Constance Ring 235
å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til.
Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk,
hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det
minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig.
Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige
tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene
og skrek. Det sved og stakk og verket.
Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden.
Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet
hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga-
tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun,
som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden.
Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget
hun sig med lidenskap.
Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun
rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo
syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men
stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham
nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente
henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun
tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen.
Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem
heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver-
gelse og gikk inn til ham.
Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren.
I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut.
«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har
ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men
den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var
ved sin fulle fornuft.
«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å
nærme sig.
Han sank langsomt tilbake på puten.
-127.txt'>treecommitdiff