diff options
| -rw-r--r-- | Makefile | 22 | ||||
| -rw-r--r-- | constance-ring.epub | bin | 5016 -> 212319 bytes | |||
| -rw-r--r-- | constance-ring.md | 18114 | ||||
| -rw-r--r-- | convert.awk | 15 | ||||
| -rw-r--r-- | stage-1.txt (renamed from book.md) | 49 | ||||
| -rw-r--r-- | stage-2.txt | 18174 | ||||
| -rw-r--r-- | stage-3.txt | 17519 |
7 files changed, 53880 insertions, 13 deletions
@@ -1,14 +1,24 @@ all: constance-ring.epub -2025-07-01T2031_NB_generated.txt: 2025-07-01T2031_NB_generated.pdf +stage-1.txt: 2025-07-01T2031_NB_generated.pdf pdftotext $< $@ -book.md: 2025-07-01T2031_NB_generated.txt convert.awk - awk -f convert.awk < $< > $@.tmp - mv $@.tmp $@ +stage-2.txt: stage-1.txt + @echo $@ + tr '\f' '\n' < $< > $@ + +stage-3.txt: stage-2.txt convert.awk + @echo $@ + awk -f convert.awk $< > $@ -constance-ring.md: header.md book.md - cat $< > $@ +constance-ring.md: header.md stage-3.txt + @echo $@ + cat $^ > $@.tmp + mv $@.tmp $@ constance-ring.epub: constance-ring.md pandoc -o $@ $< + +.PHONY: clean +clean: + @rm -f stage-*.txt diff --git a/constance-ring.epub b/constance-ring.epub Binary files differindex 85e6706..78e82f9 100644 --- a/constance-ring.epub +++ b/constance-ring.epub diff --git a/constance-ring.md b/constance-ring.md index d3ffc08..e1d1138 100644 --- a/constance-ring.md +++ b/constance-ring.md @@ -8,3 +8,18117 @@ creator: - role: editor text: Trygve Laugstøl ... +I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + +Constance Ring +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + +Constance Ring + +5 + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + +6 + +Constance Ring + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + +Constance Ring + +7 + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + +8 + +Constance Ring + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + +Constance Ring + +9 + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + +10 + +Constance Ring + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + +Constance Ring + +11 + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + +12 + +Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + +Constance Ring + +13 + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + +14 + +Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + +Constance Ring + +15 + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + +16 + +Constance Ring + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + +Constance Ring + +17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + +18 + +Constance Ring + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + +Constance Ring + +19 + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + +20 + +Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + +Constance Ring +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + +22 + +Constance Ring + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + +Constance Ring +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + +24 + +Constance Ring + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + +Constance Ring + +25 + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + +26 + +Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + +Constance Ring + +27 + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + +28 + +Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + +Constance Ring + +29 + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + +30 + +Constance Ring + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + +Constance Ring + +31 + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + +32 + +Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + +3 + +Constance Ring +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det +3 + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + +Constance Ring +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + +Constance Ring + +35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + +36 + +Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + +Constance Bing + +37 + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + +Constace +38 + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + +Constance Ring + +39 + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + +40 + +Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + +41 + +Constance Ring +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + +42 + +Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + +Constance Ring + +43 + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + +Constance Ring +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + +Constance Ring + +45 + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + +46 + +Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + +Constance Ring + +47 + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + +48 + +Constance Ring + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + +Constance Ring + +49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg +4 + +Amalie Skram. I. + + +50 + +Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + +Constance Bing + +51 + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + +Constance Ring +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + +Constance Ring + +53 + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + +54 + +Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + +Constance Ring + +55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + +56 + +Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + +Constance Ring + +57 + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + +58 + +Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + +Constance Ring + +59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + +60 +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + +Constance Ring + +61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + +62 +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + +Constance Ring + +63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + +64 + +Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + +Constance Ring + +65 + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +5 + +Amalie Skram. I. + + +66 + +Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + +Constance Ring + +67 + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + +68 + +Constance Ring + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + +Constance Ring + +69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + +70 + +Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + +Constance Ring + +71 + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + +72 + +Constance Ring + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + +Constance Ring + +73 + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + +74 + +Constance Ring + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + +Constance Ring + +75 + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + +76 + +Constance Ring + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + +Constance Ring + +77 + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + +78 + +Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + +Constance Ring + +79 + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + +80 + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + +Constance Ring + +81 + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» +6 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + +Constance Ring + +83 + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + +84 + +Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + +Constance Ring + +85 + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + +86 + +Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + +Constance Ring + +87 + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + +88 + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + +Constance Ring +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + +90 + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + +Constance Ring + +91 + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + +92 + +Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + +93 + +Constance Ring +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + +Constance Ring +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + +Constance Ring + +95 + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + +96 + +Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + +Constance Ring + +97 + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +7 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Ring +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + +Constance Ring + +99 + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + +100 + +Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + +Constance Ring + +101 + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + +102 + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + +Constance Ring + +103 + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + +104 + +Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + +Constance Ring + +105 + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + +106 + +Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + +Constance Ring + +107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + +108 + +Constance Ring + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + +Constance Ring + +109 + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + +110 + +Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + +Constance Ring + +111 + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + +112 + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + +Constance Ring + +113 + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 + +Amalie Skram. I. + + +114 + +Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + +Constance Ring + +115 + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + +116 + +Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + +Constance Ring + +117 + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + +118 + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + +Constance Ring + +119 + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + +120 + +Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + +Constance Ring + +121 + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + +122 + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + +Constance Ring + +123 + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + +124 + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + +Constance Ring + +125 + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + +126 + +Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + +Constance Ring + +127 + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + +128 + +Constance Ring + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + +Constance Ring + +129 + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, +9 + +Amalie Skram. I. + + +130 + +Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + +Constance Ring + +131 + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + +132 + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + +Constance Ring + +133 + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + +134 + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + +Constance Ring + +135 + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + +136 + +Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + +Constance Ring + +137 + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + +138 + +Constance Ring + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + +Constance Ring + +139 + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + +140 + +Constance Ring + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + +Constance Ring + +141 + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + +142 + +Constance Ring + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + +Constance Ring + +143 + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + +144 + +Constance Ring + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + +Constance Ring + +145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + +146 + +Constance Ring + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + +Constance Bing + +147 + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + +148 + +Constance Ring + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + +Constance Ring + +149 + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + +150 + +Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + +Constance Ring + +151 + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + +152 + +Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + +Constance Ring + +153 + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + +154 + +Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + +Constance Ring + +155 + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + +156 + +Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + +Constance Ring + +157 + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + +158 + +Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + +Constance Ring + +159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + +160 + +Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + +Constance Ring + +161 + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + +162 + +Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + +Constance Ring + +163 + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + +164 + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + +Constance Ring + +165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + +166 + +Constance Ring + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + +Constance Ring + +167 + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + +168 + +Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + +Constance Ring + +169 + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + +170 + +Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + +Constance Ring + +171 + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + +172 + +Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + +Constance Ring + +173 + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + +174 + +Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + +Constance Ring + +175 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + +176 + +Constance Ring + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + +Constance Ring + +177 + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 + +Amalie Skram. I. + + +178 + +Constance Ring + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + +Constance Ring + +179 + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + +180 + +Constance Ring + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + +Constance Ring + +181 + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + +182 + +Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + +Constance Ring + +183 + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + +184 + +Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + +Constance Ring + +185 + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + +186 + +Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + +Constance Ring + +187 + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + +188 + +Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + +Constance Ring + +189 + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + +190 + +Constance Ring + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + +Constance Ring + +191 + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + +192 + +Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + +Constance Ring + +193 + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. +13 + +Amalie Skram. I. + + +194 + +Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + +Constance Ring + +195 + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + +196 + +Constance Ring + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + +Constance Ring + +197 + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + +198 + +Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + +Constance Ring + +199 + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + +200 + +Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + +Constance Ring + +201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + +202 + +Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + +203 + +Constance Ring +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + +204 + +Constance Ring + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + +Constance Ring + +205 + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + +206 + +Constance Ring + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + +Constance Ring + +207 + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + +208 + +Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + +Constance Ring + +209 + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. +14 + +Amalie Skram. I. + + +210 + +Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + +21 + +Constance Ring +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + +212 + +Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + +Constance Ring + +213 + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + +214 + +Constance Ring + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + +Constance Ring + +215 + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + +216 + +Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + +Constance Ring + +217 + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + +218 + +Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + +Constance Ring + +219 + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + +220 + +Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + +Constance Ring + +221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + +222 + +Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + +Constance Ring + +223 + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + +224 + +Constance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + +Constance Ring + +225 + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. +15 + +Amalie Skram. I. + + +226 + +Constance Ring +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + +Constance Ring + +227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + +228 + +Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + +Constance Ring + +229 + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + +230 + +Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + +Constance Ring + +231 + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + +232 + +Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + +Constance Ring + +233 + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + +234 + +Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + +Constance Ring + +235 + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + +236 + +Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + +Constance Ring + +237 + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + +238 + +Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + +Constance Bing + +239 + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + +240 + +Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + +Constance Ring + +241 + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et +16 + +Amalie Skram. I. + + +242 + +Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + +Constance Ring +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + +Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + +Constance Ring + +245 + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + +246 + +Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + +Constance Ring + +247 + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + +248 + +Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + +Constance Ring + +249 + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + +250 + +Constance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + +Constance Ring + +251 + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + +252 + +Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + +Constance Ring + +253 + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + +254 + +Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + +Constance Ring + +255 + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + +256 + +Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + +Constance Ring + +257 + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men +17 + +Amalie Skram. I. + + +258 + +Constance Ring + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + +Constance Ring + +259 + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + +260 + +Constance Ring + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + +Constance Ring + +261 + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + +262 + +Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + +Constance Ring + +263 + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + +264 + +Constance Ring + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + +Constance Ring + +265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + +266 + +Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + +Constance Ring + +267 + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + +268 + +Constance Ring + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + +Constance Ring + +269 + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + +270 + +Constance Ring +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + +Constance Ring + +271 + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + +272 + +Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + +Constance Ring + +273 + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss +18 + +Amalie Skram. I. + + +274 + +Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + +Constance Ring + +275 + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + +Constance Ring +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + +Constance Ring + +277 + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + +278 + +Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + +Constance Bing + +279 + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + +280 + +Constance Ring +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + +Constance Ring + +281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + +282 + +Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + +Constance Ring + +283 + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + +284 + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + +Constance Bing + +285 + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + +286 + +Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + +Constance Ring + +287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + +288 + +Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + +Constance Ring + +289 + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +19 + +Amalie Skram. I. + + +290 + +Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + +Constance Ring + +291 + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + +292 + +Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + +Constance Ring + +293 + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + +294 + +Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + +Constance Ring + +295 + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + +296 + +Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + +Constance Ring + +297 + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + +298 + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + +Constance Ring + +299 + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + +300 + +Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + +Constance Ring + +301 + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + +302 + +Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + +Constance Ring + +303 + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + +304 + +Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + +Constance Ring + +305 + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille +20 + +Amalie Skram. I. + + +306 + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + +Constance Ring + +307 + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + +308 + +Constance Ring + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + +Constance Ring + +309 + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + +310 + +Constance Ring + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + +Constance Ring + +311 + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + +312 + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + + + + + +' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + diff --git a/convert.awk b/convert.awk index e2248b2..4eccdbf 100644 --- a/convert.awk +++ b/convert.awk @@ -2,11 +2,14 @@ BEGIN { line=0; } -NR > 47 { - line++; - print +NR < 61 { next } + +# Page numbers +/^ *[0-9][0-9]* *$/ { next } -# if (line < 40) { -# break -# } +# Page headers +/^ *Constance Ring *$/ { next } + +{ + print } @@ -1,3 +1,50 @@ + AMALIE + +SKRAM + +SAMLEDE +BIND I + +VERKER + + AMALIE +SKRAM +SAMLEDE + +VERKER + +I +CONSTANCE RING + +~ri\ + +r '"«'Hofe + +GYLDENDAL NORSK FORLAG +OSLO 1943 + + FJERDE UTGAVE +PRINTED IN NORWAY +CENTRALTRYKKERIET +OSLO + + Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) + + Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) + + Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. + + Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! +Hun er født i annen etasje. + + CONSTANCE RING +(1885) + +1 + +Amalie Skram. I. + + I Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet @@ -17796,4 +17843,4 @@ over det. ' nwj MMaaÉa|aMIÉÉH|H - +
\ No newline at end of file diff --git a/stage-2.txt b/stage-2.txt new file mode 100644 index 0000000..be1370d --- /dev/null +++ b/stage-2.txt @@ -0,0 +1,18174 @@ + + + + +AMALIE + +SKRAM + +SAMLEDE +BIND I + +VERKER + + + +AMALIE +SKRAM +SAMLEDE + +VERKER + +I +CONSTANCE RING + +~ri\ + +r '"«'Hofe + +GYLDENDAL NORSK FORLAG +OSLO 1943 + + +FJERDE UTGAVE +PRINTED IN NORWAY +CENTRALTRYKKERIET +OSLO + + +Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) + + +Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) + + +Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. + + +Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! +Hun er født i annen etasje. + + +CONSTANCE RING +(1885) + +1 + +Amalie Skram. I. + + + +I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + +Constance Ring +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + +Constance Ring + +5 + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + +6 + +Constance Ring + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + +Constance Ring + +7 + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + +8 + +Constance Ring + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + +Constance Ring + +9 + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + +10 + +Constance Ring + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + +Constance Ring + +11 + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + +12 + +Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + +Constance Ring + +13 + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + +14 + +Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + +Constance Ring + +15 + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + +16 + +Constance Ring + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + +Constance Ring + +17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + +18 + +Constance Ring + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + +Constance Ring + +19 + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + +20 + +Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + +Constance Ring +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + +22 + +Constance Ring + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + +Constance Ring +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + +24 + +Constance Ring + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + +Constance Ring + +25 + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + +26 + +Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + +Constance Ring + +27 + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + +28 + +Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + +Constance Ring + +29 + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + +30 + +Constance Ring + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + +Constance Ring + +31 + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + +32 + +Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + +3 + +Constance Ring +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det +3 + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + +Constance Ring +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + +Constance Ring + +35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + +36 + +Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + +Constance Bing + +37 + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + +Constace +38 + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + +Constance Ring + +39 + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + +40 + +Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + +41 + +Constance Ring +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + +42 + +Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + +Constance Ring + +43 + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + +Constance Ring +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + +Constance Ring + +45 + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + +46 + +Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + +Constance Ring + +47 + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + +48 + +Constance Ring + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + +Constance Ring + +49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg +4 + +Amalie Skram. I. + + +50 + +Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + +Constance Bing + +51 + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + +Constance Ring +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + +Constance Ring + +53 + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + +54 + +Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + +Constance Ring + +55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + +56 + +Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + +Constance Ring + +57 + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + +58 + +Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + +Constance Ring + +59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + +60 +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + +Constance Ring + +61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + +62 +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + +Constance Ring + +63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + +64 + +Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + +Constance Ring + +65 + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +5 + +Amalie Skram. I. + + +66 + +Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + +Constance Ring + +67 + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + +68 + +Constance Ring + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + +Constance Ring + +69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + +70 + +Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + +Constance Ring + +71 + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + +72 + +Constance Ring + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + +Constance Ring + +73 + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + +74 + +Constance Ring + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + +Constance Ring + +75 + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + +76 + +Constance Ring + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + +Constance Ring + +77 + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + +78 + +Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + +Constance Ring + +79 + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + +80 + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + +Constance Ring + +81 + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» +6 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + +Constance Ring + +83 + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + +84 + +Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + +Constance Ring + +85 + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + +86 + +Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + +Constance Ring + +87 + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + +88 + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + +Constance Ring +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + +90 + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + +Constance Ring + +91 + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + +92 + +Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + +93 + +Constance Ring +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + +Constance Ring +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + +Constance Ring + +95 + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + +96 + +Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + +Constance Ring + +97 + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +7 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Ring +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + +Constance Ring + +99 + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + +100 + +Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + +Constance Ring + +101 + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + +102 + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + +Constance Ring + +103 + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + +104 + +Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + +Constance Ring + +105 + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + +106 + +Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + +Constance Ring + +107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + +108 + +Constance Ring + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + +Constance Ring + +109 + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + +110 + +Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + +Constance Ring + +111 + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + +112 + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + +Constance Ring + +113 + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 + +Amalie Skram. I. + + +114 + +Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + +Constance Ring + +115 + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + +116 + +Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + +Constance Ring + +117 + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + +118 + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + +Constance Ring + +119 + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + +120 + +Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + +Constance Ring + +121 + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + +122 + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + +Constance Ring + +123 + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + +124 + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + +Constance Ring + +125 + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + +126 + +Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + +Constance Ring + +127 + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + +128 + +Constance Ring + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + +Constance Ring + +129 + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, +9 + +Amalie Skram. I. + + +130 + +Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + +Constance Ring + +131 + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + +132 + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + +Constance Ring + +133 + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + +134 + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + +Constance Ring + +135 + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + +136 + +Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + +Constance Ring + +137 + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + +138 + +Constance Ring + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + +Constance Ring + +139 + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + +140 + +Constance Ring + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + +Constance Ring + +141 + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + +142 + +Constance Ring + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + +Constance Ring + +143 + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + +144 + +Constance Ring + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + +Constance Ring + +145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + +146 + +Constance Ring + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + +Constance Bing + +147 + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + +148 + +Constance Ring + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + +Constance Ring + +149 + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + +150 + +Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + +Constance Ring + +151 + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + +152 + +Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + +Constance Ring + +153 + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + +154 + +Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + +Constance Ring + +155 + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + +156 + +Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + +Constance Ring + +157 + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + +158 + +Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + +Constance Ring + +159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + +160 + +Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + +Constance Ring + +161 + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + +162 + +Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + +Constance Ring + +163 + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + +164 + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + +Constance Ring + +165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + +166 + +Constance Ring + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + +Constance Ring + +167 + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + +168 + +Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + +Constance Ring + +169 + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + +170 + +Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + +Constance Ring + +171 + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + +172 + +Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + +Constance Ring + +173 + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + +174 + +Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + +Constance Ring + +175 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + +176 + +Constance Ring + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + +Constance Ring + +177 + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 + +Amalie Skram. I. + + +178 + +Constance Ring + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + +Constance Ring + +179 + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + +180 + +Constance Ring + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + +Constance Ring + +181 + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + +182 + +Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + +Constance Ring + +183 + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + +184 + +Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + +Constance Ring + +185 + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + +186 + +Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + +Constance Ring + +187 + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + +188 + +Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + +Constance Ring + +189 + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + +190 + +Constance Ring + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + +Constance Ring + +191 + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + +192 + +Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + +Constance Ring + +193 + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. +13 + +Amalie Skram. I. + + +194 + +Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + +Constance Ring + +195 + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + +196 + +Constance Ring + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + +Constance Ring + +197 + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + +198 + +Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + +Constance Ring + +199 + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + +200 + +Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + +Constance Ring + +201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + +202 + +Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + +203 + +Constance Ring +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + +204 + +Constance Ring + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + +Constance Ring + +205 + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + +206 + +Constance Ring + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + +Constance Ring + +207 + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + +208 + +Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + +Constance Ring + +209 + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. +14 + +Amalie Skram. I. + + +210 + +Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + +21 + +Constance Ring +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + +212 + +Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + +Constance Ring + +213 + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + +214 + +Constance Ring + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + +Constance Ring + +215 + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + +216 + +Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + +Constance Ring + +217 + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + +218 + +Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + +Constance Ring + +219 + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + +220 + +Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + +Constance Ring + +221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + +222 + +Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + +Constance Ring + +223 + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + +224 + +Constance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + +Constance Ring + +225 + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. +15 + +Amalie Skram. I. + + +226 + +Constance Ring +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + +Constance Ring + +227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + +228 + +Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + +Constance Ring + +229 + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + +230 + +Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + +Constance Ring + +231 + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + +232 + +Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + +Constance Ring + +233 + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + +234 + +Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + +Constance Ring + +235 + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + +236 + +Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + +Constance Ring + +237 + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + +238 + +Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + +Constance Bing + +239 + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + +240 + +Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + +Constance Ring + +241 + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et +16 + +Amalie Skram. I. + + +242 + +Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + +Constance Ring +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + +Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + +Constance Ring + +245 + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + +246 + +Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + +Constance Ring + +247 + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + +248 + +Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + +Constance Ring + +249 + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + +250 + +Constance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + +Constance Ring + +251 + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + +252 + +Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + +Constance Ring + +253 + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + +254 + +Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + +Constance Ring + +255 + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + +256 + +Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + +Constance Ring + +257 + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men +17 + +Amalie Skram. I. + + +258 + +Constance Ring + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + +Constance Ring + +259 + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + +260 + +Constance Ring + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + +Constance Ring + +261 + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + +262 + +Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + +Constance Ring + +263 + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + +264 + +Constance Ring + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + +Constance Ring + +265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + +266 + +Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + +Constance Ring + +267 + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + +268 + +Constance Ring + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + +Constance Ring + +269 + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + +270 + +Constance Ring +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + +Constance Ring + +271 + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + +272 + +Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + +Constance Ring + +273 + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss +18 + +Amalie Skram. I. + + +274 + +Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + +Constance Ring + +275 + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + +Constance Ring +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + +Constance Ring + +277 + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + +278 + +Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + +Constance Bing + +279 + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + +280 + +Constance Ring +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + +Constance Ring + +281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + +282 + +Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + +Constance Ring + +283 + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + +284 + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + +Constance Bing + +285 + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + +286 + +Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + +Constance Ring + +287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + +288 + +Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + +Constance Ring + +289 + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +19 + +Amalie Skram. I. + + +290 + +Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + +Constance Ring + +291 + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + +292 + +Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + +Constance Ring + +293 + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + +294 + +Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + +Constance Ring + +295 + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + +296 + +Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + +Constance Ring + +297 + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + +298 + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + +Constance Ring + +299 + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + +300 + +Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + +Constance Ring + +301 + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + +302 + +Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + +Constance Ring + +303 + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + +304 + +Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + +Constance Ring + +305 + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille +20 + +Amalie Skram. I. + + +306 + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + +Constance Ring + +307 + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + +308 + +Constance Ring + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + +Constance Ring + +309 + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + +310 + +Constance Ring + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + +Constance Ring + +311 + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + +312 + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + + + + + +' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt new file mode 100644 index 0000000..574c8b3 --- /dev/null +++ b/stage-3.txt @@ -0,0 +1,17519 @@ +I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + + + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + + + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + + + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + + + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + + + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + + + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + + + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + + + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + + + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + + + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + + + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + + + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + + + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + + + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + + + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + + + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + + + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + + + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + + + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + + + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + + + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + + + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + + + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + + + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + + + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + + + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + + +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + + + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + + + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + +Constance Bing + + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + +Constace + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + + + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + + + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + + +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + + + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + + + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + + + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + + + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + + + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + + + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + + + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg + +Amalie Skram. I. + + + + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + +Constance Bing + + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + + + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + + + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + + + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + + + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + + + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + + + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + + + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + + + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + + + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + + + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + + + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +Amalie Skram. I. + + + + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + + + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + + + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + + + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + + + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + + + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + + + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + + + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + + + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + + + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + + + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + + + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + + + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + + + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + + + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» + +Amalie Skram. I. + + +Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + + + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + + + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + + + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + + + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + + + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + + + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + + + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + + +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + + + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + + + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + + + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, + +Amalie Skram. I. + + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + + + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + + + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + + + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + + + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + + + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + + + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + + + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + + + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + + + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + + + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + + + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + + + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + + + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +Amalie Skram. I. + + + + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + + + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + + + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + + + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + + + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + + + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + + + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + + + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + + + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + + + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + + + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + + + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + + + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, + +Amalie Skram. I. + + + + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + + + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + + + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + + + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + + + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + + + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + + + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + + + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + + + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + + + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + + + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + + + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + + + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + + + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + + + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + +Constance Bing + + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + + + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + + + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + + + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + + + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + + + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + + + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + + + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + + + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + + + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + + + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + + + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + + + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + + + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + + + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + + + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + + + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + + + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + + + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + + + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + + + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + + + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + + + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + + + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + + + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + + + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + + + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + + + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + + + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + + + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare + +Amalie Skram. I. + + + + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + + + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + + + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + + + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + + + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + + + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + + + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + + + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + + + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + + + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + + + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + + + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + + + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + + + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + + + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + + + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +Amalie Skram. I. + + + + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + + + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + + + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + + + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + + + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + + + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + + + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + + + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + + + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + + +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + + + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + + + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + + + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + + + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + + + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + + + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. + +Amalie Skram. I. + + + + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + + +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + + + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + + + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + + + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + + + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + + + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + + + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + + + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + + + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + + + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + + + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + + + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + + + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + + + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + + + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. + +Amalie Skram. I. + + + +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + + + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + + + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + + + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + + + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + + + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + + + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + + + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + + + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + + + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + + + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + + + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + + + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + +Constance Bing + + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + + + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + + + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et + +Amalie Skram. I. + + + + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + +Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + + + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + + + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + + + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + + + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + + + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + + + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + + + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + + + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + + + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + + + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + + + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + + + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + + + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +Amalie Skram. I. + + + + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + + + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + + + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + + + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + + + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + + + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + + + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + + + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + + + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + + + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + + + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + + + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + + +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + + + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + + + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + + + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss + +Amalie Skram. I. + + + + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + + + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + + + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + + + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + +Constance Bing + + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + + +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + + + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + + + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + + + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + +Constance Bing + + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + + + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + + + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + + + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + + + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +Amalie Skram. I. + + + + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + + + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + + + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + + + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + + + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + + + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + + + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + + + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + + + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + + + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + + + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + + + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + + + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + + + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + + + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille + +Amalie Skram. I. + + + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + + + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + + + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + + + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + + + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + + + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + + + + + +' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + |