Removing more non-content text

6 files changed, 64 insertions, 196 deletions

diff --git a/constance-ring.epub b/constance-ring.epub
index 0e184b9..df44cbe 100644
--- a/constance-ring.epub
+++ b/constance-ring.epub
diff --git a/stage-2.awk b/stage-2.awk
index 46cba76..e3e69fb 100644
--- a/stage-2.awk
+++ b/stage-2.awk
@@ -11,7 +11,9 @@ BEGIN {
 }
 
 {
-	if (match($0, /^ *[0-9]* *Constance *Ring *[0-9]* *$/)) {
+	a = match($0, /[0-9]* *— *Amalie Skram\. [IL]/)
+	b = match($0, /^ *[0-9]* *Constance *Ring *[0-9]* *$/)
+	if (a || b) {
 		if (prev != "") {
 			print prev
 		}
diff --git a/stage-2.txt b/stage-2.txt
index 62df962..66073db 100644
--- a/stage-2.txt
+++ b/stage-2.txt
@@ -656,8 +656,6 @@ og gikk ut av stuen.
 
 «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa
 
-2 — Amalie Skram. I.
-
 Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn
 å være elskverdig — og alltid er hun slik.»
 
@@ -1428,8 +1426,6 @@ ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine
 overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
 straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
 merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
-
-3 — Amalie Skram. I.
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
@@ -2266,8 +2262,6 @@ slags — naturligvis.»
 stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent
 og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
-
-4 — Amalie Skram. I.
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -3084,8 +3078,6 @@ dere?»
 
 «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
 
-5 — Amalie Skram. I.
-
 «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
 
 «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
@@ -3877,8 +3869,6 @@ gen —»
 
 i gamle dager —»
 
-6 — Amalie Skram. I.
-
 «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha
 — mener De?»
 
@@ -4626,8 +4616,6 @@ nådde huset hvor Hansens bodde.
 
 Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
 Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,
-
-7 — Amalie Skram. I.
 på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op
 og ringte på.
 
@@ -5399,8 +5387,6 @@ sådan forfatning?» spurte Constance.
 
 «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
 
-8 — Amalie Skram. I.
-
 «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
 
 «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
@@ -6159,8 +6145,6 @@ Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, —
 han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
-
-9 — Amalie Skram. I.
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
@@ -6887,8 +6871,6 @@ tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
 over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
 i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
-
-10 — Amalie Skram. I.
 ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
 ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
@@ -7639,7 +7621,6 @@ hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
 «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
-11 — Amalie Skram. I.
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
@@ -8374,7 +8355,6 @@ fet av.»
 «Ikke mer, du?»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
-12 — Amalie Skram. I.
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -9095,8 +9075,6 @@ trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
 
 Det var ikke noe opmuntrende syn.
 
-13 — Amalie Skram. I.
-
 Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam-
 merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
 hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
@@ -9839,8 +9817,6 @@ Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs”
 go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks
 tilbake i samme stilling.
 
-14 — Amalie Skram. I.
-
 Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt-
 ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
 kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
@@ -10532,8 +10508,6 @@ ledes hadde han ikke også kjempet.
 Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
 løp han op trappen til sitt værelse.
 
-15 — Amalie Skram. I.
-
 XXIV.
 
 Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst-
@@ -11217,8 +11191,6 @@ XXVI.
 Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con-
 stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
-
-16 — Amalie Skram. I.
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -11979,8 +11951,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «La oss sette oss litt,» sa Meier.
 
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
-
-17 — Amalie Skram. I.
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12701,8 +12671,6 @@ som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
 at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
 mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
-
-18 — Amalie Skram. I.
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
 beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
@@ -13474,8 +13442,6 @@ når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
 sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
 med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.
 
-19 — Amalie Skram. I.
-
 «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem-
 deles uten å vende sig.
 
@@ -14178,8 +14144,6 @@ alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
 bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst-
 hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
-
-20 — Amalie Skram. I.
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt
index 6b84192..8f55a2a 100644
--- a/stage-3.txt
+++ b/stage-3.txt
@@ -662,8 +662,6 @@ og gikk ut av stuen.
 
 «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa
 
-2 — Amalie Skram. I.
-
 Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn
 å være elskverdig — og alltid er hun slik.»
 
@@ -1436,8 +1434,6 @@ ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine
 overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
 straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
 merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
-
-3 — Amalie Skram. I.
 tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
@@ -2274,8 +2270,6 @@ slags — naturligvis.»
 stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent
 og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
-
-4 — Amalie Skram. I.
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -3092,8 +3086,6 @@ dere?»
 
 «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
 
-5 — Amalie Skram. I.
-
 «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
 
 «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
@@ -3889,8 +3881,6 @@ gen —»
 
 i gamle dager —»
 
-6 — Amalie Skram. I.
-
 «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha
 — mener De?»
 
@@ -4642,8 +4632,6 @@ nådde huset hvor Hansens bodde.
 
 Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
 Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,
-
-7 — Amalie Skram. I.
 på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op
 og ringte på.
 
@@ -5415,8 +5403,6 @@ sådan forfatning?» spurte Constance.
 
 «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
 
-8 — Amalie Skram. I.
-
 «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
 
 «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
@@ -6181,8 +6167,6 @@ Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, —
 han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
-
-9 — Amalie Skram. I.
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
@@ -6915,8 +6899,6 @@ tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
 over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
 i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
 handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
-
-10 — Amalie Skram. I.
 ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
 ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
@@ -7669,7 +7651,6 @@ hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
 «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
-11 — Amalie Skram. I.
 nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
@@ -8408,7 +8389,6 @@ fet av.»
 «Ikke mer, du?»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
-12 — Amalie Skram. I.
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -9133,8 +9113,6 @@ trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
 
 Det var ikke noe opmuntrende syn.
 
-13 — Amalie Skram. I.
-
 Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam-
 merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
 hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
@@ -9879,8 +9857,6 @@ Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs”
 go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks
 tilbake i samme stilling.
 
-14 — Amalie Skram. I.
-
 Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt-
 ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
 kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
@@ -10574,8 +10550,6 @@ ledes hadde han ikke også kjempet.
 Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
 løp han op trappen til sitt værelse.
 
-15 — Amalie Skram. I.
-
 
 # Kapittel XXIV
 
@@ -11265,8 +11239,6 @@ her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
 Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con-
 stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
-
-16 — Amalie Skram. I.
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -12029,8 +12001,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «La oss sette oss litt,» sa Meier.
 
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
-
-17 — Amalie Skram. I.
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12755,8 +12725,6 @@ som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
 at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
 mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
 det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
-
-18 — Amalie Skram. I.
 heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
 beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
@@ -13532,8 +13500,6 @@ når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
 sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
 med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.
 
-19 — Amalie Skram. I.
-
 «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem-
 deles uten å vende sig.
 
@@ -14238,8 +14204,6 @@ alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
 bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst-
 hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
-
-20 — Amalie Skram. I.
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
diff --git a/stage-4.txt b/stage-4.txt
index 81ef839..3ca35d6 100644
--- a/stage-4.txt
+++ b/stage-4.txt
@@ -662,8 +662,6 @@ og gikk ut av stuen.
 
 «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa
 
-2 — Amalie Skram. I.
-
 Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn
 å være elskverdig — og alltid er hun slik.»
 
@@ -1431,9 +1429,8 @@ uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det
 ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine
 overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
 straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
-merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen3
-— Amalie Skram. I.
-tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
+merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjentatt
+at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
 ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
 så drikker vi på det, da!»
 
@@ -2267,8 +2264,6 @@ slags — naturligvis.»
 stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent
 og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
 med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
-
-4 — Amalie Skram. I.
 stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
 og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
 av hele sjelen — akkurat som nu.»
@@ -3085,8 +3080,6 @@ dere?»
 
 «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
 
-5 — Amalie Skram. I.
-
 «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
 
 «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
@@ -3882,8 +3875,6 @@ forresten — klandre, — det var nu slett ikke meningen
 
 i gamle dager —»
 
-6 — Amalie Skram. I.
-
 «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha
 — mener De?»
 
@@ -4635,8 +4626,6 @@ nådde huset hvor Hansens bodde.
 
 Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
 Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,
-
-7 — Amalie Skram. I.
 på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op
 og ringte på.
 
@@ -5408,8 +5397,6 @@ sådan forfatning?» spurte Constance.
 
 «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
 
-8 — Amalie Skram. I.
-
 «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
 
 «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
@@ -6173,8 +6160,6 @@ Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, —
 han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.
 
 Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
-
-9 — Amalie Skram. I.
 slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
 setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
 Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den elskede,
@@ -6906,9 +6891,8 @@ Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye
 tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
 over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
 i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
-handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10
-— Amalie Skram. I.
-ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snakket
+handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et velordnet
+liv for en sånn skitt histories skyld! — En snakket
 om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
 godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
 gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det.
@@ -7659,9 +7643,8 @@ hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av
 
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
 Fru Wleigel blev ved å gråte.
-«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11
-— Amalie Skram. I.
-nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
+«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hennes
+skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
 jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»
 
 Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og
@@ -8399,7 +8382,6 @@ fet av.»
 «Ikke mer, du?»
 
 «Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
-12 — Amalie Skram. I.
 var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
 knepet.»
 
@@ -9124,8 +9106,6 @@ gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
 
 Det var ikke noe opmuntrende syn.
 
-13 — Amalie Skram. I.
-
 Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jammerdalsaktige
 ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
 hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
@@ -9870,8 +9850,6 @@ Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs”
 go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks
 tilbake i samme stilling.
 
-14 — Amalie Skram. I.
-
 Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slektningers
 almisser på en kvist, som hun måtte leie i en utkant.
 Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
@@ -10564,8 +10542,6 @@ hadde han ikke også kjempet.
 Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
 løp han op trappen til sitt værelse.
 
-15 — Amalie Skram. I.
-
 
 # Kapittel XXIV
 
@@ -11255,8 +11231,6 @@ her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
 Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Constance
 søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
 op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
-
-16 — Amalie Skram. I.
 ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
 gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
 henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
@@ -12018,8 +11992,6 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.
 «La oss sette oss litt,» sa Meier.
 
 «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
-
-17 — Amalie Skram. I.
 satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
 røkesalongens yttervegg.
 
@@ -12743,9 +12715,8 @@ kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann
 som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
 at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
 mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
-det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18
-— Amalie Skram. I.
-heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
+det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av vissheten
+om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
 nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å arbeide
 tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
 det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse
@@ -13520,8 +13491,6 @@ når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
 sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
 med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.
 
-19 — Amalie Skram. I.
-
 «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier fremdeles
 uten å vende sig.
 
@@ -14226,8 +14195,6 @@ alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
 bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lysthus
 av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
 skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
-
-20 — Amalie Skram. I.
 rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
 som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
 Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
diff --git a/stage-5.md b/stage-5.md
index aafff6a..0bc4534 100644
--- a/stage-5.md
+++ b/stage-5.md
@@ -549,8 +549,6 @@ för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen.
 
 «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa
 
-2 --- Amalie Skram. I.
-
 Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være
 elskverdig --- og alltid er hun slik.»
 
@@ -1215,9 +1213,9 @@ Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk
 det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne
 naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men
 øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre
-ganger hadde gjen3 --- Amalie Skram. I. tatt at kvinnen var som en
-blomst, en duft, en følelse, ropte Constance høit leende over bordet til
-ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!»
+ganger hadde gjentatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
+ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi
+på det, da!»
 
 Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen
 med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som
@@ -1952,11 +1950,9 @@ grove slags --- naturligvis.»
 «Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun
 har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare
 du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang
----, jeg
-
-4 --- Amalie Skram. I. stod på lur i det andre værelset, --- den
-strålende glede og morskap, som lyste på hennes ansikt, --- hun var med
-av hele sjelen --- akkurat som nu.»
+---, jeg stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og
+morskap, som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen ---
+akkurat som nu.»
 
 «Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en
 melodi.
@@ -2667,8 +2663,6 @@ splidaktighetens ånd, som er fart i dere?»
 
 «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.
 
-5 --- Amalie Skram. I.
-
 «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.
 
 «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.
@@ -3359,8 +3353,6 @@ klandre, --- det var nu slett ikke meningen ---»
 
 i gamle dager ---»
 
-6 --- Amalie Skram. I.
-
 «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?»
 
 «Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---»
@@ -3996,10 +3988,8 @@ dinglet bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor
 Hansens bodde.
 
 Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten
-sympati det enn ellers var mellem dem,
-
-7 --- Amalie Skram. I. på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun
-gikk op og ringte på.
+sympati det enn ellers var mellem dem, på dette punkt vilde de forstå
+hverandre. --- Hun gikk op og ringte på.
 
 Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn.
 
@@ -4668,8 +4658,6 @@ forfatning?» spurte Constance.
 
 «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»
 
-8 --- Amalie Skram. I.
-
 «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.
 
 «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?»
@@ -5319,12 +5307,10 @@ til fornuft denne gang.
 Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille
 ved tanken at han rev sig 1 håret.
 
-Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
-
-9 --- Amalie Skram. I. slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit
-avbrutte setninger: «Ja, ja, --- du store tid, --- nok utav det ---
-Constance har nu selv skyld --- Constance, --- å, den elskede, deilige
-Constance!»
+Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, slentret
+rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, --- du
+store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld ---
+Constance, --- å, den elskede, deilige Constance!»
 
 Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet
 --- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne
@@ -5932,11 +5918,11 @@ med Ring.
 Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand,
 trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt
 skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort
-i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 ---
-Amalie Skram. I. ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En
-snakket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel.
---- Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den
-andel han hadde hatt i det.
+i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et velordnet
+liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snakket om å gjøre en flue
+til en elefant, men her var et godt eksempel. --- Heldigvis var hun
+blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt
+i det.
 
 Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av
 forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd
@@ -6564,9 +6550,9 @@ dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen
 enkelts --- det kommer av
 
 hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å
-gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 --- Amalie
-Skram. I. nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg
-mente ikke dig --- så, så, hold nu op.»
+gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hennes skulder. «Du
+må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke dig --- så, så,
+hold nu op.»
 
 Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt
 lommetørklæ.
@@ -7185,9 +7171,8 @@ husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk.
 
 «Ikke mer, du?»
 
-«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie
-Skram. I. var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok
-knepet.»
+«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare var oss to, gikk
+det an, --- men siden har det riktignok knepet.»
 
 «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance.
 
@@ -7790,8 +7775,6 @@ betrakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.
 
 Det var ikke noe opmuntrende syn.
 
-13 --- Amalie Skram. I.
-
 Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jammerdalsaktige ut.
 Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen for
 avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover.
@@ -8415,8 +8398,6 @@ sakte op og ned.
 Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise.
 Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling.
 
-14 --- Amalie Skram. I.
-
 Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slektningers almisser
 på en kvist, som hun måtte leie i en utkant. Leie? Hun hadde jo ingen
 ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte
@@ -8991,8 +8972,6 @@ hans tilstand. Men hvorledes hadde han ikke også kjempet.
 Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op
 trappen til sitt værelse.
 
-15 --- Amalie Skram. I.
-
 # Kapittel XXIV
 
 Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lysthus, som lå i det
@@ -9578,12 +9557,10 @@ efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.
 
 Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Constance søkte å
 innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når
-Lorck med en betoning av et
-
-16 --- Amalie Skram. I. ord minnet henne om noe som de pleide å le av,
-eller gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å
-løpe bort og kysse ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha
-mistet ham. Men verst var det om nettene, når hun lå time efter time
+Lorck med en betoning av et ord minnet henne om noe som de pleide å le
+av, eller gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne
+til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å
+ha mistet ham. Men verst var det om nettene, når hun lå time efter time
 uten å kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende tanker.
 
 I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel
@@ -10237,10 +10214,8 @@ begge et bløtt behag.
 
 «La oss sette oss litt,» sa Meier.
 
-«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
-
-17 --- Amalie Skram. I. satte sig allikevel på en benk som stod
-tverrskibs op mot røkesalongens yttervegg.
+«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men satte sig allikevel på
+en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens yttervegg.
 
 «Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som
 slutningsbemerkningen til en foregående betraktning.
@@ -10848,14 +10823,14 @@ aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse,
 som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er
 hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han
 syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til
-dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss18
---- Amalie Skram. I. heten om snart å skulle gjense henne. Livet var
-blitt nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å arbeide tyktes
-ham å spare op på gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i
-ham en bitter gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig
-om, var en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne
-stemning luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og
-minne ham om deres avtale for å få ham til å høre op.
+dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av
+vissheten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham;
+det var herlig å være hos henne, og å arbeide tyktes ham å spare op på
+gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter
+gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en
+annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning
+luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne
+ham om deres avtale for å få ham til å høre op.
 
 Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne
 ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes
@@ -11507,8 +11482,6 @@ smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle,
 og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en
 trygg og glad mine som efter en overstått fare.
 
-19 --- Amalie Skram. I.
-
 «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier fremdeles uten å vende
 sig.
 
@@ -12103,25 +12076,23 @@ og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det
 var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse
 trær og busker. Nede i hjørnet var det et lysthus av tre; det satte rygg
 imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det var
-tyst og stille
-
-20 --- Amalie Skram. I. rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det
-lød, som kom den langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk
-mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i
-vinduet, satte sig derpå i sofaen, men gikk tilbake for å se om også
-verandaen var full av måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når
-hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte
-tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem
-minutter på 10. Det gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt
-ansikt, bøide sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
-neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap. Om
-hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og
-ilte i raskt løp op til det avtalte sted, som lå i omtrent hundre
-skritts avstand fra huset. Her slo hun inn på veien til venstre og
-befant sig plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun
-lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte litt før hun hørte
-toget pipe. Hjertet banket som det skulde sprenges, og hvert øieblikk
-kom det noe i halsen som vilde kvele henne.
+tyst og stille rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som
+kom den langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin,
+tendte en ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte
+sig derpå i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full
+av måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot
+den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk
+for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det
+gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i
+knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et
+stort ullent sjal, som hun hadde i beredskap. Om hodet svøpte hun et
+sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op
+til det avtalte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra huset.
+Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne mellem
+slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme og
+ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det
+skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde kvele
+henne.
 
 Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det
 varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til