diff options
| -rw-r--r-- | Makefile | 9 | ||||
| -rw-r--r-- | constance-ring.md | 12567 |
2 files changed, 2 insertions, 12574 deletions
@@ -58,14 +58,9 @@ stage-6.md spellcheck-words: stage-5.txt Makefile @echo spellcheck @hunspell -p dict -d nb_NO -l < $@ | sort | uniq -c | sort -n > spellcheck-words -constance-ring.md: header.md stage-6.md +constance-ring.epub: header.md stage-6.md @echo '#' $@ - @cat $^ > $@.tmp - @mv $@.tmp $@ - -constance-ring.epub: constance-ring.md - @echo '#' $@ - @pandoc --toc -o $@ $< + @pandoc --toc -o $@ $^ .PHONY: clean clean: diff --git a/constance-ring.md b/constance-ring.md deleted file mode 100644 index eecc530..0000000 --- a/constance-ring.md +++ /dev/null @@ -1,12567 +0,0 @@ ---- -title: -- type: main - text: Constance Ring -creator: -- role: author - text: Amalie Skram -- role: editor - text: Trygve Laugstøl -... -# Kapittel 1 - -Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var -derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de -som nygifte hadde flyttet inni. - -De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på -veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann -vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. -Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de -prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte -sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra -gartneriet i Oscarsgate. - -Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, -men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av -sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. - -Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til -Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort -megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet -henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre -av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på -et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte -folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i -et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den -fortrolige åpenhet og uskyldige fripostighet hvormed hun på forhånd tok -alle uten persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og -bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende gjennem stuene, og -dem hun støtte på av husets folk, blev gjerne tatt fatt og svinget -rundt, til de bad for sig. Den litt syngende Molde-dialekt lød -innsmigrende i hennes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. - -Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det -gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke -var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få -forbindelsen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del -formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort -fortrin i tantens øine. Han var juridisk kandidat, men var gått over til -handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. -Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til tross for -sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig ytre. - -Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med -fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes -øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og -rødkantede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i -spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin -hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og -kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket -sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. - -Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede -ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre -henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men -som hun tålmodig fant sig 1. - -Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger, -men lot sig villig føre avsted, når - -han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han -henne til bad og hadde til hennes hjemkomst pyntet stuene op med et par -nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. - -Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle -anstrengelser ikke vil trives. - -Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut -til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til -tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte -have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra -soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt -over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når -været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den -bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. - -Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen -ved vinduet med albuene i vindusposten og kinnene i hendene, fortapt i -tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. - -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om eftermiddagen var så lange -og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett -tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. - -Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om -side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste -sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot -bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op -mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i -sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når -det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den -hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og -hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og -fløielsbløtt og blinke - -fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger -om det, de hadde felles fra gamle dager. - -Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted, -som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige -sommerdager, når de i ferien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, -fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der nede i -allslags vær. Hun mintes roturene med byfogdens småpiker og fisketurene -med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe -til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fiskerhans, som -lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte Fiskerhans, som alltid hadde -luktet av sommerferie. Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var -knyttet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, -og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av sig selv. - -# Kapittel II - -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lykkelig hustru, og så -gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til Constance, -og det gjorde hun da også ved første leilighet. - -Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og -da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., -inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, -hvad det var 1 veien. - -Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges -hjem.» - -Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. - -Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig -historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde -hun ikke alt, som - -hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne -på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? - -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tanten foreslått. - -Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig -betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han -ikke undværet henne i måneder? Det måtte da være grenser for opofrelse -også ! - -Bare det kom småfolk --- mente tanten. - -Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det, ---- men pokker heller! - -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dørgrepet, sagt noe om at -alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok -vilde bedres. - -Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var -ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en -raptus av sin gamle livlighet, og endog undertiden gi sig hen til en -påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mannfolk, som drev -inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, -og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han -få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite -hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller -være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så -det forslo. - -Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i -forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. -Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor -Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en -kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun -forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og -alltid en stikk motsatt opfatning av, hvad som var behagelig og -fornuftig. De hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrandsdalen -forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt om hver eneste -bagatell. Når hun var sulten og vilde spise, var han proppmett, og når -hun var trett og vilde hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra -videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil -Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt henne, hvor meget -dyrere det vilde bli å ta henne med, og at han derfor håpet, hun vilde -vise sin takknemlighet ved å være riktig søt og elskverdig både på -reisen og senere. - -«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det -plutselig ut av henne. - -«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men -værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» - -«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke -med.» - -Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem -dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller -gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge -stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok -bortover gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram -absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig -spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i -forveien. - -I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin -beslutning, og blev både forbauset og imponert, da han merket at hun -ikke var til å rokke. - -Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable -fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag -hver morgen, når han våknet. Under sådanne sinnstilstander skrev han -brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - -uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var -henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans -eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det -skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på -henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde -bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo -hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin -utålmodighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. - -Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige -savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men -som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin -manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så nedstemt og -mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i -humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når -det ringte. - -At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. -Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og -kom med så meget sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om -aftenen, når han hadde drukket den vemmelige konjakk med selters i. Bare -tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- gikk -hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, -allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. - -Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en -vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting -om; hun var en lykkelig hustru, hennes mann var hennes elskede, som -brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, -som gjorde henne trist og hjertesyk. - -Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et - -skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring -satt og leste med henrykkelse. - -Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin -forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over -bord og stoler, sank hjertet til bunns i hennes bryst. Der var han med -all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til -loft, med denne irriterende meddelsomhet, som fortalte de trivielleste -ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt -dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av -skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i -samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte -for denne mann, var idel lede og likegyldighet. - -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var -ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter -Constances befinnende, og om hvordan humøret var. - -«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase. - -«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, fortrolig tone, «at -hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god innflytelse.» - -«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. - -«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig. -Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite, ---- --- men det er så underlig med ens mor.» - -Ring var ved sitt bestemmelsessted. - -«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen -var i full fart. - -«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa -Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin -pipe. - -Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og - -svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i -natt at hun var her.» - -Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved siden av henne. - -«Kunde du ha lyst til det, Constance?» - -«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la -sig merke med sin glede. - -Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. - -«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. - -«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste -sig. Slik hadde Ring ikke sett henne siden forlovelsestiden. - -«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo -sengetid, du får da vente til i morgen.» - -Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. - -«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i -humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. - -«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det -gjør vondt.» - -«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn -det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» - -«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet. - -«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.» - -«Og bli her en tid?» - -«Så lenge hun har lyst naturligvis.» - -«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?» - -«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» - -«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. - -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han. - -Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. - -«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til -sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. - -Hun kysset ham på munnen. - -«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» - -«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå -ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, -der fremsier sin lekse. - -Han lo og vilde ta henne på fanget. - -«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. - -Han slapp henne med en sur mine. - -«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et -minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste -nu.» - -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukselommene og gav -sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. - -Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med -blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. -Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han -gjespet og vilde til sengs. - -Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på -soveværelset. - -Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte -skritt og et smell av døren, som røbet hans ublide sinnsstemning. - -Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op -i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte -nipssakene på etagéren om. - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plantestativene borte ved -det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et -par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var -trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, -at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha -glemt det. - -En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, -og Constance skvatt høit i været. - -«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg -ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad -hun tok sig til. - -Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra -vinduet. - -«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt -overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn -til ham. - -# Kapittel III - -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, sorenskriver Blom, at moren -skulde komme nedover med før- ste dampskib. - -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig sysselsatt med å pynte -gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren -skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. - -Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der -og var i godt humør. - -De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen -vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på -gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller -annen forandring i arrangementet. - -Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne -om halsen. - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et dampskib ikke var det -rette sted til å opføre scener på. - -Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i -vognen opover henvendte hun likegyldige spørsmål til Ring om, hvad gaten -het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. - -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kristiania på seksten år. - -Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt -hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det -kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de -gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og -som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av -hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle -Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. - -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Constance sår om hjertet og -bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og -stred med gråten. - -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en fornøielse» --- sa Ring -plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. - -«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille -ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» - -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og -hun holdt lommetørklæet for øinene. - -«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig -bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han -inntok nøiaktig sin forrige stilling. - -Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle -at kjørselen var til ende. - -Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde -straks se hele leiligheten. Han - -utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad -maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og -viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i -soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok -frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at -hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til -Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at -fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast -fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og -illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev -han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte -sig ganske ør i hodet. - -Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på -bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling -av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin -svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par -glass sherry til den hjemmelagede eplekake. --- - -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri forekom han henne -ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo -også dette, at han i sådanne situasjoner som oftest hadde drukket noe, -og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun formelig -undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få -det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun -kunde godt selv overdrive, når hun var i humør til det, men så vilde hun -hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint og -påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. -Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot -noe, han fortalte, - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde jages bort for -tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et -meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det -gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde -en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav -sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke -kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt -det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når -ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog -han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å -forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. - -«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, - -Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bordet, og Ring var -gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken. - -«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.» - -«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» - -«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\> - -«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» - -«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin -mann så hensynsløst.» - -«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv, -kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke -til å være i stue med.» - -«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører -hjemme i et ekteskap, som det skal være.» - -Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til -værs. - -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod -jo aldri på den fot.» - -«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en -mine, som protesterte mot den dragne parallell som en meningsløshet. -«Drakk far kanskje dram- mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så -reddsomt utekkelig?» - -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry -sig om.» - -«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» - -«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner -for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» - -Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, -hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. -Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det -begge. - -Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett -kjør, og fru Blom var en utmerket tilhørerinne, som svarte og lo i rette -tid. - -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en -oprømt tone. «Legg bort den filleavisen og kom her og vær hyggelig.» Han -trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. - -Hun stred imot. - -«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom formanende. - -Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han -begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun -skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at -hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og -konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes -ekkelt og fuktig mot hennes brennende tørre ansikt. - -«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun -för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. - -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa - -2 --- Amalie Skram. I. - -Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være -elskverdig --- og alltid er hun slik.» - -Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. - -«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meglende. - -«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig determinert ned igjen. -«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde, -hun viste mig !» - -«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde -over saken. - -«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder --- -om forladelse.» Han var uforvarende - -kommet til å hikke. - -«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk. - -«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige forklaring. Hvad skulde -det ellers være, for fanden?» - -Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler. - -«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring. -«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» - -«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med -kjærlighet.» - -«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot -sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» - -«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs -de første par år.» - -«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde -du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til, -at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. - -«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom -tillitsfullt. - -«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal -bli en lykkelig mann. Jeg har satt store - -forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med -henne.» - -Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand -på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes -datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om -henne, mens hun klædde sig av. - -Da moren var kommet i seng, satte hun sig på sengekanten hos henne. - -«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her -natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig -tilfredshet. - -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke -det?» - -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... - -Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?» - -«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Constance.» - -«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» - -«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være -glad for?» - -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun - -broderer så pent.» - -«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» - -«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både -snarere og penere.» - -«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» - -Hun skjulte sitt ansikt hos moren. - -«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du -ikke? Hvad?» - -«Jeg vet ikke, jeg.» - -«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» - -Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. - -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte. - -«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av -kjærlighet?» - -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg -har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så -forlegen ut. - -«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» - -«Men jeg synes ikke om å være gift.» - -«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert. - -«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det? ---- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?» - -«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» - -«Er det bare det det kommer an på?» - -«Tallfall det det burde komme an på.» - -«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god -eller dårlig han er.» - -«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har -ikke lov til å tenke slik.» - -«Det kan jeg ikke begripe.» - -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det -verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig, -Constance.» - -«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg -har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn -under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. - -«Hos mig, --- er du gal, barn?» - -«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester, -husker du, og vi måtte ligge sammen» --- sa hun innsmigrende. - -«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.» - -«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . . -Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, -og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og -henter mitt nattøi.» - -Hun var allerede borte ved døren. - -«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom -satt over ende i sengen og så formelig bestyrtet ut. - -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom -her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun - -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og alvorlig til henne. -Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes -plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig embedsmanns datter -være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. Og -sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for -hjemmets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde -ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin -kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, -og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem -begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos -sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og -hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun -holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og velsignet, og hun skulde -være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, - -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu moren også trykke henne -til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med kravet -om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne -til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være lykkelig -over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- det var -sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at -hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanskeligere -for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv skrek hun -jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis det nu -virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes -skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på -sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en -bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så -meget av morens besøk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at -når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke -hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som -gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort -rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å -vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde -undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot -Ring. Det skulde ingen anledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut ---- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom - -an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og -fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet - -litt på at datteren skulde si noe. - -«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» -Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. - -# Kapittel IV - -Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, -som het Marie, var Constances kusine, datter av en infanterikaptein Foss -fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reisepenger frem og -tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel Blom, som -var gift med kaptein Foss" søster. - -Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene -blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt -slektninger, og det var derfor en selvfølge at de to familier stod på en -fortrolig om- gangsfot med hverandre. - ---- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av -hennes døtre skulde konfirmeres i oktober. Masser av ting, som skulde -gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det -var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til -ende. - -Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og -datter. Constance avverget behendig enhver streifen inn på disse -enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med -snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at -hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der -kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært -tilstrekkelig å peke på det for henne. - -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt aldeles merkelig -elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter -måltidene. --- --- Innerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette -ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig hun -var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da kunde -hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. - -Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til -aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og -ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. - -Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av -det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange -betingelser for å føre et lykkelig liv, disse to. Rings eneste feil --- ----. Men Herregud, - -han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. - -Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes -opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset, -og Constance var akkurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke -bli anledning til rykter. - -Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. - -De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening -hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer -velforsynte wienervogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i -strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre -passasje gjennem Sarabråtfjellet var Constance glidd og hadde støtt -foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun -haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så -iherdig hadde budt henne. - -Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin -lægeeksamen, skjønt han var 27 år gammel. Hans og Rings foreldre hadde -vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var -så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Edvard. Så kom det -en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, men da -Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjertelighet, bad ham -endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og håpet at han fikk -lov til å kalle ham fetter. - -Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den -forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å -spise til aftens. - -Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd -å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer -for sig selv. - -Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. - -R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på -et offentlig sted; de andre overdøvet ham og mente at det just var -fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. - -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin -mann --- «men du er vel trett, Rikard?» - -«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.» - -Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange -undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. - -«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at -du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. - -«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. - -«Å, det var bare Lorck.» - -Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin sidemann opmerksom på -den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var nesten -mørkt. - -Hansen bet sig i pekefingeren. - -«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i -en lav og litt treven tone. - -«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham, -fremdeles snakkende om utsikten. - -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is - -«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var -bare et dumt innfall.» - -«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» - -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De -allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos -oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har -det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir, -Rikard !» - -Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til - -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Hansen gjorde alltid -sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. -Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde -huset tiltrekkende. - -Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen -og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet -de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme -og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gulvet uten noen -konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. - -Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte -skamler; småbord med broderte klædesbetrekk og brokete frynser var -trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til -askebegerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. De -var trette efter klatringen i fjellet, og ansiktene brente efter det -lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen -igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt -og småsnakket nesten hviskende. - -«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» --- -sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd. - -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøllet hår på et hode, -som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært vel -flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen bort -til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fingrene i stormløp -fare over tangentene. - -«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot -de andre. - -«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om -Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre. - -«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance, -som satt i sofaen med Lorck. - -«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io. - -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en bevegelse som av -rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. - -«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance. - -«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han -kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så -ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til -å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse, -så et muntert leende kvitter --- så en adagio, alvorlig og verdig som en -spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en -trubadursk elskovssang. - -«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. - -«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu --- -improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som -om det ergret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å -holde ut» --- - -«Skal han ikke bli musiker?» - -«Det er han jo, frue!» - -«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?» - -Lorck trakk på skuldrene. - -«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på -ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» - -«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk. - -«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir -kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt -på en lav puff ved Constance. - -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun. - -«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det -er jo rent bort i natten.» - -«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden» ---- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og -lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» --- -og hun nikket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» - -«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole -Bull.» - -«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. - -«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre -og tyve år vel» --- - -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» forsikret frøken -Schwartz. - -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» foreslo Lorck. - -Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. - -Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at -musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske -stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra -munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel -lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget -og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å -passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en -vifteformet skjerm før å få ild. - -«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til -spisestuen. - -Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg -dissonans. - -«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie, -da han reiste sig. - -«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så morsomt !» --- --- -summet det rundt omkring ham. - -Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver -sin dame til bords. - -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som -kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt -bryst.» - -«Mitt bryst! umulig, tante.» - -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser -det.» - -Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemmelig, og tenkte han -kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig den -hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. - -«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i -omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» - -«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket. - -«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---» - -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---» - -«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et hermetisk rypebryst. - -«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere. - -Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. - -«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å -holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet -skal forstå at jeg ikke gjør det godvillig, og for at de skal være -genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!» -lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en særdeles -fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?» -avbrøt hans kone ham. --- «Når undtages at fru Constance har støtt sin -fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt -Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev -Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som -hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig -latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert - -sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen -skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å -fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle -brast i latter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- «Så -la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Constance. - -«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er -ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget. - -«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. - -«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så -veldig at han ikke merket, hvor lite vittigheten slo an. - -«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja, -altså å ønske oss en likeså behagelig avslutning på dagen. («Hør! Hør!») -Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!» - -«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. --- -«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster. - -«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir -opsagt.» - -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved -Constances høire side. - -«Den er visst god igjen.» - -«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle -gå henne like til sjelen. - -«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---, -«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa -Constance - -halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» - -Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til -å innlate sig med ham. - -«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han - -og 1o. - -Constance Ring on - -«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. - -«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg -taler med Dem, er jeg rent konfus.» - -«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter -sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen» ---- - -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også forlange --- ---. Hvad -jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært dårlig, så hadde De -kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så sterk, skal jeg si -Dem, --- armmuskler ---» - -«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. - -Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig -Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. - -Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk -hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så -bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet -henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rødmet; halvt -ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og -blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for -henne og tømte sitt glass. - -«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin -borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til -han altså nevner navnet.» - -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykkelig over den stumme -hilsen, Constance hadde sendt ham. - -«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig -tone. - -«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. - -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene springer snart ut av -hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---? - -«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op -imot Ring. - -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløtefjeset der nede» --- -begynte Lorck igjen. - -«Men så hold dog op, Lorck» --- - -«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, --- -det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» -Han tømte et stort glass madeira. - -«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De -sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De -sett på det, spør jeg?» - -«Nei» --- svarte Lorck tvert. - -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig -over ham.» - -«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. - -«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» - -«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har -åpnet min munn?» - -«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» - -«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten liker jeg ham godt, -jeg --- fælt bra fyr --- men når De ta- ler om hans uskyld --- --- nu -ja, --- De må virkelig undskylde. Men enfin, --- er De ment på å drepe -mig nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- overlever -jeg det ikke.» - -Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance -ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun. - -«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for -den unge, begavde kunstner, den fortrinlige piano- og harpespil ...» --- -«fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» -sluttet Ring sin tale. - -Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det -vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet -ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og -bukk fra alle kanter. - -Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik -til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for -undseelse. - -Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene; -med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs -høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun -hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham. -Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante -Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel -og Blom. - -Da desserten var spist, og de mette gjester la serviettene sammen, -reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en -sukkende mumlen gjennem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til -kjenne. - -«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det -dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å -stanse.» - -Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin -lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om -den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om -denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden -han hadde latt sig innrangere i ektemennenes lykkelige rekker o. s. v. -Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk -det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne -naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men -øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre -ganger hadde gjen3 --- Amalie Skram. I. - -tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance -høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» - -Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen -med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som -censor. - -Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre -fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde -å slå det bort i spøk. - -Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han ---- «der tok jeg dere pent ved nesen.» - -De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men -holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. - -«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa -Constance. - -«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen -steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig -hurra. - -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Hansen og Marie utvekslet -det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød Constance -hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. - -«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et -geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv, -forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har -en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.» - -Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans -hånd. - -«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til -en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til -vi finner på noe.» - -Han begynte på en vals av Strauss. - -Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne. - -«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. - -«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom. - -«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde -på pikene. - -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck grettent. - -«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. - -«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» - -«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.» - -«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig -sammen der borte i halvmørket.» - -«Det er morsommere å danse» --- svarte hun. - -I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den -fornøielse. - -«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig -i frakken. - -«Ja så den neste da?» - -«Det kan vi jo alltid tale om.» - -«Skal det bety et avslag?» - -«Nei da --- altså neste dans med Dem.» - -Han bukket og fjernet sig. - -«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var -bare for å bli fri ham.» - -«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk. - -«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom. - -«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» - -Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. - -«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktignok spiller jeg ikke -som Dem, men til dans går det nok an.» - -Meier gikk like bort og engagerte Constance. - -«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun. - -Han vendte sig mismodig fra henne. - -«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun -efter ham. - -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. - -«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck --- -«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» - -«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er -virkelig så kjedelig.» - -Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame, -frøken Schwartz, påskjønte ved uavbrutt å le av ham. Han danset å la -barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake -på plass igjen. - -«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i damekjeden. - -«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende. - -«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halvhøit til Ring, som et -øieblikk stod ved siden av ham. - -«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemyttlig til ham. - -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til -Constance med forgremmet stemme. - -«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» -Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. - -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på -turen i dag var De så vennlig» --- - -«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» --- - -«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame. - -«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?» - -«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \> - -«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en -munter latter. - -«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte -hennes øine med et bedende blikk. - -«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.» ---- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre -kur for spøk. - -«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig -bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass. - -«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så -liberal.» - -«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er -gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.» - -«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde -stått op til dørportiéren og sett på. - -«Jeg kunde ingen dame få.» - -«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en -galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med -mig?» --- vendte hun sig til Meier. - -«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» - -Hans øine søkte uvilkårlig Constance. - -«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.» -Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. - -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Hansens arbeidsværelse, -hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne gjennem alle -værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans øine -Constance, som hvirvlet avsted med Meier. - -Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt -stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard -Christensen Rings --- hans og - -ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun -ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en -lykkelig mann, tenkte han og laget sig et nytt glass. - -«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til -herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. --- -Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne -Dem blandt disse.» - -Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. - -«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» -sa Ring. - -Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. - -«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.» - -Fallesen tømte innholdet i ett drag. - -«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og -han puffet ham i siden. - -«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er -heller ikke avveien.» - -«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.» - -«Figuren er da ganske bra.» - -«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro. -Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en -passiar om kvinneskjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som -endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. - -«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en -skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos -oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke ----. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens -med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den -fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.» - -Lorck kom inn efter selters. - -«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,» ---- sa han til Hansen på tilbakeveien gjennem dagligstuen. - -Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. - -«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av -pausene i galoppen. - -«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nydelig.» - -«Kjente De Dem igjen?» - -«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» --- - -«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre -det bedre.» - -«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» --- - -«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» --- - -«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sammen! --- og De tror, -det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger -når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» - -«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje -skjulte sig» --- - -«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men - -skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som -forhold og omstendigheter nødvendiggjør eller tillater. --- En formes -efter de ytre betingelser --- og - -vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi -alle er.» - -«De ligner ingen annen kvinne.» - -«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede -produkter.» - -«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler -og opfatter på nettop den og den manér.» - -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerkelig, skjønt jo, jeg -sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» - -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Constance, da de atter -tok plass. - -«Fordi ingen har bedt mig.» - -«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres -foreldre, spilte De da?» - -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i pianoklimpring.» - -«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss -den gang i fjor --- husker De.» - -«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos -Lorck.» - -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss, ---- og det må De også. --- Vil De?» - -«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for -Deres vennlighet.» - -«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. - -«Jo, for det blir snart forbi, frue» --- - -«Skal De til utlandet?» - -«Ja, det er nok meningen» --- - -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til -Deres spill.» - -«Og jeg til å tale med Dem.» - -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» --- - -«Nu spøker De» --- - -«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.» - -«Den narr!» sa Meier. - -De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra -siden med et usikkert blikk. - -Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på -gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. - -«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. - -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» --- - -Han trykket sine leber på den og stakk den inn under - -vesten. - -Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var -gått for lenge siden. - -Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav anledning til -almindelig opbrudd. - -Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig -skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett. - -«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme -skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt -av gråblå tobakksos. - -«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. - -«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og -glattkjemmet pannehår, idet han bukket for Constance. - -Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. - -«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til -pianoet. - -«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Constance. - -Men fru Marie satt allerede og spilte. - -«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig -bort til Constance med et gravitetisk bukk. - -«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. - -«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et -sofahjørne. - -Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt -fortredelig smil. - -«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans, -dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare -en, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det.» - -«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved. - -«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er -mig, det,» gjentok han. - -«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, -som bestrider det?» - -«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som -er . . \>» - -Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, -først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig -spurte, hvad det var han sa. - -Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. - -Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til -sete. - -«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen -Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» - -«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert. - -«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk. -«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen. - -Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en -besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev -bare hissigere; hennes føtter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, -at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise dem, at de -hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han kom til å -trå i Constances kjole og snublet, fektet et øieblikk med armer og -overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev -Constance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe henne, -var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og besvarte -spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det -ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie -hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. - -«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pustet som en hval, -«vi var ikke ferdige.» - -Fru Marie så ut til å betenke sig. - -«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens -leken er god ---» - -«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot -mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens -hun stod og tok tøiet på ute i entréen. - -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret efter henne med -stive, fortinnede øine. - -På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, -hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard -Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, -og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og -ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig -talt ør i hodet som Ring. - -Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten -begynt å verke igjen; de gikk meget langsomt, og hun støttet sig til -Lorcks arm. - -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bovary», som han hadde -lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. - -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu -kunde de finne på noe annet» --- - -«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk. - -«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle -disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dummeste kategorisering.» - -«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck. ---- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da -ingen kvinner, som er usedelige?» - -«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» - -«De snakker som De har forstand til» --- sa hun ergerlig. «Vi har før -talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer -for Deres begrep.» - -«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle -forestillinger om dyd og slikt ---» - -«Men er det da slett intet, som er udydig eller lastefullt?» - -«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones elsker eller slår -min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» - -«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» - -«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» --- -vedblev Lorck. - -«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke -være, --- det er altfor besværlig.» - -«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» - -«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad -som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt -mot brolegningen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» - -«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel -neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev -bedre.» - -«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier, -«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» - -Lorck Io. - -«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.» - -«Hører De, hvad han sier, Meier?» - -«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men -sikkert er det, at jeg anser vår nuværende samfundsordning for splitter -forkjært.» - -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større -bespotter født av en kvinne, hvis det - -da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til -mor --- sier de.» - -«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde -høre på tonen at hun ikke ventet sig noe av svaret. - -«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og -andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det -i virkeligheten er.» - -«Hvorledes mener De?» - -«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske -interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av -denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og -latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. -pavevelde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- -emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» - -«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» - -«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har -vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, --- -ja, som sagt, den har degradert menneskeheten i en grad, så ---» - -«Hvor kan De nu si slikt, Meier» --- - -«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig -åpenbarings autoritet. Så har stakkarne skullet late som de har kunnet -fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget -sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpelighet. --- -Ja, som den har demoralisert !» - -Han holdt inne og slo ut med hånden. - -«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. - -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med -kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske -handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser -på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !» - -«Ja, og hvad så?» - -«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den -samme, enten du gjør det eller ei --- - -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så -kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» - -«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. - -«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sedeligere, og -med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de -kristne.» - -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. - -«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tankefullt. - -«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, -som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner -og dårlige maver vond samvittighet» --- - -«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. - -«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og -livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens -hesligste unatur» --- vedblev Lorck. - -«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme -og slapp hans arm. - -«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret -Lorck. - -«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, --- -alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt setter jeg dem ikke, aldri i -evighet.» - -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takknemlig for denne Deres -mening,» sa Lorck. - -«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance -harm. - -«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde lukket fru Blom inn -og nu stod ved gatedøren og ventet. - -«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» - -«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert -mæle. - -«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier -!» - -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. - -«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller -har de kanskje vært det før?» - -«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.» - -De sa god natt og gikk hver til sitt. - -Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å -forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke -dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, -menneske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde -søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. - -«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» - -«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om -hjørnet. - -«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» - -«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier. - -«Å pytt --- en venner sig til all slags.» - -«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» - -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærmelig spørsmål !» - -«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden. - -«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i -din munn --- og med den idioten! --- fru Constance, --- nei vet du -hvad.» - -«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier overbærende, «så -godmodig og spøkefull.» - -«En briljant fyr å drikke og seile med --- men forresten umulig --- bare -så grufullt vidløftig som han er!» - -«Er han høiremann?» - -«Ja vel, og troende.» Lorck lo. - -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» - -«Ja, det kan du banne på.» - -«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» - -«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» - -«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker. - -«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed -av ham, --- det gjør gifte folk alltid.» - -«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» --- - -«Et fruentimmer som hun» --- - -«Hun er deilig!» ropte Meier. - -«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» - -«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne -så fri for koketteri.» - -Lorck gav sig til å plystre. - -«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var -blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan -mannfolk er» --- - -«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fanden så fort hun -ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» --- - -«Fanden i vold !» sa Meier. - -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin -forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall. ---- Jeg for min del har vært det lenge» --- - -Meier svarte ikke. - -«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. - -«Sagt! --- hvad for noe sagt?» - -«At du elsker henne.» - -«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» --- - -«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser -mener jeg --- men damer?» - -«Til ingen» --- sa han arrig. - -«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å konkurrere» --- - -«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som -jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjelvende av vrede. - -«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du ---- i dag da vi lekte gjemmespill bak skuret der oppe, stod hun så kloss -op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg -kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, skvatt -hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde gjort -det av vanvare.» - -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en brutalikus» --- - -«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og -opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske -morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» - -Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde -gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. - -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han -formådde --- «det er hele saken» --- - -«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun -endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast -spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! --- -den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til -samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den -grove slags --- naturligvis.» - -«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun -har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare -du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang ----, jeg - -4 --- Amalie Skram. I. - -stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap, -som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat -som nu.» - -«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en -melodi. - -«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. - -«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til -livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det -allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» - -«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» - -«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser --- -et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når -det en gang spruter løst! Forresten --- hvad jeg ikke kan fordra er, at -hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette fjolset, -denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles gælen ---» - -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stanset utenfor huset, hvor -han bodde. - -Meier lot til å trekke på det. - -«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?» -«Halv tre» --- sa Meier. - -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mumlet Lorck. «God -natt, du.» - -«God natt» --- sa Meier, og de skiltes. - -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nittenårs gutt hadde han -vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin -far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, -fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i -småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, -ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og -spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han -vilde ikke annet enn - -kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå -bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager -igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i -munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en -avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han -pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på -henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos -søstrene. - -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kommet; som en knyttet -neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; det -uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted til -Frognerseteren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold -vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det -var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på -morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt -sengeliggende i over en måned. - -«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han -halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» - -Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen --- ----? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo -snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud -forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på ---- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og -plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine --- -det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig, -alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et -ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så - -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertensgodhet. --- - -«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---. -Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så -bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så -ubeskyttet, så utsatt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun -hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer, -holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten, -reist bort til jordens deiligste sted --- --- - -«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det -gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet. - -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mumlet han og tok -sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- --- - -Nr - -Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da -Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i -sofahjørnet. - -«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg -aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» - -«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» - -Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og -pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til -den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor -avisen lå ved siden av hans tallerken. - -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av -egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.» - -«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. - -«Ikke i teatret, mor.» - -«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den - -saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se -slik ut.» --- - -«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.» - -«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.» - -«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. - -«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. - -«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa -Constance. - -«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon -også.» - -Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. - -«Skal jeg så ta billetter til i aften?» - -«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» - -«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært -på farten.» - -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffekopp til bordet -ved sofaen, hvor han satte sig. - -«Da er vi utbuden, husker du vel.» - -«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. - -«Enn lørdag da?» - -«På lørdag skal vi ingensteds hen.» - -«Så sier vi altså lørdag.» - -«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter -aftenavisen. - -«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans -hånd; «jeg kan godt.» - -Ring så efter henne med et takknemlig blikk. - -«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og -skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen -ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er -hun så elskelig, at det står efter.» - -«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. - -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Constance kom -tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» - -«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for -mig --- det.» - -«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt -kne. - -Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. - -Constance så drømmende frem for sig. - -Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar -en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og -gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over -henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at -hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt -sammen, over i en annen verden ---. Et dunkelt barndomsminne stod for -henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde -sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringebærsaft av -et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som -blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: -«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som -elsker dig over alt i verden, for det er selve Paradiset.» - -«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. - -Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun -lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en -gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det --- -det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og -så for morens skyld. - -«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i -øret. - -«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» - -«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på -fanget. - -Constance slo ham over fingrene. - -«Hvad tror du fullmektigen tenker?» - -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus -mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette -pris på det.» --- - -«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han -endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. - -«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom. - -«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så -smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» - -«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» -Han kysset på fingeren og gikk. - -Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag -på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke -villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at -ankelen var stiv og ophovnet. - -De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde -drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på -kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. - -Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. - -«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. - -Det kom intet svar. - -«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter -å ha lyttet til det rolige åndedrag. - -Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun -hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. - -Litt efter ringte det. - -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. - -«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. - -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var -morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. - -«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si, -idet døren til dagligstuen blev åpnet. - -Fru Blom gikk den inntredende i møte. - -«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter -først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. - -«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe, -jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad - -dere snakker om,» ropte Constance. - -Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med -plettert fot på det lille, med bronsegul silkeplysj monterte bord ved -siden av Constances chaise- longue. - -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Constance. - -«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---» - -«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, -gjør vel ingen fortred.» - -«Men Rikard kommer også.» - -«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår -sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» - -«Du da!» lo Marie og tok av sig. - -«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i -entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru -Wleiigel. - -«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å -bli,» ropte Constance imot henne. - -Constance Ring or - -«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser -du, vi fikk rett --- det var nu også ufornuftig å danse. Har her vært -doktor?» - -«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her -ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet -inn fra landet så sent?» - -«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.» - -Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. - -«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. - -«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha -lukket døren forsiktig bak sig. - -«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør -det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. - -«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. - -«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medikamenter og alt mulig.» - -«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. - -«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på -sig?» - -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Naturligvis, --- det -måtte den jo.» - -«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa -Lorck og nærmet sig. - -Constance var straks villig. - -«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er -hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.» - -«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktorkunnskaper --- -medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker -alltid av fugl.» - -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De -få en hombre.» - -Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så - -falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, -som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i -øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre. - -«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. - -«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. - -«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la -fingeren på munnen. - -«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. - -«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. - -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Constance triumferende, -da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man blitt -utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» - -«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste -sig. - -«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» - -Lorck var allerede borte ved døren. - -«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. - -«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på -klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» - -De andre lo dempet. - -«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod -lyttende midt i dagligstuen. - -«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen. -«Fritt leide for Meier !» - -«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. - -«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet -over Constances fot. - -«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la -slumreteppet til rette over henne. - -«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da -Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. - -Enn - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. - -«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. - -«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget -å vise ham vekk!» - -«Se så, nu ringer det igjen.» - -«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter -viste det sig at hun hadde rett. - -«Hvad er det, Alette spør om, mor?» - -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har -én med sig --- sier hun, de er i enitréen.» - -«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. - -Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. - -«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. - -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. - -«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom -inn igjen. - -I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. - -«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og -pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.» - -Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn. - -«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en -hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom -inn til mig, skal dere få noe annet.» - -«Men først drikke te,» innvendte Constance. - -Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bordet inne hos sig -selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet -konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. - -Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad -Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, -mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev -at de alle tre tok hver sitt og gikk med. - -«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der -med det. - -«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere, -denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte -disputten fra måltidet inne hos Constance. - -«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. - -«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev -Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender -i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse. - -«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. - -«Ja hvorfor det?» spurte Marie. - -«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnelser, som en ikke -kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. - -Constance og Meier gav sig til å le. - -«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å -nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen. - -«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn -rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke -gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.» - -«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» - -«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller -verste.» - -«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. - -«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. - -«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til -den lovlige øvrighet, hr. høiesterettsadvokat?» - -«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. - -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respekten for det?» spurte -Lorck. - -«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» -svarte Hansen. - -«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier -inn. - -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institusjoner, for pokker! -Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?» -utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» - -«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte -Constance. - -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. - -«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» -sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. - -«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. - -«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde -de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin -overbevisning.» - -«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» - -«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. --- -Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine -øine mot loftet. - -«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. - -«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» - -«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den -gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer -eller mindre.» - -«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig. - -«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i -stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa -Hansen hissig. - -«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å -nei. De har snart grassert sig ferdig nu, --- partiet har vist for meget -av klumpfoten frem, landet er blitt skremt, --- neste gang blir det -høirevalg over hele linjen. --- Pass nu på.» - -Lorck og Meier lo. - -«En rask profeti den,» sa Lorck. - -«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som -han sa, han, folkeforføreren, at når bonden våkner --- så våkner han til -reaksjon.» - -«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?» - -«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. - -«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde -efter. - -«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. - -«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo -så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen -vendte atter blikket mot loftet. - -«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sverdrup og Jaabæk --- ja, -at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne, -som søkte han efter ord. - -«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål -å legge landet øde» --- supplerte Hansen --- «ja, hvis ikke det er -kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.» - -Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. - -«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske -motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde -dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning ----.» - -«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten -og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---» - -«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resultater, de lovlige -institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen. - -«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen, -«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å -nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» - -Lorck brast i latter. - -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances -øine; hun la hurtig fingeren på munnen. - -«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og -Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» - -«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. - -«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. - -«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen -fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, -om troen kan være til skade for noen?» - -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente -annet av en slik majestetsforbryter !» - -«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. - -«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle -ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det -overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket. ---- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde, -hvis det ingen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke det -med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De -kommer op i årene.» - -«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. - -«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen -med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, -vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der, ---- ja så svikter allting under våre føtter.» - -«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så -skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og -håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.» - -«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. - -«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten -religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det -ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson -er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» - -«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, -Vårherre snart vilde ta den fyren.» - -«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. - -Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. - -«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. - -«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. - -«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---» - -«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på -hverandre. - -«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil -for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig -frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» - -«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. - -«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. - -«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi -like nær av.» - -«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe -bedre.» - -«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. - -«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - -«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så -redselsslagen ut. - -«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» - -«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jordens edleste -blodvidner !» ropte Lorck. - -«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. - -«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet -har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» - -«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. - -«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, --- -det galimatias med den bibelske oprinnelse?» spurte Hansen med et -overbærende smil. - -«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo -historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.» - -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stanset ham. - -«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var -ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt -som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» - -«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt -Lorck. - -«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. - -«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som -altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes -ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en -vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» --- - -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere lenger,» ropte -plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en -splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» - -«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. - -5 --- Amalie Skram. I. - -«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. - -«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. - -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Constance sier,» ropte -Ring. - -«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig -til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte -Constance. - -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. - -«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte -Ring. - -«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi -ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» - -«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. - -«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de -satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.» - -«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne -kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe -for Constance å høre på.» - -«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å -gjøre sig til.» - -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenkerisk,» sukket fru Blom. - -«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo -straks at han var en mann med respekt - -for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han -er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og -Marie --- de - -har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. - -«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for -hun trenger til støtte.» - -«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» - -«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun - -så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen -med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, -liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.» - -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfirmasjonen,» sukket fru -Wleiigel. - -«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde -bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og -en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og -sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud. ---- Et barn på seksten år --- det var rent uhyggelig.» - -«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en -heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. - -«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid ---- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og -de simpleste bønnemøter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---» - -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin religiøsitet, er hyklere -og kjeltringer ---» - -«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. - -«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. - -«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.» - -«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, -«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med -frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.» - -«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom -overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både -dans og annet, så du ser, Birgitte, at det er nok av steder å holde sig -til.» - -«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleijgel. --- «Så -snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent rundt, ja -iallfall for mig.» - -«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens -lydighet, Birgitte.» - -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad -er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>» - -«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. - -Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. -Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang -hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på -noe nytt, da hun bad ham. - -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store, -røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer -mig i øinene.» - -«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. --- -«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» - -«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. - -«Og instruerer om spadille, manille og ponto dernest» --- tilføiet -Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og -Constance hadde mellem sig. - -«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. - -En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu -forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den -ankel, jeg vrikket for mange herrens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå -med stokk. God natt, god natt!» - -«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt -sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være -femtemann !» - -«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom -til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de -tverdriverne.» - -Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge -eksemplet. - -«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten -inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» - -Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. - -«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på -Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke, -den Lorck.» - -«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. - -«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så -meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har - -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i -«Dagbladet».» - -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram -mine. - -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu -Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» - -«Med Ring er han nu i familie --- ser du.» - -«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. --- -Alle damer er rent forhipne efter ham. - ---- Det er nu i grunnen en skam.» - -«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for -sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» - -«Ja, det vil han jo i alle, tante.» - -«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» --- -vedblev fru Blom. - -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjenner til det, -gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja, -det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» - -Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. - -«God natt, tante !» - -»God natt, god natt.» - -«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance - -si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så -kan De tro ---» - -«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck. - -«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da -citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis -alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det -omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie -kan alle slagordene utenat.» - -«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det -visste jeg ikke.» - -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søndag om vinteren. Men -hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han -femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. - -Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. - -«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance -sakte og så uhyre forfjamset ut. - -«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes -dempet. - -«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det -ikke var Lorck?» - -«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til -min far engang,» forsikret Meier. - -Constance truet til ham og skar ansikter. - -Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med -illustrasjoner. - -«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et -innsmigrende smil. - -«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men -jeg tenker, Constance kan være trett.» - -«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for -henne. - -«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos -mor, for å gjøre det godt igjen. --- Forresten, hun liker ham visst ikke -videre.» - -Constance Ring Pi - -«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som -Constance opfanget med en vag fornemmelse av nysgjerrig forundring. - -«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» - -«Den, som var så lykkelig» --- - -«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» -sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. - -Fru Blom måtte le imot sin vilje. - -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemerket Constance, «ellers -gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» - ---- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til -side. - -«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og -skottet til Constance. - -«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. - -«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for -innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig, -og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.» - -Constance lo. - -«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som -du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» - -«Uff nei, men mor da!» - -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de -går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» - -«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har, -de likesom synes det hører til ---» - -Fru Blom ristet på hodet. - -«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» - -«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er -akkurat ens mot alle damer, det vilde da være - -innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og -så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. - -Fru Blom så bekymret ut. - -«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, -vet jeg.» - -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo -være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» - -«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, -Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» - -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid -med.» - -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dirring i hennes -stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem -sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.» - -«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance -og gjespet. - -«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck -og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar -sig ikke godt ut.» - -«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» - -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks foreldre ligger visst -også på landet,» ivret fru Blom. - -«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck -har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å -passe sig selv.» - -«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. - -«Lar ham?» - -«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, -Constance.» - -«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk -noen glass,« sa Constance i en tone, - -Constance Ring 718) - -som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sikreste måten å få -sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften, -jeg husker det nok.» - -«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett -ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode -prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til -ham under fire øine I all kjærlighet ---» - -En sterk snorking lød plutselig inn til dem. - -Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i -søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---» - -«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. - -«La bare mannen ha fred ---» - -«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---» - -«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa -Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot, -moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun -kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i -verden. - -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og sukket dypt og -langtrukkent --- - -Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så -livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den -lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et -laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til -de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert -enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor -skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite; -de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket -hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde -stirret ut i rummet så stivt og utslukt. Omkring kisten stod det noen -hun ikke kjente og hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun -ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun stod mellem de -andre og så på, men samtidig lå og var død, men kunde bli levende igjen, -hvis hun for alvor vilde, men det vilde hun ikke --- det var så godt å -være død. - -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod -plutselig bøiet over henne. - -Constance slo armene om hennes hals og trykket ansiktet inn til henne. - -«Nei, mor, jeg bare tenkte ---» - -«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» - -«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle -dig den ---» - -# Kapittel VI - -Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og -hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at -nu skulde hun atter bli alene med Ring. - -Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra, -men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og -uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den utvortes karakter -deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med -fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde -sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde -hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å -ønske henne bort. - -Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom -hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet -moren i siste øieblikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at -hun måtte og skulde avsted. - -Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i -soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. - -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- --- - -Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og -glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold, -og hvor intet i verden hadde vært kjedelig eller vanskelig. - -Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant -med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også -giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske -menneske som hun slett ikke harmonerte med. - -Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en -sakte, ensformig klagelyd. - -Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gammel, gammel, -gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde, -...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det -skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . -uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet -sig! - -Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryggen mot veggen og -armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset -var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. - -Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til, -forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne -skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var -glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på -pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og -et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som -aldri spurte om, hvordan - -det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, -men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. - -Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu -vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han -bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med -et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, -der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. - -Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut -som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. - -Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu -åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte -på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Constance -frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. - -«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt -overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» - -Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. - -«Hvorfor svarer du ikke?» - -«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» - -«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» - -«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» - -«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på -din gamle manér.» - -Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. - -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han opirret --- «men sett -bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et -ansikt du satte op.» - -«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, -jeg.» - -EE Constance Ring Då - -«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er -sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» - -«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» - -«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» - -«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. - -«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om -du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille -foran henne med en truende mine. - -Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og -bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun -halvt om. - -«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge -henne til å se på sig. - -«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent. -Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øinene og forsøkte å reise sig. - -«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hennes håndledd og -klemte dem så det verket. - -«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å -gjøre den ringeste motstand. - -Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave -på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. - -«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun -kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet -han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. - -«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se -dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» - -Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle -menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper! - -Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. - -Ring så at hun gråt. - -Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med -denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En -engel kunde jo tape - -tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne -tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» - -Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til -det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. - -Ring satte sig like overfor henne. - -«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone --- -«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde -visst slippe for å sitte og gråte.» \| - -«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. - -«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du -angrer det og la så alt være glemt.» - -«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. - -Han bøide sig helt over henne, - -«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» - -Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. - -«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over -gulvet, ut av stuen. - -Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv -som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. - -«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å -vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren -hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på -Tivoli. - -# Kapittel VII - -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fødselsdagsgilde hos -tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til -byen før den dagen var over. - -Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, -solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og -er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver -som naturen er iklædd. - -Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere -partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av -herrene var tydd inn i røkeværelset med sine sigarer og kaffepunsjer. -Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre -var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte -enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot -fjorden til høire for villaen. - -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enkemann 1 fronten. - -Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig -ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. -Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist -forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med -seiren. - -Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å -rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig -kom hun et øieblikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu bøide -han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så -forskrekket bebreidende på ham. - -«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke - -gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte -synes synd i ham. - -«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri -gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i -øinene. - -«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt -opover og stillet sig på plass igjen. - -Resten av aftenen var Constance munter som sedvanlig, uten skygge av -forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden -for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted -efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. - -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjærlighet. Hans følelse -syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde visst at -det ene menneske kunde nære for det annet. - -Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket -lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la -henne merke sin lidenskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann -vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin kjærlighets -bittersøte hemmelighet. --- --- - -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumringen. Hun hadde begynt -på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde -derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. - -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand, -ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; --- -hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei, -ikke det engang. - -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fotsålene; så -stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var -det ikke det minste å se på. - -Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller annen ---? - -Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. - -Straks efter ringte det. - -Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare -postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var -hjemme. --- Det var Lorcks stemme. - -Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok -op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands -novelletter, som nettop var utkommet. - -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. - -Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så -kom de til å tale om kjærlighet. - -«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,» -sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig -kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» - -«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skuldrene, «det man pleier -å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep ---» - -«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er -hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---» - -«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven -mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende -blikk. - -«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot -nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om -ikke alt det har vært dikt og tøv --- --- - -«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte -om det, De selv ikke tror på?» - -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten --- -klandre, --- det var nu slett ikke meningen ---» - -«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet - -i gamle dager ---» - -6 --- Amalie Skram. I. - -«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?» - -«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---» - -«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. - -«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. - -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de tider er lengst forbi ---- tror De ikke også?» - -«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å -treffe på slikt et vidunder ---» - -«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. - -«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en -ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa -Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. - -«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance. - -«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlighet er ikke -lenger noen kjærlighet ---» - -Constance lot arbeidet synke. - -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlighet !» --- Det kom -med et dunk på hvert eneste ord. - -«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at -man gifter sig.» - -«Ja, og hvad så?» - -«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget -beklaget faktum. - -«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på -hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf -om Lorcks leber. - -Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. - -«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige -mennesker, eller iallfall folk uten utviklingsevne.» - -«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig -tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. - -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ektefolk, for det er -jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op --- -viskes ut av tid og bruk som alt annet her i verden. Og så dessuten, -hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårsalderen f. eks? -Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er jeg sikker -på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» - -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Constance med et -sukk og gav sig atter til å sy. - -«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot» ---- fullførte Lorck. - -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Constance og så et -øieblikk op. - -«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig -institusjon,» svarte Lorck med et smil. - -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temmelig til års,» -fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» - -«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin -skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere -er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne ----» - -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange mennesker i verden? ---» -sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke -skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» - -«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle -foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» - -«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket -resignert. - -«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo -å være fordomsfri.» - -«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. - -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, -men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» - -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var -sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance -likegyldig. - -«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte -med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan -ting, jeg som nu - -i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe -mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.» - -Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene -arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans -sedvanlige overlegne rolige. - -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygghet; hun torde ikke se -op. - -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i allverdens rike skal -jeg begynne på, --- uff, en sådan scene. - -«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som -ingenting. - -«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det -er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» - -Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. - -Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med -heftighet og bøide sig dypere over arbeidet. Hvad i allverdens rike -skulde hun svare. - -«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så -godt som jeg,» vedblev han. - -Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. - -«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun. - -«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.» - -Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun -ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun -vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. - -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger -imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme -det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.» - -Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente -hans varme ånde stryke over sin panne. - -«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. - -«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en -bebreidende tone. - -«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. - -«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket -Constance og så hjelpeløst på ham. - -«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet -han trådte et skritt nærmere. - -Det gav et sett i Constance. - -«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. - -Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. - -«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske anderledes enn jeg -selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke -ta imot det?» - -«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. - -«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett -bort til henne. - -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det annet i min tanke!» -ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i -gråt. - -«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil -vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig. - -«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et -uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. -«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» - -Hun gikk bort til vinduet. - -Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til -å vende sig om. - -«Kokette!» snerret han. - -«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen -kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem -oss, derav kommer det.» - -Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med -blussende kinner og fiendtlig holdning. - -En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i -Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å -være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake -med verdighet. - -«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkommen rolig. --- -«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt -skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber -Dem, la være å bære nag til mig ---» - -«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. - -«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» - -«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over -saken ---» svarte hun. - -«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. - -«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. - -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke -finne på at jeg nu skal være bannlyst fra - -Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften, -frue.» - -«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. - -«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte -skritt. - -Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av -sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen -og et halloi ropt inn i øret. - -«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. - -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet begravet i en -fløielspute. - -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk kokette som la sine -garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne! ---- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for -henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin -mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var -allikevel den eneste hvis kjærlighet kunde hedre henne. - -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og verdiløst, og alt det -grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige -Lorck, --- hun hatet ham --- --- --- - -Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig -straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de -hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen -svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre -ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op -hvem som skulde inviteres. - -Lorck var iblandt dem. - -Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck. - -«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. - -«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. - -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og -falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være -med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og -talte på fingrene. - -«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du -kan la være, når du hører jeg ber dig ---» - -«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har -lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---» - -«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er -en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme, -men du må ikke be ham.» - -«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min -santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---» - -«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. - -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jammerfull, og minen så -bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. - -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck heller, stakkar,» -vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til -familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være -litt fornem imot ham.» - -«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» - -«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at -jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha -ham med. --- Du er så full av innfall at \>» - -Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham -til å glemme hvad det var han vilde sagt. - -«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i -øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» - -«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja, -la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. - ---- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent -ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde -menneskene ut. - -Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt -alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern -mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe -skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt, -langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun -døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå -omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» - -Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta. - -Hun undskyldte sig med at hun var syk. - -Hvad feilet henne da? - -Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. - -Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? - -Det kunde ikke hjelpe. - -Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at -hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som -hadde skremt henne. - -Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større -liv enn noensinne. - -Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart -vilde få nok av å agere eremitt. - -I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på -avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme. - -Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance -Ring - -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nydelig; aldri hadde -han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og, -skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. - -Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om -likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste -øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli -herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han -trykket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. - -Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om -hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. - -# Kapittel VIII - -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Hansens diskuterte -religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie -merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde -gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem, -men Constance bøide alltid av. - -«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, -da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne -vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» - -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har alltid forekommet mig å -være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg -ingen fidus til.» - -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grunnen en dott, du. --- -Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog -stygt å la ham merke det.» - -«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig -ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er -altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut -som hun akkurat tåler ham.» - -«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har -drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og -sterkt! hans toddiglass er alltid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» - -«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller drukket --- --- men -altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» - -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor reddsomt for -Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- tale gått og ordnet efter -selskapet; nu slukket hun lampene. - -«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og -medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det -skal være.» - -R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. - -«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans -skrivebord var avlåst. - -Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke -villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring -følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å -gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn, -Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den -siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til -sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det -eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han -fortsatte resten av veien i taushet. - -Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen, -men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt -ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt -utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme -åndedrett begynt å tale om noe annet. --- - -Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun! -Hvor ofte hadde hun ikke om morgenen sagt ham at hun om aftenen hadde -skammet sig over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og -trygle av sin kone om ikke å drikke sig full --- og som lovet og -forsikret med hånd og munn og så gikk like bort og gjorde det. --- - -Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig -på skikkelig vis. - -Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte -den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la -den fra sig på bordet, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. - -Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på -sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk -og hadde beholdt den ene hanske på. - -«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem -og tilbake. - -Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. - -«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han. - -Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham -med et hurtig blikk og forsvant gjennem døren. - -Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en -bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han -virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med -stor opmerksomhet. - -Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene, -knyttet hånden, lo litt, gjorde grimaser, som vilde han til å gråte, og -stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i -tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter -sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmessige vendinger ut i -kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren -som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. - -«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide - -sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under -haken. - -«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret -reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken -forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare -linnet med naken hals og armer. - -Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det frodige bryst, hvis -hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske -lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes -bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra -ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse. - -«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet -sig op, --- «å skrike slik da! Er det kanskje noen som gjør Dem noe? -Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten -og trakk teppet op over henne. - -«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la -være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen. - -«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe -ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en -lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham -klappe sig. - -Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åpnet og straks efter -lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte til. -Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den -lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for enden -av hvilken soveværelset lå. På tå listet han opover og lyste med lampen -foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun hadde -satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i - -spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte -flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et -stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. - -Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så -årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. -Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun -lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige -høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På -julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring -stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på -munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om -det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige -fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han undertiden. Og han som -hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var også -vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som -forstod det. - -# Kapittel IX - -Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i -midten av desember med frost og klingende føre. Constance hadde vært ute -for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; -han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem dem -hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress -inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, -som var preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfallende -forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa -undertiden til sig selv at hun egentlig savnet ham, men når hun så -husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen op i henne. - -Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og -tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. - -Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen -var i ustand. Hun hadde ingen entrénøkkel på sig, derfor vendte hun om -og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt -osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten -bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i -spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen, -og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe -klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som -om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte -hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra -hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med -langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning -om hans munnviker, et slags fjollet smil. Med ansiktet halvt bortvendt -stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för -rådville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. - -Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun -sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun -vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men -det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke -vilde lykkes henne. - -Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen. - -«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans -almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men -lyden vakte henne; hun - -gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig. - -Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi -Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt -stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, -flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en -skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. - -«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, --- -det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.» - -Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. - -«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg -mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert -tredje eller fjerde ord. - -«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, --- -ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en, -ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke -selv.» - -Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. - -«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut -sagt, jeg vemmes ved det.» - -Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut -til å beflitte sig på å tenke efter. - -«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja, -ugjort,» fortsatte han i den samme underdanige tone. «Hvis jeg torde, så -vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og -rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhengende hånd. - -«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen -og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å -flyve avsted gjennem luften og ikke stanse før hun nådde huset der -hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be - -om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun -holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt. -Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide -henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke -henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun -ofte vært forpint og ulykkelig, men hvad var det mot disse sviende -piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. -Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, -fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. - -Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham -kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til -hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den -manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen -og så svinsk. - -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uutholdelige smerte. -Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og -anklaget sig selv for utakknemlighet og hovmot. Nu var straffen kommet -over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. -Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter -dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. - -«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det -plutselig like ved hennes øre. - -Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt -ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu -enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren -dinglet bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor -Hansens bodde. - -Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten -sympati det enn ellers var mellem dem, - -7 --- Amalie Skram. I. - -på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på. - -Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. - -Marie satt i det ene hjørne av den rummelige dagligstue i en -fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en -skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster -fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en -praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. - -Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk -henne vennlig smilende i møte. - -«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du -blir naturligvis ---, så sender vi bud efter Ring.» Og hun gav sig ivrig -i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. - -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i entréen og blev -ved å snakke, mens døren stod på klem. - -Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en -lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens -forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres -øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt -ut i en lidenskapelig hulken. - -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett bevegelig som hun var, -kom hun selv til å gråte. - -Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig -tettere til henne. - -«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykkelig ---!» kom det -omsider med brutt stemme. - -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» - -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så -fortalte hun hvorledes sakene stod. - -Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et -bekymret alvor. - -«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig - -EEE SD ENE - -gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun -ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjenestepike. --- Det har ikke -stort på sig, du.» - -Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. - -«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» --- -stammet hun. - -«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde -trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du -ikke selv har skyld?» - -«Hvad mener du med det?» spurte Constance. - -«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og -jeg.» - -Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet -mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på -henne. - -«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. - -«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så -ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og -de kan så lett få tilbakefall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, -setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall en -som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.» - -Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. - -«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. - -«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite -hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper -er rent, du.» - -Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet -ektemennene bedrev, og konene så gjennem fingrene med; hun nevnte flere -eksempler fra deres - -felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. - -Constance blev sjelesyk av å høre på det. - -«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis -alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne -løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke -offentlig flerkoneri?» - -«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være herlig.» - -«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn -til.» - -Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. - -«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på -konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig -makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker -han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» - -Constance lo bittert. - -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket -mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke -godt på sin mann.» - -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Constance hånlig. - -«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får -velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å -bringe hjertene nærmere sammen, når vi bare bruker det på den rette -måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. - -Det blev en pause. - -Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. - -Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge -hadde hatt på hjerte. - -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Constance? Det var å -ha en mann som var svak for drikk.» - -«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, --- - -men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun -var forberedt på alt. - -«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, --- -at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker -for å døve sig.» - -«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med -mig.» - -«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det - -får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» --- - -Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. - -«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine -forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo -borgerlig ruinert.» - -«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. - -Marie gikk ut i entréen efter det. - -«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu -skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med -det samme, Constance.» - -«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet -bedre på ham, og lover å forbedre mig for eftertiden. --- Er det ikke -det, jeg skal?» - -«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt -dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» -spurte hun, da Constance var ferdig. - -«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.» - -«God natt, Constance.» - -Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen -forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet -for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne ---- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde -hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå -hånden av henne og bad henne bare forholde sig rolig og gjøre sine ting -som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det -ikke blev noe videre av det. --- - -Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og -forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. -Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med -Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet -han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved -dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med -et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var -hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io -turtelduer --- --- - ---- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod -han ute i entréen og lyttet. - -Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op -i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå -i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun -skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. - -Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. - -Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun -inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. - -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sittende i en -foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. -Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale -henne. - -Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» - -Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep -atter hladet. - -«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. - -«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på -dem.» - -«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta -hvad bot du pålegger mig --- hvor» - -«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, ---- «når du står i forhold til min tjenestepike ---» - -«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» - -«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at -jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men -så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru ---- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» ---- Hun reiste sig og vilde forlate stuen. - -Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i -dette øieblikk. --- Hun var en helt annen. En redsel for å miste henne -för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i -veien for henne. - -«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en -pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et -menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, -Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger -i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden -uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred -sig som i krampe. - -«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» - -«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har -aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så undertiden har du vært så jeg -nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et -villrede, har jeg. Å, Constance, hadde du elsket mig, kunde du fått en -annen - -mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det -er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på -kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. - -«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. - -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Constance.» Han så nu -på henne med et blikk som en straf- fet hund. --- «Jeg reiser mig ikke, -jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» - -Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med - -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg -skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er -altfor sant, --- å, - -men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for -det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje -føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært -nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å -tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten -dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge -hender hennes kjole, som han kysset. - -Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og -begynte å gråte. - -«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han -med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance, -som ligger her og tigger, mens du står der og er så hevet over mig og -har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, -Constance.» - -«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er -skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» - -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde -og ta mig på prøve.» - -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like overfor ham. - -«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, -mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en -liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig -sannferdig.» - -«Ja, det kan du stole på, Constance.» - -«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» - -«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet -enn hvad du så, det er galt nok det.» - -Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om -sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for -Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og -usikre måte å svare på. - -«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. - -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg -taler sant ---» - -«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?» - -«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det, ---- hvad kan det nytte, når du ikke - -vil tro mig.» - -«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. - -«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å, -Constance, spar mig, --- jeg er så skamfull, la det nu være nok.» - -Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters -sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at -ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde -naturligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under -hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så -dypt fallen mann var han ikke. - -«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte -hun halvt bedende. - -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Constance, du kan tro jeg -har fått lærepenge, om ikke av an- nen grunn så for å skåne mig selv for -så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» - -Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han -måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. - -«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned -over hennes kinner. - -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne -henne. - -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid -til å komme mig.» --- - -«Men din hånd! Din hånd, Constance!» - -Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en -menneskeeter. - -«Og så sier jeg Alette op til påske.» - -«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?» - -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo -gitt mig ditt æresord.» - -MX. - -Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl -Johans gate. De kom fra sine kontorer og skulde hjem til middag. Da de -hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. - -«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers -å gå gjennem Slottsparken. - -«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må -jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.» - -nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER - -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plutselig til å bite på -sin høire pekefingernegl. - -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere forleden?» - -«Nu? Så kom med det, mann.» - -«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var -kommet utenfor gatedøren.» - -«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring febrilsk. - -«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og -påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» - -«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i -ansiktet. - -«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke -på noen måte måtte ha henne gående i huset.» - -«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» - -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---» - -«Hadde hun mistanke?» - -«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet -hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig -umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---» - -Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken -fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde -være like så langt fra å ane sannheten som Marie. - -«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i -det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. - -Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie --- -pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. --- -Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---» - -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skuldertrekk, «er det -liten nytte i å holde moralske foredrag - -bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en -kone som Constance ---» - -«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det -samme altså.» - -«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu -også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---» - -«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når -såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. - -Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om -eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, -men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, -men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å -være en fengslende bok. - -Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre; -gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at -hennes kinner var blitt så smale og hvite. - -Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok -forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden. - -Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring -blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke -var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være -henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad -brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt -sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel -på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til -Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å -skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg -for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham -ut; det visste den - -allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham. ---- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans -hjelp og bistand. - -Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med -henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til -å gripe leiligheten. - -«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk -gjennem dagligstuen. - -«Nei,» sa hun uten å se op. - -«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så -fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. - -Constance ristet på hodet. - -«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får -jeg min santen skynde mig.» - -Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til -Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget -ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. - -Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på -sin mann. Det som var hendt, hadde visstnok gjort inntrykk på ham; det -var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han -drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da -han av sig selv forlangte te. - -Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av -ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet ---- --- - -Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av, -for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, -for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette -at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for alvor søkte å -vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. Når -han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin -stemning. Det beste i livet - -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk -dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken. - -Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter -trådte Marie inn. - -Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og -tok derfor tøiet av. - -«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi -Alette beskjed. - -De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. - -Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som -Constance hadde stillet der for øiemedet. Marie mønstret piken fra topp -til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en -skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med -øinene like til døren, som hun formelig krøp igjennem. - -Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin -aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. - -Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning -og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig -berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i -denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med, -for hennes skyld i det minste. - -«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om -med teskjeen i koppen. - -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Constance likegyldig. - -«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det -går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt -for dig også.» - -«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance -så forundret på Marie. - -«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - -Constance Ring jul - -«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk. - -«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist -fruktsommelig.» - -Constance slo hendene sammen. - -«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» - -«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?» - -«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme ----. Det minste barn må jo kunne opdage det ---» - -«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig historie,» sa -Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. - -«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender -jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en -kjæreste?» - -«Det vet jeg ikke,» sa Constance. - -«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men -så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som -kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !» - -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit -å si det til henne.» - -«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du -kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» - -Constance så motfallen frem for sig. - -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike -som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie -opmuntrende. - -«Ja, takk, det var jo godt, men ---» - -«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av -anstendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og -herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---» - -«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis» - -Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og tilbake med en halvt -spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved det som forestod, -for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun -iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? Så pinlig -som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, når han nu hørte -hvordan hun var. Men på den annen side hadde han godt av det også. - -Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. - -Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at -Marie hadde rett. Det var besynderlig at hun ikke hadde sett det før. - -Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe -ondt over henne de siste par dager. - -Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk -med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder, -så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig -bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs -bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for -sig. - -«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa -Constance stakkåndet. - -«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet -sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg -gikk med det samme.» - -Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. - -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt -Dem,» vedblev Constance. - -Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå -Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt -det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var -ikke langt fra selv å briste i gråt. - -«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene - -presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender -hadde hun grepet fatt i en flik av Constances kjole; en strøm av tårer -styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg -og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et -elektrisk apparat. - -«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig avbrutt av den -voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig --- -ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld, -frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. --- -Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske -og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---. -Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe -mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. - -Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt -blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten -op for Constance. Hun krummet sig sammen og bøide sig helt nedover den -sammen- rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var -et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin -støvlehæl, men i neste nu gikk det gjennem henne hvor elendig og -fornedret dette medmenneske var, som hun lå der ferdig til å -sønderbrytes av sin stormflodsaktige hulken, og hun fyltes av en -smertelig med- lidenhet. - -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er ingen hjelp i å ligge -her.» - -Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet -og tumlet mot døren. - -«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan -forfatning?» spurte Constance. - -«Ja,» hvisket Alette. - -«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» - -8 --- Amalie Skram. I. - -«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. - -«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» - -Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. - -«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. - -«Godt,» sa Constance, «gå nu.» - -Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - -# Kapittel XI - -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøgeaktige, svikefulle -mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde nedlatt sig -til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. - -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sikkert på ny be om -tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var -henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet -hun hendene. - -Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å -vite; hun kunde ha trykket Alettes hånd av takknemlighet. - -Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få -skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i -hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så -var det jo best hun skyndte sig til ham. - -I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i -trappen, men slapp uhindret frem. Hurtig gikk hun ned over gaten. -Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved -målet og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- trédøren i -annen etasje var det en skinnende messingplate, og på denne leste hun: -F. B. Huhn, sogneprest, kon- - -Constance Ring pr - -tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall -ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det -op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert -åndedrag hun tok. - -Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde -hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre -tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i -hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde -huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammerslag i venstre side -vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme --- -eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk -trykket hun på ringeapparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. -En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem og tilbake -fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; hun tok et -samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over trappene, men -så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. - -Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte -hun om pastoren var hjemme. - -«Nei ---» blev det svart i en uviss tone. - -Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. - -«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. - -Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. - -«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, -hvorpå hun kom tilbake: - -«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» - -Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte -under pikens kommando. - -«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru -Ring.» - -En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, -det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de -samme skritt som - -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom tilbake og sa: -«Værsgo.» --- - -Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av -bøker i store reoler, med småmønstret gulvteppe og en mengde falmede -kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. -Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ovnen brente det -med en sterk, durende lyd. - -Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde -hennes ører fra en umåtelig avstand. - -«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte -en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. - -Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om -undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» --- -hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. - -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjeneste, men det -er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å -begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---» - -Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la -merke til at hun så så besynderlig ut. - -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han deltagende, «er det noe -jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» - -Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk -lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast: - -«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» - -Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. - -«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget -godt,» sa han nesten bedende. - -«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i -ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvorledes jeg skal bære mig -ad ---» - -«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt -som sjelesørger og medmenneske, selvfølgelig også i medfør av min -stilling som kirkelig em- bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres -forehavende.» - -«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig -makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. - -«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens -og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot ----» - -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun heftigere, «\<--- hvem -og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt mellem -hendene og mistet den derved på gulvet. - -«Husk at det står skrevet ---» begynte han. - -«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk -pannen i folder lik en som vil til å storgråte. - -«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren. - -«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og -grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1. - -«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De -kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal -menneskene ikke adskille.» - -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammenføier alle ektefolk,» -ropte Constance. - -«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. -Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener foran Guds alter uttaler -innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord -som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av - -institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er -Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.» - -«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» - -«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. - -«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menighet eksisterer i -verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie -Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres -hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå -opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. -kap. 5. til 10. vers. - -Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte -stille mens han leste. Det brente i hennes tinninger og suste for hennes -ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste -sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å spørre derom -hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen handling, det -var å gjøre sig meddelaktig 1 svineriet hun var flyktet fra. - -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la -boken bort; hennes øine gnistret, og stemmen brast av sinnsbevegelse. - -«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk -håndbevegelse. - -«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun. - -Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. - -«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det -virkelig være mulig ---» - -Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i -Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. -Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. - -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det letter det -sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i Herrens -menighet. --- Akk ja, menneskenes synder er blitt såre store iblandt -oss.» - -«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar -mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. - -«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, -frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige -hoderysten. - -«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være -feil. Kvinner er tilbøielige til skinnsyke, og skinnsyke er det samme -som å være slagen med - -blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og -forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er - -hans ---» avbrøt hun ham. - -Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs -forskrekkelse. - -«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet -hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,» -vendte han sig til Constance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» - -«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret. - -«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene -som om han toet sine hender. - -«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa -Constance og så frem for sig med et tomt blikk. - -«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig -depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» - -«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer -ukristelig enn å vite og si det.» - -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Bevar ditt hjerte frem -for alt det, der bevares --- står det skrevet.» - -Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han -skulde tale. - -«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; -hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli -til Deres sjels evige beste.» - -Hun flyttet sig urolig på stolen. - -«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---» -vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre -sjeler ---» - -Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. - -«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» - -«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev -plutselig utfordrende. - -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres -ekteskap ---» - -«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !» - -«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde -rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, -tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» --- - -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. - -«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» -sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde -funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til -ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter -fortjeneste ---» - -«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en -heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud -og mennesker, og for det annet er det jo ham selv som har skapt oss som -vi er.» - -«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syndige tale.» Det -lød strengt. - -«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. - -«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem -vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe. ---- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig -mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skriftens -ord, så har jeg ikke mer å si.» - -«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu -var en mann, hvis hustru stod i begrep med å føde et barn, som f. eks. -hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen -kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig -blikk. - -«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område, -røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at -hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» - -«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette -med denne store forskjell,» sa Constance trossig. - -Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. - -«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. - -«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for -Dem, og sende mig den, så skal jeg påtegne at det lovbefalte -meglingsforsøk har vært fruktes- løst, og så --- --- ja, jeg skal med -fornøielse ekspedere den videre for Dem.» - -Hun takket og sa farvel. - -«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at -hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. - -«God natt, frue!» - -Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - -# Kapittel XII - -Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig -om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da -hun nådde Incognitogaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små -tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. - -Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som -lukket op. - -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dagligstue med de store, -gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved -pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med -hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som -forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. - -Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet -foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en -mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til -spisestuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover -gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møttes med det dempede, -røde lampeskinn. - -Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist -sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske -hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun -en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran -besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde forverret sig så at hun -denne vinter hadde begynt å bruke stokk. - -«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg -nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. - -«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.» - -Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som -foruroliget henne. - -«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. - -«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å -fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: - -«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» - -Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det -var kommet en stram trekning i munnvikene. - -«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på -henne. - -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en lidenskapelig hulken. - -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på -hodet. «En skal gjøre det som er rett.» - -«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke -om dem.» - -«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det -vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til -hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må -tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---» - -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. - -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt efter, «ja, for slik -gikk det mig også.» - -«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. - -Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kysset henne på håret. - -«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er -undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med -mennene; gifter de sig, mens de er unge, - -så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres -vaner blitt dem for sterke. - -«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette -før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?» - -«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting -bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at -kvinnene skal være gift; ulykkelige blir de, det vil si til en tid; men -et ugift fruentim- mer, --- ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. ---- Av to onder får en velge det minste ---» - -«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst -beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. - -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tanten og vugget sakte -frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du blitt -peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være den -viktigste hindring for å nå lykken i livet.» - -«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til -noe,» sa Constance. - -Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. - -«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. --- -Og Ring, hvad sier Ring?» - -Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var -uvitende om hvad hun hadde besluttet. - -«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer -dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. - -«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom -utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan -ikke tåle det!» - -«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er -en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---» - -«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det -nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør -det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i -farten til et løp. - -«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første -smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---» - -«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og -forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken ----». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv. - -«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. -Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre -oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all -skandalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- hver. -Reise hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig -om å vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg, -Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» - -Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og -våndet sig høit. - -Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. - -«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal -følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke -få røre ved dig. --- Du skal - -få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene, -før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det -skal være, som om Ring ikke - -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Constance ---» - -Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig -fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen -i forbitrelse. Med en energisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover -og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, - -tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du -vil.» - -Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det -ikke å overtale. - -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Constance min,» sa hun -med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. --- -Når du er så desperat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, i -Guds navn.» - -Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på -stolryggen. - -Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til -Ring: - -«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet -og vil absolutt ha skilsmisse.» - -Så sendte hun piken avsted med brevet. - -Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og -kjærtegn til å sette sig i sofaen. - -«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og -legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.» - -Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet -var innsvunnet, og omkring munnen lå det et trekk av usigelig gremmelse. - -«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel, -«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig -på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» - -Hun nikket. - -«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, -mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. - -# Kapittel XIII - -Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nesegrus på sengen og -grått til hun ikke orket mer. - -Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem --- -hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen. ---- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var -selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når -han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde -ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang -eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som -hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var -ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra -forstanden, den pene, troverdige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke -sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det -kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og -holdent tørket ut. - -Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på -og begynte å stelle til aftens. - -Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem -henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun -mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. - ---- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor -fruen var gått hen. - -Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun -ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. - -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stillet sig op i døren -til pikeværelset. - -Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun -grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet, -lebene bleke og sammenknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig -hikke. - -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende -selvbebreidelse kom op i ham. - -«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en -spøkende tone. - -Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun -stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde -høres, og allikevel kom det tydelig, da hun sa: - -«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---» - -«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det -er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.» - -«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. - -«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende -øine. - -«Ja.» - -«Hvad tid?» - -«Nu for en stund siden.» - -Ring blev blek om nesen. - -«Har det vært noen?» - -«Ja, fru Hansen var her.» - -«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» - -«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.» - -«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» - -Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde -vært redd. - -«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>» - -«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene -opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at -han vaklet. - -«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - -«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de -sammenbitte tenner. «Se mig til den hevngjerrige tasken --- men du skal -få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve -ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med ansiktet mot -bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik fart -at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev -sittende på huk. - -Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig -om munnen med forklæsnippen. - -«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har -gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» - -Hans raseri var plutselig som blåst bort. - -«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret -stemme og gikk fra henne. - -Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften -fra ham. - -Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, -og overkroppen lutet så sterkt forover at hodet hang helt nede mellem -benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra -isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp. - -Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buffeten og skjenket -sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det styrket ham -og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. -Constance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt vilde bli -blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med folkesnakk og -scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å snakke henne -til fornuft denne gang. - -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille -ved tanken at han rev sig 1 håret. - -Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, - -9 --- Amalie Skram. I. - -slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, ---- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld --- -Constance, --- å, den elskede, deilige Constance!» - -Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet ---- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne -tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde -nok formilde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og -noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk -op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet. - -o - -Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun - -kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? --- -Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde -nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun -skulde --- --- --- han skalv fra - -o - -isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han foldet -hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele. - -Han lå ennu på kne, da det ringte. - -Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel. - -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for -ham. - -«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. - -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbehag ved å være -kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun -ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor -forferdelig alvorlig hun fant saken. - -«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og -miner, «det er en tung tilskikkelse.» - -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» sukket fru Wleigel. - -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbevegelse. Hun svøpte -snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket langsomt først det -ene øie og så det andre. - -«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste -riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han -holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. - -«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle -dame klynkende. - -«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister -min forstand.» - -Han vendte sig mot veggen og gråt. - -«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således ---- De må ikke gråte, Ring.» - -«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal -vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han -snøftende. - -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for -sent,» sukket fru Wleugel. - -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pusset nesen, «men så -får en også lide for det.» - -«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.» - -Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til -å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. - -«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan -nesten si utilregnelig.» - -«Og hun sier hun vil skilles?» - -«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.» - -«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis -jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han. - -«Jeg skal spørre henne.» - -«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa - -Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal -være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» - -«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. - -Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt -over terskelen. - -Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å -drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. - -Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. -Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig -kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned -til nakken. - -Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke ---- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev -trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen -hvisket: «Constance ---» - -Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt -slet hun øinene op der lå en stor lysebrun klump som rørte sig, med en -blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like -ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd --- - -Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine -hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv. - -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, -styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut -av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og -tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten -og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til. -Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun endelig fikk tendt lys. - -De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen - -var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes -ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. - -«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. - -Ring avsted. - -I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte -fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med -vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn -under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. - -Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk -henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til -live igjen. - -Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd -kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende -håndbevegelse. - -«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. - -Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde -undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han -kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for -natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig -igjen neste morgen. - -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Constance, som lå -stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved -lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over -pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så -sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten -forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde -hjem. - -Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede -på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på -hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til -stanset han, - -foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med -armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, ---- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.» - -# Kapittel XIV - -Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå -hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte -hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen -erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det -var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke -vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og -forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt -med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av -doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra forskjellige sider -blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi tanken -på skilsmisse. - -Når hun talte om det som forestod, blev det vist tilbake med den -innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og -vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri -foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. - -Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt -underrettet om det som var foregått. - -På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne -levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes -for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post -sendte op til Molde. - -Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på -henne. Fru Blom bad henne så inderlig om at hun for Guds skyld måtte -forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem -at det - -vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende -gremmelse. - -Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun -da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk -Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og -følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i -skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en -ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. - -Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på -den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var -nu en gang således innrettet at den så skjevt til de kvinner som gikk -utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han minnet henne -om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde ridd på -hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til -slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde vært hans -hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han vilde henne -det beste, det kjærligste til alle, alle tider. - -Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes -ut av hennes tårer. - -Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger -gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne -så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så -stillferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke la -være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote han -fortalte fra et middagsselskap om en dame, han hadde hatt til bords, og -som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist spurte -han hviskende sin sidemann, om hans borddame - -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. - -En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes -ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke -bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si -at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger -han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin -prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten -til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og -ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han -hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett; -ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake, -vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun -en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde -måle. - -Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å -høre de mange smålige fornuftsinnvendinger, som den formørkede -menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, -men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant -som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og -trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne -troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønnhørt. Da -Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, -De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den -Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» - -En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært -hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. - -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. - -«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel. - -«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte -Marie, «de blev sunget på konserten forleden. Den ene især er deilig --- -uhyre melan- kolsk.» - -«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» - -«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang -hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem -også. --- Nu arbeider han nok på noe større.» - -Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres -samtaler, hans spill og all den småmoro de hadde hatt sammen. Det gikk -op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. -Uttrykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig -for henne, og så så hun hans bleke, bevegede ansikt den gang han sa -farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se -henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at -hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. - -Hun vaktes ved lyden av et navn. - -«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun -satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa -Marie. - -«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg -slett ikke nevnt det.» - -«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. - -«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal -skilles ---. Jeg bare byr dig ---». - -«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke. - -«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor -lang tid bestormet dig med sin kjærlighet. --- Du har endelig latt dig -beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med -Lorck. Derover er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleu- - -gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i -forlegenhet med å finne på.» - -«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede. - -«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til -skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner ----» - -«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. - -«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk -dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.» - -«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. - -«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da -vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut. - -«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» - -«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til -henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en -kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke -spøk, kan du tro.» - -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Constance ---» sa Marie -inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig -vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så -baktalt, så mistenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker -på.» - -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine -støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten -rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det -eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» - -«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, -og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. - -EN EE EE - -Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i -hånden og stirret ut gjennem ruten. - -Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. - -Kort efter reiste hun sig og sa farvel. - -«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun -ute i entréen. - -«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel -motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» - -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i -et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig -uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» - -Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. -Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne, -gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort, -lot ansiktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. - -«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?» - -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde bevege lebene. - -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere ----» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake -og hulket videre. - -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spisestuen for å fore -kanarifuglen. - -Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring -om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det -i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. - -Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i -hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å -by henne sine løfter og - -troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun -vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. - -Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som -var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige -mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede -over hans adferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som han, -når de alle holdt med ham --- --- - -Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis -man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet? ---- --- - -# Kapittel XV - -Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. -Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til -hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags -tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å -hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på -at hun vilde ende med å la sig Si. - -En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev -det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av -en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, -hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen -sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av -og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» --- - -Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde -legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør -anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider -kunde hun ikke holde det ut lenger. - -«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. -«Er det nu noe galt igjen?» - -«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke -vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. - -«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. - -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en -forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det -rolig, Constance ---» - -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med åndeløs hast. - -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du - -«Barnet,» gjentok hun. - -«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» - -Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var -stormet op i hodet på henne. - -«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. - -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\> - -Constance rørte sig ikke. - -«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,» -vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» - -Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. - -«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine -fingerspisser slo støvet av de stoppede stolrygger, «hun er nu reist til -Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De har -nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror jeg -nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- det -var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og det -var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» tilføiet -hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, «nu synes -jeg likesom at all ting er blitt anderledes, ja, nesten som om alt dette -fæle bare har vært en - -» - -drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en -del småting som lå på sin plass i forveien. - -«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri -være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og -bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste, -ja som Alette og sjømannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi -en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var -med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en -antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn -separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte -forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd, -hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---. -Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt -at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så -feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg -gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke -kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde -jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde -tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig -ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var -den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk -tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, -stakkar, --- - -han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud -på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da -var lille Conny også - -død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja, -Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er -unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer -Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så -forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - -o - -strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste -til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille -gråt var blitt til en hulken. - -Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. --- -Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om -han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort -til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så -forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. - -Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde -tenke sig muligheten av å vende tilbake til Ring. - -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tanken, men spørsmålet -kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av sorg over at -hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de kunde -få henne til. - -Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens -inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men -ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. - -Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig -fri --- sa farvel og gikk. - -Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget -så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig -over og sa ja. - -På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par -ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. - -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grenseløs. --- - -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig innflytelse på Constance. -Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning sikkert snart -vilde innfinne sig. - -Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og - -kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de -urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. - -Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at -Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde -kalt sykdommen for snikende nervefeber. - -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---. -«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må -ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta -hensyn til ham.» - -Dette brev leste Constance om aftenen kort før sengetid. Den natt falt -hun først i søvn kl. fem om morgenen. - -Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til -sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor -skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så -måtte det vel være noen fornuft i det --- ---. - -Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med -ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden ----. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det -var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og -så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun -var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var -det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare -å innrette sig efter omstendighetene. --- - -Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespondanse lovet Ring å opgi -tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den -uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, -men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. - -Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at -det naturligvis falt av sig selv. Og - -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykksalighet. Det viste at -han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den -fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen -over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengivenhet og kalte -henne sin frelsende engel. - -Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse -ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en -besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten -overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svømmet over -av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok -henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og -opbygget over sig selv. - -# Kapittel XVI - -I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så -ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for -å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har -forspilt. På alle optenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til -å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk skammelen -inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de tider hun -pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne og takket -henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god natt. - -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når -det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen -med Ring. - -Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, -trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt -skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort -i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 --- -Amalie Skram. I. - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snakket om å gjøre -en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- Heldigvis var -hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den andel han hadde -hatt i det. - -Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av -forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd -overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig -selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med -spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra -gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på -det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v. - -Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. - -Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig -på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast -at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers -forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og -fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form. -Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. -Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke -på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at -han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo -sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann -utholde. Således gikk det et par måneder. Constances indignasjon fortok -sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans -tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, -hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme -overheng. - -I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs. -Constance kjente ofte at han luktet - -av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så -beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt -værelse. - -En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på -kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var -påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger -at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. - -«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer -hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn -dagen derpå.» - -«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot -henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å, -Constance, du har synd for det ---» - -Hun knep lebene sammen, målte ham med et foraktende øiekast og gikk fra -ham. --- - ---- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie -hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor -deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde -hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde -ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men -også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres forening til. Det -adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne -sorger over andres elendighet. - -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkkveien for å finne en -familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn -for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han -hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige -trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med -letthet fant stedet. Det var en av - -disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles -kjøkken for flere familier. - -Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og -vasket ullne plagg i en avskåren smørfjerding med noe tykt, mørkegrått -såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i -det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og -om hodet hadde hun et blårutet lommetørkle som var knyttet sammen i -nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. -De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende -familie. - -Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et -kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. - -De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen -de steg ned den smussige stentrapp. - -Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det -intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av -Constance. - -Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en -sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i -det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte -helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et -forhenværende rullegardin. Midt på gulvet, som var dekket av søppel, -stod en kasse av uhøv- lede bord, full av ubestemmelige filler. På -kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sammengrodde av -væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen -stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så -man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt -en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet -sammen til en pisk i nakken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var -meget smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av -en eneste hekte. På fanget hadde hun et spebarn, innsvøpt i en rest av -et sjokoladefarvet damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; -det klynket og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret -tungsindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op -og ned og frem og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet -var opfylt av en forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper -på de kalkete vegger. - -«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig -til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» - -«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. - -«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. - -«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. - -«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør -henne ikke, den stakkar.» - -«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen -i hånden. «Er hun ikke til stede?» - -«Nei,» blev det svart. - -«Er hun på arbeid?» - -«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. - -«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten -som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede -med munnen proppet full av kullsorte fingrer. - -«Ja,» var svaret. - -«Har du ikke en til?» - -«Nei,» hvisket hun. - -«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. - -«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet. - -«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. - -«Ute og ber.» - -«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. - -«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte -øine. - -Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av -stank. - -«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det -barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.» - -«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. - -«Nei,» hvisket barnet. - -«Kan kan ingenting få?» - -«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. - -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Constance og skrev med en -blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries -seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår -naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. - -«Ja-a ---» svarte barnet. - -«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som -stod og vasket, da de var kommet op på gaten. - -«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt -hun sig bedre enn som så. - -«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. - -«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket -fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive -dem på dør. - -«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. - -«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en -tykk mannfolkskjorte. - -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie nedlatende. - -«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. - -«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun -vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. - -«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste -natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det -har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» - -«Drikker mannen?» spurte Marie. - -«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbeholden. - -«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» - -«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom -og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» - -«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de -av?» - -Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om -hennes lange, grove munn. - -«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!» - -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Constance. - -«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.» - -«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. - -«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han -en sjilling --- så drikker han a op korsom er.» - -«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev -bra?» spurte Constance i en medlidende tone. - -Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av -hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte -ansiktet helt mot de - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gneldrende livlig: - -«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant -enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, -fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og -et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren -gåenes dags ventenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel- -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte stanse -for å trekke været. - -Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, -«henne burde det gjøres noe for.» - -«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går -ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu -og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,» -føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo -fakka og satt fast for kjueri.» - -«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og -hør på det fæle fruentimmeret.» - -Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig -bort fra det skrekkelige sted. - -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Bendiksen,» sa Marie, «dem -kan man ikke kalle verdige trengende.» - -«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor -sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten -jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett -eksempel av tusen.» - -«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre -med henne?» spurte Marie. - -«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad -jeg bare kan skrape sammen, naturligvis.» - -«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» - -«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes -det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» - -«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet -enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med -overbevisning. - -«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at -alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det -nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.» - -«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da -ha til Vårherre.» --- - -«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp -du snakker om! --- --- Det er en forbrytelse! --- Opdra dem til å leve -av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig -nedfor som kveget og vente på mer.» - -«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. - -«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, -oprørende forkjært.» - -Marie vendte plutselig hodet og så på henne. - -«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt ----. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå -omkring.» - -Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet -ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa -hastig farvel til Marie og gikk op. - ---- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt -alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som -vilde tale med fruen. - -«Har hun vært her før?» spurte Constance. - -«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» - -«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» - -Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort, -sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentimmer med det kantete, -sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene -hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært -svøpt i om formiddagen, på føttene et par mannfolkstøvler med store, -gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet -sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt -hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. - -«De e mei som det hadde vært to damer hos i formidda,» sa hun med slesk, -vestlandsk stemme. - -Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på -skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og -omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så -ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. - -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det påkom henne ulyst til å -innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun skulde -tiltale henne. - -«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks -betenkning. - -«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene -hånden over den annen i rastløs skiften. - -Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. - -«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av -fattigpleien?» - -«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig -til det.» - -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire uforsørgede barn, foruten -de eg går me,» sa hun ydmyk. - -«Er han vanfør, Deres mann?» - -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de -ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.» -Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget -fruen med dette. - -«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. - -«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det -kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er -begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for -oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var -uavlatelig i bevegelse. - -«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere -ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en -misbilligende tone. - -«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven -mine. «Det er jo Guds bestemmelse.\> - -Svaret irriterte Constance. - -«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?» -spurte hun. - -«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti. - -«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» -spurte så Constance. - -«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad -Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» Det lød som leste -hun op av en bok. - -Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. - -«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i -forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.» - -«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, - -vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk. - -Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var -enda et spørsmål hun vilde gjøre. - -«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det -Deres barn, det?» - -«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.» - -«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og -bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn -egentlig talte til konen. - -Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller -mennesker, når eg for så ukristelig frem.» - -Constance leverte henne en bylt med klædningsstykker. Hun tok den, -takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. - -Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens -ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances -fingrer med lurende Øøine. - -«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel -ut imot henne. - -En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et -glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over -ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd -og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene -ned over hennes kinner. - -«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun -med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, -Di har gjort mot en sulten stakkar.» - -Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en -kuldegysning gjennem henne, og munnmusklene vibrerte. Hvor meget sult og -pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte -således hen ved synet av en lumpen femkrone. - -o - -«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun -med et avferdigende nikk. - -«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. - -Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, -vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne -småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige -ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. - -Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne -efter berøringen med disse utskudd, og hun måtte flere ganger snuse til -sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. --- - -Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke -gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham, -skjønt han mishandlet henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden -makt til å drepe enhver gnist av menneskelig følelse! - -Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige -vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til -et liv fullt av jammer og pine --- ---! - -Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk -finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde. - -Så det da ikke ut som om religionen gjorde menneskene lik de umælende, -som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---? - -Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det -var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere -og dypere ned i pølen. --- --- - -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- - -det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke -var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så -praktisk og hadde sine rubrikker ferdig for de verdige og ikke verdige. ---- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den -stå for å utdele dem til de riktige trengende. - -Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk -inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok -en bok og satte sig - -til å lese. - -# Kapittel XVII - -En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleiigel oppe hos -Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et -så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe -efter lampene. - -Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men -Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru -Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. - -Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått -et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om -hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun -aldri nedlegge.» - -«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. - -«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, --- -ja, det vilde hun, Constance.» - -«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» - -«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt -for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun -så med vekt. - -«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre - -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stemmen var underlig -skjærende. - -«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren -gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. - -«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var -alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være -uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir -drikkfeldig.» De siste ord nesten hvisket hun. - -«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor -futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» - -«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i -godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok -hun og rystet på hodet. - -«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, -«han har så menn aldri visst å passe sig.» - -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Constance.» - -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på -denne måten,» fortsatte hun mer inntrengende. «Du må flytte inn til ham -igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil -si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og tilgi -ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, Constance.» - -«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. - -Det kom skarpt som hugget av en kniv. - -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt forfjamset, «men at -mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han -kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og -det er jo svært tidlig på kvelden. - -Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop uttrykkelig bedt henne -tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, vilde han være der for -å høre hvordan det var gått. - -«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. - -«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke -la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo -ikke,» sa tanten overtalende. - -«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. - -«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med -en krenket mine. - -«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig -annet,» ropte Constance. - -«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være -ens, Constance --- en skal gjøre det rette.» - -Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i -hendene og rokket sakte frem og tilbake. - -Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. - -«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan -tro jeg vil dig vel.» - -«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt -og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. - -«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det -beste, Constance ---» - -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,» -sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. - -«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» - -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere ødelegger mig, dere -riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste -dike av løgn og usselhet. Det - -går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er -ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste -dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle -sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekkelig -sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er det nu -engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og tilbake -i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med -hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene formelig -sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene -fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med -hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere -tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om religionens -makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!» -gjentok hun med latter. «Jeg vemmes ved dette sumpete vesen, vemmes ved -det og for- akter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst -mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til tross -for, --- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, hvad det -vil si, tante, det vil si å gå i hundene!» - -Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt -for henne; hun syntes, hun ikke forstod et mukk av det. Men hennes -voldsomme oprør for- ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med -opspilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte -hun i sin befippelse å gråte. - -Constance blev med ett rolig. - -«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på -dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen -enkelts --- det kommer av - -hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å -gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 --- Amalie -Skram. I. - -nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke -dig --- så, så, hold nu op.» - -Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt -lommetørklæ. - -«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig. ---- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten -vilde op igjen. - -«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste -mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og -klappet henne på kinnet. - -«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn -som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. - -Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. - -«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt -bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» - -Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og -tidde derfor stille. - -Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i -retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde -kalt henne sin skjebnes gode engel. - -«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, -«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» - -Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på -tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så -betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang -det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis -oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å -volde henne en aldeles unyttig forskrekkelse. - -«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. - -«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor -godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du -skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det -rette.» - -Constance drog et sukk, men svarte ikke. - -Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og overveide. Hun hadde jo -alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke -hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot -lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet -for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et -skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære -avsted! - -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsikringer om at han -elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun -foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det. - -Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet -til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, -hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for -hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde -likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne -som av makelighetshensyn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, ja! -således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt -hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør -det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---» - -Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han -trådte inn. - -Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. - -«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet ---- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» - -Hun svarte ikke. - -«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så -interessert. - -«Strømper.» - -«Til fattigbarna?» - -«Ja.» - -Det blev en pause. - -«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha -rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. - -«Nei,» sa hun kort. - -«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» - -«Nei,» var svaret. - -«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han -visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte -anerkjennende til sin gode hukommelse, «så det hadde du glemt, --- vår -forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. - -«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun -tørt. - -Ring sukket dypt. - -«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen - -del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den -lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllupsdag da.» - -«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. - -«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et -mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» -han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og -fryktsomt. - -Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. - -«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å -gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.» -Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, -nesten stønnende. - -Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - -«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. - -Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så -stillferdig på sin forrige plass. - -«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt -tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme -dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig -fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. - -«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så -beredvillig gikk inn på å få mig tilbake på det vilkår jeg satte?» - -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---» - -Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. - -«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. - -«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig -muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?» - -«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt -forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne -og sukket. - -«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig -mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt -forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun -holdt plutselig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,» -tilføiet hun halvt bortvendt. - -«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. - -«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun -med opblussende vrede. - -«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !» -utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det -engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal -regnes mig til en forbrytelse --- så ---» han holdt inne. - -«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig, ---- derfor begynte du så godt som - -straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begynnelsen av --- det -er ikke gnist av karakter i dig.» - -«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som -jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre -dig --- ---. Å, Constance, --- du må la dette ha en ende, --- du må bli -min igjen, du må, du må!» - -Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. - -«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» - -Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. - -«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten -hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg -gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste -strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.» - -Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. - -Han for op med et sprang. - -«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte -hendene ut imot henne, «å, Constance ---,» det kom en smeltet lyd i hans -stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok -sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---» - -Noe som lignet latter avbrøt ham. - -«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt -nærmere, «tigg liket av en person du har myrdet om tilgivelse, og se om -det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i -selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, -da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hendene og -strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers -konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner -en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. - -«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således, ---- et forhold som det du tenkte dig, - -er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu -bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et -skritt imot henne. - -«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike betegnelser hører ikke -hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk -plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig -noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som -helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» - -Ring for uvilkårlig sammen. - -«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det -samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går -over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele -natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» - -«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om -hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å -drikke.» - -«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent. - -Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette. - -«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe -i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne, -piken?» spurte Constance. - -«Og det var også sant,» sa han ydmykt. - -«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å -risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. - -«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. --- -Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake, ---- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve -eller stimulere mig. ---» - -«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på -sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned -på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt -samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften. ---- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, -forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var -fortvilet eller bedrøvet. - -Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved -målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet -av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt -værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften, -allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre -måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. -Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu -skulde de begynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og -priset! - -Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring -uavlatelig. - -Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. - -Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha ---- det skulde gjøre godt! - -Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, -men så husket han sitt løfte og vendte brått om. - -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu -bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer -løftet; ved sådanne leiligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han -nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om. - -Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det -nettop nu, det kom vel av den sterke spenning han hadde vært i fra -tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og matt, det vilde likefrem -være medisin for ham. - -Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance -hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at -han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften. - -Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å -tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en -høitidelig anledning. - -Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da -han hørte Constance komme inn i dagligstuen. - -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glasset forsiktig på -buffeten. - -«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød -i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de -borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som -han lette. - -Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av -glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se -efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og -luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i -tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. - -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dagligstuen og satte sig -til å strikke. - -Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne, -fant hun sig i det med iskold ro. - -# Kapittel XVIII - -Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kommet i den gamle -gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot -skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. - -Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og -isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det -vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule -imøtekommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og -overbærenhet var ganske og aldeles spilt. - -Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han -vært misfornøid og følt sig forurettet; nu vilde han med takk og -håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. - -Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og -opfarende. Dette stedige fruentimmer, som aldri blev ferdig med å hevne -sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. - -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Constance slengte ham sin -forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han skulde -vise henne høflighet, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte -med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som dengang -hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var som han -vilde være, eller annet lignende. - -I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, -var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde -tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det -som var skjedd. - ---- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en utjevnende -innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt -vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. -Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer -så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance -på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med -livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var -anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det -Constance Ring til - -sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de -fruktet jo ikke annet enn å gjøre tilværelsen hesligere enn det strengt -tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og -føielig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en mann som var -i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som gikk og var -ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i -fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket sig -selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på sin -kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav som -hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for -ham å forstå sig på slikt. - -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite optrin, en kort -ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med -slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance -ergret og skammet sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å -kjekle, ja f. eks. med postbudet. - -Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig -fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig -tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De -var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker. -Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og -selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante -eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere -tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. -Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han -en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han -fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun -tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op -fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring - -kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det -en lettelse for flere av hans medmennesker. - -Constance på sin side syslet med alt det som er opfunnet for å få de -velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet -point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i -basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i -selskaper. Og så hadde hun sine herrevennskaper å pleie, som forresten -aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk -naturligvis bestandig så, at de forelsket sig i henne, og til sist -gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser -for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke -lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse -dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun -glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var -henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som -alltid lå på lur efter henne. - -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspredelser. Det Ringske -hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance -så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en -hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett -dame. - -Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge -siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu -som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man -nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. - -Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger -hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand, -når hun satt i munConstance Ring DES - -ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt -spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom -eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe opblussende vredt i -blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav -stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» -hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over -hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et -øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo -det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og voldsomme -latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles -lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i -begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og -endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var -det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han -helst hun betrodde i andre hender. - -# Kapittel XIX - -Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun -undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet -falle. - -Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig -med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle -bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være -aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. -Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. -Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så -heldig å opdage en - -formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å -føre prosess. - -Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort -småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et -yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse -jerngruber som sitt livs verste plage. --- - ---- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var -nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, -og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til -Sverige; hans bestemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men så -kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende -vestenbris. Han fikk lyst til å seile nedover fjorden med kutteren, så -langt vinden stod, og der- efter videre over land. Det blev så siste tur -for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et -bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. -2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han -lot vente nedenfor. - -«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk. -Det er da fanden også!» - -«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» - -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokkestrengen. «Disse -fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok noen -penger frem. - -«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den -med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.» ---- - -Piken tok vadsekken og gikk. - -«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker -konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så -var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt -mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i sideConstance -Ring V75 - -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis innhold han rystet op og -ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» - -Constance rakte ham noen esker. - -«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hendene i lommene, vimset -omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten. - -«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod -stille for å tende en cigar. - -«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende -fyrstikk i hånden. «En ukes tid kanskje. Trenger du penger?» - -«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» - -«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg -har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin -lommebok frem og la noen sedler på bordet. - -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5 - -«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den -på hodet. - -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på -alle knaggene. - -«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han. - -«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. - -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet -hatt på sig. - -«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen -idag.» - -Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. - -«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han -trakk munnstykket til sig. - -Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - -han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det -skulde sett godt ut --- ---» - -Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. - -«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt -var ute av entrédøren. Han tok cigaren ut av munnen for å kysse sin -kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover -trappene. - -Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om -hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av -lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot -efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. - -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barndomsveninde, som var -gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde -komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart -fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så -alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet -ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. - -Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og -hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig -ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man -gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og -man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær. - -Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før -hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast -under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing -på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og -i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med -reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. -Constance var Constance Ring 1707) - -skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. -Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. - -«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin -veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» - -«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som -skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. - -«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du -ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.» - -«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg -vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så - -så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire -barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du -lei for det?» - -«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» - -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den nattevåkingen !» - -«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du -huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til -verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» - -«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i -husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. - -«Har dere lite å leve av, Rikke?» - -«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» - -«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» - -«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» - -«Ikke mer, du?» - -«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie -Skram. I. - -var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.» - -«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. - -«Ni måneder.» - -«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» - -«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for -å ta de usynlige makter til vidne. - -«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var -motfallen, og hun så trett og bekymret ut. - -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i dagligstuen. - -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som -har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede -møbler, de fine gardiner og de smukke malerier. - -«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er -i grunnen et dumt ord.» - -Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er -lykkelige.» - -«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.» - -«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja innvendig, mener jeg.» - -«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig -så, Rikke, hvorledes du egentlig er fornøid med livet.» - -«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» - -«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes -at livet er.» - -«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---, -så ---\>» - -«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var -således?» - -«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer jeg dig, men -senere fikk jeg annet å bestille.» - -«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil -så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der -vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop -således.» - -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Constance.» - -«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde -barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» - -«Nei, fy da!» - -«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i -verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. - -«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde -forbauset. «Hvad sier din mann til det?» - -«Tror du jeg taler med ham om slikt?» - -«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» - -«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne -ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.» - -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring -forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor -lykkelige dere var.» - -«Gjorde dere det?» - -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. - -«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende. - -«For mig? hvorledes det?» - -«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din -mann, så kunde det komme et slett menneske og bedåre dig.» \| - -Constance brast i latter. «Du er for søt med din bekymring, Rikke, men -vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - -«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?» - -«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» - -«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever -med en elsker.» - -«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut -på ett,» sa Constance med et skuldertrekk. - -«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.» -\| - -«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff -du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og -pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» - -«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds - -innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden -hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det -angår mig - -heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. - -«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» - -«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med -de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» - -«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det -vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» - -«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten -allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» - -Fru Sunde tidde betuttet. - -«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa -Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig. -«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!» - -«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde -for å si noe. - -«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt -forandret tone. - -«Hvor faller du på det?» spurte hun. - -«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke -har lyst.» - -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hverandre,» sa fru Sunde, -«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han -skal ha det.» - -«Var han vanskelig å komme til rette med?» - -«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og -snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» - -«Er dere aldri uvenner?» - -«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har -fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» - -Piken meldte at middagen stod på bordet. De forskrekkedes begge over at -klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå -i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. -Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. - -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Constance,» sa fru Sunde -på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» - -«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance. -«Det var riktig godt at han var vekk.» - -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» --- - -Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk -og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og -gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot -himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper -begynte å falle. - -«Og din mann som er ute og seiler !» - -«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter -sin cigar og sitt glass toddi.» - -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og -sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed -og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i -styrke, og nu var det også begynt å øsregne. - -Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det -lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte -sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og -lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det -blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen -ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. -Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i -haven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde -tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var -synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av -sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et -par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid -over i to. Når stormen for inn mellem dem, rystet de sine sortbrune -hoder som i grem- melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de -store, Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter -stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad -var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, -og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt -hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av -trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven -og lå i tykke, toppede lengder over alt i veiene, gulbrunt og -vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en -stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i vendingen; de klebet -sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på -benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og -følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, -hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det -pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt, -som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket -av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med -et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv. -Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, -når de døde hen, og opover når de vokste. Og det var som presset de sig -frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som kom -med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for så -igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven fra -sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, og -hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det fredsommelige -måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de grusete ganger -og forsølvet hvert eneste blomsterbed. - -Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i -sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det -klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det -ikke. - -Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i -spisestuen, hvor lampen var tendt og maskinen stod og surret. Det var -godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått -der så lenge! - -Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare -det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige -endeligt rystet henne en - -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lommetørklæet for -øinene. - -Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med -været; det hadde en uendelig tiltrekning for henne i aften. Hun gikk inn -i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for -øieblikket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul -appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt -til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, -hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vinduet -og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til -spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun -stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over -hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lenestol, la -armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, -før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke -engang tørke dem bort. --- --- --- - ---- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og -løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på -hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. - -# Kapittel XX - -Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et -meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring -med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. - -Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av -hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få -det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte -ekteskapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for -stedse. - -Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, -begynte hun å pines av anger over fortiden. - -Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, -hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en -god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! - -Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og -slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn -til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin -egen fornøielse, bare villet ett: sig selv. - -Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet -tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. - -Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det -første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes -minste smule vennlighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham om -tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og -vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange -ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting -gjort.» - -Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn, -og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett. - -Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang -til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og -ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod -som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig således til -ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde -opgi den. - -Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for -henne; de forekom henne som de fornøielser, man i barndomsalderen gledes -ved, men som det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. - -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstilstand, en apatisk -blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var -enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på -hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for -anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det -kunde jo gå over til en ren sinnssykdom. - -Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt -hvad hun begjærte var å få være i fred. --- --- - -Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort -visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og -spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En eftermiddag, da han så -henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk -hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. - -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Constance var blusset op -i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han i -de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. -Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til -lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre -kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde -villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun -ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i -sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som -løvetannen som gror frodigere jo mer den blir trampet på. Og så kom -dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor -betydning for hans liv og utvikling. Det var - -begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, -dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine -egne, grovt sammensatte landeveisteorier, bragte ham til å se på livet -med andre øine. - -Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over -hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo -mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han -så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens -sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en -tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne -lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takknemlig over -at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok -henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært -hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. -Det var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans -håpløse kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne -selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i -finere forstand på alle områder. - -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par heldige kurer under -vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans -alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. - -Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt -forandret menneske, og de talte med respekt om det. - -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inntraff omtrent to år -efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig -formue. - ---- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Constance gitt efter -for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta -i et selskap de gav. - -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for -eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev -det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale -på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven -i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imellem dem uten forståelse, -og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder. - -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Constance merket at han -pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av veien -for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, -tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte henne -om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. - -Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, -men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med -portrettene. - -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra -henne. - -«Nei,» svarte hun uten å røre sig. - -«Bryr De Dem ikke lenger om det?» - -«Nel.» - -Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun -bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen. - -«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De -ikke var i byen.» - -«Jeg holder mig også mest hjemme.» - -«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og -eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun -rettet mot ham, «det forholder sig virkelig således.» - -Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. - -«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad -skal jeg arme menneske gjøre --- - -tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» - -Hun så hurtig hen på ham. - -«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. - -«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte -alvorlig og inntrengende. - -En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig -straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. - -Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. - -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammensnørt stemme. «Vær ikke -bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad -jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at -jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den -gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?» - -Det var noe ved ham som imponerte henne. - -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op -igjen,» sa hun med trett stemme. - -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene, -Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig -inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like -overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig. ---- Tror De mig ikke?» - -«Jo,» sa hun rolig. - -«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så -mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke -den ringeste rett har De.» - -«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» --- - -«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende -trekning over hans ansikt. «Men gi mig - -nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens heslighet.» Hans -stemme lød fryktsomt bedende. - -«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham -hånden, idet hun så ham inn i øinene. - -Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot -værelset. Han gikk like hjem. - -Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet -bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om -han fikk lov til å besøke henne. - -Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når -han hadde lyst måtte han det gjerne. - -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en times tid og talt -stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som -mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen -polske kunstnere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske sangere -på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig tale om -noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde hell med -sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham ved -avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at hans nærvær -i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på trappene overveiet -han hvor snart han kunde komme igjen. - -Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par -høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av -ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt -nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke -hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var -optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede -henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom -hun bare med noen bemerkninger - -om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på -teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde -noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like -overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en -melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. --- - -Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han -var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert. -Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags -godhet for ham. - -Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være -fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne -på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og -puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde -de ikke la henne i fred. - -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. - -«Er De der, Johanne?» - -Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. - -«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» - -«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» - -«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» - -«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne. - ---- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger -forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av -følgende innhold: - -Fru Constance Ring! - -Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å -skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke -vet hvordan jeg - -skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet -og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av -min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent -med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å -skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. --- - -Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg -med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? - -Deres meget hengivne Niels Lorck. - -Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, -syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han -mente. - -Hun svarte øieblikkelig tilbake: - -Kjære dr. Lorck! - -De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller -Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig -om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å -eksperimentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde -det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil -akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. -Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er tilfelle. -Det må De være ganske overbevist om. - -Deres Constance Ring. - -# Kapittel XXI - -Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver -Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var -gift med en prest på Nordfjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; -de to - -brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende -svigerforeldre i Molde. - -Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det -var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under -i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige -beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt -hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet -plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var -feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og -meningsløst, og hun syntes ofte det var best å dø. --- - -Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, -hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av -dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde -legge sig til å sove. Det var en lise å sove. - -Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun -alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget -henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. --- - -Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, -gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i -bunnen med brune flekker her og der. - -Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid -lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde -tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på -gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte -hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun -støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å -betrakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. - -Det var ikke noe opmuntrende syn. - -13 --- Amalie Skram. I. - -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jammerdalsaktige ut. -Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen for -avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. - -Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om -halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde -bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var -så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han -oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver -eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det -samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun -langtrukkent, «det er et grufullt syn.» - -Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var -klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud -som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. - -Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene -falle ned på sine kne. - -Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av -med kardialgien. - -I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen, ---- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda -motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg -ikke.» - -Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha -Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var -henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. - -Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved -siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, -overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin -fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. --- -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og omhyggelig passet hun -på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. Så stillet hun sig -op foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at den var så -gammeldags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? Ikke på -noen mulig måte, hvad skulde hun det for! - -Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og -følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av -foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et -trolldomsord. - -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit -svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte -en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i -det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og -dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så slepende tregt og livløst -at det kjedet henne inntil pinsel. - -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstrengelse og gjorde en -gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen -på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke -ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. - -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumringsstunder. - -Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende -dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav -hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. - -Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde -sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig -med lukten av et sandeltreskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og -med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på -madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige -lek. Oppe ved vinduet danset - -flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva -stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. -Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets -uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med brokete steners -ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en -perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde -portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. - -Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i -den fløielspolstrede stillhet, og koksens rasling i ovnen, hver gang de -indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. - -Disse skumringsstunder var hennes egne par excellence. I dem holdt hun -hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold -og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt -med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over -dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var -en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite -beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og -aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var overalt, i bøkene de fikk å -lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den -måte som de voksne talte om all ting på. - -Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med -tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? -Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, -eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte -hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe -hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. --- - ---- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørgelig menneske, som -kunde tillate sig å drive Vårherres - -kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha -det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra -morgen til kveld. For eksempel hun selv. --- Hun fikk det nu visst aldri -ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til fot og -slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, vilde -hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. - -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene -hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. - -Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig -ikke på henne. - -At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med -all ting, --- det kunde hun ha funnet sig i. Men fru Ring, som det visst -ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke -formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. - -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke -slik, --- det var godt å merke på så mange ting. - -Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig -for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten. - -Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. - -Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et -friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde -hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. - -For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig -selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele -formiddagen hen i venting og varting. - -Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at -hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og -tusse sig som fru - -Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen. - -Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde -kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det -var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den -var 12, det var det som var det skammelige. - -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffekannen kunde stått -der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig mote. Nu -hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen -skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å -benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for -lenge siden avskaffet. Frokostbordet kunde jo ikke stå der og skildre -opefter hele formiddagen. - -For det måtte jo være skam i folk. - -Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. - -Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun -kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på -soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun -fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i -vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend -inn, og så skvatt fruen sammen som en som gripes på fersk gjerning, og -fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds -forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving -på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare -med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver -over. - -Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. - -Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om -hånden dovnet bort underveis, så slepende gikk den op og ned inntil den -falt i dvale og blev - -liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over -nakken. - -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fingrene ut og stikke dem -inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte albuene -på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste -Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur og enda -finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. - -Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. - -Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om -morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper -dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde -Johanne stå og si til piken nedenunder. - -Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, -at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud -i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke -drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde -bille henne inn var for annet enn et syns skyld. - -«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» --- -å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde -hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet -med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens. - -«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som -konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre -på kroppen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun smelte -med en pisk. - -Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet -midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne -fikk se hun ikke - -led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke -henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og -tilbake igjen. - -Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne -idelige stillheten, og hun var så forfjamset i blodet, at hun når -klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig -som en som har noe utestående med politiet. - -Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det -hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som -et erkjentlig ord ifra sig. - -Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært -vant til. - -Men hun kjedet sig. - -For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige -matmødre hadde hun levert de mest durable bataljer. - -Men her var ingen anledning. - -Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde -heller hatt husspetakkel hver eneste dag. - -Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav -Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som -hun selv vilde. - -De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Johanne regelmessig -hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så -ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» - -Så var hun holdt op med å spørre. - -Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat -tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde -som sedvanlig spist uten å si et mukk. - -Slikt målte jo sa hen sten - -pr - -Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og -Constance satt just og kviet sig ved tanken på, at hun blev nødt til å -reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken -og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i -spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt -fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. - -«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjennem døren. - -«Sitter du i mørke, Constance ---?» - -Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme -et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. - -«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende -gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff -da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en -nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. - -Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at -Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig -med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod -et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stemmen hadde -hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og Johanne -gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en -håndlampe. - -«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. - -«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig. - -«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det -var fælent!» - -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den -oser,» --- sa Constance tilrettevisende. - -Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule - -det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til -fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun -på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn -godt av å røre sin valne munn.» - -«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. - -Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at -det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. - -Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne -med kåpen. - -«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øieblikk,» og hun lot -den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig. - -Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været -og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. - -Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med -distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan -det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. - -«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.» - -Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som -var det noe hun unddrog sig. - -«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. - -«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» - -«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. - -«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom -så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene -syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. - -«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» - -«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt -til det i aften.» - -Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det -gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme. - -«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. - -«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» forleden.» - -«Moret du dig?» - -«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt -lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på -det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien -får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, -fattigdom er ikke det verste.» - -«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. - -«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, --- -ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få -det sagt, og stemmen vibrerte litt. - -«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av -engstelighet i stemmen. - -«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte -ordene fra sig med pilsnar hast. - -«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i -setet. - -«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har -sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut. - -«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» - -«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja, -rent ut sagt, at prosessen er tapt.» - -«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk. - -«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok - -ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.» - -«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» - -«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært -her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» - -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Constance med en stemme som -lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» - -«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i -gjære, mener jeg, så var det ikke kommet så plutselig ---. Enskjønt det -kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og -la armene over kors på brystet. - -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig -forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» - -«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» - -Fru Marie rystet på hodet. - -«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger ----.» - -«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet -jeg ikke riktig.» - -«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på -prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, -hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være -tale om.» - -«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» - -«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve -av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse -deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, -mens - -hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke -visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget -ilferdig frem og tilbake. - -«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. - -«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» - -«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» - -«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig -det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. - -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leiligheten og selge dine -møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. - -«Og så?» - -«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos -en enkemann, eller oprette en industri, eller» --- - -«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved -et cirkus, eller gi mig til å være jordmor ---» avbrøt Constance, «å det -er nok av ting å be- gynne på!» - -«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan -du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen -opover skuldrene. - -Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret -frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine. - -«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og -knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig, ---- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av -det.» - -«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her ----,» sa Constance. - -«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv -du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og -langsomt glattet skinnet om - -hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har -du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd -over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre -har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en finger, -og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, slikt -er rent ut sagt for galt. Og det hevner sig.» - -«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at -rettferdigheten skjer fyldest.» - -«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg -kunde hjelpe for det.» - -«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig -å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.» - -«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det -nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, --- -krakilsk !» - -«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over -efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra -konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, -mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. - -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---» - -«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag -det.» - -«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» - -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da -sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu -på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å -settes i gang igjen. - -«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør -komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig -selv også forresten.» - -«Hvad var det for en hilsen?» - -«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt -dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde -dig.» - -«Ja, takk, --- det vet jeg nok.» - -«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» - -«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. - -«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» - -«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det -jo.» - -«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som -mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.» - -Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet -mine. - -Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod -hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd. - -«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig -ikke å bli sint, Constance ---» - -«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i -gardinet, som de var heftet på. - -«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all -vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig -sett dreide sig om på stolen. - -«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» - -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode -venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem -dere, --- det er jeg viss - -på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si -hvad jeg synes.» - -«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til -rette på stolen igjen. - -«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode -stilling, hans store formue, hans anseelse og smukke ytre, men i og for -sig er det mig høist ubegripelig.» - -«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. - -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din mening at du vil gifte -dig igjen?» - -«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» - -«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har -stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og -slenge gjennem resten av ditt liv?» - -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Constance med en geberde -som om hun var lei og kjed av denne passiar. - -«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Constance, kunde du ikke -skrive til Lorck ---» - -«Og be ham fri igjen?» - -«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare -gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.» - -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bittert, «ja, det -gjorde jeg nok.» - -«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil -ha, --- og når nu mannen er så forelsket, så er det ingen skam i å komme -ham i møte.» - -«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. - -«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, -da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» - -Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt -på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. - -Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. - -# Kapittel XXII - -Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød -skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og -blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke -og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev -bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. -Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde -ikke få tak i noen hel forestilling. - -Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og -gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som -skjøv sig op. - -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---. -Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst ----. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? --- -De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utjasket -som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. --- --- -Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde med den -andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og kanskje -var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns og gå i -rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. - -Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom -igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet -hukommelsen i broket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de -likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og -blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener -sakte op og ned. - -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise. -Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. - -14 --- Amalie Skram. I. - -Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slektningers almisser -på en kvist, som hun måtte leie i en ut- kant. Leie? Hun hadde jo ingen -ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte -nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo ingen -ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og så alt -det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og snakk og -snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det var en -formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde ofte -for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til -døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. Det -var bedre å gå godvillig. - -At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men -det blev nu visst gresselig, når giften var slukt. --- Straks vilde det -begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. --- -Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte skum -ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun være -så forandret, så stygg bakefter --- - -Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien ----, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte ---- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. - -Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han -fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for -det stod dødningeben på vignetten. - -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grunnen godt at dette -var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det -vemmelige liv til ende på et - -vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri -godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. - -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leiligheten måtte hun -være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne - -skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte -hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var -brevet ferdig. - -«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og -når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld. -Deres Constance Ring.» - -«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså -hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.» -Hun satte adressen på konvolutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt -Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. - -«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre -til et frimerke.» - -Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. - -«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la -hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne. - -Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den -måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det. - -«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig -en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen -for å gjøre bordet ryddig før hun gikk. - -«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så -De intet frimerke får.» - -«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?» - -«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, --- -jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---» - -«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. - -Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt -skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av -sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise, -som forresten \| 212 Constance Ring - -var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. --- - -Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at -Johanne ikke var hjemme, at ingen verdens makt kunde bringe dem inn til -henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hennes -ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som hadde -ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. - -Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å -forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun -ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, --- -jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la -hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor -lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen, -og kappen ovenfor var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. På -det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette stod -en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av brent -kaffe og russesåpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og -trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det til -lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det til -knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På -komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over -benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull -og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet -mellem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved -stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte -blomstersprøiter. Gulvet var renskurt, og på matten foran døren lå -katten og døset. - -Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det -var jo som et stykke forjettet land, - -og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og -hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. - -Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og -slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og -skyndte sig tilbake til sine brev. - -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjolefang, og da hun -hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad -gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk -og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrakeren hadde -skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden -med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet -foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars -liv var drevet over. - -Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu -ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom -kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. -Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde -hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det -lå år imellem. --- - -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i soveværelset. Her stod et -vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; -himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra -halvmånen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke -skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen -frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om -morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene -tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet -var foroverbøid. Lenge - -satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, -men blev allikevel sittende. - -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett -for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt -korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele -tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den -bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt uttrykk på hennes ansikt. -Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse stumme -tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket -minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om hjertet, og -hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk med sig selv, -fordi hun nu skulde forlate alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At -hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun kunde jo -ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det var ingen -pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo levd som -et dyr omtrent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. Og det -skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! --- - -Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå -forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. - -I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og -ristet sterkt. Johanne var altså kommet, før hun var blitt ferdig, --- -klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte -om det var besørget. - -Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. - -Constance følte en uforklarlig lettelse. - -«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig -straks,» sa Johanne. - -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det tilbake så lenge.» - -Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på -trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke -vilde uroes.» - -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Poststemplet var -fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn -i stuen, rev hun konvolutten op og så at det var fra Lorck. - -På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det -på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, -ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og -leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til -langt ut over natten. - -«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer -og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn -foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på -nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang -til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke -er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg -ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi -mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da -vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er -min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De -slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å -gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker -på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er -nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg -ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor -jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ; - -Niels Lorck.» - -Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt - -leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun - -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet. Hun -hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra -hvorhen han vilde. --- - -Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes -hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig -selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, -medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, -angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til -sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, -takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et -menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. -Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De -nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte -forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye -vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet -store magasin --- hvad var det nu det het --- --- --- - -Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders -gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert -fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over -alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på -det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. --- - -Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens -hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var -blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte -sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt -kommer til alt, er et giftermål bedre.» - -# Kapittel XXIII - -Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske -septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så -lenge været var sommerlig. - -Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i -Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren -hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. - -Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å -komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige, -ordnede folder. Også Constance mente, det skulde være godt å komme til -ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans -praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. - -I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun -var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale -med ham. - -Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste -sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår, -når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun -aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var -likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at -den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos -ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen -gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld. -Hun droges med en fornemmelse av undseelse, som hun forgjeves strevet å -få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene -til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om -penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig -selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som -oftest at det tilfeldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når -Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales. - -Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og -elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved -endelig å ha gjenstanden for sine - -drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes -kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og -vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette -hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv -med den ærlige hensikt å ville gi henne sin fremtid, og han tvilte ikke -på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning en -ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre -sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et vell -av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlighetserklæring. Og årvåkent -passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke -skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en atmosfære av -elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å tenke på det, så -fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. Ja, for således -gikk det. Kjærligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den -begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første ekteskap hadde -slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun øinene og -smilte i takknemlig glede over forskjellen. - -Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve, -at det kunde være slik underholdning i alle de likegyldige småting, et -menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten -syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som -hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, -hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne -øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe -bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når -hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et -spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og -så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - -gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme -veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i -hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjærlighet, som -omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt -å være. - -Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i -den fulle besiddelse av hennes kjærlighet, falt han til ro i -bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En -usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham livets centrale -innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet -tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å -ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen befordring -å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et førsteklasses -fartøi. - -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seierherre som har -rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk -han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og -ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, -mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved -fikk hans vesen en mer passiv form. - -Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige -henrykkelsestilstand. Det blev likesom stillere og tausere omkring -henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et -dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å -bli litt ensformig. - -De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke -følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og -til uten spor av - -grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for -henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun -tilfeldig fant i hotellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie -for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle tilstandens -symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes første tanke -var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun var kommet inn -i soveværelset, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig -undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes ansikt, og da Lorck -vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han ventet en -meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. -Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en fryktsom -tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. -Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. -Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I -begynnelsen av deres ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet -på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet på ham. -Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av rørelse, -som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde -atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op på sin arm -og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill av glede -ikke vet hvad det gjør. - -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i havestuen og leste i en -avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt -toalett. Plutselig overraskedes han ved å høre en stemme som han syntes -han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden kom, og -så gjennem den åpne dør en høi, bredskuldret skikkelse i grå sommerdrakt -og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før -han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om på hælen, og -straks efter kom han inn i havestuen. - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. - -Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieblikk på Lorck, -som om han ikke trodde sine egne sanser. - -«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han samlet sammen på sig -selv ---. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo -like godt være her som noe annet sted.» - -«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg -trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet -hjem.» - -«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være -reist ut igjen.» - -«Det var da et pussig treff. Når kom du?» - -«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» - -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Constance ---» - -«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk, -og så skulde hun i pensjon naturligVIS.» - -«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. - -«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å -få slått ihjel et sted.» - -«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.» - -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være timelærer, bor i -Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.» - -«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor -forteller du ikke det?» - -Meier trakk på skuldrene. - -«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» - -«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.» - -«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så -ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige -musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og -legge sig.» - -«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente -Lorck. - -«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det -er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» - -«Men du er jo komponist !» - -«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule -musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby -som Kristiania?» - -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» --- - -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk, ---- «ja, tenk for en lykke!» - -«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» - -«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på -harmonilære med vordende ukunstnere.» - -«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» - -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen formue har, er en fyr -som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» - -«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---» - -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- avbrøt Meier. «Slikt -slites av en ---» - -De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. - -«Har du spist frokost?» spurte han. - -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.» - -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kanskje avtale med noen -annen» --- la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. - -«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.» - -«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på -dig,» sa Lorck. - -I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck -betraktet henne smilende og forventningsfull. - -Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så -på Meier med spørrende forundring; så gikk det et lyst smil over hennes -ansikt. - -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hendene sammen som i -overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De her?» «Ja du må -nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her - -sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne ---- aldri sett maken til menneske!» - -«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet -han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse -om, hvilket møte der forestod mig.» - -«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» - -«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» - -«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» - -«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance. - -«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck. - -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Constance. - -Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få -henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut -til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og -hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier -hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han -var glad ved å være - -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hendelser. - -224 Consiance Ring - -Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det -revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på -henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store -komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den -gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å -arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance -førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved -det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. -Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, -vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun -vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og -dyktig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne -bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det -var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få -hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt arbeid, kom -budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. -Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han -falt sammen av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i timevis -som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Constances -formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk ---- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. - -Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var -især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. -Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det -lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, -iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at -han skyldte fru Ring og sannheten å tilstå at han hadde vært en flabb og -tatt så rent bort i nat- - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk tilovers for Lorck fra -den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var kommet -hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. Nu -hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke god nok for -henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen. - -Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var -tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å -leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, -hvad å vinne. - -Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den -sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da -den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise -hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel forresten hadde lovet -å ta sig av. - -Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig -gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. - -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syntes han, han hadde -begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran -ham. - -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjærlighet, hans sorg, hans -lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig, -umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det -ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke -merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om -hans tilstand. Men hvorledes hadde han ikke også kjempet. - -Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op -trappen til sitt værelse. - -15 --- Amalie Skram. I. - -# Kapittel XXIV - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lysthus, som lå i det -ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille aften. -Lorck var varm efter turen og drakk rødvin med is for å kjøle sig. -Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort sjal av -sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse striper -måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det bleke -dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter -bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. - -De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance -syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han -var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck -svarte, at således gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve i -Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk -og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» - -«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik -dame.» - -«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck -smilende. - -Constance lo. - -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hyggelige mot ham, -Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» - -«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance. - -«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du -ikke noe?» - -«Ikke spor» --- var svaret. - -«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» - -«Aldri!» --- svarte Constance. - -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret -minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbigående raptus han har -hatt» --- sa han høit. - -«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, -halvt undselig smil. - -«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan -godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at -alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» - -De tidde begge stille noen minutter. - -«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes -hånd. - -«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig. - -«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nærmere til sig. - -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden farer ens tanker så -løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller det -er det rene tusseskap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke -til å finne ord for.» - -Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes -hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt -hverandre omslynget og satt litt uten å tale. - -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Constance og trykket -sine leber mot hans skjegg. - -«På hvad da, Conny?» - -«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på -alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du -har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» - -«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor -du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er livsalige, og dine kjærtegn -søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med -ømmere stemme. - -«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller avsmak sånn i det hele -tatt.» - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg -måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på -det.» - -«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt -til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» --- -hun klynget sig til ham. - -«Jeg elsket dig, Conny.» - -«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var --- -rent ulykkelig av generthet.» - -«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for -du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, --- -jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» - -«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?» - -«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært -kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er -overlykkelig, Conny» --- - -«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse -med andre?» - -«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for -mig.» - -«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, --- -«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» - -Hun svarte ikke. - -«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» - -«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte. - -«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.» - -Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans -armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke -kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. -Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide -velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent -tilfeldig kom til å legge armen på ryggen av den stol hun satt i. Men nu -vilde hun bort fra alt - -dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og -lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de -søte timer og alle de fortryllende småtterier, som hadde vært mellem -henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. - -«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og -kjærtegn var heftigere enn noen sinne. - -Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne -leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. - -«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han -grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige -kuldegysninger gikk gjennem ham. - -«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå -op.» - -Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem -haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av -smerter. - -Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans -blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig -kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. - -Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått -hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en -heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å -sende noe medisin og komme igjen neste morgen. - -# Kapittel XXV - -Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som -oftest kjente han henne ikke, men - -tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver annen natt for å skifte -med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før det kunde -være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når de -bare iakttok forsiktighet. - -Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge -han kunde være henne til nytte. Constance hadde takket ham med stor -hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans -beslutning. - -Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på -apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. -Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å -trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger -for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for -hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt -i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis -herren våknet. - -Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan -det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var -bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da -et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han -falt i søvn eller sa at han var trett. - -En gang hadde han takket Meier for hans store elskverdighet mot ham og -Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å -ty til. - -En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne -hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen -hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren -hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermiddagen var han -falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde -funnet Lorck sovende ved tilbakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av -tretthet. - -Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket -om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i -det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det -var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på -bordet og satte sig atter til å døse. - -Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt -ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev -hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes -tur til å våke. - -Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et -brev, begge adressert til Lorck. - -Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe -om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var -i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. - -Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den -lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være -parat ved hans minste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til -al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute fra og -fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en stor -papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. - -Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes -hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på -bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom -og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har -løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom -hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i -konvolutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset -kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse -vendte ut til, skinte på vannspringet med den basunkinnete gutt på -toppen like ved - -inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store -monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av -merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med -sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne -mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med -syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk -lød op fra en nærliggende offentlig have. - -Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske -deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og -kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet. - -I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og -avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte -først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det -ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den -snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten -var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til -lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen -avskjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte -hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet -penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for -det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg -tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun -kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men -det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en -vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem -engang. - -Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige -opdagelse overveldet henne. Det blev ved - -å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet -smerten fra sig. Dette var ikke til å utholde. At han ikke hadde fortalt -henne det, var natur- ligvis for å skåne henne, --- hvad skulde det vel -nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et -barn, burde hun altså ha tenkt sig. - -Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo -hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og -verket. - -Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var -vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som -drev omkring langs gatene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! --- -Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men -kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med -lidenskap. - -Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot -hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun -skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å -se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men -kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet --- -altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for -sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en -besvergelse og gikk inn til ham. - -Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare -månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. - -«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han -rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun -merket at han var ved sin fulle fornuft. - -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. - -Han sank langsomt tilbake på puten. - -«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» - -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun. - -«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min -panne.» - -«De er så kolde, --- du vil fryse.» - -«Nei, det vil svale.» - -Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. - -«Dem begge» --- sa han med matt stemme. - -Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la -han dem tilbake på pannen. - -«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes -kjole for å få henne tett bort til sengen. «Du må ikke gå fra mig. --- Å -jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone ----, «værsgod --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- naturligvis, -det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom avbrutt og med en -gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter hennes hender -bort. - -Constance blev så forbauset over dette uventede omslag at hun intet -kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham -med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes -taushet. - -«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en -skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme -sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. - -Constance reiste sig og tok medisinflasken. - -«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han. - -«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham -en skjefull. - -Han lå litt og surmulte, så tok han den. - -«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil, ---- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» --- -kom det plutselig ømt. - -Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var -illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. - -«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og -lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår, -sakte, bløtt, langsommere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og -uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig -at sykdommen hadde tatt en god vending. - -Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for -den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet -nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en -bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det -vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og -ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte -vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet -på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av -soveværelset. - -Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem -de åpne altandører lød et tusenstemmig kor av kvitrende fuglerøster. Hun -trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og -diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syntes å stå og -sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- ste hvile. På himmelen i -øst var det smale, gullige striper; solen vilde snart være der. Denne -stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker -kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde elsket og levd med, og -som hadde skjenket ham et barn. - -Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han -hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene. - -Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om -noen avskjedsord. - -«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken --- -«det er brev, brev!» - -Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse; -lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En -kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og -lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av -betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde -kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes -munn, blodet hamret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar -omslaget itu. - -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret -ortografi. - -«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi -jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for -å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og -uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, -velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde, -hvilket er enda verre, så føler jeg en bitter sorg over hans bortgang. -For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, -og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke -lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne -likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og -festet ditt hjerte ved en annen. Dessverre for mig, det var min kval, -men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den -gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst -og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg -tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for -jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt -døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte dagen. Hans -kiste var så pen, og den var ganske full av - -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måneder, for han var -født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var -tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo -han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig -i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig -over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte -han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte -var bristet med det samme, men hvad et menneske kan utholde å lide, er -utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, -hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg -ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å -gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg -ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din -kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne -kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har -smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde -jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig, -fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så -godt som det ønskes dig av gamle tro - -Kristine.» - -Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og -hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? -Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners -ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene -øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig, -slengte de dem fra sig og overlot dem til den skjebne, som mennenes -brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med -denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - -og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den -samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene -å hengi sig til sine kjønnslige lyster. - -Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en -annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte -ikke å tenke på ham. - -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var nummerert, og hun -leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i -flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, -hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebreidelser og -utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og -øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min -elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den -dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått -dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er -jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og -sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet -over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kommet til å tenke på henne. -I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. Jeg -elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene -når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle tårer --- -hører du, pus!» --- - -Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde -komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som -dem, han hadde gitt Constance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk -og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. - -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de ingen brevveksling hadde -ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min elskede, kom -du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, --- jeg vil -intet - -heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi -jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er -det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte -jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i -mellemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg av -pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse dager. -Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du -kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som i -gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu den -lille nøkkel. Og hør, jeg har fått badeværelset i stand; det er blitt så -innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal være.» Så kom -det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med en understrøm -av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod det. Constance -regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og fridde til henne. -Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. Hun leste -hans beklagelser, som så ut til å være diktert av en virkelig -medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety trøstegrunner. Endelig -kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han skulde reise til -utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han -overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve månedspengene for -barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som hadde ordre til å -begynne utbetalingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an- -befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det lot til hadde -gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var villig til å gi -henne penger til utstyr. - -Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl -av omslaget og pakket brevene omhyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, -som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin -skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og ansiktet i hendene. -Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. Plutselig lot hun til å -besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i kinnene, og lebene var -blitt så underlig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i en -uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. Hadde Lorck sett -henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig for å gjenkjenne sin -hustru i denne stive skikkelse med den dype fure mellem de stirrende -øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til -soveværelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- ren en -pipende lyd som vekket Lorck. - -«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent. - -«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, -men nu er jeg blitt søvnig.» - -Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. - -«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din -hånd» --- stemmen døde bort, han slumret ånn på nytt. - -Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem -hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. -Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og -sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom -tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av -brevene hadde fremkalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn -som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra den ene -til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. Hun -spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo -aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: -hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det jo -henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen for -henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke -den tidligere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok - -glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, -noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig -således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de -samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels» ---- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det -vare? Ekteskapsbåndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt -inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem -beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig -forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i -forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning, -som satte ham i et nesten motbydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig -om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en kvinne! -I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en trøst å -tenke sig ham så slett som mulig; hun blev koldere og roligere derved. -Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det lignet jo -ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å gjøre vesen -av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i -sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet var borte; -hun elsket ikke denne mann; det var en annen, hun hadde trodd å gi sin -sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for ingen kunde -høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem her -efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. - -# Kapittel XXVI - -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Constance søkte å -innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når -Lorck med en betoning av et - -16 --- Amalie Skram. I. - -ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et -tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse -ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst -var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var -et vergeløst bytte for sine martrende tanker. - -I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel -med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes -forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. ---- Efter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen hos -sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe henne i -forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. -Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det gamle. -Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham dem -ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han -blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at -hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig -selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de -vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var -hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin -oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver -dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde -fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende -og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for -så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. - -En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen -langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som -kom og gikk i heftige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde forsøke å sove. Hun -hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde -aborteri. - -Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var -skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. -Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer -enn årsak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; nu -skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet hun -ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes -følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo -ørkesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, -var det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å -kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert -likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke -nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bitterhet og -litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. Han -hadde ikke bedratt henne; derimot var det henne, som hadde vært for -naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod -ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og kvinner -så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare forestillinger. Hun -hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning om at hans elskov -til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu visste hun -beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som man kaster en drakt, og -stod ferdig til å leve videre på de gitte premisser. I grunnen var det -bedre således, for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var -noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som helst art gjorde -et menneske ringere eller voldte noen skade. Se nu Lorck, han var en -utmerket mann i alle måter; hans venner, enhver som kjente ham, var -enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor -ikke! - -Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når -hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en -befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun -gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var -kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel, -var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin -skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig -skjule. - -Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte -sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe -å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. - -En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset -for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store -koffert frem fra veggen. - -«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, -halvt uvillig tone. - -Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. - -«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig -forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. - -Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han -tumlet et skritt tilbake. - -«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og -smerte. - -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig. - -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stirret på Constance -med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det nesten -svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med henne. Et -øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - -ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så -hjertebedrøvet at han orket det ikke. - -Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake -i putene og gråt. - -# Kapittel XXVII - -Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange -middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var -rekonvalesent. - -«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte -Constance. - -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til -mig.» - -«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om -eftermiddagen f. eks.?» - -«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil. - -«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. - -«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. - -«Ja, så lenge vi er her.» - -Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som -reise,» sa han sørgmodig. - -«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns, -som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel. - -«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. - -«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn -før.» - -«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat -like godt kunde legge sig nedfor i Babylon f. eks., som å foreta sig -hvad som helst annet.» - -«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en -farlig vane å drive spott med all ting.» - -«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers -igjennem alt det.» - -«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier -noe,» svarte hun og ristet på hodet. - -«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De -ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er alvor.» Han kasiet hodet -litt bakover og drog været dypt men lydløst. - -Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk. - -«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt -fornøielse av å tale sammen.» - -Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. - -«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. - -«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» -svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. - -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, mener jeg. --- Tror De -ikke?» - -«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med -det?» - -«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen -nærmere definisjon.» - -Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op -igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. - -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusartikkel, noe De -innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir -ikke like for like.» - -«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en -spøkende tone. - -«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede -sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og -ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han -dreide plutselig hodet om imot henne. - -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å -tale for høit om lykken.» I det samme se\| - -kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i -neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. - -Meier så hurtig, undersøkende på henne. - -«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende -tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det -almindeligste.» - -Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte -tvinge sig selv for ikke å gjøre hoppende skritt. - -«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen -pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. - -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt roligere og mer -avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. - -«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn -som blomstene dufter.» - -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og åndet op. - -«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Constance efter et -øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» - -«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket -ute fra,» svarte han. - -«Men De med Deres begavelse, Meier ---» - -«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist, -dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.» - -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke anser Dem selv for -noe?» - -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så motbydelig denne tale om -hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer -mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente -til jeg ber om deres attest.» - -«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig -humør,» sa Constance. - -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De -ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få -alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang -som av håpløshet i stemmen. - -Constance blev underlig beklemt. - -«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet -skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» - -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han overrasket. - -«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med -sig og spilte den på sammenkomstene i den skandinaviske forening.» - -«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» - -«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at -jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd --- -men De hører visst ikke på.» - -«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig -mer.» - -«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad -har De ment med slutningen?» - -«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» -Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til -sjelen. - -«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier --- -det høieste når ingen.» - -«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen -går bort og får det.» - -«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har -gjemt til Dem ---» - -Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la -hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - -Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at -hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. - -«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. - -«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. - -De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. -Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at -de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort -sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det -uventede møte. - -«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.» - -«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» - -«Nei, hvad er den da?» - -«Halv ni.» - -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hennes arm og la den i -sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. - -«Som du vil,» var svaret. - -«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» - -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg tenker, vi går inn og -drikker te.» - -De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?» -spurte Lorck. - -«Nei,» svarte han. - -«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene -landet rundt. De agiterer og lager myrmenn, så det fyker efter.» - -«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket -by.» - -Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort, -men gjorde vold på sig selv for å skjule det. - -«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring - -nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem. - -«Ja så ---» sa Lorck tørt. - -«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.» - -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskjedenhet tillot mig -å formene at De i musikken hadde noe å leve for?» - -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres samtale en verdi som -han syntes var hans egen eiendom. - -«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér, -når jeg ikke vil inn på et emne.» - -Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og -nu reduserte han det hele til fraser. - -«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om -det ikke interesserte henne. - -«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. - -«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og -smeller over venstre. --- Og du, Constance, han taler om et brev og en -pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?» - -Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær -skalv. - -«Nei,» fikk hun med møie frem. - -«Det er da besynderlig,» sa Lorck. - -De var kommet op på den oplyste veranda foran havestuen. Lorck følte -hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, -men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den -forandring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, tenkte -han og følte trang til å ta henne i sine armer og kysse henne. Den sak -skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! - -«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det -savnede,» sa Meier imøtekommende. - -«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød -oprømt. «Det er dessuten lukket.» - -ÅT: EEE EEE EE EE EAA an - -En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en -kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en -hemmelig fiende. - -«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. - -«Skulde jeg reist i morgen?» - -«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, --- -det er da det rimeligste.» - -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig merket hans uvilje mot -Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. - -«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke -trekker alt for lenge ui.» - -«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal -bestemme dagen, Constance.» - -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig -sterk nok.» - -«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» - -«Mig passer alle dager.» - -«Ja, altså på fredag, da!» - -Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som -hadde sine plasser ved siden av dem ved aftensbordet. Lorck lengtet -efter å bli alene med Con- stance og foreslo derfor ikke Meier å følge -med op på altanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte og -røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte sig -med at han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og nikket -til Constance, som straks reiste sig og fulgte ham. - -Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det -blendende gasslys på trappegangen. Constance hengte hatt og kåpe op på -en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav -sig til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpenbare -sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, -så snart de var kommet op, men - -nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på -hennes tunge. Best å vente til i morgen. - -«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» - -Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. - -Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte -henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av -sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot -sin skulder. - -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Hansen har sendt, og -som du har tatt imot,» hvisket han. - -Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags -skamfullhet, men det gikk straks over. - -Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: - -«Ja, det kom mens du lå i feber.» - -Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du -jo. Min stakkars søte Conny.» - -«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» - -«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt. - -«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - -«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode -tilbake igjen.» - -«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.» - -Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min -lille Conny?» - -Hun svarte ikke. - -«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd. - -Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det -nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.» - -«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. --- -Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å -gjøre.» - -Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen -på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av -ansiktet. Det var - -blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammensatt uttrykk: Smerte -og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet -bestemthet. - -«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, -ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til -vårt ekteskap med uriktige forestillinger på dette punkt.» - -Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. - -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et eneste ord til -svar. Har du intet å si, Constance?» - -Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,» -sa hun, «og det er ikke noe å svare.» - -«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet -pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og -bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad -det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du -vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere -hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra -skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du -ikke at det er så, Constance?» - -Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. - -«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan -ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt. - -Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun -ubevegelig som før. - -«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis -du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det -synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.» - -Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk -øiebrynene litt i været. - -«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - -dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» -spurte han inntrengende. - -«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. - -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stemmen var helt -forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet -så frisk og god, som du kan ønske dig den.» - -Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet. - -Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender -mellem sine. - -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg -ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo -være hjelp for. QA Constance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- Jeg -har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes -hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. - -«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på -ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke -sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, -den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av -alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige -liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» - -«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. - -«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» - -«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte. -Den er visnet, og kan aldri gi blomster mer. Det er det som er skjedd. -Intet annet.» - -«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket -den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.» - -Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - -og ne - -munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. - -«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» - -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hengende armer og bortvendt -blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt for -ubehagelig, tenkte hun. - -«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» - -Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ -sig av og gå i seng. - -Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors -på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for -at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og -hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun -hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og -gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for -henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun -var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde -lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske --- -den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedårende. Hvad vilde det -ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene for -ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - -XX VIII. - -Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til -Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å -drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne -stemning tapé - -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sentimentale -forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. - -Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot -Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å -bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøinefallende måte, -tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å legges -merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket behagelig; -om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. - -De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og -da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i -teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å -ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig -luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta -sjøveien direkte til Kristiania. - -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om aftenen satt de oppe på -dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; -Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de -hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette -omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en -behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. - -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen separatkahytt kunnet få. -Constance skulde sove i dame- kahytten. - -Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke -vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance -kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun -blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet -noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - -lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig -vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan -det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt -i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget -lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor -syntes det ikke langt tilbake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og -lok- kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- ja -nu var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allikevel anderledes. Hun -var gift med en mann, som hun iall- fall kunde like, om hun ikke nettop -elsket ham, --- og så hadde hun jo Meier... - -Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det -var Meier før hun hadde sett det. - -«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som -forrådte hans glede. - -Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. - -«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme ----» - -De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om -dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i -merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen -småhistorier av samme slags. - -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dekket, herrer med sigar -og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu var de -to alene med rormannen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige -stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. Det -regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, og -det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem -begge et bløtt behag. - -«La oss sette oss litt,» sa Meier. - -«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men - -17 --- Amalie Skram. I. - -satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens -yttervegg. - -«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som -slutningsbemerkningen til en foregående betraktning. - -Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og -tenkte på.» - -«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det -er synd at det nu skal høre op.» - -«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. - -«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de -selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.» - -«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun. - -«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig. - -Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun -forfjamset. - -«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» - -Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det -var angst eller glede. - -«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. - -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spøker aldri med den -slags ting.» - -Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en -tanke. - -«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. - -«Ja,» svarte han kort. - -«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. - -«Ja» --- sa han som før. - -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fantaserte om at hun -reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - -nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i -damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og -vilde gjøre alvor av det. - -«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. - -«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. - -Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om -dette?» spurte han plutselig. - -«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. - -«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. -«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller -for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta -mælet fra ham. - -«Ikke reis!» sa hun med et rykk. - -«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. -Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. - -«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og -nervøs stemme. - -Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig -med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det -passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha -tatt feil. - -«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» - -Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en -bølge over hennes indre, og det syntes henne at den dråpe for dråpe var -blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av -sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt sig -til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde vært -en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem fra -dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke til -hans - -armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og -tusen ganger nei! Hvad var det vel å lenges efter --- en boble som hun i -sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære hennes -liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt hun -her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og -trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det skar -igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså kommet. ---- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt. - -«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes -skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han -ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han -trykket til sine leber mange ganger. - -Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. -Omsider tørket hun ansiktet. - -«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, --- -nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.» -Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. - -Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for -henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig -bevissthet om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- andres -liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og det -gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde -henne i sine armer, således som han hadde drømt det. Han knuget hånden -mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt -før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker -lykkelig.» - -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av -hans skritt. - -«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - -sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; -han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i -sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til -fingerspissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- sikt, trakk -dem ned på sin munn og kysset dem innvendig og utvendig. - -«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. - -Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. - -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dekket. Timene gikk -som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og -over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt -forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En -livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med -ett blitt yndefullt og smilende. - -Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og -atter: «Dette er lykke.» - ---- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare -for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente -lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance -en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet -sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet -var ekspedert fra tollboden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og -lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang var -det som om hun skalv innvendig. - -# Kapittel XXIX - -De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet -sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet leilighet til dem i Homansby, ikke -langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle -værelsene, - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøkken og -spisekammer i orden. - -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde anskaffe sig, få -maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. - -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Constance var just ferdig -med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk -hun inn i dagligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var -større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster og -blomstrende potteplanter. - -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var utmerket; så gikk hun -tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i -gamle dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran -kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og -nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra -den aller første tid av. Hvorfor var hun ikke blitt forelsket i ham den -gang, for nu, --- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan -det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, nei! -Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun ikke by -sig selv. - -Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde -bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. - -Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den -stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det -avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. - -Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et -heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som -spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte -henne. - -«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det -ene minutt som gikk innen Meier - -viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere -ganger. - -Hun rakte sin hånd ut imot ham. - -«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvordan har De det?» - -Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, -mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer. - -«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan -De bodde.» - -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» - -«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» - -Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var -borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med -sin smukkeste glans. - -«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de -andre?» - -Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet -igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse -og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, -fullpakket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. - -«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med -besiktigelsen. - -«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» - -«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi -værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende -ut.» - -Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. - -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort -til ham. - -«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier, -idet han satte sig. - -«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» - -«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet -få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» - -Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» -sa hun. - -«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så -har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det, -og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.» - -«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. - -«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om -natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning. - -«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønnlig i stemmen. «Vi -skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som -sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham. - -Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun -var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle -hennes øine på sitt ansikt. - -«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til. - -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd bestemme å være sånn -eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. - -Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret -på hodet. - -«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg -har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som -jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil -intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De -vel det?» - -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved kniplingen på hennes -overkjole. - -«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - -Hun så op på ham og smilte sørgmodig. - -«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan -skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet. - -«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han -lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De -eier mig!» - -Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham -med forskremte øine. - -«De må ikke være redd, Constance» --- han talte roligere og gikk nærmere -til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg -hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De -ikke fritt gav mig lov.» - -Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i -henne. - -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- ingen i verden kan -være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. - -Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et -øieblikk. - -«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham -angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og -ned. - -«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,» -bad han --- \<«å gjør det, Constance.» - -Hun nikket og blev ved å gå. - -«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren. - -«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen. - -«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som -sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en -godkjennelse av deres hemmelige forståelse. - -«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - -Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. - -De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å -ha formiddagssolen og om annet lignende. - ---- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier -var gått. «Du følger vel med ned på hotellet og pakker sakene sammen?» - -«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. - -«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op, -«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle -værelsene.». Han gned fornøiet hendene og satte sig, så han kunde -overskue det hele. - -«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig -å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» - -«Jo» --- sa hun åndsfraværende. - -Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig -til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» - -«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig -hurtig løs. - -Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han -ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun -skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i fellesskap måtte jo -vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde -anrettet. - -Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk -sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det -bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et -blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, -hvorledes han lengtet. - ---- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig -merket, hvorledes hans måte å ta dette på - -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så velgjørende. Og når -Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde -reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og -trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg -vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. --- - -Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste -tegn til å nærme sig ham. Efter ankomsten til Kristiania hadde han dog -trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt -jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når -hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han -hadde tenkt sig å være målet nær. - -Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet -på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet -forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en -slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, -hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og -sfinksaktig kvinne. Kanskje skulde hun slett ikke tas på med denne -varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde -sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil -hun kom og tigget om hans kjærlighet. Men da skulde hun også få den; da -vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme tilbake -til hans favn. - -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme -sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det -var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det -var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sammen med -ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i -soveværelset og satte sig på kanten av en - -stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, -og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun -undersøke. --- - -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øinene vidåpne og -hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; -underleben var sterkt nedtrukket i begge munnvikene, og hans mine var -barsk og mørk. - -Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp -ut. - -Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og -vrede. Det sorte, fine stoff i hennes kjole med de mange kniplinger og -atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På -hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefarvet -strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av -kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av -fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en -sort atlaskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck -tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. - -«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. - -«Ja» --- svarte han kort og reiste sig. - -Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran -speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mottagelsesværelse med en -sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke -henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en bemerkning, hadde -han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance -reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. - -Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue -henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han -foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de -urimeligste tider, - -utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom -henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham -det likegyldigste på jorden. - -Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, -og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig -uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til -henne. - -Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og -omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og -begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild -ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke -lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste -av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk -henne inn til sig. - -«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?» - -«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine -hender mot sengekanten. - -«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to -mennesker som elsker hverandre?» - -Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet -var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han -hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. -Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kanskje ha -sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans -kjærtegn for noe annet enn det Jar: - -Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og -gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager. - -# Kapittel XXX - -Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn -sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av -vår i luften. - -For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens -selskapelige kretser utfoldet en stor virksomhet, især de siste par -måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet -basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. - -Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. - -I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å -bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs -ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs -hygge, men forgjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd med -uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den -likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen: -imøtekommende og avvisende på én gang. - -Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme -værelse som han, når hver bevegelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk -var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten -ikke ordene frem. Efterhånden utviklet det sig hos henne en heftig -uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op -når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham -komme hjem. - -Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. -Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. -Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. - -Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - -og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og -behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som -har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde -ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. -Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt -ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en -ondskapsfull kvinne. - -«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. - -«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av -sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor handler du slik?» - -«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på -skuldrene. «Jeg gjør intet av det du beskylder mig for.» - -«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde -du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. - -«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så -tyrannisk.» - -Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. - -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være anderledes enn jeg kan -og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by -noen annen.» Hun så utfordrende på ham. - -«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en -lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde -tenkt mig» --- sa han bedrøvet. - -«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig -kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham. - -Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut -av stuen. - -Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i -hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skribler på en stentavle -med en jernspiker. --- - -Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt -til arbeid og kastet sig inn i en utrettelig virksomhet. Foruten sin -store praksis var han vise- formann i lægeforeningen, redaktør av et -medisinsk tidsskrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre- -mål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så meget tid -til å spekulere over sine huslige forhold. Men håpet om å tilbakevinne -sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde -trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe det formådde han -ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville tvinge sig frem. - -Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde -foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap -så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var -det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. -Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten -var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen. -Sådant var også ganske momentant. - -Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis -selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når -konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos -Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som -han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredjemann. - -Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. -Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi -noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i -hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i -grunnen var en kold natur, som ikke hadde - -meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å -mistenke henne vilde være en fornærmelse. - -Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man -kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et -eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller -når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt -sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans -frykt for å gjøre sig latterlig hindret ham i å foreta sig noe 1 dette -øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. --- - -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Constance at han -intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden -tilstått ham at hun følte kjærlighet for ham, men samtidig erklært at -hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de -skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde forakte sig selv, om hun -blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at det -var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å -besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han hadde -også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist var hun -blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en -overstrømmende fortrolighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det -foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art -tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved -hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de -aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, -som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er -hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han -syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til -dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18 ---- Amalie Skram. I. - -heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det -var herlig å være hos henne, og å arbeide tyktes ham å spare op på -gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter -gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en -annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning -luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne -ham om deres avtale for å få ham til å høre op. - -Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne -ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes -kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? -Utroskapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar -elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake -med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav -stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde -Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke -gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. - -Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne -med forvissningen om at timen, da hun vilde synke i hans armer og si: -jeg er din, ikke var fjern. --- - -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstrebende tegnet sig og sin -kone; han hadde venner i fest- komitéen, som så å si tvang ham til det. - -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karnevalsdrakten. Hun hadde -hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide sammen med -den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var en -tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nakken i en svær -fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. -Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den -var strak og - -kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet -smukt hvelvet. - -Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde -først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. - -«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa -Constance, idet hun satte nål og fingerbøl fra sig og løste av sig det -store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke -sant, Emma?» - -«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil. - -Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne -dør. - -«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» - -Straks efter stod han ved siden av henne. - -«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er -litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se -hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille -lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på -remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun -satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et -øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance -lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet -ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det -gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned -for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance -stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. - -Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på -gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem -op igjen. OG Constance Ring - -«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. - -«Hvor faller De på det?» - -«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?» - -«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok» ---- sa Meier efter et øieblikks betenkning. - -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virkelig en søt liten -pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» - -«Domino.» - -«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» - -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som -kommer?» Meier lyttet. - -«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste -sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la -maskeradedrakten ned i en stor, avlang kurv. Han stod og iakttok, -hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og -de bløte bevegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på ham med et magnetisk behag. - -«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å -dekke kurven til. - -«Nu?» Hun vendte sig raskt om. - -«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» - -Hun smilte og syntes å betenke sig. - -«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» - -«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre -det, mens De står der og henger over mig.» - -Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. - -Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så -godt ut; hvert minste stykke - -Constance Ring 27% - -fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som -viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare -hals. Den kortskjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om -hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer, -og hodetøiets røde og gylne båndender stod prektig sammen med dets mørke -farve. - -Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. - -Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. - -«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til, -forat han skulde se på den. - -«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er -forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.» - -«Hvordan?» spurte hun. - -«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk, -det er vrøvl! De er meget deiligere enn som så.» - -«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» - -Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. - -«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep -med begge hender om gummihempene som satt rundt ørene og tok masken -bort. - -«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?» - -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det virkelig så vondt?» han -så fortvilet ut. - -«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun. - -Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte. - -Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre -ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han -med lebene i den. - -Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en -såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte -et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. - -Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i -neste nu gav hun efter for en uimotståelig trang. Hun slo armene om hans -hals og la sig inn til ham. - -Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot -sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av -forløsning og lettelse. - -Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. - -«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se -så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han -fikk fatt i hennes hender. - -«Deiligste, søteste» --- hvisket han. - -«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen. - -Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. - -Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av -hennes bløte hals, og det varme trykk av hennes leber brente på hans -kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand -gir ham. - -En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i -sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod -stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt -som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme. -Hun satte sig og tok sitt arbeid. - -«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans -stemme var så øm. - -«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe -for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte -sig. - -Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes -ansikt, men hun bøide sig dypt over hekletøiet; så la han sig på kne og -strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene -synke og vendte ansiktet bort. - -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ubeskrivelig meget godt, -la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en -himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» --- -gjentok han. - -Hun nikket. - -«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, -Constance?» sa han sakte. - -Hun nikket igjen med et svakt smil. - -Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd -kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot -sitt ansikt gli ned i hennes fang. - -«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du -skal bli her i aften.» - -«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke. - -«Nu må du gå» --- gjentok hun. - -Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. - -«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. - -«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil. - -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de -andre?» - -Hun ristet på hodet. - -«Det går ikke an» --- svarte hun. - -«Men hadde du lyst, Constance?» - -«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» - -Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. - -# Kapittel XXXI - -«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen, -Constance,» sa Lorck om aftenen, da Constance hadde lest op av -«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. - -Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. - -«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» - -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» - -«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil -beholde ditt rykte i fred.» - -«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. - -«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt -forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» - -Hun trakk på skuldrene. - -«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev -han litt efter ved. - -«Hvorfor nettop i aften?» - -«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om -dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.» - -«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - -«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned -på gulvet. Hun satt med hånden under kinnet og stirret i avisen. - -«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. - -«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det -var Hansen.» - -«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmeraktighet.» - -«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» -sa Lorck tørt. - -«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» - -Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskapelighet et vink, -forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for dig.» - -«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. - -Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» - -«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av -hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» - -Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han -litt barsk. - -«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» - -«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta -hensyn, som du ikke kan overse ustraffet.» - -«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» - -«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uerfaren at jeg behøver -å belære dig om det.» - -Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes -hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. - -«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og -lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller -å plage dig. Vet du ikke det?» - -«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. - -«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg -dig for godt. Men andre dømmer anderledes.» - -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig -om.» Hun trakk hånden til sig. - -«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale -med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt -annet.» - -Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som -hun holdt like op til sine øine. - -«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - -sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi -går hver vår vei.» - -«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi, -iallfall for min del,» svarte hun rolig, uten å flytte øinene fra sine -negler. - -Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. - -«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,» -bad han inntrengende. - -«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det -er.» - -Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og -hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, -trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans -trofasthet ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- lige -streben for å vinne henne var spilt. Hennes vennskap for Meier, alt hun -gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket -henne. - -«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan -tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» - -Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et -sky og forskremt blikk. Det kom ingen lyd, men allikevel var det Lorck, -som om hun gav et skrik. - -Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og -vendte hodet om imot ham. Det lå et iskoldt smil over hennes leber, og -øinene stakk så be- synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker -istedenfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og -rolig. - -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i -hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk -mælet op. - -«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke -legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren efter sig. - -Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende -følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem -skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på -karnevalet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av -alt slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til -det engang. - -Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde -Kristine, hun, som hadde lagt en grenseløs, ydmyk, althengivende -kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og -hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og -glede i forholdet til henne. En sådan kjærlighet var en skatt i en manns -liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det samme -menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, -denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å vurdere hvad -han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk omkring som en -hjemløs mann; forsmådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han -hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han på, hvad -Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjertet. Den arme, arme pike; -på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne -traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde tenke -sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine som -elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært -sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. -Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingelsen for -å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på -dette punkt var visstnok av stor betydning; hun visste, hvad alt det var -verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar -sanselig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det -var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike -som intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen -henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av -Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans -forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde -skjenket - -ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit --- -umulig! --- det kunde ikke være .. - -Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem -henne og Lorck fra sig og lukket øinene. Hun tenkte på det øieblikk -Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt -nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som -om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. -Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en -deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på -sitt kinn. - -Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. -Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. - -Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret -sine voldsomme ord, mottok stilltiende det forlik hun således bød ham. - -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Constance om hun vilde gi -ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han bet -skuffelsen i sig og lot som ingenting. - -Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne, -men kunde allikevel ikke kontrollere hvem hennes kavalerer var. Han så -henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fiskergutt og -en kobberrød indianer. Så var det med noen - -sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og -ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig -kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i -en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som -assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av -persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i -stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie -var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne -engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass -mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Constance. - -«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og -hevet sitt glass for å drikke med henne. - -«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.» - -Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne -bort. - -«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. - -Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. - -Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen. - -Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde -se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun -brydde sig om. - -Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se -Constance danse avsted munter og smilende i disse mannfolks armer; han -bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. - -Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde -hyppig truffet sammen med ham den - -siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til -sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som -hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og -plutselig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. - -«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke -mer.» - -Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. -«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» - -«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og -stridde imot. - -Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. - -I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. - -«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, -du skulde bare vite hvor nærgående han var.» - -«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor -holdt dere op å danse?» - -Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. - -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass selters fra?» - -«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» - -«Nei, men Harald da!» - -«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å -late indignert.» - -Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. - -Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. - -«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. - -«Ta min arm,» bad han. - -«Nei, jeg vil ikke.» - -«Er du sint, Constance?» - -«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. - -«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. - -«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. - -«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !» - -«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. - -«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. - -Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på -galleriet, som var inndelt i små, terrasseformige avlukker, som skulde -forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk. -De var temmelig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- -mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste -utsikt. - -«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg -har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare -avsted med disse vemmelige fyrene --- bare at de rører ved dig er en -besudling.» - -«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket -sakte hans hånd. - -«Takk, du elskede,» hvisket han. - -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg ingen fornøielse av det ---- det forstår du jo nok,» vedblev hun. - -«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes -skulder. - -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun alvorlig og smøg sig -inn til ham. - -Det kom noen. De för fra hverandre; det var en opvarter. Constance bad -om selters, som de kort efter fikk. - -De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen -uten at de la merke til det. - -«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett engstelig og grep om -Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» - -«Hvor?» spurte han. - -Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde -fått øie på dem. - -Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen. - -Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. - -«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. - -På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde -lett efter henne alle vegne. - -Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. - -«Hvor henne?» spurte han. - -«Oppe på galleriet.» - -«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet -francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som -minst av alle kunde gi oplysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» - -«Drakk selters.» - -«Hvem var din kavaler?» - -«Meier,» sa hun kort og trossig. - -Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig -tett inn i vognens hjørne. - -Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke -og satte sig hårdt tilbake. - -# Kapittel XXXII - -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Constance og Meier var ikke -trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet der -op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare -situasjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck -trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i -dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - -Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne -syntes å hvile over hans besøk. Enten var det noen, når han kom, eller -Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et -talende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved -tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. - ---- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han -viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet -et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot -ikke torde våge det. - -Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu -siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke -lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en -uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre -uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. -Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være -snakksom og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare -flyktig angikk henne. Han befant sig i en stadig nervøs ophisselse, för -i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, -tape appetitten og hadde søvnløse netter. --- - -Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine -eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med -tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. - -Det banket på døren. - -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. - -En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå -fløielspynt, kom fryktsomt over terskelen. Hun bøide overkroppen en -smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, -og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en -trygg og glad mine som efter en overstått fare. - -19 --- Amalie Skram. I. - -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier fremdeles uten å vende -sig. - -Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på -tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt -lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med -en lynsnar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet -hun brøt ut i en overgiven latter. - -«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg -venter på.» Det var et halvt overrasket, halvt misfornøiet tonefall i -stemmen. - -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt -forskende på ham. - -«Opriktig talt, --- jeg skal ut.» - -«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig -sitt ansikt til hans kinn. - -«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» - -«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men -så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter -dig,» vedblev hun innsmigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var -her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så -bedende på ham. - -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur. - -«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss -vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset -ham utallige ganger. - -«Så, så, så ---» mumlet han. - -Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om -henne og gjengjeldte hennes kjærtegn. - -«Tok du nøkkelen av entrédøren?» - -Hun holdt den smilende op for ham. - -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vinduet og børstet -sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - -hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet -hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en -grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge -vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og -luften var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så -plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen -syrintrær, som stod foran gjenbohuset i en liten innhegning, myldrende -fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op første gang, nei ikke -første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var -kommet ved firetiden. - -Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu -måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en -ordentlig samtale. - -Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men -fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede -sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger -enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte -hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om -igjen. --- --- - ---- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da -været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede -til første mai. Constance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op -gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet med -familie, hadde efterlatt av møbler og husgeråd, og for å gi gartneren -anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. - -Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike -skulde ha med sig. De hadde fått ferdigpakket to store kasser med -dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del -vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - -soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reisetoalett i stand. -De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget den -neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier -vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det -motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og -kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser -for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karnevalet. Det var -da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det -var denne dumme, underlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen -og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, som -satt henne så fast i blodet . . . ekteskapsbrudd . . . Hor. --- Uff, -hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre -betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den -mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og - -selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var -villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, --- -ikke han, ikke noen av - -alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse -skrupler? Like for like, det var livets eneste gyldige prinsipp. --- - -Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker -siden karnevalet hadde Lorck vært så besynderlig rørende. Da han om -morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i -vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte, -at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hennes hode mellem sine -hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, -vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, -som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange -ganger hadde han sittet og betraktet henne med - -et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så -smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, -stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. - -Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes -kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så -være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt -livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor langsomt -var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke kunde -råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å -gruble og sørge. - -Hanne stuepike stakk hodet inn. - -«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» - -«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat -piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake -og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på -håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. - -Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på -veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte -hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete -glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang lidelse, -lebene var tørre, og hodet så hett ut. - -«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. - -Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» -svarte han sakte og drog henne til sig. - -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjærlig, hjelpeløst og -tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som -for et ganske lite barn. - -Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en -forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var -hans hensikt glemt. - -«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss -sette oss.» - -Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille -henrykkelse påkom Constance. Hennes hode gled bort på hans skulder. Han -grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå tett -inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned over -henne og kysset henne. - -Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på -landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel -av lykke kom Meier hjem. - -Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. -Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var -optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små -og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. - -Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt -ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. -Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønsteret vendte op -ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter -alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en -gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder. -Det gikk heller ikke med å bringe møblene i orden, for det, som skulde -være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, -og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all -ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så -sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i -kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. - -Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i -haven. Når han spurte fruen om, hvor - -sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun -allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp -kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. - -«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet -et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. - -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snadden, tendte den -borte ved komfyren og så på sitt ur. - -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter aurikler,» sa han. -«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope -over til mig.» - -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jordflekker, mot -kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for -kaffe og et nikk til farvel. - -Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det -store soveværelse, som hadde altan til haven, satt hun på en kasse -foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde -tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig -hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et -kvarter for tidlig. Tanken om stevnemøtet hadde ganske behersket henne. -Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og hadde -lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og til -blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det henne -til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om sitt -liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen over -henne og hun syntes, hun hadde sett en avgrunn for sin fot. - -Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk, -forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan -vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han -ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sammen og vendte -hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde -elsket henne så uforanderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans -hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde -vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det -var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det -kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, -var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun -nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte tilstå at hun kunde la være. Hun -torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det -var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at -hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde fore, -vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun -beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dessuten --- ----. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- -dette mer eller mindre gjorde hverken fra eller til. - -Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at -han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så -kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøkkenet. - -«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin -egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et -stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte -hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle -på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med -ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et -forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig ---- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin - -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær -av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i -hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge -hender om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og -lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i -stemmen som hos et barn, som efter overstått straff ber godt for sig og -lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, -kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. - -I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. - -«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De -selv kan finne på.» - -«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» - -«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.» - -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen -ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt -kvarter til toget kommer.» - -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Constance fulgte efter -piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt stående -hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun -et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og satte -sig inn i kupéen. - -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mottagelsestid forbi; når -hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun -vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at -nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at -hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be -ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort -ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det billede hun mante -frem at øinene uavladelig løp over av - -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Freden drog inn i -hennes pinte sinn. - -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minutter før fem steg hun op -trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen inn -i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender -og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem soveværelset og -Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred mellemgang. Oprinnelig -hadde dette værelse vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt -anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem spisestuen til -sine værelser. Mottagelsesværelset lå mellem studerværelset og -venteværelset, som så atter støtte til spisestuen. - -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yttersiden; Lorck var -gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så kom -han denne vei til soveværelset for å gjøre en smule toalett innen han -gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så overrasket som -han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han vilde si: -«Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun -døren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Dø- ren til -mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos ham; det -måtte være den siste for i dag. - -# Kapittel XXXIII - -Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som -hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en -firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da -Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu -var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte -Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik underlig møie med å få -døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker -stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, -mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn, -som vilde vært smukk, hvis ikke huden omkring lebene hadde vært så -besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og -hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av -fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var -meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne -i høi grad pinlig. - -«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. - -Men hun rørte sig ikke. - -«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved -hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han -strøk over det med tverrsiden av sin høire hånd, dreide han hodet og så -på henne. - -Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene -op. - -«Kristine, er det mulig!» - -Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å -si noe, men opgav det. Så tok hun lommetørklæet frem og holdt det for -øinene. - -«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» - -«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun. - -«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. - -Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot -tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre. - -«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» - -Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt. - -«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo -nok at forbi er forbi.» - -Hun blev blussende rød og så atter blek. - -«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om -en resept.» - -«Er du syk?» - -Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd. - -«Ja,» --- hulket hun. - -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck deltagende, idet han reiste sig. -Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, -hvad det feiler dig.» - -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gulvet mens hun talte. - -«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde -blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også -slike vonde smerter for brystet.» - -«Har du hatt det lenge?» - -«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» - -Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. - -«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, -når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. - -«Har du spurt noen læge før nu?» - -«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg -skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham -med et ubeskrivelig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli -sint,» tilføide hun fryktsomt. - -«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. - -«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til ----» gråten var atter ved å bryte frem, - -«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg -måtte ha doktor.» - -«Hvor lenge har du vært her i byen?» - -«Siden straks før jul.» - -«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» - -«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få -arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---. -Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes -mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i -fred.» - -«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det -dig bedre nu da?» - -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan overkomme --- ---. Bare -jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» - -«Hvor faller du på det, Kristine?» - -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den sykdommen, begynte det -akkurat slik ---. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa -hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som -rant ned over hennes kinn. - -«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten, -tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» - -«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett -frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» - -Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke -forandret; det hadde bare forekommet ham så i det første øieblikk. En -smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun -så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han -kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hennes kinn. - -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt -kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet -hennes ansikt frem og tilbake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror -du, tæ- ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin -finger på det lille runde hull i hennes kinn, som var kommet til syne -ved hennes motstrebende smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa -han bløtt. - -«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til -de døde.» - -«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter. -Jeg må undersøke dig.» - -«Skal jeg knappe op?» spurte hun. - -«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å -vite.» - -Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til -rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. - -Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet -enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom -og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne -i armene og kysset hennes varme, bare bryst. - -«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne. - -Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. - -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til mottagelsesværelset, kom -så tilbake og slo armene tett om- kring henne. «Jeg vil holde av dig som -i gamle dager» --- hvisket han... - -Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort -efter Kristines inntredelse fra mottagelsesværelset og hadde med -bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. - -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynderlig og bragte henne -til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun -gav sig til å kikke gjennem sprekken. - -Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled -hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var -kommet. Rent - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av huset. Blodet -brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte -på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. -Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i -hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, -med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den -utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en -stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun -så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det -stakk og suget for brystet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å føle -sig hev- net ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. -Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen hjelp i -det ---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like i hans -frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer på -soveværelset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være av- klædd, han -skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte det ----. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen -kjentes tørr og trett av det. - -Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som -en tåke. Og hun så på dem med strålende øine og bøide, når hun hilste, -overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De -hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. - -Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere -litt. - -Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav -Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger -og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde -oplevd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. - -«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - -jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, -nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby -sitt følge. - -Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv, -hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så -forferdelig smukk; egentlig uhyggelig å se på, med noe underlig -gnistrende over hele sin skikkelse. - -Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset -hun for å se på uret i hjørnebygningen. Bare 6, og det gikk først tog -halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. - -Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av -vin i store pokaler --- --- Og sigaretter, nei sigarer, sterke, fine. - -Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som -pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav -sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun -sett ligge etsteds i en vinduspost. - -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rastløst frem og tilbake på -perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som -skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like -bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene -mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende -bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte -med dammerammeram, dammerammeram. - -Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. - -Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være -for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa -hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. - -Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og -gatedørsnøkkelen i hånden. - -«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om -hun ikke trodde sine egne øine. - -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte -Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks -i morgen tidlig.» - -Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å -svare foran fruen for å lukke op. - -«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens -Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i -ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» - -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smørbrødet. Da Hanne tok -bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge -sig når hun vilde. - -Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene -vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det -et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og -vannkannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. -Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som -rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og -en stråsofa. Vadsekken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i -på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. - -Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk -ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av -et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. - -Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt -måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten -og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det -var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse -trær og busker. Nede i hjørnet var det et lysthus av tre; det satte rygg -imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det var -tyst og stille - -20 --- Amalie Skram. I. - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den -langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en -ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå -i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av -måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot -den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk -for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det -gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i -knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et -stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap. Om hodet svøpte hun et -sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op -til det avtalte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra huset. -Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne mellem -slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme og -ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det -skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde kvele -henne. - -Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det -varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til -skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod -stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det -var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. - -«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min -elskede, min, min.» - -Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, -mens han dekket hennes øine og munn med kyss. - -«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. -«Jeg har vært så redd, så redd.» - -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var koms - -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresselige ventetimer var -forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk mot -huset; lyset i kjøkkenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; -sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring -hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som -førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, -inntil de gikk ovenpå. - -Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han -kastet speidende blikk til alle sider. - -I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en -sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til -det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent -en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klokken 6. - -Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin -lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han, -rev av en fyrstikk og tendte ild på det. - -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han -kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten. - -«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han -gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å -skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod -atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lommebok, så -hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste -op: Fra Emma til Harald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du -gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt -flammende rød og hadde betraktet ham med et - -blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde -sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! - -# Kapittel XXXIV - -Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen -høit på himmelen. Først hadde hun ingen tydelig forestilling om hvad det -var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, som -var foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og -gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, -vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det -om igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu -også funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig -selv ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun -merke. Hun vemmedes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for alt -ved sig selv. - -Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over -ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede -i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig -tilbake i putene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. Hun -vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke for -noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? -Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke -spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det -var likesom han gled ut i tåke for henne. - -En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, -hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så -dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, -med en langsom, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - -Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? -At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne -på, det eneste, det var hvile i. - -Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, -vilde hun kanskje ikke ha mot. - -Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun -sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut -at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og -leiligheten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, at -hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. - -I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. -Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. -Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. - -Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i -sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord -til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg -ikke kunde bære det lenger. Constance.» - -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun forseglet, skrev Lorcks -navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. - -Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i -vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang -Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor -porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. - -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hårnålene fra sig på -toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien -i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor -sittende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den minste -på fanget, og selv stod hun bak farens - -stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den -gang, med utringet kjoleliv, små puffermer og håret i pisker ned over -ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun -billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det -forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun -farens ord, da de fikk prøvebilledet hjem. Han hadde vært så fornøiet -med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et -individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og -svart at han i grunnen hadde rett. - -Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med -den. «Hadde jeg bare visst bedre beskjed om det, som spiller denne store -rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin -plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord av -sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor -egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, -«og egoisme er en dødssynd.» - -Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart -i denne stund; det var hennes livs store synd. - -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sengen. Så grep hun -flasken, lukket øinene og tømte inn- holdet i ett drag ... - -Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. -Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å -hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. -Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig -så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på -sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. -Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne -en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang. - -NE - -Constance Ring SITI - -Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. - -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inntredende kokkepike. - -«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne -stuepike drog ut til Løkken. - -«Det er godt,» sa han og vinket. - -Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft -bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt -henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og -stakk det til sig. - -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dekket. Under måltidet -la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot loftet med -en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med Kristine. -Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over ham, et -øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det ergerlige at -han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd med tungen, -klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i -dagligstuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled boken ut -av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde av sig selv. -Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte buffetens -innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk -det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt efter litt -arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i grunnen ingen -ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, hvad fortred -kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne eller -forholdet til henne, det følte han helt ned på bunnen av sin sjel. Det -var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, rent ut sagt, noe -sludder det hele. - -Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, -han hadde følt trang til å trøste og - -hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som -var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis ---- det vilde han riktignok protestere mot. - -Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen -aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet -henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så -var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til -gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, -bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og -skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine -handlinger. --- - -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tretiden. Han gikk, som -han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå -skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra -Constance. En underlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem -ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for -hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske -stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør -var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig -anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. - -Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket -av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang -utenfor sengen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var -rullet et stykke bort over gulvet. - -Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op -mot sitt bryst. Så utstøtte han et jamrende rop, legemet falt tilbake, -og selv sank han hen over det. å - -Depotbiblioteket - -Ø47 ONSTANSK RING |