+Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne
+opmerksomt.
+
+«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen
+er barmhjertig.»
+
+«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes
+holdning blev plutselig utfordrende.
+
+«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke
+bryte Deres ekteskap —»
+
+«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !»
+
+«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil
+nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke
+den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt.
+— Tro mig, det er salig å tilgi» —
+
+«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun,
+dirrende av harme.
+
+«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi
+kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil
+og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord.
+«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om
+tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter
+fortjeneste —»
+
+«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,»
+sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo
+intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an-
+net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.»
+
+«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn-
+dige tale.» Det lød strengt.
diff --git a/txt/page-132.txt b/txt/page-132.txt
new file mode 100644
index 0000000..e7cbce4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-132.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 191
+
+«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte
+hun og reiste sig.
+
+«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent
+på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være
+spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det
+som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet
+og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif-
+tens ord, så har jeg ikke mer å si.»
+
+«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere
+stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be-
+grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var
+far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen
+mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten
+fiendtlig blikk.
+
+«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller
+på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så
+dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet
+må ansees for besmittende.»
+
+«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke
+lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance
+trossig.
+
+Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han
+ventet hun vilde gå.
+
+«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun
+og tok sin muffe.
+
+«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til
+å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på-
+tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes-
+løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere
+den videre for Dem.»
+
+Hun takket og sa farvel.
+
+«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og
+ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa
+presten med bekymret mine.
+
+«God natt, frue!»
+
+Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.
diff --git a/txt/page-133.txt b/txt/page-133.txt
new file mode 100644
index 0000000..9f7752f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-133.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+12 Constance Ring
+
+XII.
+
+Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk
+stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte
+retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito-
+gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn-
+bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel
+bodde.
+
+Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te,
+svarte piken som lukket op.
+
+Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag-
+ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun
+kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt
+hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her,
+med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første
+gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun
+ristet ved disse minner.
+
+Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe
+borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den
+store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over
+værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise-
+stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke
+bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt-
+tes med det dempede, røde lampeskinn.
+
+Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen,
+hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår
+var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med
+pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor,
+rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser,
+foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for-
+verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke
+stokk.
+
+«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så
+sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en
+kopp,» spurte hun.
diff --git a/txt/page-134.txt b/txt/page-134.txt
new file mode 100644
index 0000000..58c7a8c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-134.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 123
+
+«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.»
+
+Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i
+stemmen som foruroliget henne.
+
+«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun.
+
+«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte
+Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt
+overtøi, og endte med å si:
+
+«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er
+ordnet.»
+
+Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk
+var senket, og det var kommet en stram trekning i munn-
+vikene.
+
+«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og
+så alvorlig på henne.
+
+«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden-
+skapelig hulken.
+
+«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet
+tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.»
+
+«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så
+slett tror jeg ikke om dem.»
+
+«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg
+føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames
+tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud,
+å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men
+aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —»
+
+Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med
+hånden over øinene.
+
+«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef-
+ter, «ja, for slik gikk det mig også.»
+
+«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet
+på kne foran henne.
+
+Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys-
+set henne på håret.
+
+«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
+vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
+vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
diff --git a/txt/page-135.txt b/txt/page-135.txt
new file mode 100644
index 0000000..c04116d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-135.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+124 Constance Ring
+
+så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
+så er deres vaner blitt dem for sterke.
+
+«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du
+ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne
+få mig gift?»
+
+«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil
+du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! —
+Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk-
+kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim-
+mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av
+to onder får en velge det minste —»
+
+«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg
+hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og
+reiste sig.
+
+«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan-
+ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. —
+«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din
+ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste
+hindring for å nå lykken i livet.»
+
+«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det
+fører så ikke til noe,» sa Constance.
+
+Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig
+omkring.
+
+«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk
+Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?»
+
+Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham,
+og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet.
+
+«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel,
+før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden
+som til advarsel.
+
+«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det,
+tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke
+å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!»
+
+«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. —
+Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da
+høre hvad Ring —»
+
diff --git a/txt/page-136.txt b/txt/page-136.txt
new file mode 100644
index 0000000..2fccc7b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-136.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 125
+
+«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier
+jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg
+gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet
+med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp.
+
+«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. —
+Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre
+det som er rett —»
+
+«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky
+— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir
+gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun
+var ute av sig selv.
+
+«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden,
+«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det
+bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad
+kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan-
+dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en-
+hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde
+tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke
+volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan
+tro, det er sant hvad jeg sier.»
+
+Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet
+i hendene og våndet sig høit.
+
+Tanten humpet bort til henne og tysset på henne.
+
+«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild
+pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg
+tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal
+
+få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges
+snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så
+reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke
+
+eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con-
+stance —»
+
+Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var
+smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
+Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener-
+gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
+med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
diff --git a/txt/page-137.txt b/txt/page-137.txt
new file mode 100644
index 0000000..6b18171
--- /dev/null
+++ b/txt/page-137.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+126 Constance Ring
+
+tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
+gjøre hvad du vil.»
+
+Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at
+her nyttet det ikke å overtale.
+
+«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con-
+stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare
+streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe-
+rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.»
+
+Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som
+hvilte på stolryggen.
+
+Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev
+med blyant de ord til Ring:
+
+«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun
+er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.»
+
+Så sendte hun piken avsted med brevet.
+
+Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med
+blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen.
+
+«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten
+i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter
+du godt.»
+
+Constance satt tilbakelenet med hengende armer og
+lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun-
+nen lå det et trekk av usigelig gremmelse.
+
+«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret
+fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du
+skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om
+det, Constance?»
+
+Hun nikket.
+
+«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet
+den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små,
+geskjeftige skritt.
+
diff --git a/txt/page-138.txt b/txt/page-138.txt
new file mode 100644
index 0000000..69e121e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-138.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 127
+
+XIII.
+
+Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese-
+grus på sengen og grått til hun ikke orket mer.
+
+Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu
+fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange
+pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det,
+hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var
+selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden.
+Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig
+skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så
+var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det
+navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun
+stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai,
+som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så
+henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover-
+dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det
+sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes,
+som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt
+og holdent tørket ut.
+
+Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et
+rent forklæ på og begynte å stelle til aftens.
+
+Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk
+et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe
+og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til
+å glatte på sengeteppet.
+
+— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om
+hun visste hvor fruen var gått hen.
+
+Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte
+at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake.
+
+Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil-
+let sig op i døren til pikeværelset.
+
+Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
+ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
+var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-
diff --git a/txt/page-139.txt b/txt/page-139.txt
new file mode 100644
index 0000000..82f2fb1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-139.txt
@@ -0,0 +1,58 @@
+128 Constance Ring
+
+menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
+hikke.
+
+Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig;
+noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham.
+
+«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og
+søkte å slå an en spøkende tone.
+
+Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet,
+som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var
+merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde-
+lig, da hun sa:
+
+«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —»
+
+«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig
+vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig
+på dig alt.»
+
+«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette
+uten å røre sig.
+
+«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med
+åpen munn og stirrende øine.
+
+«Ja.»
+
+«Hvad tid?»
+
+«Nu for en stund siden.»
+
+Ring blev blek om nesen.
+
+«Har det vært noen?»
+
+«Ja, fru Hansen var her.»
+
+«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot
+dig vel ikke merke?»
+
+«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.»
+
+«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?»
+
+Hans holdning var så truende at Alette under andre
+omstendigheter vilde vært redd.
+
+«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den
+gang —>»
+
+«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var
+kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot
+henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet.
+
+«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst.
diff --git a/txt/page-140.txt b/txt/page-140.txt
new file mode 100644
index 0000000..b755e5f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-140.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 129
+
+«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han
+gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn-
+gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å
+bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte
+henne over nakken; hun stupte forover og traff med an-
+siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om
+bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för
+et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk.
+
+Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun
+sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen.
+
+«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil.
+— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det
+andre.»
+
+Hans raseri var plutselig som blåst bort.
+
+«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han
+med helt forandret stemme og gikk fra henne.
+
+Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse,
+som tok kraften fra ham.
+
+Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene
+gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for-
+over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev
+grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra
+isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske
+hul kropp.
+
+Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf-
+feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han
+tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake
+hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con-
+stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt
+vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til
+sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap,
+det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne
+gang.
+
+Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, —
+han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
+
+Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
+
+9 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-141.txt b/txt/page-141.txt
new file mode 100644
index 0000000..c5c19c9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-141.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+130 Constance Ring
+
+slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
+setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
+Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
+skede, deilige Constance!»
+
+Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese.
+Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men
+herefter skulde han være henne tro, — og han skulde
+ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for-
+milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev
+rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun
+ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han
+gråt igjen — det lettet.
+
+o
+
+Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun
+
+kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu
+vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge
+hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei —
+han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra
+
+o
+
+isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol-
+det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele.
+
+Han lå ennu på kne, da det ringte.
+
+Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen
+fra fru Wleiigel.
+
+Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom
+selv og åpnet for ham.
+
+«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over
+terskelen.
+
+Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe-
+hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i
+dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget
+hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor-
+lig hun fant saken.
+
+«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk
+og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»
+
+«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk-
+ket fru Wleigel.
+
+Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve-
diff --git a/txt/page-142.txt b/txt/page-142.txt
new file mode 100644
index 0000000..b24c9c8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-142.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 131
+
+gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
+fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
+andre.
+
+«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring.
+«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro,
+jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og
+søkte å samle sig.
+
+«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således
+ad —< sa den gamle dame klynkende.
+
+«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg
+tror, jeg mister min forstand.»
+
+Han vendte sig mot veggen og gråt.
+
+«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å
+se en mann således — De må ikke gråte, Ring.»
+
+«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det
+samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta
+sorgen fra Constance,» sa han snøftende.
+
+«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter
+er det for sent,» sukket fru Wleugel.
+
+«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus-
+set nesen, «men så får en også lide for det.»
+
+«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det
+verste, Ring.»
+
+Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var
+altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale
+med Constance?» spurte han.
+
+«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så
+ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.»
+
+«Og hun sier hun vil skilles?»
+
+«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det
+ikke, Ring.»
+
+«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal
+gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare
+et eneste minutt,» bad han.
+
+«Jeg skal spørre henne.»
+
+«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa
diff --git a/txt/page-143.txt b/txt/page-143.txt
new file mode 100644
index 0000000..ac65e49
--- /dev/null
+++ b/txt/page-143.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+132 Constance Ring
+
+Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre,
+— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun
+henne?»
+
+«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen.
+
+Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og
+gikk varsomt over terskelen.
+
+Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til
+tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne,
+hadde hun bare ristet på hodet.
+
+Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å
+løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt
+og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det
+rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak-
+ken.
+
+Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt
+ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være
+for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på
+hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket:
+«Constance —»
+
+Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog —
+— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse-
+brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding
+på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned
+på gulvet, og så kom det en snøftende lyd —
+
+Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne,
+rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til
+sig selv.
+
+Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun
+op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk
+så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem
+den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot
+noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten
+og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom
+springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende-
+lig fikk tendt lys.
+
+De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen
+
diff --git a/txt/page-144.txt b/txt/page-144.txt
new file mode 100644
index 0000000..4c5e098
--- /dev/null
+++ b/txt/page-144.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 133
+
+var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se.
+Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender,
+falt de tungt tilbake igjen.
+
+«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,»
+sa tanten.
+
+Ring avsted.
+
+I forening med piken, som imidlertid var kommet til
+stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å
+våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau
+de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken
+og fikk knappet op kjolen og korsettet.
+
+Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn
+fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og
+snart var hun kommet ganske til live igjen.
+
+Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig;
+med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst
+og gjorde en avvergende håndbevegelse.
+
+«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten.
+
+Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs.
+Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt
+sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken.
+Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten,
+trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme
+tidlig igjen neste morgen.
+
+Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con-
+stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag
+var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne
+lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen
+lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i
+angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks
+rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at
+det ikke var tale om at hun skulde hjem.
+
+Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
+med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
+han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
+han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
diff --git a/txt/page-145.txt b/txt/page-145.txt
new file mode 100644
index 0000000..67d0f7b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-145.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+134 Constance Ring
+
+foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
+slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
+skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
+hjelpe mig Gud, amen.»
+
+XIV.
+
+Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av.
+I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun
+et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og
+kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte
+dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde
+det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all
+sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så
+bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen
+måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å
+komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid
+av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for-
+skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for
+å få henne til å opgi tanken på skilsmisse.
+
+Når hun talte om det som forestod, blev det vist til-
+bake med den innvending at hun var for svak til å tenke
+på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere.
+Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av
+Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det.
+
+Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av
+tanten var blitt underrettet om det som var foregått.
+
+På det første brev svarte Constance tilbake at hun
+heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings
+hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om
+den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post
+sendte op til Molde.
+
+Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
+gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
+lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
+sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
diff --git a/txt/page-146.txt b/txt/page-146.txt
new file mode 100644
index 0000000..21c6a7b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-146.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 155
+
+vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
+iærende gremmelse.
+
+Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste
+bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen
+dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å
+spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og
+følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren
+henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke
+hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde,
+og at hun derfor selv ikke var uten skyld.
+
+Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne;
+han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru
+inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn-
+rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor
+det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min-
+net henne om så mange småting fra hennes tidligste
+barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde
+krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt
+hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde
+vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor
+måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til
+alle, alle tider.
+
+Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til
+bokstavene viskedes ut av hennes tårer.
+
+Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel.
+De første ganger gikk Constance ut av stuen når han
+kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la
+det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still-
+ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance
+kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han
+henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags-
+selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som
+hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist
+spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame
+
+ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var
+døv.
diff --git a/txt/page-147.txt b/txt/page-147.txt
new file mode 100644
index 0000000..d37c415
--- /dev/null
+++ b/txt/page-147.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+136 Constance Ring
+
+En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen
+på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og
+hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i
+verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så
+dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de
+ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før
+støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var
+noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin
+hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og
+ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke
+et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis
+hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men
+det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad
+ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en
+av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine
+ikke kunde måle.
+
+Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det
+interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn-
+vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød-
+vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men
+som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl
+på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens
+hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til
+farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys,
+han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han
+hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn-
+hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han:
+«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand
+at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er
+aleneste en ærlig tviler.»
+
+En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at
+Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt
+tilbake til sitt konservatorium.
+
+«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,»
+tilføiet hun.
+
+«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru
+Wleiigel.
diff --git a/txt/page-148.txt b/txt/page-148.txt
new file mode 100644
index 0000000..3bc1f3a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-148.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+Constance Ring 137
+
+«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt
+rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon-
+serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan-
+kolsk.»
+
+«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de
+vanskelige?»
+
+«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig
+lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat.
+De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han
+nok på noe større.»
+
+Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier.
+Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små-
+moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne
+at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut-
+trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod
+med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be-
+vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig
+skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne,
+og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte,
+og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham.
+
+Hun vaktes ved lyden av et navn.
+
+«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i
+pannen; hun satt og broderte.
+«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie.
+
+«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av
+det, hadde jeg slett ikke nevnt det.»
+
+«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance.
+
+«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans
+skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —».
+
+«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid
+synke.
+
+«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han
+har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær-
+lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
+at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der-
+over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
diff --git a/txt/page-149.txt b/txt/page-149.txt
new file mode 100644
index 0000000..898a8f8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-149.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+138 Constance Ring
+
+gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
+de er ikke i forlegenhet med å finne på.»
+
+«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av
+vrede.
+
+«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede
+penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han
+selger sine bankobligasjoner —»
+
+«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel.
+
+«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,»
+svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette
+vrøvl! — han, som vet beskjed.»
+
+«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?»
+spurte Constance.
+
+«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. —
+Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» —
+Fru Marie så bekymret ut.
+
+«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.»
+
+«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel
+humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan
+ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles —
+det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du
+tro.»
+
+«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con-
+stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har
+grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —.
+Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis-
+tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.»
+
+«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og
+pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En
+fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil,
+kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt
+det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes
+jeg.»
+
+«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med
+medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,»
+sa Marie.
+
+EN EE EE
diff --git a/txt/page-150.txt b/txt/page-150.txt
new file mode 100644
index 0000000..3b21521
--- /dev/null
+++ b/txt/page-150.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 139
+
+Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun
+støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten.
+
+Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde
+si mer.
+
+Kort efter reiste hun sig og sa farvel.
+
+«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret,
+sier de,» sa hun ute i entréen.
+
+«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,»
+svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan
+historie.»
+
+«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff
+ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance
+med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det
+var kommet noe, ja noe helt annet over ham.»
+
+Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord
+ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling.
+Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta
+henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an-
+siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og
+hulket.
+
+«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu,
+barnet mitt?»
+
+Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be-
+vege lebene.
+
+«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg
+fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten,
+hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre.
+
+Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise-
+stuen for å fore kanarifuglen.
+
+Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var
+kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et
+par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det
+på gulvet og trampet på det.
+
+Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
+lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
+våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
diff --git a/txt/page-151.txt b/txt/page-151.txt
new file mode 100644
index 0000000..d9876af
--- /dev/null
+++ b/txt/page-151.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+140 Constance Ring
+
+troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
+få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
+tanken ut.
+
+Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å
+vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —
+de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var
+de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad-
+ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som
+han, når de alle holdt med ham — —
+
+Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte
+man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at
+man ikke gikk til bunns i mudderet? — —
+
+XV.
+
+Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance
+skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til
+å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet.
+De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde
+de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op
+med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten
+begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la
+sig Si.
+
+En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine
+håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten
+måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde
+hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite
+sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og
+pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst
+for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja,
+akk ja, en får gjøre det som er rett.» —
+
+Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags
+pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote
+som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å
+løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider
+kunde hun ikke holde det ut lenger.
diff --git a/txt/page-152.txt b/txt/page-152.txt
new file mode 100644
index 0000000..11ed091
--- /dev/null
+++ b/txt/page-152.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 141
+
+«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun
+og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?»
+
+«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud
+vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel.
+
+«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et
+utålmodig barn.
+
+«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa
+tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner
+— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —»
+
+«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde-
+løs hast.
+
+«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du
+
+«Barnet,» gjentok hun.
+
+«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.»
+
+Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til
+tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne.
+
+«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen.
+
+«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —>
+
+Constance rørte sig ikke.
+
+«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for
+alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør
+all ting vel til slutt.»
+
+Constance foldet armene over brystet og stirret frem
+for sig.
+
+«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om
+i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop-
+pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk
+med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært
+forlovet —, han var svært ute av det med det samme,
+tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan
+hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det,
+hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig
+pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet
+hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved
+henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander-
+ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
+
+»
diff --git a/txt/page-153.txt b/txt/page-153.txt
new file mode 100644
index 0000000..c367c6c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-153.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+142 Constance Ring
+
+drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og
+flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.
+
+«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og
+det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som
+ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det
+nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø-
+mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter
+sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det
+var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel
+stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde
+få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det
+gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå,
+hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var
+skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag —
+bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at
+jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være
+som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som
+feil kan være her i verden, — det blev bare verre. —
+Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid
+syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da
+det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det
+ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham,
+og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar
+mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes
+jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det
+forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et
+øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, —
+
+han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg
+riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt
+begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også
+
+død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i
+gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss
+alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og
+sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre
+og viser oss at det er så mange som har det meget verre,
+og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
diff --git a/txt/page-154.txt b/txt/page-154.txt
new file mode 100644
index 0000000..6ca05b6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-154.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 143
+
+o
+
+strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
+det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med
+møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken.
+
+Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte
+Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er
+Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å
+gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort
+til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med
+inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på
+sitt værelse.
+
+Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første
+gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til-
+bake til Ring.
+
+Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan-
+ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte
+med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke
+var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de
+kunde få henne til.
+
+Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance
+gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket
+i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det
+samme de stod ferdige til å kjøre bort.
+
+Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss.
+Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk.
+
+Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive.
+— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet
+svar. Til sist gav hun sig over og sa ja.
+
+På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette
+hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege
+til å skrive noen ord tilbake.
+
+Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense-
+løs. —
+
+Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn-
+flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
+med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.
+
+Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
diff --git a/txt/page-155.txt b/txt/page-155.txt
new file mode 100644
index 0000000..08dabb2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-155.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+144 Constance Ring
+
+kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
+at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
+øinene.
+
+Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev
+moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid
+var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen
+for snikende nervefeber.
+
+«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» —
+skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne,
+blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne,
+hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn
+til ham.»
+
+Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge-
+tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen.
+
+Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun
+nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre
+dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre
+det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det
+vel være noen fornuft i det — —.
+
+Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom
+form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om,
+— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo
+være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo
+ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted
+hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all
+den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. —
+Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke
+å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette
+sig efter omstendighetene. —
+
+Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon-
+danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende
+tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede
+betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde
+ha lov til å leve som hans søster eller husholderske.
+
+Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog
+skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og
+
diff --git a/txt/page-156.txt b/txt/page-156.txt
new file mode 100644
index 0000000..2700f40
--- /dev/null
+++ b/txt/page-156.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 145
+
+det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk-
+salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —.
+Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval
+han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over
+ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven-
+het og kalte henne sin frelsende engel.
+
+Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun
+hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt
+i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull
+reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste
+henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm-
+met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp
+selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer
+hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over
+sig selv.
+
+XVI.
+
+I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som
+en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde
+av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit
+tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op-
+tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å
+være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker,
+stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for
+at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte
+bøker og blomster hjem med til henne og takket henne
+rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til
+god natt.
+
+Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd
+hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun
+nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring.
+
+Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye
+tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
+over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
+i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
+handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
+
+10 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-157.txt b/txt/page-157.txt
new file mode 100644
index 0000000..356ea73
--- /dev/null
+++ b/txt/page-157.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+146 Constance Ring
+
+ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
+ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
+godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
+gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det.
+
+Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den
+blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av
+hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere
+og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle
+dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han
+med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte
+inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig
+for ham å ligge der alene på det store værelse, han var
+mørkredd — o.s.v.
+
+Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig
+slått bort.
+
+Noen dager senere kom han tilbake til dette emne.
+Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans
+ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han
+ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par
+dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg
+over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger
+i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med
+forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev
+flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å
+lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord
+om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse
+hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen,
+stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen
+mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con-
+stances indignasjon fortok sig efterhånden under den
+sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med
+den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine,
+hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns
+plagsomme overheng.
+
+I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når
+ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet
+
diff --git a/txt/page-158.txt b/txt/page-158.txt
new file mode 100644
index 0000000..a62a75b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-158.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 147
+
+av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun
+ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han
+bare med møie fant inn på sitt værelse.
+
+En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han
+ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte
+legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget
+over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at
+han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham.
+
+«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig,
+«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning,
+må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.»
+
+«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte
+sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min
+fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd
+for det —»
+
+Hun knep lebene sammen, målte ham med et for-
+aktende øiekast og gikk fra ham. —
+
+— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn
+i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance
+tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner
+likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde
+hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og
+strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i
+de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på
+egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og
+undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for-
+ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant
+stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres
+elendighet.
+
+En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk-
+veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket
+og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å
+tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
+hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
+verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
+opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av
diff --git a/txt/page-159.txt b/txt/page-159.txt
new file mode 100644
index 0000000..b3af9c7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-159.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+148 Constance Ring
+
+disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
+værelse og felles kjøkken for flere familier.
+
+Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i
+et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør-
+fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke
+hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det
+ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente
+til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme-
+tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde
+satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De
+spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne
+vedkommende familie.
+
+Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk
+pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til
+venstre.
+
+De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte
+kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp.
+
+Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod
+på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op
+og trådte over terskelen, fulgt av Constance.
+
+Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på
+den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket,
+fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange
+rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte
+helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt
+en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul-
+vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv-
+lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av
+denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor
+urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam-
+mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått
+stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet
+jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man
+spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under
+vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store
+øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak-
diff --git a/txt/page-160.txt b/txt/page-160.txt
new file mode 100644
index 0000000..c3a466e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-160.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+Constance Ring 149
+
+ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
+smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i
+ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe-
+barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal.
+Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket
+og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung-
+sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike
+rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær
+for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet
+lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de
+kalkete vegger.
+
+«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa
+Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det
+her han bor?»
+
+«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til
+sengebenken.
+
+«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen.
+
+«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til
+sengestedet.
+
+«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket
+Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.»
+
+«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie
+som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til
+stede?»
+
+«Nei,» blev det svart.
+
+«Er hun på arbeid?»
+
+«Hun er ute og ber,» hvisket barnet.
+
+«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra
+spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren
+og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop-
+pet full av kullsorte fingrer.
+
+«Ja,» var svaret.
+
+«Har du ikke en til?»
+
+«Nei,» hvisket hun.
+
+«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru
+Marie på papiret.
diff --git a/txt/page-161.txt b/txt/page-161.txt
new file mode 100644
index 0000000..53912f8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-161.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+150 Constance Ring
+
+«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet.
+
+«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie.
+
+«Ute og ber.»
+
+«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie.
+
+«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru
+Marie med forskremte øine.
+
+Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var
+nær ved å kveles av stank.
+
+«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til
+Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.»
+
+«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte
+sig mot døren.
+
+«Nei,» hvisket barnet.
+
+«Kan kan ingenting få?»
+
+«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet.
+
+«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con-
+stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på
+en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal
+hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis
+ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie.
+
+«Ja-a —» svarte barnet.
+
+«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru
+Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op
+på gaten.
+
+«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av
+nakken, som holdt hun sig bedre enn som så.
+
+«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie.
+
+«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut
+igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som
+om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på
+dør.
+
+«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie.
+
+«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun
+ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte.
+
+«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned-
+latende.
diff --git a/txt/page-162.txt b/txt/page-162.txt
new file mode 100644
index 0000000..c751ef5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-162.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 151
+
+«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert.
+
+«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på
+hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De
+er forarget.
+
+«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro
+å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så
+vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi
+får så finne vi som losserer i stuen over dom.»
+
+«Drikker mannen?» spurte Marie.
+
+«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe-
+holden.
+
+«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere
+andre.»
+
+«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei
+sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og
+turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.»
+
+«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et
+sukk. «Hvad lever de av?»
+
+Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom
+en hånlig trekning om hennes lange, grove munn.
+
+«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk
+lever a!»
+
+«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con-
+stance.
+
+«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa,
+— ee vet inte, e.»
+
+«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie.
+
+«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det
+samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a
+op korsom er.»
+
+«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror
+De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med-
+lidende tone.
+
+Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
+hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
+den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
diff --git a/txt/page-163.txt b/txt/page-163.txt
new file mode 100644
index 0000000..0e72a15
--- /dev/null
+++ b/txt/page-163.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+152 Constance Ring
+
+to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
+drende livlig:
+
+«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv
+som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg
+hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la
+ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og
+sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga
+helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har
+han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven-
+tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel-
+per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —»
+hun måtte stanse for å trekke været.
+
+Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,»
+sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.»
+
+«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem
+tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med
+søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest
+inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun
+til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir
+hu jo fakka og satt fast for kjueri.»
+
+«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie,
+ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.»
+
+Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to
+damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted.
+
+«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben-
+diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige
+trengende.»
+
+«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte
+Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er
+å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk
+av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av
+tusen.»
+
+«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til
+dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie.
+
+«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat
+og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur-
+ligvis.»
diff --git a/txt/page-164.txt b/txt/page-164.txt
new file mode 100644
index 0000000..13d20ce
--- /dev/null
+++ b/txt/page-164.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 153
+
+«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.»
+
+«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og
+sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det
+ene og det annet.»
+
+«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke;
+man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for
+de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning.
+
+«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på
+denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke
+nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de
+blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.»
+
+«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie,
+«den tro må man da ha til Vårherre.» —
+
+«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og
+nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for-
+brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo-
+raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som
+kveget og vente på mer.»
+
+«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte
+Marie.
+
+«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som
+gjøres er galt, oprørende forkjært.»
+
+Marie vendte plutselig hodet og så på henne.
+
+«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på
+stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er
+du virkelig ikke skikket til å gå omkring.»
+
+Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene
+formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter
+var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie
+og gikk op.
+
+— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret,
+og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og
+sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.
+
+«Har hun vært her før?» spurte Constance.
+
+«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
+komme.»
diff --git a/txt/page-165.txt b/txt/page-165.txt
new file mode 100644
index 0000000..523160c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-165.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+154 Constance Ring
+
+«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
+spisestuen.»
+
+Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren
+et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim-
+mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en
+brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det
+chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde
+vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann-
+folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole-
+skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran.
+Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender
+holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst
+fremstående mave.
+
+«De e mei som det hadde vært to damer hos i for-
+midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme.
+
+Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå
+hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde
+et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte
+underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som
+om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse.
+
+Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på-
+kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun
+var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne.
+
+«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun
+efter et øieblikks betenkning.
+
+«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa
+konen og strøk den ene hånden over den annen i rast-
+løs skiften.
+
+Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut.
+
+«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen
+om vi får av fattigpleien?»
+
+«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må
+jo trenge gresselig til det.»
+
+«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor-
+sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk.
+
+«Er han vanfør, Deres mann?»
diff --git a/txt/page-166.txt b/txt/page-166.txt
new file mode 100644
index 0000000..ccc1b9c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-166.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 155
+
+«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i
+ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt
+ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet
+som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med
+dette.
+
+«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance.
+
+«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm,
+kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk
+og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe
+rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss
+andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og
+hendene var uavlatelig i bevegelse.
+
+«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange
+barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?»
+spurte Constance i en misbilligende tone.
+
+«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet
+med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem-
+melse.>
+
+Svaret irriterte Constance.
+
+«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er
+Gud som sender dem?» spurte hun.
+
+«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket
+konen fromiti.
+
+«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp
+å få flere barn?» spurte så Constance.
+
+«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve
+sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes-
+kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok.
+
+Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette
+kvinnemenneskes munn.
+
+«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance,
+«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg
+hørt.»
+
+«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier,
+
+vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med
+et sukk.
diff --git a/txt/page-167.txt b/txt/page-167.txt
new file mode 100644
index 0000000..f3c574e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-167.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+156 Constance Ring
+
+Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det
+samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre.
+
+«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het
+Fredrikke, er det Deres barn, det?»
+
+«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.»
+
+«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra
+Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun.
+Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte
+til konen.
+
+Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente
+hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig
+frem.»
+
+Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk-
+ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre
+sammen på sitt kne.
+
+Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent
+uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun
+hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende
+Øøine.
+
+«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte
+en femkroneseddel ut imot henne.
+
+En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet
+på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes
+blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet
+hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd
+og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet
+hodet, rant tårene ned over hennes kinner.
+
+«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende
+stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene.
+«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot
+en sulten stakkar.»
+
+Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse;
+det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
+musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
+arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
+ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.
diff --git a/txt/page-168.txt b/txt/page-168.txt
new file mode 100644
index 0000000..0663669
--- /dev/null
+++ b/txt/page-168.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 187
+
+o
+
+«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
+fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk.
+
+«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen
+og gikk.
+
+Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde
+hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det
+stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod
+uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige
+ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med
+vemmelse.
+
+Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det
+hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut-
+skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole
+for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. —
+
+Og denne kone som tok mannens adferd som noe som
+så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham,
+som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis-
+handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet
+fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da
+sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men-
+neskelig følelse!
+
+Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor
+disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å
+sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer
+og pine — —!
+
+Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte
+barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det
+svar de hadde.
+
+Så det da ikke ut som om religionen gjorde men-
+neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den
+føde de fylte sig med i øieblikket —?
+
+Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å
+hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg,
+for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
+pølen. — —
+
+Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
diff --git a/txt/page-169.txt b/txt/page-169.txt
new file mode 100644
index 0000000..71bd9a5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-169.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+158 Constance Ring
+
+det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
+som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
+gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
+ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter
+dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den
+stå for å utdele dem til de riktige trengende.
+
+Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det
+lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt
+lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig
+
+til å lese.
+XVII.
+
+En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii-
+gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men
+lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over
+stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter
+lampene.
+
+Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes
+fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende
+det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt
+brev fra Molde og meddelte noe av innholdet.
+
+Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen
+og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din
+mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi
+det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri
+nedlegge.»
+
+«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance
+med et sukk.
+
+«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være
+høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.»
+
+«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de
+vilde.»
+
+«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —»
+Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange
+for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt.
+
+«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre
+
diff --git a/txt/page-170.txt b/txt/page-170.txt
new file mode 100644
index 0000000..b0e90a9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-170.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 159
+
+det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem-
+men var underlig skjærende.
+
+«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig
+inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de
+tendte lamper.
+
+«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun,
+da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett,
+og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står
+ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk-
+feldig.» De siste ord nesten hvisket hun.
+
+«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum
+og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten
+nærmere.»
+
+«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass
+for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet;
+noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet.
+
+«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance
+i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å
+passe sig.»
+
+«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con-
+stance.»
+
+«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel.
+«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn-
+trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han
+ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil
+si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet
+helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal
+gjøre det som er rett, Constance.»
+
+«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance.
+
+Det kom skarpt som hugget av en kniv.
+
+«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for-
+fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett
+å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved
+syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
+er jo svært tidlig på kvelden.
+
+Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
diff --git a/txt/page-171.txt b/txt/page-171.txt
new file mode 100644
index 0000000..c6e2dba
--- /dev/null
+++ b/txt/page-171.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+160 Constance Ring
+
+trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
+hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor-
+dan det var gått.
+
+«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance
+kort.
+
+«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det.
+— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være
+mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten
+overtalende.
+
+«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig.
+
+«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,»
+svarte tanten med en krenket mine.
+
+«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen,
+det er stymperaktig annet,» ropte Constance.
+
+«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet,
+alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det
+rette.»
+
+Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine
+kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og
+tilbake.
+
+Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på
+hennes skulder.
+
+«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa
+hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.»
+
+«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,»
+det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene
+bort, mens hun talte.
+
+«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre
+hvad som er det beste, Constance —»
+
+«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får
+mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang
+plutselig op.
+
+«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.»
+
+«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde-
+legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
+å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
diff --git a/txt/page-172.txt b/txt/page-172.txt
new file mode 100644
index 0000000..f4fc60b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-172.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 161
+
+går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
+dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
+meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
+du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For
+skams skyld later dere som dere synes det er skrekke-
+lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon.
+— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så
+svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast,
+stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden,
+ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for-
+melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten,
+trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede
+hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later
+dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på
+alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli-
+gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet
+av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem-
+mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for-
+akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst
+mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd,
+til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning.
+— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun-
+dene!»
+
+Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances
+ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for-
+stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for-
+ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op-
+spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne,
+begynte hun i sin befippelse å gråte.
+
+Constance blev med ett rolig.
+
+«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var
+ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er
+hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av
+
+hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
+Fru Wleigel blev ved å gråte.
+«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
+11 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-173.txt b/txt/page-173.txt
new file mode 100644
index 0000000..c59304a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-173.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+162 Constance Ring
+
+nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
+jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
+
+Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og
+gjemte sitt lommetørklæ.
+
+«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent
+skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet
+gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen.
+
+«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det
+beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så
+godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet.
+
+«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten
+og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette.
+Hun gikk et par skritt og stanset.
+
+Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små
+betenksomme rykk.
+
+«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,»
+det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste
+både for dig og ham.»
+
+Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne
+efter munnen og tidde derfor stille.
+
+Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått
+et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der
+hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb-
+nes gode engel.
+
+«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun
+inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve
+på det.»
+
+Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke.
+Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk
+hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at
+hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang
+det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle,
+skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet
+hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al-
+deles unyttig forskrekkelse.
+
+«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og
+vendte ansiktet bort.
+
diff --git a/txt/page-174.txt b/txt/page-174.txt
new file mode 100644
index 0000000..560ab99
--- /dev/null
+++ b/txt/page-174.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 163
+
+«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord.
+Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene
+og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad
+det er for, så er det fordi du har gjort det rette.»
+
+Constance drog et sukk, men svarte ikke.
+
+Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over-
+veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av
+at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se
+sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot
+lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake
+var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i
+lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen
+mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted!
+
+Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik-
+ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen
+i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det
+gikk vel over når hun blev vant til det.
+
+Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter
+å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken
+om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne
+fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans
+eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt;
+og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu!
+— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen-
+syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således
+er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over
+sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo
+så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn
+for de andre —»
+
+Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid
+over det da han trådte inn.
+
+Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved
+siden av henne.
+
+«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende.
+«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du
+sitter ved ditt arbeid.»
+
+Hun svarte ikke.
diff --git a/txt/page-175.txt b/txt/page-175.txt
new file mode 100644
index 0000000..c8015a4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-175.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+164 Constance Ring
+
+«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var
+beskjeden, men så interessert.
+
+«Strømper.»
+
+«Til fattigbarna?»
+
+«Ja.»
+
+Det blev en pause.
+
+«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?»
+spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans
+stemme var fryktsom og usikker.
+
+«Nei,» sa hun kort.
+
+«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?»
+
+«Nei,» var svaret.
+
+«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket
+sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,»
+vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu-
+kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses-
+dag, Constance,» føiet han saktere til.
+
+«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den,
+forresten,» sa hun tørt.
+
+Ring sukket dypt.
+
+«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen
+
+del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den
+som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups-
+dag da.»
+
+«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje.
+
+«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker
+det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal
+gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne
+med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt.
+
+Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet.
+
+«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne
+dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn —
+du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast,
+han holdt hånden for øinene og drog været langsomt,
+nesten stønnende.
+
+Constance målte ham med et opmerksomt øiekast.
+
diff --git a/txt/page-176.txt b/txt/page-176.txt
new file mode 100644
index 0000000..f90834e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-176.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 165
+
+«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun.
+
+Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet
+og satte sig så stillferdig på sin forrige plass.
+
+«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han
+igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen
+om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. —
+Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide
+sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden.
+
+«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du
+egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til-
+bake på det vilkår jeg satte?»
+
+«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —»
+
+Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes.
+
+«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke.
+
+«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke
+tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes.
+— Husker du det?»
+
+«Det var også opriktig fra min side, Constance. —
+Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —.
+Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket.
+
+«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen
+slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og
+uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu
+tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse-
+lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,»
+tilføiet hun halvt bortvendt.
+
+«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han.
+
+«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din
+munn,» sa hun med opblussende vrede.
+
+«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne
+ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde
+jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne
+dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for-
+brytelse — så —» han holdt inne.
+
+«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
+sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
diff --git a/txt/page-177.txt b/txt/page-177.txt
new file mode 100644
index 0000000..5158d68
--- /dev/null
+++ b/txt/page-177.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+166 Constance Ring
+
+straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn-
+nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
+
+«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når
+han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag,
+være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con-
+stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min
+igjen, du må, du må!»
+
+Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.
+
+«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?»
+
+Han adlød straks og satte sig tibake på stolen.
+
+«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham
+med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot
+dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig
+over, det er mig som har trukket det korteste strå. —
+— — Værsågod, du kan få det som du vil —.»
+
+Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer
+og så frem for sig.
+
+Han for op med et sprang.
+
+«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,»
+hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con-
+stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette
+er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok
+sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —»
+
+Noe som lignet latter avbrøt ham.
+
+«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte
+et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr-
+det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg
+gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det
+er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg
+opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen-
+dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe
+fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende,
+«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk
+frem og tilbake i det heftigste oprør.
+
+«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte
+det ende således, — et forhold som det du tenkte dig,
+
diff --git a/txt/page-178.txt b/txt/page-178.txt
new file mode 100644
index 0000000..ae8baf5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-178.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+Constance Ring 167
+
+er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se,
+det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre
+dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne.
+
+«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be-
+tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La
+oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen
+til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,»
+sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei,
+jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme
+om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde
+tvinges til, forstår du, presis det samme.»
+
+Ring for uvilkårlig sammen.
+
+«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han.
+«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen,
+— dette er en stemning som går over. — Å, Constance,
+jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt,
+hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.»
+
+«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance
+med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste
+ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.»
+
+«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,»
+sa han motfallent.
+
+Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate
+sig på dette.
+
+«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du
+ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var
+du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte
+Constance.
+
+«Og det var også sant,» sa han ydmykt.
+
+«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet,
+for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun.
+
+«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det
+skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten,
+og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en
+lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti-
+mulere mig. —»
diff --git a/txt/page-179.txt b/txt/page-179.txt
new file mode 100644
index 0000000..4315c04
--- /dev/null
+++ b/txt/page-179.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+168 Constance Ring
+
+«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen.
+Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være
+alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom
+henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen
+med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i
+aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig
+stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til
+sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet.
+
+Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig,
+endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av
+glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende
+sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse
+og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften,
+allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i
+disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu
+var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin
+straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be-
+gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og
+priset!
+
+Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til
+å bevege sig omkring uavlatelig.
+
+Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe
+som minnet ham.
+
+Et glass av den fine champagnekonjakken med en
+tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt!
+
+Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som
+er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og
+vendte brått om.
+
+Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I
+aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans
+stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei-
+ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok
+et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men
+vendte om.
+
+Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
+hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-
diff --git a/txt/page-180.txt b/txt/page-180.txt
new file mode 100644
index 0000000..d18d078
--- /dev/null
+++ b/txt/page-180.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 169
+
+ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
+var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
+for ham.
+
+Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste
+glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den
+måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme
+op i noen slags ubesindigheter i aften.
+
+Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var
+likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg,
+det var jo formelig en høitidelig anledning.
+
+Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med
+glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn
+i dagligstuen.
+
+I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas-
+set forsiktig på buffeten.
+
+«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn
+fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over
+ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet
+han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette.
+
+Constance så efter ham med et stussende blikk; hun
+hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom
+inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok
+det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken
+og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og
+blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt.
+
+Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag-
+ligstuen og satte sig til å strikke.
+
+Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og
+kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro.
+
+XVIII.
+
+Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom-
+met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som
+et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist
+har vunnet bukt med den.
diff --git a/txt/page-181.txt b/txt/page-181.txt
new file mode 100644
index 0000000..1ef1c17
--- /dev/null
+++ b/txt/page-181.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+170 Constance Ring
+
+Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances
+hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham
+vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun
+til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte-
+kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær-
+lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt.
+
+Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år!
+Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for-
+urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot
+henne, som hun dengang var.
+
+Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring.
+Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim-
+mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få
+en engel til å tape tålmodigheten.
+
+Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con-
+stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet,
+-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig-
+het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med
+hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som
+dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt
+— at han var som han vilde være, eller annet lignende.
+
+I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun
+tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget
+å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne,
+neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var
+skjedd.
+
+— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut-
+jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den
+fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og
+blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser
+var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så
+ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende
+vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og
+fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger
+og grublet over det som nu engang ikke var anderledes.
+Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det
diff --git a/txt/page-182.txt b/txt/page-182.txt
new file mode 100644
index 0000000..23d183c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-182.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+Constance Ring til
+
+sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse
+skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til-
+værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig.
+Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie-
+lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en
+mann som var i godt humør den stund de var sammen
+om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full
+av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes
+nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket
+sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist
+hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige
+lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår
+var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for
+ham å forstå sig på slikt.
+
+Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op-
+trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som
+gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt
+kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam-
+met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å
+kjekle, ja f. eks. med postbudet.
+
+Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si
+hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt
+henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele
+tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt
+hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres
+saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine
+herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig
+også undertiden på små pikante eventyr med en eller
+annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid
+blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å
+realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et
+fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig
+hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte
+dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun
+tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han
+venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte
diff --git a/txt/page-183.txt b/txt/page-183.txt
new file mode 100644
index 0000000..ddce1d3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-183.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+p72 Constance Ring
+
+kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast
+fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen-
+nesker.
+
+Constance på sin side syslet med alt det som er op-
+funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å
+gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte
+på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer
+og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på
+baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn-
+skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet
+enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan-
+dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne
+en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for
+dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det
+brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved
+at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som
+hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som
+hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun
+kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp
+henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå
+på lur efter henne.
+
+Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre-
+delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape-
+lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i
+sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel
+del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og
+meget kokett dame.
+
+Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck.
+Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen
+med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i
+hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte
+ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre
+læger.
+
+Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance,
+men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket
+hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun-
diff --git a/txt/page-184.txt b/txt/page-184.txt
new file mode 100644
index 0000000..d532f4c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-184.txt
@@ -0,0 +1,38 @@
+Constance Ring DES
+
+ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe
+fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine,
+og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang
+da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom
+hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op-
+blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen-
+tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker
+ikke å være øienvidne til det som der går for sig,»
+hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance
+blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av
+en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi
+sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om
+til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold-
+somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på
+Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium,
+grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk
+om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og
+endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev,
+og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck
+svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i
+andre hender.
+
+XIX.
+
+Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance
+som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for
+sin menneskeverdighet falle.
+
+Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten.
+Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse
+jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres
+verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles
+forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
+svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
+blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
+konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en
diff --git a/txt/page-185.txt b/txt/page-185.txt
new file mode 100644
index 0000000..ec79d39
--- /dev/null
+++ b/txt/page-185.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+174 Constance Ring
+
+formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
+han begynt å føre prosess.
+
+Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger
+hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var
+kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde
+uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs
+verste plage. —
+
+— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd
+på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager
+hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig
+tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be-
+stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men
+så kom det et par smukke dager med varmt solskinn
+og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned-
+over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der-
+efter videre over land. Det blev så siste tur for iår.
+Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte
+et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi
+måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett
+kom han kjørende i en drosje, som han lot vente
+nedenfor.
+
+«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min
+jernbanevadsekk. Det er da fanden også!»
+
+«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.»
+
+«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke-
+strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig
+en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem.
+
+«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre
+greien, — den med rummene, De vet» — sa han til
+piken. «Bring det så ned i vognen.» —
+
+Piken tok vadsekken og gikk.
+
+«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få
+med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og
+endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet
+han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine.
+«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side-
diff --git a/txt/page-186.txt b/txt/page-186.txt
new file mode 100644
index 0000000..34b155f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-186.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring V75
+
+værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn-
+hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme
+fyrstikker!»
+
+Constance rakte ham noen esker.
+
+«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen-
+dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den
+så 1 vindusposten.
+
+«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han
+et øieblikk stod stille for å tende en cigar.
+
+«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene
+og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan-
+skje. Trenger du penger?»
+
+«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg
+får noen.»
+
+«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og
+tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja,
+penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem
+og la noen sedler på bordet.
+
+«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? —
+å ja SØ ber fr 5
+
+«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han
+hadde nettop satt den på hodet.
+
+Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og
+søkte omkring på alle knaggene.
+
+«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han.
+
+«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance,
+som var gått efter.
+
+«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en
+liten rundpullet hatt på sig.
+
+«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke?
+— Det 1å på hyllen idag.»
+
+Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte
+ham.
+
+«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa
+han, idet han trakk munnstykket til sig.
+
+Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
diff --git a/txt/page-187.txt b/txt/page-187.txt
new file mode 100644
index 0000000..f9ad3fe
--- /dev/null
+++ b/txt/page-187.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+176 Constance Ring
+
+han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
+pølse, — det skulde sett godt ut — —»
+
+Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem
+også til ham.
+
+«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom
+tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga-
+ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks
+derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene.
+
+Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da
+vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig
+tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å
+ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring,
+når han skulde avsted på disse reiser.
+
+Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn-
+domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde,
+som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania
+på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra
+byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og
+ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna
+kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde
+hun være der imorgen ved middagstider.
+
+Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var
+mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer
+kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men
+det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og
+kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig
+lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig
+ruskvær.
+
+Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken
+var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og
+just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun
+en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på
+entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken
+i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen.
+Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun
+skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var
diff --git a/txt/page-188.txt b/txt/page-188.txt
new file mode 100644
index 0000000..f4d25fc
--- /dev/null
+++ b/txt/page-188.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 1707)
+
+skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne
+et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så
+hyggelig sammen.
+
+«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og
+betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er
+i grunnen smukkere.»
+
+«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte
+Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp
+hen til fru Sunde.
+
+«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent
+mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg
+dø på.»
+
+«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så
+forandret.»
+«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så
+
+så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men
+du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være
+strålende, som ingen har — Er du lei for det?»
+
+«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?»
+
+«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte-
+våkingen !»
+
+«Men lykken og fryden som skal følse med å være
+mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede
+over at et menneske er født til verden...» Det må vel
+være noe ganske aparte, det?»
+
+«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det
+trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et
+langt sukk.
+
+«Har dere lite å leve av, Rikke?»
+
+«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli
+fet av.»
+
+«Hvad kan inntekten beløpe sig til?»
+
+«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.»
+
+«Ikke mer, du?»
+
+«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
+12 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-189.txt b/txt/page-189.txt
new file mode 100644
index 0000000..c0fa425
--- /dev/null
+++ b/txt/page-189.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+178 Constance Ring
+
+var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
+knepet.»
+
+«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance.
+
+«Ni måneder.»
+
+«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?»
+
+«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte
+sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne.
+
+«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde
+ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be-
+kymret ut.
+
+De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig-
+stuen.
+
+«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er
+vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled
+rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og
+de smukke malerier.
+
+«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om
+hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.»
+
+Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da
+visst dem som er lykkelige.»
+
+«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en
+innbilning.»
+
+«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn-
+vendig, mener jeg.»
+
+«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt
+godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for-
+nøid med livet.»
+
+«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og
+søte barn.»
+
+«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener
+hvordan du synes at livet er.»
+
+«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt
+så meget kav —, så —>»
+
+«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel
+tenkt at det var således?»
+
+«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
diff --git a/txt/page-190.txt b/txt/page-190.txt
new file mode 100644
index 0000000..114ba71
--- /dev/null
+++ b/txt/page-190.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 179
+
+slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for-
+sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
+
+«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance
+utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det
+går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten
+å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.»
+
+«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con-
+stance.»
+
+«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn.
+— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at
+de måtte dø.»
+
+«Nei, fy da!»
+
+«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det
+vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance
+tok sig sammen som om hun frøs.
+
+«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!»
+sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?»
+
+«Tror du jeg taler med ham om slikt?»
+
+«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.»
+
+«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke
+dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig
+jeg — som de andre.»
+
+«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup —
+især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja,
+undskyld — om hvor lykkelige dere var.»
+
+«Gjorde dere det?»
+
+Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv.
+
+«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun
+nølende.
+
+«For mig? hvorledes det?»
+
+«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du
+ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men-
+neske og bedåre dig.» |
+
+Constance brast i latter. «Du er for søt med din be-
+kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke
+slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.»
diff --git a/txt/page-191.txt b/txt/page-191.txt
new file mode 100644
index 0000000..5691bc6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-191.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+180 Constance Ring
+
+«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?»
+
+«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.»
+
+«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift
+kone som lever med en elsker.»
+
+«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann,
+— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder-
+trekk.
+
+«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones
+plikt, vet jeg.» |
+
+«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var
+trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet
+et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet
+er i grunnen en stygg institusjon.»
+
+«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds
+
+innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut
+i verden hvis ekteskapet ikke var.»
+«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig
+
+heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake
+i sofaen.
+
+«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?»
+
+«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke
+for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg
+svermer ikke for noen ting, jeg.»
+
+«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste
+fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier
+Sunde.»
+
+«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer
+han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig
+system, og lenge har vært det.»
+
+Fru Sunde tidde betuttet.
+
+«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler
+om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om
+hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu
+også et emne!»
+
+«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg
+mene,» sa fru Sunde for å si noe.
diff --git a/txt/page-192.txt b/txt/page-192.txt
new file mode 100644
index 0000000..1aa529e
--- /dev/null
+++ b/txt/page-192.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 181
+
+«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte
+Constance i en helt forandret tone.
+
+«Hvor faller du på det?» spurte hun.
+
+«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å
+svare, hvis du ikke har lyst.»
+
+«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver-
+andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden
+jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.»
+
+«Var han vanskelig å komme til rette med?»
+
+«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later
+som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen,
+får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.»
+
+«Er dere aldri uvenner?»
+
+«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen
+når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke
+oplagt til å trette.»
+
+Piken meldte at middagen stod på bordet. De for-
+skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange.
+Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast,
+og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på.
+Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med
+til stasjonen.
+
+«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con-
+stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse
+ham fra mig.»
+
+«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,»
+svarte Constance. «Det var riktig godt at han var
+vekk.»
+
+«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» —
+
+Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full
+av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk
+det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i
+øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot
+himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store
+vanndråper begynte å falle.
+
+«Og din mann som er ute og seiler !»
diff --git a/txt/page-193.txt b/txt/page-193.txt
new file mode 100644
index 0000000..99f6ebf
--- /dev/null
+++ b/txt/page-193.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+182 Constance Ring
+
+«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn
+etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.»
+
+De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til
+å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance
+stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke
+kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke,
+og nu var det også begynt å øsregne.
+
+Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte
+å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde
+gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og
+trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet
+til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot
+rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i
+huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke
+ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist
+stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha-
+ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med
+ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i
+bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene,
+ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene
+og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad,
+mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast.
+Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel-
+lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem-
+melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store,
+Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet
+efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten.
+De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt
+imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet
+de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt
+hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med
+å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der;
+nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
+pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
+Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
+sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
diff --git a/txt/page-194.txt b/txt/page-194.txt
new file mode 100644
index 0000000..e99c525
--- /dev/null
+++ b/txt/page-194.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+Constance Ring 183
+
+med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
+dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
+klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
+lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags
+fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor
+det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det
+pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en
+usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se
+på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev
+i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et
+sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt
+nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte
+hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op-
+over når de vokste. Og det var som presset de sig frem
+fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt
+som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til
+sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske
+hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden
+for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet,
+og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen
+i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem
+trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet
+hvert eneste blomsterbed.
+
+Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der.
+Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård
+klump i den venstre side. Det klemte om den så hun
+hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det
+ikke.
+
+Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs
+og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski-
+nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra
+dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der
+så lenge!
+
+Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
+ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
+Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
diff --git a/txt/page-195.txt b/txt/page-195.txt
new file mode 100644
index 0000000..16a122c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-195.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+184 Constance Ring
+
+del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
+tørklæet for øinene.
+
+Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan
+det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek-
+ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue.
+Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik-
+ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal,
+lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde
+sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne
+skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn
+streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin-
+duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde
+døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte
+inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket
+med et famlende blikk og strakte armene op over hodet
+med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene-
+stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem.
+Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte
+kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke
+dem bort. — — —
+
+— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet
+i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men
+kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham
+som bragte budskapet til kontoret.
+
+XX.
+
+Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme
+sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig
+konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde
+ingen se av sine venner og bekjente.
+
+Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
+hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
+Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
+som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-
diff --git a/txt/page-196.txt b/txt/page-196.txt
new file mode 100644
index 0000000..1c135a5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-196.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 185
+
+skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
+ham for stedse.
+
+Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full
+besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden.
+
+Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde
+ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde
+satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle.
+Men hvorledes hadde hun tedd sig!
+
+Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke
+kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som
+hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som
+til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen
+fornøielse, bare villet ett: sig selv.
+
+Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en
+nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et
+riktig dårlig menneske.
+
+Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et
+lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde
+vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn-
+lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham
+om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært
+urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og
+kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt
+stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.»
+
+Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han
+lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til
+å si ham at hun erkjente sin urett.
+
+Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde
+hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun
+ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset
+den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som
+tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så-
+ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og
+hun ikke for noen pris vilde opgi den.
+
+Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
+sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-
diff --git a/txt/page-197.txt b/txt/page-197.txt
new file mode 100644
index 0000000..cdf2e23
--- /dev/null
+++ b/txt/page-197.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+186 Constance Ring
+
+nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
+det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.
+
+Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil-
+stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med
+livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes
+store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet
+og mente det var skam å gi således efter for en fiks
+idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske
+skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren
+sinnssykdom.
+
+Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa
+til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få
+være i fred. — —
+
+Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger
+med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke
+blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun
+ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte
+tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter-
+middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for-
+søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham
+med en avvisende hilsen.
+
+Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con-
+stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste
+hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått,
+kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han
+hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt
+sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn
+i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk
+avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate
+og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun
+ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som
+blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet
+ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro-
+digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til,
+at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde
+fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var
+
diff --git a/txt/page-198.txt b/txt/page-198.txt
new file mode 100644
index 0000000..f724bce
--- /dev/null
+++ b/txt/page-198.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 187
+
+begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store
+feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt
+alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande-
+veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre
+øine.
+
+Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han
+var brutt inn over hennes enemerker, var det som han
+skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort
+fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så
+det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite
+beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den
+dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for
+ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse
+han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk-
+nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con-
+stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet
+sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet
+var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet.
+Det var som om han først gjennem den dobbeltartede
+smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det
+lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham,
+lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand
+på alle områder.
+
+Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel-
+dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham
+fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige
+vesen gjorde at man fikk tillit til ham.
+
+Blandt hans venner var det en almindelig mening at
+han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med
+respekt om det.
+
+Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn-
+traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter
+norske forhold meget betydelig formue.
+
+— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con-
+stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende
+forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav.
diff --git a/txt/page-199.txt b/txt/page-199.txt
new file mode 100644
index 0000000..d7838c5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-199.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+188 Constance Ring
+
+Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv
+skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med
+å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom
+henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med
+disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært
+så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel-
+lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig,
+men led derunder.
+
+I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con-
+stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og
+hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på
+aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel,
+tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og
+til spurte henne om portrettene. De andre var inne for
+å se ungdommen danse.
+
+Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte
+hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var
+sterkt optatt av damen med portrettene.
+
+«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig
+i noen avstand fra henne.
+
+«Nei,» svarte hun uten å røre sig.
+
+«Bryr De Dem ikke lenger om det?»
+
+«Nel.»
+
+Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance
+besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet
+stemmen.
+
+«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck,
+«man skulde tro De ikke var i byen.»
+
+«Jeg holder mig også mest hjemme.»
+
+«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn
+å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad
+han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for-
+holder sig virkelig således.»
+
+Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet.
+
+«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret
+tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre —
+
diff --git a/txt/page-200.txt b/txt/page-200.txt
new file mode 100644
index 0000000..7d4df90
--- /dev/null
+++ b/txt/page-200.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 189
+
+tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god
+å få fatt i.»
+
+Hun så hurtig hen på ham.
+
+«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt.
+
+«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig
+lov —» Han talte alvorlig og inntrengende.
+
+En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var
+kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til
+Constance, hilste til Lorck og gikk.
+
+Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i
+veien for henne.
+
+«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen-
+snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver-
+gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har
+å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare
+dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og
+drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg
+gjorde Dem fortred. — Tror De mig?»
+
+Det var noe ved ham som imponerte henne.
+
+«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke
+rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme.
+
+«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke
+hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og
+stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å,
+jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig
+at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen»
+hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? —
+Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?»
+
+«Jo,» sa hun rolig.
+
+«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den
+mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De
+har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.»
+
+«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt
+på det.» —
+
+«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
+en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
diff --git a/txt/page-201.txt b/txt/page-201.txt
new file mode 100644
index 0000000..7d9c3f7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-201.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+190 Constance Ring
+
+nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
+lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.
+
+«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun
+mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i
+øinene.
+
+Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,»
+hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem.
+
+Noen uker senere hadde Constance truffet ham på
+gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de
+første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk
+lov til å besøke henne.
+
+Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før
+hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne.
+
+Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti-
+mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å
+være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske
+skuespillere og om en konsert som noen polske kunst-
+nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske
+sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han
+vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot
+også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte
+vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham
+ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en
+følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært
+henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor
+snart han kunde komme igjen.
+
+Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok
+imot ham med et par høflige ord, men det var ham
+umulig av hennes miner å lese om synet av ham var
+henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne
+litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet.
+Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der
+foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte
+hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede
+henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne
+på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger
+
diff --git a/txt/page-202.txt b/txt/page-202.txt
new file mode 100644
index 0000000..fcf8213
--- /dev/null
+++ b/txt/page-202.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 191
+
+om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte
+talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri
+kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det,
+sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor
+denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra
+henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod
+henne fjernere enn noensinne. —
+
+Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor
+pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk
+enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var
+forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god-
+het for ham.
+
+Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun
+vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der
+opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om.
+Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet
+med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor
+kunde de ikke la henne i fred.
+
+Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren.
+
+«Er De der, Johanne?»
+
+Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i
+pikekammerdøren.
+
+«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn
+idag?»
+
+«Doktor Lorck! Jo, gubevars.»
+
+«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem
+det nu ikke.»
+
+«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne.
+
+— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde
+Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det
+en dag et brev til henne av følgende innhold:
+
+Fru Constance Ring!
+
+Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
+så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
+støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
diff --git a/txt/page-203.txt b/txt/page-203.txt
new file mode 100644
index 0000000..3acad76
--- /dev/null
+++ b/txt/page-203.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+192 Constance Ring
+
+skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
+jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange
+tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker
+Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med.
+Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha
+noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne
+jord. —
+
+Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det
+var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet?
+
+Deres meget hengivne
+Niels Lorck.
+
+Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da
+hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun
+ikke før hadde forstått hvad han mente.
+
+Hun svarte øieblikkelig tilbake:
+
+Kjære dr. Lorck!
+
+De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er
+verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min
+kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule
+avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi-
+mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe
+annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem
+til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget,
+og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke
+at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til-
+felle. Det må De være ganske overbevist om.
+
+Deres
+Constance Ring.
+
+XXI.
+
+Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
+sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
+hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord-
+fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to
diff --git a/txt/page-204.txt b/txt/page-204.txt
new file mode 100644
index 0000000..ef660a8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-204.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 193
+
+brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
+hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.
+
+Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om
+farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige
+barndom og første ungdom gikk under i det samme.
+Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige
+beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger
+noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer
+og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine
+tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort;
+hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings-
+løst, og hun syntes ofte det var best å dø. —
+
+Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun
+for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste
+når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det
+aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge
+sig til å sove. Det var en lise å sove.
+
+Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager
+— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri
+fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod
+det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut
+blandt menneskene. —
+
+Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige
+stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene
+av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her
+og der.
+
+Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert
+strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge
+siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke
+den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på
+gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men
+plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og
+stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i
+vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be-
+trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
+
+Det var ikke noe opmuntrende syn.
+
+13 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-205.txt b/txt/page-205.txt
new file mode 100644
index 0000000..ef5e9a5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-205.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+194 Constance Ring
+
+Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam-
+merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
+hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
+andre seg hensiktsløst fremover.
+
+Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne
+skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som
+hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte,
+fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så
+spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut,
+som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være
+drepende å komme her hver eneste dag om det samme
+hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme
+brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,»
+sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.»
+
+Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud
+skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en
+ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket
+av møie og bøid i nakken som efter et halsjern.
+
+Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den
+ryggen og lot hendene falle ned på sine kne.
+
+Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo
+spasere for å bli av med kardialgien.
+
+I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren,
+ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og
+ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun
+høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.»
+
+Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei,
+— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og
+så kom hun med disse spørsmål, som var henne en
+pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på.
+
+Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte
+Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom
+for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en
+avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse
+lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. —
+Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om-
+
diff --git a/txt/page-206.txt b/txt/page-206.txt
new file mode 100644
index 0000000..923cd22
--- /dev/null
+++ b/txt/page-206.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 195
+
+hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste-
+rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og
+betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel-
+dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken?
+Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for!
+
+Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele
+dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun
+hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev
+hun sittende som var hun manet til sten av et troll-
+domsord.
+
+Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede —
+et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som
+grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled
+bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og
+så inn imellem og under visestumper og operamelodier
+og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle-
+pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel.
+
+Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren-
+gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av
+sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for
+mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved
+hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte
+ved ovnen.
+
+Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings-
+stunder.
+
+Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret
+fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra
+ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt
+ørkesløse tankesammensurium.
+
+Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren,
+— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag
+forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel-
+treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
+den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
+spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
+å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
diff --git a/txt/page-207.txt b/txt/page-207.txt
new file mode 100644
index 0000000..a8e23bf
--- /dev/null
+++ b/txt/page-207.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+196 Constance Ring
+
+flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
+mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
+midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
+men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro
+og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro-
+kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen-
+rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe
+eller et stykke av den røde portiére, men det kom og
+gikk i ustadig rastløshet.
+
+Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk,
+som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok-
+sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam-
+men til aske, og de øvre gled dypere ned.
+
+Disse skumringsstunder var hennes egne par excel-
+lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis-
+mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den
+skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med
+den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet
+undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det
+de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk
+og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed.
+Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke
+var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over-
+alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen,
+i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne
+talte om all ting på.
+
+Det undret henne at de andre så ut til å komme så
+godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt
+likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det
+av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller
+lot for sig selv og andre som om det intet var i veien.
+Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden
+og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme
+igjennem det besværlige liv. —
+
+— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge-
+lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres
+
diff --git a/txt/page-208.txt b/txt/page-208.txt
new file mode 100644
index 0000000..c5caff7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-208.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 197
+
+kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at
+somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte
+gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks-
+empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander-
+ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke
+til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne,
+hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med
+det som het mannfolk.
+
+Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt
+avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under
+de ikke gikk i knas.
+
+Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For
+hun forstod sig ikke på henne.
+
+At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne
+og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun-
+net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet
+på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke
+formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad.
+
+Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det
+hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så
+mange ting.
+
+Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og
+så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe
+ekstra på samvittigheten.
+
+Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe.
+
+Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt
+og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra
+forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun
+hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes.
+
+For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å
+sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, —
+ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting
+og varting.
+
+Johanne var bare en simpel enepike, men det visste
+hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud
+og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru
diff --git a/txt/page-209.txt b/txt/page-209.txt
new file mode 100644
index 0000000..9669d08
--- /dev/null
+++ b/txt/page-209.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+198 Constance Ring
+
+Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på
+sig om morgenen.
+
+Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst
+hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde
+bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det
+aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12,
+det var det som var det skammelige.
+
+Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe-
+kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler!
+Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne
+møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen
+skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig
+for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke
+i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro-
+kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele
+formiddagen.
+
+For det måtte jo være skam i folk.
+
+Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset.
+
+Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å
+vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan
+time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun
+sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da
+sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben
+lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne
+plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam-
+men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten
+bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds
+forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok
+sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt
+fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu
+var den andre foten hun var falt i staver over.
+
+Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med
+henne.
+
+Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret.
+Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle-
+pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev
+
diff --git a/txt/page-210.txt b/txt/page-210.txt
new file mode 100644
index 0000000..f9862b5
--- /dev/null
+++ b/txt/page-210.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 199
+
+liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som
+efter et slag over nakken.
+
+Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing-
+rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk
+fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav
+sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne
+at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur
+og enda finne fruen på samme flekken når hun kom
+tilbake.
+
+Et trivelig kvinnfolk den fru Ring.
+
+Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det
+å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke
+øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier
+sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne
+stå og si til piken nedenunder.
+
+Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til
+eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si
+at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde
+vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke
+drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som
+ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns
+skyld.
+
+«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg
+har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke
+sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem
+op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med
+en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet
+med fruens.
+
+«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,»
+brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede
+betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop-
+pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som
+om hun smelte med en pisk.
+
+Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
+og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
+instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke
diff --git a/txt/page-211.txt b/txt/page-211.txt
new file mode 100644
index 0000000..3997ac9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-211.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+200 Constance Ring
+
+led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
+til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
+fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.
+
+Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket
+i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for-
+fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i
+en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en
+som har noe utestående med politiet.
+
+Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større
+takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring
+skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord
+ifra sig.
+
+Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre,
+enn hun hadde vært vant til.
+
+Men hun kjedet sig.
+
+For hun var av et driftig og virkelystent temperament,
+og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du-
+rable bataljer.
+
+Men her var ingen anledning.
+
+Å gå således året rundt uten at det kom noen ting
+på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste
+dag.
+
+Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed
+losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til
+husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde.
+
+De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo-
+hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde
+ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til
+svar: «Lag hvad De vil.»
+
+Så var hun holdt op med å spørre.
+
+Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette
+frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun
+hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed-
+vanlig spist uten å si et mukk.
+
+Slikt målte jo sa hen sten
+
+pr
+
diff --git a/txt/page-212.txt b/txt/page-212.txt
new file mode 100644
index 0000000..a1c6ce4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-212.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+Constance Ring 201
+
+Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen
+var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan-
+ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke
+vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for
+pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun
+grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene
+var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en
+anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer.
+
+«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen-
+nem døren.
+
+«Sitter du i mørke, Constance —?»
+
+Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og
+det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige
+kulde inn i stuen.
+
+«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.»
+Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot
+en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om,
+famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast,
+som var det noe vondt i hælene på henne.
+
+Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av
+stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet
+fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme
+og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et
+øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem-
+men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte
+inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør,
+den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe.
+
+«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som
+lignet indignasjon.
+
+«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet
+på døren bak sig.
+
+«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket.
+Huttitu, hvor det var fælent!»
+
+«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —
+De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende.
+
+Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
diff --git a/txt/page-213.txt b/txt/page-213.txt
new file mode 100644
index 0000000..2376fdb
--- /dev/null
+++ b/txt/page-213.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+202 Constance Ring
+
+det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
+lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
+noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
+«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt
+av å røre sin valne munn.»
+
+«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet.
+
+Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den
+annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke
+vilde risikere å få vondt.
+
+Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort
+for å hjelpe henne med kåpen.
+
+«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie-
+blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen
+hun satte sig.
+
+Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun
+snakket om været og spurte efter de små uten å legge
+merke til svarene.
+
+Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt
+og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til
+å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til
+med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det
+samme.
+
+«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres
+ikke på det.»
+
+Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng
+til siden, som var det noe hun unddrog sig.
+
+«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv
+i snakket.
+
+«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn
+fremdeles.»
+
+«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst.
+
+«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er
+du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett
+ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles
+å legge beslag på hennes opmerksomhet.
+
+«La oss nu ikke komme inn på det igjen.»
+
diff --git a/txt/page-214.txt b/txt/page-214.txt
new file mode 100644
index 0000000..8755da8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-214.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 203
+
+«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt
+annet enn oplagt til det i aften.»
+
+Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet.
+Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud
+sig forbarme.
+
+«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å
+si noe.
+
+«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for-
+leden.»
+
+«Moret du dig?»
+
+«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde
+tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen.
+Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få
+bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de
+i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten,
+fattigdom er ikke det verste.»
+
+«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance.
+
+«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte
+med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød
+som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen
+vibrerte litt.
+
+«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt
+og et snev av engstelighet i stemmen.
+
+«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du
+eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast.
+
+«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance
+og rettet sig i setet.
+
+«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett
+hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog
+været dypt og pustet ut.
+
+«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?»
+
+«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver
+at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.»
+
+«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som
+slo klikk.
+
+«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok
+
diff --git a/txt/page-215.txt b/txt/page-215.txt
new file mode 100644
index 0000000..2af3bf1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-215.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+204 Constance Ring
+
+ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag
+kom det brev.»
+
+«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med
+rene, tydelige ord?»
+
+«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard
+vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk
+og forberedte dig.»
+
+«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con-
+stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det
+er rart av dig.»
+
+«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.»
+. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom-
+met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku-
+rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la
+armene over kors på brystet.
+
+«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. —
+Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger
+var noen tvil.»
+
+«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse
+kan være?»
+
+Fru Marie rystet på hodet.
+
+«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, —
+simpelt hen tigger —.»
+
+«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt
+stryker med, det vet jeg ikke riktig.»
+
+«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da
+han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det,
+at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det
+var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være
+tale om.»
+
+«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig
+med dem.»
+
+«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg
+har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde
+allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En
+god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens
diff --git a/txt/page-216.txt b/txt/page-216.txt
new file mode 100644
index 0000000..39030a8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-216.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 205
+
+hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun
+slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på
+en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake.
+
+«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie.
+
+«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig
+spørsmål.»
+
+«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?»
+
+«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig
+til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som
+minnet om bobler i kokende vann.
+
+«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig-
+heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en
+stram mine.
+
+«Og så?»
+
+«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne
+eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri,
+eller» —
+
+«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig
+en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord-
+mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be-
+gynne på!»
+
+«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men
+det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.»
+Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene.
+
+Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun
+satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og
+et hårdt uttrykk i de mørke øine.
+
+«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun
+bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe,
+«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint,
+— så tror jeg virkelig du har godt av det.»
+
+«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort
+hell dette her —,» sa Constance.
+
+«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
+et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
+trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
diff --git a/txt/page-217.txt b/txt/page-217.txt
new file mode 100644
index 0000000..1d3fad2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-217.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+206 Constance Ring
+
+hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
+ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
+— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
+flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt
+det strev med, har du villet løfte så meget som en fin-
+ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det
+hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev-
+ner sig.»
+
+«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo
+godt at rettferdigheten skjer fyldest.»
+
+«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig
+sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.»
+
+«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det
+ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste
+fremtid kommer til å dø av sult.»
+
+«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut
+av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så,
+hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !»
+
+«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av
+henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om
+ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under
+slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille,
+mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den
+forrige fart.
+
+«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —»
+
+«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det
+er slikt slag det.»
+
+«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis
+må gjøre noe.»
+
+«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —?
+Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene
+ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen
+stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen.
+
+«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten
+ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard
+gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.»
diff --git a/txt/page-218.txt b/txt/page-218.txt
new file mode 100644
index 0000000..ce5098a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-218.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 207
+
+«Hvad var det for en hilsen?»
+
+«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss,
+inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne
+vilde hjelpe og råde dig.»
+
+«Ja, takk, — det vet jeg nok.»
+
+«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard
+og jeg.»
+
+«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med
+hodet noen bistre nikk.
+
+«Er det noe i særdeleshet du tenker på?»
+
+«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig.
+Den utvei er det jo.»
+
+«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange.
+— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, —
+det er en gammel erfaring.»
+
+Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter
+med en forherdet mine.
+
+Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt
+sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med
+sin behanskede hånd.
+
+«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men
+du må love mig ikke å bli sint, Constance —»
+
+«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene
+fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på.
+
+«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør
+bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da
+Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen.
+
+«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten
+er det noe snakk.»
+
+«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck
+er Rikards gode venn og min også for den saks skyld,
+— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss
+
+på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham,
+så vil jeg ikke si hvad jeg synes.»
+
+«Så får det være det samme da,» sa Constance og
+salte sig rolig til rette på stolen igjen.
diff --git a/txt/page-219.txt b/txt/page-219.txt
new file mode 100644
index 0000000..ca708e7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-219.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+208 Constance Ring
+
+«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av
+saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an-
+seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist
+ubegripelig.»
+
+«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance.
+
+«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me-
+ning at du vil gifte dig igjen?»
+
+«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?»
+
+«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men
+slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk
+tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av
+ditt liv?»
+
+«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con-
+stance med en geberde som om hun var lei og kjed av
+denne passiar.
+
+«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con-
+stance, kunde du ikke skrive til Lorck —»
+
+«Og be ham fri igjen?»
+
+«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting.
+Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du
+fant nok alltid på ordene.»
+
+«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit-
+tert, «ja, det gjorde jeg nok.»
+
+«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo
+ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for-
+elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.»
+
+«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett.
+
+«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance,
+den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så
+kan det være for sent.»
+
+Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut
+til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt
+og gikk.
+
+Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste
+henne ned trappen.
+
diff --git a/txt/page-220.txt b/txt/page-220.txt
new file mode 100644
index 0000000..4d80484
--- /dev/null
+++ b/txt/page-220.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 209
+
+XXII.
+
+Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med
+en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte
+ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem
+stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig
+ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det
+blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk
+likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste
+ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen
+hel forestilling.
+
+Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt
+og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot
+av alskens andre ting som skjøv sig op.
+
+Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun
+hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det
+tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad
+kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk
+og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut-
+jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem
+til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —.
+De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det
+— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var
+det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns
+og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med
+det å skaffe.
+
+Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen,
+han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker
+og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro-
+ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de
+likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det
+blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet,
+når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned.
+
+Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs”
+go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks
+tilbake i samme stilling.
+
+14 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-221.txt b/txt/page-221.txt
new file mode 100644
index 0000000..eed289b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-221.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+210 Constance Ring
+
+Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt-
+ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
+kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
+Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det
+sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen
+ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden!
+Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt
+det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å
+ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak.
+Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt
+på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til
+døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun
+vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig.
+
+At hun kunde være så feig og grue for den smule
+smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif-
+ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet
+trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde
+komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte
+skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så
+vilde hun være så forandret, så stygg bakefter —
+
+Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et
+sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så
+vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren
+hadde lagt over hennes ansikt.
+
+Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde
+brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere.
+Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin-
+geben på vignetten.
+
+Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun-
+nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne
+vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et
+
+vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde
+vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks
+bevisstheten.
+
+Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig-
+heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne
+
diff --git a/txt/page-222.txt b/txt/page-222.txt
new file mode 100644
index 0000000..f2f9b1a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-222.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 214
+
+skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis,
+det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et
+par minulter efter var brevet ferdig.
+
+«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så
+snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret
+for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.»
+
+«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i
+grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet
+vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo-
+lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det
+lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat.
+
+«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse,
+— her er ti øre til et frimerke.»
+
+Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig.
+
+«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli
+ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som
+syntes å genere henne.
+
+Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å
+stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så
+underlig, likesom rørt ved det.
+
+«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster,
+som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt
+koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd-
+dig før hun gikk.
+
+«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd
+de skal lukke, så De intet frimerke får.»
+
+«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på
+soveværelset?»
+
+«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn
+mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører
+De, Johanne —»
+
+«Godt, frue,» sa Johanne og nikket.
+
+Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å
+rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb
+kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge.
+Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten
diff --git a/txt/page-223.txt b/txt/page-223.txt
new file mode 100644
index 0000000..bfbddc7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-223.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+| 212 Constance Ring
+
+var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin
+plass. —
+
+Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren.
+Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in-
+gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så
+kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen-
+nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis-
+budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter
+bladet i aften.
+
+Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun
+trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt.
+Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet
+var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var
+vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet
+hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev
+underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite
+halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven-
+for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett.
+På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels
+duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann.
+Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe-
+såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og
+trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte
+plasser, det til lampene borte i kroken sammen med
+glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere
+vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På
+komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret;
+krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som
+Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på
+liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel-
+lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne
+kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge
+hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren-
+skurt, og på matten foran døren lå katten og døset.
+
+Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være
+så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land,
+
diff --git a/txt/page-224.txt b/txt/page-224.txt
new file mode 100644
index 0000000..766d15a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-224.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 213
+
+og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en
+stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i
+denne orden og renslighet.
+
+Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs
+over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik
+styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til
+sine brev.
+
+Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole-
+fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til
+ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde
+gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og
+tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake-
+ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun
+satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var
+det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne
+gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes
+stakkars liv var drevet over.
+
+Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt
+syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt
+henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot
+hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op.
+Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun
+den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går,
+i dag, — og hun syntes det lå år imellem. —
+
+Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove-
+værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på
+været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av
+sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv-
+månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at
+lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner.
+Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet
+den således at hvis det lå noen på den om morgenen
+f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
+var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
+ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
+trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
diff --git a/txt/page-225.txt b/txt/page-225.txt
new file mode 100644
index 0000000..212c3bc
--- /dev/null
+++ b/txt/page-225.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+214 Constance Ring
+
+satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
+å reise sig, men blev allikevel sittende.
+
+Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og
+talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med
+hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og
+tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så
+dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte
+den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut-
+trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de
+gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som
+hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket
+minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår
+om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en
+usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for-
+late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun
+var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun
+kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var
+kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig
+fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om-
+trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet.
+Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! —
+
+Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor
+flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste
+skuff og dreide rundt.
+
+I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun
+skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom-
+met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv
+tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det
+var besørget.
+
+Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært
+lukket i butikken.
+
+Constance følte en uforklarlig lettelse.
+
+«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned
+i morgen tidlig straks,» sa Johanne.
+
+«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til-
+bake så lenge.»
+
diff --git a/txt/page-226.txt b/txt/page-226.txt
new file mode 100644
index 0000000..4d1a44f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-226.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 215
+
+Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg
+møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var
+best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.»
+
+Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post-
+stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne
+skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon-
+volutten op og så at det var fra Lorck.
+
+På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest,
+kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet,
+støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve
+dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i
+det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til
+langt ut over natten.
+
+«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu
+igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge
+har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig
+og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel
+sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til.
+Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at
+jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke
+trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er
+det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg
+er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde
+bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, —
+det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De
+da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min
+kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode
+et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett
+og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min
+hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde,
+at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og
+hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine
+studiers skyld akter å forbli en tid. ;
+
+Niels Lorck.»
+
+Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
+
+leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
diff --git a/txt/page-227.txt b/txt/page-227.txt
new file mode 100644
index 0000000..bf3cf3d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-227.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+216 Constance Ring
+
+tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
+bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
+så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —
+
+Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var
+meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å
+ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt
+fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun
+tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst
+for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot
+og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende
+håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans
+kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu
+følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en
+travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste
+parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt,
+defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun
+skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun
+nu kom til Paris, eller på det annet store magasin —
+hvad var det nu det het — — —
+
+Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en
+selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før,
+så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten,
+— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer
+og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det
+vilde gjøre en stor forskjell. —
+
+Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig
+selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og
+bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et
+sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om
+på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun:
+«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.»
+
+XXIII.
+
+Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den
+deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og
+hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig.
diff --git a/txt/page-228.txt b/txt/page-228.txt
new file mode 100644
index 0000000..90c46ef
--- /dev/null
+++ b/txt/page-228.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 247
+
+Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et
+par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike,
+så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele
+sommeren hadde de vært på hjemreise.
+
+Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han
+lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet
+med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con-
+stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck
+hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans
+praksis at de vilde være i Kristiania i oktober.
+
+I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig
+ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck
+og hadde så vanskelig for å tale med ham.
+
+Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige
+meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie
+med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte
+om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri
+noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet
+ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til
+å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun
+skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes,
+han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen
+gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham
+til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und-
+seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det
+gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til
+bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å
+be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe.
+Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med
+lommepenger, og anledningen var som oftest at det til-
+feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når
+Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde
+betales.
+
+Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
+så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke
+den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
diff --git a/txt/page-229.txt b/txt/page-229.txt
new file mode 100644
index 0000000..76395f9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-229.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+218 Constance Ring
+
+drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
+ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
+hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
+mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes
+tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt
+nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem-
+tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen-
+nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av
+penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig
+elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var
+som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig-
+hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk,
+han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde
+støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at-
+mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først
+uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig
+glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær-
+ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
+begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første
+ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske
+Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede
+over forskjellen.
+
+Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være
+så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold-
+ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og
+foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten
+syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms
+munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige
+tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om
+dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det
+var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med
+noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte
+trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning
+som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som
+klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet
+og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så
+
diff --git a/txt/page-230.txt b/txt/page-230.txt
new file mode 100644
index 0000000..a29390c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-230.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 219
+
+gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne.
+Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt
+av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de
+hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun
+levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær-
+lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i
+en verden, hvor det var godt å være.
+
+Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring.
+Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær-
+lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde
+vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred
+fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke
+lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li-
+vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han
+levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som
+et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en
+ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be-
+fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var
+et førsteklasses fartøi.
+
+I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier-
+herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å
+gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den
+mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle
+drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre,
+mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å
+kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv
+form.
+
+Constance merket forskjellen og fornam savnet av
+den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil-
+lere og tausere omkring henne. Det var som om deres
+kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det
+hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å
+bli litt ensformig.
+
+De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
+hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
+av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
diff --git a/txt/page-231.txt b/txt/page-231.txt
new file mode 100644
index 0000000..807933c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-231.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+220 Constance Ring
+
+grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
+plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
+hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
+tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for
+unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle
+tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep
+henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck
+og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel-
+set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
+undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an-
+sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et
+uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun
+sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så
+kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt-
+som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod
+ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne
+fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for
+ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de-
+res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
+på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så
+uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet
+henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri
+hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter
+gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne
+op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske
+som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør.
+
+En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have-
+stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance,
+som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over-
+raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han
+skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra
+lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred-
+skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som
+stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før
+han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om
+på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen.
+
diff --git a/txt/page-232.txt b/txt/page-232.txt
new file mode 100644
index 0000000..35a9130
--- /dev/null
+++ b/txt/page-232.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 221
+
+«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og
+reiste sig.
+
+Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie-
+blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne
+sanser.
+
+«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam-
+let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min-
+ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe
+annet sted.»
+
+«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig
+hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene
+har fortalt at du var kommet hjem.»
+
+«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan
+jeg jo godt være reist ut igjen.»
+
+«Det var da et pussig treff. Når kom du?»
+
+«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde
+følge.»
+
+«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con-
+stance —»
+
+«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun
+vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig-
+VIS.»
+
+«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck.
+
+«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som
+jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.»
+
+«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om
+det.»
+
+«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time-
+lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og
+næringssorger.»
+
+«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte
+Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?»
+
+Meier trakk på skuldrene.
+
+«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.»
+
+«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på
+konsertene.»
diff --git a/txt/page-233.txt b/txt/page-233.txt
new file mode 100644
index 0000000..f0b874f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-233.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+222 Constance Ring
+
+«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety,
+når en er så ulykkelig å være født i et filleand som
+Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut
+med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.»
+
+«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så
+ille fatt, mente Lorck.
+
+«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i
+skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad
+skal en ta sig til?»
+
+«Men du er jo komponist !»
+
+«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha
+laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én,
+høist to konserter i en provinsby som Kristiania?»
+
+«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» —
+
+«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier
+og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!»
+
+«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.»
+
+«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere
+og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst-
+nere.»
+
+«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?»
+
+«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for-
+mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold
+som våre.»
+
+«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —»
+
+«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av-
+brøt Meier. «Slikt slites av en —»
+
+De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på
+klokken.
+
+«Har du spist frokost?» spurte han.
+
+«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en
+ulv.»
+
+«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan-
+skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn-
+tes å betenke sig.
+
+«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.»
diff --git a/txt/page-234.txt b/txt/page-234.txt
new file mode 100644
index 0000000..beef587
--- /dev/null
+++ b/txt/page-234.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+Constance Ring 223
+
+«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun
+plutselig får øie på dig,» sa Lorck.
+
+I det samme gikk døren op og Constance viste sig på
+terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent-
+ningsfull.
+
+Meier blev blek og för med hånden gjennem håret.
+Constance stusset og så på Meier med spørrende for-
+undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt.
+
+«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen-
+
+dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all
+verden kommer De her?»
+«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her
+
+sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og
+snakke der inne — aldri sett maken til menneske!»
+
+«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa
+nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg
+hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der
+forestod mig.»
+
+«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan
+har De det?»
+
+«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre
+Dem om, frue.»
+
+«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.»
+
+«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance.
+
+«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck.
+
+«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con-
+stance.
+
+Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i
+pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde
+avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved
+Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde
+valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet,
+hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen.
+Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være
+
+alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen-
+delser.
diff --git a/txt/page-235.txt b/txt/page-235.txt
new file mode 100644
index 0000000..8d29192
--- /dev/null
+++ b/txt/page-235.txt
@@ -0,0 +1,39 @@
+224 Consiance Ring
+
+Det plutselige møte med Constance hadde virket på
+ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne
+kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som
+hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon.
+Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den
+gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først
+for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om
+det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre
+sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede
+av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham.
+Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort
+noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om
+sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med
+henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk-
+tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket
+henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre
+enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når
+han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode
+ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og
+glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar-
+beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck.
+Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om
+dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam-
+men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i
+timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con-
+stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og
+at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks
+frieri.
+
+Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt
+vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans
+hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt
+henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige
+tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
+iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
+og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
+stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
diff --git a/txt/page-236.txt b/txt/page-236.txt
new file mode 100644
index 0000000..f267098
--- /dev/null
+++ b/txt/page-236.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 225
+
+ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
+overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
+om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
+nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner.
+Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke,
+han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han
+selv, ikke noen.
+
+Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk
+han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale
+skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk
+avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for,
+hvad å vinne.
+
+Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det
+gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite
+inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse
+da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så
+godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin
+enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for-
+resten hadde lovet å ta sig av.
+
+Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania
+og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og
+trett og misfornøid.
+
+Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn-
+tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen
+henne plutselig dumpe ned like foran ham.
+
+Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær-
+lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen
+manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, —
+han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke
+mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de
+hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck
+at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor-
+ledes hadde han ikke også kjempet.
+
+Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
+løp han op trappen til sitt værelse.
+
+15 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-237.txt b/txt/page-237.txt
new file mode 100644
index 0000000..b1f694c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-237.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+226 Constance Ring
+
+XXIV.
+
+Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst-
+hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have.
+Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu-
+ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance
+satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort
+sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var
+full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger;
+inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets
+åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som
+utallige små og store uregelmessige flenger.
+
+De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med
+ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke
+til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket
+så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så-
+ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve
+i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for
+han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt
+kunnet like ham.»
+
+«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han
+blev gift med en rik dame.»
+
+«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham
+en?» spurte Lorck smilende.
+
+Constance lo.
+
+«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge-
+lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å
+være sammen med oss.»
+
+«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance.
+
+«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid,
+du. Merket du ikke noe?»
+
+«Ikke spor» — var svaret.
+
+«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?»
+
+«Aldri!» — svarte Constance.
+
+«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte
+Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk.
+
diff --git a/txt/page-238.txt b/txt/page-238.txt
new file mode 100644
index 0000000..baf1c71
--- /dev/null
+++ b/txt/page-238.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 227
+
+«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi-
+gående raptus han har hatt» — sa han høit.
+
+«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med
+et halvt skjelmsk, halvt undselig smil.
+
+«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret
+Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av
+mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i
+dig, skjønner du.»
+
+De tidde begge stille noen minutter.
+
+«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck
+og søkte efter hennes hånd.
+
+«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig.
+
+«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær-
+mere til sig.
+
+«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa-
+rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper
+og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse-
+skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å
+finne ord for.»
+
+Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med
+den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom
+til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget
+og satt litt uten å tale.
+
+«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con-
+stance og trykket sine leber mot hans skjegg.
+
+«På hvad da, Conny?»
+
+«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har
+gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd
+sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og
+især på det, du vet, det, som forestår.»
+
+«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere
+til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv-
+salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å
+ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme.
+
+«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av-
+smak sånn i det hele tatt.»
diff --git a/txt/page-239.txt b/txt/page-239.txt
new file mode 100644
index 0000000..841f900
--- /dev/null
+++ b/txt/page-239.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+228 Constance Ring
+
+«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du
+huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke
+var — uff, jeg tør ikke tenke på det.»
+
+«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen
+jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det
+var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham.
+
+«Jeg elsket dig, Conny.»
+
+«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske,
+hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.»
+
+«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det
+må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra
+mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket
+før jeg begynte å elske dig.»
+
+«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?»
+
+«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært,
+vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi
+har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» —
+
+«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått
+i forbindelse med andre?»
+
+«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort
+livet levende for mig.»
+
+«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han
+litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke
+sant?»
+
+Hun svarte ikke.
+
+«For du elsker mig, si, at du elsker mig.»
+
+«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte.
+
+«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.»
+
+Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte
+lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var,
+som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på
+henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det
+fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det
+blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da
+Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg-
+gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt
+
diff --git a/txt/page-240.txt b/txt/page-240.txt
new file mode 100644
index 0000000..5897b26
--- /dev/null
+++ b/txt/page-240.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 229
+
+dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av
+elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i.
+Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl-
+lende småtterier, som hadde vært mellem henne og
+Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig,
+var det.
+
+«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og
+hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne.
+
+Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil
+om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans
+bløte, tette skjegg.
+
+«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk,
+«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig
+stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen-
+nem ham.
+
+«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance —
+«kom la oss gå op.»
+
+Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances
+arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod
+han stille og gav sig av smerter.
+
+Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes
+Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans
+panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot
+straks sende bud efter en læge.
+
+Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann
+med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance
+at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse,
+men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å
+sende noe medisin og komme igjen neste morgen.
+
+XXV.
+
+Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med
+utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men
+
+tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet
+Kristine.
diff --git a/txt/page-241.txt b/txt/page-241.txt
new file mode 100644
index 0000000..4810fb9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-241.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+230 Constance Ring
+
+Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an-
+nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det
+vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å
+tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når
+de bare iakttok forsiktighet.
+
+Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at
+han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con-
+stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke
+lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning.
+
+Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet
+medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for
+å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne
+blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule
+frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger
+for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det
+beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så
+kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av,
+med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren
+våknet.
+
+Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn
+og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et
+matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden
+spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og
+annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham
+til han falt i søvn eller sa at han var trett.
+
+En gang hadde han takket Meier for hans store elsk-
+verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham
+en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til.
+
+En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt
+Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens
+hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig
+og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde
+gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid-
+dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin
+vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til-
+bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet.
diff --git a/txt/page-242.txt b/txt/page-242.txt
new file mode 100644
index 0000000..3bce23a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-242.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 251
+
+Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene
+hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av.
+Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse,
+rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det
+var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge
+den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse.
+
+Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og
+var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var
+aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å
+fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke.
+
+Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det
+en pakke og et brev, begge adressert til Lorck.
+
+Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at
+det kunde være noe om deres pengegreier — det var
+ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som
+straks krevde svar, åpnet hun brevet.
+
+Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck
+stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord
+kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min-
+ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al-
+tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der
+ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en
+iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis
+det temmelig store værelse.
+
+Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget
+blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene
+hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig,
+tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom
+og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som
+hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere
+ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til
+sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo-
+lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
+Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
+plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
+springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
diff --git a/txt/page-243.txt b/txt/page-243.txt
new file mode 100644
index 0000000..fcf6c0a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-243.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+232 Constance Ring
+
+inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
+det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
+her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
+Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der,
+hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det
+høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter
+med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake,
+og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig
+have.
+
+Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens
+harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og
+stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter
+et stikk i hjertet.
+
+I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har
+nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt
+mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til
+De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan
+trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at
+den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun
+fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som
+sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at
+De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av-
+skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for-
+resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu
+kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun
+takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det
+bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for
+henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste
+måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg
+var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun
+ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i
+Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og
+til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring
+om endelig å vende hjem engang.
+
+Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
+Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
diff --git a/txt/page-244.txt b/txt/page-244.txt
new file mode 100644
index 0000000..1b3b7c7
--- /dev/null
+++ b/txt/page-244.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 235
+
+å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
+hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
+holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
+ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til.
+Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk,
+hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det
+minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig.
+
+Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige
+tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene
+og skrek. Det sved og stakk og verket.
+
+Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden.
+Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet
+hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga-
+tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun,
+som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden.
+Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget
+hun sig med lidenskap.
+
+Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun
+rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo
+syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men
+stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham
+nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente
+henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun
+tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen.
+Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem
+heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver-
+gelse og gikk inn til ham.
+
+Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren.
+I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut.
+
+«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har
+ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men
+den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var
+ved sin fulle fornuft.
+
+«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å
+nærme sig.
+
+Han sank langsomt tilbake på puten.
diff --git a/txt/page-245.txt b/txt/page-245.txt
new file mode 100644
index 0000000..0c086f3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-245.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+2354 Constance Ring
+
+«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?»
+
+Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» —
+spurte hun.
+
+«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine
+hender på min panne.»
+
+«De er så kolde, — du vil fryse.»
+
+«Nei, det vil svale.»
+
+Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd.
+
+«Dem begge» — sa han med matt stemme.
+
+Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og
+kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen.
+
+«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han
+grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen-
+gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå
+bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs-
+god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis,
+det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av-
+brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med
+sine svake krefter hennes hender bort.
+
+Constance blev så forbauset over dette uventede om-
+slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som
+hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer
+og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet.
+
+«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen?
+Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det
+godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?»
+Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen.
+
+Constance reiste sig og tok medisinflasken.
+
+«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» —
+klaget han.
+
+«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.»
+Hun skjenket ham en skjefull.
+
+Han lå litt og surmulte, så tok han den.
+
+«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke
+at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa
+han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt.
diff --git a/txt/page-246.txt b/txt/page-246.txt
new file mode 100644
index 0000000..5d726ec
--- /dev/null
+++ b/txt/page-246.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 230
+
+Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin
+munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig
+uvilkårlig vekk.
+
+«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille
+ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke
+ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom-
+mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav-
+brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det
+var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending.
+
+Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så
+gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så
+stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde
+å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte
+sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det
+vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke
+med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev
+trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne
+sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et
+skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove-
+værelset.
+
+Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte
+værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem-
+mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al-
+tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og
+diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn-
+tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype-
+ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri-
+per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu-
+gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker
+kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el-
+sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn.
+
+Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket
+henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun
+vred sig under tankene.
+
+Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev.
+Hansen hadde talt om noen avskjedsord.
diff --git a/txt/page-247.txt b/txt/page-247.txt
new file mode 100644
index 0000000..391880a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-247.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+236 Constance Ring
+
+«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en
+lydelig hvisken — «det er brev, brev!»
+
+Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som
+i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og
+plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep
+henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en
+besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge
+av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at
+intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et
+uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham-
+ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar
+omslaget itu.
+
+Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en
+høist forvirret ortografi.
+
+«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om
+undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp
+våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om
+at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet
+jeg godt vet at det var det beste som kunde times min
+arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt
+hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit-
+ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min
+glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at
+det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke
+lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd
+å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig,
+da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess-
+verre for mig, det var min kval, men også min glede, og
+jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang,
+da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var
+din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige
+aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer,
+og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i
+dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i
+dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da-
+gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av
+
diff --git a/txt/page-248.txt b/txt/page-248.txt
new file mode 100644
index 0000000..63da0fd
--- /dev/null
+++ b/txt/page-248.txt
@@ -0,0 +1,39 @@
+Constance Ring 237
+
+blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne-
+der, for han var født i januar, som du var reist i oktober,
+hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led
+gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op
+og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk
+mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med
+skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg
+var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog
+han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var
+bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut-
+holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste
+farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har
+familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig
+aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer
+jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått
+så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli
+lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like
+så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet.
+Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har
+smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter
+sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri
+det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for
+vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes
+dig av gamle tro
+
+Kristine.»
+
+Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned
+på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn!
+Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar
+mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom,
+deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1
+dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe
+mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over-
+lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
+hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
+med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
diff --git a/txt/page-249.txt b/txt/page-249.txt
new file mode 100644
index 0000000..11cde5c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-249.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+238 Constance Ring
+
+og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
+den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
+så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
+lyster.
+
+Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes
+smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann
+rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham.
+
+De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num-
+merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var
+et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig
+hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad
+det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei-
+delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner
+hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks
+omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede
+Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig.
+Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du
+ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha
+kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige
+væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har
+hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke
+styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom-
+met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best,
+det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig,
+Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du
+er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle
+tårer — hører du, pus!» —
+
+Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale,
+når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av
+kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con-
+stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det
+gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne.
+
+Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in-
+gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som
+begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake
+til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet
+
diff --git a/txt/page-250.txt b/txt/page-250.txt
new file mode 100644
index 0000000..0a5b0fd
--- /dev/null
+++ b/txt/page-250.txt
@@ -0,0 +1,39 @@
+Constance Ring 259
+
+heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket,
+var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når
+du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss.
+Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe
+ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel-
+lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue,
+som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser
+bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig
+tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg
+ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som
+i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du
+har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade-
+værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se
+for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en
+rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med
+en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og
+tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig
+fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom
+det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig.
+Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert
+av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som
+skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det
+inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og
+det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han
+overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve
+månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som
+visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe-
+talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an-
+befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det
+lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte
+at han var villig til å gi henne penger til utstyr.
+
+Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun
+det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
+hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
+om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
+skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-
diff --git a/txt/page-251.txt b/txt/page-251.txt
new file mode 100644
index 0000000..c7d49b3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-251.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+240 Constance Ring
+
+siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
+vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
+hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
+lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i
+en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe.
+Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt
+vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik-
+kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de
+slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove-
+værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø-
+ren en pipende lyd som vekket Lorck.
+
+«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent.
+
+«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg
+kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.»
+
+Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans.
+
+«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende
+— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum-
+ret ånn på nytt.
+
+Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde
+fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han
+sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det
+var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og
+sank, og med mellemrum vokste op til en brennende
+smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av
+de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem-
+kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn
+som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var
+gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til
+henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det
+egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt
+sig at hun var den første og eneste han hadde elsket:
+hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt?
+Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men
+lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet
+hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli-
+gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok
+
diff --git a/txt/page-252.txt b/txt/page-252.txt
new file mode 100644
index 0000000..b95fb9b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-252.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+Constance Ring 241
+
+glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være
+en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun
+forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært
+så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de
+samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres
+Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu
+kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps-
+båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde
+brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor
+hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred!
+Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til
+henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om
+det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med,
+gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot-
+bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de
+var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en
+kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep.
+Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu-
+lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære
+sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig
+person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si.
+Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til
+skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å
+gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv,
+være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet
+var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an-
+nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi,
+det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de
+ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem
+her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
+
+XXVI.
+
+Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con-
+stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
+op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
+
+16 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-253.txt b/txt/page-253.txt
new file mode 100644
index 0000000..8ccbeb3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-253.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+242 Constance Ring
+
+ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
+gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
+henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
+skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst
+var det om nettene, når hun lå time efter time uten å
+kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende
+tanker.
+
+I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang
+gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring
+spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa
+hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef-
+ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran-
+dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne,
+kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var
+som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det
+begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer
+var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot
+hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen
+når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev
+mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og
+ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans
+ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men
+det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et
+kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop
+da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen,
+som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og
+på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk
+syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv
+hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det
+kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden
+var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke
+hen i en motløs sørgmodighet.
+
+En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev
+liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten
+hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef-
+tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte
+
diff --git a/txt/page-254.txt b/txt/page-254.txt
new file mode 100644
index 0000000..f380ca3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-254.txt
@@ -0,0 +1,39 @@
+Constance Ring 243
+
+henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for-
+søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham
+at hun om natten hadde aborteri.
+
+Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet
+over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå
+således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse
+hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år-
+sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og
+lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden
+et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun
+sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for
+Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør-
+kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt
+kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme
+henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og
+uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, —
+det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop
+elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit-
+terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig,
+vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri-
+mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til
+å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod
+ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var
+menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle
+av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i
+sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne
+var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu
+visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig
+som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre
+på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således,
+for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var
+noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som
+helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
+skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
+måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
+derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
diff --git a/txt/page-255.txt b/txt/page-255.txt
new file mode 100644
index 0000000..ba61e77
--- /dev/null
+++ b/txt/page-255.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+244 Constance Ring
+
+gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — —
+Ja, hvorfor ikke!
+
+Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig
+omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns
+selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist
+forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun
+gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck,
+som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod
+bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det
+ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin
+skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som
+ikke lot sig skjule.
+
+Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin
+mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun
+plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi
+for å slippe bort en stund.
+
+En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket
+inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun
+op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra
+veggen.
+
+«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han
+i en bekymret, halvt uvillig tone.
+
+Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham.
+
+«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg
+var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten.
+
+Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham
+som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake.
+
+«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet
+hans forskrekkelse og smerte.
+
+«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun
+likegyldig.
+
+Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir-
+ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun
+var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all
+verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk
+tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring
+
diff --git a/txt/page-256.txt b/txt/page-256.txt
new file mode 100644
index 0000000..63cae74
--- /dev/null
+++ b/txt/page-256.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 245
+
+ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig
+så hjertebedrøvet at han orket det ikke.
+
+Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG
+han sig tilbake i putene og gråt.
+
+XXVII.
+
+Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin
+vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu
+tydet på at han var rekonvalesent.
+
+«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?»
+spurte Constance.
+
+«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo
+ikke lenger til mig.»
+
+«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere
+med om eftermiddagen f. eks.?»
+
+«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et
+tungsindig smil.
+
+«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille.
+
+«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han.
+
+«Ja, så lenge vi er her.»
+
+Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan
+like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig.
+
+«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes
+tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men
+blir ved å overtale allikevel.
+
+«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han.
+
+«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende.
+«De var ikke sånn før.»
+
+«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en
+fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby-
+lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.»
+
+«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier,
+det er en farlig vane å drive spott med all ting.»
+
+«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De
+kunde se tvers igjennem alt det.»
diff --git a/txt/page-257.txt b/txt/page-257.txt
new file mode 100644
index 0000000..53ef770
--- /dev/null
+++ b/txt/page-257.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+246 Constance Ring
+
+«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor,
+når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet.
+
+«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort,
+når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al-
+vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt
+men lydløst.
+
+Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten
+mørk.
+
+«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har
+jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.»
+
+Fornøielse! tenkte han og smilte sykt.
+
+«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til.
+
+«For mitt vedkommende har det vært noe annet og
+mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak
+dirren i hans stemme.
+
+«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me-
+ner jeg. — Tror De ikke?»
+
+«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten
+barsk. «Hvad mener De med det?»
+
+«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord
+trenger til noen nærmere definisjon.»
+
+Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete
+vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype
+furer i den fine, tørre sand.
+
+«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar-
+tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er
+det anderledes. — Det blir ikke like for like.»
+
+«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og
+søkte å slå an en spøkende tone.
+
+«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo
+den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus
+og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike.
+De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut-
+selig hodet om imot henne.
+
+Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det
+er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se-
+
+|
+
diff --git a/txt/page-258.txt b/txt/page-258.txt
new file mode 100644
index 0000000..03fd4e8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-258.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+Constance Ring 247
+
+kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot
+Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham
+til regnskap.
+
+Meier så hurtig, undersøkende på henne.
+
+«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i
+en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og
+jammer, og det er det almindeligste.»
+
+Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev
+så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop-
+pende skritt.
+
+«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut.
+Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn
+hun selv ønsket.
+
+Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro-
+ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet
+hadde fått en mørkere farve.
+
+«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred
+— — og kjenn som blomstene dufter.»
+
+«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån-
+det op.
+
+«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con-
+stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for
+snakk?»
+
+«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for
+bestandig lukket ute fra,» svarte han.
+
+«Men De med Deres begavelse, Meier —»
+
+«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt
+pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De
+hører jeg kan leksen.»
+
+«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an-
+ser Dem selv for noe?»
+
+«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot-
+bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den
+beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i
+sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente
+til jeg ber om deres attest.»
diff --git a/txt/page-259.txt b/txt/page-259.txt
new file mode 100644
index 0000000..bf4f6b2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-259.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+248 Constance Ring
+
+«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i
+riktig elskverdig humør,» sa Constance.
+
+«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt
+Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis
+vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare
+ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som
+av håpløshet i stemmen.
+
+Constance blev underlig beklemt.
+
+«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At
+De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den
+høieste glede.»
+
+«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over-
+rasket.
+
+«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz?
+hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom-
+stene i den skandinaviske forening.»
+
+«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?»
+
+«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men
+det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk
+— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst
+ikke på.»
+
+«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse,
+fortell mig mer.»
+
+«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod
+jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?»
+
+«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg
+aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans
+stemme, som gikk Constance like til sjelen.
+
+«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke
+alene om, Meier — det høieste når ingen.»
+
+«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å
+se på at en annen går bort og får det.»
+
+«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite,
+hvad livet har gjemt til Dem —»
+
+Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han
+armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.»
+
diff --git a/txt/page-260.txt b/txt/page-260.txt
new file mode 100644
index 0000000..a330238
--- /dev/null
+++ b/txt/page-260.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+Constance Ring 249
+
+Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund
+så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i
+neste nu rettet hun sig op.
+
+«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun
+med bevende stemme.
+
+«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke.
+
+De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så
+begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De
+hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett
+ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt
+for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved
+det uventede møte.
+
+«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du
+SOV.»
+
+«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?»
+
+«Nei, hvad er den da?»
+
+«Halv ni.»
+
+«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen-
+nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han.
+
+«Som du vil,» var svaret.
+
+«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og
+stille.»
+
+«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten-
+ker, vi går inn og drikker te.»
+
+De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste
+aviser, Meier?» spurte Lorck.
+
+«Nei,» svarte han.
+
+«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for
+sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr-
+menn, så det fyker efter.»
+
+«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er
+en forstokket by.»
+
+Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn
+Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule
+det.
+
+«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som
diff --git a/txt/page-261.txt b/txt/page-261.txt
new file mode 100644
index 0000000..b86cf0b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-261.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+250 Gonstance Ring
+
+nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå
+imellem dem.
+
+«Ja så —» sa Lorck tørt.
+
+«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.»
+
+«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje-
+denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe
+å leve for?»
+
+Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam-
+tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom.
+
+«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er
+alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.»
+
+Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun
+tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser.
+
+«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun
+i en tone som om det ikke interesserte henne.
+
+«Å ja, såmenn,» svarte han koldt.
+
+«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck.
+«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con-
+stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt.
+— Er det kommet noe, mens jeg var syk?»
+
+Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet.
+Hennes knær skalv.
+
+«Nei,» fikk hun med møie frem.
+
+«Det er da besynderlig,» sa Lorck.
+
+De var kommet op på den oplyste veranda foran have-
+stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet
+henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til
+å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for-
+andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke
+annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar-
+mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne
+til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier!
+
+«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og
+spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende.
+
+«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en
+stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten
+lukket.»
+
+ÅT: EEE EEE EE EE EAA an
+
diff --git a/txt/page-262.txt b/txt/page-262.txt
new file mode 100644
index 0000000..09eb025
--- /dev/null
+++ b/txt/page-262.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 251
+
+En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier
+var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at
+han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende.
+
+«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?»
+sa han.
+
+«Skulde jeg reist i morgen?»
+
+«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå
+følge med oss, — det er da det rimeligste.»
+
+Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer-
+ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil-
+lelse forstått grunnen.
+
+«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si,
+hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.»
+
+«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på
+at du skal bestemme dagen, Constance.»
+
+«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis
+du bare føler dig sterk nok.»
+
+«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?»
+
+«Mig passer alle dager.»
+
+«Ja, altså på fredag, da!»
+
+Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen
+tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af-
+tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con-
+stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al-
+tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte
+og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry.
+Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier
+vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som
+straks reiste sig og fulgte ham.
+
+Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog
+mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con-
+stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove-
+værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
+se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen-
+bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
+ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
diff --git a/txt/page-263.txt b/txt/page-263.txt
new file mode 100644
index 0000000..b2b5423
--- /dev/null
+++ b/txt/page-263.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+252 Constance Ring
+
+nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
+som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
+
+«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»
+
+Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør.
+
+Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne
+ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor
+han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om
+hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder.
+
+«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han-
+sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han.
+
+Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et
+slags skamfullhet, men det gikk straks over.
+
+Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun:
+
+«Ja, det kom mens du lå i feber.»
+
+Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest
+brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.»
+
+«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.»
+
+«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt.
+
+«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig.
+
+«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig.
+Legg ditt hode tilbake igjen.»
+
+«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.»
+
+Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig
+nær av dette, min lille Conny?»
+
+Hun svarte ikke.
+
+«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset
+hennes hånd.
+
+Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og
+sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil
+helst slippe.»
+
+«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre
+din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger
+bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»
+
+Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
+under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
+Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
diff --git a/txt/page-264.txt b/txt/page-264.txt
new file mode 100644
index 0000000..02058d2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-264.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 258
+
+blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
+satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
+vilje og noe av en forherdet bestemthet.
+
+«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn
+ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke
+sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik-
+tige forestillinger på dette punkt.»
+
+Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun
+skulde si noe.
+
+«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene-
+ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?»
+
+Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg
+hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.»
+
+«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med
+et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for
+ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har
+i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår,
+ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du
+vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns
+evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han
+stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen,
+langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke
+at det er så, Constance?»
+
+Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse.
+
+«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det
+vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun
+brast plutselig i gråt.
+
+Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to.
+Så satt hun ubevegelig som før.
+
+«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt
+utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan
+det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde
+være litt forsiktig med.»
+
+Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
+munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.
+
+«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
diff --git a/txt/page-265.txt b/txt/page-265.txt
new file mode 100644
index 0000000..b683524
--- /dev/null
+++ b/txt/page-265.txt
@@ -0,0 +1,51 @@
+254 Constance Ring
+
+dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
+det er mulig?» spurte han inntrengende.
+
+«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone.
+
+«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem-
+men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om
+at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan
+ønske dig den.»
+
+Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op
+og ned på gulvet.
+
+Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og
+tok hennes hender mellem sine.
+
+«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min —
+nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en
+lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con-
+stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært
+ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset
+hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun
+åpnet ikke sin munn.
+
+«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I
+det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen,
+var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, —
+du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er
+din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg
+var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har
+sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot
+mig for en innbilnings skyld.»
+
+«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst.
+
+«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?»
+
+«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din
+kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom-
+ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.»
+
+«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt
+før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større
+og sannere enn før.»
+
+Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes
+
+og ne
+
diff --git a/txt/page-266.txt b/txt/page-266.txt
new file mode 100644
index 0000000..087fed0
--- /dev/null
+++ b/txt/page-266.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 255
+
+munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare
+nådde hennes kinn.
+
+«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at
+jeg kysser dig?»
+
+Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen-
+gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde
+op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte
+hun.
+
+«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så
+meget du vil.»
+
+Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor
+hun hørte ham klæ sig av og gå i seng.
+
+Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen
+med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks
+rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde
+komme i orden, når det bare intet var i veien med ham
+og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den
+simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før
+hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen
+med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne,
+at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med
+Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval,
+hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor
+Meier var et fengslende menneske — den klang hans
+stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste
+op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå-
+rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham
+4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet —
+det var brennende varmt, og hennes tinninger banket.
+
+XX VIII.
+
+Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
+siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
+Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
+Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
diff --git a/txt/page-267.txt b/txt/page-267.txt
new file mode 100644
index 0000000..43bb0c3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-267.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+256 Constance Ring
+
+sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen-
+timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
+ulykke i et ekteskap.
+
+Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne
+tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han
+hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane.
+Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken
+iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine-
+fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som
+en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet
+noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så
+var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang.
+
+De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde
+vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i
+ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var
+barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast
+fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten
+sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De
+bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania.
+
+Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte-
+nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens;
+Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde
+fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige
+dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å
+fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn
+i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så
+brøt de op og sa god natt.
+
+Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se-
+paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame-
+kahytten.
+
+Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et
+spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet
+og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun
+vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så
+ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op,
+kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin
+
diff --git a/txt/page-268.txt b/txt/page-268.txt
new file mode 100644
index 0000000..c380dca
--- /dev/null
+++ b/txt/page-268.txt
@@ -0,0 +1,48 @@
+Constance Ring 257
+
+lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var
+strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og
+forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være
+kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt
+i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært
+lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun
+elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til-
+bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok-
+kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu,
+— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike-
+vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall-
+fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så
+hadde hun jo Meier...
+
+Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av
+henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det.
+
+«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han
+med en stemme som forrådte hans glede.
+
+Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes
+ører.
+
+«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik
+kvelende varme —»
+
+De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte
+å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at
+folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig
+over hans skildring og kom selv med noen småhistorier
+av samme slags.
+
+Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek-
+ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter
+litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman-
+nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer-
+ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem.
+Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når
+roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs
+skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
+
+«La oss sette oss litt,» sa Meier.
+
+«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
+
+17 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-269.txt b/txt/page-269.txt
new file mode 100644
index 0000000..93fc7dd
--- /dev/null
+++ b/txt/page-269.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+258 Constance Ring
+
+satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
+røkesalongens yttervegg.
+
+«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det
+lød som slutningsbemerkningen til en foregående be-
+traktning.
+
+Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig:
+«Det satt også jeg og tenkte på.»
+
+«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,»
+vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.»
+
+«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig.
+
+«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i
+ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff,
+det blir avskyelig.»
+
+«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun.
+
+«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han
+våndet sig.
+
+Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham
+godt,» sa hun forfjamset.
+
+«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med
+Dem.»
+
+Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse.
+Hun visste ikke om det var angst eller glede.
+
+«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen
+av hans ord.
+
+«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø-
+ker aldri med den slags ting.»
+
+Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk
+hun fatt i en tanke.
+
+«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte
+hun.
+
+«Ja,» svarte han kort.
+
+«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i
+gang,» vedblev hun.
+
+«Ja» — sa han som før.
+
+Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta-
+serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk
+
diff --git a/txt/page-270.txt b/txt/page-270.txt
new file mode 100644
index 0000000..5f5ae2d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-270.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 259
+
+nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor
+hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende
+på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre
+alvor av det.
+
+«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor.
+
+«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig
+bevegelse.
+
+Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og
+snakker om dette?» spurte han plutselig.
+
+«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt.
+
+«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa
+han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag
+— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og
+nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet
+fra ham.
+
+«Ikke reis!» sa hun med et rykk.
+
+«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig
+nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans
+tone som gjorde henne redd.
+
+«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa
+hun med tørr og nervøs stemme.
+
+Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og
+vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av
+sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det
+billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil.
+
+«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få
+nok tilbake.»
+
+Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance;
+den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn-
+tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes
+livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig
+selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde
+ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
+var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på
+stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
+lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
diff --git a/txt/page-271.txt b/txt/page-271.txt
new file mode 100644
index 0000000..f67dbcf
--- /dev/null
+++ b/txt/page-271.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+260 Constance Ring
+
+armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
+skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
+ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
+for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en
+boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt
+hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen
+mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og
+si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var
+en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En
+utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut
+i gråt.
+
+«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin
+hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har
+jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, —
+jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han
+trykket til sine leber mange ganger.
+
+Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes
+tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet.
+
+«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det
+kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men,
+— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et
+krampaktig sukk.
+
+Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt.
+Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær
+med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst-
+het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver-
+andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne
+likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem
+ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så-
+ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden
+mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne
+og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett,
+uten for den som elsker lykkelig.»
+
+Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
+sammen ved lyden av hans skritt.
+
+«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
diff --git a/txt/page-272.txt b/txt/page-272.txt
new file mode 100644
index 0000000..84544aa
--- /dev/null
+++ b/txt/page-272.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 261
+
+sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
+ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
+hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
+op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger-
+spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an-
+sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven-
+dig og utvendig.
+
+«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende
+stemme og slapp henne.
+
+Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig.
+
+Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek-
+ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem-
+ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han
+hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde
+neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En
+livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham;
+livet var med ett blitt yndefullt og smilende.
+
+Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie,
+gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.»
+
+— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut.
+Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig
+hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte
+dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en
+siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte
+hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck
+tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll-
+boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge
+efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver
+gang var det som om hun skalv innvendig.
+
+XXIX.
+
+De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
+hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
+lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
+rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
diff --git a/txt/page-273.txt b/txt/page-273.txt
new file mode 100644
index 0000000..09fa4a3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-273.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+262 Constance Ring
+
+flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
+ken og spisekammer i orden.
+
+Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an-
+skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og
+nipssakene stillet op.
+
+Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con-
+stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt
+skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag-
+ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
+større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde
+bladvekster og blomstrende potteplanter.
+
+Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut-
+merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene-
+stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å
+sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen.
+Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid
+og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk
+ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor-
+for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu,
+— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan
+det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der?
+Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne,
+og noe annet vilde hun ikke by sig selv.
+
+Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke
+noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes
+liv og forsone henne med alt annet.
+
+Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på
+hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord
+han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet
+varmt over henne.
+
+Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og
+bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken
+kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde,
+få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne.
+
+«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter
+noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier
+
diff --git a/txt/page-274.txt b/txt/page-274.txt
new file mode 100644
index 0000000..e9261b0
--- /dev/null
+++ b/txt/page-274.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 263
+
+viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og
+satt sig flere ganger.
+
+Hun rakte sin hånd ut imot ham.
+
+«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor-
+dan har De det?»
+
+Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i
+veien for hans ord, mens han trykket hennes varme
+hånd med sine kolde fingrer.
+
+«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå
+op og se, hvordan De bodde.»
+
+«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?»
+
+«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i
+orden?»
+
+Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på
+hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin
+rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans.
+
+«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse,
+vil De se de andre?»
+
+Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun,
+da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De
+se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.»
+Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak-
+ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler.
+
+«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var
+ferdig med besiktigelsen.
+
+«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?»
+
+«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om
+det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets
+at det ser så bedårende ut.»
+
+Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole.
+
+«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og
+skjøv en stol bort til ham.
+
+«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,»
+begynte Meier, idet han satte sig.
+
+«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes
+det er måneder.»
diff --git a/txt/page-275.txt b/txt/page-275.txt
new file mode 100644
index 0000000..b525d14
--- /dev/null
+++ b/txt/page-275.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+264 Constance Ring
+
+«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag
+har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem,
+Constance.»
+
+Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er
+så lenge siden,» sa hun.
+
+«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte
+han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at
+jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt
+å ha noe å lenges efter.»
+
+«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun
+smilte.
+
+«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som
+De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok
+han med betoning.
+
+«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn-
+lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov
+mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet
+øinene og festet dem på ham.
+
+Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i
+hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes
+stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt
+ansikt.
+
+«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til.
+
+«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be-
+stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var
+klagende.
+
+Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og
+ristet bekymret på hodet.
+
+«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid
+jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke.
+— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde
+reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt
+gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen.
+«Tror De vel det?»
+
+Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip-
+lingen på hennes overkjole.
+
diff --git a/txt/page-276.txt b/txt/page-276.txt
new file mode 100644
index 0000000..b93909d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-276.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 265
+
+«Tror De vel det?» gjentok han inderligere.
+
+Hun så op på ham og smilte sørgmodig.
+
+«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men
+Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig
+og för hurtig bortover gulvet.
+
+«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme
+hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, —
+De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!»
+
+Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet,
+mens hun betraktet ham med forskremte øine.
+
+«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro-
+ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en
+røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire
+hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De
+ikke fritt gav mig lov.»
+
+Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se
+at det kjempet i henne.
+
+«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in-
+gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han
+rakte hendene ut imot henne.
+
+Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender
+og knuget dem et øieblikk.
+
+«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav
+stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun
+hendene og begynte atter å gå op og ned.
+
+«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald
+når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.»
+
+Hun nikket og blev ved å gå.
+
+«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren.
+
+«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra
+entréen.
+
+«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over
+skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig
+elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres
+hemmelige forståelse.
+
+«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?»
diff --git a/txt/page-277.txt b/txt/page-277.txt
new file mode 100644
index 0000000..3e396b1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-277.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+266 Constance Ring
+
+Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om.
+
+De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den
+fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig-
+nende.
+
+— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa
+Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho-
+tellet og pakker sakene sammen?»
+
+«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.
+
+«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å
+lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det
+står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen-
+dene og satte sig, så han kunde overskue det hele.
+
+«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance.
+Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige
+hjem?»
+
+«Jo» — sa hun åndsfraværende.
+
+Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes
+hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens
+han nynnet: «Ride, ride ranke.»
+
+«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.»
+Hun kom sig hurtig løs.
+
+Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i
+Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe
+kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til
+ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den
+sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles-
+skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin
+dumme tilfeldighet hadde anrettet.
+
+Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag
+av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil
+hadde han vært glad som for det bifall, man høster for
+sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver
+en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne,
+hvorledes han lengtet.
+
+— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han
+hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på
+
diff --git a/txt/page-278.txt b/txt/page-278.txt
new file mode 100644
index 0000000..62c5bd4
--- /dev/null
+++ b/txt/page-278.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+Constance Ring 267
+
+hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel-
+gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun
+rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem.
+Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og
+trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde
+han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min
+kjærlighet var. —
+
+Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde
+gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an-
+komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode
+symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt
+jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så
+bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se
+så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å
+være målet nær.
+
+Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden
+hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en
+statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det
+var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik
+forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham,
+straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot
+henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan-
+skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme
+ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann.
+Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans
+mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær-
+lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i
+fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme
+tilbake til hans favn.
+
+Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og
+kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til
+Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt
+dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
+blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
+men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
+gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
diff --git a/txt/page-279.txt b/txt/page-279.txt
new file mode 100644
index 0000000..0798fc3
--- /dev/null
+++ b/txt/page-279.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+268 Constance Ring
+
+stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
+Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
+var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —
+
+Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi-
+nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det
+var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned-
+trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og
+mørk.
+
+Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han
+så gammel og slapp ut.
+
+Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en
+blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen-
+nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og
+det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet
+hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar-
+vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med
+et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De
+lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og
+stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at-
+laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke.
+Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket.
+
+«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren.
+
+«Ja» — svarte han kort og reiste sig.
+
+Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde
+håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot-
+tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte
+sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord
+til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når
+Constance spurte om et eller annet eller kom med en be-
+merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre-
+vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med
+et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham.
+
+Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på
+midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han
+finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være
+hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider,
+
diff --git a/txt/page-280.txt b/txt/page-280.txt
new file mode 100644
index 0000000..6b547b6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-280.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 269
+
+utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare
+at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han
+hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste
+på jorden.
+
+Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede
+og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise
+henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt.
+Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne.
+
+Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En
+lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men
+han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig
+av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild
+ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret
+op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene
+om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han
+ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk
+henne inn til sig.
+
+«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette
+vare?»
+
+«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og
+forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten.
+
+«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve
+sammen som to mennesker som elsker hverandre?»
+
+Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at
+hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det
+helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes
+hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde
+Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan-
+skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef-
+tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det
+Jar:
+
+Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance
+på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt
+første ekteskaps tidligste dager.
diff --git a/txt/page-281.txt b/txt/page-281.txt
new file mode 100644
index 0000000..2238293
--- /dev/null
+++ b/txt/page-281.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+270 Constance Ring
+
+XXX.
+
+Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og
+kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog
+kjente man alt et pust av vår i luften.
+
+For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser
+hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk-
+somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri-
+vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til
+slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval.
+
+Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også
+gitt noen fester.
+
+I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få
+Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne,
+gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av
+de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for-
+gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd
+med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive
+henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i.
+Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av-
+visende på én gang.
+
+Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte
+henne å være i samme værelse som han, når hver beve-
+gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med
+uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme
+måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham
+mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut-
+viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan-
+det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når
+han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun
+hørte ham komme hjem.
+
+Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når
+han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke
+henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det
+motstrebende at han gav svar.
+
+Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse,
+
diff --git a/txt/page-282.txt b/txt/page-282.txt
new file mode 100644
index 0000000..fc9a21a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-282.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+Constance Ring 201
+
+og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der
+gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning
+eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff
+skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger
+finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt.
+Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang
+hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille
+foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne.
+
+«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt.
+
+«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til
+en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand-
+ler du slik?»
+
+«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» —
+hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be-
+skylder mig for.»
+
+«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge
+kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?»
+spurte han.
+
+«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er
+dig som er så tyrannisk.»
+
+Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han.
+
+«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander-
+ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en
+måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så
+utfordrende på ham.
+
+«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår
+du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører
+sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han
+bedrøvet.
+
+«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville
+skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig
+fra ham.
+
+Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr;
+han gikk stille ut av stuen.
+
+Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de
+blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som
diff --git a/txt/page-283.txt b/txt/page-283.txt
new file mode 100644
index 0000000..81b0fe9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-283.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+og Constance Ring
+
+gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib-
+ler på en stentavle med en jernspiker. —
+
+Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere.
+Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret-
+telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise-
+formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids-
+skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre-
+mål. Han syntes det var best således, for så fikk han
+ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for-
+hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig-
+het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde
+trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe
+det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo
+ikke å ville tvinge sig frem.
+
+Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at
+Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en
+utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og
+tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det
+som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket
+sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde
+merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å
+kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var
+også ganske momentant.
+
+Verre var det med Meier, som var blitt deres intime
+husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært.
+Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende,
+traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han
+kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han
+var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje-
+mann.
+
+Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget
+sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd;
+at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet
+kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn
+i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance
+visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde
+
diff --git a/txt/page-284.txt b/txt/page-284.txt
new file mode 100644
index 0000000..920e646
--- /dev/null
+++ b/txt/page-284.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 278
+
+meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig
+kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse.
+
+Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og
+visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer.
+Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers
+øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når
+hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han
+vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall
+fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin-
+dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn-
+skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og
+Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. —
+
+Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con-
+stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning.
+Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær-
+lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette
+alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at
+de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for-
+akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt
+ham om å være enig med henne i at det var best således.
+Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å
+besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans
+lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette
+efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav
+hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro-
+lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig
+blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en
+art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare
+å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle
+ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og
+alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en
+kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann
+som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
+at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
+mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
+det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
+
+18 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-285.txt b/txt/page-285.txt
new file mode 100644
index 0000000..a599896
--- /dev/null
+++ b/txt/page-285.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+274 Constance Ring
+
+heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
+nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
+beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
+det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse
+over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var
+en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også
+gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde
+bare å se bedende på ham og minne ham om deres av-
+tale for å få ham til å høre op.
+
+Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik;
+han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men
+ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad
+var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro-
+skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck
+og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og
+rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en
+sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det
+var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så
+hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at
+den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde
+han ikke ta imot.
+
+Men den dag hadde det vært noe over henne som
+gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti-
+men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din,
+ikke var fjern. —
+
+Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre-
+bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest-
+komitéen, som så å si tvang ham til det.
+
+Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne-
+valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun
+kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige
+Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var
+en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak-
+ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine
+av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke
+la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og
+
diff --git a/txt/page-286.txt b/txt/page-286.txt
new file mode 100644
index 0000000..f4f7ae9
--- /dev/null
+++ b/txt/page-286.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 21
+
+kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende
+rund og brystet smukt hvelvet.
+
+Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var
+ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden;
+han hadde mange syke i denne tid.
+
+«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene
+til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger-
+bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde
+sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant,
+Emma?»
+
+«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et
+beskjedent smil.
+
+Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn
+gjennem den halvåpne dør.
+
+«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De
+få se!»
+
+Straks efter stod han ved siden av henne.
+
+«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder,
+strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige
+farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner.
+Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks.
+Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene,
+de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» —
+hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få
+låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo
+knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et
+ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved
+knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke
+begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste
+det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko,
+som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et
+øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste
+ikke hvad.
+
+Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven
+med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været.
+Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen.
diff --git a/txt/page-287.txt b/txt/page-287.txt
new file mode 100644
index 0000000..5430a6c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-287.txt
@@ -0,0 +1,55 @@
+OG Constance Ring
+
+«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de
+satt i dagligstuen.
+
+«Hvor faller De på det?»
+
+«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun
+blev?»
+
+«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min
+mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be-
+tenkning.
+
+«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke-
+lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal
+De ha på i morgen?»
+
+«Domino.»
+
+«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.»
+
+«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er
+det Lorck som kommer?» Meier lyttet.
+
+«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance,
+idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte
+efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av-
+lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og
+glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be-
+vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende
+holdning virket på ham med et magnetisk behag.
+
+«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun
+stod i begrep med å dekke kurven til.
+
+«Nu?» Hun vendte sig raskt om.
+
+«Ta drakten på og la mig se Dem i den.»
+
+Hun smilte og syntes å betenke sig.
+
+«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så
+forferdelig gjerne.»
+
+«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg
+kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over
+mig.»
+
+Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i
+hennes værelse.
+
+Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med
+masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke
+
diff --git a/txt/page-288.txt b/txt/page-288.txt
new file mode 100644
index 0000000..2887df6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-288.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+Constance Ring 27%
+
+fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale
+parisersko, som viste anklenes smukke form, til den
+mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort-
+skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt
+om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst
+over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd-
+ender stod prektig sammen med dets mørke farve.
+
+Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i
+forbauselse.
+
+Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante
+situasjon.
+
+«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte
+ryggen til, forat han skulde se på den.
+
+«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han
+langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde
+komme til å se slik ut.»
+
+«Hvordan?» spurte hun.
+
+«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde
+prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili-
+gere enn som så.»
+
+«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende
+kinner, «men se nu!»
+
+Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran
+speilet.
+
+«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett
+bort til henne, grep med begge hender om gummihem-
+pene som satt rundt ørene og tok masken bort.
+
+«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?»
+
+«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir-
+kelig så vondt?» han så fortvilet ut.
+
+«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun.
+
+Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det
+sakte.
+
+Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom
+derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og
+la den over sine øine; så bet han med lebene i den.
diff --git a/txt/page-289.txt b/txt/page-289.txt
new file mode 100644
index 0000000..9435601
--- /dev/null
+++ b/txt/page-289.txt
@@ -0,0 +1,49 @@
+278 Constance Ring
+
+Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun
+hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt.
+Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av
+den usigeligste, smertefulleste ømhet.
+
+Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde
+hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui-
+motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig
+inn til ham.
+
+Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge
+armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned
+i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og
+lettelse.
+
+Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde
+gjøre sig løs.
+
+«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt
+henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer
+langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender.
+
+«Deiligste, søteste» — hvisket han.
+
+«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og
+løp ut av stuen.
+
+Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt.
+
+Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente
+duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen-
+nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset,
+som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham.
+
+En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det
+var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys
+igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det
+var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket
+det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det
+samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid.
+
+«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så
+bedrøvet ut?» hans stemme var så øm.
+
+«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg
+kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i
+en tone som om hun forsvarte sig.
diff --git a/txt/page-290.txt b/txt/page-290.txt
new file mode 100644
index 0000000..4cba244
--- /dev/null
+++ b/txt/page-290.txt
@@ -0,0 +1,52 @@
+Constance Ring 279
+
+Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig
+se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle-
+tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot
+henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke
+og vendte ansiktet bort.
+
+«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube-
+skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det
+kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over
+mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen-
+tok han.
+
+Hun nikket.
+
+«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke
+sant, Constance?» sa han sakte.
+
+Hun nikket igjen med et svakt smil.
+
+Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk
+sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger.
+Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang.
+
+«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg
+synes ikke du skal bli her i aften.»
+
+«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke.
+
+«Nu må du gå» — gjentok hun.
+
+Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig
+endelig.
+
+«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa
+han.
+
+«Den første og den siste» — svarte hun med et smil.
+
+«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan
+du ikke si nei til de andre?»
+
+Hun ristet på hodet.
+
+«Det går ikke an» — svarte hun.
+
+«Men hadde du lyst, Constance?»
+
+«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?»
+
+Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk.
diff --git a/txt/page-291.txt b/txt/page-291.txt
new file mode 100644
index 0000000..e34b2f1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-291.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+280 Constance Ring
+
+XXXI.
+
+«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier
+i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con-
+stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet
+ved karnevalet.
+
+Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun.
+
+«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.»
+
+«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?»
+
+«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går
+an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.»
+
+«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun.
+
+«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den
+karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min
+skyld, men for din egen.»
+
+Hun trakk på skuldrene.
+
+«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det
+var god —» blev han litt efter ved.
+
+«Hvorfor nettop i aften?»
+
+«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare
+dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er
+mig behagelig.»
+
+«Folk! Hvad kommer folk oss ved?»
+
+«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han
+gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån-
+den under kinnet og stirret i avisen.
+
+«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?»
+spurte hun.
+
+«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne
+si det, — det var Hansen.»
+
+«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak-
+tighet.»
+
+«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det
+samme i hans sted,» sa Lorck tørt.
+
+«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?»
+
+Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er
+
diff --git a/txt/page-292.txt b/txt/page-292.txt
new file mode 100644
index 0000000..2bb7688
--- /dev/null
+++ b/txt/page-292.txt
@@ -0,0 +1,54 @@
+Constance Ring 281
+
+slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape-
+lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han
+trodde var til skade for dig.»
+
+«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance.
+
+Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?»
+
+«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder
+mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk
+akter å berøve mig det.»
+
+Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også
+er mig,» sa han litt barsk.
+
+«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?»
+
+«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare
+at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf-
+fet.»
+
+«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?»
+
+«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer-
+faren at jeg behøver å belære dig om det.»
+
+Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av
+henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig
+tone.
+
+«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn
+å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å
+ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du
+ikke det?»
+
+«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort.
+
+«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det,
+dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an-
+derledes.»
+
+«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør
+man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig.
+
+«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker
+du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker
+imellem oss, piner mig mer enn alt annet.»
+
+Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
+hånds negler, som hun holdt like op til sine øine.
+
+«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
diff --git a/txt/page-293.txt b/txt/page-293.txt
new file mode 100644
index 0000000..3ba4cb1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-293.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+282 Constance Ring
+
+sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
+dele med mig, vi går hver vår vei.»
+
+«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med
+gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro-
+lig, uten å flytte øinene fra sine negler.
+
+Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt.
+
+«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og
+lenges efter dig,» bad han inntrengende.
+
+«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad
+der er så, det er.»
+
+Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig
+hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og
+kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred
+over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast-
+het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær-
+lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn-
+skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån
+mot ham, han, som gikk og elsket henne.
+
+«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende.
+«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du
+tar livet av dig.»
+
+Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og
+så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in-
+gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav
+et skrik.
+
+Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev
+hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is-
+koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be-
+synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste-
+denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte
+langsomt og rolig.
+
+Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et
+hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen
+svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op.
+
+«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til
+ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk
+et skritt imot henne.
+
diff --git a/txt/page-294.txt b/txt/page-294.txt
new file mode 100644
index 0000000..2e3a0c0
--- /dev/null
+++ b/txt/page-294.txt
@@ -0,0 +1,40 @@
+Constance Ring 283
+
+Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef-
+ter sig.
+
+Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede,
+motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke
+å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til
+øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne-
+valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for
+trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis
+ikke legge merke til det engang.
+
+Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den
+gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense-
+løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som
+var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt
+alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært
+skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær-
+lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en
+lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til
+del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance,
+denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til
+å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans
+lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for-
+smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han
+hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han
+på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer-
+tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha
+bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne,
+vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde
+tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med
+Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men
+nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det;
+han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis
+han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel-
+sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
+art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
+tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
+skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-
diff --git a/txt/page-295.txt b/txt/page-295.txt
new file mode 100644
index 0000000..d884ea8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-295.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+284 Constance Ring
+
+selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
+til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
+nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
+ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende
+var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært
+elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde
+by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde
+glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket
+
+ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt
+den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke
+være ..
+
+Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket
+av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi-
+nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket
+henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på
+sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang
+var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten
+og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og
+drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have
+tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme
+ånde på sitt kinn.
+
+Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov
+hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å
+vekke henne.
+
+Den neste dag lot Constance som om intet var hendt,
+og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still-
+tiende det forlik hun således bød ham.
+
+I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con-
+stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite
+at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig
+og lot som ingenting.
+
+Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å
+holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol-
+lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle
+avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker-
+gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen
+
diff --git a/txt/page-296.txt b/txt/page-296.txt
new file mode 100644
index 0000000..7250e12
--- /dev/null
+++ b/txt/page-296.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 285
+
+sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk.
+Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det
+skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og
+souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en
+rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av
+den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra
+denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet
+masser av champagne i sig for å komme i stemning, men
+forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens.
+Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av
+glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans
+efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket
+smilende, men hemmelig var han rasende, for denne
+dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con-
+stance.
+
+«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i
+op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med
+henne.
+
+«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min
+kavaler.»
+
+Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne
+og førte henne bort.
+
+«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter
+henne.
+
+Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun.
+
+Han takket og slo ut med hånden. Constance blev
+borte i vrimmelen.
+
+Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd
+på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig
+vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om.
+
+Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham
+en tortur å se Constance danse avsted munter og smi-
+lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet
+enn å følge henne som hennes skygge.
+
+Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
+Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
diff --git a/txt/page-297.txt b/txt/page-297.txt
new file mode 100644
index 0000000..71d707c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-297.txt
@@ -0,0 +1,57 @@
+286 Constance Ring
+
+siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
+så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
+forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
+hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut-
+selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på
+skulderen.
+
+«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge!
+Hold op, jeg vil ikke mer.»
+
+Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,»
+hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang,
+det er umulig.»
+
+«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!»
+sa hun harm og stridde imot.
+
+Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne.
+
+I samme øieblikk stod Meier ved hennes side.
+
+«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den
+uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående
+han var.»
+
+«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen
+med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?»
+
+Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og
+mine.
+
+«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel-
+ters fra?»
+
+«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig
+det.»
+
+«Nei, men Harald da!»
+
+«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede
+herrer, klær det ille å late indignert.»
+
+Constance reiste sig og gikk nedover gulvet.
+
+Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han.
+
+«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort
+og skyndte sig avsted.
+
+«Ta min arm,» bad han.
+
+«Nei, jeg vil ikke.»
+
+«Er du sint, Constance?»
+
diff --git a/txt/page-298.txt b/txt/page-298.txt
new file mode 100644
index 0000000..6a9916c
--- /dev/null
+++ b/txt/page-298.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+Constance Ring 287
+
+«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende.
+
+«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.»
+Hans tone var bønnlig.
+
+«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme
+dirret i gråt.
+
+«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører
+du !»
+
+«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå.
+
+«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han
+gjorde høire om.
+
+Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte
+henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse-
+formige avlukker, som skulde forestille hengende haver.
+I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme-
+lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da-
+mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder
+som gav den beste utsikt.
+
+«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,»
+begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for
+jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme-
+lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.»
+
+«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte
+hun og trykket sakte hans hånd.
+
+«Takk, du elskede,» hvisket han.
+
+«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in-
+gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev
+hun.
+
+«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt
+ansikt mot hennes skulder.
+
+«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al-
+vorlig og smøg sig inn til ham.
+
+Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op-
+varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk.
+
+De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
+efter den annen uten at de la merke til det.
+
+«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
diff --git a/txt/page-299.txt b/txt/page-299.txt
new file mode 100644
index 0000000..f35a7ef
--- /dev/null
+++ b/txt/page-299.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+288 Constance Ring
+
+stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
+efter mig.»
+
+«Hvor?» spurte han.
+
+Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig
+ned før Lorck hadde fått øie på dem.
+
+Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier
+danset sammen.
+
+Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees.
+
+«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun.
+
+På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var
+blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne.
+
+Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en
+stund.
+
+«Hvor henne?» spurte han.
+
+«Oppe på galleriet.»
+
+«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som
+du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men
+jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op-
+lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?»
+
+«Drakk selters.»
+
+«Hvem var din kavaler?»
+
+«Meier,» sa hun kort og trossig.
+
+Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til
+side og trykket sig tett inn i vognens hjørne.
+
+Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så
+lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake.
+
+XXXII.
+
+Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con-
+stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen
+efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun
+vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa-
+sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var
+Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville
+slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket.
diff --git a/txt/page-300.txt b/txt/page-300.txt
new file mode 100644
index 0000000..1f60e02
--- /dev/null
+++ b/txt/page-300.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+Constance Ring 289
+
+Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden.
+En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En-
+ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute,
+eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta-
+lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet
+ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem.
+
+— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning.
+Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig
+vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne;
+hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot
+ikke torde våge det.
+
+Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en
+avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og
+besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke
+mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en
+uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke?
+Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så
+intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at
+Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk-
+som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det
+hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta-
+dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven-
+tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og
+hadde søvnløse netter. —
+
+Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig
+med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue
+foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens
+armhuler.
+
+Det banket på døren.
+
+«Kom inn!» ropte han uten å vende sig.
+
+En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt,
+besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske-
+len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som
+når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
+sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
+med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.
+
+19 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-301.txt b/txt/page-301.txt
new file mode 100644
index 0000000..d32784a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-301.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+290 Constance Ring
+
+«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem-
+deles uten å vende sig.
+
+Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren
+tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert
+trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier,
+stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn-
+snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun-
+nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter.
+
+«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var
+vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over-
+rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen.
+
+Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun
+og så fryktsomt forskende på ham.
+
+«Opriktig talt, — jeg skal ut.»
+
+«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk,
+vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn.
+
+«Jeg trodde du satt ute i disse dager?»
+
+«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos
+fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til
+dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn-
+smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her.
+Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve
+og så bedende på ham.
+
+«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han
+trakk op sitt ur.
+
+«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt
+av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun
+omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger.
+
+«Så, så, så —» mumlet han.
+
+Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så
+slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær-
+tegn.
+
+«Tok du nøkkelen av entrédøren?»
+
+Hun holdt den smilende op for ham.
+
+En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin-
+duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i
+
diff --git a/txt/page-302.txt b/txt/page-302.txt
new file mode 100644
index 0000000..e0c02de
--- /dev/null
+++ b/txt/page-302.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 291
+
+hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide
+ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte
+sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå
+pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte
+mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf-
+ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar
+og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på
+en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo-
+huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste-
+ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og
+nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før-
+ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte-
+nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden.
+
+Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde
+til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så
+skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale.
+
+Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på
+å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne
+sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men
+det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han
+stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte
+hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde
+han det hele om igjen. — —
+
+— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på
+Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde
+de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con-
+stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar-
+diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i
+utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus-
+geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han
+skulde gjøre med haven.
+
+Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun
+og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer-
+digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
+innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
+øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
diff --git a/txt/page-303.txt b/txt/page-303.txt
new file mode 100644
index 0000000..a496013
--- /dev/null
+++ b/txt/page-303.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+292 Constance Ring
+
+soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
+toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
+skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
+Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde
+komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten
+ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe
+ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor
+han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne?
+Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans
+åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne-
+valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse.
+Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un-
+derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen
+og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en
+utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte-
+skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike
+stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser,
+som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den
+mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og
+
+selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en
+annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt
+sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av
+
+alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en
+kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li-
+vets eneste gyldige prinsipp. —
+
+Men det var også noe annet som haket sig fast i henne.
+I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be-
+synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet
+hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen
+om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun
+svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen-
+nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og
+sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
+dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
+hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
+mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med
diff --git a/txt/page-304.txt b/txt/page-304.txt
new file mode 100644
index 0000000..91977ae
--- /dev/null
+++ b/txt/page-304.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 295
+
+et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
+var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
+hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
+syntes hun følte anger.
+
+Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke
+gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne.
+Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde
+gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses
+skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang-
+somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da
+noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra
+henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge.
+
+Hanne stuepike stakk hodet inn.
+
+«Hr. Meier er her og spør efter fruen.»
+
+«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig
+raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme.
+Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så
+låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på
+håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham.
+
+Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i
+et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk
+imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance
+at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans,
+som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li-
+delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut.
+
+«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så
+ømt på ham.
+
+Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har
+jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig.
+
+Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær-
+lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun
+fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite
+barn.
+
+Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre
+henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så
+mild og god foran ham, var hans hensikt glemt.
diff --git a/txt/page-305.txt b/txt/page-305.txt
new file mode 100644
index 0000000..9ee388f
--- /dev/null
+++ b/txt/page-305.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+294 Constance Ring
+
+«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket
+han. «La oss sette oss.»
+
+Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om
+hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen-
+nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne
+med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå
+tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så
+bøide han sig ned over henne og kysset henne.
+
+Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde
+besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde
+være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier
+hjem.
+
+Den følgende dag var det strålende solskinn med en
+mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om
+natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen,
+og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og
+store, synlige og usynlige bekkedrag avsted.
+
+Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance
+og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de
+tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike
+hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger
+hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste-
+ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange
+stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke,
+for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand
+mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte
+steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or-
+den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen
+beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne
+stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all
+ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i
+veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren
+og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole
+som var revnet i sømmen.
+
+Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han
+skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor
+
diff --git a/txt/page-306.txt b/txt/page-306.txt
new file mode 100644
index 0000000..ab75937
--- /dev/null
+++ b/txt/page-306.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring 295
+
+sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks,
+og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele
+dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som
+han nød sittende på kjøkkenbordet.
+
+«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet
+Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og
+helte den rykende kaffe på underkoppen.
+
+Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad-
+den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur.
+
+«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au-
+rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke
+lenger av veien enn at De kan rope over til mig.»
+
+Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord-
+flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den
+på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel.
+
+Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått
+panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al-
+tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al-
+buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde
+tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med
+feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde
+vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev-
+nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært
+et offer for de mest motstridende stemninger og hadde
+lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet,
+som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit.
+Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse
+at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans
+leber på sin munn; men hver gang var det kommet en
+gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av-
+grunn for sin fot.
+
+Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som
+timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
+for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
+morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
+ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
diff --git a/txt/page-307.txt b/txt/page-307.txt
new file mode 100644
index 0000000..3c2455b
--- /dev/null
+++ b/txt/page-307.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+296 Constance Ring
+
+kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
+men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
+urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
+anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
+som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker
+hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde
+sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet
+for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke
+gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var
+hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være,
+hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til-
+stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig
+selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som
+måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at
+hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant,
+hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å
+myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham
+.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess-
+uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt
+ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver-
+ken fra eller til.
+
+Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der;
+de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til
+skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå
+inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk-
+kenet.
+
+«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev
+redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og
+tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun
+blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig
+ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å
+telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske,
+og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte
+ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men
+hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig —
+hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin
+
diff --git a/txt/page-308.txt b/txt/page-308.txt
new file mode 100644
index 0000000..10dab9d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-308.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 297
+
+panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som
+det demrende skjær av det første daggry på en kullsort
+himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at
+hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen-
+der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der
+stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende,
+avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef-
+ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å
+være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet
+hatt og kåpe på og løp ned over trappene.
+
+I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde
+med toget.
+
+«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De
+får ordne, hvad De selv kan finne på.»
+
+«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.»
+
+«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.»
+
+«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —:
+Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det
+minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.»
+
+«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con-
+stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig
+plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av
+matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort
+glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og
+satte sig inn i kupéen.
+
+Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot-
+tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være
+der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham
+alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu
+var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake
+til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som
+i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis
+han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
+sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
+hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil-
+lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
diff --git a/txt/page-309.txt b/txt/page-309.txt
new file mode 100644
index 0000000..00bf829
--- /dev/null
+++ b/txt/page-309.txt
@@ -0,0 +1,41 @@
+298 Constance Ring
+
+tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
+den drog inn i hennes pinte sinn.
+
+Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut-
+ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket
+selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset.
+Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender
+og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem
+soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen
+skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse
+vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt
+anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem
+spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel-
+lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte
+til spisestuen.
+
+Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt-
+tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart
+vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove-
+værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut.
+Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over-
+rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone-
+fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt
+kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø-
+ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø-
+ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det
+var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag.
+
+XXXIII.
+
+Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker,
+en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner,
+av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann
+med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var
+blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det
+ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk
+over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke
+flere i dag!»
+
diff --git a/txt/page-310.txt b/txt/page-310.txt
new file mode 100644
index 0000000..7abba25
--- /dev/null
+++ b/txt/page-310.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 299
+
+Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un-
+derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk
+nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var
+middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige,
+mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig,
+godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu-
+den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet.
+Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet
+kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke
+av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit,
+stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig,
+og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig.
+
+«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev
+i en notisbok.
+
+Men hun rørte sig ikke.
+
+«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning
+av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir
+over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr-
+siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på
+henne.
+
+Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og
+spilte ølnene op.
+
+«Kristine, er det mulig!»
+
+Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så
+et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme-
+tørklæet frem og holdt det for øinene.
+
+«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.»
+
+«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun.
+
+«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig,
+halvt misbilligende.
+
+Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over
+maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om
+hverandre.
+
+«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.»
+
+Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans
+ansikt.
diff --git a/txt/page-311.txt b/txt/page-311.txt
new file mode 100644
index 0000000..02b604a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-311.txt
@@ -0,0 +1,53 @@
+300 Constance Ring
+
+«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine,
+du forstår jo nok at forbi er forbi.»
+
+Hun blev blussende rød og så atter blek.
+
+«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg
+vilde bare be om en resept.»
+
+«Er du syk?»
+
+Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok
+nu overhånd.
+
+«Ja,» — hulket hun.
+
+«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta-
+gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket
+henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei-
+ler dig.»
+
+Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul-
+vet mens hun talte.
+
+«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den
+gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De
+husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for
+brystet.»
+
+«Har du hatt det lenge?»
+
+«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det
+blitt rent ille.»
+
+Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt.
+
+«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere
+om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg
+legger mig,» vedblev hun.
+
+«Har du spurt noen læge før nu?»
+
+«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange
+ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke
+mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive-
+lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli
+sint,» tilføide hun fryktsomt.
+
+«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende.
+
+«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
+eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
diff --git a/txt/page-312.txt b/txt/page-312.txt
new file mode 100644
index 0000000..8edd088
--- /dev/null
+++ b/txt/page-312.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+Constance Ring 301
+
+«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så
+syk at jeg måtte ha doktor.»
+
+«Hvor lenge har du vært her i byen?»
+
+«Siden straks før jul.»
+
+«Hvorfor blev du ikke i Drammen?»
+
+«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde
+ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så
+glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med
+min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja,
+alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i
+fred.»
+
+«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende
+på hodet. «Og går det dig bedre nu da?»
+
+«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over-
+komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er
+tæring.»
+
+«Hvor faller du på det, Kristine?»
+
+«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk-
+dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør-
+get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig
+stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant
+ned over hennes kinn.
+
+«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike.
+Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.»
+
+«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone
+lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.»
+
+Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i
+grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom-
+met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var
+hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun
+så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle
+dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen-
+nes kinn.
+
+«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og
+slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
+tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til-
diff --git a/txt/page-313.txt b/txt/page-313.txt
new file mode 100644
index 0000000..1430523
--- /dev/null
+++ b/txt/page-313.txt
@@ -0,0 +1,50 @@
+302 Constance Ring
+
+bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
+ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
+med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
+var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt
+gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt.
+
+«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent,
+«Ja nesten like til de døde.»
+
+«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom,
+nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.»
+
+«Skal jeg knappe op?» spurte hun.
+
+«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg
+skal få noe å vite.»
+
+Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck
+la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig.
+
+Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste
+han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans
+veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og
+innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i
+armene og kysset hennes varme, bare bryst.
+
+«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne.
+
+Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse.
+
+Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta-
+gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om-
+kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» —
+hvisket han...
+
+Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn
+i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot-
+tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass
+på den ytterste kant av et stolesete.
+
+Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder-
+lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin
+over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen-
+nem sprekken.
+
+Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
+som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
+værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
diff --git a/txt/page-314.txt b/txt/page-314.txt
new file mode 100644
index 0000000..9ca8678
--- /dev/null
+++ b/txt/page-314.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+Constance Ring 303
+
+mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
+set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
+uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
+begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den
+troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne
+fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig,
+så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine
+leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr,
+som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for
+en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha
+hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod.
+Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry-
+stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev-
+net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger.
+Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det
+jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med
+en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei,
+han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ-
+relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av-
+klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se,
+hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!»
+hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett
+av det.
+
+Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter
+passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå-
+lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer
+enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De
+hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne.
+
+Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne
+å vende om og spasere litt.
+
+Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være
+behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun
+svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da
+Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
+levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
+
+«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
diff --git a/txt/page-315.txt b/txt/page-315.txt
new file mode 100644
index 0000000..fc4c49d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-315.txt
@@ -0,0 +1,46 @@
+304 Constance Ring
+
+jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
+på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
+hadde fått tid til å tilby sitt følge.
+
+Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke
+klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett
+ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent-
+lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over
+hele sin skikkelse.
+
+Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved
+Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin-
+gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun
+være der innen 7 og Meier kom først klokken 10.
+
+Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin,
+sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga-
+retter, nei sigarer, sterke, fine.
+
+Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer
+med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser.
+Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei.
+Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun
+sett ligge etsteds i en vinduspost.
+
+Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast-
+løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun
+at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme
+vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like
+bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men
+stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op
+og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun
+tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte
+med dammerammeram, dammerammeram.
+
+Endelig pep toget, og hun satt i kupéen.
+
+Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei?
+Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det
+jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og
+gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt.
+
+Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en
+kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden.
diff --git a/txt/page-316.txt b/txt/page-316.txt
new file mode 100644
index 0000000..c7953a6
--- /dev/null
+++ b/txt/page-316.txt
@@ -0,0 +1,47 @@
+Constance Ring 305
+
+«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken
+med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine.
+
+«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang
+tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i
+natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.»
+
+Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om
+og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op.
+
+«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa
+Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var
+riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det
+ikke er koldt der oppe.»
+
+Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør-
+brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke
+behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde.
+
+Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod
+en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og
+snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord
+med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann-
+kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus-
+posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et
+laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler
+bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek-
+ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på
+en stor koffert, som var trukket bort til sengen.
+
+Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen,
+hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar,
+så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig
+i en gyngestol og reiste sig igjen.
+
+Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite
+gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på
+gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en
+krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var
+alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
+bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst-
+hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
+skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
+
+20 — Amalie Skram. I.
diff --git a/txt/page-317.txt b/txt/page-317.txt
new file mode 100644
index 0000000..4c21f43
--- /dev/null
+++ b/txt/page-317.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+306 Constance Ring
+
+rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
+som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
+Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
+og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men
+gikk tilbake for å se om også verandaen var full av
+måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når
+hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt
+ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad
+det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et
+sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide
+sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
+neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be-
+redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ;
+så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av-
+talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra
+huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig
+plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer.
+Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte
+litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det
+skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen
+som vilde kvele henne.
+
+Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde
+ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig
+blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av
+en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille
+til han var like ved siden av henne, for å være sikker på
+at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og
+rørte ved hans arm.
+
+«Constance» — hvisket han med en overstrømmende
+ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.»
+
+Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre
+tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn
+med kyss.
+
+«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med
+sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»
+
+Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-
+
+s
diff --git a/txt/page-318.txt b/txt/page-318.txt
new file mode 100644
index 0000000..a4a50a1
--- /dev/null
+++ b/txt/page-318.txt
@@ -0,0 +1,43 @@
+Constance Ring 307
+
+met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
+lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
+hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
+kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn-
+ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene
+omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op
+de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte
+ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk
+ovenpå.
+
+Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset
+gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til
+alle sider.
+
+I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut.
+Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så
+kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu
+og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils
+vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok-
+ken 6.
+
+Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han
+stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det
+fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og
+tendte ild på det.
+
+«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han
+halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og
+trådte ilden ut med foten.
+
+«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt
+har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere
+ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra
+sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter
+for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og
+ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom-
+mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte
+den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
+rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
+gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
+hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
diff --git a/txt/page-319.txt b/txt/page-319.txt
new file mode 100644
index 0000000..e791ad2
--- /dev/null
+++ b/txt/page-319.txt
@@ -0,0 +1,42 @@
+308 Constance Ring
+
+blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
+som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
+farvel!
+
+XXXIV.
+
+Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp
+søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in-
+gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu-
+gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var
+foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene
+fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme
+sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun
+måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen,
+smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde
+hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte
+trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne
+til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem-
+medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for
+alt ved sig selv.
+
+Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig?
+Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så
+falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik
+slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu-
+tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin
+mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og
+hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde
+ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange
+skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad
+ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig
+hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for
+henne.
+
+En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte
+var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille
+inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke
+orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang-
+som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø.
+
diff --git a/txt/page-320.txt b/txt/page-320.txt
new file mode 100644
index 0000000..81680e8
--- /dev/null
+++ b/txt/page-320.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+Constance Ring 309
+
+Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss
+på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja,
+det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det
+var hvile i.
+
+Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time
+mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot.
+
+Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I
+ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer
+til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være
+hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig-
+heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk-
+ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og
+gikk ned til toget.
+
+I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med
+lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne
+før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om
+dette ene: å skynde sig med å dø.
+
+Likesom den foregående dag lukket hun selv op og
+kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt
+skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal
+ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke
+kunde bære det lenger. Constance.»
+
+Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for-
+seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet
+i hans mottagelsesværelse.
+
+Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok
+frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var
+blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en
+innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon;
+Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av.
+
+Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår-
+nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
+øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på
+veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
+tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
+hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
diff --git a/txt/page-321.txt b/txt/page-321.txt
new file mode 100644
index 0000000..1fed83a
--- /dev/null
+++ b/txt/page-321.txt
@@ -0,0 +1,45 @@
+310 Constance Ring
+
+stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
+liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff-
+ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
+skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet
+og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det
+forekom henne at barnet der var en ganske annen enn
+henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille-
+det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men
+om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som
+et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde
+moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett.
+
+Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var
+hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be-
+skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte
+hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var
+det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av
+sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er
+en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han
+var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.»
+
+Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist,
+hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs
+store synd.
+
+Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen-
+gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn-
+holdet i ett drag ...
+
+Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck
+vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var
+han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet
+han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det
+forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å
+si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke
+hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og
+så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det
+kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der
+inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der
+den gang.
+
+NE
+
diff --git a/txt/page-322.txt b/txt/page-322.txt
new file mode 100644
index 0000000..b564cda
--- /dev/null
+++ b/txt/page-322.txt
@@ -0,0 +1,44 @@
+Constance Ring SITI
+
+Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han
+bort og ringte.
+
+«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn-
+tredende kokkepike.
+
+«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da
+hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken.
+
+«Det er godt,» sa han og vinket.
+
+Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine
+nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for
+ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer.
+Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk
+det til sig.
+
+Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek-
+ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto-
+len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet
+mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan
+fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over
+ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som
+var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han
+gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret,
+hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig-
+stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled
+boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den
+usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke
+noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en
+karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det
+ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt
+efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning.
+Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance
+fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så
+gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne
+eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun-
+nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles
+uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.
+
+Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
+sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
diff --git a/txt/page-323.txt b/txt/page-323.txt
new file mode 100644
index 0000000..91be19d
--- /dev/null
+++ b/txt/page-323.txt
@@ -0,0 +1,39 @@
+312 Constance Ring
+
+hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
+gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
+ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-
+nok protestere mot.
+
+Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet
+stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det
+var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun
+enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det
+allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til
+gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen
+skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn
+hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som
+for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. —
+
+Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre-
+tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses-
+værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det
+første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un-
+derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem
+ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene
+blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake.
+Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene.
+Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt.
+Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig
+anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op.
+
+Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne
+øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var
+sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen-
+gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske
+var rullet et stykke bort over gulvet.
+
+Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det
+livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam-
+rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen
+over det.
diff --git a/txt/page-324.txt b/txt/page-324.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-324.txt
diff --git a/txt/page-325.txt b/txt/page-325.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-325.txt
diff --git a/txt/page-326.txt b/txt/page-326.txt
new file mode 100644
index 0000000..e69de29
--- /dev/null
+++ b/txt/page-326.txt
diff --git a/txt/page-327.txt b/txt/page-327.txt
new file mode 100644
index 0000000..28dc9ee
--- /dev/null
+++ b/txt/page-327.txt
@@ -0,0 +1,5 @@
+å
+
+Depotbiblioteket
+
+Ø47
diff --git a/txt/page-328.txt b/txt/page-328.txt
new file mode 100644
index 0000000..fad26a0
--- /dev/null
+++ b/txt/page-328.txt
@@ -0,0 +1,2 @@
+ONSTANSK RING
+