Much improved page joining.

1 files changed, 0 insertions, 108 deletions

diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt
index 9e5a645..6b84192 100644
--- a/stage-3.txt
+++ b/stage-3.txt
@@ -33,7 +33,6 @@ Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i
 godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til
 å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende
 ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl-
-
 dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
 persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
 bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende
@@ -115,7 +114,6 @@ og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
 hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
 sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
 ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
-
 fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
 fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
 dager.
@@ -203,7 +201,6 @@ få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
 opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
 ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
 aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-
-
 fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
 hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
 dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
@@ -286,7 +283,6 @@ efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
 lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.
 
 Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
-
 skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
 og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.
 
@@ -532,7 +528,6 @@ for dem alle at kjørselen var til ende.
 
 Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
 værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
-
 utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde
 henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
 dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og
@@ -571,7 +566,6 @@ ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
 sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
 over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
 holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
-
 om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja-
 ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
 ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
@@ -620,7 +614,6 @@ far og jeg stod jo aldri på den fot.»
 
 «Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en
 stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa-
-
 rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
 mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd-
 somt utekkelig?»
@@ -723,7 +716,6 @@ fru Blom tillitsfullt.
 
 «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
 sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
-
 forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å
 tale med henne.»
 
@@ -875,7 +867,6 @@ være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
 op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
 alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
 denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-
-
 ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
 i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe
 menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så
@@ -960,7 +951,6 @@ Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
 riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
 rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk-
 kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
-
 han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
 morgensær.
 
@@ -1057,7 +1047,6 @@ jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
 huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»
 
 Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
-
 å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
 sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
 det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
@@ -1252,7 +1241,6 @@ hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
 — «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
 hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
 almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
-
 sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
 «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
 nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
@@ -1356,7 +1344,6 @@ i en ergerlig tone.
 «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.
 
 «De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin-
-
 ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
 for — —?
 
@@ -1451,7 +1438,6 @@ straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
 merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
 
 3 — Amalie Skram. I.
-
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
@@ -2290,7 +2276,6 @@ og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
 
 4 — Amalie Skram. I.
-
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -2904,7 +2889,6 @@ suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.
 
 «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
 vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer-
-
 dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
 landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
 over hele linjen. — Pass nu på.»
@@ -3210,7 +3194,6 @@ Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
 gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»
 
 «Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-
-
 gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
 går det rent rundt, ja iallfall for mig.»
 
@@ -3317,7 +3300,6 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.
 »God natt, god natt.»
 
 «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
-
 si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
 er til stede, så kan De tro —»
 
@@ -3425,7 +3407,6 @@ Fru Blom ristet på hodet.
 
 «Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig.
 — De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
-
 innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
 enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.
 
@@ -3525,7 +3506,6 @@ hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
 fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
 husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
 og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-
-
 slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
 hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
 ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
@@ -3615,7 +3595,6 @@ glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
 henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
 det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
 mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
-
 det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
 en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
 som en lirekasse.
@@ -3813,7 +3792,6 @@ bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
 med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.
 
 «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
-
 gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
 Constance måtte synes synd i ham.
 
@@ -4408,7 +4386,6 @@ og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —
 
 Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
 for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-
-
 genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
 over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
 trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
@@ -4497,7 +4474,6 @@ enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op-
 over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
 støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
 hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
-
 spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
 broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
 seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
@@ -4579,7 +4555,6 @@ ut av stuen.
 «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
 ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
 var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
-
 gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
 støtte sig.
 
@@ -4870,7 +4845,6 @@ ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
 hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne —
 hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
 — før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
-
 Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
 lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
 holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
@@ -4960,7 +4934,6 @@ holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.
 tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
 holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con-
 stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
-
 mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
 kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
 blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
@@ -5246,7 +5219,6 @@ kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
 vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
 ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
 med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
-
 var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
 og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
 fordringer til lykken.
@@ -5541,7 +5513,6 @@ navn er fru Ring.»
 En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
 hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
 derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
-
 nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
 bake og sa: «Værsgo.» —
 
@@ -5637,7 +5608,6 @@ ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje-
 ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
 brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
 lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
-
 institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
 like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
 de mest ubotferdige.»
@@ -5928,7 +5898,6 @@ set henne på håret.
 «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
 vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
 vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
-
 så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
 så er deres vaner blitt dem for sterke.
 
@@ -6022,7 +5991,6 @@ smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
 Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener-
 gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
 med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
-
 tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
 gjøre hvad du vil.»
 
@@ -6111,7 +6079,6 @@ let sig op i døren til pikeværelset.
 Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
 ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
 var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-
-
 menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
 hikke.
 
@@ -6216,7 +6183,6 @@ han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
 
 9 — Amalie Skram. I.
-
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
@@ -6269,7 +6235,6 @@ og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»
 ket fru Wleigel.
 
 Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve-
-
 gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
 fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
 andre.
@@ -6413,7 +6378,6 @@ Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
 med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
 han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
 han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
-
 foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
 slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
 skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
@@ -6456,7 +6420,6 @@ Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
 gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
 lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
 sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
-
 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
 iærende gremmelse.
 
@@ -6587,7 +6550,6 @@ har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær-
 lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
 at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der-
 over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
-
 gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
 de er ikke i forlegenhet med å finne på.»
 
@@ -6686,7 +6648,6 @@ på gulvet og trampet på det.
 Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
 lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
 våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
-
 troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
 få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
 tanken ut.
@@ -6782,7 +6743,6 @@ henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander-
 ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en
 
 »
-
 drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og
 flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.
 
@@ -6822,7 +6782,6 @@ alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og
 sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre
 og viser oss at det er så mange som har det meget verre,
 og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
-
 o
 
 strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
@@ -6871,7 +6830,6 @@ flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
 med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.
 
 Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
-
 kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
 at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
 øinene.
@@ -6959,7 +6917,6 @@ i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
 
 10 — Amalie Skram. I.
-
 ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
 ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
@@ -7042,7 +6999,6 @@ tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
 hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
 verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
 opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av
-
 disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
 værelse og felles kjøkken for flere familier.
 
@@ -7084,7 +7040,6 @@ jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man
 spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under
 vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store
 øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak-
-
 ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
 smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i
 ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe-
@@ -7243,7 +7198,6 @@ lidende tone.
 Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
 hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
 den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
-
 to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
 drende livlig:
 
@@ -7340,7 +7294,6 @@ sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.
 
 «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
 komme.»
-
 «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
 spisestuen.»
 
@@ -7485,7 +7438,6 @@ det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
 musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
 arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
 ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.
-
 o
 
 «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
@@ -7533,7 +7485,6 @@ for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
 pølen. — —
 
 Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
-
 det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
 som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
 gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
@@ -7628,7 +7579,6 @@ syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
 er jo svært tidlig på kvelden.
 
 Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
-
 trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
 hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor-
 dan det var gått.
@@ -7679,7 +7629,6 @@ plutselig op.
 «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde-
 legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
 å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
-
 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
 dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
 meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
@@ -7721,7 +7670,6 @@ hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
 «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
 11 — Amalie Skram. I.
-
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
@@ -7921,7 +7869,6 @@ brytelse — så —» han holdt inne.
 
 «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
 sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
-
 straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn-
 nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.»
 
@@ -8059,7 +8006,6 @@ vendte om.
 
 Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
 hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-
-
 ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
 var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
 for ham.
@@ -8270,7 +8216,6 @@ forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
 svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
 blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
 konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en
-
 formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
 han begynt å føre prosess.
 
@@ -8369,7 +8314,6 @@ ham.
 han, idet han trakk munnstykket til sig.
 
 Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
-
 han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
 pølse, — det skulde sett godt ut — —»
 
@@ -8465,7 +8409,6 @@ fet av.»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
 12 — Amalie Skram. I.
-
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -8519,7 +8462,6 @@ så meget kav —, så —>»
 tenkt at det var således?»
 
 «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
-
 slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for-
 sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»
 
@@ -8713,7 +8655,6 @@ nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
 pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
 Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
 sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
-
 med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
 dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
 klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
@@ -8753,7 +8694,6 @@ så lenge!
 Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
 ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
 Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
-
 del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
 tørklæet for øinene.
 
@@ -8794,7 +8734,6 @@ Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
 hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
 Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
 som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-
-
 skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
 ham for stedse.
 
@@ -8839,7 +8778,6 @@ hun ikke for noen pris vilde opgi den.
 
 Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
 sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-
-
 nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
 det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.
 
@@ -9019,7 +8957,6 @@ på det.» —
 
 «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
 en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
-
 nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
 lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.
 
@@ -9109,7 +9046,6 @@ Fru Constance Ring!
 Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
 så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
 støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
-
 skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
 jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange
 tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker
@@ -9154,7 +9090,6 @@ Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
 sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
 hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord-
 fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to
-
 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
 hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.
 
@@ -9285,7 +9220,6 @@ treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
 den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
 spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
 å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
-
 flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
 mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
 midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
@@ -9458,7 +9392,6 @@ om hun smelte med en pisk.
 Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
 og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
 instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke
-
 led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
 til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
 fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.
@@ -9555,7 +9488,6 @@ Huttitu, hvor det var fælent!»
 De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende.
 
 Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
-
 det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
 lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
 noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
@@ -9705,7 +9637,6 @@ med dem.»
 har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde
 allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En
 god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens
-
 hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun
 slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på
 en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake.
@@ -9755,7 +9686,6 @@ hell dette her —,» sa Constance.
 «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
 et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
 trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
-
 hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
 ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
 — hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
@@ -10122,7 +10052,6 @@ f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
 var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
 ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
 trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
-
 satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
 å reise sig, men blev allikevel sittende.
 
@@ -10209,7 +10138,6 @@ Niels Lorck.»
 Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt
 
 leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
-
 tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
 bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
 så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —
@@ -10293,7 +10221,6 @@ betales.
 Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
 så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke
 den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
-
 drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
 ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
 hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
@@ -10371,7 +10298,6 @@ bli litt ensformig.
 De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
 hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
 av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
-
 grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
 plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
 hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
@@ -10606,7 +10532,6 @@ tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
 iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
 og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
 stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
-
 ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
 overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
 om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
@@ -10931,7 +10856,6 @@ lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
 Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
 plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
 springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
-
 inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
 det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
 her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
@@ -10971,7 +10895,6 @@ om endelig å vende hjem engang.
 
 Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
 Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
-
 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
 hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
 holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
@@ -11186,7 +11109,6 @@ mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over-
 lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
 hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
 med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
-
 og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
 den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
 så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
@@ -11264,7 +11186,6 @@ det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
 hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
 om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
 skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-
-
 siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
 vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
 hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
@@ -11346,7 +11267,6 @@ stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
 
 16 — Amalie Skram. I.
-
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -11422,7 +11342,6 @@ helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
 skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
 måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
 derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
-
 gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — —
 Ja, hvorfor ikke!
 
@@ -11834,7 +11753,6 @@ værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
 se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen-
 bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
 ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
-
 nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
 som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.
 
@@ -11890,7 +11808,6 @@ bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»
 Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
 under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
 Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
-
 blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
 satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
 vilje og noe av en forherdet bestemthet.
@@ -11938,7 +11855,6 @@ Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
 munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.
 
 «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
-
 dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
 det er mulig?» spurte han inntrengende.
 
@@ -12028,7 +11944,6 @@ Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
 siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
 Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
 Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
-
 sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen-
 timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
 ulykke i et ekteskap.
@@ -12116,7 +12031,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
 
 17 — Amalie Skram. I.
-
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12218,7 +12132,6 @@ ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
 var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på
 stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
 lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
-
 armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
 skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
 ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
@@ -12261,7 +12174,6 @@ Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
 sammen ved lyden av hans skritt.
 
 «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
-
 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
 ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
 hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
@@ -12305,7 +12217,6 @@ De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
 hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
 lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
 rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
-
 flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
 ken og spisekammer i orden.
 
@@ -12588,7 +12499,6 @@ dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
 blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
 men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
 gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
-
 stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
 Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
 var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —
@@ -12847,7 +12757,6 @@ mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
 
 18 — Amalie Skram. I.
-
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
 beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
@@ -13247,7 +13156,6 @@ Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
 hånds negler, som hun holdt like op til sine øine.
 
 «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
-
 sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
 dele med mig, vi går hver vår vei.»
 
@@ -13334,7 +13242,6 @@ sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
 art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
 tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
 skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-
-
 selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
 til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
 nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
@@ -13422,7 +13329,6 @@ enn å følge henne som hennes skygge.
 
 Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
 Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
-
 siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
 så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
 forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
@@ -13529,7 +13435,6 @@ De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
 efter den annen uten at de la merke til det.
 
 «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
-
 stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
 efter mig.»
 
@@ -13719,7 +13624,6 @@ og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer-
 digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
 innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
 øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
-
 soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
 toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
 skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
@@ -13759,7 +13663,6 @@ sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
 dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
 hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
 mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med
-
 et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
 var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
 hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
@@ -13889,7 +13792,6 @@ timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
 for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
 morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
 ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
-
 kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
 men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
 urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
@@ -13971,7 +13873,6 @@ han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
 sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
 hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil-
 lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
-
 tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
 den drog inn i hennes pinte sinn.
 
@@ -14113,7 +14014,6 @@ sint,» tilføide hun fryktsomt.
 
 «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
 eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
-
 «— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så
 syk at jeg måtte ha doktor.»
 
@@ -14162,7 +14062,6 @@ nes kinn.
 «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og
 slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
 tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til-
-
 bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
 ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
 med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
@@ -14211,7 +14110,6 @@ nem sprekken.
 Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
 som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
 værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
-
 mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
 set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
 uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
@@ -14252,7 +14150,6 @@ Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
 levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.
 
 «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
-
 jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
 på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
 hadde fått tid til å tilby sitt følge.
@@ -14343,7 +14240,6 @@ hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
 
 20 — Amalie Skram. I.
-
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
@@ -14387,7 +14283,6 @@ sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»
 Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-
 
 s
-
 met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
 lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
 hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
@@ -14429,7 +14324,6 @@ den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
 rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
 gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
 hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
-
 blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
 som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
 farvel!
@@ -14515,7 +14409,6 @@ nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
 veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
 tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
 hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
-
 stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
 liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff-
 ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
@@ -14603,7 +14496,6 @@ uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.
 
 Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
 sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
-
 hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
 gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
 ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-